Hvis du har mye pratisk erfaring og har lest deg opp mye om et emne, og andre stadig kommer med "å, jeg leste i VG at.." osv. Hvordan takler du det?
Jeg blir barnslig irritert. :sparke: Og jeg vet at det som regel er med gode hensikter, men samtidig, burde ikke folk som min egen mor vite at dette her har jeg oversikt over, jeg følger med, og innen det kommer i VG har jeg som regel alltid lest det for lenge siden i andre kilder.
Det er irriterende. :nikker: Det kommer an på hvor det kommer fra. Jeg kan finne på å ignorere eller bare nikk litt. Hos noen jeg kjenner er det definitivt ikke noe poeng å gå inn i noen saklig diskusjon. :erfart:
Innenfor mitt fagfelt er det veldig vanlig at alle har en mening og det synses mye, er mye fordommer og blir påstått veldig mye rart. Det er viktig å lytte til det som sies og få en begrunnelse. Jeg trenger ikke belære tilbake nødvendigvis, men om jeg klarer å stille noen spørsmål for å få folk til å tenke litt nytt eller søke ny og mer reflektert kunnskap er jeg veldig fornøyd. Jeg opplever sjeldent at det som sies er i kategorien veldig rett eller veldig feil, men det er til tider veldig ensporet.
Jeg er litt sånn "Jaja, whatever...", hører etter med et halvt øre og later som ingenting. Jeg er lærerstudent, og alle mener noe om både mitt fremtidige yrke og studiet jeg studerer nå. Jeg får ofte høre at norsk er et unødvendig tøysefag som tar opp plass fra de viktige fagene (matte og naturfag), og da gidder jeg i hvert fall ikke argumentere mot.
I sin tid hadde jeg en sjef som åpenbart mente at jeg var fullstendig ignorant om fagfeltet mitt. Han kunne si slikt som at det finnes en standard X vi må. Da var det 20 år siden standarden var innført. Det endte med at jeg sa opp, det var lite tilfredsstillende å jobbe fullstendig uten tillit fra sjefen. Mine tidligere og nye oppdragsgivere var lykkelige over å få meg tilbake som rådgiver i bransjen. :D
Isj, hvor var hodet? Jeg glemte ordet "følge" til slutte setning to. Og jeg glemte å svare på spørsmålet. Vanligvis blir jeg så lykkelig over at noen utenfor kretsen er interessert i emnet at jeg gråtende omfavner dem og prater masse om det de prøvde å belære meg om.
Jeg får god øvelse i å telle til 10 innvendig, trøster jeg meg med.
Jeg har en slektning som er ekstremt bedrevitersk. Og særlig når hn setter i gang om mitt arbeidsfelt, så kjenner jeg at jeg får ekstremt lyst til å fortelle hvor vanvittig feil hn tar. Personen er selvfølgelig også svært ordrik og forlanger alles oppmerksomhet når det snakkes. Men det har jeg forsøkt å motsi før, så jeg vet at det ikke fører noe godt med seg. Så jeg teller til 10 og klapper meg selv hardt på skulderen.
Og når folk gjentatte ganger bruker VG som eneste kilde, så humrer jeg litt innvendig.
Det møter jeg stadig vekk, og er jeg i slaget så lytter jeg og motsier mer enn gjerne om de er på bærtur.
Det plager meg sjelden og gjør meg ikke særlig opprørt; jeg jobber med ting som veldig mange har en mening om - helt uavhengig av egenerfaring.
Jeg blir for det meste belært av trettenåringen min om politiske saker og organisasjonsliv. :humre: Jeg har over tjue års organisasjonserfaring og erfaring med det politiske feltet hun er interessert i. Jeg innser at jeg hørtes fullstendig maken ut da jeg var tretten-femten, så jeg smiler pent og puster med magen mens hun inngående forklarer meg hvordan man tegner seg til debatt og replikk. Og husker den gangen jeg var fjorten og forklarte faren min, som var forsker på Norsk Utenrikspolitisk Institutt, om Israel-Palestina-konflikten. :flau:
Forskjellen på kompetente fagfolk og bedrevitarar er jo gjerne at bedrevitarane ikkje evnar å sjå dei komplekse samanhengane. Å stille spørsmål tilbake, der svaret krev djupare innsikt i feltet, har ein tendens til å hjelpe.
