Litt teit overskrift men tråden om ferieplaner for 2014 fikk meg til å tenke litt over et økende dilemma jeg føler jeg har i forhold til ferie og hva som er riktig prioritering.
Jeg kjenner jeg har en økende dårlig samvittighet og er litt/delvis flau over hvor lite av Norge barnet mitt har sett. Hun er 10 år og har reist veldig mye i sitt liv, kan nok krysse av flere land og hovedsteder en de fleste andre i familien for å si det forsiktig.
Men vi har knapt reist på ferie i Norge. Når jeg tenker meg om har hun sett veldig veldig lite av Norge. Så derfor tenker jeg at vi må på Norges-ferie neste år, selv om jeg overhode ikke har lyst på det selv. Det frister bare ikke for meg av mange grunner, men det bør jo strengt tatt ikke gå ut over barnet mitt. Jeg sliter litt med at det blir litt "teit" (i mangel på et bedre ord) at jeg ikke legger opp til at hun ser og opplever mer av Norge. Jeg tar meg jo i det hver gang vi tar en svipptur til Gøteborg eller Stockholm, - hvorfor drar vi ikke heller til Trondheim eller Bergen? Men det skjer bare ikke. Hun har sett og opplevd mye mer av Sverige også når jeg tenker meg om og når jeg teller alle sommere på Koster. :flau:
Men her inne på FP er det jo voldsomt med omfattende utenlandsferier. Får dere til Norges-ferier i tillegg til disse? Er det viktig for dere at barna deres ser og opplever mye i Norge, eller mener dere det er like verdifullt å se og oppleve andre land? Likestiller du ferie hjemme og i utlandet?
Jeg er bare nyskjerrig altså, og prøver å finne ut av denne dårlige samvittigheten min. :knegg:
Jeg er langt fra noen hyppig utenlandsfarer nå etter at vi fikk barn (har vel vært i utlandet to ganger etter at vi fikk barn, og da var barna med på én av disse turene). Vi har ikke råd til veldige utenlandsturer (dvs, vi kunne kanskje ha skrapet sammen noe om vi prioriterte ned andre ting over noen år), men disponerer et feriehus godt inne i Sognefjorden som vi gjerne benytter oss av. Det koster jo litt i reise (ferje/bom/drivstoff), men ellers helt perfekt for det feriebudsjettet vi har hatt etter at vi begynte å bruke pengene våre på prøverørsforsøk (og deretter barna). Både jeg og mannen liker bilturer, og etter hvert ungene også. De har fått se mye natur og serverdigheter på veien opp til Sogn, og vi har vært over fjellet til Hemsedal og langs kysten til Oslo og Moss og flere innenlandsturer skal det bli. Men det blir nok straks dyrere om vi drar til steder vi må betale for overnatting, for det er tross alt dyrt å feriere i Norge om man ikke kjenner til gunstige steder eller har noen man kan overnatte hos (med tanke på drivstoffpris, bom og ikke minst ferjer om man velger den vestlige siden av landet).
Med det sagt var det så kjekt for barna i Danmark i fjor at vi tar en reprise til neste sommer igjen (+ feriehuset i Sogn). Kunne tenkt oss en tur til sydligere strøk før barna begynner på skolen siden vi da kan gjøre det utenom skoleferiene, men det blir for dyrt i forhold til hva vi prioriterer å bruke på ferie. Men barna har storkost seg like mye på ferie i Norge som i Danmark - uten at det nok kan sammenlignes med sydenferier da :p
For å svare på spørsmålet ditt: Det er viktig for oss at barna blir kjent med Norge, og vi syns jo selv det er kjekt å oppleve ulike plasser (har gjerne kjentfolk på de ulike stedene også som vi gjerne treffer). Og så er jo bilturene et pluss for oss som koser oss med det.
Jeg er mer opptatt av hva vi har lyst til enn hva vi "må" generelt sett. Som deg så har jeg ikke så innmari lyst til å farte Norge på kryss og tvers. Jeg har alltid vært mer tiltrukket av andre kulturer og historie, enn vår egen. Så selv om det er steder i Norge jeg har lyst til å se, og ikke ennå har sett, så står ikke det øverst på ønskelisten. Som alt annet, så er det jo en prioriteringsliste man følger. Jeg føler ikke vi "snyter" barna våre for noe. De er utrolig heldige og priviligerte som får oppleve det de får. Jeg nekter å ha dårlig samvittighet for de stedene - innland eller utland - som vi vi en eller annen grunn ikke besøker. Norge intet unntak.
