Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Med bakgrunn i artikkelen over så forundres jeg over at det til tross for manglende barnehagedekning synes å være slik at foreldre med barn til en hver pris skal bo der de bor uavhengig om det er høye boligpriser, om de kan få barnehageplass eller ikke.
Det er ikke barnehageplass, og faren til jenta forteller at hun hadde sosialiseringsproblemer da hun begynte skolen fordi hun hadde hatt lite omgang med andre barn.
Kan man ikke vurdere å flytte for å få barnehageplass? Kanskje man til og med kunne senke bokostnadene sine?
Er det viktig å bli boende der man bor til enhver pris? Er det bare politikernes jobb å sørge for barnehageplasser og da løser alt seg, eller bør man kunne være villig til å flytte litt på seg?
Det er politikernes jobb å bygge ut barnehageplasser i tråd med den demografiske utviklingen i en by. Det har man vært særdeles dårlig på i Oslo. Da hjelper det ikke at regjeringa øremerker midler, når kommunene ikke følger opp ifht. regulering av bygg til barnehage, rekruttering av fagpersonell osv. Det har ikke vært noe bedre dekning i de fleste av de litt mere landlige strøkene rundt Oslo, heller, så hvis man skal flytte for å finne en barnehageplass kan det hende man må flytte ganske langt. Det synes jeg ikke man kan forvente.
Er Oppegård/Kolbotn, Skedsmo, Jessheim osv.osv. laaaangt utenfor Oslo? Der er det nemlig ikke noe problem å få barnehageplass. Dessuten er boligprisene noe lavere enn Oslo.
Når virkeligheten er så til de grader elendig i Oslo-området mht. til barnehagedekning, har man da tid til å vente på politikere uten handlingskraft, eller er det ok å flytte annensteds og la barna ha muligheten til å gå i barnehage?
Skedsmo hadde ikke full barnehagedekning i fjor i hvert fall. Vet ikke hvordan det har gått så langt i år. Jeg bor nå i en nabokommune til Oslo. Her er det fremdeles ikke full barnehagedekning. Vi har endelig i dag fått tilbud til barnet her i huset som er 2,5 år ved oppstart etter at vi først fikk avslag for 2. året på rad.
De andre kommunene du sier at det ikke er noe problem å få barnehageplass skal jeg ikke uttale meg om - men det er kanskje andre som vet hvordan dekningsgraden er både for småbarnsplasser og plasser for større barn. Det er, såvidt jeg vet, 40 kommuner som ikke har oppnådd full barnehagedekningsmålet.
Flere av mine venner i Skedsmo har også hatt problemer med å få barnehageplass - det varierer kanskje i de ulike delene av kommunen?
Nå har ikke vi kommet så langt ennå, ettersom Liv er bare 7 måneder og ikke engang kom med i årets hovedopptak, men å flytte for å få barnehageplass blir en litt fremmed tanke for meg. Vi er på utkikk etter et sted hvor vi kan bo i mange år framover, men jeg må innrømme at vi har tenkt mer på skolemiljøet enn barnehagedekninga.
Jeg har selv vokst opp i Skedsmo og syntes det var helt fint, men mannen min vil ikke dit - slik det står nå. Uansett er det nok ikke så mye billigere å bo i de områdene som i så fall vil være aktuelle. Vi kikker ikke i Oslos dyreste strøk. Ellers har du helt rett i at det kan være mange fordeler ved å bo i en av nabokommunene til Oslo. Mine venner på Skjetten bruker som regel kortere tid til jobben i sentrum enn hva jeg gjør internt i Oslo, med mjølkeruter og bussbytte.
Eh ... ja, Jessheim er langt utenfor Oslo. I hvert fall hvis man skal jobbe der jeg gjør, det ville tatt meg godt over en time hver vei å pendle. Hvor mye mener du man skal ofre seg for å få en barnehageplass? Skal jeg droppe en godt betalt jobb med høy fleksibilitet og ta en jobb på Rema? Eller skal jeg blåse i at jeg ikke rekker hjem før barna skal i seng? :TårnfridTM:
Jeg mener at det er i samfunnets interesse at jeg kan jobbe, betale skatt og holde hjulene i gang. Da trengs gode barnehager i nærområdet. Og ja, det er politikernes ansvar.
Jeg vil bo forholdsvis sentralt i Oslo for å ha korte reisetider og slippe å være avhengig av bil og for å kunne sykle mye av tida. Jeg synes definitivt det er politikernes oppgave å sørge for at de indre delene av Oslo skal ha en blandet befolkning, som også inkluderer et godt innslag av barnefamilier. De får jaggu hoste opp de barnehageplassene.
Jeg synes det er verre at folk ikke er villig til å flytte på seg for å få jobb, og da heller inkasserer arbeidsledighetstrygd. Jeg synes ikke det er riktig at man skal måtte flytte på seg for å få barnehageplass.
Ja, Skedsmo og Jessheim er langt unna Oslo. Man kan få temmelig lang reisetid til jobb i Oslo om man ikke jobber akkurat i Oslo sentrum. Og folk må da få velge selv om de vil bruke pengene sine på å bo i store hus utenfor Oslo eller mindre leiligheter i sentrum.
Skedsmo er ikke langt unna Oslo! : patriot: :) Jeg synes i alle fall ikke det er mye med en 11-minutters togtur fra Lillestrøm til Oslo S. På den tida rekker jeg ikke gå til vår lokale togstasjon her i Oslo engang.
