Vi har lenge snakket om og tenkt på å skaffe oss hund. Min familie hadde flatcoated retriver når jeg var barn, min mann har null erfarenhet med hund.
Vi ønsker oss en liten hund, kan godt ha litt pels vi må stelle med men har allergi i familien så gjerne en allergivennlig hund. Jeg liker å gå tur, mannen min løper mye men hunden trenger ikke være med på løpetur. Vesla blir ti år, er en rolig, forsiktig jente som trenger en god venn i hunden.
Hva skal vi huske på når vi ser etter kennel? Dere med hund, hvordan gjør dere det når dere har ferie, tar hunden med dere, har hundepasser eller rett og slett har hjemmeferie?
Og til slutt, hvilken hunderase skal vi vurdere og hvorfor?
Har dere puddel? Jeg har tenkt litt på toypuddel eller dvergpuddel. Mannen min tror de er alt for bjeffete, men jeg tenker det blir litt opp til oss som skal oppdra hunden.
Tja. Jeg tror ikke de nødvendigvis gjør det, altså. Vår bjeffer nesten aldri. Den er i det hele tatt veldig rolig og harmonisk. Det er en dverg. Kunne egentlig tenke meg mellom, men de er ikke så lette å finne. Men dverg er supert når været er som nå. Bare å bære i dusjen. Og pelsstellet er mye mindre, hunden er jo mindre. Vi har forresten nokså kortklippet hund. Lite pelsstell da. Vi gjør nesten ingenting. Og pudler røyter ikke. Veldig greit. Pudler er lynende smarte og trenger å få brukt seg litt mentalt. Lettlærte. Og veldig veldig snille.
Selv om vi har storpuddel selv vil jeg heller anbefale dverg/toy/mellom. En storpuddel er mye mer enn en stor puddel.
Foreldrene/brødrene mine passer henne når vi er i utlandet. Ellers har vi henne med oss. Jeg får meg bare ikke til å sette henne hos noen som ikke kjenner henne og hennes behov.
Det er mange hunderaser som er fine både i lynne og størrelse. Det vanligste rådet er å bli litt kjent med de eventuelt aktuelle rasene, men husk også på at det betyr ikke alt.
Jeg er blitt charmert av norsk buhund det siste året. Det er 5 stykker i nabolaget, i hvert fall nær nok til at vi treffes gjevnlig når vi går på tur. Foruten passe størrelse er det veldig gøye hunder, mye fart og lek i dem, samt snill og tålmodig med barn. De er generelt sosiale vesner som liker å hilse på folk og andre hunder. Et rykte som ikke stemmer med disse hundene er bjeffing, det er ikke spesielt mye lyd i dem hverken hjemme eller under lek. Dette er riktig nok hunder som er vokst opp i byen, enten i blokk eller hus med hage, og de er vant med at folk spaserer forbi hele tiden. Jeg mistenker det er annerledes med hunder som går løs og tar på seg vakt oppgaven hjemme på gårdsplassen.
På den andre side, det stemmer at beagle og dachs bjeffer en del. Det er hunder med veldig praktisk størrelse og mye liv i dem. De jeg kjenner og har kjent har vært fine familiehunder, snill og tålmodig med barn, selv om de ikke regnes for typisk hund til barna.
Nesten viktigere enn valg av rase er som Sneglo never å møte foreldrene. Avkommet arver ofte fars og mors lynne. Valpene er selvfølgelig ingen kopier av foreldrene, og det er oftest en i kullet som knurrer og viser seg mer enn de andre, et så kalt mulig lederpotensial. De har ord på seg for å kunne bli ekstra stri om de ikke får rett oppdragelse; så se an valpen i kullet.
