Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Dette er en av påstandene til NHO-leder Skogen Lund i A magasinet i dag. Det hun sier dokumenteres med ganske så overbevisende fakta i form av statistikk.
Skogen Lund sier blandt annet: "Jeg tror mangelen på kvinnelige ledere i næringslivet handler mye om kvinner selv. Mange er ikke villig til å yte det som kreves. Det forstår jeg godt. Det er ikke komfortabelt å være leder, men det er ekstremt givende, sier Skogen Lund".
Sunniva Ørstavik (LDO) prøver å nyanserer og sier følgende på FB nå i ettermiddag: -Jeg blir bekymret for at ansvaret for likestillingen blir lagt på den enkelte kvinnes skuldre. Det blir for enkelt. Det er ikke grunnlag for å tro og mene at hvis bare kvinner velger riktig, så er vi i mål. Arbeidslivet må arbeide systematisk for likestilling og for å hindre diskriminering, sier Sunniva Ørstavik.
Selv deler jeg fordi jeg synes det er et interessant tema og fordi jeg er syk i dag og har lest 4 papiraviser og alt jeg kommer over av debatter på sosiale medier. :knegg:
Men spørsmålet er vel i hvilke grad vi fortsatt kan begrunne mangel på kvinnelige ledere i et land som Norge på strukturelle faktorer når årsak muligens ligger hos kvinner selv? Kvinner som tar selvstendige valg som kanskje ikke alltid passer inn i det samfunnet mener er korrekt i et likestillingsperspektiv?
Selv liker jeg å forholde meg til fakta og jeg blir glad når jeg leser at nettverk og tradisjonelle "old boys` club" tydeligvis ikke har samme makt som tidligere. Får bare håpe andre land følger etter og lærer siden det tydeligvis er gjort veldig mye godt arbeid med å fjerne disse usynlige barrierene i Norge (tallene er jo overbevisende).
Samtidig er jeg litt skeptisk til enhver årsaksforklaring som legger alt ansvar på subjektet selv. Det blir litt enkelt å si at årsak kun handler om at kvinner velger annerledes uten å forklare en god del samfunnsstrukturer som påvirker valg vi tar i livet.
Uansett synes jeg det var en viktig nok sak i dag til å dele, om det blir debatt eller ei får bli opp til dere. :)
Nå er ikke jeg noen lederspire ei heller har jeg lederambisjoner (jeg synes det er mer enn nok å ha ansvar for seg selv) Men jeg føler ikke det er noe som holder meg tilbake pga at jeg er jente. Jeg blir behandlet som en hvilken som helst kollega. Og det synes jeg er gjengs for de rundt meg også. Men jeg tror kanskje det er færre kvinner som ønsker å ofre det som skal til for å bli toppledere. Og det kan vel skyldes inngrodde kjønnsroller kanskje. Eller kanskje at kvinner har strengere krav til seg selv enn hva menn har. Mange menn hopper med begge beina inn i oppgaver de ikke egentlig mestrer, men det er det ikke så mange damer som gjør.
Jeg tror heller ikke det er nærlingslivet som trykker kvinner ned lenger.
Det Harriet sa. Og så tenker jeg (som vanlig) at det blir dumt å generalisere her. Jeg tror at glasstaket eksisterer i noen miljøer og ikke i andre. Jeg tenker at den største utfordringer for mange kvinner er å tro at de er gode NOK og flinke NOK - og Kristin Skogen Lund beskriver jo også at det som gjorde forskjellen for henne var at hun ble fortalt at hun var til hinder for seg selv på grunn av manglende tro på at hun kunne/var god nok.
Jeg tenker at så lenge vi som samfunn fortsatt har mange - både kvinner og menn - som (mer eller mindre bevisst) mener at barna og familien a/s er kvinnens hovedansvar, så vil det være slike forskjeller.
Jeg tror heller ikke det er noe glasstak i form av et usynlig skille som kvinner ikke slipper forbi selv om de vil og jobber for det. Men at vi fortsatt har sammfunnsstrukturer og holdninger, oppdragelse, kultur på ulike arbeidsplasser etc som gjør at det er færre kvinner som vil selv, som heies frem og som blir ledere, det er jeg helt sikker på. Så kan man diskutere hvor galt det egentlig er.
