Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg leste dette debattinnnlegget i Aftenposten i dag, og kjenner at jeg reagerer med både irritsjon og gjenkjennelse.
Javisst har vi et stort materielt fokus i forbindelse med jul - det har vi hatt i mange år, og lenge før FB ble påtenkt. Men det jeg stusser mest ved, er at det ofte, også i dette innlegget, blir hevdet med stor selvfølgelighet at folk ikke deler men skryter når de poster noe i sosiale medier.
Hvordan kan man vite det? Det er innmari vanskelig å vite noe om folks intensjoner, og personlig har jeg lite til overs for å alltid velge den mest paranoide/minst velmenende tolkningen av andres handlinger, det være seg i virkelighetens verden eller på nett.
Om det står en blomst med en hyggelig hilsen på arbeidspulten min fra en kollega i morgen, vil jeg tenke at det er hyggelig - men hva vet jeg egentlig om intensjonen? Kanskje får jeg den fordi kollegaen føler det som en plikt å gi en liten ting til jul? Eller har hun baksnakket meg så mye i det siste, at ren og skjær dårlig samvittighet sendte henne i blomsterbutikken midt i førjulsstria? Eller kanskje hun har planer om å utnytte meg på det groveste i det nye året ved å be meg om altfor mange tjenester, og nå smører hun meg på forhånd og håper at jeg vil si ja til alt hun spør meg om?
Eller så har hun kjøpt en liten blomst fordi hun hadde lyst til det og tenkte jeg ville bli glad.
Det enkle er ofte det beste, og jeg har en forkjærlighet for forklaringsmodeller som inneholder lite mistenksomhet og vrangbriller.
Når mine venner poster bilder av førjulsbarn med røde kinn, bokser med hjemmebakte julekaker og en nyvasket, nypyntet julestue, så er ikke ordet "skryt!" det som naturlig popper fram i bevisstheten. Jeg synes det er en trist forklaringsmodell og jeg oppfatter den som pinlig avslørende for avsenders egen tankegang. Jeg liker sosiale medier og jeg liker å dele og å bli delt med. Jeg håper på mange bilder og statusoppdateringer i jula, som ellers i året, og jeg tenker at om man legger bort vrangbrillene, så vil man kunne finne mye mer av felleskapsfølelse og glede over å dele opplevelser enn man finner av fremmendgjørende skryt.
Når jeg deler ting påfacebook, så må det vel ansees for skryting. Hadde jeg bare ville delt med de det angår hadde jeg sendt en mms, eller sendt et kort, eller noe slikt.
Og hva så om vi skryter, da. Jeg skryter gjerne av hvor flink jeg er til å finne rar juletrepynt, eller at jeg fikk til svor på ribba første gang jeg prøvde (og det var jo egentlig dødsenkelt), eller at sønnen min har laget verdens fineste, skakke julepynt.
Jeg er så lei av denne liksom puritanske bølgen som går over sosiale medier. Selvsagt er det er problem om alle sitter med nesa i telefonen i stedet for å snakke med hverandre. Men det er i første omgang et sosialt problem, ikke at vi skal slutte å dele/skryte/whatever av det vi driver med. Hvor går grensa mellom skryt og deling? Det er jo som vi snakket om i en av de andre trådene, man kan ikke (alltd, hele tiden) ta ansvar for hvordan mottaker tolker avsender. Mitt eksempel da var at jeg ble beskyldt for å skryte og kun legge frem et glansbilde av meg selv, fordi jeg ikke skrev i middagstråden at vi skulle ha fiskepinner, men bare de gangene jeg hadde laget noe vellykket og godt. Jeg på min side prøvde å være inspirerende og tenkte at fiskepinner og posemos greier de fleste å tenke ut sjæl. I tillegg er selvsagt det også skryt, jeg er jo stolt av å ha laget noe godt og enkelt.
Noen ganger deler jeg ting jeg synes er viktig (nyhetssaker eller lignende), det er for å dele. Når jeg legger ut bilde av de fine blomstene i hagen min skryter jeg vanligvis (noen ganger er det for å dele, for eksempel høre hvem som vil ha avleggere/frø, oppskrifter etc). Jeg synes det bør være plass til begge deler.
Et annet og viktig element er jo også hva man legger i det å skryte og hvilken intensjon man har.
Når man skryter for å dele egen stolthet og glede, synes jeg det er utelukkende positivt og noe man kan gjøre i enda større grad.
