Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
VG (!) har i dag en sak som handler om eldre, over 70, som føler seg presset ut av arbeidslivet. Nå er ikke dette en problemstilling jeg antar foreløpig er så aktuell for mange her inne, men jeg antar at flere av oss kanskje har foreldre i denne alderen og at det ikke blir en problemstilling som blir mindre i årene fremover.
Jeg merket meg at USAs nye sentralbanksjef er over 67. Og jeg har i mange år tenkt at man i det norske arbeidsmarkedet kanskje er litt for opptatt av at man må sette fart på karrieren i løpet av 30-årene, og vise tydelige lederegenskaper disse årene, hvis man skal ha noen mulighet til å "nå opp". Utfordringen blir at mange ambisiøse (spesielt) kvinner velger å sette barn på vent, for å dyrke karrieren. Eller at det forventes at man skal være et supermenneske som takler "alt", både karriere og barn, i steden for at det blir rom for å dyrke familie ved siden av en roligere jobb i noen år, for så å sette inn et ekstra gir når barna blir små, sover om natten og ikke krever like mye fysisk av en som forelder.
Hva mener dere, har vi et samfunn som kanskje i for stor grad dyrker ungdommen, og ikke helt klarer å verdsette verdien av det å være eldre og mer erfaren?
I mitt yrke burde man kunne ansette eldre som har masse uvurderlig erfaring men som ikke greier rottekjøret med vakter lenger. Skulle ønske det fantes emeritusstillinger.
Etter snart 12 år i arbeidslivet har jeg skjønt hvor lite man som nyutdannet faktisk skjønner. Og jeg har fått en helt annen respekt for den verdien som ligger i den udokumenterte erfaringen man får gjennom et langt arbeidsliv. Jeg tror det er viktig at man som arbeidstaker er flink til å holde seg faglig oppdatert - og at man dokumenterer at man har holdt seg faglig oppdatert. Jeg tror også det er viktig at man viser at man er villig til å ta i bruk teknologi og ikke tro at man kan alt, bare fordi man har lang erfaring fra et felt. Når det er sagt så mener jeg også at hvis man både kan dokumentere omstillingsevne, vilje til å tenke nytt og prøve noe nytt enn "det man alltid har gjort", så er verdien av livserfaring helt uvurderlig. En av de som var omtalt i artikkelen fikk ikke en stilling med den begrunnelse at de ønsket noen yngre i stillingen. Det skinner også ganske tydelig gjennom at arbeidsgiver nok også ønsket seg noen som var formbar. Men er det alltid optimalt å få en man kan forme selv, fremfor en som er tøff nok til å stille spørsmål ved det som oppleves som sannheter internt i organisasjonen?
Jeg byttet jobb i 2013, og fikk en skikkelig aha-opplevelse hva gjelder verdien av den erfaringen jeg har bygget opp i løpet av de årene jeg har jobbet. Jeg har alltid målt meg selv på fagkunnskap, men har skjønt at den ikke-målbare eller dokumenterbare kompetansen er vel så mye verdt.
Jeg er ikke sikker på at det bare er "dyrking av yngre" som er greia her. En eldre arbeidstaker vil koster mer i lønn enn en yngre arbeidstaker. I tillegg har alle arbeidstakere over 60 rett på en ekstra ferieuke.
Jeg synes egentlig det er helt greit at eldre over 70 (jeg mener 70!) får et hint om å trekke seg tilbake (jeg leser mellom linjene at de ikke blir "presset") hvis det er unge, kompatible mennesker som kan overta. Egentlig er det rart at alder, kjønn, hudfarge, religion og hva_har_du skal ha noe som helst å si i de fleste yrker. Det som burde telle, er hvor godt man klarer å utføre jobben. Jeg har sett eldre som burde takket for seg for lenge siden og yngre som aldri burde ha søkt.
Men der finnes nok unntak og det er ingen tvil om at eldre innehar mye kunnskap som andre kan ha nytte av, men som da kan være vanskelig å utnytte uten at det går utover vanlige arbeidsoppgaver (som ikke blir bra utført lenger pga alderen).