Ikke slå Skedsmo i hartkorn med Jessheim, da! :hehehe: Det raskeste toget fra Jessheim bruker over tre ganger så lang tid.
Nei, altså jeg bare spekulerer litt att og fram jeg... :rolleyes: Eller spankulerer heter det kanskje?
Jeg skulle også (ideellt sett) ville bo i Oslo. Men jeg ser jo at for mange er viktigheten av å bo i byen viktigere enn å faktisk sette seg inn i virkelig reisetid, boligpriser osv. Det tar muligens 1 time (jeg brukte aldri mer enn 40 min. fra Oslo Sentrum til Gardermoen på jobb med bil, samme tid med buss+flytog) fra Jessheim til Oslo, men det tar det da virkelig ofte innen Oslo kommune også, og er det da verdt det?
Når man i tillegg lett kan spare 1 million eller mer på en bolig utenfor Oslo, ja da ser jeg at man for alvor bør sette seg ned og veie for eller i mot, fordeler og ulemper.
Men meg om det. Jeg sier ikke at det ene er mer riktig enn det andre. Jeg bare lurer.
...og ja, jeg er enig at det er politikernes ansvar, men gjør de noe? Annet enn å bygge luftslott og snakke eventyr. De kunne bygge barnehager så ungene våre kunne høre skikkelige eventyr der istedenfor.
Hei, hallo, Skedsmo er da virkelig ikke langt unna Oslo!!? Jeg er nesten sikker på at folk på Skedsmo kommer seg kjappere inn til Sentrum av Oslo enn de som bor på Røa eller Grefsen for eksempel.
Nei, der er jeg temmelig sikker på at du tar feil, ihvertfall Røa. På Røa er det t-bane, og det tar kort tid til sentrum. Og t-banestasjonene ligger tettere de fleste steder enn i Oslo enn togstasjonene gjør i Skedsmo (tør jeg påstå selv om jeg ikke er lokalkjent), så sjansen er stor for at det ikke tar så lang tid å gå til nærmeste t-bane. Dessuten, med t-banen kommer du deg direkte til flere steder i Oslo; Majorstua, Nasjonalteateret, Stortinget osv osv. Kommer du med tog fra Skedsmor kommer du vel kun til Nasjonalteateret eller Oslo S, og så må du bytte over til trikk, t-bane eller buss.
Vi bor i en relativt stor leilighet sentralt i Oslo - var utrolig heldig da vi kjøpte den for 2 år siden og ville ikke fått oss hus utenfor Oslo til den prisen. Okeida, så har vi ikke hage, men et stort grøntareal utenfor. Grunnen til at vi vil bo her ,er at vi begge har fleksible jobber og kort vei til jobb (kan sykle, gå, ta trikk, bane, buss) - dette kommer ungene til gode 100 % og det syns jeg er mye, mye viktigere enn landlige omgivelser og evt sikret barnehageplass.
Det er politikerne sitt ansvar å sørge for barnehageplasser, og jeg har tro på at full barnehagedekning er innefor rekkevidde. Vi har nettopp fått plass til storesøster på 2 år - innen det måtte vi ty til dagmamma som fungerte kjempebra bla pga åpen barnehage (åpen hver dag ) noe du ikke finner så ofte utenfor storbyer.
Vi kunne jo feks ha flyttet til hjemstedene våre - en liten by i nord-Norge eller en øy på sørvestlandet - men vi hadde ikke vært garantert barnehageplass der heller + jobber hvor man må reise langt og ha mindre fleksibilitet. Så ja, for oss er det bo sentralt i Oslo viktig.
Jeg syns ikke man kan forvente at folk flytter for å få barnehageplass. Det er ikke nødvendigvis billigere å flytte heller. Hvis sambo og jeg skulle flyttet til f. eks. Drammen eller Lillestrøm måtte vi begge ha pendlet. Enten med tog eller bil, det koster penger og det koster miljø. Ingen av oss jobber i Oslo sentrum og måtte kanskje ha belaget oss på enda en halvtime reise innen Oslo. Det ville kostet oss tid og gått utover tiden vi har med barnet vårt. Kanskje vi kunne hatt en større bolig, det koster mer strøm.
Manglende barnehageplasser er et problem politikerne i stor grad har skapt selv. I Oslo blir det født fler og fler barn hvert år, hver eneste lille ubebygde flekk blir det bygget boliger på, og selv om det så vidt jeg vet er et krav om at nye boligprosjekter skal inneholde en barnehage så er ikke dette noe som blir gjennomført. I tillegg har man ikke gjort det mer attraktivt å utdanne seg til barnevernspedagog og førskolelærer, så når vi har nok plasser så har man allikevel ikke et kvalitetstilbud.
Det at man vil bo i Oslo har ofte noe med jobb å gjøre, flytte ut kan bety lang reisevei - kommer an på hvor i Oslo man jobber. Og så har det selvfølgelig noe å gjøre med nettverk. Det er ikke bare å flytte langt vekk fra venner og familie til et sted man kjenner ingen.
Men vi har gjort som du sier - og er kjempefornøyd - anbefaler alle å vurdere muligheten. Bodde rett over Grünerløkka - jobber på Skøyen. Dette tok ca 30 min med buss. Har nå flyttet slik at jeg har 35 min med tog til Skøyen. 5 min lengre reiser + 5 min legre å gå. Til gjengjeld fikk vi dobbelt så stor boflate + hage - dette gav vi 150 000 i mellomlegg for (+ omkostninger).