Det kommer an på emnet. Å bli belært om helse og medisiner av familiens mange alternativfjes irriterer meg grenselst og jeg blir veldig tydelig. Å bli belært om historie av min svigerfar fremkaller voldsfantasier. (jeg er historiker, hans kvalifikasjon er at han er gammel. Han mener hans kvalifikasjon trumfer min.) Det meste annet er "snakk til hånden".
Det er min beste strategi når jeg går lei av å høre på Folk Som Vet Alt. "Sier du det? Hva mener du er grunnen til at X medfører Y da?" i en litt uskyldig, og ganske interessert tone, som om jeg virkelig vil vite svaret. (Og hadde vedkommende kommet opp med et ordentlig svar, så hadde jo det vært supert, og jeg hadde mer enn gjerne lyttet interessert.) Det bruker være ganske effektivt for å pense oss over på et annet tema.
Som veganer (som har vært det i mange år og har enormt med kunnskaper om emnet) er jeg vant til dette ja. Herregud så mange folk uten et snev av ernæringskunnskaper som helt plutselig blir selverklærte ernæringsfysiologer så fort man sier man er veganer, og som hovedsakelig baserer kunnskapene sine på dårlige VG-artikler eller 'jeg kjenner en som kjenner en som mistet tennene da han ble veggis' og lignende. Det er nesten latterlig.
Jeg kjenner at jeg foreløpig har uendelig med toleranseevne når ungene forsøker seg på litt større samfunnsmessig engasjement. Men det går vel over kanskje? Nå bare gledes jeg over at det finnes interessefelter utenfor skylanders/One Direction.
Jeg kan bli irritert, ja, både IRL og her på forum. Jeg mener jo f.eks. at jeg vet mer om skolen enn Folk flest og kan bli irritert når folk ikke kan skjønne at man ikke "bare" kan gjøre slik og slik. Irritasjonen gjelder også for andre emner enn skolen, og "jeg har lest i VG" er sjelden en god start på en debatt.
Hvis man tar dem på alvor og går tilstrekkelig ned i smådetaljene pleier det å gå over. Av en eller annen grunn husker jeg lett tall, og når man kan svare med; "Nei, økningen der var 37,92% i 1883" gir de fleste seg. De siste kverulantene må man bare jatte med.
Enig. Da en i familien var ute i en av sine "alt var mye bedre før"-tirader - denne gangen om hvor bortskjemte barn er nå om dagen inkl. unødvendig hjelmbruk, bilbeltebruk, hysteriske foreldre osv.- og viste til barna i Afghanistan som nesten ikke har sko men klarer seg fint likevel, var min respons: "Men hvordan forklarer du da at Afghanistan ligger på topp i barnedødelighet, mens den i Norge har sunket dramatisk siden du var barn?" Inni meg var jeg sånn: :snill:, mens jeg prøvde å være slik utenpå: :gruble:
Det avhenger veldig av hvem som belærer og hva saken handler om.
I jobbsammenheng (kunder) er jeg noen ganger pent nødt til å si ja og ha, og tenke mitt inni meg. Barn kan jeg høre på bedrevitenskap til grensa tipper over i frekkhet og nesevishet. Jeg har til og med innsett at svigerfar bare prøver (riktignok på en litt klønete måte) å være sosial eller finne noe å prate om når han kommer med uklare og generelle påstander. :engel:
Oh, don't get me started. :knegg: Det er klart at de fleste taxisjåfører i verden vet mer enn meg om dokumenterte legemidler og vaksinekonspirasjoner. Visste dere for øvrig at D-vitamin kunne kurert en hver sykdom, inkludert AIDS og kreft, og at alle vet det men den onde legemiddelindustrien sørger for at den korrupte styresmakten (litt uklart hvilken) holder kjeft om det?
Kjemp ned korrupsjonen ved å bestille dette kosttilskuddet på denne obskure nettsiden (kun 1679,- for en måneds forbruk).
Min mor er hellig overbevist om at hun er bedre på skredvurderinger enn meg. :humre: Jeg sier bare hmm og nikker og småjatter med, og klarer ikke hisse meg opp.
Derimot har jeg en annen bekjent som tilsynelatende tror han er nasjonal ekspert på alle felt, ut fra den kvalifikasjonene at han har lært om det på Lærerhøyskolen. Jeg, og flere, tenderer til å bli litt skarpe i enkelte familieselskap hvor han er overbevist om at han parkerer oss. :knegg:
"De klarer jo sånne "månelandinger" overalt, ellers! Skikkelig dustete at vi ikke fikk det til her!"