Jeg må bare begynne med sidesporet: Jeg syns det er veldig kult at damer som Skogen Lund tar seg tid til å dele livshistorie for å inspirere andre, og at hun maner til mot. Sterke kvinnelige forbilder er bra og viktig!
Det er en kjempebra nyhet at glasstaket ser ut til å være i ferd med å forsvinne, statistisk sett. Det betyr kanskje ikke at det er borte, men at vi er på rett vei. Jeg vil gjerne se det i sammenheng med pappakvoter og økt barnehageutbygging, det ville være interessante tall.
Vel, nå er jo den nye regjeringen i gang med sitt store prosjekt: Reversering av likestillingen, så det spørs hvor lenge herligheten varer. :myser inn i krystallkula:
Jeg tror glasstaket er på vei tilbake og at det oppleves som "selvvalgt" og "individuelt" og at man er lei av jentedager, jentesatsing, jentefokus og dermed mener det er helt greit at det ikke er så mange jenter som "velger" ledelse, selv om realiteten er at de ikke orker konkurransen. "Det burde vært langt flere kvinner i toppstillinger, noe som ville sendt mange menn ned i søknadsbunken. I dag får menn som egentlig burde vært i 4. divisjon, spille i øverste divisjon, sier professor, Bertil Tungodden."
At damer som jobber også er veldig glad i å bake og stelle hus er i hvert all også et faktum hvis man skal ta innover seg tråder her på FP. (Ikke minst før jul når man lister opp alt man skal bake, kjøpe og stelle i hus til jul).
Kanskje denne opprettholdelsen av tradisjonelle kjønnsroller blant "folk flest" (inkludert høyt utdannet kvinner) er en enda større utfordring en de "proffe" fotballfruene som baker cupcakes på heltid?
Den enkelte kvinne står i en kontekst, men samtidig som vi står i en kontekst er det relevant å påpeke at det også finnes muligheter og valg. Vi er ikke bare ofre for samfunnet.
Parallellt som vi arbeider strukturelt for å øke mulighetene tenker jeg at utviklingen ikke vil gå særlig fremover hvis kvinner er villige til å gripe muligheten når den byr seg.
Lederstillinger er krevende og både menn og kvinner som tar på seg slike jobber må være villig til å betale prisen det koster.
Eventuelt må man jobbe med å endre lederkultur, stillinger osv. Sistnevnte er ikke enkelt i forhold til posisjoner det er rift om.
Dette er ikke sutring, det er fakta. Solberg-regjeringa sine tiltak kommer garantert til å sette likestillinga tilbake flere tiår. Jeg trenger ikke krystallkule engang for å se det. Hadde de enda innrømmet at de ikke er så opptatt av likestilling (eller miljø for den del) hadde det vært lettere å svelge, men når Erna sier at hun tror menn kommer til å velge å ta ut fedrekvote helt av seg selv, blir jeg bare matt. Hun vet jo (hvis ikke er hun dum, og jeg vil iallfall ikke ha en dum statsminister :skeptisk: ) at det ikke kommer til å skje, og da er det mye mer fair å si at hun ikke synes likestilling er så viktig. Jeg hadde respektert henne mer da, faktisk.
Selvsagt vet de at menn ikke tar ut fedrekvoten, de har jo lagt inn det at færre menn tar ut permisjon som en innsparing.
Candy: sutres det i enhver tråd altså? De eneste trådene jeg har sett den nye regjeringen nevnt i det siste er i tråden om statsministerens nyttårstale og denne (med forbehold om st jeg har et litt tabloid overblikk på FP om dagen). Begge steder er det relevant. I nyttårstaletråden er det temmelig innlysende, og i denne er det relevant fordi denne regjeringen har satt i gang en rekke tiltak som slett ikke er likestillingsfremmende, og de har gjort det med vilje.
Jeg tror ikke det er et tradisjonelt glasstak lenger, og gutteklubben grei er ikke like sterk lengre. Men samfunnet, og regjeringen vår, forventer at kvinner fremdeles velger tradisjonelt og det legges tilrette for det. Og det bidrar til å holde kvinner vekk fra lederjobbene.
Vi har jenteforum på jobben. Jentekvelder med seminar gjerne da med en eller annen kvinnelig leder som skal inspirere medsøstre til ta lederveien. Gjerne ispedd en type "home party" - rabatt på Ilse Jacobsen eller noe sånt.
