Tenkte høre om noen har en fiks idé på hvordan få slutt på disse nykkene:
Om vi som foreldre ber han f.eks ta på seg pysj gjør han det ikke. Om vi derimot sier: Du må IKKE ta på deg pysj. Da blir han frustrert og tar på seg pysj i en voldsom fart. Dette funker jeg for å få det gjort men begynner å bli litt lei dette..
Om vi sitter ved matbordet og prøver å si spis litt mer mat, så er det om å gjøre å tømmevannglasset ned i halsen så fort han kan.
Dersom jeg sier drikk litt mer vil han gafle i seg et par tygger i trass...
Dette gjleder også om man skal minne han på å gå på do.
Få på jakke og sko osv osv..
Kanskje morsomt for noen men veldig frustrerende når det aldri tar slutt.:mad:
Har en 6-åring selv, og ja, selv om det høres morsomt ut å kunne bruke omvendt psykologi så aktivt, så blir man som forelder lei. Kan han ikke bare høre etter på den beskjeden som faktisk gis? Hvorfor må ting gjøres som protest?
Jeg har ikke så mange gode råd egentlig. Jeg forsøker å snakke med ham om hvor vanvittig irriterende det er. Noen ganger går det inn, men det er ofte forbigående.
For en deilig verden det hadde vært!
Vår 6-åring hører ikke på noe, omvendt psykologi eller ei. Jeg minnes vagt at de eldste hadde en slik fase også, jeg har altså ikke noen andre råd enn å holde ut. :sparke:
Men jeg tenker at han er så stor at det går an å snakke med ham om det? Spørre han litt om hva han tenker om å gjøre dette - og fortelle ham hvordan det oppleves for deg. Jeg har en seksåring også, forresten.
Konsekvenser bryr han seg lite om.
Sitte i trappen funker ikke.
Trur du med f.eks å kaste en bil el noe annet går han selv og hiver tingen i søppla.
Legge han i sengen bryr han seg heller ikke om.
Er ikke lett og si om du ikke tar på pysjen får du ikke lov å legge deg...
Vi har prøvd mange ganger når vi skal ut av huset å true med at han ikke får være med. Bryr seg ikke helt til man lukker døra når alle andre er ute da knekker han sammen og hylgriner. Da føler man at man vant kampen (NOT)..:tilber:
Åpner døra og en gråtkvalt gutt tar på seg og kommer med.
Neste gang er alt glemt og samme scenario gjentas.
Årets far premien går ikke til meg i hvert fall:confused:
Jeg har også en 6-åring, om selv om han kan bestemme seg for slett ikke å høre på meg, så syns jeg ofte at jeg, som med de eldste, kommer veldig langt med en "la oss sette oss ned, bare vi to, og snakke litt om hvordan xx fungerer for tiden"-tilnærming. Da er nøkkelen at jeg lytter masse, spør hva de tenker og selv reflekterer over hva de har å si. De kan bli bemerkelsesverdig konstruktive av det, er min erfaring.
Vi er knallharde og tolerer ikke tullball. Det er to andre barn som skal ha tid og hjelp så vi har rett og slett ikke tid til å forklare og forhandle.
Er det et gode han ikke vil kvitte seg med da? Hos oss gir god oppførsel spilletid på iPaden, dårlig oppførsel resulterer i null spilling. Klare enkle beskjeder og gi så naturlige konsekvenser som det går. Vår 7-åring begynner å forstå det der med tid og det å ikke få tid til noe man vil hvis man bruker opp tiden på tull og tøys og nekting.
Et eksempel er å bruke altfor lang tid til å spise kveldsmat og drøye det = ingen høytlesning før leggetid.
For meg er nesten alltid nøkkelen til suksess å finne ut av hva som skjer inni hodene deres. Og så ta det derfra. Veldig ofte er det noe helt annet enn jeg tror.
