(Unngår med vilje det norske uttrykket for å ikke forveksles med annet tema).
Snakket med en jeg kjenner i dag om forskjellige ting, og kom innpå skjermbruk, begrensninger og sånt. Og hun sa at de pleidde å "give something up for lent" og da hadde valgt et par ganger tv-en eller skjermer. (Jeg måtte lete langt bak i pannebrasken etter ordet "lent" og trodde et øyeblikk at de noen ganger hadde hatt så dårlig råd at de hadde måtte leie ut tv-en. :knegg: ). Hun syns det hadde gitt noen vaneendringer og tankevekkere.
Jeg vokste opp med søndagsskole, santalmisjonens barneforening og ten-sing og husker at vi sparte penger til kirkens nødhjelp i en sånn bøsse i fasten, men vi droppet aldri noe. Ikke at det var mye å droppe - vi levde temmelig spartansk. :knegg:
Det slår meg at trenden med shoppestopp sikkert handler om mye av det samme? Men selve begrepet er fremmed for meg.
Er dette vanlig i Norge? Er det noen som har vokst opp med det eller gjør det? (Dette er en amerikansk prestefamilie, så det er jo naturlig at de gjør det, kanskje? Er det vanlig i USA?)
Jo det er jeg velkjent med og er nok mer vanlig innenfor retreabevegelsen, pilegrims og mer kontemplativt rettede miljøer enn i bedehusverden selv det også der fokuseres mer nå enn før.
Faste :knegg:
Men i betydning "å velge noe bort", ikke nødvendigvis bare mat, og egentlig har det jo religiøst opphav.
I gamle dager da jeg jobbet i ytlandet var dette et hyppig brukt uttrykk blant mine i hovedsak britiske kolleger, uten at det handlet om noe religiøst. Det var mer en småhumoristisk måte å si at du hadde sluttet med et eller annet. (eller ikke ville slutte med det, not willing to give it up for lent)
I England er det ganske vanlig, men jeg hadde aldri hørt om det før jeg bodde der. Jeg gå opp sjokolade for lent en gang. Klarte tre dager. Av førti. :stolt:
Du fine, fine mennesket - se nå har jeg enda mindre dårlig samvittighet enn før, for ikke å gi opp noe i fastetiden. Jeg har ikke fadtelavnsboller heller. :grineler:
Det handler om å avstå fra ting, hvis jeg forstår deg rett? Og særlig i begrensede perioder?
Jeg har ikke vokst opp med det, men hadde nøysomme foreldre, så det var ikke så mye å avstå fra.
Nå prøver jeg mer og mer å leve uten å skulle oppfylle alle behov alltid. Og avstår fra en del jeg kunne ønske meg mer av av "etiske" grunner. Og da er det ikke bare i tidsavgrensede perioder, men så lenge jeg ser gode grunner til det.
Siden jeg er oppvokst uten TV og med tre pålegg til hverdags, arvetøy og alt på deling, så kan jeg ikke si at det var behov for noen faste. Det var behov for fest.
Nå kjører jeg snev av faste overfor mine barn. :slem: Jeg lar dem faktisk måtte avstå fra en hel rekke greier i desember for at de virkelig skal se frem mot julen. Vi har få påleggstyper, meget enkle middager (det er jo så travelt, det gir seg nesten selv) og lar dem vansmekte litt i påvente av ribbe og pinnekjøtt. Det fungerte i 2013, i allefall. De NØT julemiddagen.
Ja det handler om å avstå fra noe og vende fokus mot noe annet. Poenget er å vende fokus litt bort fra seg selv og rette fokus mot Gud, verden, medmennesker osv. Vanskelig å forklare veldig kort i grunnen.
Faste i form av å avstå fra mat er i vår del av verden forbundet så sterkt med selvsentrert fokus at det ikke på samme måte dekker den funksjonen. Det kan gjøre det, men det kan være andre ting som "funker" bedre å avstå fra.
På en måte kan det sammenlignes litt med "Verdens røykfrie dag", "Bilfri dag" og lignende kampanjer.Det er noe av samme tankegang bak det.