Nå er barna store (21, 19 og 16), men tidligere var det viktig for oss at de fikk oppleve både Norge og "Utlandet". Ikke begge deler hvert år, så rike var vi ikke. :) Vi har kjørt en del i Norge, med hyppige stopp selvfølgelig. Det finnes mange hytter både på campingplasser og ellers og mange er ledige for en natt eller tre. Andre år fløy vi til Hellas på badeferie eller vi leide hus nord i England eller i Danmark eller... Etter hvert skaffet vi oss hus nordpå og flyr nå dit en del. Uansett har vi ønsket en blanding av opplevelser, besøke venner og slekt og tradisjonell sydenferie.
Når barna blir store nok til at det er til å holde ut med bilferie eller lite nok bagasje til togferie, ønsker jeg at de skal se Norge. Mannen er utlending, så han er også motivert.
Vi driver ikke så mye med utenlandsferier som ikke går til familie nå heller, forresten.
Jeg er litt opptatt av det, særlig nå når vi bor på Østlandet, jeg har inntrykk av at en del østlendinger har sett lite av landet sitt, og det vil jeg ikke skal gjelde mine unger. Eldstemann har vært i alle Norges fylker bortsett fra Rogaland, Vest- og Aust-Agder og Oppland. Vært i betyr mer enn å ha kjørt gjennom i denne sammenhengen.
Eg syns det er viktig.
Eg har også dårlig samvittigheit for dette og ønsker at ungane skal oppleve Nord-Norge, spesielt Sørøya i Finnmark. Eg tilbrakte mange feriar der som barn og blir varm i hjertet mitt av å tenke på det. Det er så masse eg vil vise dei!
Problemet er at det er like dyrt å reise til Sørøya med tre barn som å reise på ferie ved Middelhavet. Det blir sånn ca 24 000 i flybillettar. Og så må vi ha leiebil i tillegg slik at vi får sett oss litt rundt. Ungane hatar å køyre bil, så å køyre heile vegen opp er uaktuelt. Og med den prisen lokkar ikkje Finnmark så veldig for min mann som ikkje har samme forholdet til det som eg har. Så eg trur det blir med drømmen.....Eg klarte å lokke han med då yngste var 9 mnd, men då var det 8 grader og regn i to veker, så det har ikkje akkurat frista til gjentaking :knegg:
Neste år skal vi ha ein bitteliten Norge-ferie på Sørlandet med fire dagar i Kristiansand. Fly opp og ned frå Bergen. To-tre dagar i Dyreparken. Får ikkje akkurat sett så masse av Norge, men det er i alle fall ferie i Norge!
Men vi skal ha ei veke ved Middelhavet i tillegg.
Eg har også planar om å ta eldste med på togtur til Oslo og sjå hovudstaden når ho blir 10 år og gjenta det samme med dei to andre når dei blir 10 år. Eg syns på ein måte at det er obligatorisk å ha vore i hovudstaden i sitt eige land før ein blir voksen og begynner å farte rundt i andre hovudstader. Eg var ikkje i Oslo og såg slottet før eg var 15 år. Det var litt seint. Den dag i dag syns eg at eg er pinlig lite kjent i Oslo. Eg har meir kontroll på både København, Stockholm og London.
Nei, ikke egentlig. Det er to ting som er viktigst for meg i feiresammenheng: gode og morsomme opplevelser og å lære om hvordan ting fungerer utenfor vår lille boble.
Man kan si mye om Sunnmøre, men SÅ forskjellig har de det ikke fra oss.
