Det har de siste dager, som jeg har observert, blitt skrevet om personer som er rundt 70 år, og som ønsker å fortsette i jobben, men opplever seg skviset ut.
I forbindelse med 70 års grensen, foreslår arbeidsministeren å øke særaldersgrensen for blant annet politi og brannmenn.
Denne artikkelen er muligens litt personlig, men hva når arbeidsgiver og taker ikke blir enige om når man skal gå av med pensjon? www.dn.no/karriere/article2747187.ece
Bør alle jobbe til de blir 70? Hva når man blir mentalt svekket av alderen, men ikke ser det selv?
En ting er i hvert fall sikkert; særaldersgrensene ble innført av en grunn, og det er mange hensyn å ta.
Jeg synes helt klart at folk som ønsker, og som er skikket, skal få stå i jobb så lenge som mulig. Samtidig må det være aksept for at de som ikke ønsker, eller orker, ikke gjør det og går av ved vanlig pensjonsalder, hva nå den ender opp med å bli (for den kommer til øke, enten på kort eller lang sikt).
Og den siste der tror jeg blir den vanskeligste å få til. Det er bare å se på samfunnet i dag og alt maset om gravide som jobber lenge eller ei i svangerskapet, hvor mye permisjon man tar ut og hvordan den deles: Det finnes ikke en fasit som passer alle, og ikke er det særlig almenn aksept for at folk faktisk er forskjellige.
Det bør i hvert fall settes en del krav til de som ønsker å stå lenger; det må ikke bli slik at de skal få fortsette på bekostning av yngre, og så ender man opp med en syvende far i huset, som attpåtil er håpløst faglig utdatert.
Det virker fremmed for meg som er i en bransje som skriker etter erfarne folk, og der det utarbeides all slags fleksible løsninger for å få folk til å være med, på sine egne premisser, så lenge de har ork.
Jeg har et par tidligere og nåværende kollegaer rundt 70 som bare jobber fordi de har lyst (de har ekstremt lukrative pensjons/sluttpakker fra 58+-løsningen til Statoil/Hydro), og det tror jeg virker forfriskende og stimulerende i seg selv.
Men som Ru sier, det må være fleksibelt, det må stilles krav (som til alle arbeidstakere, for så vidt), det må tilpasses bransje og yrke.
Det er mange hensyn å ta. I utgangspunktet så er det fint for den enkelte, for arbeidsmiljøet og for samfunnet at man jobber så lenge man kan/orker.
Men tenk tanken at folk ikke er så lett å bli kvitt når de passerer 70 - at de blir litt skrullete og utenfor uten å ha fått noen diagnose. Det tror jeg vil virke mot sin hensikt, kanskje gjør det det vanskelig for attraktive 65-åringer å få jobb, hvis man tror det blir vanskelig å bli kvitt dem igjen.
Angående spesielle yrker så har vel det en hensikt. Jeg ønsker meg ikke brannmenn på 70 år.
Politi- og brannvesen har veldig lav pensjonsalder, som kan gi mening når man er ute i aktiv tjeneste, men det er mange der som har helt vanlige jobber og som jeg vet er fortvilet over at de tvinges ut av politi/brannvesen og veldig mange velger å finne seg andre jobber i stedet, men hvor problemet er at de anses som dårlig kvalifisert rent utdanningsmessig.
Jeg har troen på en større fleksibilitet der ansatt og arbeidsgiver kan bli enige om når det er fint å pensjonere seg. Og der jobbene er slitsomme fysisk tenke over hvilke andre ting man kan bruke kompetansen til, hvor man gir og får nytte.
Jeg tenker at for f.eks. brannmenn og hjelpepleiere, så er den grensen der av en veldig god grunn.
Samme tildels for leger, jeg vil ikke ha en ustø kirurg. Samtidig besitter nok den kirurgen en hel masse annen kunnskap og kompetanse som KAN brukes og det er jo for dumt å glemme.
Det er vel ingen som har sagt at de skal jobbe operativt så lenge? Det finnes mange arbeidsoppgaver for eldre brannmenn som ikke akkurat er å slukke når det brenner liksom. Det samme med politifolk. Vet om flere over 60 som jobber med andre ting selv om de har nådd pensjonsalder.
Men det er klart det vil komme endringer. Levealder og helse bedres og økes hele tiden. Det er begrenset hvor lenge vi kan ha en modell der pensjonsårene lett kan vare lenger enn antall år som yrkesaktiv...
Jeg har ikke på noen måte tro på at jeg og vi på vår alder, om vi er friske, lett vil kunne gå av med pensjon når vi er 65/67. Ikke uten å ha spart opp godt med penger.
