Så blar jeg meg kjapt nedover min egen fb-feed, og her er hva jeg finner for det siste døgnet, så langt som jeg gidder å scrolle nedover:
4 bursdagshilsner
8 statuser om været (det blåser)
15 linker til diverse andre nettsted, med morsomheter, arrangement, kampanjer av ulike slag, nyhetsartikler, blogginnlegg m.m. (blant annet to til denne jeg linker til over her)
8 delte musikkvideoer
1 som savner sin avdøde far
1 som venter på sin far som skal komme på besøk
3 statuser med bilder fra noen som er på reise
1 bilde av en død potteplante :knegg:
1 som forteller at hun er hjemme med sykt barn på tredje dagen
1 deler bilde av sin brennende bil :eek:
2 som leser til eksamen
1 som klager på kollektivtrafikken
1 som er på vei til jobb
1 innbydende kaffekopp
1 er forbanna på hesten sin, som visstnok slo seg vrang under en luftetur, og vurderer å selge den
2 bilder av koselige adventslysestaker som er klare og venter på søndag
1 har skiftet profilbilde (vanlig, pent bilde av en 37 år gammel kvinne, helt uten trutmunn)
og 1, EN av mine 387 venner har trent.
Og dette er ganske representativt for hva som vanligvis finnes der til daglig. Er det jeg som har sære venner, eller er dette fb-perfekte-liv-presset en smule overdrevet? Jeg ser nemlig ikke noe rosa lykkeland når jeg åpner fb. Jeg synes hverken dårlig vær, syke barn, eksamenslesing eller visne potteplanter er spesielt glamorøst.
Jeg synes ikke å skue så mye "perfekt" FB-liv og tenker at det er helt naturlig at FB preges av ting som er OK å dele. En del familietragedier bør man holde helt unna.
Jeg synes kanskje heller blogger har en tendens til å bli parodisk perfekte.
Dette har jo vi diskutert mange ganger før, og svarene er vel relativt delte på spørsmålet om det er noe press. Det folk enes om, er vel at private saker og kjipe ting er gjerne ikke det man ønsker å dele med omverden.
Og jeg er enig.
Jeg ser jo at en del venner legger ut skrytemeldinger flere ganger daglig hvor de tar for seg den fantastiske familien sin, og ungene som bare er små engler som det bakes og lekes med 24/7, og da tar jeg meg i å tenke at dette er supermennesker. Jeg har dager jeg bare vil kaste alle ut i snøen (når den kommer), mannen også, og det kunne hvertfall ikke ramle meg inn å legge ut flere statuser for dagen om hvor fint og kjekt alt er. Når det ikke er det.
Jeg tror veggen min er ganske så lik som veggen din, Lille*My. Ingen som er forbanna på hesten sin, men brennende bil og referanser til været.
En som klager over treigt nett, en som har bestilt seg ferie, en som er klar for å dykke og flere som deler link til eksploderende hval.
Jeg har opptil mange som har trent på min fb feed. Ikke jeg. :humre:
I tillegg:
En som har mistet katten sin
En som vant travløp
En som skylder på syke barn og juleforbredelser siden huset er rotete
En trøstekaffe
En som har laget pizza
En som har bakt pepperkaker
En baby som har fått en tann
En som er sur på de som ikke bruker refleks
En hund som har rasert et kjøkken
Noen som har fått muggangrep i kjelleren
En som er fornøyd med temperaturen
En cocktail på en strand :mumle:
Linker til diverse morsomheter og musikk
:nemlig: Eksploderende hvaler var det en del av her også ja. Og Sandbergs barnehage-utspill, og tilsvar til denne. Skuffende lite skrytemeldinger og fantastiske englebarn, bortsett fra et fantastisk barnebarn som ble gratulert med ettårsdagen av sin stolte bestemor, og det skulle vel bare mangle.
Jeg synes det er mest personavhengig. Sett under ett er det relativt få perfekte liv-innlegg på min FB-feed, men det er et par stykker som omtrent bare legger ut slike innlegg (og da spesielt kosemoseinnlegg til og om den fantastiske kjæresten). Jeg synes de fleste legger ut en god blanding.
Det er noen på min venneliste som er fæle til å klage og syte fælt - det irriterer meg mye mer enn noen fine bilder av lykke. Det blir jeg bare glad av.
