Jeg er veldig fornøyd med denne overskriften, altså! :knegg:
Men hvordan er det når du leser inni deg - hører du ordene uttalt eller ser du bare ordbildene? Jeg leser mye fortere enn jeg kan snakke inne i hodet mitt, så for meg er lesning kun ordbilder. Til min store overraskelse oppdaget jeg at det finnes folk som hører ordene de leser inne i hodet sitt når de leser, så nå er jeg spent på hvordan det er med akkurat DEG - og hvilke varianter som finnes.
Jeg leser ordbilder, men jeg leser slik at jeg ser flere ord som bilder, og ikke bare ord. Litt vanskelig å forklare. Jeg leser veldig hurtig og jeg sliter dermed veldig med å lese fremmedord/nonsensord som jeg må lydere.
Jeg syns det blir vanskelig å skille. Jeg leser ofte "på skrå" gjennom avsnittet og ganske fort, og lyderer meg ikke gjennom ordene, jeg registrerer helt klart flere ord om gangen. Men det er allikevel en stemme inne i hodet mitt som leser. Den er stille, har ingen lyd, volum eller særpreg, men jeg vil allikevel betegne det som en stemme.
Når jeg leser romaner blir ofte handlingen dramatisert i hodet mitt. Jeg tenker i bilder, og ikke i ord.
Jeg er neimen ikke helt sikker, jeg tror faktisk jeg hører en stemme. Jeg leser raskt, så jeg leser åpenbart ordbilder også, flere ord av gangen, men det tar form av en fortelling - en slags fiktiv fortellerstemme. Når jeg leser tekster med ulike dialekter, så får de ulike karakterer i hodet mitt. Av og til får de utseende også, hvis det er skjønnlitteratur. Nå holder jeg på med ei svensk fagbok, og jeg hører helt klart en mannsstemme som snakker svensk når jeg leser. Merkelig - aldri tenkt på det før.
Jeg ser ordbilder. Men samtidig, dersom jeg leser en dialog mellom mann og kvinne så er det forskjell på stemmeleiet. Jeg ser bilder og handling i hodet.
Dessuten leser man ikke bare på én måte. Det er også veldig sjelden at voksne folk driver med avkoding, så ordbildelesing utelukker jo ikke at man "hører" ordene uttalt. Og man leser ulikt til ulikt formål. Dette er en stor del av mitt fagfelt og og jeg kunne snakket lenge om dette. :knegg: Personlig foretrekker jeg å lese sakte når jeg for eksempel leser en roman. Da koser jeg meg med formuleringer, hører stemmen godt inni hodet, med intonasjon og innlevelse. Jeg elsker å lese på denne måten. :elsker:
Jammen når jeg leser og hører en fortellerstemme går det like fort som når jeg ser ordbilder og skrivefeilene merkes ikke. Dette gjelder i hvert fall når jeg leser skjønnlitteratur. Det går tregere når jeg leser fag, da ser jeg flere feil også.
Har en liten Morgan Freeman i hodet som leser til meg med fortellerstemmen sin når jeg leser/skriver. (Vel ikke helt, men det er en fortellerstemme der som driver høytlesning for meg inni hodet mitt) :P
Det varierer for min del. Det kjem litt an på teksten. Når eg les for å få med meg eit innhald, les eg ordbilete. Når eg fokuserer på språk, som viss eg skal lese korrektur, språkvaske ein tekst eller lese dikt eller andre tekstar kor språket som sådan er sentralt, les eg høgt inni meg.
Jeg ser ordbilder, og leser veldig fort. Jeg mistenker at det er litt av grunnen til at jeg er dårlig på høytlesning, for da må jeg sette ned tempoet så veldig. Sånne tekster som den Fløyel viser har jeg ingen problemer med å lese.
Jeg leser også veldig fort, men har ingen problemer med høytlesing selv om tempoet er mye saktere. Derimot liker jeg ikke å bli lest for, eller høre på lydbøker, da går det for sakte.