Dette er en god oppsummering, synes jeg. Siden det ligger rom for mange diskusjoner, skjønn og rettssaker i "hvor godt man klarer å utføre jobben", tror jeg det må være en aldersgrense oppad. Mitt inntrykk er at det for en del 65+ er vanskelig å holde seg faglig oppdatert.
Nå er det jo heller ikke sånn at folk vil klatre nedover igjen på karrierestigen, så om man som 65+ kunne fint bidra i mindre ansvarsfulle mer rutinepregede jobber, er det de færreste som er interesserte i dette. Tror jeg.
Jeg synes egentlig det er verre at endel som så vidt har passert 50 ikke engang blir tatt inn på intervju når de søker ny jobb. Med bakgrunn i alder. Vi trenger at folk står i jobb frem til pensjon. En haug med friske folk uten jobb blir i lengden en kjempebelasting for samfunnet, både sosialt og økonomisk.
Det virker som vanskene med å holde seg oppdatert handler mest om motvilje mot endring og tilpasning, snarere enn reell evne til læring.
Dessuten er det jo forskjell på jobber og folk. At en professor som holder på å få til et faglig gjennombrudd blir tvunget til å slutte er tøys. Men mange med harde fysisk krevende jobber eller tøffe turnuser burde få gå av før. At friske folk i kontorjobb skal gå av med AFP, feks? Tåpelig.
Mens det er høyst påkrevd at en professor som har størknet fullstendig og ikke gjort et slag på 20 år, blir leid over på emerituskontoret. (Hvor man for øvrig også fint kan få til faglige gjennombrudd.) Mvh. midlertidig vitenskapelig ansatt på snart 40
Jeg ble en gang konversert av en slik størknet en under en middag. Han syntes det var en skandale at det var tvungen pensjon ved 70. Jeg slet kraftig med pokerfjeset mitt. :gal:
En ting man kan gjøre er å se til oljebransjen. Der er det sånn mangel på skolerte folk at det er rift om de over 60 som ønsker å stå i jobb noen år ekstra. Jeg kjenner til flere tilfeller der folk opp mot 70 år (og faktisk over) går inn og tar konsulentoppdrag. Mitt inntrykk er at dette særlig gjelder høyere stillinger hvor erfaring betyr utrolig mye og hvor feilskjær betyr millioner og milliarder i tap. . Hva slags arbeidssituasjon man har hatt gjennom livet og hva slags krav man er vant til å møte spiller inn. Om det er et yrke med stor grad av faglig utvikling så er man kanskje mer vant til at man bare må tilpasse seg.
Det var jo jeg som startet denne tråden, og i etterkant har jeg snakket med en del mennesker som nærmer seg pensjonsalderen. Flere av disse er ganske tydelige på at det er et klart behov for å ha en absolutt pensjonsalder, nettopp for å kunne kvitte seg med de som har størknet, på en verdig måte. Hvis man faktisk ønsker å beholde dem, så finnes det alltid løsninger for det.
Jeg kjenner også til noen som burde fått sparken for lenge siden, men som man til slutt ble kvitt pga den absolutte aldersgrensen. Men når man har slike som er totalt uegnet i jobben tror jeg av og til at pensjonsalderen blir en hvilepute for arbeidsgiver, og at det ville vært bedre for alle om sjefene ble tvunget til å ta ubehagelige avgjørelser heller enn å vente på at vedkommende blir 70.
På den andre siden finnes det ofte alternativer; konsulentoppdrag, kortere vikariater, etc. Men det ivaretar ikke det psykiske aspektet for dem som blir sittende uten noenting som pensjonister. Det er en del som har arbeidsplassen som sin eneste sosiale arena, og som blir svært ensomme som gamle. Kunne totalprisen for samfunnet blitt billigere om de ble holdt i aktivitet?
Hvis eldre skal få stå lenge i jobb må det ordninger til som gjør at ikke de yngre på arbeidsplassen må "betale" prisen det er for å ha eldre arbeidstakere som kolleger.
Jeg tenker også at det bør være en form for vurdering også underveis i mange yrker hvis folk skal kunne stå i jobb til de blir veldig gamle. Skal man ha medarbeidere på 80 må det legges inn måter å få dem ut på når de ikke er på høyden lengre. Risiko for redusert evne til å utføre jobb øker veldig fra 70 og utover statistisk sett.