I artikkelen jeg linker til, har jeg en mistanke om at ordet skryt har en annen valør og at man tenker på skryt som noe fremmendgjørende - noe som fører til at andre føler seg dårlige og ikke strekker til.
Jeg tenker at folk kan ha ulike intensjoner med skryten sin, og jeg tenker at folk kan ha ulik opplevelse av andres skryt.
Jeg tenker heller ikke at det er en motsetning mellom å skryte og å dele - om jeg har fått dreis på hagen, vil jeg gjerne skryte av den og dele min glede over å ha fått det så fint med alle. Intensjonen er en felles glede over noe fint - ikke å få de med ugress i bedene til å begynne å grine, liksom.
Å, jeg er så lei av denne "alt er så skrytete/falskt/selvgodt/kvalmende/sårende med sosiale medier". Det er skikkelig 2011.
Jeg deler og skryter, viser frem og er stolt om hverandre. Jeg synes det er superstas at noen har lyktes med min sandkakeoppskrift og forteller meg om det, etter at jeg delte bilde av mine som jeg fikk til på første forsøk. Jeg unner folk å lykkes og ha det bra, jeg liker å se det morsomme, fine og flotte de får til, om det er de nymalte veggene til Mave, de fine ungene til Java eller Tallys rare juletrepynt.
Jeg klarer ikke et sekund å se noe kjipt i at noen viser den fine blomsten de har fått, virkelig ikke. Jeg klarer ikke å tillegge noen onde motiver ved å gi en blomst heller. Blomster gir man fordi man fordi man vil noen godt, og om motivet skulle være noe annet, så velger jeg å tolke det slik allikevel. :knegg:
Jeg oppfatter dette som negativt, men jeg oppfatter det også som noe annet enn å fortelle om ting man er stolt og glad over. Hvis hensikten med å dele er å gjøre andre misunnelig (eller andre negative ting) er det å skryte. Hvis man bobler over av glede og ønsker å dele det med andre er det noe annet.
Skryt er for meg negativt ladet. Jeg synes allikevel det skal være rom for å dele, noe jeg utelukkende ser på som positivt.
Dette føler jeg at jeg har sagt hundrede ganger før, men jeg kan godt gjenta:
Dersom jeg har bakt en kake, møffins, eller vasket hele huset så det skinner, så kan du sette penger på at jeg skryter av det på Facebook og overalt ellers.
:nemlig:
Og hva er vel galt med det? Det skjer jo en gang i skuddåret. Det samme når jeg har vært på joggetur. Om jeg synes jeg selv har vært flink, så har jeg lov å skryte av det. At andre ikke liker det, får de jaggu ta på sin egen kappe.
Jeg kjenner også at jeg blir så sliten og lei av det urtriste fokuset - jeg synes skryting og deling i sosiale medier er en glede og for min del fører det til en felleskapsfølelse, ikke fremmedgjøring og misunnelse.
(Også har jeg ikke fått noen blomst (enda ihvertfall), altså - det var bare et eksempel for å illustrere hvor mye elendlighet man kan få ut av å tolke noe tilforlaterlig og hyggelig med mistenksomt blikk.)
Ja, hvis man tenker på skryt utelukkende som et synonym til å braute, så skjønner jeg jo at man ikke syns skryt kan være noe positivt. Men jeg oppfatter veldig få sine nyhetsfeeder slik. Muligens jeg har venner som er ekstremt kapable på sosiale medier, men jeg ser en sjarmerende blanding av skryt over å ha nådd hårete mål, mislykkede familiebilder, rare julekaker, fine hager, humor og glede. Jeg syns en diskusjon rundt hvordan man kan utvikle konstruktiv og god bruk av sosiale medier er så enormt mye mer interessant enn disse selvhevdende protestantiske (lutherske? Herregud, nå falt hele religionshistorien min ut, gitt :blinke: ) greiene. Det er skryt, det.
Enig. Jeg ville bare presisere at skryt er et negativt ladet ord. Jeg synes det er synd at vi kaller det skryt så fort noen forteller noe positivt fra sitt eget liv. Det må da være lov å fortelle at man er glad for noe. (Uavhengig av deatten i forhold til sosiale medier.)
Absolutt! Finnes det noe godt, norsk ord man kunne bruke i stedet? Eller noe noe som helst språk? Jeg oppfatter jo "brag" mye mer negativt enn "skryt". Kanskje man rett og slett har omdefinert "skryt"? Tatt ordet, rett og slett.