Man er ikke garantert barnehageplass her heller, men det er definitivt mye letter enn i Oslo.
Jeg bor selv i en nabokommune til Oslo, uten full barnehagedekning. I mange av de andre kommunene rundt Oslo har tilnærmet full barnehagedekning kommet det siste halvåret, det å flytte for å få barnehageplass har derfor ikke vært noe stort poeng inntil svært nylig. Hvis alle småbarnsfamilier flyttet til Akershus for å få barnehageplass blir det jo bare å flytte problemet - da ville det ikke vært tilnærmet full barnehagedekning der heller. Bare andre politikere (som faktisk har jobbet hardere enn Oslos byråd) for å få dekning, som da sitter med problemet.
Joda, og det er vel forsåvidt det jeg mener, at tid/avstand i rimelig forhold til arbeidssted/bosted er viktigere for mange og at man føler at man MÅ bo innenfor et bestemt område pga. dette. Jeg forstår derimot ikke tankegangen med at man absoutt ikke kan bo utenfor Oslo (som i navnet Oslo) fordi man automatisk mener at det er langt unna alt. Dersom man bor på f.eks. Oppegård og jobber på Nordstrand, så har man jo f.eks.kort vei til jobben samtidig som man kan bo rimeligere og kanskje kan få barnehageplass bare ved å flytte ut av kommunen, og inn i en annen.
Jeg har en følelse av at folk flest føler at det er viktigere å bo der man bor, og heller sitte på rompa og klage over høye boligpriser og manglende barnehageplass og barn som mangler sosialisering med andre barn, istedenfor å aktivt gå inn for å gjøre noe med egen situasjon, Jeg forstår ikke helt slik tankegang. Beklager.
Jeg synes selvsagt det BURDE være full barnehagedekning overalt i hele Norge. Det er en ren SKAM at det ikke er det, men ja, Norge har udugelige politikere som bruker altfor lang tid på å ta viktige beslutninger, og enda lenger tid på å sette i gang med jobben. Det er for mye bla, bla, bla og lite handling :blabla:
Ja, og du er fornøyd! og det er jo ingenting som er bedre enn det, og at dere har funnet løsninger som fungerer. De jeg viser til i artikkelen er jo direkte misfornøyd og sutrer, men velger allikevel å bli boende.
Jeg kjenner tilfeldigvis en del til dekningen i den bydelen det gjelder her og de har fått ganske god dekning etterhvert med midlertidige plasser og nye barnehager. Imidlertid er det mange veldig populære barnehager der midt i boligstrøk, og søker man bare dem får man gjerne 6 avslag på rad. Dersom man isteden gidder å søke på nye løsninger, gjerne med litt lenger vei til barnehagen, er ting adskillig enklere. Jeg må innrømme at jeg i dette tilfellet blir uhyre mistenksom ift hvordan man har søkt, og dette gjelder litt generelt. Ja, dekningen er for dårlig, og ja, det må skaffes flere plasser, men foreldre må også kunne strekke seg litt ift plassering. Alle kan ikke ha barnehage 5 minutter hjemmefra. Det er sjokkerende mange som synes det er "skrekkelig langt" til barnehagen min sønn går i for eksempel (20 minutter å gå, 5 minutter i bil).
Det finnes en litt kul, men muligens dyr løsning på bhg problematikken. :D Hva med å innføre 6 mnd ekstra permisjon til pappa, slik at barnet er hjemme til det er 18 mnd, det må da hjelpe på bhg-dekingen!
De svenskene jeg ble kjent med mens vi bodde i Stockholm, hadde i alle fall halvannet års permisjon. Det stemmer også med tallet i denne artikkelen - se boksen under bildet.
Forøvrig: det er jo ikke bare jobben vi synes det er bra å bo nærme når vi velger å bo sentralt i Oslo. Vel så viktig for oss er å ha lett tilgang på byen, kafeene og kulturtilbudene. Vi går til byen nå, og det er langt å foretrekke fremfor å måtte vente på noen buss.
Så klager vi heller ikke så innmari over at vi bor på 58 kvm. Det er alle de vi kjenner som bor andre steder som ikke kan skjønne at det er mulig for en småbarnsfamilie.
Vi bor i Oslo, men har også bodd litt utenfor. Det betydde mye lengere tid i bilen i rush og bompenger. Det ble faktisk noen kroner, og ikke minst et irritasjonsmoment å kaste bort så mye tid i trafikken. Nå derimot, kan vi sykle til jobb og det tar faktisk kortere tid enn i bilen. Når det gjelder barnehagedekning så fikk vi avslag i kommunal barnehage i 3 omganger, men vi har guttene i personalbarnehage. Det er forresten det eneste som er mulig for oss uten å redusere på stillingene da vi begynner på jobb før de kommunale barnehagene har åpnet.
Forøvrig er jeg helt enig med Tinetoff om at det er politikernes oppgave å sørge for at de indre delene av Oslo skal ha en blandet befolkning, som også inkluderer et godt innslag av barnefamilier.
Det handler jo ikke BARE om barnehageplass, men totalen. Er det så viktig å bo i by - at man gjør det, koste hva det koste vil? Om man bor seg i hjel, ikke får barnehageplass i bydelen og bruker timesvis hver dag på å stå i bilkø?