Jeg har også mest hverdagsliv på feeden min, og et par lykke-med-sukker som jeg tar meg i å intenst ønske et godt liv for, fordi de hadde en mer turbulent barndom enn meg. Håper inderlig de har det så bra som FB-feeden sier.
Ellers er vel denne sosiale-medier-lykken både hypet og overdrevet skulle jeg tro. Selv om det uten tvil er slik at folk higer etter trening og lykke for tiden. Jeg tror det er flere faktorer enn sosiale medier som spiller inn på akkurat det.
Fra UngHjelps råd:
Thou shalt keep «best-time-of-my-life» holiday rapports down to a minimum. For every picture of a bright sunset, our day in the office gets that much darker. #sunsetonthebeach
Ærlig talt, jeg har da evnen til å glede meg over andres lykke/ferier etc.
Jeg også! Mye mer spennende å se min kusines reisebilder fra Sør-Afrika enn å lese x antall klager på været. Håper hun ikke slutter å legge ut bilder fordi hun er redd for at min dag på kontoret skal bli trist! :sjokk:
Kanskje man skal begynne å legge ut bilder av triste kontorpulter, sånn at de som sitter på kontor kan bli glade når de ser at finnes enda tristere kontor enn deres eget. :gruble:
Jeg er enig, selv om jeg ikke tror at det er noe enten-eller-forhold. Altså enten happymøffin eller syting.
Jeg elsker aller mest hverdagsbilder av barn og voksne, samt oppdatering om hva som skjer, hvor folk er, hva de gjør osv. Eller hva de skal, gleder seg til osv. Altså helt dagligdagse ting. Spennende artikler, kloke ord, vettuge diskusjoner og seriøse saker eller veldig morsomme saker, er alltid bra.
Ikke så mye perfekthet å spore hos meg heller.
Men jeg tror faktisk at FB har bidratt til at veldig mange kjenner litt på at det er normen å reise veldig mye utenlands. Jeg tror FB akselererer hyppigheten av venninneturer, weekendturer osv.
Jeg justerer feeden min slik at de som legger ut ting som irriterer meg, ikke lenger kommer i feeden min. Face er bra sånn, man kan bestemme selv hva man vil se. Og jeg vil heller ha lykke/perfekt liv statuser enn syting.
Eg har brukt fjesboka til berre skryt i det siste, fordi det er mykje morosamare å få ørtogfjørti likes på at du sluttar å røyke svært offentleg på Facebook og at du er nøgd med historiekarakter og at du har eit vidunderlig landsted, enn å syte om at du har hovudverk i dag med, ikkje klarte å lage middag, ikkje klarte å vere i stova med familien fordi det vart for lyst og for mykje lyd, og i det heile.
Jeg kikket også på den artikkelen, og den handler jo om tenåringer. Jeg er ganske sikker på at tenåringer bruker Facebook på en annen måte enn oss i foreldregenerasjonen - jeg har lest og hørt en del om hvordan ungdom bruker FB (og andre sosiale medier), og det ligner ikke helt på det jeg og min omgangskrets gjør.
"Hva folk poster på FB" er jo helt umulig å si noe generelt om, ettersom det avhenger av hvilke FB-venner man har! Jeg er ikke på et sted i livet eller psyken min der det plager meg særlig hva andre poster, eller hvor mange likes jeg får på det jeg poster selv, men det betyr jo ikke at presset eller problemet ikke kan være helt reelt for mange andre.
Jeg har egentlig tenkt mange ganger at det er overdrevet, det problemet med at folk er så innmari perfekte på Facebook. (Eller i alle fall at i den grad det er et problem, så er det leseren og ikke posteren som har et problem.) Men slik "kampanjen" i artikkelen var lagt frem, virker det som et veldig sunt forsøk fra tenåringer på å snu måten de selv bruker mediet på, og på å gi seg selv større spillerom. Det synes jeg er fint.
Ja, du har rett i det forsåvidt, når det gjelder akkurat denne artikkelen, som var den som tilfeldigvis ploppet opp i dag. Men dette er jo bare en av mange, og det har også vært veldig mye fokus på at også folk i vår livssituasjon framstiller livet sitt som perfekt, med perfekte barn, perfekt mann, perfekt innredet hus med nybakte, perfekte boller og cupcakes, trenignsturer og toppturer etc. Så jeg tenkte egentlig mest på "presset" blant småbarnsmødre og familiefolk som oss selv. Det er disse perfekte, skrytete småbarnsmødrene jeg ser ut til å mangle i min vennekrets.