Jeg er veldig enig i at det er trist å surmulende kalle det for skryt og tillegge folk kjipe hensikter når de forteller om eller viser frem ting de er glade for å ha fått til eller gjort - eller fått, for den del.
Jeg tenker selv på det som deling, både når jeg selv og vennene mine gjør det, aldri som noe som er gjort med tanke på å gjøre andre lei seg eller misunnelig. Men egentlig er jeg enig med dem som sier at skryting (som i "vise frem noe man er stolt av for at andre også skal synes man har vært flink") godt kan være noe positivt. (Mulig vi mangler et ord for positiv selvhevdelse?)
Synes du ordet alltid er negativt, eller bare når man skryter av seg selv? Jeg bruker jo f.eks. det samme ordet når jeg skal fortelle andre hvor flinke jeg synes de har vært, og det kan da ikke være negativt?
Jeg legger en annen mening i ordet "skryt" enn det som står i ordboken. Det høres egentlig ut som en definisjon fra jantelovens tid?
Det jeg legger i å skryte er å fortelle noe jeg er veldig stolt av. "Jeg har løpt kjempelangt!!", "SE hva for noe fint jeg har laget!!", "Se så fin jeg ble på håret!!". "Jeg har bakt!!!!" :hyper:
Det er jo å dele OGSÅ. Jeg deler at jeg er stolt av meg selv.
Jeg kjente jeg ble så irritert da leste innlegget og fikk lyst til å spørre forfatteren om hva hun egentlig vil - vil hun at alle skal slutte å dele positive og hyggelige ting fra livet sitt?
Ja, det kan det også hete, men jeg bruker ofte ordet "skryte" om det. (Eller om at andre har sagt noe pent om meg eller en jobb jeg har gjort, for den del.) Så da lurte jeg på om det også i den sammenhengen blir oppfattet negativt.
annonsere, lansere, markedsføre, propagere, reklamere, spre informasjon, vise fram, øve påtrykk, blære seg, braute, briljere, glorifisere, hovere, prale, reklamere, skyte fram brystet, stikke nesa i sky, vise seg, briefe, briske seg, bryste seg, kjekke seg, oppe seg, prale, prange, tøffe seg, ville imponere, vise seg, være dumdristig.
Ros er jo ikke helt det samme som å skryte. Ros er jo noe man i hovedsak gjør av andre. Å rose seg selv er vel mer en privatgreie, enn offentlig. Litt sånn klapp på skuldra.
Jeg vet ikke hvor mye som er skryt og hvor mye som er deling, men jeg synes det er flott og inspirerende både å dele/skryte og at andre deler/skryter. Jeg liker å være en del av et samfunn hvor vi er åpne, byr på oss selv og inspirerer hverandre.
Vi har ikke lange tradsijoner for å skryte av oss selv i dette landet - ikke av andre heller. Svigerforeldrene mine synes at å rose barna er en uting og vil føre til at de blir selvgode. Selv er jeg oppvokst med ros i hverdagen og har slett ikke noe anstrengt forhold til å skryte av både meg selv og andre.
Om jeg opplever andres skryt som positiv deling eller noe negativt, avhenger av helheten. Jeg kan godt se at enkelte former for skryt ikke er noe ok. Om intensjonen er å hevde seg på andres bekostning, og men ellers er et lite raust menneske, kan jeg se poenget med at skryt fører til fremmedgjøring.
Og selv om vi som er voksne og trygge på oss selv er vant til å ha folk på vennelista vår med et uhøydydelig syn på seg selv og skryt og selvironi i skjønn forening i newsfeeden, framstår nok sosiale medier som annerledes for tenåringer. Dagens tenåringer er så airbrushed både på nett og ellers at jeg nesten får klaus på deres vegne. Så selv om jeg kan irriterer meg over voksne mennesker som sutrer over naboens skrytebilder på FB, ser jeg definitivt alvoret for tenåringer.
