For tre uker siden, så gikk sønnen min på 5 år ut med en kamerat etter middag. De syklet sin faste runde i feltet her, og alt var i den skjønneste orden.
Så skal min kjære bort en tur, men før han drar så er vi ute i hagen en tur og ser om vår spraying av vepsebol har hjulpet, og det er da dagen tar en brå og dramatisk endring...
Over nabotomta kommer min sønn gående; hylskrikende og blødende, og han er fulgt av en dame jeg ikke drar kjensel på.
De kommer bort til oss, og jeg ser gutten har tissa på seg, og han er hysterisk i gråten.
Dama åpner med å si at det har skjedd et alvorlig uhell, hvorpå hun sier at det IKKE var guttens skyld. Jeg ser i farta for meg at han har kræsja med noen på sykkelen, eller noe i den dur, men så fortsetter dama...hunden deres har bitt han, og et par av bittene er såpass dype at hun synes det ser alvorlig ut...
Jeg kjenner beina svikte, og jeg kaster meg på gutten for å se hvordan han ser ut.
Han har to hull i ansiktet; på kinnet oppe ved øynene. De er tydelig etter hjørnetennene på hunden, men de er ikke dype.
Så bretter jeg opp t-skjørta, og ser på ryggen hans...der har han to bitt, og det ene viser at hunden har fått skikkelig tak: han har fire tydelige hull; det ene dypt, etter hjørnetennene, samt at vi tydelig ser merker etter de andre tennene.
Alt i alt så ser vi fire bittsteder, pluss et som vi er i tvil om var bitt eller sår etter basketaket.
Jeg tar gutten med inn for å skifte klær, mens sambo snakker med dame, før vi kjører på legevakta.
Dama er helt fra seg, og hun sier, før vi har tenkt tanken, at hunden skal avlives. De kan ikke ha en hund som har gjort noe sånt...
Hun vet ikke hele hendelseforløpet, men hun er klar på at dette ikke er guttens skyld. Det er meg revnende likegyldig der og da, hvem sin skyld det er. Jeg ser bare en vettskremt gutt, og har et mål for øyet: legevakta.
På legevakta blir han stripset og renset, får stivkrampesprøyte og resept på antibiotika. Han har vært heldig, for ingen av bittene er dype, med unntak av det ene hullet, og legene sier også at han har vært heldig...
Men over til sakens kjerne her...
Denne hunden ble, ut fra eiers egen oppfattning og initiativ, avlivet dagen etter. Vi sa ikke et ord om dette, og anmeldte heller ikke saken.
Men i ettertid har guttungen og kameraten satt ord på hva som skjedde, og jeg blir plutselig i tvil om jeg ville krevd avliving, om det var opp til oss...
Dette var en hund ungene kjente, og kameraten hadde klappa den først. Så hadde hunden hoppet opp på guttungen min for å hilse, hvorpå han ramler, og de vikles inn i båndet hunden står bundet i.
Dette medfører at hunden trolig får panikk, og dermed er bitingen et faktum.
Slik jeg ser det, så har igrunn ingen gjort noen feil her, det var bare en rekke av uheldige omstendigheter. Både hunden og gutten ble redde, og hunder kan bite i slike tilfeller...
Jeg er selvfølgelig glad hunden er borte, for hva kunne skjedd neste gang? Men samtidig får jeg en tanke om at slike ting som dette kan man ikke forutse, og en hund er tross alt et dyr, og en slik hendelse kan jo skremme hvilken som helst hund.
Nå har jeg aldri vært av den oppfattning at en hund MÅ avlives uansett grunn til bittet. Hendelseforløpet har mye å si. En unge bør jo uansett ikke være alene med en hund, for ungen kan provosere frem mye. Selv om det ikke skjedde her.
Det er godt å vite at gutten min ikke provoserte frem dette, men det er også litt vondt å vite at hunden måtte bøte med livet, selv om den ikke angrep han i den forstand...
Så hva meener dere; bør en hund avlives uansett, eller finnes det omstendigheter hvor man faktisk kan skylde på enten faktoren uhell, eller på barnet selv?
Jeg er i tvil. Jeg tror, uten å være hundekjenner, at det er lettere for en hund å bite igjen om den har bitt en gang, provosert eller ikke. I deres situasjon så er jeg litt enig i at avlivning var litt dramatisk, men samtidig så kjenner jeg på meg at jeg syns det er bra at hunden ikke får sjanse til å bite noen igjen. Samtidig vil jeg ta hatten av for hundeeieren, som viser ansvar.
Jeg lærer mine barn opp til å ikke klappe hunder, spesielt ikke de som står alene i bånd, uten at eier er tilstede og gir klarsignal. Selv om de kjenner hunden. Det er tross alt bare dyr og instinktet kan ta overhånd, slik som muligens skjedde i dette tilfellet.