Det er en helt annen greie blant tenåringer, der jeg så absolutt ser problemet i mye større grad (har et par tenåringsjenter på vennelista mi).
Jeg legger stadig ut bilder av kaoset på kontorpulten min. :knegg:
Statistikk er gøy:
ordspill: 2
lingvistikk: 1
teknisk spørsmål: 1
morsom film/tegneserie: 4
hjertesak: 3
invitasjoner til forelesning/arrangement: 1
lenke til artikkel/debattinnlegg: 6
liste over 100 bøker å lese før du dør: 2
været: 2
Tror det er ganske representativt for min feed, som generelt har veldig mye gøy i seg.
De fleste jeg har på FB er ikke sånne perfekte, men det finnes unntak. Altså de som poster veldig mye koselig familiehygge, trening, ferier, interiør og dill. Det handler for meg mer om mengden av sånne poster enn akkurat det de poster. Har ikke noe problem med at venninnen min med matblogg lager mye fantastisk mat og poster det eller at noen legger ut bilder av fine ferier. Men jeg syns også det blir veldig mye fra enkelte når det gjelder syting over hvor fælt de har det. Jeg har ikke helt behov for å vite hele sykdomshistorien eller få innblikk i familiekonflikter til bekjente på FB. Det er vel uansett ikke noe jeg aktivt irriterer meg over, mer observasjoner fra min side.
Uansett er det vel viktigere hva man legger i ting i RL. Ungene syns vel at pepperkakebaking er like gøy selv om man legger ut bilde etterpå på FB. Jeg tror ikke at det nødvendigvis blir mindre genuint av det. De fleste rigger vel ikke opp slike ting kun for å ta bilder. Det jeg har sett enkelte ganger i sosiale situasjoner er at enkelte blir såpass opptatt av å ta bilder av aktiviteten at de glemmer litt av å delta. Men dette har jo ikke direkte med sosiale medier å gjøre, selv om jeg tror at det har blitt verre etter at vi fikk digitale kameraer og ikke lenger trenger å tenke på prisen på film eller fremkalling.
Jeg tror absolutt at mange litt mer voksne også føler på presset om å være perfekt i alle kanaler, altså. Jeg synes bare at det blir fokusert for mye på hva som formidles av andre og for lite på det ansvaret man har selv for hvordan man håndterer det man ser og leser. (Ikke at jeg tror det alltid er enkelt å lære seg selv å tenke annerledes, men hvis man begynner i den enden, har man i alle fall et visst håp om bedring!)
Jupp. Mine tenåringskontakter ( :knegg: ) er veldig bevisst på bekreftelse via sosiale medier. Får ikke instagrambildet eller FB-posten nok likes, da tar man det bort og legger det ut på nytt på et bedre tidspunkt (De kommer til å bli ramme markedsførere, det er sikkert og visst). Kommentarfeltet er pepret med "pena", "søta", "fina" osv. og det er viktig for dem at bildene er pene nok, og viser noe interessant nok.
Min Facebookfeed er i stor grad preget av alle jeg følger; kulturinstitusjoner, kokker, blogger, butikker osv. og gir et veldig lite perfekt inntrykk. Jeg unner alle mine FB-venner å skryte av at de har trent, at de har hatt en fin dag med familien, en spennende tur til London, har lest over halvparten av bøkene på en eller annen bokliste (men ingen har kommet gjennom Ulysses) osv. Jeg syns de fleste vennene mine skriver morsomt. Jeg har hatt et par stykker som enten bare skriver konspiratorisk oppgulp om helse/muslimer/aliens/Arbeiderpartiet og de har jeg enten fjernet helt, eller stengt strømmen fra. Folk som skriver "trist i dag ...." og får masse oppmerksomhet, men fremdeles ikke vil si hva det er, er nok de som irriterer meg mest.
Strømmen min nå består av
invitasjon til et idrettsarrangement
noen som gleder seg til Sigur Ros-konsert
Søte katter
Nyheter fra New York Magazine, FUG, NRK og Osloby
Lenking til diverse artikler
Hylling av Eddie Izzard
Morsomme barnesitater
Grumpy morgenbilde av en kompis
Hysteri rundt skilsmisseryktene rundt kronprinsparet ( :himle: )
Det handler vel hva det er sosialt akseptert å dele? Jeg deler de hyggelige tingene ungene gjør. Jeg deler ikke når vi har kranglet - man henger ikke ut ungene sine. Eller andre. Ellers er ikke mitt inntrykk at Facebook er rosenrødt.
