Jeg forundrer meg litt over det forretningsmessige forholdet mange har til det med gaver. Julegaver blir en måte å gratis anskaffe seg det man trenger på. Altså, selvsagt er det både fint og praktisk å få noe man trenger eller ønsker seg, så slipper man å skaffe det selv, og praktisk med hint når man skal kjøpe, hvis det er vanskelig å finne noe. Men forlange ønskeliste, eller "bestillingsliste" for i det hele tatt å gidde å kjøpe noe ...? Hva skjedde med å overraske noen? For meg er det ikke så viktig at jeg får noe jeg trenger. Det jeg trenger kjøper jeg meg selv. En gave for meg er at man gir en oppmerksomhet til noen man er glad i, eller noen som fortjener det, og jeg vil gjerne ha noe "ufornuftig" som jeg ikke hadde kjøpt til meg selv, men som er et minne om den personen. Hvis jeg ikke får noen konkrete ønsker fra noen så kjøper jeg noe som jeg har lyst til å gi, noe som jeg tror vil glede vedkommende. Faller det ikke i smak så nei vel, den sjangsen tar man, men i det minste har man gitt noe personlig.
Mannen og familien hans er ekstremt forretningsmessige når det gjelder dette. De ringer til hverandre og nærmest avtaler hva de skal kjøpe til hverandre, vil ha alle spesifikasjonene, og omtrent hvor de skal gå for å kjøpe det, og da skjønner jeg ikke hvorfor de ikke bare kan gå ut og kjøpe seg selv det de trenger, og droppe hele greia. Så sparer man portoen.
Er det jeg som er uvanlig på dette området? Er dere redde for å få noe dere ikke trenger eller liker? Er dere avhengige av ønskelister for å kjøpe noen en gave? Eller er det flere som er som meg og heller vil overraske/bli overrasket selv om man risikerer en bom i ny og ne?
Spesifiserte ønskelister er fantastisk! Jeg finnes ikke kreativ, og synes som regel det er utrolig vanskelig å finne på noe å gi bort av meg selv. Dette med overraskelser er jeg ikke så opptatt av, men jeg synes det er fint at folk får noe de kommer til å bruke. For meg er det overraskelse nok å ikke vite hvilke av tingene på ønskelista man får. :knegg: Jeg blir glad for gaver uansett, selvfølgelig, men for meg som julegavegiver er ønskelister helt supert.
(Jeg kan forresten heller ikke bare gå og kjøpe alt jeg ønsker meg, slik du skriver at du kan. Jeg blir derfor veldig glad for å få noe jeg trenger/har lyst på, som jeg har hatt lyst på lenge, for eksempel.)
Både enig og uenig. Jeg synes egentlig det er bedre å få noe man trenger eller vil ha, fremfor å bare kjøpe noe mottakeren ikke kommer til å bruke. Miljøet er nok forurenset av rælet som florerer, det er jo bedre at gavene kommer til nytte? Her ramser vi opp ting vi trenger og vil ha litt sånn uvilkårlig, og får vel kanskje 1-2 av de tingene, så det blir jo en overraskelse uansett, som regel. Vi er veldig glade i å gi matgaver og sånt da. I år har jeg dessuten kjøpt Noah-medlemsskap til enkelte familiemedlemmer, som tilleggsgave. Vi prøver å tenke litt etisk og miljøvennlig når vi handler.
Jeg har et avslappet forhold til det hele. Hvis noen sender meg ønsker, finner jeg noe de har på lista, hvis det ikke eksisterer noen liste, kjøper jeg det jeg tror mottager vil like.
Selv deler jeg ut ønsker - fordi vi ikke kjøper oss alt vi trenger, men ønsker oss det til jul og bursdag. Det er en glede i å ønske seg noe. Får ikke alt på lista og blir overrasket likevel - og så er det alltid noen som kjøper noe helt annet, og det er også supert.
Men det er fint å få noe som står på ønskelista og som jeg har ønsket meg lenge, altså.
Hehe, jeg mener selvsagt ikke at jeg synes det er dumt med nyttige gaver, selvsagt er det beste å få/gi gaver som vil bli brukt masse, og ønskelister kan være fint, men jeg vet om enkelte som ikke vil kjøpe gave med mindre de får en ønskeliste, og som er av den oppfatningen at dersom en person ikke trenger noe så er det heller ingen vits i å gi gaver til den personen. Vet også om folk som blir misfornøyd hvis de får noe annet enn det som stod på ønskelista.