Jeg: "Det der er jo bare ikke sant! Det er ingen som er i nærheten av å få til CO2-rensing fra gasskraftverk. Selv fra kullkraft, som er mye lettere pga konsentrasjonen, så er det ETT anlegg, som settes i gang i disse dager. Med lagring på land. Et par mil unna. Det kan faktisk ikke sammenlignes! :blabla: "
Jeg jobber med et felt som mange. mange mener masse om. Jeg prøver å være snill og grei :snill: når folk vil fortelle meg at de har funnet Fasiten ™ på alle utfordringene i mitt fagfelt etter en lang pinnekjøttmiddag med tilhørende akevitt, men det hender at jeg jeg sprekker. Jeg er ikke spesielt stolt av å ha avlevert følgende replikk med tilnærmet utestemme til min far: "Jeg vil hevde at jeg faktisk vet adskillig mer om eldreomsorg enn Karl I Hagen."
Jeg kjenner også en sånn som er ekspert i ALT. Fra barneoppdragelse til el-biler til global oppvarming til medisinsk forskning til trening til kosthold til båtmotorer til sykler til hvahardu.
Nå har han begynt på videreutdanning og min manns tørre kommentar til det var: Hæ? Jeg trodde han visste alt fra før?
Niobe: Fortell dem at de kan putte omegakapslene sine et visst sted. :klemme:
Jeg var visst litt belærende overfor en av foreleserne mine forrige uke. Men det han sa var fullstendig feil, og dette er noe jeg kan MYE om. :belærende:
Vi tilbrakte en helg sammen med en sånn i sommer. Det var ofte jeg bare måtte reise meg opp og gå et annet sted for å ikke klikke totalt.
Men jeg syns også at det er irriterende med de som mener at siden det er deres fagfelt, så kan ingen andre ha meninger eller komme med innspill. Slik at man som elev/forelder/bruker/kunde/pasient/pårørende osv... ikke har rett til å si noe.
Jeg blir overraskende nok ganske rolig, men veldig overbærende og sikkert litt "snillete" i uttrykket før jeg sier "men det er faktisk ikke sånn det ER". Og så kommer det en kortere eller lengre tirade om hvordan det faktisk ER, og hvorfor osv.
Eller de som har veldig sterke meninger om en sak som jeg synes er ganske uinteressant. Og som peiser på med argumenter for den ene siden av saken som er så viktig, gjerne innen et felt jeg ikke kan så mye detaljer om sånn at det blir umulig med noen form for diskusjon eller meningsutveksling.
Jeg har (som geskjeftig og hjelpsomt anlagt) i og for seg forståelse for at folk, møtt med noe så vanskelig som alvorlig kronisk sykdom ønsker å BIDRA, hjelpe til, si noe nyttig. Og så har man da kanskje akkurat lest noe ekstremt interessant om omega eller noe. Det blir så "tomt" å si "huff, da, det var leit" - vi vil jo gjerne gi råd og hjelpe til. Jeg har møysommelig lært meg å til dels tøyle denne "hjelpsomheten", fordi jeg vet at det er plagsomt og ikke nyttig. men det har tatt tid.
Det overrasker meg hvis det er folk som kjenner til tilstanden din og også hvor dårlig du periodevis er/har vært. Det er jo fullstendig latterlig å tro at Omega 3 skal ha noen betydning.
Begge deler. Det skjer vel oftest i forbindelse med at folk får høre at jeg er syk, men det finnes også dem som aldri gir seg. Det beste er jo at de fleste rådene gjelder forebygging av hjerte- og karsykdommer. Seneste laget for det nå.
Jeg tror aldri jeg har møtt noen som har belært meg om mitt fagfelt. :gruble:
Men jeg har en tendens til å tenke at jeg er veldig smart selv, så enkelte ganger tenker jeg at "huff, nå hørtes jeg sikkert veldig bedrevitende ut". Særlig hvis det er noe jeg har bittelitt greie på og jeg snakker med noen som kan masse om det. Da blir jeg fort litt ivrig etter å fortelle alt jeg kan om emnet. :flau:
Jeg kan nok være litt sånn jeg også. Jeg hadde lest en artikkel en gang og fortalte om innholdet, samt selvsagt mine tolkninger :flau:, til en person jeg ikke kjente så godt ennå. Hvorpå hun svarte "å, så spennende, jeg har jobbet sammen med artikkelforfatteren!" Ooops. Jeg stoppet voksenopplæringen akkurat der.