Jeg synes det er noe stort tøv. Selv om meningen sikkert er god. Jeg går på jobb som et menneske og ikke som kvinne. Og forventer å bli behandlet deretter. Nå er det jo jentene på jobben som selv står for dette, men jeg føler ingen grunn til å menge meg. Burde jeg? Er det jeg eller de som stopper likestillingen?
Jeg har aldri opplevd eller hørt noe konkret om at det er et slikt glasstak, og jeg synes denne debatten blir veldig problematiserende. En topplederstilling er krevende, og både damer og menn velger bort slikt i perioder med små barn særlig. Det handler rett og slett om at ikke alle vil gi det koster - og kanskje er det flest damer som ikke ønsker å gjøre et slikt valg.
I artikkelen skisseres det at Skogen Lund har fått kabalen til å gå opp med au pair, snille foreldre og søsken uten barn. Vel, jeg har foreldre som ofte stiller opp i spesielle anledninger, men jeg er ikke interessert i trekke dem inn i få min hverdag til å fungere, jeg vil ikke ha au pair, jeg har ikke søsken uten barn og om jeg hadde hatt det hadde jeg ikke ment at de skulle hjelpe med hverdagen min heller.
Jeg ønsker i det hele tatt å være i hverdagen til barna mine selv, jeg vil rekke middag klokken 17, jeg vil ha tid til et sosialt liv og alt annet jeg har lyst til å drive med. Derfor er jeg selv en av disse som ikke vil gi det det koster, og jeg synes det er helt greit.
Jeg er overhode ikke villig til å gi hva det krever. Jeg vil ikke en gang ha en jobb med noe særlig møter/reiser ute av egen by. Forutsigbart, rutine, overkommelig er min greie.
Dette er jo veldig relevant i forhold til tråden? Det er ikke tvil om at det er gjort grep som svekker den likestillingen som har vært "tvunget på oss" (fant ikke noe begrep som helt dekker det jeg ville si), og nå blir det opp til enkeltindividet til selv å sørge for likestillingen. Pisken (noen vil kanskje si guleroten? Kommer vel an på hvilken side av bordet man er på) er fjernet.
Jeg har snakket med og rekruttert veldig mange unge mennesker de siste 15 årene, inn i typiske "starten på en krevende og vellykket karriere"-jobber. Det er jobber og karrierer som over lang tid, mange, mange år, vil krever 60-80-timers uker, lite kontroll over egen tid, mye reising og lite mulighet for "vanlige" permisjoner ved fødsel, deltid når man har små barn, og andre ting de fleste andre tar for gitt. Jeg har sett mange av disse gå videre til veldig spennende og krevende karrierer og gleder meg over hva de har fått til, men: jeg ville aldri valgt det selv. Jeg har veldig bevisst valgt å hoppe av denne karusellen, og gjort akkurat det KSL beskriver.
Jeg så også for 10-15 år siden det som beskrives her: jentene VILLE ikke ha disse jobbene. Få av dem, i hvert fall. Noen er ganske individuelt - de ville ha andre ting i livene sine enn bare jobb. Noe er mer strukturelt: forbausende mange fantastisk flinke jenter trodde ikke selv de var flinke nok.
Det som har vært interessant de siste par årene er at dette i økende grad også gjelder unge menn! Så i generasjonen under KSL vil det generelt bli færre som vil gjøre de oppofrelsene lederjobber har krevd. Om det betyr at det bare blir færre om beinet for toppjobbene, eller om det faktisk vil medføre strukturelle endringer i hvordan privat næringsliv organiserer seg - jeg vet ikke. Det vil jo alltid være sånn at den som er villig til å strekke seg litt lengre, jobbe litt hardere, ta på seg litt ekstra, ofte vil være den som vinner. Og det kan man ikke organisere seg fra.
Jeg føler at disse diskusjonene på FP ofte er preget av folk med mesteparten av erfaringen sin fra offentlig og frivillig sektor. Det er forbausende få med noen særlig forståelse for hvordan privat næringsliv fungerer.
Siden jeg er midt i målgruppa av de du beskriver (mesteparten av erfaring fra offentlig og frivillig sektor, men har vært innom privat sektor) så hadde det vært interessant å vite mer konkret hva du reagerer på?