Jo da, sikkert mange som føler seg presset. Men det jeg lurer på er hvor utbredt denne perfekte framstillingen alle snakker om er, siden jeg ser den så lite til den blant dem jeg har på fb. Men det er mulig det er vanligere i andre miljøer, at jeg har først og fremst venner fra en annen gruppe av befolkningen der det ikke er så vanlig ... ?
Også er jeg HJERTENS enig i det du sier om å ta ansvar for hvordan vi håndterer informasjonen rundt oss. Hvis man ikke takler at det blir utgitt en bok med tips til spennende og morsomme matpakker uten at man går i kjelleren av prestasjonsangst over egne matpakker, så har man et stort problem. Da er det ikke matpakkeboka som er problemet, men manglende evne til å godta at andre er flinkere enn en selv på enkelte områder. Det er generelt for lite rom for å være kreativ og utmerke seg på ett eller annet område. Det skal veldig lite til før det oppleves som skryt, og at folk føler seg presset til å gjøre det samme, i stedet for å bare glede seg over andres prestasjoner.
Det blir et sånt krav om at alt skal være likt, så hvis noen gjør noe ekstra, (og da særlig for ungene), fordi de synes det er gøy, og legger mye arbeid i det (bursdager, adventskalendere, matpakker, håndarbeid, hage eller hva det måtte være), så blir andre irriterte, for da må nesten de gjøre det samme, slik at ikke det skal bli forskjell, og det har de kanskje ikke overskudd eller råd til til. Der har mange mye å jobbe med.
Kjeeedelig! Jeg er så lei av at folk mener det er så mye perfekt liv på Facebook. Det er så 2010!
Jeg tror dette handler om nettvanthet og det å håndtere sosiale medier, og det går i en slags lineær utvikling.
Steg 1: folk kløner. Enten er de hysterisk redd for å dele for mye eller de deler skamløst for mye/blir for private. "En fin dag i hovedstaden." / "Nå er livmoren fjernet og jeg gleder meg til et liv uten mensen, du vil ikke tro som jeg har blødd".
2. folk blir plutselig bevisst på at andre leser det de skriver. Dette er gjerne det kryptiske stadiet, der de som ikke delte noe deler mer og de som delte for mye blir litt mer spennende/rirriterende. De er også redd for å virke overflatiske og det går i grått: "Utrolig trist i dag..."
3. Folk skjønner at hintegreiene er jævlig irriterende, men sliter litt med å finne formen og bikker over på lykkelykke eller tøffetøff. Det er lovprisninger av familien, ungene, mannen, venninnene eller livet, evt bilder av trening, jakt, sykling, biler, ski eller annen action. Fasadebygging.
4. Her er den fasen som bør være målet for alle, etter min mening. Personlig, gjerne morsom eller engasjert, gjerne illustrert, ikke hverdagstragisk, påtrengende eller sukkersøt. Selvskrevet, underholdende eller engasjerende, der du får et glimt av hvem folk er.
Helt enig! Slik negativ energi har jo potensiell samme smitteeffekt som det positive vi leser om, og jeg har egentlig nok med min egen klaging :knegg: (Når det gjelder alvorlige ting er dette selvagt noe helt annet, og noe jeg aldri vil irritere meg over selv om jeg ikke alltid orker å ta det inn over meg.)
My thoughts exactly :nemlig:
Jeg tenker at de aller fleste klarer å forestille seg at ingen nødvendigvis har et perfekt liv i ordets rette betydning selv om de deler mer eller mindre kun lykkelige dråper med omverdenen. For min egen del gir det meg mye mer å dele de gode stundene (bare det at de er gode kan gjøre at jeg får en trang til å dele det for å dele gleden med andre), og bildene jeg tar som er fine. Det hender også at jeg poster noe om jeg har gjort noe jeg gjerne vil ha skryt for, men også dette er vel en ærlig sak, er det ikke det da? (Men man bør gjerne ikke legge for mye i denne type bekreftelse på seg selv om man er usikker i tilfelle det slår feil ut.) Jeg tar titt og ofte bilder som ikke er estetisk fine hvor ungene lager grimaser, det flyter av rot/aske eller ting absolutt ikke er på stell, men disse deler jeg kun dersom jeg finner en humor i det. rett og slett fordi jeg ikke har noen glede (eller utbytte) av å dele dem med andre om det ikke er noe morsomt ved dem (eller at jeg er litt oppgitt over alt rampet ungene finner på, men også dette er jo litt morsomt uten at ungene nødvendigvis trenger å vite det). Jeg regner med at alle klarer å tenke at det finner både rot, sykdom, frustrasjon og hvahardu hos oss eller hvem det måtte være selv om man ikke dokumenterer dette i form av bilder/tekst.