Høhø, jeg tenker litt sånn om norsklæreren min nå. :glis: Folk som skriver med Comic Sans som font og bruker smileyer som tegnsetting har ikke egentlig så mye tyngde når de sier at jeg skriver for kompliserte setninger. :knegg:
Ellers - talk to the hand. Jeg tar ikke slikt så tungt.
Jeg er dessverre også temmelig geskjeftig, påståelig og belærende. :flau: Uten at det hindrer meg det minste i å irritere meg blå over folk som ligner meg. :flau:
Dette er jo det som er så deilig med å være ung, tenker jeg. :) Kjenner jeg savner å være så skråsikker. Det er faktisk det jeg savner aller mest med å være ung, ikke utseende, formen eller det å livet fremfor meg. Men å være helt overbevist om at jeg var på høyden. Enkelte vil nok hevde at jeg er akkurat slik enda, overbevist om at jeg kan alt om det meste. :humre:
Jeg finnes ikke overrasket, dessverre. :klemme: Jeg er blitt veldig god på å skjerme meg med å skjule mye, jeg orker ikke alt av kommentarer fra all verden bestandig. Men jeg skjønner at en kronisk sykdom som du har ikke er bare å "gjemme vekk" heller.
Hmmm... Innser at det å jobb med IT faktisk er en fordel her. IT er virkelig ikke noe som mange prøver å belære noen om uten at de faktisk vet noe om det.
Etter å ha sett ganske så mange mentale "gardiner" gå ned når jeg har fortalt hva jeg jobber med, så begrenser jeg meg til å si IT, ikke fordype akkurat hva jobben består av, når noen spør.
Ulempen er jo at man evt. blir brukt til IT-support, og det er jo ikke det som egentlig er fagfeltet mitt. Men, man bidrar så godt man kan da.
Jeg er en skikkelig bessewisser selv, som gjerne snakker om legeting på jobben, hehe. Men jeg er ihvertfall smart nok til å undre meg over en del ting, få svar fra legene og godta dette svaret.
Selv jobber jeg med et til tider upopulært fagfelt, men vi er ikke så ille som ryktet skal ha det til. Derfor blir jeg ganske sur når folk (som gjerne ellers er oppegående) kommer med konspirasjonsteorier (som liksom jeg eller andre skulle ha kokt sammen, noe som er helt feil), sier at noe er "alt for vanskelig" (når det i realiteten er lett, det er bare en del folk som ikke gidder å forberede seg eller lese brev). Da liker jeg å slå i bordet med et par hard core facts fra fagfeltet, som gjør at de fleste er glad jeg jobber. Noen velger dog bare å se bort fra dette, og leve videre i sin ignorante la-la-verden. (Og dette kunne jo vært greit, det er bare så kjipt når noen av disse kan få betydning for mitt virke og debatten for øvrig)
Sånn ellers så jobber jeg med noen spesialister på et fagfelt, innenfor noe som i ny og ne er i media. Da hender det vi har litt dyptgående samtaler om temaet i lunsjen (dvs jeg hører mest, siden det ikke er mitt fag). Alltid artig da når noen av de som snakker lengst og saaaaaaaaaaaaaktest på jobben da har lest noe i VG og bruker 8 min på å legge ut om dette til spesialistene, når disse feks. har vært veileder på den forskningsrapporten som VG har trukket feil fakta ut av eller noe. Og den som ikke er spesialist ikke skjønner dette og begynner å argumentere ut fra hva nyhetene sier.
Jeg har ting jeg kan mye om, som jeg aldri går inn i debatt om. Rovdyr er en slik ting.
Folk sier de rareste ting, men noen ting er bare ikke verd det.
Derimot er jeg ganske lettfyrt på andre ting og har hyttet med pekefingeren litt i overkan ofte :knegg:
Tiltredes. Jeg føler meg ofte privilegert som driver med noe som ikke alle og enhver har sterke meninger om. Ingen forståsegpåere i selskapslivet og ingen fjollete avisinnlegg som forklarer hvor uendelig dumme vi er alle sammen. :knegg:
Det er da ikke det ytre som teller, ei heller når det gjelder fonter. :niks: Jeg liker godt Comic Sans, (visste ikke at det var frowned upon før jeg havnet på FP, og etterpå har jeg brukt det bare på trass- se signaturen min :knegg: ) men jeg håper da jeg har tyngde som fagperson likevel. Smileys som tegnsetting slår jeg dog hardt ned på, det skal jeg ha.