For meg er det en selvfølge at det er både en individuell og en struktrurell komponent, og hva som dominerer varierer sikkert fra bransje til bransje og også med eierform (statlig, privat sektor, as). Selv har jeg vært heldig og jobbet i en bransje hvor jeg aldri har opplevd noen struktruelle grep, men jeg har også vært innom å jobbet på verksted - og der var kulturen veldig mannsdominert, vet ikke hvor gøy jeg hadde syntes det var å jobbe der i en lengre periode ...
Hovedforskjellen handler noe om elementet av konkurranse - både mellom virksomheter og individer - og troen på hvorvidt man kan regulere seg ut av utfordringer.
Akademia er liksom noe helt annet igjen. Det har elementer av både det mest offentlige av det offentlige, og det mest kompetitive og arbeidsnarkoman-pregede fra det private.
Definitivt. Og et element av personlig frihet som man knapt finner maken til i noen annen bransje. Det er ofte veldig vanskelig å forklare folk hvorfor man er så gal som man er. (For min egen del merker jeg at det går i bølger hvor mye jeg er villig til å gi, og det er helt klart noe som er enklere å regulere uten jobbytte i akademia.)
Jeg tror der er få andre steder enn i toppnivået i norsk næringsliv (CXO-nivå i de største selskapene, partnernivå i de store konsulenthusene og advokatfirmaene), enkelte legeretninger og i akademia, at folk jevnlig og med stor entusiasme, og over mange år, legger inn 60-80 timer hver eneste uke. Og ikke snakker noe særlig om "rettigheter".
Enig, og jeg oppfatter at ikke alle vet hvor mange timer det faktisk er snakk om med mindre man selv har vært innom en sånn bransje. Jeg synes debatten rundt valget å bli toppleder sånn sett blir litt "platt" fordi det snakkes så mye om hindringer fra "andre", men for meg er den mest opplagte grunnen til at man velger noe sånt bort at man ikke ønsker å jobbe så mye.
Jeg kjenner jo noen som velger det. Noen få kvinner, noen flere menn. De er stort sett drevet av en intens pasjon for å få til ting, å lykkes, å komme videre. En veldig sterk driv, rett og slett. Noen, enkelte mer enn andre, også av penger. Og så tenker de godt over det og sier at de syns det er verdt det. At barna er godt ivaretatt (av en drivende flink mor og kone med tid og krefter, som oftest, eller av en kombinasjon av storfamilie og kjøpt hjelp i andre tilfeller), at den tiden de har sammen er så god at det oppveies av at det ikke er så mye av den, at hele familien har glede og utbytte av de økonomiske fordelene jobben gir. Mange av disse har også en unik og imponerende evne til struktur og energi til overs, slik at de rett og slett får til mer, også som foreldre, på mindre tid, enn det i hvert fall jeg gjør.
Men JEG vil ikke ha det sånn, og når vi treffes så priser jeg meg alltid lykkelig over at jeg har valgt en annen vei.
Hvorfor sier du det? Jeg for min del skjønner utmerket godt at det er forskjell på å være rektor på Storbakken skole og leder i Norsk Hydro. Jeg vil egentlig tro at de aller fleste forstår det, selv om de ikke har arbeidserfaring fra privat næringsliv.
For meg er det heilt uaktuelt å jobbe 60 timar for veka og vere tilgjengelig heile døgnet. Eg kunne aldri tenkt meg ein toppleder-jobb.
Eg er veldig glad i jobben min, men jobben er ikkje livet mitt.
Og eg trur det er mange kvinner som tenker som meg.
Eg jobbar i akademia. Det er ein del forskarar på mitt institutt som jobbar 12 timar i døgnet , sju dagar i veka omtrent året rundt. Uten noko som helst form for overtidsbetaling. Vi fører ikkje timar her. Dei fleste av desse er menn, men det er nokre få kvinner også. Desse kvinnene har ikkje barn.
Blant mennene som jobbar så mykje er det kun dei utenlandske som har små barn. Norske menn under 35 år med små barn er heller ikkje villige til å jobbe så mykje. Men dei mannlige professorane i 50-60 åra med voksne barn og som jobbar 12-timars dagar no gjorde det nok då barna var små også, så det har skjedd ei endring der dei siste 15-20 åra. Denne endringa har nok skjedd i større grad i akademia enn i privat sektor. I privat sektor er det nok fremdeles mange menn med små barn som jobbar veldig mange timar for veka. Men der får ein også meir uttelling for det økonomisk enn i akademia.