For folk med dårlig råd er det også veldig kjærkomment å få noe man trenger eller ønsker seg, men ikke kan ta seg råd til selv, og det er ikke det jeg stusser på. Det er mer der det er snakk om folk som ikke trenger noe spesielt, men folk likevel krever å få ønskeliste fra, helst så detaljert som mulig, ellers gidder de ikke å kjøpe noe.
Ja, DET blir jo noe helt annet, selvsagt. Vi tar det ikke så høytidelig altså, men vi pleier å sjekke opp sånn ca. hva personer trenger eller ønsker seg, og ikke bare kjøpe for å kjøpe. Gaver blir kjøpt uansett, men jeg liker å vite sånn noenlunde at mottakeren har behov for det eller ønsker seg det, evt. noe innenfor samme kategori.
Min bror ønsker seg feks. "ting til kjøkkenet", så da blir det noe sånt på ham. Detaljerte ønskelister har vi ikke, som regel. :)
Vi har ønskelister, ikke bestillingslister.
Brodern kom ikke med noen ønsker, men har da kjøpt gaver likevel. Samme med pappa.
Men jeg liker ønskelister altså.
Ja, å kjøpe noe man tror folk trenger og liker er jo det som er å legge omtanke i en gave. Men når det kommer de reneste bestillingslister begge veier synes jeg det bikker litt over, da er det ikke gaver lenger, da blir det forretninger. Hvis jeg sier til min søster at jeg ønsker meg en pepperkvern, men det må være en helt spesiell type og farge, og hun ønsker seg en presskanne av en helt bestemt farge og modell, i same prisklasse, så kan vi jo like gjerne gå ut og kjøpe det selv, som å kaste bort penger på porto og gavepapir.
Hvis jeg er så nøye på det at jeg ikke vil la det være opp til giveren å finne en pepperkvern til meg som hun synes er fin, så setter jeg det heller ikke på lista.
Det var bare et eksempel altså, min søster hadde faktisk en veldig søt ønskeliste da jeg spurte (for jeg spør også altså, om de ønsker seg noe spesielt, men krever ingen svar eller lister). Hun svarte "kjøp noe fint" :) Og det har jeg gjort :stolt:
Jeg synes at ønskelister er flott, spesielt til tenåringer. Da risikerer man ikke å kjøpe noe som blir helt feil. Hvis man først skal kjøpe noe de ønsker seg, er det like greit å treffe blink når man først holder på. Feil modell kan jo være nesten som å kjøpe fotballskjorte for feil lag. Men bestillingslister blir feil, spesielt mellom voksne.
I år ønsker jeg meg flere dessertskåler av den samme typen som vi har, fra min manns familie som KREVER detaljerte ønskelister (svogeren min tok bilde av skåla med mobilen, for å være sikker på å få det riktig). Jeg kunne like gjerne kjøpt disse selv, så kunne svoger m frue kjøpt seg den stavmikseren med tilbehør som de "bestilte" (med fulle spesifikasjoner) på e-post, så hadde vi spart oss litt arbeid, men de vil nå engang ha det slik.
Ellers ønsker jeg meg alltid "gryte" ja, eller "den beste boka du har lest" eller aller helst overraskelser.
Jeg vet at mamma har kjøpt gave til meg, uten at jeg har kommet med noen ønsker. Jeg er veldig spent på hva det er, og gleder meg mye mer til å åpne den enn å åpne dessertskålene fra svoger. Gleder meg også mye mer til å gi gaven til min søster, som ikke aner hva hun får, men som jeg vet hun kommer til å bli kjempeglad for, enn nevnte stavmikser med tilbehør.
Tror dette er det eneste området i livet hvor jeg er mer romantisk enn praktisk. :knegg:
Jeg sier som Skremmern. Jeg vil gjerne kjøpe noe folk ønsker seg, så jeg spør. Det er hyggelig om de sier flere ting slik at jeg kan velge mellom det og ikke føler at det er en bestilling. Om de ikke sier noe spesielt så prøver jeg å finne noe jeg tror at de vil like.
Min far nekter å anerkjenne at ønskelister finnes. Han insisterer på å kjøpe hva som helst, treffer veldig sjelden og det er litt frustrerende de gangene han faktisk har brukt mange penger, men det er noe vi hverken ønsker oss, kan bruke eller kan bytte. :gaah:
Mine svigerforeldre bestiller. "Jeg trenger en liten gryte til å koke melk i.".