Jeg svarer ironisk og sarkastisk, tenker mitt, type; "Nek", "Tulling", "Tosk", et stempel som følger vedkommende til graven. Jeg gidder sjelden å gå inn i store diskusjoner dersom vedkommende trosser mine anbefalinger mht jobben min, da jeg krysser fingrene og håper det går til helvete, hvilket det ofte gjør. Da er den beste fryd skadefryd.
Min beste venninne vet alt om barn og barneoppdragelse og sånt. For ti år siden kunne jeg si at det får vi snakke om igjen når du eventuelt får barn. I dag kan jeg ikke si det, hun kan ikke få barn. Men hun har fremdeles svar på alt om temaet.
Det kommer helt an på om pasienten skjønte det de leste eller ei.
De fleste som er skikkelig flinke i sitt fag, uansett fag er greie å forholde seg til, for de antar at andre er like flinke i sitt fag.
Folk som ikke kan noe, de antar at andre heller ikke kan noe, og tror at alt er liksom åpent for synseføling og debatt.
Haha.
Jeg havner endel i den, og da innen emnet autisme, autismeforskning, og ikke minst autisme og kosthold.
Jeg PRØVER å bare jatte. Men det ender ofte med at jeg jatter bittelitt, holder kjeft en stund, lar de ro seg GODT utpå galskapen, før jeg kommer med en triade, reiser meg, takker for meg og går. :flau:
(jeg har skremt livskiten av to klasser med helsefagarbeidere i dag. innser De kommer iallefall ALLTID til å hilse pent på foreldre og søsken på jobb, og de kommer ALDRI til å si "jeg hørte om noen som ble KURERT av autisme ved å leve glutenfritt" Mohaha.)
Ser den, og ofte er det vel sånn. :nemlig: Samtidig er vel det der en selvtillitsgreie? Mennesker uten selvtillit vil vel ofte tro at andre har rett uansett hvor lite peiling de har. Samtidig er vel folk med dårlig selvtillit neppe de menneskene vi diskutere her, siden de sjelden er belærende. :innser:
Jeg tror min lege hater dette. Jeg har to ganger funnet tilstander som har passet med mine symptomer på nettet/i bøker og begge gangene har hun virket sur og sagt at jeg sannsynligvis tar feil. Men hun har gått med på tester og begge gangene hadde jeg rett. Så følte vel egentlig at hun tvilte på meg fordi andre ikke er kritisk til kilder evt. er hypokonder.
Ha, ha, jeg hadde en kvinnelig kollega som insisterte på å klemme en elev med asperger (hvis eleven ikke hørte etter når du snakket til h*n var det ofte bare å si: enten hører du etter eller så må jeg ta på deg.... Klemming gjorde at alt bare låste seg.). Min kollega visste nemlig bedre.
Har ikke truffet freidige, nyutdannede revisorer. Så det har jeg sluppet.
Arbeider sammen med et par "har vært revisor, er regnskapsfører nå"-folk, men ellers har jeg ikke truffet andre revisorer enn... de som reviderer for oss. Og de er ikke freidige, ikke nyutdannede, og stort sett veldig lite merkbare.
Jeg føler av og til at jeg har like mye bruk for alt jeg kan litt om som det jeg kan mye om. På jobb altså. :knegg: Jeg hadde vært yrkeshemmet uten drømmehagen, hello kitty, minecraft, litt basiskunnskap om spill og programmering, litt basis treningskunnskap, litt om hva de fleste driver med rett og slett. Jepp. Det er nesten like viktig som det jeg egentlig er betalt for å tenke på.
Det vanskeligste er når virkelighetsoppfatningen spriker veldig slik at man sliter med å finne felles kontekst å forklare inn i. Det er mulig det hjelper å være barnelege altså, men selv mine tegne-og-fortelle-med-flanellograf-ishe fremstillinger trenger et minimum av naturvitenskaplig verdensforståelse for å sette seg.
Det trenger jeg ikke. Men jeg kan synge alle sangene på Kaptein sabeltann og Grusomme gabriels skatt. Og jeg jobber til drømmehagen flere timer i uka. :nemlig: Jeg har filter så jeg hører det bare når jeg vil.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.