Når det gjelder ungdommen tror jeg nok de bruker de sosiale mediene på en annen måte, ja. Rosabloggere og fremhevelse av det som kan oppleves som urealistiske krav blir gjerne oppfattet på en uheldig måte om man ikke har utviklet filter til å tenke hva som ligger bak alt dette (at man gjerne ikke driver 100% på alle arenaer dersom man gjør det veldig godt på ett område, for eksempel, og bare det at en del bloggere blir sponset med vareprøver eller at Emma Nilsen på fjesboka har det siste innen småelekronikk fordi moren jobber i bransjen og får gode rabatter, osv).
Jeg er absolutt for at det skal settes litt fokus på mindre perfekte ting, men for min egen del gir det meg mer å kikke på estetisk fine bilder av en ryddig og pen stuekrok enn en sofa dekket av klesvask som skal brettes (med mindre det ligger noe morsomt bak, of course). Som tidligere skrevet har jeg nok med mitt eget rot, og da er det deilig å rømme litt inn i fine interiørblogger (eller profiler på Instagram) og titte litt, og så får man gjerne den ekstra motivasjonen til å ta et tak her hjemme.
Hæ?? Leste da akkurat at han holdt henne i hånda under hasteoperasjon (på forsiden av et sladreblad). Hvor kan jeg lese mer om ryktene? vil være hysterisk, øyner en fin mulighet
I det siste har jeg vel vært med å bidra ganske godt selv, når jeg tenker meg om.
Mine siste statusoppdateringer har vært (samtlige med bilder eller linker):
Se så fint kjøkkenet vårt ble etter at pappaen min la fliser der (og flere fikk seg en god latter av kommentarfeltet mitt)
Hvem vil være med på julemarked på Folkemuseet?
Jeg har strikket en innmari fin genser til sønnen min ... og sønnen er fin han også.
Spisestuesofaen vi har drømt om så lenge er endelig i hus.
Egentlig forsøker jeg å være litt balansert i statusoppdateringene mine. Men i det siste har jeg visst ikke klart det helt.
Jeg har definitivt folk i min feed som er skrekkelig flinke til veldig mye, og som skriver om det med relativt store bokstaver. Jeg har blitt flinkere til å huske på at det jeg ser på facebook er summen av alles aktiviteter, og at man aldri må få dårlig samvittighet fordi man ikke kan sammenligne seg med det.
Men når det er sagt: Folk som trener 6 dager i uka og forteller om det på facebook hver eneste gang får ikke noen "like" av meg. De må gjerne trene, men det er av meget begrenset interesse å få vite om.
Mykje meir morosamt, er etter mi meining betre nynorsk.
Det er lite glamour på min feed også. Eg trur det kjem an på kor mange vener ein har på fb, eg har 150 nøye utvalde sjeler, og det er folk som eg på eit vis kan identifisere med med. Og så kjem det an på kva miljø dei går i, kva verdiar dei har, og at dei fleste er kloke nok til å vite at fasade er fasade.
Når eg legg ut vellykka-bilde, så blir teksten ofte noko ironisk, eller med ein snert som gjer at dei oppegåande forstår greia. Eg brukar andletsboka mest til fjas.
Det er visstnok et rykte som begynte å gå i går, men jeg så nettopp et youtubeklipp av en dame som ringer til slottet fordi hun er så fortvilet og får beskjed om at det er "bare tull". :knegg:
Jeg har et par venner som nærmest utelukkende poster kosemoseseggluggihjelmedverdensbestefamilie-statuser. Det irriterer meg, for jeg kjenner vedkommende godt, og da blir det litt klamt med status med både smør, sukker og glitter på. Men ellers har jeg fine venner :jupp:
En status på thailandsk som jeg ikke kan lese
En status som erklærer at "Hello Goodbye" er den mest hjernedøde Beatles-låten noen gang
En har fått dato for disputas!