For vår del gjør vi ikke så mye ut av det, men i fastetida har vi fastebøsse fra Kirkens Nødhjelp og har fulgt "Usynlig middagsgjest"-opplegget derfra. Det synes vi har vært veldig fint.
Jeg kom ikke på at noen ikke visste hva selve begrepet "fasten" var. :humre:
"Nå er'e jul igjen, ja, nå er'e jul igjen
Og jula varer helt til påske!
Nå er'e jul igjen, ja, nå er'e jul igjen
Og jula varer helt til påske!
Nei, det er ikke sant, nei, det er ikke sant,
for derimellom kommer FASTEN!"
40 dager før påske, sånn omtrentlig, ja. Jesus fastet i ødemarken, ja?
Vi gikk gjennom det husker jeg, på søndagsskolen. Og snakket mye om de som hadde det verre enn oss.
"Shoppestopp", "meat free Monday" o.l. er kanskje det som er mest sammenlignbare av samtidsfenomener. At man bevisst velger bort noe man selv har glede av, dels for å bli et bedre menneske, dels av hensyn til noe utenfor deg selv (fattige, klimaet, dyrene, jorda). Og den religiøse delen handler vel om at man snur seg bort fra å bare tenke på å fylle egne behov, og vender seg mot det guddommelige. Man lever roligere, enklere, bruker mer tid til bønn og ettertanke.
Katolikkene spiste vel ikke kjøtt i fasten, var det ikke sånn? Det hadde jo i grunnen vært en helt ok ide å adoptere.
Så det er utelukkende for å gjøre noe hun ikke liker, på en måte? :p
Det hun jeg kjenner sa i går var at de syns det å gi opp for eksempel TV-en "for lent" ga dem tid og rom til å tenke over tv-vanene de hadde til hverdags, og hvordan de brukte tiden de sammen. En måte å reflektere på. De pleide også å sette TV-en i garasjen i feriene i noen år! For å fjerne den distraksjonen og heller fokusere på samvær på andre måter. Alltid morsomt å høre hva andre tenker om sånt, syns jeg!
Altså, jeg er veldig i mot martyrisme i seg selv, så det er neppe aktuelt. :humre: Når det er sagt, så er det sjelden feil å ta en tenkepause og vurdere om man bruker tid/penger/jordens ressurser/insert_topic på den måten man helst vil.
Men å avstå bare for å pine seg selv litt, synes jeg er absurd.
Tanken er vel ikke akkurat å pine seg selv. Men ved å endre på en vane, er det lettere å sette fokus på noe annet i den perioden. Å ikke se tv, surfe på nett, etc. frigjør jo tid til andre ting. For meg har det f eks. liten effekt å avstå fra mat, for å avstå fra det er ikke noe jeg egentlig legger merke til. Det er jo uansett jeg som lager mat til resten av familien, så det frigjør ikke så mye tid uansett.
Nå vet jeg ikke noe om Pelles venn, men ganske mange av de jeg kjenner som praktiserer hvite måneder har et litt usunt forhold til alkohol. Jeg synes ideelt sett at man bør ha et alkoholforbruk som ikke krever at man skal helt avstå i en viss tidsperiode.
Å ha et bevisst forhold til hvor mye man drikker, er en helt annen sak.
Der er jeg også. Når jeg prøver å la være å spise kjøtt (minst) en dag i uka er det jo for å få ned kjøttforbruket, ikke fordi det skal gjøre meg til et bedre menneske. Det hender jo vi innfører spillestopp/tvstopp/gå tur hver søndag-prosjekter for å bryte dårlige vaner vi er inne i, og tenke på hvordan vi bruker tida vår sammen, men det føler jeg er litt mer håndfast enn å gjøre det for en litt diffus religiøs grunn. Jeg ser ikke noe poeng å ta bort noe jeg liker om det ikke er slik at jeg gjør for mye av det.