Folk er ulike. Men det hyggeligste er, synes jeg, de som ønsker seg noe, litt variert, og samtidig gir uttrykk for at de blir glade for det de får.
Jeg forholder meg i liten grad til ønskelister fra andre, men i blant til ønsker som jeg har lagt merke til i løpet av året. Etterspør aldri ønskelister. Siden jeg likevel legger en del tanke i julegavene, tror jeg at jeg bruker å treffe blink. Det er jo noe med spenning og overraskelse som er poenget, synes jeg.
...men jeg avkreves ønskelister fra andre, og synes forsåvidt det er helt greit både til meg selv og ungene. Mest fordi vi får julegaver fra en del familiemedlemmer som vet lite om interessene og ønskene våre, eller som har en tendens til heller å kjøpe mange gaver på Nille enn én som varer mer enn en uke.
Det er uansett hyggelig å få gaver. (Skjønt jeg hadde blitt direkte sur om noen meldte meg inn i en organisasjon eller gav veldedighet til organisasjoner jeg er motstander av å støtte, som f.eks Frelsesarmeen, i mitt navn. :digregerer: ).
Sikker på at det handler om at de ikke gidder? Det er selvfølgelig ikke sikkert at alle er som meg (:selvinnsiktsfull: :stolt:), men jeg sliter virkelig med å finne på ting. Når du skriver sånt som dette:
... så knegger jeg godt, nettopp fordi det ikke er sånn for meg (bortsett fra noen unntak da, hvor jeg blir ekstremt fornøyd med meg selv). Jeg finner ikke på noe de blir kjempeglade for, og da blir det jo ikke noe gøy. Det er kanskje ikke mulig å sette seg inn i dette for folk som har kreative evner over minusnivået. :knegg:
Dette forstår jeg ikke. Hun kan jo like godt ta på seg bind for øynene og kjøpe en helt tilfeldig kanne til seg selv også, hvis poenget skal være at hun ikke vet hva hun får. Det er jo ikke overraskelsen man gir bort, men tingen/opplevelsen/whatever.
Åh, den siste der var fin! Det kunne jeg godt ønsket meg.
I en ideell verden hadde det vært fint, men jeg opplevde gang på gang at noen i familien ikke helt er på nett i forhold til hva jeg liker. Hva skal jeg med ting og tang som ikke blir brukt?
En annen slektning er slik som blir sur om man ikke kjøper det vedkommende ønsker seg, og blir sur dersom ikke tradisjoner følges. Jeg utfordrer av og til og sier f.eks. at i år skal vi ha vegetarjul/lavkarbojul/grandiosajul etc. Vedkommende får fullstendig hetta og blir nærmest sur over at jeg kan finne på å foreslå noe slik... :humre: (og jeg klarer ikke la være :moahaha: )
Min søster kan overraske meg, for hun vet hva jeg liker og jeg bestiller intet derfra, ikke hun mot meg heller og vi er alltid fornøyde med hverandres gaver.
Jeg har ikke opplevd ønskelister som HI snakker om.
Mer sånn løst hva man kunne ønsket seg/trenger. Og det er jeg evig takknemmelig for. Jeg synes at det er litt pes å kjøpe gaver. :sparke: Jeg er alt for lite oppmerksom til å klare å få med meg ønsker gjennom året.
Bestillingslister opererer vi ikke med altså. Det blir for sært.
Nei nei, der misforstår du. Det er jo ikke det samme hvilken kanne hun får, poenget er jo at jeg finner en som jeg har lyst til å gi henne, som jeg synes er fin, og tror hun vil komme til å like. Man handler jo ikke helt i blinde, selv om man ikke har en bestillingsliste å gå etter, i allefall ikke hvis man kjenner personen sånn noenlunde.
Jeg både lager ønskelister og liker (svært godt) å få ønskelister. Det er ikke en bestillingsliste. Det aller meste på lista får jeg ikke, og det er virkelig helt greit.
Jeg synes jeg og mange med meg eier for mange "ting". Så hvis jeg skal kjøpe noe, så liker jeg å kjøpe ting de faktisk har bruk for heller enn noe jeg synes er fint.
Jeg klarer å kjøpe gave uten å ha fått ønskeliste, men jeg liker det best med.
