Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
I de siste dagene har historien om de to 8-åringene som opplevde at ingen kom i bursdagen deres versert i sosiale media og aviser. Jeg hadde akkurat arrangert barnebursdag for eldste da jeg leste historien og kjente at den traff som et knyttneveslag i magen - det var åpenbart hvor viktig feiringen og gjestene var for han, bare tanken på at han skulle ha måttet oppleve at ingen kom var intenst smertefull. For en avvisning. Og det på årets viktigste dag for et barn.
I dag leste jeg dette innlegget som er en kommentar til den nevnte saken over her, samt at den tar for seg også dette med å ikke bli invitert. Dette har vi jo diskutert oss varme om tidligere, og det som sitter litt igjen i meg etter de diskusjonene, er at unntakene fikk vokse seg store og ta mye plass i diskusjonen. Unntakene fikk på et vis legge premissene. Det er mange nyanser og individuelle hensyn å ta, men når de er tatt sitter vi igjen med det generelle, det som gjelder flest. Og da gjelder det plutselig deg og meg og enhver, også må man kanskje orke å stå litt i eget ubehag, for det gjelder noe så viktig som barns opplevelse av tilhørighet og aksept og omtanke og nærhet.
Selv har jeg nettopp, i forbindelse med den nylig feirede 11-åringen, stått og stanget litt i problemstillingen. For for første gang ville han ha færre gjester gir han syntes det var "litt kunstig å feire bursdag med de jeg aldri er sammen med". Og "Ingen andre inviterer alle lenger, mamma". Jeg fikk en oversikt over hvem han ville invitere, jeg fant ut at guttene i klassen som ikke var på gjestelista, heller ikke har invitert vår gutt i sin siste bursdag og at det åpenbart er sånn at de definerer seg inn i ulike vennekonstelasjoner, og jeg fant ut at de som ikke skulle inviteres har deltatt i andre bursdager i løpet av året. Så ble det sånn, selv om jeg hadde likt å holde på " gutta i klassen" ut barneskolen.
Men dette med å plukke etter eget hode har flere av vennene hans gjort helt siden barnehagen. Og slikt tenker jeg ikke kan overlates til så små barn. Hvor store de skal være når det fullstendig overlates til barnet, vet jeg ikke. Jeh stemmer for voksenstyrt ut barneskolen. (Jeg vet ikke om/hvordan ungdomsskoleelever feirer.) Noen tenker sikkert at jeg er ensporet opptatt av dette med barnebursdager, men for meg er det et symbol på tendenser i samfunnet generelt - jeg opplever at individet blir viktigere enn samhold og hensyn til andre i dagens samfunn. (Og her tenker jeg vidt og bredt - jeg er ikke interessert i å stå å stange i problemstillinger om kjempestore klasser eller barn som ikke trives med massevis av gjester - jeg skjønner og har respekt for slikt, og tenker på ingen måte at gjennomtenkte og nødvendige hensyn til bursdagsbarn er fælt og ekskluderende.) Jeg ser tendensen i klasserommet også - hvem gidder å bry seg om et godt læringsmiljø for alle om man bare selv får femmer'n sin?
Hva annet er viktigere enn å få lov til å være endel av flokken og å kjenne tilhørighet? For meg ligger selve meningen i livet i gode relasjoner til andre. Jeg tenker at det viktigste vi kan gjøre som foreldre og voksne er å legge til rette for at barn kan føle seg trygge på at de er gode nok som de er ved at inkludering er en selvfølge og noe som trygge voksne tar grep om og guider barna mot og gjennom.
Jeg lar ikke barna mine bestemme selv. Til nå har vi invitert alle av samme kjønn i klassen eller samme kjønn og alderstrinn i barnehagen.
Jeg har ei som sliter endel sosialt og jeg gruer meg litt til de begynner å velge ut hvem de vil be. For selv om hun ikke er mislikt på noen måte, så er hun heller ikke førstevalget til mange. Og da kan vi godt ende opp med at hun bortimot aldri blir bedt. Jeg tror mange som lar ungene velge selv regner med at alle blir valgt av noen, men sånn er det jo ikke.