Det som jeg umiddelbart frykter, er de som har begynnende alzheimer, demens eller andre sykdommer som ikke gjør dem i stand til å gjøre jobben trygt, eller hva man skal si.
Når det gjelder dem som gikk ut i arbeid før de var 20 år, og har jobbet som hjelpepleier/tømrer eller annet arbeid som innebærer fysisk tung belastning, så bør det være noen/noe som ivaretar disse.
Samtidig må ikke stillingsvernet bli så sterkt at det blir vanskelig å pensjonere en person med langt fremskreden parkinson som fremdeles er i benektelsesfasen.
Jeg jobber i ett yrke med særaldersgrense og hos oss ønsker veldig få å jobbe videre de har en mulighet til å fortsette i jobben til de fyller 65 men jeg vet ikke om en eneste en som ikke har gått av med pensjon i en alder av 62 som er vår grense. Det er en grunn for at den er der og vi kommer til å kjempe for å få muligheten til å få beholde den.
Kjenner til et tilfelle der en særgrense kunne settes til side ved behov. En pressgruppe til en ansatt lagde brudulje fordi arbeidsgiver ikke ønsket fortsatt arbeid, så personen fikk fortsette etter en del støy. Dette til tross for at arbeidsgiver vet om en god del svakheter ved personen pga alder, men ikke nok til å lage en arbeidssak ut av det.
Særgrenser er der jo for en grunn, og for at man skal slippe å henge ut enkeltpersoner når de ikke lenger duger... Og ikke minst for tryggheten til oss andre som er avhengige av at en del virkelig skjøtter jobben sin korrekt.
Jeg er veldig delt, kjenner jeg. På den ene siden syns jeg vel vi innimellom dyrker ungdommen for mye, blant annet når man ser at mange 50-åringer opplever aldersdiskriminering, og ideen om at man må ha lykkes før førti hvis man skal ha noen sjans til å lykkes i arbeidslivet. Sånn sett burde det vært et rom for å satse på folk, selv om de har passert både 50 og 60.
På den andre siden så tror jeg nok dessverre det er en del av de 70-åringene, spesielt de i godt betalte stillinger, gjerne offentlige stillinger, som nok ikke egentlig har den verdien for arbeidsgiver som de selv innbiller seg at de har. Det er nok en del eldre som føler seg mer uvurderlige i jobben enn de faktisk er, og som fungerer som en liten propp i systemet, fremfor å være en ressurs. Og for disse så mener jeg faktisk det kan være et poeng at man har en slik absolutt grense, hvor kontrakten termineres på grunn av alder, og man slipper å måtte vise til en annen grunn.
Gaia: enig. Har selv sett et par tilfeller i nær krets, der flinke 55-åringer med mye å gi plutselig ikke kommer inn på amrkedet etter feks. en konkurs der de jobbet. Veldig synd.
På den annen side ser jeg jo i egen jobb at når noen pensjoneres, så kommer det inn yngre krefter med utroolig mye mer å gi, selv om ingen har vært misfornøyd med den forrige ansatte. Noen felter er nærmest revolusjonert ved slike bytter.
Jeg tror arbeidslivet må bli bedre på seniorløsninger. Ja, særgrenser er der av en grunn, men det kan jo hende at løsningen ikke er pensjon, men et tilrettelagt seniorløp. Det blir feil at man skal være pensjonist tilnærmet halve livet, i hvertfall basert på offentlig pensjonsordning. Eldre arbeidstakere kan være en enorm ressurs, men de er ofte ikke samme type ressurs som yngre arbeidstakere. Yngre arbeidstakere har ideer, arbeidslyst , er oppdatert og har stor kapasitet. Eldre arbeistakere har erfaring og på den måten en tyngde som ingen bok kan lære bort. Jeg er veldig takknemlig for de eldste blant mine kollegaer selv om de ikke lenger løper sammen med meg når ting må gå fort. Men erfaringen deres må vi prøve å suge mest mulig ut av før de gir seg tenker jeg.
I min jobb er det gjerne mer slik at vi unge gjør det vi kan for å helst ikke lære for mye av de eldre som gjør ting "slik det alltid har blitt gjort" og som snakker gubbekronglede byråkratispråk enhver blir skremt av å møte når man ringer for råd. :ler:
I min bransje er vi stort sett selvstendig næringsdrivende, og jeg synes det er motiverende å oppleve at mine kolleger fortsetter å jobbe og jobbe, selv om de er forbi den offisielle pensjonsalderen. Nå er vi avhengige av å være friske mentalt for å kunne levere i jobben. For ikke å snakk om å være oppdatert på den verden vi lever i, og dagens språkbruk. Den dagen man svekkes mentalt eller ikke gidder holde seg oppdatert vil det gi umiddelbart utslag i tap av kunder, så jeg er glad for at jeg har valgt den jobben jeg har.