Selv har jeg dalmatiner nå, og det har vært en positiv overraskelse. Det er en fordel med hunder som har ordentlig pels, helt korthårede og de som ikke røyter (de som klippes) har ikke underpels og trenger dekken om vinteren. Ikke at det er et problem, men man må være obs på det. Når det gjelder hunder med røytefri pels; klipping i seg selv kan være en ganske god jobb, spesielt om man ikke nøyer seg med "sauesaksen". Det koster fra 400-1200 å få hunden klippet hos proffe, så det kan lønne seg å bli flink selv.
Jeg kunne også hatt liten hund, men jeg ser at de med miniatyrraser ofte er redd å møte andre hunder. Det er lettere å sosialisere litt større hunder enn de aller minste, ikke fordi hundene ikke kan, men det er utvilsomt en fordel at eierne er trygg på hunder i alle størrelser og vet hva det går i. Man må i praksis kunne tåle å møte andre hunder både løse og i bånd.
Vi har sett litt på Bichon Havanais, Lhasa apso og nå puddel. Men Lhasa apso er kanskje ikke den beste med tanke på allergi. Noen her som har Bichon Havanais eller Lhasa apso og kan fortelle litt?
Dere som har puddel, hvor mye klipper dere pelsen?
Når det kommer til ferie så sier mannen at han vil ta hunden med seg, (vi er i Spania 3 uker hver sommer), jeg vil ikke ta hunden med meg på fly, liker ikke tanken på en skremt hund i lasterommet på flyet, eller inne i kabinen i et lite bur i over 3 timer. Vi har ingen i familie som kan passe så jeg vil være sikker på at vi har en ordning som er god nok.
Jeg er allergisk og denne hunden tåler jeg veldig bra, jeg fikk elveblest, kløene øyner og snufsenese 30 sekunder etter at jeg hilste på en pointer for noen dager siden, men vår hund går stort sett alltid bra. Vi holder pelsen kort. Vår er veldig liten, 2,6 kg, broren hans er 5,2 kg.
Vi hadde bichon Havanais tidligere og jeg tåler denne bedre.
Har en Havaneser og den er allergivennlig og røyter ikke. Men krever mye pelsstell. Den er snill og god og lett å ha med å gjøre. Kan anbefales om man ønsker hund. Og er ikkje det verste man kan ende opp mer når man ikke ønsket seg hund heller. :knegg:
Jeg har en Jack Russell som er med oss overalt. Både på hotellferie og campingferie. Nå har vi fått oss en Malamute som blir litt verre å ha med, men han blir nok med så langt det er mulig.
Jeg har en bichon havanais. Hun er søt og snill og bjeffer litt når det ringer på døren, ellers ikke. Det er litt pelsstell involvert, rasen er regnet for å være allergivennlig - og hun røyter ikke.
Vi er veldig forøyd med valget av hund, hun er utrolig smart og lettlært og veldig snill og er med på alt - både lange skogsturer og sløving i sofaen. Vi vurderer å skaffe oss en til av samme rase.
[quote] Arrow:Jeg kunne også hatt liten hund, men jeg ser at de med miniatyrraser ofte er redd å møte andre hunder. Det er lettere å sosialisere litt større hunder enn de aller minste, ikke fordi hundene ikke kan, men det er utvilsomt en fordel at eierne er trygg på hunder i alle størrelser og vet hva det går i. Man må i praksis kunne tåle å møte andre hunder både løse og i bånd.[/quote][/QUOTE]
Dette er utrolig viktig! Jeg var et par ganger på et treff for miniatyrhunder her vi bor, men sluttet med det fordi jeg ergret meg grønn over hvor lite innsikt noen av minihundeeierne hadde om sosialisering - noen løftet hunden opp hvius den virket engstelig når de andre hundene kom for nær eller ble for mange - og lot dem sitte på armen og bjeffe på de andre hundene. (:sjokk:) Andre var mer opptatt og hundens klær enn at de skulle få utfolde seg. Jeg tøyser ikke - de ville ikke la hunden løpe på bakken fordi genseren ble skitten.