Jeg kjenner i grunn bare hvit måned fra rockemiljøet, og der kunne det no være ganske greit å gi leveren fri en måneds tid. :knegg:
Jeg kjenner godt begrepet faste i forhold til religion altså. Men jeg var litt usikker på det engelske uttrykket og i hvilken sammenheng du mente i det første innlegget ditt. :nikker:
Jeg tror en hvit måned/en kjøttfri måned, etc. vil hjelpe til med å tenke over vanene man har. Hvorfor føles det så rart å bestille farris på restaurant? Hvorfor er det utenkelig med lettøl? Jøss, er det faktisk sånn at jeg ikke gidder å stikke ut og treffe venner om jeg ikke kan drikke alkohol med dem??
Niobe: Jeg tror mange bruker fasten til det du sier. Men for andre er det mer et element av å "pine seg selv", tydeligvis. Å gi opp noe man liker, bare fordi man liker det. Ofre noe, vil jeg tro?
Både kjøttfrie mandager og en kjøttfri måned hadde nok hjulpet meg til å bli langt mer kreativ i matveien, tror jeg. Jeg var vegetarianer i noen år, og det var en veldig snedig "reise" i å venne seg av med å tenke at "uten kjøtt er det ikke middag".
Fordi man vil bruke den tiden på noe annet i en periode. Jeg tror ikke noen av mine vaner er problematiske, hverken for meg eller andre, men det gjør faktisk godt å sette fokus på andre ting i blant likevel.
Men hvorfor skal man ofre noe bare for å ofre det? :confused: Jeg syns det er stor forskjell å ofre noe av en miljø-, helse-, samværsmessig grunn enn å bare ofre noe man liker godt i en periode. Jeg er tydeligvis alt for lite religiøst anlagt.
Jeg har hatt to hvite nimånedere, det holder lenge. :knegg: Det hender selvsagt at jeg tenker "nå har det vært mye champis de siste ukene, nå vil jeg trappe ned litt", på samme måte som hvis jeg har spist for mye fet mat eller godteri. Jeg synes bare behovet for å måtte ha en unnskyldning for ikke å drikke ofte ikke er noe sunnere enn å bare la være innimellom.
Som sagt, det er sikkert ikke alle som gjør det av den grunn, men jeg kjenner noen som på en måte kun avstår fra alkohol i disse hvite månedene.
Niobe: så da kan man teoretisk si at "nå i fasten skal jeg ikke bruke tid på trening, for jeg vil bryte vanene mine og bruke tid på å lese"? Det er mulig du har rett, men jeg synes det ofte bærer preg av offer, at man nettopp skal slutte med noe man liker. Jeg tror pietismen er godt plantet i oss.
Eg har vekse opp i eit bedehusmiljø kor det var vanleg å oppfordre til ein eller anna form for faste i fastetida. Det blei alltid lagt vekt på at ved å ofre noko ein vanlegvis brukte tid eller ressurser på skulle ein både frigjere tid som ein skulle bruke på for eksempel bønn og bibellesing og ein skulle bli minna om kor godt ein hadde det og bli meir takknemlig. Dette trur eg er mykje av tankegangen bak ulike former for faste og askese, både i kristen-jødisk, muslimsk og buddhistisk tankegods.
For min del, i voksen alder, hender det at eg går aktivt inn for å velje bort ting eg elles bruker mykje tid på. For eksempel har eg hatt ein periode nå kor eg bevisst har trappa ned bruk av internett og sosiale medier. Eg tok meg i å ta med meg telefonen på do då vi hadde gjester, for å sjekke om det hadde komme nokre nye innlegg i ein veldig engasjerande debatt her på FP. Og då tenkte eg at her treng eg ein sjølvpålagt pause. Men det handler meir om å ta kontroll over eigen tidsbruk og ikkje sitte kveld etter kveld med ei kjensle av å ha "kasta bort" endå ein dag på å ikkje gjere det eg hadde planlagt. Eg har òg periodar kor eg avstår frå alkohol og sjokolade og liknande, men då er motivasjonen knytta til vektregulering, så det blir ein litt annan ting, synest eg.
Jeg tenker at dette er litt som hviledagen: En egentlig ganske fornuftig ting, helt generelt, og som begrunnes religiøst. Men som har overlevd etter sekulariseringen av samfunnet også, fordi det er fortsatt oppleves som en ok ting. Og å kutte litt ned på kjøtt, alkohol, iDingser eller andre ting vi lett overforbruker av, for en periode, har mange opplevd som forstandig og nyttig i livet deres, og så gjør de det mer av den grunn enn av den kanskje mer "gjør et offer"-begrunnelsen som lå der i utgangspunktet.