Jeg har alltid jobbet i privat næringsliv, og alltid hatt sjefer (kanskje ikke alltid nærmeste sjef, men hakket over han ... det har alltid vært en han) som jobber så mye at det ikke er forenlig med familieliv. De har enten vært single eller hatt hjemmeværende koner.
Jeg føler at det fungerer ganske ekskluderende i forhold til lederstillinger. Jeg verken kan eller vil bli som dem. Jeg vil kjenne ungene mine godt, og jeg ville ha ungene mine. Så det er mange år siden jeg sluttet å tenke i retning av lederstillinger. Jobben blir aldri hele livet for meg. En del av den, men ikke alt.
Så KSL har rett: Jeg er ikke villig til å ofre det som trengs for å bli leder. Og jeg lever godt med det.
Det tror jeg du har rett i. Jeg har jobbet 60-80 timers uker i perioder og da satte jeg hele livet mitt på vent. Meldte fra til familie og venner at jeg kom til å være veldig lite tilgjengelig, tok pause fra fritidsaktiviteter i stedet for å være upålitelig og stort sett avlyse i siste liten. Det var greit i de periodene, da valgte jeg det selv, men jeg vil IKKE ha det sånn til vanlig. Virkelig ikke. Det er ikke noe liv med balanse. Da er det jobb og om det er spennende nok til å fylle hele livet, så er det selvfølgelig helt fint for dem som prioriterer det.
Her jeg er nå (Privat næringsliv - stort firma) finnes det mange muligheter for å få sånne jobber, hvis man vil reise ekstremt mye eller flytte på seg. Rive hele familien opp med roten fordi mamma vil gjøre noe mer spennende. Jeg tror ikke det nei. :hehehe: Da får jeg heller bli der jeg er. Selv om jobben ikke fyller meg med inderlig forventning hver morgen.
I det frivillige legger folk glatt ned 60-80 timers uker med samme sandkornslønn som i kulturbransjen. Tilgjengelig 24/7, alltid på jobb i hodet, ansvarlig for mange mennesker og store penger, lange strategier og store opplegg. Men næringslivets lettvektere har en tendens til å tro at alt som ikke betaler seg -stort og umiddelbart - er et tegn på at det er dårlig arbeid. Eller at folk som ikke tjener så bra nødvendigvis er dårligere til jobben sin og dummere enn dem som tjener godt. Det er helt utrolig at man kan være voksen og ikke forstå at folk motiveres ulikt?
Jeg kombinerer lederstilling med småbarn, jeg har aldri vurdert redusert stilling, og jeg kommer til å jobbe mer og mer etterhvert som ungene blir større. (Nå er jo dette riktignok en lederstilling i det offentlige, der man har og bruker AML og sånn, så det teller jo ikke helt). Jeg går uansett aldri tilbake til 80 timers uke slik jeg holdt på med et år for lenge siden, for jeg tror ikke det er noen vits. :blar videre i "The empty raincoat": Paradokset kommer i det man -hvis man skal lykkes som leder- ikke har rom til å lykkes i livet, i det private livet. At man står igjen med ganske stusslige relasjoner til dem rundt seg, at man har et flatt privatliv og et ikkeeksisterende eller særs upleid indre liv. Da går man glipp av mange som kanskje ville vært bedre ledere enn dem som er så monomane at de jobber 80 timers uker. Det må da finnes bedre måter å organisere dette på? Det slår meg stadig at dette er et felt der man bare aksepterer en merkelig måte å gjøre ting på, fordi det alltid har vært sånn, fordi man tror at kvaliteten ligger et annet sted enn det kanskje gjør? Jeg er i gang med lederutvikling nå og flere av de kursholderne jeg har møtt har vært veldig opptatt av at kvalitet hos ledere handler om å unngå paradoksene mellom leder og menneske, finne en balanse i livet sitt som fungerer osv, fordi det later til at folk som er balanserte gjør en bedre jobb over tid, spelsielt når det handler om å lede andre. (Slik ble jeg tipset om The empty raincoat, som ikke er ny, men fremdeles aktuell, siden jobb/privat-konflikten er aktuell for mange)
Takk!! Føler det likedann. Har alltid takket nei til "jente-seminarer" og slikt. Jeg jobber også som menneske. I en av avisene her jeg bor er det en fin føljetong hver uke. "Jenter som kan". Intervju med duglige damer. Fantastisk.