Er det ingen verdi i å bare overraske noen med noe som er fint, morsomt eller hyggelig, selv om det ikke nødvendigvis er noe de trenger? Sånn bare for å vise at man setter pris på dem? Synes egentlig det er litt trist jeg, at man ikke lenger har lyst til å gi en gave bare for å glede noen, hvis man ikke har fått beskjed om hva man skal kjøpe. Eller at vi er så mettet med ting at vi ikke har evne til å glede oss over å få en gave med mindre det er noe vi har direkte nytte av. Hele gaveutvkslinga har på sett og vis utspilt sin rolle da, føler jeg.
Jeg tenker at folk er forskjellige og at det verken er noe trist eller verdiløst over det. Jeg tror ikke det er slik at "det ikke lenger" er slik eller sånn, men at ulike folk gjør ulike ting, og at du tolker andre litt feil.
Det kommer litt an på. Mine aller nærmeste, de jeg virkelig kjenner godt, de koser jeg meg med å finne noe til selv. Da snakker vi om 3-4 stykker utenom mann og barn. Men resten, der vil jeg veldig gjerne ha spesifikke ønsker, så jeg slipper å bruke så mye krefter på gaveinnkjøpene. :sparke:
Jeg fikk en gang ønskeliste fra min bror, med produktnummer på clas ohlson, link til nettbutikk etc.
syntes det fungerte greit jeg, der var nok å velge mellom til at jeg kunne finne noe som var overraskelse, og likevel vite at jeg traff.
De ønskelistene jeg har oppgitt i år, som de fleste år er mer av typen "noe fint til huset, julepynt, gode bøker, noe smart å ha vi ikke vet at vi ønsker oss, eller noe annet kjekt" for ungene oppgir jeg klesstørrelse, at hun liker "alt rooooooosa, eller med hello kitty på" og at han liker lynet, brannbiler, og sånne generelle termer. Det gir en ide, uten å være bestilling, for det er ikke en konkret ting vi ønsker oss. (Utenom min datter, som veldig konkret ønsker seg en rosa playmobilbåt, hun har tatt ansiktet til sin mormor mellom hendene sine og sett på henne og sagt "jeg ønsker den" to ganger med 3 mnd mellomrom, så mormor tar dette alvorlig...)
Sånn halvt på spøke pleier jeg si at den som ikke ønsker seg noe, får noen meter minefri skolevei, og ei geit. Rett og slett for om det virkelig ikke er noe som helst her i verden man synes det hadde vært kjekt å få i gave... ja, trenger man den da?
Men det er nå kjekt med gaver, og vi gir gaver, og vi kjøper ting, noen som overrasker, og noen som vi vet treffer. De fleste ønskene jeg har fått fra andre er mer av typen "inspirasjon" enn "bestilling", men vi fikk en veldig konkret også. Veldig greit det.
Rett og slett, jeg verdsetter å vite hva folk ønsker seg. Men jeg kjøper da gaver til folk jeg ikke engang spørr, men finner noe de sikkert setter pris på. Det fungerer det også.
Jeg liker ønskelister. Lange lister med mye å velge mellom. Og jeg liker best å få ting på min egen ønskeliste og ikke ting andre tror at jeg liker. Rett og slett fordi de ofte bommer, fordi jeg har for mye i skap og skuffer og fordi jeg ønsker meg en hel masse og derfor er ganske lett å kjøpe til.
De som ikke gir meg lister får vin og Georg Jensen-julepynt. Vinen kan drikkes og julepynten tar liten plass i julepyntkassen.
Jeg kan godt overraske noen med noe fint. En sjelden gang i blant finner jeg ting som jeg bare kjenner at er helt riktig. For alle de andre gangene har setter jeg pris på ønskeliste.
og jeg foretrekker derfor å ønske meg helt spesifikke ting fra den fronten. Jeg er glad i ønskelister og vi er rimelig praktisk på dette med gaver på min side av familien. Ønsker gjerne flere ting og blir glad om det er noe på den lista.
Jeg kan godt også finne på noe annet som jeg bare vet vil fenge. Jeg tror jeg har gjort det med pappa i år.
Og våre lister favner alt mulig, men til tider ganske spesifikke. Å si at gutta ønsker seg fotballskjorter blir liksom feil. Lag og spiller må spesifiseres. Og type lego og playmobil.
Min liste har jo ønsker på et par tiere opp til et par tusen.
Ble forresten veldig happy da jeg fikk lader til bilen til jul. :jupp: Stod ikke på lista mi, men du og du så kjekt.