Og sånn at fornuftige og nyttige leveregler overlevd, mens regler som oppleves som dustete er lagt på skraphaugen for lenge siden.
Nå ville jeg aldri brukt "pining" om å avstå for ting man lever uhyre godt uten, men for meg fungerer det å legge om en "rutine" slik at jeg stopper opp og tenker meg om. Jeg kan, f. eks, saktens bestemme meg for å bruke mer tid på å tenke på ting jeg har å være glad for, men det har lett for å bare ikke bli i løpet av dagen. Men i det jeg bryter en rutine, så har jeg en påminner. F eks. i det jeg griper etter fjernkontrollen til tv, eller mobilen for å spille Wordfeud, eller hva jeg nå kunne tenkes å avstå fra.
Eg må innrømme at eg liker betre å seie til meg sjølv at nå skal eg slutte å sjå på TV og surfe på nett på kveldane og få tid til å lese bøker enn å seie til meg sjølv at nå skal eg slutte å spise sjokolade fordi eg er feit, altså.
Niobe: Det du beskriver er EN form for dette, en form som er sammenlignbart med hvite måneder, meat free monday, skjermfrie uker, etc. Men Pelle beskriver en mer "gi opp noe som som svir, fordi det svir", og det er den mest "rent religiøse" versjonen som flere sliter med å forstå.
Jeg tror det ligger litt nedfelt i historien vår at det er høyverdig å lide litt, sukke og stønne eller aller helst lide i stillhet - så lenge noen vet om det, så klart. Det er det jeg refererer til som martyrisme. Og som jeg ikke kan forestille meg å bruke tid eller energi på.
Noe helt annet er det selvsagt å endre atferd av en grunn. Det er smart. :nemlig:
Nå aner jeg ikke hvilken religion du sikter til, men for meg som er kristen, og for de kristne jeg kjenner er ikke poenget med faste å "gi opp noe som svir, fordi det svir". Ikke i det hele tatt. Det høres selvsentrert ut for meg, og det er ikke poenget.
Jeg tror definitivt ikke at bare kristne er martyrer, nei. (Men jeg tror mange martyrer dras mot spesielle kristne miljøer, særlig de som ligger temmelig langt fra de mer karismatiske miljøene. )
Jeg kunne godt tenkt meg å benytte anledningen til å kutte ut et eller annet. Jeg er heller ikke noe fan av martyrisme, men jeg er veldig for å benytte gyldne muligheter og anledninger. :nemlig:
Å kutte ut noe bare for å kutte ut noe blir bare feil, og lite gjennomførbart i mine øyne. Å kutte ut noe fordi det tar for mye tid/er for mye av det/er for usunt/osv. derimot!
Denne personen drikker sjelden mer enn ett glass vin per kveld, få ganger i uken, og jeg vil anse henne for å ha et meget sunt forhold til alkohol. Men hun nyter det når hun drikker det og er glad i det.
Jeg driver jo ikke med dete selv, så det er vanskelig å forsvare for meg. Kanskje noen i dagens overflodssamfunn synes det er godt å kjenne litt på savn og mindreforbruk noen ganger, når man dropper noe som uansett er delvis usunt eller bare digg? Å droppe å leke noe morsomt med barna sine eller slutte å lese bok (med mindre man føler det tar alt for mye tid i hverdage) ser jeg ikke helt for meg at så mange gjør. Hun pines jo for øvrig ikke, det får være måte på begrepsbruk. :ler: Ikke klager hun heller, hun sier det bare når hun blir tilbudt alkohol.
Det er jo mange som driver med det, selv de er de mest ekstreme. De som driver med selvpisking, de som drar et digert kort gjennom byen og lar seg korsfeste selv osv, også finnes det helt garantert mindre ekstreme versjon der poenget også er at det skal være litt kjipt. Da jeg vokste opp skulle vi ofre noe som var et offer, fordi Jesus hadde ofra seg selv for oss.