Zinatra, jeg hadde hjertet litt i halsen selv da eldste slutta på fotballen og på den måten definerte seg ut av en gjeng. Nå får han fortsatt bursdagsinviasjoner, færre enn før, men jevnlig, heldigvis. Det er ingen selvfølge og det ville vært både vanskelig og leit å skulle gjøre forsøk på å forklare situasjonen om det aldri hadde dumpet en invitasjon ned i postkassa.
Når det gjelder dette med å utebli fra bursdager, så visste jeg ikke at det var såpass vanlig som det visstnok er. Våre gutter er så heldige å gå på en skole og i klasser med godt miljø og alle synes alles bursdager er stas. Jeg gir både lærere og fotballtrenerne til eldste massevis av kred for at miljøet et som det er - det kommer på ingen måte av seg selv.
Her kommer også de aller fleste. Vi hadde bursdag i helgen og 12 av 15 inviterte kom. Og jeg fikk melding fra en mor dagen etterpå fordi de hadde glemt av det og jenta var kjempelei seg fordi hun ikke fikk være med i bursdag.
Jeg kjenner at jeg ikke har blitt spesielt mer positiv til trenden med digre og omfattende barnebursdager de siste årene. Jeg har vært på alle sider av bordet og vært den mammaen som ble skjelt ut fordi vi bare inviterte 3 av 17 jenter fra klassen et par måneder ut i 1. klasse. Til en litt usikker og introvert seksåring som ble skrekkslagen ved tanken på 17 mer eller mindre fremmede barn i huset. Vi har opplevd at bare 3 av 15 kom og at ungene ikke har blitt bedt når de selv har følt seg som en del av gruppen som ble bedt. Min konklusjon er og blir at bursdager får alt for mye fokus, at de tillegges mye større betydning enn de har og at andre arenaer for inkludering hadde fortjent langt større fokus. Hvis noen blir holdt utenfor bør det gjøres en hel masse for dem, både i klassesituasjonen, på fritiden og selvsagt også når det kommer til selskaper, men det store fokuset på bursdager som inkluderingsarena syns jeg er rett ut merkelig.
Jeg må si jeg skjønner 11-åringen din godt når han syns det blir kunstig og rart å feire dagen sin med noen han ikke har en relasjon til. Min eldste er også 11 og jeg ville ikke tvunget henne til å invitere alle jentene i klassen om hun syns det ble rart og om ingen andre gjorde det. Noen ganger er det å være en del av en flokk tuftet på å ikke skille seg ut, og i en så sårbar alder så skal man være vâr på sånne ting. Når det er sagt så ville jeg nok invitert de som jeg visste at kanskje ikke fikk så mange invitasjoner. (Her er det fortsatt vanlig og ønsket med klassebursdager, men jeg har sett et par stykker som kanskje havner litt utenfor bli bedt til dem som bare har noen få i bursdag. Tydelig ikke bare på FP man tenker på inkludering.)
Røverdatter sier viktige ting, synes jeg, selv om jeg har sympati for HI. Jeg synes bursdagene i mine barns krets har tatt litt av de siste årene. Både når det gjelder antall gjester og når det gjelder formen på bursdagene. Når man både skal invitere mange og det skal skje på en attraktiv arena utenfor hjemmet (noe som fort er nødvendig når det er så mange gjester) blir det veldig krevende å arrangere bursdag. Både økonomisk og ressursmessig. Og når man selv inviterer "alle" skal man også gå i alle andre bursdager, og det koster tid for familien (skal tre familiemedlemmer legge om sine planer for en helg for at den fjerde skal kunne gå i bursdagen hin er invitert i?) og penger ifht gaver. Jeg hadde gjerne sett at hele bursdagsstyret kunne ha blitt litt dempet... :sukk:
Vi har også akkurat feiret bursdag. Stor barnebursdag med to bursdagsbarn (6-åringer) og litt over 30 inviterte, i et lånt lokale ti minutter å gå fra de aller fleste gjestene.