Nei, jeg synes ikke en hund skal avlives uansett.
Nettop av de grunnene du selv nevner.
Noen ganger kan et barn fremprovosere det, for barn er ikke alltid like snille.
ANdre ganger kan det være et uhel, og at hundens innstinkter trer fram f.eks når den får panikk.
Men på den andre siden, når en hund biter et barn fordi barnet har vært en liten "terrorist" kan man oppleve at hunden blir barnevemmlig. Den skiller ikke det barnet som var slemt fra andre barn.
Ikke et lett spørsmål.
Her valgte jo eierene selv å avlive hunden, de hadde ikke sett hele hendelsen. Men valgte nok å avlive fordi de ikke følte seg trygg på at hunden ikke ville gjøre det igjen.
Men du kan jo ta en prat med eierene og fortelle hva guttene har fortalt.
Det kan jo hende det vil føles litt bedre for de å få høre at det mest sannsynlig ikke var vondt ment fra hunden sin side. Mer en hund som fulgte sine innstinkter når den ble redd/fikk panikk.
Må også ta med at dette ikke skjedde mens hunden sto alene ute. Dvs, dama hadde vært ute med den, men så måtte hun inn en kjapptur, så hun bant hunden i trappa. Og ungene hadde vært der, og fikk lov å klappe.
Jeg har vokst opp med hund, og vet hvilke "farer" en hund medfører, så mine unger er godt opplært til å ALDRI gå bort til hunder alene, både fremmede og kjente. En unge har rett og slett ikke noe alene med en hund å gjøre, med mindre eier har gitt klarsignal.
Og dette har de virkelig overholdt, men denne gangen var hunden kjent, og eier hadde jo vært der...
Det har jeg mine tvil om.
Av en eller annen grunn så vil jeg tro at en hundeeier som faktisk avliver hunden sin uten at det kreves ville gjort det tidligere, om hunden viste slike tendenser.
Men kanskje legger jeg for mye i det at eieren selv sa at hunden skulle avlives og gjennomførte det uten at noen andre måtte kreve det.
Jeg synes i allefall det er veldig bra.
Det eneste jeg vet, er at de hadde sett at hunden var stresset; ikke aggresiv, når den sto bundet. Dette pga at den som hvalp hadde blitt angrepet av en større hund, mens den sto bundet.
Og derfor hadde de heller ikke for vane å la den stå bundet ute, men dette var da altså de to minuttene med unntak...
Siden jeg er oppvokst med hund selv, og har mine klare formeninger om hundehold, så hadde nok jeg også avlivet min hund her, men samtidig ser jeg jo også hvor grusomt dette må være for dem...
En hund som biter skal avlives, det har jeg lært :nikker:
Hadde det vært MIN bikkje, så hadde jeg imidlertid kanskje gitt den en sjanse til, dersom det ikke var alvorlig personskade og hunden var provosert. Jeg måtte ha innskrenket hundens frihet fra å tenke på den som en snill hund til en hund som potensielt ville angripe uten forvarsel og sikret den deretter (ikke stå i bånd alene, ikke gå uten bånd, ikke leke med barn, be fremmede om å holde seg unna)
Vi må anta at siden disse menneskene avlivet hunden sin så raskt så er det sikkert ikke første gangen. Og her har den faktisk bitt en liten gutt i ansiktet - ikke bra. Jeg synes eierne har opptrått ansvarlig i dette tilfellet.
Jeg har selv hunder og er påpasselig med at det ikke skal inntre slike episoder. Dersom det hadde skjedd med en av mine spørs det om jeg ville tatt ansvaret for at det kunne skje igjen. Hvilke skader vil inntreffe neste gang?
Vi har flere unger i nabolaget som ringer på og vil klappe hundene. Men vi er alltid til stede. Vi har også en litten krabat på 11 måneder som kravler rundt etter hundene, han har aldri vært alene med dem et sekund.
Min svigerinne og hennes eksmann hadde mange hunder, alle snille som lam.
Ved første tegn til at en av hundene beit et barn/en voksen, uansett hvordan det gikk seg til, ble hunden avlivet. (Jeg ser da bort i fra valpebiting, selvsagt, før valpen hadde lært at det ikke var ok å bite.)
De følte at de rett og slett ikke våget å stole på at hunden ikke ville bite igjen.
Min svigerfar lot nåde gå for rett med sin hund en gang - hunden beit en av fetterne til gutta mine.
Svigerfar og gutten ble enige om at det måtte bli skylddeling, for gutten hadde forsøkt å ta maten fra hunden.
Hunden var like rolig og snill i etterkant - og ingen ante noen fare.
En dag sto svigerfar og pratet med en av gårdsguttene der de bor.
Uten forvarsel kommer hunden settende og glefser til gårdsgutten - fullstendig uprovosert.
Hunden ble avlivet samme dag.