Så vi prøver heller å omgås hunder av alle størrelser - vår er godvenner med naboen boxer selv om han er en gigant i forhold til henne - og vi går ofte tur sammen med en Staffordshire Bull terrier og en golden retriever.
Jeg tror det er spesielt viktig å sosialisere små hunder - det er litt for lett å gå i babyfella - altså å behandle dem som babyer i stedet for dyr - når de er så små og søte.
Jeg bruker for øvrig bare dekken på min når det er veldig kaldt ute eller hvis det øsregner. Vi lar vår ha lang pels, og den isolerer jo litt.
Vi vil ikke ha en hund til pynt og det er viktig at den kan være sammen med andre hunder i alle størrelser. Aller viktigst er det at den blir en god venn som kan være med oss dit vi måtte ønske dra.
Jeg tror jeg ville begynt med å Google rundt og se hvem som er oppdrettere for rasene du lurer på. Jeg liker at oppdretterne har stilt ut og fått premiert hundene sine og at de kun avler på helt friske hunder uten eksteriørfeil - altså at de er seriøse. Raseklubbene har ofte mye info - og så er det lurt å besøke en oppdretter for å se hundene deres og snakke med dem - de vil også gjerne ha potensielle valpekjøpere på besøk, fordi en seriøs oppdretter ikke vil selge til hvem som helst, heller. :ja:
Jeg vil anbefale sosialiseringskurs. Sosialisering er alfa og omega. Det handler om trygghet. Utrygge og usikre hunder er de som bjeffer, kan bli aggressive eller engstelige og generelt ikke fungerer.
Hvis du vil se bilde kan du få en MMS. Klarer ikke legge ut bilder her.
Vi barberer snute og labber hver 1,5.- 2. mnd. Det viktigste er å holde pelsen flokefri. Jeg klipper henne på resten av kroppen ved behov. Kort pels er egentlig veldig lettstelt.
Bader henne når hun begynner å lukte hund. :knegg: Ca. 1 gang i mnd.
han kommer fra Sverige. :nikker: det begynner å blie flere oppdrettere i Norge som har importert hunder fra Russland (det er derifra de helst bør stamme, de tyske og tsjekkiske er visst ikke de beste).
Havanais er også supre hunder, men som sagt, jeg er mindre allergisk mot denne. Om det er for at han er mindre, vet jeg selvsagt ikke. Anbefaler deg å ha en hund som ikke er for hvit, da ser man lett misfarging under øynene og rundt munnen og det syns ikke jeg er så tiltalende.
Jeg har oppdaget at det med allergi kan variere veldig fra hund til hund, mennesker reagerer ulikt. En jeg kjenner tåler min dalmatiner helt fint, hun overnattet hos oss i påsken. Søsterens hund får hun store blemmer av om hun klapper den, uten at vi fant noen god forklaring. Hun reagerer ekstremt noen ganger. Dalmatiner skal ikke være spesielt allergivennlig.
Det med kronisk brun-rød misfarging rundt øyne og munn skal egentlig ikke forekomme, og noen hunderaser er spesielt utsatt. Er begge foreldrene hvit og ren rundt øynene uten at eierne arbeider veldig mye for å holde det friskt har avkommet oftest mindre problemer.
Foreldrene mine har en Havanaise, min nydelige "lillesøster".:elsker:
Hun er en utrolig livlig og glad hund, ingen aggressiv adferd og veldig glad i barn.
Tror et måtte bli en sånn om vi skulle ansaffe oss hund.
Så gøy dere vil kjøpe hund:)! Jeg har snakket med flere hundetrenere som har anbefalt dvergpuddel når man vil ha en hund som er allergivennlig og glad i barn.
Har tre raser vi skal sjekke enda litt mer. Bolonka, Havanais og toy/dvergpuddel. (Satt oppe langt på natt og leste og såg på bilder. Er nok ikke bare vesla som er litt gira. :p)
GinaK sin er nydelig og var først en av topp tre, men er nok ikke like allergivennlig som de andre rasene.