Jeg skjønner veldig godt at det ikke alltid passer for alle. Det er ikke alltid Ville går i bursdager hun er invitert i heller, hvis vi f.eks. er bortreist hele helgen. Det jeg stusset over, var at en del foreldre er slappe på å gi beskjed. Vi sendte med invitasjonene på skolen, siden hele klassen var bedt, så de skal ha kommet fram til foreldrene. Det sto presisert at vi ba dem si fra om de kom et par dager før. Likevel var det fler vi ikke hørte noe som helst fra. Og noen av de som hadde sagt de skulle komme, kom ikke likevel. Et par ga beskjed samme dag om at "noe var dukket opp", og noen bare uteble.
Vi har i bunn og grunn bare akseptert at bursdager er viktige, alle skal med, og inntil de når en viss alder (ungdomsskolen?) og vi ikke er på reise eller noe, så prioriteres dette. Det er så viktig for mine egne barn, så da tenker jeg det samme om andres barn. Vi deler på kjøring når vi kan det. Vi er heldige som enda ikke har opplevd noe negativt rundt det. Det var oppe på foreldremøte i 5. trinn i høst, men flertallet ønsket at man forsøkte å holde på alle ut barneskolen. For det var ikke noe problematisk egentlig som lå til grunn for at noen ønsket å be færre, og da det var lærere også som foreldre der, så poengterte de sterkt betydningen av dette. De hadde selv måtte håndtere reaksjoner i klasser der de gikk over til kun å be 'nærmeste venner'. Som nevnt tidligere så vil noen foreldre forholde seg reflekterte og ta gode avgjørelser rundt en slik endring, mens for andre er det da 'fritt frem' og barnet bestemmer. Noen barn bør derimot ikke gis et slikt ansvar. De er ikke modne nok til å se konsekvensene det gir rett og slett. Det er disse jeg og mange andre er redde for. De som bruker det som makt. Ikke de litt mer stillferdige. Så blir det et dilemma hvem som skal legge føringen.
Vi har snakket om at man godt kan be noen man ikke leker med/er sammen med. Er det alle av et kjønn i klassen, så er jo sjansen stor for at disse har andre venner i klassen. At det blir en 'klasseting' ut av det. En miljøgreie. Vi bidrar inn mot miljøet. I tillegg synes jeg det er greit å kjenne ungene de ferdes sammen med. En bursdag bidrar litt inn mot det.
Men nå har vi ikke store konflikter da. Da er det sikkert enkelt å gjøre det sånn. Ingen uttalte vedvarende uvenner.
I forhold til de to 8-åringene i media så synes jeg i liten grad vi fikk vite noe om omstendighetene rundt. Ungene hørte dette på nyhetene i går, og stilte samme spørsmål som meg: "hva hadde skjedd her?" For det må jo ha vært noe usedvanlig uheldig som gikk galt hvis en hel gruppe uteblir. Var det prioriteringer + sykdom +kollisjon med noe + ett eller annet som bare resulterte i et tragisk utfall? Hvor mange var bedt? Det betyr også noe. Når vi ber ganske mange, så 'tåler' vi at noen ikke kan. I 3. klasse leverer de ut lapper + vi foreldre har startet med å sende mail til alle foreldrene i tillegg, fordi lapper kan komme bort. Hvis kollisjon med kamper o.l, så endres tidspunkt eller dag. Noen dager/tider vet man funker bedre enn andre. Men så klart så forventer man at folk sier i fra. Det er vel det som var det verste her. At de ikke fikk beskjed, og ikke ble gitt en sjanse til endring. Den er stygg.
Knerten var invitert i en bursdag i helgen som han ikke gikk i. Vi foreldrene hadde allerede en avtale og hadde ordnet barnevakt som bor et stykke unna. Vi legger ikke om alle planer på grunn av en bursdagsinvitasjon. MEN; vi ga umiddelbart beskjed om at han ikke kunne komme da vi hørte om tidspunktet.