For meg er hva jeg oppfatter som skryt og hva jeg oppfatter som deling veldig sak- og personavhengig. Det er det vel egentlig utenfor sosiale medier også, i det såkalte RL. :knegg: Det kommer helt an på personen, hvor godt kjenner jeg vedkommende, hvordan blir ting sagt/skrevet/hva blir sagt/skrevet, osv. Dvs. at jeg er i stand til å oppfatte en person som legger ut bilde av pepperkakehuset sitt som skrytete (ofte fordi jeg oppfatter han/henne slik RL, men svært ofte fordi oppdateringene er så hyppige og går i det samme hele tiden) men jeg tenker "så hyggelig at du deler et bilde fra førjulstiden din" om en annen FB-venn som legger ut bilde av sitt pepperkakehus. Sosial intelligens gjelder i aller høyeste grad på sosiale medier også, så jeg er ikke med på at alt som skjer i virkeligheten er deling, mens alt som skjer på Face og Instagram er skryt. Det blir for enkelt- og, enig med HV, veldig 2011.
Jeg må ha usedvanlig jordnære tenåringer på FB, for de fremstår både som ekte, sunne, hverdagslige og fornuftige. Og godt gjenkjennelige for oss som kjenner dem i RL.
Jeg skryter forresten mye av andre på FB, og jeg liker det. Min nåværende status er en hyllest til min kule svigermor, som jeg selvsagt har tagget henne i så hun kan se det selv. Jeg tror nok hun setter pris på det. :)
Jeg deler mest, siden jeg ikke er så veldig personlig av meg på FB, men har jeg en god grunn til å skryte av noe konkret, så gjør jeg det også :nemlig:
Jeg må ha usedvanlig jordnære tenåringer på FB, for de fremstår både som ekte, sunne, hverdagslige og fornuftige. Og godt gjenkjennelige for oss som kjenner dem i RL.
Jeg tenker ikke at tenåringer flest forstiller seg til det ugjenkjennelige på FB.Men noe som kjennetegner tenåringer generelt, og ikke bare denne generasjonen, er at man har veldig lett for å føle seg alene med problemer og annerledeshet. Man er i en usikker periode og er gjerne ikke der at man står trygt nok i seg selv til å selvironisk dele sin egen uglamme side. Da blir sosiale medier et forstørrelsesglass i så måte og jeg tenker at det er naturlig effekten av det er at "alle andre er penere/tynnere" og "Ingen andre strever med xxxx" er tanker som får mer næring. Så når så mange voksne mennesker gir uttrykk for at sosiale medier gir dem mindreverdighetsfølelse, kan man jo lett forestille seg at dette i enda større grad preger tenåringer.
Jeg tenker at selvskryt er et problem først og fremst hvis det er jug. Hvis jeg later som pepperkakedeigen min ble kjempebra når den ble fantastisk latterlig mislykket, så vil jeg a) skape et uriktig positivt bilde av mine husmoregenskaper (ikke så farlig), b) åpenbart ha et behov for å fremstå annerledes enn jeg er (ikke særlig bra) og c) frarøve mine medborgere gleden av å le hjertelig av og med meg (livsfarlig, siden en god latter forlenger livet).
Jeg syns det er fint at folk deler bra og hyggelige og fine ting, søte barn, fine kaker, fin utsikt og hva det nå måtte være. Det er ytterst sjelden jeg opplever noe som skrytete på en negativ måte. Det jeg syns er mest slitsomt på sosiale medier er vel egentlig når folk har en veldig tydelig politisk kampsak og legger ut linker som dukker opp på veggen min flere ganger om dagen. Men det går jo heldigvis an å sile ihvertfall til en viss grad hva en vil se.
Hvis det er en FB-bruk jeg plages av, så er det når folk bruker min vegg som reklameplass, noe de gjør hver gang de trykker "lik og del" på ymse konkurranser (som jo bare er maskerte reklamestunts).
Det er vel ikke maskert engang, alle vet vel hvorfor bedrifter har sånne konkurranser? Jeg liker og deler innimellom jeg, hvis det er noe jeg har skikkelig lyst til å vinne. Men det er selvfølgelig irriterende når det blir mye av det, og spesielt når det er butikker og produkter en har null interesse av.
Tja, jeg tenker at vi, mange av oss, nesten har tippet litt over til "den andre siden". Der vi er så opptatt av å drite i Janteloven at vi framhever oss selv whenever, whereever og om whatever. Det er faktisk litt kleint, og noen ganger bittelitt puteflaut å høre på når andre skryter, kanskje spesielt RL. "Jeg baker faktisk helt fantastiske serinakaker"! kan man jo si, men er det ikke strengt tatt hyggeligere å høre andre si det? :vetikke:
Ikke? Da er vi forskjellige, tror jeg. Altså, hvis man sier det mens man misbilligende smaker på andre sine kaker så er det jo litt uhøflig, selvsagt. :knegg:
Det er så sjelden jeg hører noen skryte så uhemmet som det der, men jeg synes stort sett bare det er hyggelig når folk er stolte av noe og sider det. Ofte ligger det jo et snev av dobbeltironi der, men dog.