Jeg tror nok de færreste som allerede bor i storby vil flytte ut for å skaffe barnehageplass. Men jeg skjønner ikke helt at folk ikke tenker seg om to ganger før de flytter TIL storbyene, spesielt hvis man har barn.
Det finnes massevis av interessante jobber for de fleste yrkesgrupper også utafor storbyene. (Inkluderer i "storby"-begrepet også Trondheim, Bergen, Stavanger og Tromsø, i hvertfall). Du kan godt få en god jobb på Lillehammer eller i Tønsberg også. Det er jo ikke nødvendigvis snakk om enten eller - enten midt i storbyen, eller langt utpå landet med kulukt på alle kanter. Norge er fullt av småbyer og større tettsteder - og mange av dem sliter til og med med rekrutteringen, spesielt for de med høyere utdanning.
Jepp! Vi diskuterte dette rundt middagsbordet i går, og jeg sa at jeg godt kunne tenke meg å bo midt i Oslo sentrum, men at det ikke er mulig pga høye boligpriser. Det kunne de ikke forstå, for jeg har jo barn!
Det er på dette punktet i tråden påkrevd å sitere Lou Reed:
[INDENT]When you're growing up in a small town
You know you'll grow down in a small town
There's only one good use for a small town
You hate it and you know you'll have to leave[/INDENT]
Nå flyttet riktignok Warhol til New York City, og Oslo er jo ikke akkurat noen storby, men alternativene her i landet er iallefall mye, mye verre.
Selvfølgelig er det helt ok at noen synes det er ok å bo i byen med barn, eller for å si det korrekt, i SENTRUM, for Oslo og andre storbyer er jo mer enn kommunenavnet, og det kom kanskje litt utydelig frem i HI mitt. Det ER vanskelig å få barnehageplass i Oslo KOMMUNE, men i kommuner rett utenfor (som ikke nødvendigvis vil medføre lenger reisevei til Oslo SENTRUM) finnes det både rimeligere boliger og barnehageplass. At man da må reise en kort stund til byen for å få tilgang til de tilbud byliv medfører, m
Alle vet vi at omgang med andre barn og sosialisering er svært viktig for barna våre. Jeg er selv en tilhenger av barnehage, helst for alle barn. Jeg tror det er veldig sunt. Allikevel, om man leser ut i fra artikkelen i HI virker det som om foreldrenes ønske om hvor man skal bo adressemessig ,og arbeidsmessig er langt viktigere enn barnas beste. At barna senere sliter med "skader"som følge av at de ikke har hatt sosialisering med andre barn synes å være sekundært. DET reagerer jeg på!
...og nok en gang, ja det burde være barnehageplasser nok overalt, men nei det er det ikke, og brakkeløsninger ser heller ikke ut til å være en holdbar mellomstasjon for våre håpefulle i påvente av politikernes arbeidsskrekk og manglende handlingskraft.
Jeg for min del kunneikke tenke meg å bo i Oslo sentrum med små barn, men hva andre gjør er opp til de.
Barnehagepalsser vil det no goså variere hvor mange ledige det er.
Et år begynner mange på skolen, året etter kan det være færre.
Men generelt sett er det nok litt snaut med barnehager.
Jeg bor på "landet", ca midt mellom Gardermoen og Oslo.
Har jobbet i Oslo og blitt mannevond av å sitte i kø når eg kjører bil, med toget tar det meg ca 20 min.
Nå har jeg bevist valgt å IKKE jobbe i Oslo, men andre veien.
Jobber på Gardermoen og har aldri kø hverken hjem eller til jobb.
(nå kjører jeg toget da, men de dagene jeg tar bilen er det ikke kø)
Mange barn uten barnehageplass "på landet" kan også få sosialiseringsproblemer. Har to yngre søskenbarn som vokste opp på landet i trønderlag uten barnehageplass og der var det heller ikke noe tilbud til barn på fritiden. Den eldste av dem fikk kjempeproblemer første året på skolen.
Politikerne har ansvaret for at alle får barnehageplass, men foreldre har også et ansvar for å sosialisere sine barn.
Og jeg blir litt aggressiv når det fremstilles som enten midt i Oslo - eller langt utpå landet uten naboer hvor barna vokser opp til å bli einstøinger og bygdetullinger fordi de ikke har sett folk før de begynte på skolen. Det er ganske mange mennesker i Norge som bor i mindre byer - og jeg tror ikke egentlig de går glipp av noe vesentlig i forhold til å bo midt i sentrum av Oslo.
Jeg kan ikke se at noen har argumentert mot å bo "langt utpå landet uten naboer hvor barna vokser opp til å bli einstøinger og bygdetullinger etc.". Jeg kan godt forstå at folk ønsker å bo i Oslo selv om jeg personlig har valgt på bo utenfor Oslo. Jeg bruker 15 minutter med toget til jobben i Oslo. :lykkelig:
Se innlegget til Mandino over her om hennes stakkars små søskenbarn som fikk så store problemer.
Jeg oppfatter også at når man snakker om å bo i Oslo på grunn av "tilbudene" (kafeer, kultur, jobbmarked, utdanning) så glemmer man at veldig mange andre byer i Norge kan tilby bortimot det samme - hvis vi altså ser borti i fra Operaen og et par andre spesialiteter som finnes bare i Oslo.