Jeg er voksen og jeg elsker gaver. :trasser: Ikke alle gaver da (i den tiden mamma kjøpte gaver fikk vi en masse ræl vi verken ønsket oss eller trengte), men jeg liker gaver likevel. Julegaver kommer aldri til å utspille din rolle hos meg i alle fall. Bortsett fra hjemmelaget "snop" - det har utspilt sin rolle!
Hæ? Nei nei, jeg elsker julegaver, både å få og gi.
Lister kommer godt med, men jeg forbeholder meg retten til å finne noe på eget initiativ også. Det er sjeldent jeg bytter noe jeg har fått. Mange av mine setter pris på bøker, det er gøy å finne. Jeg lager en del mat som er etterspurt, så det får de om jeg har anledning. Jeg har ikke opplevd at mottakerne har forlangt at lister skulle følges slavisk.
Jeg er litt delt. For folk jeg ikke kjenner veldig godt er det greit med ønskelister, ellers safer jeg med gavekort.
Men ellesr liker jeg å kunne drodle litt. Ulltøy, men med litt økologisk krydder, en lokalprodusert ost og en lavkarbo sjokolade i esken ogsp. Var bare ulltøyet som sto på ønskelista, men jeg vet jo at det andre blir satt pris på også.
Det hender jeg opererer med detaljert liste. I fjor ønsket jeg meg inderlig en del til kjøkkenmaskinen min. Og jeg ble veldig, veldig veldig glad da jeg fikk den!!!!
Men jeg liker egentlig ike lister som er helt sesifiserte.
I det kast-og-bruk overflodssamfunnet vi lever i har jeg et forholdsvis anstrengt forhold til gaver generelt. Og siden mitt ene barn har ting og klær som fint kunne ha holdt til minst tre jenter på hennes alder ber jeg henne tenke seg nøye gjennom hva hun trenger når hun skriver ønskeliste.
Jeg klarer ikke "fake" et smil om jeg åpner en gave med et stygt skjerf eller dårlig bodylotion og har sagt klart ifra at jeg ikke ønsker slike gaver. Det er og forblir helt totalt meningsløst i mine øyne.
Spiselige ting derimot setter jeg stor pris på og det er som regel det vi ender opp med å kjøpe i gave til voksene mennesker som "har alt".
Jeg spør hva folk ønsker seg og så prøver jeg å fikse det de ønsker seg. Er veldig kjekt å finne på gaver selv, men det er jo ikke bestandig det klaffer og da blir det så dumt.
Svigermor kjøper i øst og vest og spør ikke hva vi trenger eller ønsker oss, og heller ikke hvilken størrelse barna bruker. Litt rart å feks kjøpe vinterdresser når de ikke på forhånd vet om vi har det eller ikke.
I år ga søsteren min uttrykk for hvor godt hun likte det den gangen jeg laget fotobøker. Så da ble det fotobok da. Og hjemmestrikket genser jeg har innhentet info om i løpet av året.
Ønskelister er utrolig praktisk. Vi har lister gjennom hele året som justeres fortløpende, og det er såpass mange items på dem at gavene uansett blir en overraskelse. Der er det både fornuftige ting man trenger, fornuftige ting man strengt tatt ikke trenger og totalt ufornuftige ting man bare ønsker seg. Listene er veldig spesifiserte, hvis ikke ender det gjerne opp med ubrukelige gaver som i heldigste fall kan byttes, men som også risikeres å stues bort/gis bort (forsåvidt greit) /kastes.
Og jeg er ikke med på at gaver til voksne har utspilt sin rolle. Elsker å få gaver, er like spent som ungene på julaften!
Helt enig! Derfor har vi (sikker altfor) mange som vi gir gave til. Vi reiser til London hvert år i november for å handle julegaver og synes det er veldig gøy.
Holder et moderat nivå prismessig, de fleste ligger rundt 200-250. Noen får ting fra lister, andre ikke. Forsøker å være tro mot listene, men ikke alltid det går. Handler noe på salg gjennom året, men det meste blir kjøpt i nov/des.