Dette høres jo ut som en veldig tydelig "krigserklæring" fra hans side - det virker som om han er veldig sint på dere og prøver å straffe dere. Hvorfor gjør han det, tro? Det ville jeg vært veldig nysgjerrig på.
Og før du tror jeg er helt softie, for det er jeg ikke: Jeg er veldig tydelig på hva jeg finner meg i og ikke, altså. Men jeg syns ikke det er noen motsetning mellom det, og å finne ut hva som foregår oppi hodene deres. Det kan være ganske mye hos en 6-åring... (Er han skolegutt, forresten?
Jeg anbefaler for øvrig alle foreldre til å kjøpe/låne boka som heter "De utrolige årene".
Omtale av bok: "Boken er en praktisk veiledning i hvordan du kan takle hverdagslige problemsituasjoner og bekymringer i forhold til barn. Hvordan kommunisere godt? Hvordan bruke ros og belønning? Hva kjennetegner god lek? Hvordan håndtere egen irritasjon? Hvordan møte vanlige problemer som leggerutiner, overdreven TV-titting, stjeling, sengveting, ulydighet og lyving. I boken finner du konkrete forslag til hvordan du trinn for trinn kan møte slike og lignende situasjoner. Ved å lære tilnærminger for å takle disse problemene, kan foreldre begrense barnas atferdsvansker før de kommer ut av kontroll. Boken hendvender seg til foreldre, helse- og sosialarbeidere, pedagoger og andre som forholder seg til barn og deres problemer".
Personlig har jeg veldig lite tro på "konsekvensinnføring" i en sånn skyttergravssituasjon som dere har havnet i nå, forresten. Det blir en ren styrkeprøve og veldig lite konstruktivt.
Enig i det, og at det kan være lurt å prøve å nøste opp i ting. Evt. bestemme seg for noe man vil gi slækk på og noe man absolutt ikke vil finne seg i. Så slipper man hvertfall å krige om ALT.
Det med spising hadde jeg ikke giddet å bry meg så voldsomt med, med mindre han er for tynn.
Kan jo legge til at han har epilepsi med absanser og konsentrasjonsvansker, derfor er vi vel ikke i noe posisjon å være så veldig mye mer konsekvent på alt enn vi prøver å være nå.
Det er ikke mulig å føre en lenger samtale med han da han går i "lås" og ikke klarer holde øyekontakt/konsetrasjon om samtalen.
Han husker ikke om noe er avtalt på forhånd så om du sier at du ikke får spille på kurio når du kommer hjem fra barnehagen fordi du ikke tar på jakke og sko er det glemt til senere. Han hadde gladelig gått i pysj i barnehagen så det kortet hadde ikke gått her.
Han er tynn så mat må vi ha i han.
Vi har lenge trodd at alt er pga epilepsien men ser mer beviste handlinger som er mere vanlig oppførsel og må derfor klare å få dette på rett kjøl igjen da vi ikke ønsker slik oppførsel.
Lillebror på 4 år er mye lettere å ha med å gjøre da han forstår konsekvenser av egne handlinger.
Selv om han ikke kan ha en lang samtale, går det an å finne frem en skål med is eller et par kopper kakao, sette dere ned ved kjøkkenbordet bare dere, og spørre ham bare ETT spørsmål? "Jeg ser at du er skrekkelig sint og trist, og det gjør meg også sint av og til, men mest syns jeg det er leit at det ikke ser ut som om du har det bra. Nå vil jeg gjerne høre på deg. Jeg har god tid. Vet du hva du er sint for?" Det kan hende det er lettere for ham å konsentrere seg om å snakke enn å lytte...
Da min var yngre og hadde en periode da han gikk veldig i "lås", nektet å holde øyenkontakten, nektet å høre på meg, holdt seg for ørene, løp av gårde... Da løste veldig mye seg av at jeg investerte tid i å finne ut av hvordan han hadde det og hva som foregikk inni hodet hans.