Jeg fremstiller det ikke slik. Selvfølgelig går man glipp av noe hvis man bor i en mindre by. Akkurat som jeg går glipp av noe av landsens gleder ved å bo i en stor by.
Vel, det er "spesialiteter" jeg har stor glede av og benytter meg av månedlig. Operaen, Astrup Fearley, Museet for Samtidskunst, Blårollinger, Teaterbåten Innvik, Internasjonalt kultursenter, alle teaterene, Cinemateket, osv.
Øh, jeg leser nå det innlegget bare som en konstatering av at sosialiseringsproblemer ikke er ensbetydende med at man bor i byen uten barnehageplass men at man like gjerne kan vokse opp på landet uten barnehageplass. Jeg leser ingenting om bydetullinger og einstøinger.
Jeg bor på "landet" (utenfor Oslo) og har ingen problemer med å erkjenne at tilbudet på landet ikke kommer i nærheten av tilbudet i Oslo. Det er ikke snakk om bare Opera og "et par andre spesialiteter" - det er snakk om totalpakken og utvalget. Flere kinoer - større filmvalg. Flere gallerier og museum - større valgmuligheter. Jeg trenger ikke å nøye meg med akkurat den ene filmen som blir vist første torsdag i måneden eller akkurat den kunstneren som for tiden stiller ut - i Oslo kan man velge og vrake akkurat det som passer. Jeg skjønner godt at det appelerer til å bo i byen. Dessuten kan man gå på café og restaurant av eget forgodtbefinnende.
At noen (mange!) velger å bo i Oslo og har veldig gode argumenter for det betyr ikke automatisk en kritikk av andres valg. Jeg skjønner godt argumentene for å bo i Oslo, men jeg har andre gode argumenter for ikke å bo i Oslo som totalt sett, for meg og mitt, veier tyngst.
Jeg vil ikke at mitt barn skal vokse opp i Oslo så vi har flyttet ut av byen. Nå bor vi 40 min fra Oslo sentrum . Mannen bruker like lang tid på jobb nå som det han gjorde når vi var bosatt i Oslo. Her er det full barnehagedekning i tillegg å det er også ett pluss.
Man bør kanskje ikke glemme at det faktisk er noen som kommer fra Oslo og helst ikke flytter fra nærmiljø, familie, besteforeldre og venner…
Jeg er fra Oslo selv, men har valgt å bo i Follo, mannen er fra området. Det er ganske kort vei, 25-35 min med tog til sentrum, men NSB er slitsom å forholde seg til. Det er storkino, biblioteker, storsentre, restauranter, kaffebarer, kulturtilbud, puber, hoteller etc her i området også, jeg er heldig å ha gangavstand inn til "vårt" sentrum. Boligprisene i nærkommunene til Oslo er muligens enkelte steder en del lavere, men også ganske jevnt med Oslo, man sparer ihvertfall ikke en million på å flytte hit.
Jeg synes det er drøyt å si at folk får flytte på seg for å få barnehageplass, det er som oftest mange grunner til at folk bor der de bor. Og de som er svært urbaniserte synes uansett en halvtime med toget er langt unna sentrum. Men tar man t-banen en halvtime er man fortsatt innenfor Oslo, så det er vel de mest ihuga sentrumstilhengerne som absolutt ikke ville flyttet utenfor, tror ikke terskelen er like høy for de som bor helt på grensene ut, f.eks Stovner og Nordstrand/Holmlia.
Joda, Kasia...jeg håper og tror at hun tuller, men sneverheten lyser igjennom i hele denne tråden .og caffe latte-tilgjengeligheten bør vel ikke være det avgjørende for hvor man velger å bo. Det tror jeg heller ikke det er.
Jeg har i alle fall oppdaget at det er mange grunner som velger tungt for at folk skal bo i byen (les Sentrum av byen) og jeg tror også at terskelen for å flytte ut av storby-kommunene er lavere for de som byr langs bygrensen, dvs. ikke midt i sentrum Er man ihuga sentrums-fan så nytter det liksom ikke å lokke med frisk luft, rent vann, bygde-turisme, full barnehagedekning og lavere boligpriser.
Det er ikke min oppfatning, eller min personlige erfaring. Jeg bor, som før sagt, rett innenfor bygrensen, og nåde den som prøver å dra meg en mil lenger sørover. :skremt: Heller ingen av mine bekjente rundt her vil frivillig gi opp statusen (og da mener jeg status som i at det er den gjeldende bosituasjon, ikke at det er "finere" å bo i byen) som Osloboer. Kanskje min omgangskrets ikke er standard bygrensebeboer, men tror ikke jeg skiller meg så ut heller.
Har du et ekstra rom på en rundt ... tja 250 kvadrat? Da flytter vi inn, alle som en.
Jeg flyttet fra en storby (hvor jeg kun hadde råd til 50 ussle kvadrat) til en mindre by, hvor jeg nå har hus på 120 kvadrat med muligheten til å ta i bruk et loft på ytterligere 30 kvadrat. Jeg er ikke sjempehappy der, men det ville jeg sikkert ikke blitt i en 30 kvadrats leilighet i Oslo heller. Noe større hadde ikke budsjettet mitt taklet. Jeg tror ikke barna er lykkeligere på landet. Nope.
Hvis du bor rett innenfor bygrensen er det gjerne ikke i sentrum?