(Det hele ble allikevel ganske trist, for det var nesten ingen som kunne komme. Men det blir ofte litt vanskelig når man legger en barnebursdag til en lørdag kveld like før jul og gir beskjed to dager i forveien. Så jeg synes foreldrene til bursdagsbarnet må ta en del av skylden her.)
Men sånn til invitasjoner generelt. Jeg er av de som alltid fremholder at ikke alle må invitere alle hver gang. Bursdagsbarn skal også få trives i sitt eget selskap. Men jeg synes Zoë har et godt poeng. Det er unntakene. Foreldre med unger som klarer seg godt nok sosialt bør se at de må ta en del av ansvaret. Nettopp fordi ikke alle har muligheten til det.
Det er ikke alle som er like flinke til å være ute i god tid, nei. Jeg synes man bør få invitasjonen i hvert fall en uke i forveien så man kan rekke å ordne gave og eventuelt justere litt på planer.
Om poden skal feire bursdag, må han pent bare finne seg i å invitere alle guttene i klassen. Det gjøres stort sett av de andre foreldrene også, bortsett fra to. Der vil barna be flere enn de få som blir bedt,men får ikke lov.
Om poden ikke er syk eller vi er bortreist, må han gå i bursdag.
Vi har fått bursdagsinvitasjoner to dager før selve festen, og nei, de har ikke bitt liggende i sekken. Jeg tolker det som om at man da ikke er så interessert i at mange skal komme, ellers hadde man kanskje giddet å være ute med invitasjonen i god tid? :vetikke:
Og da vi selv hadde barnebursdag for noen måneder siden, var det 5-6 stykker som ikke tok seg bryet med å fortelle at de ikke kom. Litt irriterende, men hva kan man gjøre?
Jeg tenker at det viktigste er ikke at alle skal gå i alle sine bursdager, men at alle får gå i bursdag til noen, og at det er et visst system som sikrer dette. Veldig fint slik du gjorde Zoë, å sjekke at de som gutten ikke ville invitere har blitt invitert i andre bursdager.
En liten kommentar til denne. I en viss alder (mellom ca 3 og ca 8-10 år) kan det nesten ikke tillegges større betydning enn det har for det bursdagsbarnet det gjelder. Ved siden av julaften er bursdagen den største dagen i året for barna, og de gleder seg gjerne et halvt år i forveien. Det er vanskelig å få til å tone ned et barns forventninger til egen bursdag. At bursdagen til et barn blir ødelagt ved at ingen gjester kommer er jevngodt med å ødelegge julaften. Men for oss voksne har det ikke så stor betydning nei, men vi må ikke undervurdere hvor mye det betyr for ungene. Og et barns bursdag har selvsagt ikke så stor betydning for alle de andre barna, særlig ikke når det blir veldig mange selskap i løpet av et år, og det er ikke så farlig om man går glipp av ett eller to. Det er lett å glemme at ett av veldig mange bursdagsselskap i året for ditt barn er Den Ene Store Dagen for bursdagsbarnet.
Men jeg er selvsagt enig i at andre arenaer for inkludering fortjener langt større fokus.
Man kan skrive i invitasjonen at man ønsker svar enten barna kan komme eller ikke. :jupp: Jeg gjør bestandig det, og sender alltid en SMS eller mail til dem som ikke har svart. I klassen til 7-åringen er omkring halvparten av foreldrene skilt, noe som erfaringsmessig fører til at en god del foreldre faktisk aldri har sett invitasjonen, ettersom den trolig ligger hjemme hos den andre forelderen. Det er ikke alltid kommunikasjonen flyter like lett.
@Dronningen: Det stod i omtalen av 8-årsdagen i Aurskog hvor mange som var bedt - lurer på om det skulle vært 13 barn.