Jeg har ikke hørt det begrepet før, men opplegget er kjent. Da presentert som faste, men at man faster fra noe annet enn mat, heller fra noe som tar fokus vekk. Faste fra tv/data/spill/pengebruk alt ettersom i en periode for å holde fokus for eksempel.
Gi opp noe fordi det svir har jeg i og for seg også vært borti, men da av noe av samme grunn, vise for seg selv og andre at man har valgt noe 100% på et vis. :gruble:
Pelle: ja, jeg sier jo heller ikke at det MÅ være sånn, det er bare mange nok av de jeg kjenner som har det slik at jeg heller blir skeptisk enn imponert når noen har hvite måneder.
Jeg er et utpreget konkurransemenneske, så hvis noen hadde utfordret meg til å ha en måned der jeg ikke brukte svart eller spiste rød mat eller leste engelske bøker, så hadde jeg sikkert det. Men da får jeg jo gleden av å vinne som motivasjonsfaktor.
Men det er vel det vi diskuterer, hva vi gjør i Norge i dag? Jeg vet jo selvsagt godt at katolikker i andre land, særlig i Sør-Amerika gjør dette, men det er jo ytterst lite relevant for fastetradisjonene oss i mellom her?
Selvpining og å avstå fra komfort er noe man i høyeste grad finner i Norge, men ikke mye i tradisjonell religiøs form, mer i form av den nesten religiøse birkebeinerentusiasmen.
Nei, det aner jeg ikke om det er. Særs tvilsomt. Men Pelle beskrev det (venninnen som droppet vin fordi hun likte vin og ville ofte noe hun likte), mange reagerte og syns det var teit, og så svarte Niobe på noe som jeg oppfattet var noe helt annet (å avstå fra noe fordi det frigir tid til noe annet. Altså en helt annen form for oppofrelse. Og sikkert mye vanligere).
Jeg tror absolutt at noen av de mer ekstreme idrettsutøverne finner glede i smerte, hvis det er det du mener. :knegg: Men man får jo endorfinkick av trening, da.
Men om jeg i en periode kutter ut surfing på nett eller tv, eller noe, for å bruke tiden til å tenke og ha fokus på andre ting, så skulle det ikke forundre meg om det likevel oppfattes som "gi opp noe som svir, fordi det svir", og at det skjer i veldig mange tilfeller.
Neida, de ble bare brukt som et eksempel på folk alle kjenner til. Og som jeg la til er jeg selv oppvokst med at vi skal ofre noe som er kjipt å ofre, og den tiden vi frigjør, skal vi bruke på bibelstudier og bønn. Jeg er ganske ung og vokst opp i Norge, så det viser jo at det i hvert fall har foregått i Norge nylig.
Når bieffekten av det man ofrer er at man lever sunnere, eller får mer tid til ting man ellers synes det er for lite tid til - så skjønner jeg egentlig ikke hvorfor det er så teit.
Jo, men nå er det jo ikke alle som ville sett på det som et "offer" å bruke tid på bibelstudier og bønn, og det er vel der forskjellen ligger. Jeg tror ikke det har noe for seg "å ofre for å ofre", særlig ikke om man er pålagt å gjøre det.
Men jeg tror det er veldig få birkenentusiaster som driver det for å drive selvpining, avstå fra komfort eller oppleve smerte. Jeg kjenner en del (super-)birkebeinere, og det virker veldig fjernt i forhold til hva som motiverer dem.
For meg ville det være selvpining å delta i Birken, det er så. :knegg: Men å gå Birkebeinerløypa alene, var helt herlig.
Det er jo tradisjon for en viss offertankegang i endel kristne miljøer i Norge også, en handling er mer verdt dersom det svir litt og føles som et offer.
Men hvilke? Jeg spør av nysgjerrighet, for dette kjenner jeg ikke igjen de kristne miljøene jeg kjenner til. Tvert i mot, faktisk. Hvis det er "svien" som gjør det for deg, så kan du bare la være.
Jeg har hørt om tendenser i bedehusmiljøene for 20 år siden, men mye har skjedd der også siden den gang, så vidt jeg har skjønt.