:knegg: Jeg hadde vel egentlig bare en person jeg kjenner i tankene da jeg skrev dette, men når h*n skryter, føler jeg meg faktisk litt beklemt. FB er bedre på den måten, synes jeg. Å skrive at man "har trent fem ganger denne uken" oppfatter jeg ikke som så skrytete, egentlig.
Det irriterer meg litt at det er in å være imot sosiale medier og skryt. I stedet for å klage på at vi rakker ned på andre med vårt skryt burde flere oppmuntres til å skryte mer.
Jeg skryter og deler, og er fornøyd med at andre gjør det samme.
Ja, må man kaste babyen ut med badevannet? Sosiale medier har helt klart positive sider, og jeg tror 99,9% av de jeg omgås på nett holder seg fint innenfor der. Jeg tror de negative sidene blåses opp av folk som hadde vært skeptiske til sosiale medier og nettverdenen uansett. Men de kommer rundt, om et par års tid. Det er nok de samme som ventet lengst mulig med å få seg mobil.
I 1996, da jeg var 16-åring, ble det himlet åpenlyst over at jeg fikk mobiltelefon. Man skulle tro det var djevelens verk, og jeg hørte mange som aldri, aldri skulle eie noe sånt. De har selvsagt alle mobiltelefon nå. Det er jo veldig pjaktisk, tross alt. (Og så hadde vi en ny runde i overgangen fra vanlige mobiler til smartphone.) I 2006-2007 fikk jeg så ørene flagret på forum fordi jeg lette etter en barnevennlig mp3-spiller til eldstemann. Men nå lurer man jo ærlig talt på hvordan barna skal få hørt lydbok uten.
Det går seg til. Det gjør alltid det. Men det er litt gråt og tenners gnissel i mellomtiden.
Jeg leser innlegget ditt slik at du tar for deg to ting - det problematisk med materielt fokus kontra ekte nærhet og samvær, og det problematiske ved å skryte på FB.
Det er derfor jeg innleder med å si at jeg kjente både irritasjon og gjenkjennelse når jeg leste - gjenkjennelse ang. det første og irritasjon ang. det andre. Jeg opplever nemlig glede og nærhet og en følelse av å dele når andre såkalt skryter på FB.
Tonen og til hvem og hvor man sier det har mye å si. Jeg kommer fra understatementland der det peneste noen sier til folk er "det var itte gæli" ol. Da er det omtrent månelanding, toppkarakterer, Lotto og miss universe på en gang. Så min selvskrytetone er som mine sambygdingers, lett ironisk og inkluderende. Vi drar gjerne andre inn i skryten, dels hvem vi lærte av og andre dronninger av flatbrød og sylte.
Det hjelper å ikke være bergenser. Da blir jo alt litt fredligere. (Fnis) det er oj veldig forskjell på å høre stemmen til Alf Prøysen eller Hans Wilhelm Steinfeldt i hodet når du leser setningen "jeg lager verdens beste serinakaker". Bortsett fra at Alf Prøysen aldri ville sagt noe sånt, han ville sagt at de serinakakene (verdens beste) ikke var så halvgærne.
Innleggene mine ble borte, jeg forsøkte å redigere skrivefeil, fikk ikke til, ble oppgitt, forsøkte å logge ut/avslutte, endte med å slette og deretter forsvant bredbåndet og sånn kan det gå, er ikke dreven i forum merker jeg! ;) Tror uansett at jeg takker for meg i debatten, her.
Uansett, takk for deres innspill, leste ikke gjennom alt men mange bra poenger, syntes det er fint med en debatt om dette.
Er det ikke lov å skryte litt da? Kan ikke finne en eneste ting ved det som er i nærheten av negativt, men nå er ikke jeg en person som blir sjalu for at andre gjør mer eller bedre ting enn meg heller da...
Jeg både skryter og deler. Jeg skryter når jeg har ferdigstilt ett eller annet håndarbeid. Da legger jeg ut bilder på bloggen min, og så deler jeg den på fb. Og jeg suger til meg den rosen jeg får.
Jeg skryter også når jeg har gjort andre ting som jeg faktisk er fornøyd med eller stolt av. Og så skryter jeg av ungene, men der har jeg moderert meg noe, for det er begrenset hva de liker at jeg smører ut på fb.