Der kan gjerne komme hit idag (før 17). Jeg baker brød og vi rydder i papirer ( = rotete mens vi holder på) men om dere kan ta det litt på sparket så går det bra for oss! Herrmannen på 10 er litt opptatt med en kamerat som han ikke har sett på lenge, men der er hjertelig velkomne om det passer dere.
Pelen sin Boris var bare helt nydelig. Vesla ville ta med han hjem og mannen som ikke var helt sikker på hund er nå helt på glid. :D
Takk Pelen og familien!
Det er virkelig på tide å sove, men her sitter jeg og leser og leser om alt fra rase til hundepensjonat. Og ser på bilder, igjen og igjen og igjen. :knegg:
Hyacint, nå har vesla fått se bildene fra deg. Reaksjonen var: :hjerteøyne:
Og med tanke på det planlagte treffet med pøbelhunden så kan jeg nok bare se frem mot, Åh, så nydeliiiiiig mamma, åh, når kan vi kjøpe, Åh, jag bare elsker Bolonka hunder, jeg vil ha en puddel mamma!, kan vi ikke bare bestille en sånn Pøbelhund mamma, kan vi, kan vi?! :hyper: :elsker: :danse2:
jo flere jo bedre! Pøbelhunden pleier å ha rosa sløyfe i håret, hun ser nemlig ingenting hvis hun ikke har hestehale. Og pøbelprinsessen var 9 da vi fikk hund, det er en fin alder for dem å bli hundeeiere, de er store nok til å lese og lære om hvordan delta i hundestell og -oppdragelse. (Hunden er to år nå og pøbelprinsessen er 11.)
Vi har en bichon havanais, en fantastisk hund rett og slett. Jeg blir varm i hjertet bare av å tenke på han. Er spent på om du liker pøbelsaras havanais.
Vår hund sov i bur i allrommet utenfor kjøkkenet i fem-seks måneder før vi kapitulerte. I den perioden hylte og bjeffet hun fra 4-5 og utover og vi fikk råd om å bare ignorere. Vi var usikre på om hun var redd, men jeg tror hun var utrygg. Bur var ingen "trygg hule" for henne ihvertfall. Etter fem måneder tok vi henne i kurv (hundeseng) på soverommet og fikk et nytt liv. En hund som sov hele natta. Buret ble kastet. Stor plass tok det også.
Hun sov i senga vår i natt fordi hun ble operert i går og hadde vondt. Vanligvis får hun ikke sove der. Hun sover der de få gangene mannen er bortreist, for da orker jeg ikke at hun vekker meg hele natta fordi hun leter etter ham. Det er null problem å fortelle henne at hun ikke er velkommen i senga ellers. En hundepsykolog vi kjenner sier at det er en myte at hunden ikke skjønner forskjell. Det går fint an å av-lære hunden det meste og det raskt. Det er også vår erfaring.
Nå når hun har sovet noen måneder på vårt rom, ser vi at hun noen ganger velger å sove andre steder. Vi har døra på gløtt, og det hender hun går og legger seg i stua, enten på teppet eller på en dunpute i sofaen. :knegg: Noen ganger går hun også ned og legger seg i en stol med dunpute(!) i det ovenfornevnte allrommet, der buret tidligere stod.
Vår hund sover på en pute ved siden av senga mi. Han får aldri ligge i senga, og han får heller ikke komme inn på barnerommene. Der har vi vært ganske konsekvente.
Vi passet en annen liten hund for noen dager siden, og hun var vant til å sove i buret sitt. Så da hadde vi to hunder på rommet. En som sov i bur ved siden av mannens seng, og en som lå på pute ved siden av min seng. Jeg tror begge hundene hadde det like fint. Det har mye med hva man venner dem til. Vi har ikke brukt bur annet enn i bilen, uten at det ligger spesielle prinsipper bak det.