Jeg er glad det gikk bra med gutten din, og jeg håper han ikke blir redd for hunder i etterkant. Jeg kjenner dessverre for mange mennesker som har hatt et godt forhold til hund før, og blitt redd dem senere.
Jeg syns det var en riktig avgjørelse av dama som eide hunden å avlive den,
selv om det er fryktelig trist å ta livet av et dyr man er glad i, og som er frisk i utgangspunktet.
Det er jo ikke rart om hunden bet i den situasjonen. Om man bør avlive uansett vet jeg ikke. Søstra mi jobbet på en dyreklinikk. Der hadde de fått inn en hund som ble avlivet fordi den hadde bitt et av familiens barn. Etter avlivningen oppdaget de at noen hadde stukket flere tegnestifter inn i hundens hode. Hunden hadde altså ikke bitt før etter andre eller tredje tegnestift! Stakkars dyr ...
Håper du forteller hundeeieren hva ungene har sagt skjedde. Hun er sikkert fortvilet både over at hunden bet og at hun har mistet den. Kanskje det kan hjelpe å få vite hvordan det skjedde.
Jeg er selv hundeeier og om min hund har bitt et barn, så har jeg nok avlivd han. Iallefall om jeg ikke har sett en veldig, veldig klar grunn for at hunden beit. En hund som føler seg plaget av et barn skal ikke bite, men trekke seg unna - og det er vi som eiere som skal passe på at hunden ikke føler behovet for å bite.
Om Angus har bitt noen, har jeg mistet all tiltro til han og jeg har nok ikke sett noen annen råd enn å avlive han. Trist, men sant.
Synes hunde eieren gjorde det riktige man vet aldri med en hund som har bitt en gang når den kan bite igjen.
Men ville tatt kontakt med henne og sagt hva gutten din har fortalt at skjedde, mulig det kan gjøre ting litt lettere for henn for da vet hun hvorfor den bet.
God bedring til sønnen din og håper ikke han blir redd for hunder i fremtiden.
Jeg ble bitt av en hund da jeg var 8-10 år. Den hunden ble ikke avlivet og det førte til at jeg var livredd hunder lenge. Jeg gikk store omveier for å unngå hunder.
Etterhvert gikk det greit å være nær andre hunder, men den hunden ble jeg aldri trygg på igjne. Så den ble låst inne i ett annet hus hver gang vi var på besøk.
Så fra mitt synspunkt bør hunder som biter avlives.
Jeg har tidligere tenkt at man fikk se an situasjonen, men etter å ha blitt bitt selv heller jeg mot avliving uansett. Eieren til hunden, som er naboen vår på hytta, viste ingen forståelse for meg, kun for hunden. Jeg sto utenfor et gjerde, og hunden hoppet over og hang i armen min. Eieren beklaget og sa at hunden, som bare var snill, var innbilt gravid og derfor litt hissig. Det var bare sånn det var det... :herregud: Vel, etter at den hadde forfulgt og bitt flere ble den til slutt avlivet.
Jeg tror at man som eier kan være tilbøyelig til å tro at hunden ble provosert, fordi en jo er glad i hunden sin.
Er du HELT sikker på at en hund som har bitt en gang fort kan gjøre det igjen?
Mener du feks. det samme om en hest som sparker i redsel også? Vil hesten få lavere terskel for å sparke, fordi den har sparket en gang før.
Grunnen til at jeg sammenligner en hest og en hund her, er fordi at de i prinsippet gjør en handling utifra frykt. Det blir en reflekshandling som man dessverre ofte ikke har kontroll over.
Det har gått utroliog bra med gutten i ettertid. Allerede dagen etter hadde han vært ute hos en nabo her og klappet hunden deres.
Jeg ser han blir småskeptisk når vi møter hunder, og da spesielt løse hunder, men det virker ikke som det er direkte frykt. Så jeg tror han kommer seg godt gjennom dette her, heldigvis.
Jeg er i tvil når det gjelder avliving, og mener nok at situasjonen må sees an, ihvertfall så lenge man kjenner til hendelseforløpet.
En av nevøene mine ble bitt av en hund en gang, og dette forundret min søster noe, for denne hunden var jo snill som dagen var lang. Og så kom hun jo på hvordan ungene holdt på med deres egen hund...
Så hun spurte gutten hva som hadde skjedd, og dermed går han bort til deres egen hund for å vise mamma`n sin hva han hadde gjort: Han legger seg langflat over hunden, samtidig som han river litt i ørene og i det hele tatt styrer vel mye med hunden.
Dette var noe deres egen hun likte, men det betyr jo ikke at alle hunder gjør det...
Hunde-eieren ble informertom hendelsen, og min søster sa klart fra at avliving ikke en gang var et tema, for dette var guttens skyld. Det eneste hun ba om var at de kanskje kunne holde bikkja i bånd, så de slapp å ha den flyende rundt husene.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