Det var 13 som ble bedt. Og ja, det kan være grunner til at folk ikke kommer, men det er egentlig helt uinteressant. Det er, som du sier, fortsatt INGEN unnskyldning for å ikke si fra. Dersom det er kollisjon med arrangemeneter, fritidsaktiviteter o.l. som gjelder mange så sier man SELVSAGT fra, slik at man får en mulighet til å finne et annet tidspunkt for bursdagen.
Når mine skal feire bursdag så bruker jeg forresten før jeg bestemmer tidspunkt å sjekke med foreldrene til barnas beste venner, dem det betyr mest for dem at kommer, om tidspunktet passer, for å sikre meg at i det minste disse kommer. Eldste har bursag 27.juni, og da har en del tatt ferie allerede, så da tar jeg en kjapp runde og spør hvem som er her og hvem som har reist bort, og er det veldig mange som har dratt på ferie så tar vi feiringen tidligere.
Nei, jeg bare svarte ettersom du spurte "hva kan man gjøre?". :knegg: Mitt inntrykk er at standarden er at man bare skal svare om man ikke kan komme, så jeg tenkte kanskje det var det dere også hadde praktisert.
Jeg liker å ha oversikt, så jeg ber alltid om at det skal gies beskjed enten gjesten kommer eller ikke - også sender jeg sms og høflig etterlyser svar dagen etter fristen Det har vært flere takknemlige foreldre i den andre enden som enten har glemt det eller som har funnet sammenkrøllede invitasjoner nederst i sekken.
Enn så lenge er det alle jentene i klassen som er den jevne standarden hos oss. Selv om noen også har praktisert noe annet, i form av halve gjengen med jenter, når de feks har feiring i bassenget eller noe sånt.
Jeg har ikke muligheten til å ha 22 jenter hjemme, men vi har heldigvis mulighet til å leie lokale på skolen til 150 kr, så da går det greit :nikker:
Jeg er litt todelt på dette. Ja, inkludering er bra. Men jeg skjønner at barna kan føle at det blir litt kunstig også. :vetikke: Iallefall må foreldre som har bursdag være litt våken under selve bursdagen, for det er jo like lett at barn ikke blir inkludert under selve feiringen vil jeg tro.
Nå har jeg skrevet i tråden til Bergensis om særlig jenter som blir oversett eller holdt utenfor. Og jeg har selv angret stort på at 6 åringen fikk bestemme noe i fjor, det var alle jentene i klassen og noen til. Nå er det kun alle jentene i klassen, og jeg kommer til å holde hardt på det. De er ikke så mange. Jeg har to jenter og vil si at sånn er det!
Vi hadde en kjedelig episode allerede i barnehagen, da en jente i femårsgruppen inviterte alle bortsett fra to, min var en av de. Jeg og min jente brydde oss lite, men den andre familien brydde seg veldig mye. Leder i barnehagen ble koblet på, de siste barna ble invitert, bursdagsbarnet gråt og ville ikke ha de siste der. Det var bare så pinlig og ekkelt for alle. Ikke minst barnehagen som hadde sett problemet og brukt våren til inkluderings lek og spill.
Nå har jeg tenkt at det enkle er det beste, og at det er voksne som bestemmer tom 7. klasse, eller at det er enighet i klassen om annen praksis. Det er en slags folkeopprdagelse å godta at alle er med.
Jeg synes dette er veldig, veldig vanskelig. Prinsipielt synes jeg alle skal inkluderes så lenge det er vanlig med barnebursdag (ut barneskolen?). I praksis ser jeg jo at noen ganger blir det bare utrivelig for bursdagsbarnet. Jeg har faktisk to ganger latt Frøkna feire bursdag uten å be alle jentene i klassen fordi det har vært utrolig mye drama i gruppa og hun har vært helt utslitt av det, men det har da vært snakk om at hun har tatt med seg to venninner (av 11 andre jenter i klassen) og har gjort noe helt annet - en gang ridning, en gang kino - så hun har ikke hatt tradisjonelt bursdagsselskap. Det hadde vært alle eller ingen hvis hun ville hatt selskap.
Har lest om den hisorien på FB. Utrolig sårt.
Men folk får gjøre som de vil.