Jeg er oppvokst helt på grensen til Akershus, og veldig mange derfra har valgt å krysse grensen fra Oslo og ut, det er snakk om gangavstand eller 2-10 min med bil. Nærheten til disse stedene er like stor som til sentrum av Oslo når man bruker en halvtime med t-bane inn. Så derfor tror jeg det er sånn for mange.
Jeg er et hovedstadsdyr, og man får ikke flyttet meg så mye som ti minutter unna Oslo. :deltar: Tilgangen på god kaffe latte er helt klart avgjørende for valg av bosted. :nemlig:
Jeg flytter snart fra Oslo indre øst helt ut til bygrensen. T-banens endestasjon. Det er med blandete følelser. Vi har hele vårt nettverk her vi bor nå.
Jeg kommer til å savne Kafelivet. Sukk.
Nei, det er jo faktisk viktig, lyspunktet for meg er om morgenen er cappucinoen…:nikker: den kjøper jeg i kaffebaren på jobb eller i Vika. Men jeg får god cappuccino her jeg bor også, det er ikke en umulighet utenfor Oslo. Det er faktisk to gode kaffesteder, i tillegg til noen helt greie.
Bare at jeg blir sett rart på hver gang jeg ber om at latten min lages på lettmelk hvis jeg beveger meg ut av byen.
Jeg vet forøvrig at jeg høres ekstremt shallow ut nå. Den viktigste grunnen til at vi ikke flytter ut av byen er at vi har store deler av slekta boende i en radius på 500 meter unna, og gode barnevakter skal man ikke flytte fra.
:humre: det spørs vel hvor du er, jeg lurer litt på om folk blander småbyer med små tettsteder i denne tråden? Sikkert ikke like lett å finne en kaffebar midt i et rekkehusområde på Skjetten eller i et villaområde på Oppegård. Vi har Stockfleth og en italiensk kaferestaurant i tilknytning til kinoen som har god kaffe og som ikke er ukjent med lettmelk, og det finnes jo flere steder på og utenfor storsenteret, dog av varierende kvalitet.
Den viktigste grunnen din skjønner jeg veldig godt.
Eneste stedet jeg kan flytte for å ikke bli ledd av når jeg bestiller kaffe er USA. Jeg drikker nemlig decaf med soyamelk. :blånn:
Vi har faktisk vurdert å flytte ut av byen. Jeg som er mer eller mindre oppvokst i Oslo har brukt lang tid på å kanskje synes det er greit. Jeg er riktignok ikke helt overbevist, og det avhenger helt av om vi (jeg) får jobb. Vi jobber begge innen felt som har størst "utvalg" i Oslo og pendling er totalt uaktuelt. Jeg flytter heller til en annen by enn til en forstad i Oslo. Jeg vil bo sentrumsnært, og mine erfaringer med tettsteder rundt om i Norge er ikke gode. Det er ikke noe jeg vil utsette min sønn for.
Miljø, kulturtilbud og jobb er våre viktigste grunner til å bo hvor vi bor.
Jeg liker ikke Oslo som by, og er glad for å bo 40 min. derfra, i et billigt hus med stor tomt, i en kommune hvor man kan VELGE hvilken barnehage man vil ha sitt barn i.
På jobben (rett vest for Oslo) humrer jeg litt over mine yngre kolleger "fra provinsen", som gir deres høyre arm og flere millioner for å bo i en 2-roms på Carl Berner. Skikkelig kosmopolitisk, liksom. Rett etter det setter de igang med å bli gravide, og de tenker først på pasning av barnet ca. 1 måned før deres permisjon går ut. :rolleyes:
Vi bodde i storby (København) da vores eldste ble født. Jeg hadde elsket storbylivet inntil da, men han var ikke mange uker gammel før jeg skjønte, at nå måtte vi komme os vekk derfra.
Hehe. Her i Spania får man hermetisert melk når man ber om café con leche. Og dobbel skjønte de ingenting av, da fikk jeg en med melk, og en espresso uten melk. I to ulike kopper. Det hjelper jo ikke at man ikke snakker engelsk i det hele tatt her. Selv ikke rett ved grensen til Gibraltar. Merkelig.
Ja, altså man får hermetisert melk i kaffen. Jeg vet jo liksom at jeg bestiller kaffe med melk. :knegg: Men det er ikke noe mugge med varm melk. Man får kaffe med varm melk. hermetisk melk.
Det har jeg aldri opplevd å få. Dvs. hermetisert melk. I Spania får jeg en kopp kaffe og en liten metallmugge med varm melk med litt melkeskum. That's it! Café con leche.
Jeg er helt i sør, og har bestilt sånn kaffe på mist tjue steder. Alltid samme resultat. Og ingen skjønner engelsk, og ingen skjønner at jeg vil ha dobbel espresso. Og det er ikke mulig å få kaffen med i papp. Stønn. Jeg vil hjem.
Da er dine yngre kollegaer rimelig avvikende fra de Oslobeboerne jeg kjenner som har brukt ca halve permisjonen på å finne et sted barnet kan være når de starter i jobb.
Jeg er oppvokst ca 35 minutter utenfor byen på et lite sted der pubene er kun for rånerne og hvor det fremdeles er vanskelig å få barnehageplass. I tillegg er valgfriheten rundt skole etc nærmest fullstendig fraværende og alle må presses inn i det samme miljøet. I helgene går togene hver annen time og rent bortsett fra det er kollektivtilbudet nærmest fraværende.