Jeg liker lister. Lillebror ønsket seg en god latter til jul, han får et treslips som jeg fant på julemarkedet i Hyde Park. :knegg:
Jeg er litt enig med HI, og jeg skriver ikke ønskelister selv. Dersom noen spør meg, klarer jeg som regel å hoste opp en ting eller to, men kommer jeg ikke på noe, står de fritt til å "surprise me" eller gi meg en geit. Siden jeg vet at mange er fryktelig kravstore (pris, merke, stil osv) ang. julegaver både til seg selv og barna, pleier jeg å spørre hva andre ønsker seg. Det er jo tidsbesparende for meg også når jeg bare kan gå rett på Til bords og kjøpe skåla som sto på s. 42 i katalogen, liksom, men julaften blir jo ikke så spennende når de aller fleste vet akkurat hva de får og har visst det siden oktober. Jeg synes sånn forretningsmessig jul er litt kjip, rett og slett.
Har gavene utspilt sin rolle? Har de noen sinne hatt noen annen rolle enn at det er en hyggeig tradisjon? Det var ikke akkurat uvanlig å forsøke å gi akkurat det folk trengte før i tiden heller.
Jeg har et meget anstrengt forhold til jula, og ihvertfall med forventningspresset som følger med den. Livet hadde vært uendelig mye enklere med ønskelister, både fordi jeg da hadde visst at om gavemottakeren ga uttrykk for å være misfornøyd så var det deres egen feil, og fordi jeg kunne fått ting jeg liker/trenger istedenfor stæsj som jeg bare venter på å kunne kaste.
De som kan det der med gaver kan jo bare ignorere gavelistene. Vi som er totalt talentløse trenger dem for å få ro i sjela.
:jupp: Jeg liker å gi gaver ellers i året også, og er av typen som gjerne kjøper noe bare fordi jeg tenkte på vedkommende akkurat da. Jeg blir glad av det!
Jeg er slik du beskriver, har helt spesifikke ønskelister og setter gjerne på hvilke butikker de kan kjøpes i osv. Men neg sørger jo for at der er mange alternativ slik at det likevel blir en overraskelse på julaften.
Vi lever i et bruk og kast samfunn med masse overflod, og du kan være sikker på at om jeg ikke hadde sagt hva vi ønsker oss så hadde det kommet em vase eller pyntegjenstand som havner i en skuff en del år for så å bli lempa ut av huset. Da er det bedre å bruke pengene på noe folk vil ha og som vi vet blir brukt:)
Jeg ber alltid om spesifikke ønskelister da jeg er lei av å kjøpe er hvilket som helst klesplagg eller en vase som ikke er blitt grundig nok forklart slik at det aldri blir brukt. Ganske bortkasta penger og skadelig for miljøet mener jeg....
Jeg spør dem hva de ønsker seg. Moren min kommer alltid med et superbeskjedent ønske eller tre, men faren min er det ikke mulig å få noe ut av. Mor sier "du trenger ikke kjøpe noe, vi har jo alt. Eller gi oss noe vi kan bruke opp." Så det gjør vi.
De spør oss om ønskelister. Svigers spør også om ønskelister. Så det får de. Jeg gir ikke ønskelister til folk som ikke har bedt om det.
Jeg liker ikke å få ting jeg ikke har bruk for eller liker. Vi har ikke all verdens lagringsplass, og jeg syns det er et miljømessig problem at man produserer ting som ikke kommer til nytte. I vår familie kjøper vi ikke gaver til de voksne, bare til barna - hvilket er helt greit for meg. Jeg kjøper det jeg trenger i løpet av året.
Får jeg ønskeliste, kjøper jeg noe fra listen. Uten liste finner jeg på noe jeg tror mottaker blir glad for.
Vi har også noen sånne i familien, og det irriterer meg grønn! Jeg foretrekker ingen gave fremfor en ting vi uttrykkelig har sagt vi ikke ønsker oss, men som vi likevel får.
Tror nok jeg må ha spesielt flinke gavekjøpere i familien, eller så er jeg lite kresen. Det er i alle fall svært sjelden jeg får gaver som blir liggende i et skap, eller som jeg overhodet ikke liker. Stort sett blir jeg glad for alt jeg får. Så det er nok også derfor jeg setter slik pris på å få gaver som jeg ikke har "bedt" om å få. Ofte får jeg ting som jeg aldri hadde kommet til å sette på en ønskeliste, fordi det er noe jeg aldri har sett, men som jeg virkelig har sansen for.
Ønskelister er kjempekjekt, mens bestillingslister gir meg en uggen smak i munnen. Jeg har en venninne som bestiller gaver til seg og barna, og får hun ikke akkurat det hun bestiller klager hun mens hun himler med øynene (ikke til giver, men til alle andre). Det er noe av det frekkeste jeg vet.