Noen har har tatt en julequiz ;)
En delt statusoppdatering av ei som hjalp en mann som ikke kunne betale for seg i kassa på butikken
Arrangement (julemesse på skolen vår)
Bilde av noen fine liljer i en vase
Kusinen min gleder seg til kjæreste-tur
Søte kattunger
Artige barnebilder av en bror som har bursdag
bilde av 72 kalenderpakker klare til opphenging
Nostalgisk bilde av pålegget Rødtopp
Noen vil ha Gunnar Kaasen som haledekorasjon på et Norwegian-fly
Bilde av et juletre med lys drevet av rosenkål som strømkilde (!!)
to bilder av kornsirkler
en gleder seg til helg
Nikodemus (katt vi har på Hjelpesentret til dyrebeskyttelsen her i byen) har gjort store sosiale fremskritt
bilde av noen som fikk besøk av Jan Thomas i butikken sin.
Jeg føler vel også at jeg har ganske balansert FB-feed, heldigvis, men jeg legger jo merke til de som er "rosatåkete" i type innlegg og ikke minst mengden av det.
Kikket på feeden nå:
klage over kollektivtransporten i oslo
engasjert kamp for kulturlivet i Norge, ei venninne er dypt involvert
Reklame
Bak Forsiden fra Aftenposten
Anbefaling av artikkel fra lokalpolitiker-tidligere kollega
En fyllesyk manns kommentar
Bursdagsgratulasjoner til mannen til en venninne
Lenke til artikkel om kamp for ny barneskole fra en tidligere skolevenn
Reklame
En tidligere kollega er tagget i en avslutningslunsj
Og ryktene om Mette-Marit og krompen fikk jeg for 2 uker siden, da var det at hun skulle bo i et hus på Skaugumeiendommen alene etter utroskap, men de skulle ikke skilles. Igår var ryktet at det skulle komme annonsering i media om skilsmisse. Jadda.
En som skal på café
En som har laget hjemmelaget julepynt til årets julemarked
En som tar fotbad
En som har operert nesa
En som er takknemmlig for å ha vært med kjæresten i 10 forskjellige land i år
En som venter på snø
En som er ferdig med siste eksamen og snart er barnevernspedagog
En som har sett UFO
En som hører på Kaizers
En som skriver fine ord;
"Alt hva ditt hjerte eier av glede og gode ord. Dryss det langs livets veier så gror det i dine spor"..
mye sideoppdateringer.
Jeg har baker boller for sønnens skolejulematrked mens jeg venter på å reise til tannlegen. Men gidder ikke skrive det i dag.
Men kven er alle desse ungdommane med perfekte kropper og dill og fall på face? Eg har mange ungdommar som venner, men gamliser som meg sjølv er mykje meir aktive. Er det fjortiser som er "verst"?
Ja, dette tok jo helt av i går, skulle visstnok være noen som hadde sett pressemeldingen. :knegg: Men altså, som om de ville bekreftet noe slikt til en som ringer. Jaja, neinei. Kan være noen som har satt ut disse ryktene ler seg i hjel nå.
Jeg bestreber meg forøvrig til å komme i/ være i fase 4 som Harriet beskriver. :nemlig: Men det slår meg at jeg noen ganger bikker over og er dyrevernpatetisk og alvorlig, nesten som om min indre attenåring slår igjennom på FB. Nåtidens "Lefsa skoledagbok" for 40 et eller annet.
Der la forresten min søster ut en skrytevideo, av sin fiolinspillende 13 år gamle datter, som faktisk ER verdens mest fantastiske, heeeelt objektivt sett, :kry: (min søster skriver ikke det altså, hun skriver ingen kommentar, videoen taler for seg, og hun ER det :nemlig: ) mitt aller første tantebarn. :love: Åh, må se den en gang til. Fine, flinke tantejenta!