Deler gjør jeg når jeg nevner små ting i hverdagen.
Jeg synes det voldsomme fokuset på hva folk skriver på fb og sosiale medier er for stort. Det må da gå an å la folk dele hva de måtte ønske, uten å kritisere det? Har noen lyst til å skryte av trening, husvask etter hva det nå måtte være, så er det da opp til dem. Jeg tenker faktisk at de som reagerer på slikt føler seg truffet og at de fylles med dårlig samvittighet for at de selv ikke strekker til på det temaet. Misunnelse kalles det vel...
Det er mulig at noen av mine venner på Facebook opplever at jeg skryter når jeg deler at jeg løper, går på ski, padler kajakk mm, men 1) jeg er vanvittig stolt over at jeg har klart å legge om livsstilen og bli en som trener og lever sunt og 2) jeg vet at mange har blitt inspirert av min livsstilsomlegging og har begynt å trene selv som en direkte eller indirekte årsak av det og jeg 3) inspirerer gjerne enda fler. Så får jeg heller tåle at noen blir litt oppgitt.
Helt enig. Og jeg er SÅÅ lei av å måtte forsvare FB (OK, jeg må ikke forsvare det, men jeg blir bare så oppgitt noen ganger) ovenfor relativt unge, oppegående mennesker som liksom har tatt et "standpunkt" om at de aldri skal på Facebook for "det er jo ikke så interessant å lese om hva andre spiser til middag." Joda, du kan slumpe til å få med deg hva en person du ikke kjenner/liker så godt spiser til middag, men du trenger ikke gjøre noe mer med det, liksom. Greia er jo at folk som er tåpelige RL også er det på FB, men på Face har man all verdens mulighet til å ignorere, blokkere, kommentere, bare "like" osv. Man har folk som skjønner sosiale medier og som kan bruke dem med vett (jeg liker å tro at jeg tilhører denne gruppen :knegg: ) og så har du noen som ikke får det helt til, gjerne de som deler for mye (her tenker jeg både kvalitet og kvantitet) og som ofte blir representanter for alt det overfladiske og teite som, i følge de som har tatt et standpunkt mot Facebook, er det eneste som foregår på Facebook. Jeg er ikke nevneverdig interessert i hva folk spiser til middag, men jeg liker godt å se bilde av barna til en studievenninne som bor på den andre siden av kloden eller å humre over den tørrvittige statusoppdateringen til svogeren min som jeg også ser ganske sjelden. Slike ting. Argumentet med at FB ødelegger livene til folk fordi det er så lett å bli misunnelig, skjønner jeg meg heller ikke på. Alle forstår vel at det ikke er naturlig å legge ut om krangelen med mannen foran 300 mennesker, eller at man ikke gidder å ta bilde av det rotete badegulvet sitt? Jeg tenker at dette, misunnelsesargumentet, også handler mer om smarte og ikke fullt så smarte mennesker, en om mediet i seg selv.
Jeg har lært av en foreleser i sosiale medier (OK, jeg visste det fra før, men akademiske kilder er jo så bra) at kommunikasjonsmodellen i sosiale medier er basert på pull, altså at mottagerne selv "drar" ut det de er interessert i og ønsker å få med seg. (Det motsatte er push-modellen, der avsender (f.eks. lærere, ledelse og myndigheter) dytter ut den informasjonen de har bestemt at folk skal ha.) Hele poenget er at den som leser velger selv hva og hvor han eller hun vil lese, det er ikke skribenten som bestemmer hvem som skal lese det som skrives.
Jeg føler ikke det minste ansvar for å skulle underholde bestemte lesergrupper på FB, Twitter eller i blogg - hvis noen kjeder seg eller blir irritert, så er det deres eget ansvar å slutte å lese og finne noe morsomt eller hyggelig i stedet.
De som får vondt i sjelen av misunnelse fikk vel det før FB kom også. De kom innom naboen som hadde bakt og tenkte: "Fy faen, nå baker den megga igjen, bare for å vise hvor god hun er til å få luftige boller", eller noe sånt. Verden har da alltid vært full av smålighet, misunnelige folk som klager og syter over andre siden tidenes morgen. Som grynter om selvgode medhuleboere som på død og liv skulle tegne den digre mamutten de hadde felt på juleveggen og sånn. "For en jævlig skrythals", sa de sikkert. :knegg:
Jeg er egentlig ganske sky og innadvendt, og liker ikke Facebook noe særlig. Men jeg har en konto der som ennå ikke er slettet siden jeg bruker kjøp og salg- sidene.