Jeg tviler ikke på at mange trives slike steder, og jeg hadde en helt grei oppvekst der, men det er ikke slik at småstedene utenfor Oslo har løst alle problemer og nødvendigvis er greia for alle. Det er kanskje en del andre utfordringer, men det betyr ikke at de ikke er der. Og jeg forbeholder meg retten til å ønske meg en barnehageplass der jeg bor, i Oslo, selv om jeg bevisst har valgt at min sønn ikke skal vokse opp på et slikt lite sted utenfor byen. Dersom vi skal flytte skal vi også flytte til en annen by, som Glitterchick.
Apan - Det høres ut som vi har "vokst opp" på samme sted. Eller det vil si, jeg har bodd seks år av mitt liv på "bøgda". Resten av livet har jeg bodd i diverse storbyer, men jeg pleier å påberope meg at jeg kommer fra "bøgda", da jeg gikk på skolen alle seks årene.
I min "hjemkommune" er det overhodet ikke barnehagedekning, det finnes ikke en eneste café som lager en brukbar kaffe latte (selv om det muligens er en på vei) og selv om husprisene er lave, innebærer arbeidsmarkedet at man er avhengig av bil for å komme på jobb. For kollektivtransporten er høyst fraværende.
Jeg ville vurdert å flytte ut av Oslo et par år av hensyn til mannens eller min jobb. Skal jeg flytte for godt skal det være til en større by. Hvilket vil si at jeg hadde måttet flytte ut av landet. For øvrig elsket jeg å være barn i København. :elsker:
Hvis han skal hate meg for hvor jeg lot ham vokse opp, så vil jeg foretrekke at det er fordi jeg lot ham bo i byen. Da kan jeg ærlig si: "Jeg gjorde mitt beste". Det vil jeg ikke kunne hvis vi flytter "på landet".
Jeg har vokst opp på ”tjukkeste” landet her i Norge men bodd mesteparten av mitt voksne liv midt i London. Nå bor jeg sentralt i Oslo.
Jeg har jo bare gode minner fra barndommen og er takknemlig for at jeg fikk vokse opp under så trygge og frie omgivelser. Vi gikk jo bare ut og lekte med nabo barna dagen lang, kom hjem til middag for så å gå ut igjen. Ikke noe barnehage men mamma var jo hjemme og stelte huset og lagde middag til pappa kom hjem. Jeg kan jo ikke annet en å le når jeg tenker på dette nå fordi tidene har jo forandret seg og dette er vel ikke ”normen” lenger på landet heller.
Jeg har ikke noe forhold til Oslo som ”byen min” og for å være helt ærlig så må jeg vel si at jeg synes byen har et langt stykke å gå før den kan måle seg med andre europeiske hovedsteder. MEN, for en fantastisk by det er å oppdra barn i J Det har jo etter hvert blitt helt umulig å vurdere andre alternativ. Oslo er utrolig barnevennlig og jeg synes tilbudet til barn bare blir bedre og bedre. Det er en fryd å åpne Aften aften hver fredag og lese seg gjennom alt av tilbud og aktiviteter som er for barn. Ikke det at barn nødvendigvis må gjøre aktiviteter hele tiden men jøye meg, jeg tenker på hvor heldig datteren min er som får oppleve så mye ”kultur” i forhold til det jeg fikk som barn. Det helt unike med Oslo også er jo tilgangen på marka. I går hentet jeg i barnehagen på Grunerløkka klokken 15 og 1530 var vi i skogen på Tonsenhagen. Det er noe jeg setter utrolig stor pris på. Kombinasjonen av det urbane livet med tilgangen på skog og mark rett utenfor døren, for et privilegium!
Så jeg har etter hvert lært meg å sette utrolig stor pris på å bo sentralt i Oslo. Før jeg fikk barn var jeg litt lei meg for at byen ikke var større men nå setter jeg jo bare pris på det. Det er korte avstander, det er ikke mas og tjas som det er i andre storbyer med millioner av mennesker. I London blir man jo så ”sliten” av tempoet etter noen uker og føler behov for å komme seg ut, dette skjer aldri i Oslo. Bor man sentralt og jobber i sentrum så slipper man jo alt pendler stress og dette er hovedårsaken til at jeg er mer en villig til å bo på forholdsvis liten plass. For meg er "tid" luksus og noe jeg ikke er villig til å gi opp under noen omstendigheter.
Det eneste lille minus jeg føler litt på hva angår å bo i sentrum er det faktum at barn hele tiden må ha med seg en voksen når de skal ut. Heldigvis har vi en omgangskrets med folk som har flotte hager i nabolaget så lillemor får oppleve å leke ute hele dagen uten at jeg nødvendigvis setter å glor på henne. Men det er nok det ene minuset jeg må si tynger meg litt med tanke på å oppdra et barn midt i sentrum, særlig når jeg tenker tilbake på min egen barndom. Men som med alt er det positive og negative sider man må veie opp mot hverandre og finne ut av hva som passer selg selv best.