For oss er det viktig, men det handler jo vel så mye om at Norge er vårt foretrukne feriemål også. Vi har kjørt fra Østlandet til Lofoten og ned, til Bergen via Sørlandet og i fjor hadde vi Østfold som fokusområde. Våre barn får ofte høre at det er rart at de ikke har vært i utlandet type syden. Det er ganske enkelt fordi vi voksne ikke kan fordra slike ferier. :knegg:
Om ikke akkurat viktig, så syns jeg det er ganske fint å ha sett litt av Norge. Vi har vært litt rundt, men slett ikke overalt. Da Vesla hadde om Norge på skolen tidligere i høst var det henne og en til som hadde sett noe særlig av Norge. Det overrasket meg veldig siden vi ikke har vært så mange steder. Vi har hytte i Telemark, på grensen til Buskerud og har vært en del rundt i det området, og så har vi vært i Bergen og tatt en lengre Norgesferie fra Østlandet til Trondheim. Vi har også vært i et par av Sørlandsbyene. Vestlandet og Nord-Norge har vi ikke vært med ungene, men jeg har veldig lyst.
Jeg syns det er veldig trivelig å tilbringe ferier i eget land.
Som Odelia, så trives vi også godt med bilturer. Min drøm er å ta med guttene mine til nord i landet, for å se hvor min familie bodde i sin tid.
Jeg er veldig glad i utenlandsturer altså, og vil veldig gjerne ta ungene med til syden også, men syns det er viktig at de blir kjent med eget land.
Vi har hytte som vi er på i de fleste ferier. Vi får jo ikke sett så mye av Norge, men håpet er at de lærer seg å sette pris på å være ute på tur i naturen.
Vi prioriterer ikke dyre utenlandsreiser, vi bruker penger på hytte, hus og bil. Av og til går turen også utenlands altså, men like gjerne en langhelg som tre uker.
For meg er det litt viktig. Me har "utsett" utenlandsferiane til ungane vert litt større, og prioritert feriar i Norge/ Skandinavia. No er me velsigna med ungar som ikkje har problem med lange bilferiar, og me har sett mange kriker og kroker av Noreg på den måten.
Framover heller me nok meir mot utlandet, mykje fordi me ser at ungane er i ein alder der dei sjølv retter fokuset mot andre land og kulturar. Dei er interessert i språk og mat, samt forskjellane mellom Noreg og det landet me snakkar om. Eg har eit ynskje om å reisa på interrail nedover i Europa om nokre år, og kombinera det med feriehus ein eller anna plass.
Samtidig vil ungane framleis reisa rundt i Noreg seier dei, men då vert det nok meir med fly enn me har gjort hittil.
Tja, de stedene jeg har tilknytning til, er det viktig at de får sett ( og det får de siden mine foreldre forsatt bor og har hytte i områdene), andre steder er jeg ikke så flink til å ta de med på, selv om vi sjeldent reiser utenlands på ferie ( det blir hytteturer og familiebesøk) Barna har ikke vært å sett slottet f.eks, ikke fordi vi aldri er øst-på, men fordi vi ikke har orket å dra de inn til oslo når vi er der, men det er vel på tide. Samtidig så har Størsten startet å "mase" om sydentur, vi får se om det blir en gang i fremtiden ( mannen hater det).
Det er mange steder i Norge mine barn- og jeg-ikke har sett, men vi har hatt Norgesferier noen år, mest i tilknytning til besøk av slekt og venner andre steder i landet. Selv om Molde og Fredrikstad ikke er så forskjellig fra der vi bor, har jo byene en annen historie, andre severdigheter og kanskje til og med noen andre matretter enn det vi er vant til.
Viktig og viktig. Jeg syns det er FINT å gi dem norske naturopplevelser, fordi det viser dem litt om hvordan man kan bruke norsk natur til rekreasjon. Var det forståelig? Jeg syns jo Norge er et absolutt fabelaktig land, med rent vann, fantastisk natur, store, fritt tilgjengelige skog- og fjellområder, og syns det er et privilegium å bo midt oppi det og kunne bruke det.
Vi har lånt eller leid hytter vinterstid, på forskjellige steder. Vi bruker båt og fisker og drar krabbeteiner om sommeren (hos familie). Vi besøker venner her og der og opplever hvordan Trondheim er annerledes enn Bergen enn Ålesund.
Og så er jeg veldig opptatt av at de skal skjønne Marka. At det ikke bare er Sognsvann og Frognerseteren og Ullevålseter, men et ENORMT område med ekstremt mange friluftsmuligheter, helt eller nesten gratis. Så vi sykler og padler og telter litt, og har brukt markahyttene også.