Nesten så jeg må skrive det i statusen min. :knegg: Jeg har bare de beste tantebarna altså! :lykkelig:
En som er klar til å reise til Yangon
En som har tatt en liten tur til Flø
En som viser hvor mye det har snødd i Stryn
En som har fått nye dekk på bilen og som skal fly til Bergen i dag
En som deler et bilde som viser julepyntede gummihansker
En som skal til Levanger, og ønsker andre en flott dag
En som legger ut bilde av en gammel mann med motorisert hjelpemiddel som er i veien for veiarbeid
En som viser hvor mye Lego sønnen har, og har bestemt at han ikke ønsker Lego til jul
En som sitter i kø
En som koser seg med Miksteip på P3
Åh, jeg er så drit lei av folk som klager over at andre bare poster solsiden på FB. Jeg har akkurat ligget 90 minutter i boblebad og drukket cava med søsteren min. Av redsel for å irriterer noen har jeg ikke lagt det ut på FB. :sur: Selv om deg var det perfekte kodak-moment. :sur: Min nyhetsfeed er vanligvis er god blanding av hyggelige folk som deler fra livene sine. Heldigvis har jeg bare en venn som insisterer på å klage og syte og å poste bilder av kjøkkenbenken din før hun har ryddet etter middag. :sur:
Det er faktisk ingen på min Facebook som fronter noe "perfekt" liv, så jeg personlig ser ikke problemet. Jeg synes kanskje det er mer "syt" og ironisering over det som ikke er bra, framfor framstilling av livet som perfekt.
Både dattera mi på 17 og sønnen min på 14 bruker FB minimalt. Det er nesten bare for praktiske beskjeder og avtaler på ulike gruppesider og sånn. Også sender de pm til hverandre der, og bruker det som chat. Lite aktivitet på veggene.
Nei, det er det der eg ikkje får til å stemme heilt heller, eg syns fjortiser og unge menneske sånn rundt 20 er lite på fb, men kanskje eg har gått glipp av noko. Som vanleg.
Niesa mi hadde likt det bildet av henne, så det dukket opp i feeden min. Det var IKKE dagens høydepunkt, for å si det sånn. Og så har jeg brukt resten av dagen på å mentalt fiskedaske meg selv fordi jeg lar meg påvirke.
Jeg forstår ikke oppstyret rundt det bildet av Fotballfrua. Med så liten mage i utgangspunktet er det vel ikke så oppsiktsvekkende at den ser sånn ut nå? Jeg har født én gang i uke 42, og da var magen diger og brukte en evighet på hente seg inn igjen. Og så har jeg født i uke 34, hadde liten mage i utgangspunktet, og den var tilbake til normalen etter ganske kort tid. Nå er jo ikke normalen her sixpack, så jeg ser jo glatt for meg at en liten sixpackgravidmage er kjapt i gjenge.
Det var noe mer hele pakka. Push up-bh, snasen truse, solbrun, og i tillegg en bitteliten mage. Og hva var poenget. Det er så tomt uten babyen i magen, liksom? Ja, man trenger ikke legge ut bilde av seg i undertøyet for å fortelle det. Jeg kan ikke se for meg annet enn at det bildet var lagt ut for å briljere.
Nei, hva vitsen med det er kan jeg ikke si så mye om. Men noe annet var vel knapt ventet fra den kanten. Jeg så forresten at hun skrev selv at det ikke er en push-up, men ammepupper i amme-bh. Selv jeg så jo yppig ut i de dagene, så sånn sett.
Det er noe med hva man har behov for å framstille seg som, eller at man i hele tatt har et behov for å framstille seg, fire dager etter fødsel. Det blir jeg litt opptatt over. Hun blør nok, hun også b
Jeg har heldigvis ikke sett bilde av noen fotballfruer.
Men en på feeden min la nettopp ut et bilde av seg selv som fikk medalje av dronningen av England. Og jeg har ikke en sjokolademedalje engang. Snakker om perfekt, lissom. :leppe: #selfiewiththequeen
Hva pokker skal være vitsen med Face hvis det ikke er for å skryte av at det er fint i bakken eller deilig på tur eller har vakre barn eller ikke har lest Ulysses? :glis:
Jeg synes ikke det er så mye "perfekte" liv, uansett så burde man jo prøve å holde positivt fokus å skryte av det man er glad for og i :)
Jeg legger mye matbilder ut fordi jeg liker å lage mat, jeg er lite sosial pga sykdom så kanskje ekstra "trang" og tid til å dele det.
Men jeg ser ikke SÅ mye treningstatuer iforhold til andre ting på godt og vondt. Synes det er flott å kunne være glad for å trene, og skryte av det om man vil.
Jeg vil mye heller se andre koselige middager, fine turer ut i naturen eller hva det måtte være som er hyggelig enn å se tragiske nytt som man også vet forekommer - men også det burde det være rom for da andre har behov for å dele det.