Jeg tror ikke noen kirkesamfunn, kanskje med unntak av ekstremt pietistiske smågrupperinger, har det som offisielt standpunkt på noe vis. Men med risiko for å bli sablet ned: sist jeg var borti den typen tankegang var det frikirken som sto for den. Og jeg synes jeg har møtt den i en generasjon eller to over oss ganske ofte, og jeg kan da i grunnen ikke relatere det til plassering på noen konservativ-skala heller tror jeg.
For å være helt ærlig tror jeg ikke det er "en del". Det er nok noen, og de får gjerne mye oppmerksomhet, men jeg tror faktisk ikke det er veldig gjengs for kristne miljøer. Jeg befinner meg jo i "bedehusland" og har vært litt "rundtomkring", fra Imi-kirken (Indremisjonen), til Den norske kirke, Frikirken og en baptistmenighet, men det eneste stedet jeg har fått litt "vibber" av det slaget du nevner, er i Den Kristelige Menighet ("Smiths Venner", eller Brunstad Christian Church, som det vel egentlig heter nå), men det begynner også å bli en 20 år siden. Veldig mye har endret seg der også. Det var nok mye mer av det generelt for en generasjon og to siden, ja.
Nei det er ikke noe offer å bruke tid på bibelstudier og bønn for dem som velger å gjøre det tror jeg. Det handler mer om at man rydder tid for å komme i et "modus" slik at man finner roen og klarer å fokusere på akkurat dette, noe som ikke er lett når mye distraherer.
Det blir litt på samme måte som andre ting man egentlig kan tenke seg å gjøre, men ikke klarer å rydde tid til. Mange kan jo tenke seg å lese flere bøker, men merker at TV, internett og andre distraksjonselementer tar fokus bort og fører til at man ikke finner roen som skal til for å sette seg ned med boka man har tenkt. Noen ganger hjelper det da å bestemme seg for å kutte noe for å prioritere noe annet. Ikke alltid det koster så mye å gjøre det heller, men det krever bevisstgjøring.
Jeg tror også det handler om personlighetstrekk i sterk grad.
Jeg synes det er interessant å se hvordan offer og personlighet henger sammen.
Det finnes noen mennesker som knapt føler de gjør noe godt eller en god jobb hvis ikke de lider litt eller ofrer litt for det de gjør.
Man skal på en måte ha det litt vondt.
Nå hopper jeg kanskje midt i vepsebolet, men enkelte diskusjoner som går på hvilke yrkesgrupper som har det verst synes jeg bærer preg av dette. I enkelte miljøer tror jeg rett og slett det kan være vanskelig å føle at man virkelig har det bra på jobb og ikke lider.
Det er jo litt morsomt av og til når man ser på grupper mennesker som egentlig gjør noe de liker kjempegodt, men som må få det til å være litt offer i det likevel for at det skal være bra.
Det kan vel stikke litt dypere enn å rydde tid også tenker jeg. Det kan være et poeng at man rydder bort det som tar fokus og som "trekker" i større grad enn å fjerne gjøremål som ikke distraherer og er litt vanskelige å fri seg fra, men som også i og for seg ville frigjort tid. Det kan for noen være godt med litt tydelige omveltninger.
Guriland så vanskelig det ble å formulere dette vettugt, jeg håper noen forstår hva jeg mener. :knegg:
Jeg pgså har sett dette, gjerne hos mennesker som aldri har "fått lov" til å prioritere seg selv, og så dikter de opp en ekstern grunn til å gjøre det. Det er som å høre ungene når de egentlig ikke vil være med på det vennene foreslår: "Neeeei, mamma er så teit! Så jeg får ikke lov!". :humre:
Eg har inntrykk av at eg har vanka i ein del av dei same miljøa som deg "rundtomkring" i same regionen. Eg har i alle fall vore innom IMI-kirken og vekse opp i Indremisjons-/Normisjonsmiljøet på Nord-Jæren. Nå nærmer det seg 15 år sidan eg slutta å vanke i desse miljøa (og 8 år sidan eg blei meir eller mindre ekskludert høglytt og ikkje lenger sett på som bekjent av folk i desse miljøa, fordi eg blei sambuar), men eg er født på 80-talet og på ingen måte "Den eldre generasjonen". Men eg kjenner veldig godt igjen det at noko er eit offer i seg sjølv gjer handlingen til ein høgverdig handling. Eg trur det var einskildpersonar som forkynte dette, og om det er eksplisitt teologi eller om det er normer i einskilde miljø, kan eg ikkje svare på. Lista over kva som var synd var lang og det å halde seg unna verdslege goder blei sett på som høgstatus. Vi blei oppfordra til å ofre ting for offeret sin del, fordi det skulle gjere oss meir himmelvende. Nå har eg ingen direkte kontakt med dette miljøet lenger, men dette var ein veldig vanleg tankegang i det lavkyrkjelege ungdomsmiljøet på slutten av 90- og begynnelsen av 00-talet.