Men det handler jo om å dele opplevelser jeg setter pris på med barna, mer enn at de skal ha krysset av Norge som "reisemål", liksom.
Denne kan jeg skrive under på. Det er opplevelsene i Norge vi verdsetter. Norge er faktisk et kult land, det er så mye spennende man kan gjøre. Det å gå fjellturer på Sunnmøre er noe ganske annet enn fjellheimen på Østlandet, men begge deler er veldig flott. Jeg liker at ungene får med seg dette og at de lærer seg å benytte seg av mulighetene der de er. Jeg tenker ikke over at vi skal besøke hele Norge, men jeg vil at de skal bli glad i bruke Norge.
Jeg nekter å se på ferier som en plikt. Enten det er Norge eller andre land.
Vi velger feriemål etter forskjellige kriterier. Noen ganger er det familiebesøk som er prioritert, andre ganger er det et sted vi har lyst til å besøke. Og vi er sammen om å ta avgjørelsen, selv om mannen og jeg har en litt tyngre stemmerett. :sparke:
Våre Norgesferier går stort sett mellom Bergen og Østlandet og det innebærer i hvert fall at jentene har kjørt over fjellet en del ganger og sett en del av Norge. Jeg kunne tenke meg en Nord-Norge ferie en gang. Mest for min egen del. Men da må jeg ha litt bedre råd først.
Og Røverdatter: vi hadde også litt Syden diskusjoner. Helt til vi fant ut at jentenes sydendefinisjon var bademulighet, sol og is. Det finner man mange steder. Vi fant det for eksempel i Sør-Frankrike, kombinerte Syden med alle de tingene mannen og jeg hadde lyst til å gjøre på ferie. Men det er fremdeles den eneste "Syden-ferien" jentene har hatt, og jeg nekter å ha dårlig samvittighet for det.
Nja, tja. Jeg vil gjerne at de skal oppleve Nord-Norge, og Svalbard. Sør- og Vestlandet er nogenlunde i boks, og vi har tilgang på hytte på "fjellet" og ved sjøen, så litt norges-ferie har det blitt.
Usikker på om jeg vil det nok til å bruke opp en hel ferie på det, dog. :trenger sol og varme:
Jeg har ikke noe bevisst forhold til det, men vi har også vært både på Norgesferie og i Norden, og i Syden. Noen år har vi reist rundt til venner og familie i ulike deler av landet, andre år går ferieturen til utlandet. Norge har atraksjoner og severdigheter som er helt på høyde med det man finner i utlandet, og som ganske enkelt topper strandliv på Tenerife.
Det er kanskje ikke de helt store kulturforskjellene, og nettopp derfor tenker jeg at det kan være greit å erfare nettopp dette. Innimellom kan man bli ganske oppgitt over hvilke fordommer som finnes mot folk som kommer fra andre byer/landsdeler. Jeg tror det er nyttig å ha reist litt rundt i landet, men tviler på at det blir noen suksess dersom ingen i familien egentlig er motivert for dette.
Man trenger jo ikke å bruke hele ferien på et pliktløp i Norge da. Hva med å reise til en konsert eller festival ei helg? Besøke noen studievenner i en annen by i høstferien?
Jeg tenker det kan være fint å oppleve Norge som ferieland også, ikke bare utlandet. Vi er ganske flinke til å bruke de delene av Østlandet vi har tilknytning til (deler av Østfold, Akershus, Buskerud, Hedmark og Oppland), men vi har ikke vært på Sunnmøre hvor jeg også har tilknytning.
Kanskje ikke på grunn av kulturelle forskjeller, men jeg syns det er et poeng med tanke på historie. Vi har planlagt en tur vestover med amerikanske venner om noen år, og den turen er veldig spennende å planlegge.
I likhet med Poly og Java så vil jeg at Hiawata skal oppdage Norge også, forskjeller og likheter. Det er jo faktisk utrolig mye spennende å gjøre her! Kanalturer, festninger, vikinger, smaragdgruver, voldsomme fjell, duvende åkerlandskap, glemte hager, flotte museer og opplevelsessentre.
Vel, jeg kan komme på en hel del. :knegg: Det totale fraværet av behov for privat space, de enorme kakebordene, synet på kulturarv ...