Ja, altså dårlig til det fordi jeg mislker å sette ned tempoet. Jeg har jo ikke noe problem med å få det til, men det er jo hysterisk kjedelig å lese når det går så sakte. Lydbøker fungerer ikke for meg heller, nei.
Jeg leser vel bilder, ser hele sida på en måte, og får ikke med meg skrivefeil og sånt. Har ikke tenkt på om jeg hører en stemme. Men altså - en form for indre visualisering er det jo. Det er jo gleden ved å lese. :hjerter:
Åh, den lette jeg etter! Synes det er ganske morsomt.
Leser veldig fort, men har en stemme (mer når jeg skriver egentlig) til. Men jeg leser kjapt teksten som Fløyel viser, og vet ikke helt hva greia med "ordbilder" egentlig er.
Lydbøker går bare hvis jeg gjør noe annet ved siden av, det å legge seg i sofaen og høre på sånt er dødfødt. Da har jeg sust avsted mentalt til helt andre steder innen første side er ferdig.
Men det funker glimrende ved trening.
Jeg leser i bilder. Ofte i store bilder, hele avsnitt av gangen og Tallys beskrivelse av å lese seg "på skrå" nedover stemmer bra. Men jeg har en slags stemme i hodet allikevel, jeg hører den ikke som en talestemme i vanlig tempo, men det er modulering, tonefall og trykk, ulike stemmer dersom det er dialog, jeg hører stemmer slik jeg ser for meg hvordan folk og steder ser ut.
Jeg mente jeg bare så ordene for meg, men siden du skrev denne tråden, så begynte jeg å høre en stemme. Din? :gruble:
Jeg leser ellers veldig fort, gjerne store deler i en smell, men tror kanskje jeg er litt som Harriet over her, at jeg ilegger det jeg leser en tone, selv om jeg aldri har tenkt over at jeg gjør det. At det gis noe mer til f.eks. en skjønnlitterær dialog, enn bare ordene som står der.
Hører ingenting, men jeg bruker å bli overrasket hvis talespråket skiller seg mye fra skriftspråket (og det gjør det jo nesten bestandig, så jeg lever i en evig forbløffelse. :humre: )
Hvordan jeg leser kommer mye an på hva jeg leser. Når jeg leser gode romaner kan jeg få et inntrykk av personene, men det er ikke slik jeg går på den filmatiserte versjonen av boken og sier ting som "Å, han ser jo helt anderledes ut!" Jeg reagerer mye mer på endring i handlingen enn akkurat utseende på karakterene.
Stort sett ser jeg ordbilder, men dersom jeg er sliten i hodet, hører jeg (bare) ordene. Da bruker jeg å legge fra meg boken, for det synes jeg ikke er gøy nok.
Jeg leser på en måte ordbilder og "hører" ordene uttalt på norsk(dialekt eller bokmål alt etter som)/engelsk/dansk. I tillegg har jeg en kinoforestilling kjørende i hodet, spesielt hvis det er skjønnlitteratur jeg har med å gjøre. Derfor bruker jeg ofte litt tid… Men jeg kan lese hurtig hvis jeg må.
Nå har jeg tenkt på dette, og må innrømme at jeg ikke skjønner hva dere mener. Hører dere ingenting når dere leser? Hvordan går det an å oppfatte noe da? Hører dere ingenting når dere skriver heller? :confused:
Jeg hører jo ordene, men ikke på samme måte som kjæresten. For ham er det som høytlsening inni hodet sitt, mens det jeg hører er mye lavere og monotont. Jeg har svært få bilder i hodet mitt mens jeg leser, for meg er kart i parateksten helt verdiløst, jeg klarer ikke forestille meg det likevel, og det blir ingen sammenheng mellom illustrasjonene og det jeg leser. Jeg danner meg et visst bilde av det jeg leser, men det er veldig difust og uklart. Personene jeg leser om har ikke ansikt eller andre kjennetegn, selv ikke om jeg leser konkrete beskrivelser av dem. Alt er grått.
Når jeg har lest gjennom denne tråden, så tror jeg at jeg har "hørt" min egen stemme lese. Fordi jeg leser hvert innlegg og vil få med meg hva dere mener.