Om han har begynt på skolen, og i tillegg har utfordringer angående konsentrasjon, så kan han ha en dønn sliten og frustrerende hverdag der "ingen forstår ham", for eksempel.
Å oppleve at et mindre søsken "får til å være snill", mens han selv bare får til å være slem - det kan være veldig vondt og vanskelig. Og det kan være lettere å bare fortsette å være "slem" - når det nå er det man ser ut til å være best på.
Jeg har troen på la-oss-snakke-tilnærmingen, som Polyanna nevner.
Forutsigbarhet er også en nøkkel hos oss. Å gå gjennom neste dag funker godt for vår seksåring. "På skolen har du sånn og sånn, så friminutt, så har dere ... Mamma følger og henter deg som vanlig. Så spiser du en skive, og så sitter du på med O. til trening. Når du kommer hjem spiser vi sein middag og gjør lekser."
Vi trenger ikke gå mer detaljert til verks, men om vi hadde fått problemer med det du beskriver, tror jeg kanskje vi hadde gjort det. "Nå har vi spist. Nå kan du få leke fram til kl 19. Da blir det kveldsmat, så pusser du tenner og kler av deg. Så er det leggetid."
Det går på ingen måte knirkefritt hos oss, altså, bare så det er sagt. Men så lenge han vet hva som skal skje, så går han (ofte motvillig) med på det likevel.
Dersom konsentrasjonen er dårlig, så kunne kanskje visualisering gjennom bruk av bilder hjelpe ham til å få oversikt og kontroll over de gjøremålene dere vet skal skje? Eller føles det for "strukturert" å skulle innføre noe slikt hjemme?
Visualisering prøver de i barnhagen uten hell.
Hverken pedagogisk leder i bhg som har prøvd alle sine "triks" fra utdannigen, støttepedadog eller spesialpedagog når inn til han.
Nå vil PPT ha BUP med på "leken".
Så en mager trøst at ikke det bare er oss som sliter her.
Han har (heldigvis) ikke begynt på skolen.
Blir spennede å se hvor mye ekstra hjelp vi kan få der.
Noen bruker sånne tavler med figurer man kan feste på med borrelås, som i barnehagen. Som en barnefigur med klær på. Eller en dagsplan som viser aktivitetene den dagen, i stort, med symboler. (EDIT - ser at dette er forsøkt i barnehagen, så da er det vel ikke der det lugger)
Men det er jo uansett umulig å vite hva han trenger trygghet og informasjon rundt, men dette er jo en gutt som ikke har det bra, og som viser det ved å straffe dere. Jeg ville begynt der - med å virkelig vise ham at dere gjerne vil vite hvordan han har det.
(Eksempel: Min slo seg fullstendig kokos bananas vrang hver morgen han skulle kle på seg. Satte stillongsen på hodet, herjet rundt, holdt seg for ørene når jeg snakket med ham, ertet søsknene, stakk av, beit meg i rompa. Jeg holdt på å bli GAAAAAL! :gal: Så skjønte jeg det: Han ble helt overveldet av oppgaver han ikke var sikker på om han kunne mestre, og var hysterisk redd for å "feile". Så en bunke med klær å ta på vippet ham helt av pinnen - det var ALTFOR mye, han kom ALDRI til å klare det. Men det kunne han selvsagt ikke si. Så han tok "kontroll" ved å bli helt bajas i stedet. Løsning: Gi ham ett og ett plagg. Så utvide til to plagg, til han etter hvert kunne få en hel stabel klesplagg. Ro og harmoni og null problem. Til neste utfordring, selvsagt. Men nå vet jeg at han stort sett bare utagerer når han blir VELDIG lei seg eller blir redd og utrygg og ikke tør si det fordi han er redd det skal være "dumt". Han har blitt verdens gladeste og mest harmoniske og lykksalige gutt. Men hui og hei for en tid vi hadde! :dåne: )
Hos oss var også barnehagepersonalet - flinke og trygge og snille - like forvirrede og frustrerte som oss, forresten. Vi snakket en del sammen til vi fikk lagt brikkene og fant ut av hva det var som plaget ham, sammen.