Jeg tenker at det kan være lurt med jentenettverk. Særlig i forhold til at jenter ofte er veldig flinke men mangler selvtillit. Og det er faktisk en god del nettverk, både formelle og uformelle blant menn også. Mannen min jobber i en typisk mannsdominert privat bransje, og han er med i flere mer eller mindre formelle nettverk - og der er de menn, alle sammen. Når jeg spør så sier han at det ikke er bevisst at det ikke er noen damer med, men at det har dannet seg nettverk av folk(menn!) som har jobbet sammen med ulike prosjekter i årevis. De har mye makt og er bevisst på at de har mye matk, og hele poenget med nettverket er at de hjelper hverandre. Slike nettverk tror jeg mange flere jenter også hadde hatt godt å å være en del av - og da kan det være en fin ting å prøve å danne dem helt bevisst istedet for å vente på at de skal oppstå eller at man blir inkludert i dem.
Jenter? Kvinner eller damer, men ikke jenter! Jeg er så lei av å se jenter brukt når man mener voksne kvinner. Det får oss til å virke "mindre" enn vi er. :nemlig:
Enig med deg apan.
Velger man bort er det fordi dette krever jobb langt utover de 40 timene og ikke minst et generelt dårlig skille på jobb /fritid. Liker man dette, eller rettere sagt finner man en rytme der dette fungerer mht familien ellers, er dette noe som noen kan leve bra med.
Jeg vet ikke om jeg ser så mange av de hindringene som det snakkes om. Nå har jeg vært i en mannsdominert bransje i det private næringsliv hele mitt arbeidsliv og jeg må innrømme at jeg opplever å bli sett på som et menneske, for mine ferdigheter, og ikke som kvinne. Men, kvinne er det jo flott at jeg er, all den tid jeg er i denne mannsdominerte bransjen.
Det er egentlig ikke noen bevisst tanke bak for meg å bruke de ordene. Ordet som er brukt i invitasjonen er Woman. Jeg tenker fortsatt på meg selv som en jente, framfor dame eller kvinne. Det er ikke helt meg. Da må man jo være voksen. På samme måte som mannen reiser på guttetur.
Min søster har privat lederjobb. Men det er vel forskjell på store og små bedrifter også sånn sett, hennes er ikke så stor. Det innebærer likevel at hun er veldig mye mer på jobb enn hjemme, hun jobber sikkert aldri mindre enn 60 timer i uka og har alltid kontoret med i lomma. Hun opplever ikke noe glasstak, men stanger i forventninger til hva hun burde ville og hvordan hun burde innrette seg fra familie og venner.
Jeg tror nok også at hovedgrunnen til at kvinner ikke satser på dette er at de ikke vil. Litt at de tror de ikke kan, men mest at de ikke vil. Det er jo enormt mye jobb, og det er vanskelig å kombinere med vanlig familieliv. Jeg er usikker på om jeg synes det er et samfunnsproblem at flere menn enn kvinner vil akkurat det.
Men for den type yrker som Polyanna refererer til så handler det om mye mer enn å prioritere bort hjemmebakte boller på skoleforestillinger altså. Veldig, veldig mye mer. Og selv om det handler om prioriteringer så er det et tankekors av flere kvinner enn menn prioriterer bort en karriere av det slaget som Skogen Lund refererer til.
Jeg kunne aldri ha vært med på et partnerløp i et av de store konsulenthusene eller å bli CxO i de større selskapene i Norge, det koster mye mer enn det jeg er villig til å gi. Det er et valg jeg har tatt helt bevisst og etter en god del runder med meg selv, for jeg har førstehåndskjennskap til hvor knallhardt det er og hvor mye det koster av en selv og av familien, spesielt om en ønsker å være en deltakende forelder og partner. For det er nå en gang sånn at døgnet har ikke mer enn 24 timer og når jobben krever at man legger ned 12 timer i snitt om dagen over lengre perioder, man har reisevei til og fra jobb og helst skal sove litt så er det ikke mye igjen til familie, venner og hobbyer. I vårt tilfelle har mannen min valgt bort en del søvn, han står gjerne opp halv fem på morgenen for å komme seg tidlig på jobb for å kunne hente unger på ettermiddagen, han har valgt bort faste fritidsinteresser men prøver å skvise inn noen treninger i uken, han ser omtrent ikke på TV, men jobber på kveldene i stedet for. Vi har i fellesskap valgt bort felles familietid i ukedagene og har det som damen i artikkelen til Toffskij refererer til som soneforsvar. Vi har en hage som steller seg selv i stor grad, vi har vaskehjelp og vi har en svigerfar som trår til og tar våronna og høststellet på hus og hage. Og det er klart at når jobben krever at man prioriterer så hardt så skal man ha en enorm indre driv til å ville gjøre det og virkelig elske jobben sin og elske å prestere i en sånn voldsom prestasjonskultur og det er det ikke mange som gjør. Men fortsatt flere menn enn kvinner.