Har noen i kretsen jeg også som blir helt på styr om noen handler noe uten å følge ønskelisten (eller var det bestillingslisten?), og jeg får helt bismak av hele greia. I tillegg vil vedkommende helst vite hva vi har kjøpt til barna, for å ha full kontroll og være sikker på at ingen kjøper noe noen andre har kjøpt.
Det er ikke noe hyggelig å kjøpe noe til disse.
Vi har ingen med bestillingslister vi kjøper gaver til, og bortsett fra noen av tenåringsnevøer/nieser som vi spør litt mer spesifikt hva som er in for øyeblikket (foreldrene ser heldigvis ut til å ha oversikten enn så lenge) er det mest "Hun ønsker seg klær, har nettopp vokst ut av str 122" eller "Petshop eller Cars er gøy!".
Og så har jeg og min beste venninne så innmari fine ønskelister vi bytter, det er den ene gaven jeg ikke har lyst til å slutte med for jeg koser meg hver gang jeg finner noe som er "helt perfekt" til henne, og jeg kjøper gjerne julegaven midt på sommeren om jeg snubler over den. Og hvert år spør vi om det er noe den andre ønsker seg, og standardsvaret hittil er toveis: "Noe jeg ikke vet at jeg trenger. :D"
Jeg er litt delt. I en ideell verden hadde alle hatt tid til å finne det de syns er perfekt for mottaker, og dette ble tatt godt i mot. Men det er jo ikke alltid slik. Det er jo litt dumt om man f.eks. får deler til et servise man virkelig ikke liker, en gryte som er klin maken to man allerede har, eller sminke man ikke tåler. Derfor er det greit med ønskelister.
Samtidig hender det jo at jeg finner noe jeg mener er perfekt for mottaker, og som vedkommende ikke har på ønskelista. Da kjøper jeg selvsagt det. Jeg syns ønskelister er mer rettledning, enn bestillingslister.
Det er den der bestillingsfeelingen som gjør at jeg får piggene veldig ut. Nå har jeg antagelig verdens minst materialistiske foreldre, så det er kanskje derfor dette føles så feil for meg (selv om jeg setter pris på både det ene og det andre av fine ting selv). Hos oss er det ingen som skriver ønskeliste, men barna blir jo spurt hva de ønsker seg og har full anledning til å si det til besteforeldre også.
Jeg er ganske enig med deg Lille My. Jeg tror på at man bør kjenne folk og kunne finne på gave til dem. Men når man ikke bor i samme by som tantebarn er det praktisk med ønskeliste. Jeg følger den da ikke slavisk, og bruker den bare som pekepinn. Niesen vår på 13 har nå kommet med en liste med bare veldig dyre saker, så den ser vi bort fra av prinsipielle årsaker.
Jeg synes ønskelister er fint, men jeg blir ikke sur om folk går utenfor den og finner noe som er perfekt. Samme håper jeg at folk sier om mine gaver. Jeg tror de 9 (!) som får hjemmestrikka luer av meg i år har ønsket seg det, de bare vet det ikke selv enda. :knegg:
Jepp, jeg får også litt pigger av bestillingslister, men jeg tar meg selvsagt bryet med å gruble litt på hva mottakeren vil sette pris på. Jeg vet jo ofte hva han/hun har fra før, hvilken smak de har, om de liker vin og sjokolade osv. Er jeg helt i det blå, satser jeg på sistnevnte, det kan aldri bli helt feil.
Ja, jeg går ikke heller ut og kjøper en hvilken som helst plastnisse jeg kommer forbi - jeg kjenner jo de jeg kjøper julegave til. Og jeg tenker at noe av poenget med en gave er at det ikke er noe en har funnet på selv og bestilt. Med det mener jeg ikke at en aldri skal ønske seg noe, men bestillingslister med nøyaktige beskrivelser liker ikke jeg å få fra voksne. Vi har vel kun en person i familien som driver med det, hun nærmer seg 40 og jeg har forresten ikke sett noen liste i år.
Ingen i familien leverer ønskelister i vanlig forstand. Vi ender stort sett opp med å kjøpe, eller i det minste koordinere, alle gaver til Poden fra oss og foreldrene våre, siden vi har mer oversikt over hva han har, trenger, liker og passer (og hva han får fra de andre). Når vi skal kjøpe til venners og søskens barn spør vi ofte om hva de ønsker seg, evt. sjekker konkrete ideer med foreldrene for å finne ut om de har tingen/boken/filmen fra før.