Jeg har begynt litt slik til mi jente: spiser hun ikke maten sin så får hun være sulten til neste måltid. Vil hun ikke ha på pysj så får hun ligge uten. Lei av omvendt psykologi her også...
Åh, det hadde vært herlig om slikt funket. Jeg prøver på slikt med så utrolig gode intensjoner med jevne mellomrom. Så ser han på meg et par sekunder og sier "Du, har du sett at den store Angry birdsen har blitt lilla? Den faller kjempelett ned om man trykker [insert sted på nettbrett] osv osv," Evt noe om Star Wars.:o når ikke fram
Men jeg er helt enig i teorien, altså. Er vel en grunn til at jeg spyr litt av Jesper Juul i ny og ne.
To av venninnene mine er spesialpedagoger med spesialisering på barn med adferdsvansker. Det er vel med en viss glede jeg ser hvor mye de strever med egne barn. Det er noe med å ikke ville høre på egne foreldre.
Ellers kjenner jeg meg godt igjen i det Pelle skriver. Forsøk på en rolig alvorsprat resulterer ofte i en rekke faktaopplysninger om skylanders. :dåne: Det er noe mer usikkert hva han får med seg av det jeg forsøker å formidle.
Og så har vi gjort samme erfaring som Polyanna. Oppgavene vi ba han utføre ble for omfattende. "Kle på deg" ble for stort. "Ta på bukse", "ta på genser", "ta på sokker" osv. fikk han til, men ikke alt på en gang. (Nå går det også, men det er ikke så mange månedene siden. Søstra hans har skjønt "kle på deg" fra hun var 1,5, så det kom litt overraskende på oss.)
Ingen flere tomme trusler, ikke gi han ultimatum dere ikke gjennomfører. Typ, hvis du ikke kler på deg, så drar vi uten deg. Det forsterker usikkerhet og kampvilje.
Lag avtaler med belønning som er interessant for han. Følg avtalene til punkt og prikke, slik at han forstår at han kan stole på dere. Visualiser avtalen om nødvendig. La han motiveres, belønningen fader dere ut etterhvert, når ting går av seg selv.
Velg en/to/tre typer atferd/situasjoner dere vil ta tak i, overse alt annet i denne fasen. Ha fokus på ros og positiv forsterkning!
Kjenner igjen det du skriver om overganger som er vanskelige. Jeg må nevne at gutten vår har ekstra utfordringer motorisk. Det gir nok ekstra frustrasjoner som kan komme til uttrykk som ikke er så logiske for oss voksne.
Generelt så er det ikke så rart at mange barn protesterer på å måtte bryte opp fra den gode leken de er i. De har all verdens tid, og våre ærend kan vel vente...
For oss har det hjulpet noe helt utrolig at gutten er i en skolestartergruppe i barnehagen. Veldig status, og vi appellerer til skolestartergutten rett som det er. Vi minner han på storebrorrollen, og hvor mye lillebror lærer av se hvor flink en skolestarter er.
Vi vet han kan, men han må ville det. Vi roser og nesten overdriver hvor god han er til å mestre påkledning o.l., men det fungerer. Det hjelper nok at barnehagen har stort fokus på positive egenskaper skolestartere bør ha, og at denne gruppa har mange privilegium. Omvendtgreia har jeg ikke prøvd annet enn når det er om å være førstemann. Enkle belønninger tar vi nå som en overraskelse i etterkant. Eksempelvis at vi lager vafler sammen til kveldsmat fordi det gikk sååå raskt å komme seg ut døra i dag. Da ble det så mye ekstra tid... Banale greier, men jeg er ikke typen til å friste med belønning som kanskje ikke blir noe av.
Man kan bli ganske sprø innimellom av sånne viljesterke småtroll. All sympati!