Men jeg har lagt ut bilder der tidligere, av barna mine. Og jeg tror vel egentlig at intensjonen min var å skryte litt av de fine ungene mine.
I min hjembygd var det mange som skulte på min morfar, har jeg blitt fortalt: "Typisk han der B..., no har han bjynt me' slåtten før adle andre igjen, bere so atte me andre ska få dårligt samvit for at me ikkje har bjynt! Nett lik far sin, so på dø og liv sku grave tjelda (brønn) for kåno, for at hu sku sleppa å stå i elvo og vaska kle' so de andre kånene!"
Joda, trenger ikke Facebook for å syte over at andre fremhever seg selv. :knegg: Men det var jo mindre nødvendig i gamle dager i en bygd, for da visste jo alle alt du gjorde uansett, trengte ikke internett å skrive det på! :p
Joda, misunnelsen har alltid vært her, men det er klart at FB virker forsterkende på sånt. Vi har tilgang til hverdagslivet til mange flere, og det er et velegnet forum for å presentere glansbildet av oss selv. Ikke helt det samme som i mammut-tiden, altså. :humre:
Selvsagt, det er vel derfor det blir diskutert også. Men nå slo tanken meg: "Behovet" har kanskje også økt med at folk lever livene sine mer privat og lukket? At det at alle vet at man baker djevelsk gode boller eller er den som driver og løper og løper - at det er et slags behov som før ble dekket av at alle visste alt? :humre:
Med eller uten sosiale medier, jeg tror neppe vi kan beskyldes for å være for involverte i hverandres dagligliv her på berget. Jeg tror (og da regner jeg ikke med glansbildene, for de er det så få av at jeg ikke gidder å ta høyde for dem en gang) innblikkene i hverandres liv er sårt tiltrengt og sunne for oss. Det burde kan hende ikke skje på Facebook, men heller der enn ingen steder. Hvilket jeg tror er alternativet.
Ikke helt alle. Jeg har lest kommentarer av typen "like før jeg tar med meg [ungen] og reiser hjem til mamma" og "ikke lett å la være å spise snop når man bor sammen med en godtespisende elefant". Men hun er et nek, altså.
Hvis folk brydde seg mer med det som ikke blir fortalt og det som ikke skrives, så ville de sikkert ikke vært så misunnelige heller. Feks er gode lyttere gode fordi de ikke lar seg rive med av en drivande god fortelling, men derimot plukker opp på det som ikke nevnes. Jeg synes det er et interessant perspektiv, særlig hvis man ser på det man skammer seg over vs det man er kry av.
Det er jo ikke alltid at det som deles på facebook er så nære sannheten. Noen ganger tror jeg noen bruker facebook til å overbevise seg selv. Iallefall en venninne som en sommer la ut mange familiebilder med gode stunder og kjæreste bilder samtidig som hun hadde stillt mannen sin et ultimatum, enten sørger du for flere frihelger til familien ellers så er samlivet slutt,
Jeg tror hun brukte facebook til å dokumentere de gode stundene de hadde :hjerter: og heldigvis klarte de å klatre over kneiken sammen. Noen felles venner mente hun 'løy' ved å vise frem en idyll som ikke fantes.
Jeg tenker at de som klager over sosiale medier og det som blir delt der kan holde seg borte. Jeg irriterer meg mer over de som klager over SoMe enn de som bruker dem "feil". Og jeg skriver "feil", fordi jeg syns det er urteit å skriver artikkel på artikkel om hvorfor det aller andre gjør på FB, Twitter eller hva det nå skal være ikke er "riktig".
Jeg er for øvrig en "skryter", innimellom kommer det noen småironiske innlegg, men jeg er ikke på FB for å dele alle mine sorger. Uten at jeg irriterer meg over at andre bruker det på en annen måte enn det jeg gjør, det være seg kryptiske meldinger, tusen bilder av katt eller kanin, eller bare er der for å følge med på andre.
Jeg deler og skryter, tøyser og tuller. FB er for meg mest underholdning. Jeg vet (nok) om alvoret og de kjipe tingene folk kan stå i hverdagen sin, de skal få slippe og dele på FB om de ikke vil.