Eldstemann opplevde som eneste på avdelingen å ikke bli bedt i bursdag til en gutt i barnehagen.
Mannen kjenner pappan og ringte til han, for å sjekke om invitasjonen kanskje var blitt borte, men svaret var da at sønnen selv skulle få bestemme. Så da så.
Det gikk helt fint det for vår gutt, men det kunne vært sårt for en som brøy seg om det.
Gutta mine vil ha alle guttene i klassen i bursdagene, men de hadde ikke fått lov til å utelukke noen heller. Det er ikke noe tema å ikke be noen.
Vi feirer bursdag for guttene ut barneskolen i alle fall. Siste gang nå for eldstemann. På ungdomsskolen blir klassene uansett delt og blir kjempestore så det er uaktuelt å ha en haug med gutter i bursdag da.
Enig i at man skal inkludere alle.
Samtidig kan baksiden bli slik som meg: Den siste barnebursdagen jeg hadde da jeg ble 10. Alle jentene i klassen invitert. To stk ødela hele greiene og det er det jeg husker aller best. I voksen alder vet jeg at minst en av de nok hadde fått adhd diagnose og den andre, vel, den andre var bare ufyselig, jepp. Gråt i mitt eget selskap, ikke moro. Men da tar jeg med meg lærdommen i å passe litt ekstra på, som voksen, om noen ikke skulle kunne oppføre seg.
Inkludere alle kan forresten bli ganske så "festlig" i og med at jeg har gutt/jente-tvillinger, blir fort hele gjengen/klassen det. :knegg:
Men Mave, ser du ikke at hvis alle de som kan, inviterer alle, så blir det mye greiere for barn som ikke takler store bursdager eller ikke har så mange venner å feire i en form som passer dem? Jeg syns både Zoë og Tjorven har gode poenger: og det er at det du beskriver er unntakene. Og de blir det rom for om andre tar ansvar og inkluderer. Vi for eksempel, gjør det. Selv om sønnen min ikke leker med alle i klassen, syns han det er helt uproblematisk å ha alle i selskap. Noen av de vi inviterer blir han aldri invitert tilbake til. Noen av de han inviterer, blir ikke invitert andre steder. Det er en måte vi kan inkludere på. Og da gjør det ingenting om man har noen få unntak med små grupper.
Nettopp. Det blir som vaksinering. Om de som kan tar den, så kan de som ikke kan faktisk la være.
Takk for påminnelse. Jeg må planlegge tiårsdagen.
Jenta vår er såpass enkel - at hun vil ha hele trinnet, både gutter og jenter. Og det kommer vi til å kjøre så sant at vi er flere som arrangerer.
Ellers synes jeg det er en fin regel at alle av samme kjønn blir invitert ut barneskolen.
Jeg klarte på den annen side ikke å få mi jente avgårde til en bursdag. Hun plent nektet. Denne jenta har bedt min jente stjele for henne etc, og er ei jente som knytter seg til en om gangen og baksnakker andre med den hun knytter seg til. Jenta mi har gitt henne sjanse på sjanse, men hun skuffer henne hver gang. Jeg har trøstet henne litt for mange ganger til å tvinge henne i denne bursdagen.
Knerten møtte opp i en bursdag en gang hvor bursdagsbarnet helt tydelig ikke ville ha ham der. "Hei. Jeg synes ikke at du skulle ha kommet. Det var mamma og pappa som sa at jeg måtte invitere deg også." Gutten ble 4 år, og foreldrene holdt på å dø av skam. Han fikk en lang lekse om hvordan man oppførte seg. Knerten hadde akkurat byttet til storbarnsavdeling, og de kjente hverandre ikke så godt.
De lekte kjempefint i selve bursdagen, og etterpå var de gode venner. Så inkludering kan være lurt nok.
Da ville jeg forklart dette for foreldrene til jenta. Rett og slett sagt at hun ikke ville gå, og hvorfor. For problemet ligger jo ikke i bursdagen her, men i noe helt annet, som det absolutt bør gjøres noe med.