Så om glasstaket kanskje er på god vei bort så er det fortsatt glasstak inni hodene til mange kvinner, og jeg mener at dette glasstaket er vel så kritisk som det "reelle" glasstaket.
Men jeg håper Polyanna har rett at det er en trend om at yngre menn og kvinner ikke vil være med på det kjøret som det krever, sånn at man kanskje får en viss endring i hvor mye man må jobbe for å være med på det kjøret der. For jeg tror det er det som skal til og som bør til. For det er mange gode lederkandidater der ute som velger det bort fordi de ikke vil ofre det det koster.
Det står vel, i allefall i dagens Aftenposten, at dette ikke bare er en kvinne greie men at også yngre menn velger bort lederstillinger fordi de ønsker å ta mer del i familien A/S.
Det håper jeg også. Virkelig. Og uansett – det jeg likte i bloggposten jeg lenket til, er at om man ønsker å leve i de arbeidsnarkomanes land, tror jeg det er helt essensielt å gjøre en sånn vurdering som hun gjorde. Hva er realistisk? Hva er det tvingende nødvendig å ha tid til? Hva gjør meg glad? Hvordan kan jeg være «the best whole person I can be»? Det er ingen grenser for hvor mye både du selv og omgivelsene kan kreve av deg. Men det er bare du selv som kan vite hva som går og hva du trenger å ha plass til. Hvis du ikke stopper opp og gjør opp regskap, blir du helt gal (og kan miste mangt og mye du ikke har det minste lyst til å miste). Og samtidig tror jeg man kan komme utrolig langt med effektivitet, planlegging og smart tidsbruk.
Jeg likte den bloggposten veldig godt og en del av de tankene hun hadde gjort seg og virkemidlene hun hadde valgt kunne jeg kjenne meg godt igjen i. Jeg var ikke gamle damen i arbeidslivet før jeg bestemte meg for at helger var hellige, et prinsipp jeg har vært tro mot siden da, det samme med min arbeidsnarkomane mann.
Men man skal være ganske bevisst på seg selv, sin rolle og hva man vil og kan for at det skal fungere. Og selv da, men knallhard prioritering, så krever det mye å skulle bli en leder av det kaliberet som HI refererer til.
En annen ting som jeg synes er viktig er at det går an å ha en god karriere og en givende jobb uten at man nødvendigvis skal få den mest fancy tittelen eller den høyeste lønna. Jeg har hele tiden gått for de arbeidsgiverne og de prosjektene som var gøy og morsomt og som har gitt meg noe personlig. Tilfeldigvis har dette også nå gitt meg en relativt fancy tittel og en mer enn ok lønn, men det er mer en bieffekt enn bevisst satsning. :knegg:
:nemlig:
Hjemmebakte boller og et strøkent hus tenker jeg at de fleste med to fulltidsjobber ++ prioriterer bort jevnlig. Det er snakk om et helt annet omfang for en virkelig topplederjobb.
Jeg har en mellomlederstilling i skolen nå, og jobber mellom 40 og 50 timer i uka. Med 7,5 timer hver dag på jobb betyr det jobb rundt 3 kvelder i uka, og vi legger oss sjelden før midnatt. Jeg har jobbet mer i andre jobber tidligere, men da med helt annen familiesituasjon. Antall timer for meg nå er jo virkelig ikke mye i det hele tatt, men mer enn nok for meg slik livet mitt er nå, og gjør at både ryddig og rent hus og mye hjemmebakst til enhver tid utgår; vi har vaskehjelp og vi har Godt levert. Dette har vi fordi vi da får mye familietid igjen tross alt. Det blir dermed ganske tydelig at om man skal opp i 60-80 timers arbeidsuker er det snakk om beinharde prioriteringer - Adrienne er inne på eksempler på noen slike, og det finnes selvsagt også ganske mange enda mer "solide".