Mine sover der det måtte passe de best for anledningen. :p
Men aldri i senga eller sofaen.
Eller ja når hun med valpene nå var høydrektig, så fikk hun kose litt oppi senga, for da var alt grusomt for hun stakkars. :p
Men aldri ellers. Liker ikke ha dyrene i senga eller sofaen.
Min hund er ikke oppi senga når vi sover. Men han legger seg oppå dyna mi, neders ved bensiden når jeg har stått opp på morgenen. Ligger der litt til vi skal ut og gå tur.
Han er heller ikke så mye oppi sofaen. Liker best å ligge ved bena mine ved sofaen.
På natta ligger han i en krok ved siden av sengen min på en sånn sort fleecematte som er kjøpt på Claes Olsson. Ligger helt rolig der hele natta.
Jeg har kjent to havanaiser og de har vært vert utrolig gøy og flink med andre hunder uten at eier har arbeidet spesielt med saken. Om valget havner på havanais pass ekstra på tennene, de trenger det for å få beholde dem livet ut. De krever litt ekstra innsats for å ha friske tenner og tannkjøtt. Vet man om slike ting fra starten av trenger det ikke bli et stort problem senere.
Jeg har bare hatt hannhunder og jeg syns det har vært greit å slippe hormonelle tipser og løpetid. En kollega har hatt mange hunder av begge kjønn og han vil bare ha hannhunder nå.
Angående regler for å få inn hund i Norge etter besøk i f.eks. Sverige så må de ta ormkur under oppsikt av veterinær. Jeg husker ikke tidsfristene, men vet at om man er borte en helg så kan man gå til veterinæren i Norge før man reiser for å ordne papirene. Når man vel har pass til hunden så koster det hos vår veterinær bare femti kroner ( + ormkur) for å få stempel i passet. Om man skal til sydligere strøk då må hunden ha rabiesvaksine. Det er mye enklere nå enn tidligere, nå tror jeg det holder å ta vaksinen en gang.
Reiser man regelmessig til Sverige må man ha ormkur hver 28. dag, og det stemples i pass av veterinær at det er gitt. Vi betaler vel 150,- per hund per gang, mener jeg.
Etter mye om og men har jeg nå sagt ja til å stille et spørsmål her inne for honom, dette på tross av at jeg ikke i ett sekkund kan se det som en god løsning. Spørsmålet er: Så dere som har tatt med hund på flyreise, hvordan gikk det? Lang flytur? I lasterom eller i kabinen? Hadde hunden det bra på flyturen?
(Er helt NEI fra meg på dette, men har lovd å sjekke hos internettmirakelet FP)
Og sist men kke minst, noen meget bra hundepensjonat et sted mellom Lier til Gardermoen, eller rundt omkring Oslo/Akershus dere kan anbefale?
Det vet jeg, Sneglo, men de fleste gjør det likevel. Jeg undersøkte det ganske grundig, og vi har fått gjort det. Mange forsvarer det medisinsk med at de forhindrer innbilt svangerskap, livmorbetennelse, kreft etc etc.
Ja, det er ikke vanskelig å få sterilisert tisper lenger, mange potensielle sykdommer som kan ungås ved å gjøre det. Vi har ikke gjort det med vår, hun har løpetid to ganger i året, men det er så lite merkbart at vi ikke har tenkt på det engang. De fleste oppdrettere jeg var i kontakt med anbefalte tispe om man ikke har hatt hund før.
Vi har kastrerert den hannhunden vi har nå. Den forrige gikk helt bra, men denne ble helt tullende ruskende gal over natten når han ble kjønnsmoden. Spiste ikke, lyttet ikke, begynte å markere inne (og overalt ute, men det er jo greit nok), re på alt. Nå er han verdens skjønneste lille tass og han er fortsatt full av energi.