Jeg har ikke engang prøvd å lese Ulysses! Men jeg må si det var utrolig mange teite bøker på den lista.
Ang. Fotballfrue: Selvsagt er det et poeng at hun er syltynn. Grunnen til at det er "verre" enn om man hadde lagt ut bilde av en mer gjennomsnittlig fødekropp er at det tynne er idealet, og noe mange strekker seg etter. Det er ikke mange som strekker seg etter en deigete fire-dager-etter-fødsel-kropp. Det har ingenting med at man ikke godtar tynne kropper, eller at det ikke er fint med mangfold.
Jeg syns det er helt ok at hun er opptatt av kosthold, trening og en sunn livstil. Jeg tror ikke hun er dum, men det å være smart syns ikke jeg er god nok grunn til like noen. Jeg syns hun representerer et bakstreverst kvinneforbilde, med perfekt hjem, hele dagen til å dille og trene, bekreftelse gjennom utseende og ikke evne og at lykken i livet er å få en mann som kan underholde henne. Nå regner jeg med at hun tjener mye mer enn ham nå, men i starten var selvsagt mye av hennes forte at hun hadde en fotballspillende mann, og var en WAG. Ikke at hun var smart og intelligent og hadde sørget for at hun kunne ta vare på seg selv.
Hadde jeg sett slik ut etter en fødsel så hadde jeg også briljert! Så snasen ser jeg ikke ut fire år etter en gang, så all kred til dama som har trent hele svangerskapet.
Mener du at den linken jeg la ut bygger opp om det? Jeg synes det var en veldig bra blanding - hun jeg la ut bilde av var da slett ikke tykk? Bare en slank, nybakt mor med en mage som har nettopp har vært veldig mye større?
Det er aldri pent å snakke stygt om andres utseende, og Tori Spelling hadde et stygt tilfelle av anoreksi, hvis jeg husker riktig. Det er så klart bare teit å komme med sånne kommentarer.
Jeg syns ikke denne diskusjonen er slik i det hele tatt. Kommentaren om Tori Spelling var selvsagt ikke hyggelig, men hun var ikke "tynn", hun var svært, svært anorektisk. Jeg syns faktisk det er ok å si at det er både farlig, usunt og slett ikke et forbilde.
"den eneste av jentene i serien som ingen synes var deilig", eg synes den kommentaren vitnar om eit uheldig kvinnesyn, det er jo deiligfaktoren som er greia her med?
Det tror jeg alle er enige i, Mavis. Jeg kan sikkert komme med ubetenksomme kommentarer, men jeg prøver å lære - det var derfor jeg måtte spørre om den linken var touchy.
Jeg skulle ønske generelt at det ble mer attraktivt også i media med normale, vanlige kropper i alle vektklasser. Det er den glossy, airbrushede virkeligheten jeg tenker er mest skadelig.
Jeg synes det er fint at man balanserer synet på hva normale kvinnekropper er.
Men likevel så er jo hovedproblemet at det er så mye eksponering av kvinnekropper. Det er så utseendefokusert dette samfunnet at nesten alle kvinner går rundt og bekymrer seg for utseendet sitt.
Er jeg for tynn? Er jeg for tykk? Har jeg brede hofter? Lange lillefingre? For ovale nesebor?
Utseendet er ikke viktig for barna våre, vennene våre, FP-kompisene, de som er glade i en og trenger en. Jeg får helt neller når helt vanlige damer i 30-40-50 års alder som uansett ikke kommer til å se noe som helst annet ut enn helt vanlig og grei tutrer om utseende. Det er det ultimate dekadente tulle-i-lands-problemet.
Og vår generasjon har døtre og sønner som holder på å vokse opp og vi er verre enn mødrene våre, vi burde skjerpe oss.
Visst. Om folk er bekymret for at barna er utseendefiksert, så ta en god stund i tenkeboksen om det kan være noe hjemme som har påvirket negativt også.
Omtaler man andres utseende? Type oi, han har lagt på seg, hun har tatt av mange kilo? Står man og veier seg foran ungene? Sutrer man høylydt over at man ikke føler seg pen?
Da må man forvente at barna blir misfornøyd med utseende også. For om man er opptatt av utseende så er man alltid misfornøyd med noe. De eneste jeg kjenner som er fornøyd med utseendet sitt er de som ikke er spesielt opptatt av det.