Her bunnet mye av sinnet og trassen i at hun synes vi bestemmer for mye, og at hun kommer til kort overfor en veldig fornuftig storesøster. Vi har jevnlig pratet om hva hun kan bestemme selv (påkledning, hårsveis, hva hun skal sove i, små og store ting i hverdagen), og sakte men sikkert har det blitt bedre. Jeg prøver å være veldig bevisst på ikke å sammenligne henne med storesøster: "Se noen jr. er ferdig allerede!" er ikke gøy å høre, men heller rose for ting hun har gjort raskt og greit. Positiv forsterkning synes jeg er det som funker best - men det tar mye tid og tålmodighet.
Dette truer vi aldri med. Jeg har lovet henne mange ganger at uansett hvor sint hun er og hva hun finner på, skal vi aldri dra fra henne. Det blir i stedet heller: "Nå må du velge om du blir med eller blir hjemme. Hvis du blir hjemme blir jeg her sammen med deg. Da sitter vi her og gjør ingenting til de andre kommer hjem. Ingen lek, ingen TV. Bare sitte her." Etter å ha prøv det én gang, fant hun ut at alternativet var bedre.
Om dette funker på din sinnatagg vet jeg ikke. Jeg har to veldig ulike barn, så det som funker på én trenger absolutt ikke å funke på en annen har jeg hørt. :knegg:
Generelt har jeg bedre erfaring med å fokusere på hva DE har å formidle enn på hva jeg har å formidle. Det andre følger av og til etter det første. Og noen gangerkan det de har å formidle handle om ganske kjedelige greier. Litt som de har der med oss, tenker jeg. :p :hørt mange fotballreferat:
Jeg har selv en med store konsentrasjonsvanskene, og fortelle han masse beskjeder kan jeg bare glemme. To beskjeder i en setning heller ingen suksess. Tips vi har fått er korte beskjeder helst med 1 ord om vi klarer, han glemmer like fort som dem har blitt gitt. Ett råd er og overse dårlig oppførsel og rose ting dere ser han gjøre riktig. Ikke alle barn er modne for alder eller faktisk styrer uønsket oppførsel. Bup selv sier att vanlig oppdragelse fungerer på alle barn, og jeg har till tider følt jeg gjør noe galt. Men etter bup støttes oss og så att det som funker fint på barn som ikke har ekstra utfordringer ikke funker på vår. Derfor fikk vi beskjed om overse dårlig oppførsel og rose litt overdrevet det han gjør bra.
Jeg kom på en ting: Når mye av samværet med et barn blir preget av krangling og bråk, så blir det fort en ond sirkel der ungen har brukt så mye av tiden - og goodwillen! - på å krangle at det ikke blir rom for å gjøre noe hyggelig sammen. Jeg tror de fleste av oss med flere barn med fordel kunne brukt mer tid på "agendafri" tid med ETT barn. Spille et spill, dra med en fotball og sparke litt, kjøre en tur og prate i bilen.
En kollega fortalte at den beste tiden han hadde med sønnen sin var da de gikk for å "throw a ball". Jeg tenkte han mente generelt, at de spilte ball, lekte, sparket rundt. Men nei. De gikk i garasjen og kastet en ball mot garasjeveggen. :humre: Dunk-dunk-dunk. Der stod de. Noen ganger kort, noen ganger lenge. Noen ganger var de stille, noen ganger snakket de om uvesentligheter, andre ganger kom det opp virkelig GODE samtaler. Fordi det var tid og rom til at det kunne komme av seg selv.
Det er vanskelig å finne både tid og lyst til å være sammen på den måten når det først har låst seg, og man må gjerne i tillegg gjennom noen "VIL IKKE"-hindre på veien, men det gir utrolig mye tilbake. Bare tid, uten forventninger om noe mer. Ikke noe "nå skal vi kose oss, du!!" eller "nå skal vi prate, du!!", men bare være sammen.