Det handler mye om hva vi har lyst til, ja. Og jeg innrømmer glatt at jeg er komfortabel nok med det barna får sett av Norge her vi bor, og på hytteturene. Litt fjell og snø på vinteren og skjærgård på sommeren.
Nå synes jeg tråden tar en annen og ventet vending. :knegg: Jeg mener ikke at ikke Norge er et bra ferieland. Som sagt, jeg har tenkt å tvinne tommeltotter her hver helg og hele ferien til neste år.
Men jeg synes ikke det er VIKTIG at barna får se Norge, og jeg har definitivt ikke noen form for martyrsk forestilling om dårlig samvittighet. Jeg synes det er viktig at de får oppleve andre kulturer, jeg synes det er viktig at de får se at ikke alle barn har det slik som oss, jeg synes det er viktig at de ikke tror reising er Syden. Jeg synes det er viktig at de blir glad i å reise, se ulike ting, høre andre språk, skjønner sosiale ulikheter.
Å reise i Norge er fint. Å dra til sol og varme er fint. Å se England er fint. Ingen av dem er viktig.
Jeg er helt enig i dette. Men jeg syns i tillegg det er viktig at barnet mitt får se mer av Norge, og jeg tror man oppnår endel av det du skriver over, ved å også reise i Norge. Men Norge prioriteres ikke like ofte, og det er ikke noe jeg har veldig dårlig samvittighet for å nedprioritere.
Jeg synes det er viktig, men det er jo lett for oss å si, som har slekt og venner spredd rundt i hele Sør-Norge. Min eldste datter har vært i alle fylkene syd for Troms, og tilbrakt lengre tid i flere av de. Vi er også glad i bilturer, og er litt rastløse av oss. Det betyr at vi gjerne tar oss en helge- eller dagstur også, i tillegg til ferier.
Vi reiser vel på utenlandsferier to av tre år, og hvis jeg skulle svart i en sommerferietråd for neste sommer, ville jeg nok snakket om utenlandsferien vi ønsker å dra på. Rett og slett fordi det er en type ferie som krever mye mer planlegging for oss, hvor vi må bestille lang tid i forveien, spare penger osv. Norgesferier kan vi ta på sparket og er ikke planlagt i det hele tatt et år i forveien.
Jeg tenker ikke på at det er viktig at barna får med seg ferier i Norge.
For meg er det viktigst at vi er sammen som familie. At vi har opplevelser som alle trives med.
Nå blir det jo naturlig nok litt Norgesferie siden jeg har min familie på Vestlandet, og vi får dermed med oss sjø, båtliv og alt som følger med en Vestlandsk sommer.
Jeg er ekstremt avhengig av sol i feriene mine. Jeg har fått streng beskjed av legen om å sørge for å få masse sol på kroppen i mine ferier (hun spurte først litt forsiktig om det var noe vi hadde råd og anledning til). Så vi tar ikke hovedferien i Norge.
Heldigvis har ungene besteforeldre med andre prioriteringer enn foreldrene så ungene får hver sommer en uke i båt et eller annet sted i ytre deler av Oslofjorden og en uke i Nord-Norge.
Vi reiser svært lite på så korte helgeturer som fredag til søndag, så med innskrenkningene på permisjon i Osloskolen blir helgeturer lagt til feriene for ungene. Da blir det langt færre turer enn tidligere. Ungene mine klarer seg sikkert helt fint allikevel.
For meg er det ganske viktig, men alt til sin tid. Vi prøver å tilpasse feriene våre til barna, slik at de skal ha det gøy og oppleve morsomme og spennende ting.
Nja. Norgesferie blir ikke prioritert her i heimen, men vi (eller min mor) har hytte på fjellet som blir hyppig benyttet vinterstid. Itillegg ser jeg for meg flere helgeturer med fokus på uteaktiviteter nå fremover som LilleVenn blir større.
Jeg er også der at jeg trenger sol i ferien. Bare tanken på en sommerferie uten sol gjør meg deprimert.
Vi ferierer mye i Norge og koser oss med det. Vi prøver å unngå flyreiser av miljøgrunner, og da er det supert å kunne reise med tog eller bil i Norge (+ Sverige, Danmark, Tyskland).