Jeg tenker at mental svekkelse kan komme i alle aldre, og har alltid syntes at det er synd at mange som er friske både fysisk og mentalt har blitt presset ut i en fritid som har vært til ulempe for dem. Større fleksibilitet er nøkkelen, tenker jeg. Nylig hørte jeg på en fascinerende podcast med en kanadisk jurist, tror jeg det var, som diskuterte det siste valget i Storbritannia. Han var så interessant at jeg googlet ham, og oppdaget at han var godt over 80. Dette er ikke første gang jeg opplever noe lignende fra Storbritannia, så kanskje har vi noe å lære her?
De mest vellykkede eksemplene på eldre i arbeidsliv syns jeg er folk som kan bidra på konsulentbasis. Det holder dem skjerpet, i og med at de må levere fra prosjekt til prosjekt, og hvert prosjekt er nytt. Og de er der bare så lenge de faktisk er til nytte. Min far bidro en stund etter at han gikk av med pensjon, med foredrag og opplæring. Det var nok omtrent ingen andre i Norge som kunne mer om hans felt enn ham, og han ble mye brukt, til kunnskapen etter hvert ble utdatert. Han tok også en komitejobb som passet ham bra.
Jeg synes det er småkomisk når de som det siste året har gått av på 57 år kommer inn på kontoret mitt.. de er jammen meg rimelig godt trent og oppegående... Ulempen er at det hittil har vært litt enten eller. Så mange har valgt å gå på 57, og så finner de seg en jobb i det private næringslivet noen år.
Jeg synes det er helt ok at de ikke jobber aktivt med feks røykdykking når de er 60 år. Men det er en del andre ting som kan gjøres, både ift å være sjåfør og stå på lift etc. Eller jobbe innenfor forebyggende arbeid. Jeg synes det er dårlig utnyttelse av god arbeidskraft at de går på 57/60 år.
Dessuten misbrukes det rundt omkring. Så lenge det står at de er i utrykningstjeneste på papiret, så får de gå med særaldersgrense, selv om dette nok ikke alltid er tilfelle rundt omkring. Jeg vet også av politifokl som går av på 57 år som har sittet de siste 10 årene før det på kontor.
Helt enig, Nessie. Jeg var sivilansatt i politiet en gang i tiden, og syntes det var pussig at kontorrottene blant politiet ble pensjonister ved fylte 57. Til gjengjeld må jeg innrømme at mange av dem så betydelig eldre ut enn alderen sin, så de hadde hatt nok hatt noen krevende år bak dem.
Det gjelder noen av de som skal gå av hos oss og, både som brannkonstabel og feiere. De har jo hatt mange mange år i jobb, uten spesielt godt utstyr og HMS tiltak. :nikker:
Men nå er jo det endret ganske betraktelig. Både utstyr, oppfølging, HMS, trening osv.
Jeg ser en utfordring i at 62 og 72 f.eks. kan utarte seg radikalt forskjellig for noen. Enkelte har motivasjonen og 'drivet' i seg, mens andre er slitne, lei og er mindre interessert i å forholde seg til endringer, forbedringer og nye strategier. Vil man jobbe og være 'i det' så kan folk godt strekke tida så langt de måtte klare. Det er derimot mye vaskeligere når den indre gløden er i ferd med å forsvinne - og for noen er dette relativt tidlig.
Man burde kanskje åpne opp for større valgfrihet. Altså ikke at man endrer pensjonsalderen, men at det blir enklere å fortsette i jobb for de som vil det.
I min bransje (skole) er det egentlig ikke så mange som går til pensjonsalder (67 år), men de som gjør det, de vil ofte ikke slutte når de er 67 år heller. Ofte er det særdeles flinke mennesker som godt kunne ha jobbet lenger, men det er liksom ikke skikkelig åpning for det sånn som jeg har oppfattet det/opplever det.
Det er veldig vanskelig for en arbeidsgiver og si til en arbeidstaker at nei, du får faktisk ikke jobbe her lenger fordi du er ikke oppdatert og rask nok. Når arbeidstaker ikke ser det selv og har kanskje jobbet der i årevis. Svigerfar har gått av med pensjon nå. Han er ikke 67 enda og jobbet som psykiater. Ingen tung fysisk jobb, men tror han allikevel følte seg litt gammel etter et lite slag og prostatakreft. Det dumme er at jeg tror det var litt vanskelig for han å jobbe litt når han gikk av med pensjon. Tror både han og de hadde satt pris på å kunne jobbe litt (f,eks med å skrive "trygdesaker" som de andre ikke liker, men som han kan godt)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
