Hvis du tenker på deg selv, får du da bilder eller filmer i hodet? Hvordan er da ditt mentale bilde av deg selv?
Og jeg synes mitt eget mentale bilde av meg selv er ganske morsomt: Når jeg tenker på meg selv så ser jeg meg selv løpende i full fart. Det som er litt komisk med det at jeg har ikke trent en dag i hele mitt liv - og om jeg skal begynne å trene så blir det ikke løping. :humre:
(men bildet stemmer for alle del, jeg har levd veldig rolig på grunn av sykdom. Og nå som jeg er mye friskere så blir det turbotempo, skal ikke klage - det er mye, mye bedre enn å være syk :) )
Mitt mentale bilde av meg selv er også av meg i bevegelse. I (fysisk) arbeid eller gående, ute, i full fart. Mørke klær, solbrun, og jeg ser sterk ut. Identiteten min er veldig tett knytet opp mot aktivitet og arbeid, så det stemmer forsåvidt bra.
Mitt mentale bilde av meg selv har alltid vært, og er, helt feil. Det er både stille bilder og i bevegelse.
Jeg ser for meg meg selv litt sånn James Dean-aktig. Slentrende, mannekul og røyk i munnviken og sånn. Jeg har alltid hatt et indre bilde av meg selv som mer kul enn fin, som mer tøff enn myk, og som mann, aldri dame.
Når jeg går alene nedover gaten så tror hodet mitt at jeg er James Dean. :gal:
Og jeg har blitt rimelig feminin med årene, altså. Så jeg er ikke maskulin , eller har noe identitetsproblemer, egentlig.
Jeg tenker bare i bilder. Er veldig visuell av meg, jeg har feks aldri våknet av en drøm og husket en stemme, musikk eller lyd. Jeg får aldri sanger "på hjernen", har problemer med å skille og huske dialekter. Men jeg husker godt bilder, jeg "tenker" bilder, ser for meg ting som skal skje som bilder. Feks hvis jeg pakker til ferie, "ser" jeg meg selv på stranda, i bikini, på pledd, mens jeg leser en bok (og så pakker jeg bare ned det som er på bildet)
Også i bevegelse, heseblesende–lattermild med flaksende hår. Det er riktig en god del av tida, men jeg bruker mye tid på å være sprekksint, dypt konsentrert og å ligge som et slakt på sofaen også.
Jeg tror ikke jeg har noe konkret bilde. Men jeg har både lav og høy selvtillit på en gang og det er litt vanskelig. Som nevnt i en annen tråd, fikser ikke å se bilder av meg selv. Enda jeg er nok ikke så stygg som jeg selv tror. Ellers har jeg god selvtillit på det som er på innsida. Har fått et lyst hode, selv om jeg til tider ikke utnytter det så godt. Så oppsummert - uten bilde, men hvordan jeg tenker om meg selv: Kjapp i hodet, rapp i kjeften (kan være), veldig lat - shortcuts.
Mitt mentale bilde av meg selv slik du etterspør, er dansende - kanskje litt klassisk ballettdansende, til og med. Det er helt idiotisk med tanke på at jeg er det minst grasiøse menneske jeg kjenner, omtrent.
Jeg har et mentalt bilde av meg selv som en rakrygget, høy og mørk person som går raskt og effektivt fremover.
Man kan trygt si at det bildet ikke er helt rotfestet i virkeligheten. Jeg er mer en ganske så stutt-tykk dame som ikke beveger seg riktig så kjapt og effektivt. :knegg:
Jeg liker mitt mentale bilde godt, det passer det også. I tillegg funker den virkelige meg ganske så godt også. Men det er snåle greier.
Hvis du legger sammen nicket og avartaren min så er jeg ca der.
Jeg ser også for meg en barnebok, en mamma med langt svart hårt som løper fra sted til sted med den lille gutten på slep. Jeg ser ofte meg selv i den moren.
Jeg blir like overrasket hver gang jeg hører om slikt som dette. (Andre ting er f.eks at noen ser tallene i farger o.l. Egentlig var det noe mer spennende enn det med tallene, men nå husker jeg ikke lenger hva det var? Var en tråd om det her inne for en god stund siden).
Jeg har alltid hatt et bilde i hodet på hvordan jeg er hvem jeg er. Og det stemmer jo ikke. :knegg: Så det kan jo diskuteres hvor nyttig det er å ha et slikt bilde. :knegg:
Jeg har ikke noe detaljert mentalt bilde av meg selv, men jeg blir ofte overrasket over hvor slank jeg ser ut når jeg ser meg selv på fotografier. I mitt hode er jeg nokså høy og kraftig, liksom. Selv om det ikke har vært sant de siste 20 årene, i alle fall. Jeg tror slike barndomsbilder har en tendens til å sitte litt i. :nemlig:
Mitt liv har endret seg radikalt de siste tre årene og det er derfor umulig å ha noe mentalt bilde av meg. Det er veldig sammensatt akkurat nå. Spørsmålet er interessant og minner meg på om at min identitet er i kraftig bevegelse.
Det har jeg egentlig aldri tenkt på. Tror vel egentlig jeg bare ser for meg speilbildet mitt. :gruble: Jeg er ikke spesielt visuell, for å si det sånn, jeg er nok mer auditiv av meg.
Jeg har ikke noe visuelt mentalt bilde av meg selv. Men en venninne/ekskollega hadde det veldig morsomt en periode med å finne ut hva slags hunder kollegene rundt var - hun mente hun selv var en liten, hypeaktiv Jack Russell-terrier og kollegaen på nabopulten var en høy, elegant, litt nervøs mynde. Hun slet litt med meg, men vi kom i fellesskap frem til en sånn en:
Stor, ikke spesielt rask eller atletisk, men pålitelig og sterk og spanderer gjerne whisky på folk. :nemlig:
Om jeg skulle være en hund så er jeg klart en Border Collie, jobber masse, og ordner og ordner og ordner og passer på at andre blir gjetet gjennom også (er støttekontakt til halvparten av mine kollegaer).
Det står også at BC-er kan blir småterrorister når de kjeder seg (true) og at de har mye hår så de røyter en del (true).
Som introvert har jeg alltid 'stått utenfor' og observert andre med ulike type følelser. Ofte med forundring (hvordan får de det til å virke så lett), noen ganger med misunnelse i situasjoner der sosial omgang er påkrevd. Noen ganger himlende med øynene når andre bare babler uten å tenke, og noen ganger med lettelse hvis disse andre drar fokus vekk fra meg.
Men det er alltid 'de andre' og meg. Jeg identifiserer meg ikke med noen.
Er det en følelse mest hos introverte? Jeg tror ikke det. Ekstroverte kan godt ha sterk 'de andre' følelse, selv om de tåler større doser med sosial kontakt.