Vel dette var bare noen tanker og refleksjoner fra meg som elsker det rolige og idylliske livet midt i Oslo sentrum :) Det er litt morsomt å møte på mange av de jeg gikk på barselsgruppe med her i nærområdet i helgene. De gjorde alle ”det rette” og flyttet ut av sentrum til større bolig da de fikk barn, men hva gjør de så fort de har fri? Kommer inn hit for å benytte seg av alle tilbudene så klart ... hva er poenget da liksom tenker jeg :D
Men for å kommentere tema i tråden da :flau:
Det er faktisk ikke politisk vilje det går på når det gjelder barnehage plasser i Oslo. Det ER bevilget nok penger men det finnes faktisk ikke nok av fysisk plass eller arbeidskraft til å bygge i det tempoet som etterspørselen tilsier! Så ja, man kan jo si at det er dårlig planlegging med tanke på å ikke kunne forutsi demografiske forandringer i befolkningen og levemønster men det er altså ikke politisk vilje det står på.
Poenget er vel ikke at man nødvendigvis trenger å svartmale hverken det ene eller det andre. Det er fordeler med å bo i i en storby og det er fordeler ved å bo i en mindre by/tettsted eller for den saks skyld helt på landet. Alt har sine fordeler og ulemper. Det er ikke nødvendigvis noe problem å tilpasse seg det ene eller andre og deretter bruke begge deler avhengig av hvor man bor. Jeg tror ikke det ene er bedre enn det andre, men at det kommer helt an på hvordan man lever og benytter seg av det man har av muligheter og tilbud.
MEN for å komme tilbake til mitt eget HI, så synes jeg fortsatt det grenser til det latterlige at foreldrene i artikkelen syter og klager over manglende barnehageplass, men at de selv ikke gjør noe konstruktivt for å hjelpe barna sine. DET reagerer jeg på. Det er nemlig ikke sikkert at de hadde trengt å ofre seg så veldig mye for å finne en løsning. Men så klarer jeg faktisk ikke sytepaver heller da....og dette er sytepaver - synes jeg! De skriker omtrent slik: "kom og hjelp oss, barna våre lider! Det er samfunnets skyld, men vi flytter ikke!!"
[b][/b]
Jeg ville i alle fall ofret ganske mye selv, for at barnet mitt skulle få gå i barnehage, dersom jeg hadde syntes (og det synes jeg!) at det var viktig at barna mine fikk sosialisering i form av barnehageplass. Da fikk heller caffe-latte, Fearnley-museet, Aker Brygge og andre herligheter heller vike i ukedagene, også fikk vi ta eksotiske utflukter til hovedstaden med tog, buss eller bil når vi har fri. Det ene utelukker vel ikke det andre eller?
Dessuten blir man ikke automatisk narkoman av å vokse opp i en storby og heller blir man ikke en enstøing av en bonde av å vokse opp på landsbygda.
Synes denne debatten bærer litt preg av slike holdninger.
Det bør egentlig være tilgang på god caffe latte enten man bor i by eller bygd også, og akkurat den arbeidsplassen man kan tenke seg burde være overalt , og alle museene, og skog og sjø, og god offentlig kommunikasjon og trygge veier og bro-og tunnelforbindelse og i hvert fall et fly, til enhver lille avkrok, og fødeavdeling på alle sykehus og, ,og, og..... slik er det ikke. Dessverre.
Hva mener du de burde gjøre da? Flytte for å få barnehageplass? Du har jo fått svar som tyder på at du tok feil i forhold til hvor lett det var å få barnehageplass utenfor Oslo. Hvis begge jobber i Oslo må de sannsynligvis pendle, og kanskje miste flere timer hver dag som de kunne brukt på barna sine. De må kanskje ha en bil til, har de råd til det? Barna må rives opp fra sitt lokalmiljø, hvem er det egentlig som ofrer hva da?
Jeg ønsker også å poengtere at selv om man forsøker å flytte for å få barnehageplass så lykkes man ikke nødvendigvis. Vi flyttet fra en bydel uten bygging av plasser til en bydel som bygger mange nye plasser. I fjor lå den nye bydelene midt på treet hva gjelder dekning, og skulle åpne mange nye plasser. I år er den blitt en av verstingene. Fordi det tydeligvis er mange som har tenkt som oss. Mens den gamle bydelen plutselig har fått bedre dekning og mange spennende nye barnehageprosjekter. Så det er faktisk ikke sånn at det bare er å flytte etter plassene...
Det er ikke lett med barnehageplass. Det har jeg heller ikke sagt. Men ettersom folk i min nærmeste familie for øyeblikket søker bolig utenfor Oslo, så tok de ringerunden, og ja, det er mye lettere utenfor Oslo. Det er ikke til å komme fra. DERSOM barnehageplass er det vesentlige for at en skal kunne trives og at barna skal ha det bra da! Jeg har ikke sagt at det er slik, men da får man spare seg for å syte slik som de i artikkelen også. Jeg synes ikke minste synd på disse foreldrene, men derimot synd på barna. At de må rives opp fra sitt lokalmiljø uten barnehage/andre jevngamle barn er kanskje en bedre løsning dersom resultatet blir at de får sosialisering med andre barn?
Jeg ser også jobb-problematikken. Absolutt. Men som sagt, flere steder i norske byer kommer man seg faktisk kjappere til byen ved å bo utenfor og bruke tog/buss/bil enn om man bor i selve byen. Alternativt kan man forsøke å skaffe seg en tilsvarende jobb nærmere der man bor. Det er litt gi og ta i slike tilfeller, som med alt annet i livet. Gode løsninger kan man finne overalt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