Ellers veldig enig med Tallulah. Så lenge de som kan inkluderer en hel, naturlig gruppe (og det lar seg jo gjøre for de aller fleste), så gjør det ikke noe om de unntakene som ikke takler det lar være (men selvsagt være oppegående nok til å la antallet være slik at det ikke er bare en eller to som blir utelatt). Da har man jo uansett sikret at alle får komme i en eller annen bursdag i løpet av et år.
Nei nei, jeg brukte også ordet drama. :juhu: (Det var riktignok ikke om bursdagsfeiring, men om andre greier blant jentene i klassen som gjorde at Frøkna ikke hadde lyst på stor feiring, men dog.)
Eller så har man kanskje et liv som inneholder mer enn å invitere til bursdag og dagene gikk litt fort og plutselig var det bare to dager igjen og man fant seg selv kjørende rundt med bil til midnatt med bilen full av trøtte unger for å få levert ut de jæ%&"# invitasjonene...
Nemlig. Det handler om å tenke seg om, og det motsatte tror jeg er årsaken til at mange lar barnet plukke fra øverste hylle uten å ofre fellesskapet og konsekvensene en eneste tanke.
Jeg leste en overskrift da jeg stod i kassa og ventet tidligere i dag, og den lød noe sånt som "derfor inviterer jeg ikke alle i klassen" og så var det bilde av ei muligens outsiderjente? under. Jeg leste ikke artikkelen, men jeg innbiller meg at den er tåredryppende og ekte nok, at hun kanskje har problemer med store forsamlinger, men jeg kjente at jeg irriterte meg litt også, hvertfall når den kommer i kjølevannet av historien til de to åtteåringene som ikke fikk en eneste gjest på besøk i sitt selskap. Som om den skal rettferdiggjøre det, på en måte. Eller ta bort alvoret i den situasjonen som jo også tok for seg et annet komplisert tema, nemlig skjult mobbing.
Hver for seg er sakene alvorlige nok, men det er så vanskelig å finne felles kjøreregler når man bare ender opp med å diskutere de som ikke får noen på besøk, og de som ikke orker mange på besøk. Da blir vi stående og stange hode i veggen, i stedet for å diskutere på en sånn måte og med en sånn tone som gjør at man kanskje ender opp med at de som kan invitere flere gjør det.
Takk for oppklaring av antall. Jeg så ikke det, og lette nok ikke grundig nok. :)
Her er de gjerne så gira selv på invitasjoner at vi leverer gjerne ut 1-2 uker før. Vi er klar over alle ting som kan dukke opp, så prøver å 'rydde plass' på den måten.
Ellers burde nok foreldre være flinkere til å snakke sammen ja. Bruke foreldremøter til noe av dette. Men samtidig skille mellom der det er et 'problem' og der det bare er 'praktisk'. Hos oss var det bare det sistnevnte som kom opp på sist møte. Jeg tror dessuten barn enklere forholder seg til en (bearbeidet) forklaring fra voksne om hvorfor noen gjør det på den og den måten, enn å bare fronte dette selv en dag på skolen. Forberedelse gjør noe med strategiene for å takle ting.
Her har de oppfordret og jobbet for felles bursdager og inkludering fra barnehage til skole. Hvert eneste foreldremøte for eldste i 6 klasse siden 1 klasse har hatt det som oppfordring og tema og en forklaring rundt det fra lærer. I barnehagen var de også opptatt av det og pratet med oss foreldre. Kjempebra at de er så obs på det. Jeg er litt mer usikker på foreldremøtene for yngste i 3 klasse, der har mannen min møtt opp mest.
Når det skal sies så har vi kjørt fellesbursdager hele veien, utenom i år når eldste ble 11 år. Da valgte han landlagskamp Norge-Albania (forferdelig kamp) med 3 venner, 1 jente og 2 gutter. Det var greit innenfor at vi ikke ekskluderte noen få, men har litt dårlig samvittighet for at vi ikke ba alle guttene i klassen. Dog ser det ut som resten av gjengen for det meste gjør det fortsatt.