De voksne i familien leverer ikke ønskeliste, og det gjør heller ikke vennene våre. Jeg har vel aldri fått en gave jeg var misfornøyd med fra noen av dem, så jeg er antagelig heldig med å kjenne/være i slekt med folk med god smak som kjenner meg/oss ganske godt.
Jeg er enig i at det er dumt både økonomisk, miljømessig og hygge-messig med gaver som overhodet ikke passer, og ønskelister er helt OK for å forebygge det. Men jeg liker veldig godt å finne på en gave selv som jeg tror mottaker vil like - og så kjøper jeg ganske ofte ting som kan byttes, og synes det å bytte gaver er en veldig bra og lur ting dersom man får noe man ikke liker eller som ikke passer. Den gode tanken bak forsvinner jo ikke selv om tingen gjør det.
Jeg liker folk som har flere ting på ønskeliste - uten at det skal være spesifikt. Jeg synes det er mye kjipere med de som ønsker seg gavekort/penger. Da gir jeg virkelig heller penger til redd barna/kirkens bymisjon etc. Min mor ønsker seg gavekort i år - men det er fordi hun ønsker seg en spesifikk ting som medfører at hun må få gaverkort fra flere fo rå ha råd til. - da synes jeg det i og for seg er ok.
Selv liker jeg aller best å bli overrasket - men om noen spør meg om hva jeg ønsker meg - og jeg gir svar, så blir jeg likevel litt "irritert" om man kjøper noe helt annet. (ønsker jeg meg mascara, vil jeg ikke ha bodylotion)
Mannen er veldig flink til å handle gaver ut fra hva han tror jeg vil ha. Han har truffet overraskende godt bestandig - og det setter jeg veldig stor pris på.
Det er veldig kjekt at gaver kan byttes, men det er enda kjekkere om man tar en telefon og sjekker klesstørrelsen til barnet før man drar ut og handlet etter ren gjetning. Særlig når plagget ikke finnes i mindre størrelser...
Det er i hvert fall min konklusjon etter at Ville (nok en gang) fikk klær som var 2-3 størrelser for store av oldeforeldrene.
De er kanskje ikke alene i å ha litt for stor tiltro til egen evne til å finne gavene mottakeren "helt sikkert kommer til å elske"?
Ikke vi heller, men vi har ønskelister alle mann. Listen er også for å huske på hva vi kunne trengt eller hatt glede av å skaffe oss ved en eller annen anledning, når vi får råd eller har lyst eller...
Rent bortsett fra at vi har ganske stor lagringsplass, kjenner jeg igjen det safran sier her. Det er ikke akkurat noe stort problem, de vi gir gave til og de som gir til oss kjenner oss stort sett så godt at det er full klaff om de går langt utenfor ønskelista også. (Bortsett fra om min mor handler klær til meg. :nono:)
Det synes jeg kommer tett opp til å "bestille" ting. Klart, har jeg sagt (på forespørsel) at jeg ønsker meg hvitvinsglass i en bestemt serie, fordi det er den vi har fra før, så ville jeg synes det var snodig og kanskje litt irriterende om jeg i stedet fikk hvitvinsglass i en annen serie - men jeg ville synes det var helt greit om jeg i stedet fikk dessertskåler. Et ønske er jo bare et ønske, og jeg synes det er rart å bli irritert over å få en annen ting enn det ønsket man kom med.
Hehe, samme her. Jeg har til enhver tid en ønskeliste på mobilen min. Der står alt jeg har lyst på, men ikke har råd til eller kan prioritere. Og hvis jeg skaffer meg en ting på listen, så stykes det ut. Men den blir aldri tom. Problemet med listen er at det stort sett er litt dyre ting der, ting andre ikke kjøper til meg, bortsett fra mannen min, kanskje. Det er liksom ikke særlig sannsynlig at noen andre ville kjøpt Geneva-høyttalere til meg...
Jeg har også reagert litt med dette at noen kommer med en "bestilling" mer enn et ønske. De passer på å ønske seg kun EN ting av hver person, og forskjellige ting så de ikke skal måtte komme til å bytte noe (få noe bryderi). En gang kjøpte jeg en bursdagsgave til en av barna deres som IKKE stod på ønskelisten fra mor. Det var en gave barnet fortalte meg at det ønsket seg. Da ble faktisk moren litt sur... "Jeg hadde ikke tenkt at hun skulle få det før neste år jeg :himle: ".
Je je.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