Jeg har reist med hund, Oslo-Stockholm-Oslo, det gikk bra, men jeg kan ikke si at han elsket det, men han fikk neppe noen men av det for han protesterte ikke på veien tilbake.
Me har landa på å berre ha hannhundar, etter ein del erfaringer med tisper som har vore temmelig ustabile rundt løpetid. Har inntrykk av at der er langt meir løpetidsproblemer for tida, og synser villt rundt det at det går myter om at alle problemer med tisper løysast om dei får eit kull, så da går alt slikt vidare i arv.
Me har to hannhundar no, og det er ikkje noko problem. Men "alle" rundt oss har tisper, og dei ser ut til å trivast med det.
Våre søv forresten stort sett der dei vil, den eldste brukar å legge seg i fotenden av senga vår men han går stort sett ned i sofaen temmelig tidlig på kveld. Den andre prøver me å få til å ligge på teppe ved sidan av senga, oppdrettar hadde han ein del i bur (han var der til han var nokre mnd gamal), og han har faktisk litt problemer med å slappe nok av når han ikkje ligg i bur. Me vil gjerne ha hund som kan sove både med og utan sprinklar rundt seg, så me trener litt på det. :) Har ingen hundesenger lengre (dei vart oppetne), men ein del tepper og ryer dei likar.
Jeg vet loven sier det. Men hvorfor er det dessverre, synes du? Altså, jeg mener ikke å oppfordre til lovbrudd, men jeg ser bare fordeler med å gjøre dette.
Først og fremst fordi det faktisk er ett lovbrudd på dyrevelferdsloven.
Men også fordi du er heller ikke garantert en "bedre" hund etterpå. Den kan bli ti ganger værre oppførselsmessig. Det er ingen garanti for at hunden roer seg ned osv.
Det er ett inngrep som er unødvendig om det ikke er helsemessige årsaker til det. Og om man ikke orker løpetid? Så burde man kanskje heller ikkje kjøpe seg en tispe.
Jeg er ikke sikker på om jeg enig i at hund og katt IKKE bør steriliseres av dyrebernmesdige hensyn. I mange andre land har de en annen holdning til dette og jeg er ikke sikker på om vi har fasiten. Jeg har tispe og synes ikke det er pes med løpetid. Men når hun fikk falsk drektighet og ble helt utmattet, utmattet og stresset fordi hun skulle passe på "valpen" sin, var det ille å se, og vi er spent på hvordan det blir etter neste løpetid.
Nå er det nå en gang sånn at Norges lover er sånn da. :)
Og uansett, om du skulle valgt å sterilisere hun, er det ingen garanti at du ville fått en roligere hund. Nei du ville nok mest sannsynlig ikke fått innbilt drektighet, men du kunne fått andre "problemer" på hunden.
Har ikke hørt at tisper blir roligere av sterilisering heller, jeg. Uansett er vår hund veldig rolig. Stresset med løpetiden var oppførsel og mistrivsel. Innbilt svangerskap. Også blodet. Gådd, aldri mer. Heldigvis. Og vi får utrolig mange fordeler på kjøpet. Og som Pøbel sier, andre land tenker annerledes om dette. Det er ikke sikkert at Norge har rett. Og livmorbetennelse og brystkreft hos hund er veldig vanlig. Og veldig farlig.
Jeg er veldig klar over hva som står i loven. Samtidig må det kunne gå an å diskutere hensikten med dem. For de fleste som har peiling (veterinærer) er nokså samstemte i at fordelene er i langt større flertall enn ulempene (jeg sa ikke dermed at de fleste gjør det, altså.)