Kanskje det, og det må være lov. Man da får man også la være å sutre over at få/ingen kommer. :nemlig:
Jeg nekter for øvrig å tro på at kuene dine er særlig mer slitsomme å ha med å gjøre enn 17-åringene mine, så ikke komme her og komme her med travelheten din! (Se f.eks hvor lang tid det tok før jeg kunne svare deg...:snurt: )
Invitasjoner som blir levert ut mer enn en uke før bursdagen kan gå i glemmeboka hos oss. Og jeg hater virkelig gi beskjed uansett. Vi gir beskjed om vi ikke kommer når invitasjonen kommer i hus. ønsker et enkelt liv
Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det er mulig å hate at man skal gi beskjed uansett. En sms, hvor lang tid tar det liksom ...
NY MELDING
tast inn nummer (står på invitasjonen)
3."NNN kommer i bursdag"
SEND.
Av alle ting som må gjøres i løpet av en dag, og akkurat dette er den oppgaven man hater. :knegg: Tror du har et rimelig enkelt liv allerede, hvis det er dette som kompliserer livet ditt.
Å gi beskjed uansett er en god måte for vertskapet å sikre seg at alle har mottatt og lest inviasjonen. Jeg kjenner at jeg synes det er helt irrelevant om noen voksne skulle hate (!) å måtte sende en sms uansett om de kommer eller ikke, når en slik praksis er en god måte å forebygge negative overraskelser for små bursdagsgjester.
Den prøvde jeg meg på også, og det var konsekvent de som kom som ga beskjed. Lurer på om resten leste "Gi beskjed om du kan kom...." og tenkte "Nei, det kan vi ikke, så da kaster jeg den" uten å lese resten?
:sjokk: Hvordan går det an å hate å gi beskjed? Hater du å gi beskjed om du blir invitert i voksen-selskap også? Det tar ikke mange sekundene å sende en sms.
Jeg synes dette er en vanskelig debatt, og er nok preget av å ha et barn som er et unntak, og der det ikke var aktuelt å be barn som gjorde hverdagene hennes vonde og vanskelige.
Jeg er selvfølgelig for inkludering og at man skal ta ansvar for fellesskapet, men når det går på bekostning av mitt eget barns velferd og mentale helse blir det som sagt vanskelig.
I vårt barneselskap i helgen var det en håndfull inviterte som ikke kom. To gav ikke beskjed. Den ene stusset jeg over, siden de vanligvis gir beskjed, og tenkte jeg skulle sende en ekstra melding. Men det kom bort for meg. Og i går kom de og var så lei seg, de hadde rett og slett glemt det hele i førjulskaoset. :nemlig: Som jeg angret på at jeg ikke hadde somlet meg til å sende påminnelsen! Det andre barnet som ikke kom er En Som Ikke Kommer. Her har jeg også litt dårlig samvittighet, hun er fra en familie med ikke-vestlig bakgrunn, og jeg vet at de så og si aldri deltar på ting. Kjenner at jeg skal skjerpe meg litt og forsøke litt hardere neste gang. :gruble:
I sist bursdag her fikk jeg veldig god hjelp til dette av en fantastisk mamma til et annet barn på trinnet. Jeg vet de er naboer og bytter på å følge barna til skolen, og hun kom bort til meg helt av seg selv en dag, og sa "Jeg kommer til å gjøre en liten innsats for at A... skal komme i bursdagen, for det vil være velidg positivt for henne". Hennes egen datter var ikke engang invitert, hun går i ei av de andre gruppene. Denne mammaen snakket mye med foreldrene til den inviterte jenta, forklarte hvor vi bodde, tilbød seg å skysse, forklarte hva som er vanlig å gi i gave, garanterte at hun ikke kom til å bli servert noe hun ikke burde spise etc. Og jenta kom, og strålte. :love: Men dessverre kan det ofte være vanskelig å få med enkelte barn med innvandrerbakgrunn.
.jpg)