Samme her. Og vi som har tilbrakt de siste 6-7 sommerferier i Norge (+ en liten svipptur til Sverige) har hatt det helt strålende.
Neste år har vi lyst til å dra nordover, og nå som barna har blitt større, er det overkommerlig med tog eller bil.
Det er sjølvsagt viktig for meg at borna ser og opplever Noreg. Dei skal jo forstå landet dei bur i frå ulike perspektiv. Eg vil at dei skal kunne navigere i Oslo. Både som by og hovudstad. Samtidig vil eg at dei skal ha referansepunkt i alle delar av landet elles. Men vi brukar sjeldan det store feriebudsjettet på det, og vi har absolutt ein jobb å gjere når det gjeld Nordland, Troms og Finnmark.
For oss handler ferier mest av alt om hva vi har lyst til å gjøre og se, og ikke om hva man "bør" gjøre. Norgesferie er ikke så veldig høyt oppe på listen vår nei. Det er både fordi vi har familie i to ulike landsdeler og selv bor i en tredje, slik at barna da automatisk får opplevd disse. Og så er det også fordi både jeg og mannen har sett en god del av Norge allerede og ikke har veldig lyst til å dra til disse stedene igjen bare for å vise dem til barna (det gjelder forøvrig ikke bare Norge).
Vi legger ikke opp til pliktløp i feriene, men jeg synes det er fint å bruke ferier til litt mer enn bare sol og lekeland. Vi reiste ikke veldig langt da jeg var liten, men foreldrene mine var flinke til å balansere ferier med lek og badeliv og besøk på steder hvor vi lærte mye og fikk litt andre opplevelser enn bare lek. Det er noe vi har videreført til ungene og ungene er like glad i det som jeg var da jeg var på deres alder.
Det gjelder også turer i nærområdet. Historie, kultur og naturopplevelser er viktig for oss.
Det er ikke noe man MÅ for å få et bra liv, men jeg ser utrolig stor verdi i det å ha opplevd steder. Jeg tenker at det ikke finnes en mal på hva man må ha sett, men det gir absolutt en annen opplevelse av pensum når man får besøkt steder og kan sette det inn i en slik ramme. Eldstegutten vår var ikke gammel da han var på Stiklestad, men det at han husker litt derfra gjør historien om Olav mye morsommere å lese.
Samme husker jeg fra min oppvekst. Det er ikke allverdens å se i Hafrsfjord, men jeg husker at det å ha vært der hadde betydning når jeg leste historie.
Jeg var ikke mer enn 7 år da pappa første gang tok meg med på en ganske intens museumsrunde i Oslo. Jeg husker fremdeles det som en stor og viktig dag.
Så ja, det er viktig for oss å se steder i Norge, men det er også viktig å se annet enn sol når vi er i utlandet også. Til og med på Kanariøyene.
Det er deilig med sol, men det er Teide, lava og krater eldstemann har som sin store opplevelse på Tenerife og det er det han helst vil tilbake for å titte mer på. Sol og bading er viktig i nuet og har sin verdi der. Den undervurderer jeg ikke.
Jeg har faktisk aldri reflektert over det. Men morsomt for meg at tråden kom nå. Vi har i alle år reist på Norgesferie, annenhvert år, for å besøke slekt. Jeg er usikker på om jeg føler at barna har opplevd "Norge", selv om vi har hatt mye Norgesferie, er det jo ikke slik at de har sett så mange steder? I år var vi for første gang på Norgesferie utenom familien (gåtur i Rondane), og det var eksotisk for meg også! (og jeg er 41 år). Finnmark har jeg aldri vært i, har aldri reist rundreise med hurtigruten. Valdres, Østerdalen etc er også veldig eksotisk for meg.
Jeg synes det er viktig at man er noenlunde kjent i eget land. Barna mine har vært på flere turer til hovedstaden og sett de viktigste tingene der. Dette har gjerne vært i kombinasjon med besøk/ferie hos slekt annet sted på Østlandet, da har jeg gjerne spandert et par netter på hotell i Oslo samtidig.
Jeg er forresten en som aldri drar på utenlandsferie. Det tar eksen min seg av, så er det norgesferie med mor. I sommer f.eks. så kjørte jeg (og barnet) helt ned til Sørlandet og opp igjen, og fikk sett både svenske og norske byer og veier på turen. Neste biltur går til Finnmark eller Lofoten tenker jeg.