Men dette med ledelse og toppledelse er jo to forskjellige ting. :) Det er masse mellomlederstillinger som ikke er så krevende som dere beskriver her - også i det private. Jeg skjønner at hun som ble intervjuet har en topplederstilling, og det er kanskje derfor diskusjonen dreier den veien? Jeg tenkte opprinnelig mer generelt. Det å være toppleder tenker jeg kan sammenlignes med å vinne NM eller VM i ski - da skal du være god, da! Men det er mange flere som sykler Birken, og det er da tøfft det også! Vi kan ikke alle være verdens beste, det er det bare en eller to som kan, men vi kan alle være gode i noe.
Jeg tenker i utgangspunkt toppleder når jeg diskuterer i denne tråden, men jeg mener også at veldig mange mellomlederstillinger vil kreve mer enn mange er villig til å ofre i kombinasjon med familieliv - det gjelder både menn og kvinner.
Det går jo forøvrig ikke bare på antall arbeidstimer. Det går også på krav om å hoppe hver gang noen sier hopp selv om det betyr avlyste planer for hele familien. Det går på reisemengder, på lange opphold hjemmefra, på lange reiser på kort varsel og på at det forventes at jobben går foran alt hele tiden. Og slik er det jo i flere bransjer uten at man er en leder også.
Linker til Coice lab på NHH. Her er en artikkel som omhandler forskning som kobler familiebakgrunn til konkurranse-/risikovilje.
Konklusjon; i lavstatusfamilier er det ingen forskjell på risikoviljen til 15 årige jenter og gutter. I høystatusfamilier er det stor forskjell på risikoviljen. Så jo flere studiepoeng foreldrene har, jo mer oppdrar de jentene sine bort fra konkurranse og inn på en "tryggere" karrierevei.
Det tror jeg du har rett i, Polyanna. Min bror startet sin karriere i et av de store, kjente advokatfirmaene og har jobbet beinhardt der i 12 år. Han har klart å spise middag med familien endel, men så har han jobbet langt utover kvelden og nettene etter at barna har vært i seng. Han har og tatt med seg jobb i ferier og er aldri "av". Det var forventet at han jobbet og bidro, jobben skulle komme først. Er man ikke villig til å legge inn nok ressurser står det mange andre i kø for å ta over jobben. For et år siden byttet han firma og ble partner. Det hadde han neppe blitt enda i sitt gamle firma, hadde nok måttet jobbe desto hardere da. Men, han elsker det han gjør, han er svært dyktig og han får godt betalt.
Har og hatt familie (kvinner) som alle har startet sine karrierer som siviløkonomer i konsulent/revisjonsselskapene. De har holdt på en stund og jobbet mye til tider, før de fikk barn, og har alle hoppet av til andre private firmaer (oljerelatert).
Det krever ofte mye satsing for å komme dit at man er partner i et konsulentselskap eller har en topplederstilling, slike ting kommer ofte ikke rekende på en fjøl.
Nei, ikke nødvendigvis. Jeg vil tørre å påstå at "hoppe"-frekvensen hjemme hos oss har vært omtrent den samme hele veien oppover karrierestigen, man bare hopper av ulike årsaker.
Og akkurat den hoppingen er noe av det jeg har syntes er verst, for man får så lite forutsigbarhet, både den som må hoppe og den som må være hjemme og dekke opp for hoppingen.
Ja! Jeg hadde en stilling i syv år hvor jeg hoppet mye og ofte. Veldig lite forutsigbar type jobb, helt avhengig av hvordan markedet var den dagen. Å si nei og gå hjem var uaktuelt, for hvem skulle da tatt over? Jeg hadde da en mann hjemme som måtte hente i bhg, men han hadde absolutt ikke noe forståelse for situasjonen og var nok med til å bidra noe til at vi i dag ikke er gift lenger. Jeg, jeg elsket jobben! Ofte ble barnet tatt med på jobb etter bhg fordi jeg bare måtte gjøre meg ferdig, måtte vente på en mail, en telefon el. Da yngste ble født innså jeg at jeg ikke kunne fortsette slik og fant meg en annen litt roligere jobb internt. Jeg savnet virkelig den jobben i ettertid.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