Det er lov å holde to tanker oppe samtidig. Livet er ikke bare godt eller vondt. Selv om man tidvis har det vanskelig med partneren sin, har man som oftes gode stunder også, så det må da være lov å legge ut et fint familiebilde? Eller en god oppskrift med påfølgende bilde av en deilig kake, selv om gjærbaksten i går ble stein hard?
Jeg vil virkelig ikke la meg irritere over hva folk velger og dele, eller ikke dele. I lengden tror jeg det er et poeng å skjerme seg selv for å være alt for privat på FB, om man er lyn forbanna på mannen sin der og da, kan det være at man dagen etter, når alt har ordnet seg, hadde ønsket man ikke lagde en statusoppdatering over hvor ubrukelig han var.
Livet er både og, vi vet det alle og vi bør ikke la oss bli overveldet over pene bilder, koselige statuser og endeløse treningsøkter. Vi har alle vårt, og ikke alt vil man dele med alle. Det må jaggu være greit! :nemlig:
Jeg synes at folk viser en heller usjarmerende side av seg selv når de blir indignert over at andre viser mer lykke på FB enn de mistenker det i realiteten er i livet deres.
Det er klart. Men jeg innrømmer at jeg setter kaffen litt i halsen da en person som kutter ut egne (små) barn mer og mer, leker supermamma med masse hjerter på FB. Å være stuck hjemme annenhver helg, jul ++, er for mye forlangt, så toåringen er for tiden en pakke som er en dag her og en dag der. I jula.
Jeg vet at voksnes idiotoppførsel kan unnskyldes og forklares med dårlig barndom, dumme ekser og dårlige valg, men det finnes grenser.
Det er noe med å ikke ta alt som et stikk/kritikk av en selv og de tingene man ikke fikser så godt. Når noen legger ut at de har trent er det neppe for å være slem mot meg som burde ha trent/trent mer, jeg får være raus nok til å enten ikke bry meg eller la meg imponere. Alt som andre legger ut er ikke ment spesielt for meg og mot meg personlig, det får være grenser for selvopptatthet og ønske om å ta ting opp i verste mening.
Man må nesten kunne ta for gitt at Zöe med sitt innlegg refererer til det store flertallet av foreldrene vi kjenner på Facebook, som ikke klare barnevernskandidater og klare for lukket avdeling. Jeg blir litt matt av at man alltid må skyte ned et argument som gangbart i 99% av tilfellene, med et eller annet ekstremeksempel.
I tilfellet du nevner kan man jo i stor grad anta at det å ikke være med mor er det beste for dette barnet, så mulig er hun supermamma i akkurat den grad hun bør.
Jeg skjønner veldig godt hva du sier. Og dette er helt klart ekstremt. Heldigvis. Og det hadde vært litt mindre irriterende om hun ikke svertet eksen offentlig også.
Men, jeg lurer av og til på hva som er motivasjonen for FB-fasadebygging? Er det en forenklet variant av de som skriver rosablogg? De aller, aller fleste som legger ut kun positive ting oppfatter jeg ikke som skrytete, hva gjør at noen tipper over i den kategorien? :gruble:
Jeg tenker at fb er om et gatehjørne, man snakker om overflatiske ting og bygger like lite eller mye "fasade" der som i andre sosiale sammenhenger. Jeg liker forøvrig ikke begrepet "fasade". Det jeg legger ut på FB er også meg. Fløytespillende barn, pyntet juletre, flåsete utsagn og "se hva som sto i avisen, dere!"-delinger er alle en del av hvem jeg er. At jeg ikke deler øyeblikk hvor jeg er sur og lei er ikke fordi jeg er besatt av å fremstille meg selv som perfekt, men et utslag av at jeg har sosiale antenner. Ikke at jeg mener at jeg er perfekt eller at jeg tror andre tror at livet mitt er perfekt.
Men, (og jeg kan jo kun snakke for meg selv), jeg oppfatter som regel ikke de som deler kun positive ting som fasadebyggende eller skrytende. Kan det være så enkelt som at jeg er altfor preget av om jeg liker dem i virkeligheten eller ikke. :o :enkel sjel:
Jeg er ikke venner med folk jeg ikke liker, jeg. :enkelsjel:
Og så er jeg helt enig i det Gaia skrev lenger opp her. Jeg er drit lei av å lese artikler om hvordan vi bruke SoMe feil. Sosiale medier er ingenting uten det folk bruker dem til, ergo er det vanskelig å se hvordan det kan være feil.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