De siste 5-10 årene er det blitt mye vanligere å serilisere hunder i Norge enn tidligere, selv om en del ble det før også. Jeg mistenker vi i stor grad har adoptert holdninger fra USA hvor de står overfor en helt annen situasjon enn i Norge og Nord Europa (om ikke hele vest Europa); vi har ikke et løshundproblem som er sammenlignbart og vi har stort sett blitt tvunget (av klima og regelverk) til en mer ansvarsfull holdning til hundehold og det å sette valper til verden. Det som har vært hovedargumentet for sterilisering i USA er løshundproblemet og de store antall avlivninger av valpekull og eierløse voksne hunder. Ikke at situasjonen er ideel i Norge, her blir eierløse hunder ingen umiddelbart tar seg av oftest avlivet av mattilsynet før de når dyreorganisasjoner som videreadopterer dem bort.
Det få sier direkte når det gjelder sterilisering; hundene blir generelt dorskere og mer giddaløs, jeg er ikke helt sikker med tispene, men det stemmer for hannhundene. Uansett hvor nøye eierne er med spesialfor og aktivitet har mange voksne steriliserite hunder problemer med vekten; det gjelder både tisper og hannhunder. Pelsen endrer seg; de får en tettere underpels og den blir generel mer ullen eller krøllet. For noen raser er det mer tydelig enn andre, og for langhåret dachs er det ikke en forbedring akkurat. Man trenger en god del flaks for å gå fri fra merkbare ulemper etter et slikt inngrep. Fra oppdretterens synspunkt mister de en del muligheter; egenskaper man ikke ser før valpen vokser til og blir halvannen til to år gjør at tidlig kastrering sneverer inn avlsmaterialet. Å få låne en hannhund på grunn av god helse og godt lynne koster nødvendigvis ikke eierne for mye, og tidlig kastrering kan fort bli et problem for en oppdretter som ikke har mange kull på en tispe. Uten oppdrettere som gjør en god jobb og får mulighet til det får vi ikke valper. Valper som flytter og vokser opp i nye hjem er viktig avlsmaterial.
Hannhundene får endret adferd; de går ikke like sterkt etter løpetid og tisper, det er et sikkert utkomme av sterilisering og forhåpentlig den man søker mest, men hvordan den påvirker annen adferd og personlighet er en gjettelek. At de blir mindre sta, aggresiv, markerer seg mindre, mer medgjørlig, harmonisk, leken og alt man ellers kan ønske ut av en kastrering er mer tilfeldig. Ofte gjør man en kjemisk kastrering først for å få en pekepinn på hvordan en varig fysisk kastrering virker.
Man har antatt at kastrering vil virke forebyggende på sykdommer knyttet til livmor og patter for tispene og testikler og prostata hos hannhunder. Det er en del studier som har konkludert med det, men også en studie på golden retrievere som viser at tidlig kastrering ikke beskytter mot problemer med prostata senere i livet. Jeg syns studiene er for sprikende og for få til at man burde bruke helsegevinst som et argument for kastrering.
En tispe har løpetid i ca. 21 dager, og hun er normalt mottakelig først halvveis ut i perioden. Det gir ca en halvannen uke med en uvanlig masete tispe. Jeg har kjent et par golden retriver hanner som har vært helt over styr når en tispe de kjenner har vært i løpetid; så ille at den stanget mot ytterdøren og bare ville ut en periode. Dette er langt fra normen, de fleste andre hannhunder jeg har kjent har ikke vært i nærheten av ham; men de blir alle urolig når en mottakelig tispe vifter med bakenden oppi nesen sin. Det er vanligvis håndterlig adferd selv om det kan være masete i perioder. Jeg har hatt tre tisper og alle hadde løpetid to ganger i året, meg jeg har hørt om de som har en gang eller tre ganger i året. Det er ikke en umulig oppgave hverken for hund eller mennesker. Hannhundene har en periode i 1-2 års alderen de kan være ekstra utagerende med hensyn til løpetid, men de roer seg etter hvert.
Jeg syns vi ofte kastrerer for raskt og av feile årsaker i dag.
Jeg har sånne :p
himla skjønne :knegg:
.jpg)
