Ulla ugle fløy nervøs rundt i dalen, og visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg.
Oppe hos halvnesenissene var det best å holde seg unna, man kunne ikke stole på slike skapninger som gjemte øynene sine. For øynene var jo sjelens speil, tenkte uka, og tutet misfornøyd.
By og bygdedyret ville hun ikke ha noe med. Kloke ugler menget seg ikke med sladder og slarv, og det var noe som bygdedyret spiste seg stor og feit på. Ugla skulte bort til der dyret lå, og syntes det hadde est enda mer ut fra i går. (Noe som ikke var så rart, ettersom bygdedyret hadde oppdaget en bil på en gårdplass, på et tidspunk der slike biler ikke skulle være ute og kjøre, og iallefall ikke stå parkert på parkeringsplassen til enslige kvinner. Så nå lå det ann til møte i rådet for moral, for her måtte hoder rulle. Og slike ting levde bygdedyret på)
Og ugla var lei det maset av tradisjoner og sju slag og sånn. Nei, takke meg til.
Så ugla fløy videre. Nissen hadde det jo klikket for, tenkte hun, med de dalekene og greier. Makan altså.
Men den gode vennen, Rudolf, hvor kunne han være? Han hadde vært litt stresset og nervøs sist hun fløy over, men hadde tenkt at han nok hadde snust for mye på heimbrenten igjen, så hun hadde ikke tenkt stort over det. Men nå var han forsvunnet?
Ulla ugle fløy på kryss og tvers i skogen, og oppdaget til slutt stakkars Rudolf i bobla si.
Hva i alle dager?
Hvordan skulle dette ende?
By og bygdedyret lo rått borti skauen, men nissefar og dalekene sang julesanger, og stakkars rudolf stanget i glasset.
Ugla ga seg ende over, satte seg i et tre og sovnet. Det måtte da være like greit?