Og ingen av mine slektninger på Sunnmøre skjønner hva jeg mener hvis jeg sier at jeg trenger alenetid. De syns det er superhyggelig å være sammen, hele tiden! Alltid! :knegg:
Og kulturarv i Ålesund! :what: Det er ikke byens egen befolknings om i størst grad har greid å bevare den som jugendby, altså. :hehehe: Når man til slutt greide å få dem til å forstå at det er greit å bevare flotte, gamle hus, da skrellet de dem innvandig i stedet og bare beholdt fasaden. De simpelthen elsker kjøpesentre!
Jeg er ikke opptatt av at ungene skal se så mye av Norge, nødvendigvis. Men jeg tenker det er greit å ha et begrep om hvordan landet man bor i er utenfor Oslo. Mer sosiokulturelt enn rent geografisk, egentlig. Behovet dekkes helt greit av at de har besteforeldre og slektninger som besøkes i henholdsvis småby og et par bygder.
Det er ganske artig å observere hvor eksotisk fireåringen synes det er på stedet jeg vokste opp. Jeg tror hun vil ha nytte av å ha opplevd det.
Vi kan sikkert finne på å ta noen solide bilferier i Norge etter hvert, men det har vel mest med at vi voksne kunne tenke oss å se litt av Nord-Norge og denslags.
Tenker på det, jeg også.
Mine gutter har nok vært mer på utenlandsferie enn på Norgesferie. De har vel vært mer på ferie rundt i Sverige også enn i Norge.. :o
De har vært i Bergen, Kr.sand + Dyreparken der, og en del på slalomturer, sommerferie og høstferie i Hafjell og også i Trysil. Litt på Hadeland. Det er det.
Det siste er jeg enig i. Jeg blir aggressiv når jeg går langs gatene i Ålesund og ser så tomt det er der fordi alle skal til Moa og vasse i kjøpesentre. :mad:
Det er rett og slett trist. Ålesund er en vakker by, den burde vært fylt med aktivitet. Ikke skjønner jeg hvorfor de skal innendørs og handle heller, de har jo så mye fint vær. :knegg:
Jeg også. I tillegg til det du nevner, det totale fraværet av høflighetsfraser når man møter noen. Det er bare rett opp i ansiktet og "Gikk det på Birken i år,då?!" Samtidig som ektefeller, barn og andre ukjente ikke verdiges et blikk en gang.
En finner mye fint på nettet og på tv, så opplyst om det flotte vi har rundt i landet blir de jo stadig, men det er jo noe helt eget og oppleve det. Nå liker ikke ungene mine å kjøre bil og svigers bor så langt unna at når vi skal kjøre bil langt så er det dit. Selv har jeg aldri vært nord for Trondheim heller, men jeg har i alle fall bestemt meg for at om et par år så skal jeg ta med ungene til Hardanger hvor faren min kom fra og vise dem stedet han har vokst opp. Største tulla har også ytret ønske om å gå til toppen av Galdhøpiggen siden jeg gjorde det med jobben her for 1 1/2 år siden.
Men de har da fått sett litt ulikt fordi vi har aner fra diverse steder i Norge. Mamma eier fortsatt barndomshjemmet oppe i nord, så dit drar vi gjerne.
Vi drar generelt lite på utenlandsferie, så vi er stort sett i Norge, men kunne nok vært flinkere til å dra til ulike plasser. Selv har jeg vært veldig lite i Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.
Jeg vet at det er veldig mange fine plasser i Norge, og vi skal dra til flere av de etterhvert som barna blir eldre. Jeg bodde et år i Finnmark og jeg ønsker å dra dit med ungene.
Vi reiser i Norge, både fordi vi ikke har økonomi til de store utskjeielsene, men også fordi vi ønsker å vise ungene at det går ann å ha fine ferie opplevelser på en måte som ikke belaster miljøet.
Vi bruker en god del tog, og bil. Kombinert med telt/campinghytte.
I høstferien var vi i Disneyland Paris, og det var en flott opplevelse, for all del, men det gjør fortsatt veldig vondt i miljøsamvittigheten min, så det er lenge til nestegang vi gjør et slikt sprell.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