Å være kollega til en som begynner å bli dement kan være tøft.
Jeg har tro på at de fleste skal ut av sin vanlige stilling før de er 70. I jobber der det passer med seniorstillinger kan man ha muligheten for å søke seg over i sånne, ellers tror jeg at en grense på 70 år for de fleste jobber fortsatt er fornuftig. Derimot bør det være bestemt av typen arbeid og ikke typen avtale hvem som får gullkantede avtaler i tidlig alder.
Da kan du også si at det er dyrt å la noen menn bli enkemenn, siden en del menn sliter med å ivareta venner og slekt på egenhånd.
Det er plenty av tilbud for pensjonister og spennende folk får spennende pensjonisttilværelser, så sant helsen er noenlunde ok. Jeg skal dyrke hobbyene mine og ser veldig frem til Esme og jeg totrer rundt i Europa og ser på hager og spiser scones og drikker portvin.
Jeg jobber i en bransje der det er helt vanlig for seniorer å fortsette frilans etter de går av med pensjon. Det virker helt uproblematisk, vi har en sånn en på min arbeidsplass også. Vi har en å spørre til råds i saker hvor vi trenger erfaringen eller nettverket, og pensjonisten kan si nei når vedkommende ikke har lyst eller kapasitet.
Samtidig er det riktig, tror jeg, at man har en dato hvor de faste jobbene skal gå videre til neste generasjon. Ellers blir det fort veldig vanskelig for yngre å få jobb og mulighet til å leve av inntektene sine. Som pensjonist er man stort sett ikke like avhengig av å jobbe fulltid for å få det til å gå rundt som en del av oss yngre er.
Drøssevis av de unge, spreke pensjonistene driver frivillig arbeid. Det er en sosial arena god som noen, og av enorm samfunnsnytte. Mange frivillige, f.eks. besøksvenner gjennom Røde kors, motvirker både egen ensomhet og ensomheten til den de besøker, så det er jo vinn-vinn.
Ser jeg for mitt yrke og erfaringer, er det kanskje at en del av de eldre ikke blir like gode på omstillinger og endringer, i et fagfelt og marked som endrer seg, som yngre.
Rent bedriftsøkonomisk kan man vel også forstå ledelsen - sett opp i mot konkurransesituasjonen man er i - som vel bortimot kan ansette to juniorer for hva én senior koster lønnsmessig. Juniorene vil også ha et par uker kortere ferie. Fagforeningene har vel kanskje presset gjennom litt for gode vilkår i "gamle gode tider".
Rent fraværsmessig er vel de litt eldre som jobber hos oss de som har "best oppmøte" - mindre planleggingsdager, syke barn osv osv.
Mitt inntrykk fra offentlig sektor er at eldre ledere stort sett "pensjoneres" inn i såkalte rådgiverstillinger. Der de fortsetter å heve den samme lønnen som da de faktisk var ledere og hadde arbeidspress og personalansvar, men gjør en brøkdel av jobben. Egentlig synes jeg at det er en litt frustrerende situasjon og det er ingen tvil om at de "sperrer veien" og binder fast en del av lønnsmidlene for karrierevekst for de som er yngre og faktisk har lyst til å bidra med noe.
Jeg ønsker meg en situasjon der man kan ha nytte av den erfaringen og kunnskapen som en del eldre sitter med. Men ordningen med at man først får en lønn basert på at det er tungt å sitte med personalansvar og så blir sittende med den lønnen etterpå, når man har gitt fra seg alt ansvar og har en fullstendig fri stilling, den synes jeg er rar.
Jeg er for å holde på en aldersgrense. Eventuelt at man kan åpne for at arbeidsgiver og arbeidstaker i felleskap søker om at denne får fortsette dersom det er et sterkt ønske om det. For eldre som fremdeles har mulighet så er det utrolig mange områder der man kan bidra frivillig. Selv skal jeg drive leksehjelp når jeg blir gammel har jeg funnet ut. Og kanskje være "frivillig bestemor".
Det er veldig sant. Moren min har en del faste oppdrag via Frivilligsentralen, og opplever det som veldig meningsfylt. (Og så tar hun gjerne oppdrag for barn og barnebarn også. :sparke: )
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