Det kan hende det er ein del personar som er ekstra sårbare for slike forventningar og normer. Men eg trur det kan handle om miljø òg. Mi erfaring er i alle fall at viss det er mange nok som er sterke nok, som seier det same til tenåringar, har tenåringar lett for å høyre på dei og gjere verkelegheitsforståinga deira til ein del av si verkelegheitsforståing.
(Samanlikninga med yrkesgrupper skjønner eg ikkje).
Jeg har akkurat de samme erfaringene som nokon, selv om jeg riktignok er født tidlig på syttitallet og bodde litt lenger nord. Min erfaring er primært fra Vestlandske Indremisjon og Misjonssambandet. Ikke akkurat miljø som var kjent for å fokusere på fant og moro.
Jeg har ikke tall på hvor mange prekener jeg har hørt som handler om hva man IKKE skal gjøre.
Min erfaring med disse miljøene er fra 1999/2000 og til nå, så hvordan det var før det vet jeg lite om. Annet enn at jeg har fått inntrykk av at mye har endret seg, også de årene jeg har vært kristen. Men som skeptisk, muligens direkte negativ, til disse miljøene i utgangspunktet, så har jeg fått ta ene oppgjøret etter det andre med egne fordommer. Jeg synes vel i sin tid det ble vel mye fart og moro i Imi-kirken, og balanserte med noen år i forhenværende statskirke. :knegg:
Eg må le av den siste, niobe. Jaja. Eg trur både nokon og niobe har rett. Eg er vokse opp i indremisjonen på Vestlandet og eg trur bok at slik forkynning fanst. Men ikkje i større grad enn at no, 25 år etter, heng det lite att av det her hjå meg.
Shoppestoppen min er overhodet ikkje religiøst grunngjeving, men såret og slett fordi eg shopper for mykje til vanleg. Å snu mønstre går på korleis eg vil prioritere rett. Men det er kanskje rart at eg, med min bakgrunn har starta dei to trådene? :knegg:
fastetida gjer eg ingenting ut av. Diverre.
Å, jeg leste en slem, men morsom kommentar på twitter under et program med noen søte, flinke jenter: "Hvis dette er gladkristne, tror jeg egentlig jeg foretrekker surkristne".
Det er vel litt der vi er etterhvert, kanskje? :knegg: Doomed if you do osv.
Det kan godt hende at ting har forandra seg, altså. Mine erfaringar begynner jo som sagt å bli gamle. Eg opplevde òg eit markant skilje mellom Jæren og Oslo, på akkurat dette området, så eg trur absolutt at dette er miljøavhengig. Men eg har blitt oppfostra på sex-før-ekteskapet-preiken av typen "Du er som ei kake og for kvart kakestykke du deler ut, blir det mindre igjen" og "Nå er det kollekt og viss du tenker at du skal gi ein tidel av det du har tent, tar du feil, du skal gi ein tjuendel av det du har tent. Kom igjen, dobbelt opp!". For ikkje å snakke om at den legendariske "Djevelen bur i trommene, veit du!", før straumen til bandet blei kutta (og trommene var det einaste som framleis virka). (Nærbø, 1999). Når det kjem til retorikken rundt askese når det gjaldt alkohol, tobakk og liknande var det same greia.
Det kan hende det er feilsitering òg, for eg er ikkje matematikar og dette er lenge sidan. Men det var i alle fall eit enormt fokus på offermentalitet, særleg når det kom til pengeinnsamlinga.