Det var overraskende.
Men jeg trodde før jeg begynte å lese i tråden at jeg kun leser ordbilder. Hvis jeg har skjønt det riktig. For meg så er det slik at om jeg slår opp på ei side i en bok, så "ser" jeg de første linjene med en gang, uten å trenge å lese igjennom, på en måte. Jeg scanner tekst fort og ser hva som står. Da hører jeg ingen stemmer. Jeg bare ser det.
Innimellom snapper jeg opp et ord fra ett eller annet rundt meg, og må bare lete til jeg finner det. Kanskje sto det på juicekartongen, i avisa som ligger ved siden av meg, eller et annet sted. Jeg er visst litt rar. Spennende tråd.
Jeg trodde jeg leste ordbilder, men nå er jeg usikker, kjenner jeg. Jeg trodde det bare handlet om å ikke stave seg gjennom ord, men å lese hele ordet i ett. Men jeg tar kanskje feil.
Nei, det var derfor jeg ikke greide å svare på pollen, selv om jeg "hører" en lydløs stemme i hodet så staver jeg meg ikke gjennom ordene. Jeg registrerer fler av dem på en gang. Det er det jeg oppfatter som "ordbilder".
Hmmm....
Jeg tenker ikke over at jeg leser når jeg er godt i gang. Jeg ser også for meg handlingen i hodet/lever meg inn i karakterene... Ser ikke noe til teksten (registrerer den ikke bevisst.... kind of) og jeg hører heller ikke noen høytlesning innvendig.
Fra wikipedia:
Et ordbilde er det indre bildet,
det vil si den mentale hørsels-
eller synsforestillingen, som et
ord skaper i leseren eller
tilhørerens bevissthet.
En trenet
person leser ved å se og
gjenkjenne ordbilder, mens
uøvete personer leser bokstav
for bokstav.
Selv om man hører teksten bli opplest inni hodet sitt leser man jo ikke nødvendigvis bokstav for bokstav. Jeg leser inni hodet mitt på samme måte som jeg ville ha lest om jeg skulle ha lest høyt, bare at det går fortere inni hodet. Jeg scanner også teksten på den måten at stemmen i hodet er lenger bak i teksten enn øynene, for å si det sånn. Og så setter teksten seg i hodet slik at når jeg senere tenker på hva jeg har lest får jeg opp et bilde av hvor på siden akkurat den setningen/teksten stod og slik husker jeg hva jeg har lest (f eks om jeg stusser på hvilket årstall den og den krigen foregikk så kan jeg titte på dette bildet). Men det har vel ikke så mye med selve lesingen å gjøre? Nu vel, jeg har i alle fall en stemme i hodet og klarer ikke å forestille meg hvordan andre kan lese uten at det er noe overhodet som siterer teksten oppi der så dette er ganske spennende å lese om.
Jeg leser ordbilder eller hele setninger om gangen og leser vedlig fort, men det er samtidig en stemme i hodet mitt som leser for meg. Jeg klarer ikke å snakke like høyt som jeg leser for meg selv, da. Ikke sjans. :knegg:
I så fall, klart jeg leser ordbilder, jeg staver ikek ord jeg kjenner, men et og annet meget merkelgi ord kan jeg nok knote meg gjennom av og til. Ikke ofte.
Men stemmen som leser, enten jeg skriver eller leser, har jo ikke noe med det å gjøre. Jeg "hører" jo det jeg skriver nå også. Eller, tenker det.
Når eg les ein tekst raskt for å få med meg innhaldet, lar eg blikket gli over teksten. Eg "ser" dei ulike orda og sett dei saman til eit innhald. Innimellom skurrer det og då går eg tilbake og staver meg gjennom ordet.
Når eg les denne teksten, for eksempel:
kjem eg til siste linje kor eg les "mens utøvete personer leser bokstav for bokstav". Her gir ikkje ordbiletet utøvete meining i setningen. Då stopper eg opp og les setningen ein gong til, ser at det står uøvete, og plasserer dette inn i samanhengen. Så går eg vidare.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
