daffy sa for 11år siden:

Noen som har lyst til å diskutere Fugletribunalet av Agnes Ravatn?

www.dagbladet.no/2014/02/01/kultur/litteratur/agnes_ravatn/fugletribunalet/p2/31596579/

daffy sa for 11år siden:

Jeg har akkurat lest den ferdig. Før har jeg kun lest noen selvhjelpsbokanmeldelsene hennes, og det var jo fornøyelig lesning! :) Jeg begynte på boken med stor velvilje, hadde kun hørt positive kommentarer om den.

Jeg syns den var helt ok, og verdt å lese. Men ikke så veldig mye mer enn det heller. Jeg tror jeg ble litt skuffet.

Historien engasjerer hele veien. Personene er interessante, ihvertfall Bagge. Allis får jeg liksom ikke helt grepet på, men det er jo også en del av boken og det som holder på spenningen, at bakgrunnen til personene kommer litt etter litt. Det som skjemmer boken for meg, er at jeg syns det var for mange logiske brister i historien. Jeg klarer ikke helt å tro på den og milljøet den er satt i.

Jeg kjenner igjen miljøet som skildres (Sunnhordland), og naturskildringene er fine og føles riktige. Men det noe med tid og sted som hele tiden skurrer. Som om Ravatn har drømt seg tilbake til 60-tallet hvor husholdersker, pensjonat og slikt var litt oftere å snuble over enn i dag. Andre ting er også vanskelig å tro på. Hovedpersonen kan absolutt ingenting om hage når hun begynner i jobben, men kutter litt av en gren i hagen, teller åreringene og anslår sist hekken ble trimmet?

Dette at Bagge i et år skal ha laget en færing i naustet uten at Allis har merket det er jo også helt usannsynlig. Bygging av færinger er ingen lydløs aktivitet. Båtene klinkes jo, og hammerslagene høres jo godt.

Røverdatter sa for 10år siden:

Litt gammel tråd, men jeg leste denne i juleferien og er helt enig med deg. Det er synd at en så velskrevet bok, på vakkert nynorsk ender med å være så lite troverdig. Jeg syns slutten ødela alt egentlig. Hele personen Allis raknet da hun ikke greide å forutse at det å avsløre sin utroskap i den båten ville ende fatalt.

Jeg satt igjen med følelsen av boken var helt meningsløs og at ønsket om å skrive en bok har overskygget det at man faktisk ikke har noe vettugt å skrive om. Og det til tross for at boken er særdeles godt skrevet med veldig fine miljøskildringer og en interessant første halvdel som fungerer godt.

Blå sa for 10år siden:

Jeg likte i utgangspunktet boken godt. Jeg synes at skildringene er gode og det gjorde meg egentlig ikke så mye at det var en del logiske brister. Historien er jo i det hele tatt ganske usannsynlig, så det legger jeg mest på dikterisk frihet.

Jeg var likevel skuffet over slutten. Jeg vet ikke om jeg helt forsto den. Men inn til da syntes jeg det var bra.

Grunnen til at jeg leste den var at den nå skal settes opp på Det norske teateret i Oslo. Jeg vet ikke om jeg får anledning til å se den, men jeg ville i hvert fall lese boken for å vurdere det. Og jeg har lyst til å se den som teater, om det blir mulig.

Røverdatter sa for 10år siden:

Litteraturen er jo full av usannsynlige historier som likevel er troverdige. Jeg tenker at det har med formidlingsevne å gjøre mer enn dikterisk frihet. Som leser har jeg ingen krav om at det jeg leser skal være virkelighetsnært, men jeg må tro på en historie for at den skal gripe meg.

At hele den der babycall-greia minner om en vandrehistorie gir jo heller ikke noe løft til inntrykket av boken. Mulig det faktisk er en vandrehistorie - det virker som jeg har hørt det før.

Hondacrv sa for 10år siden:

Eg er veldig samd med deg her. Slutten var lite troverdig, og det ødela mykje synes eg. Skulle det ende sånn, burde det vore bygd opp på ein måte som var meir truverdig. Blei litt irritert til slutt.

Pebbles sa for 10år siden:

Hvorfor synes dere at slutten var lite troverdig?

Magica sa for 10år siden:

Jeg syns den var litt snål. Men nydelig språk.

Pebbles sa for 10år siden:

Er målet på om et plot er godt om det er realistisk, forresten? Fugletribunalet er omtalt som en thriller (noe jeg ikke visste da jeg leste den, men som gjorte opplevelsen enda bedre tror jeg - uhyggen snek seg liksom uforvarende på.)

Jeg synes slutten er det som hever hele boka - og det kom uhyggelig frampek da de ble hakket av fugler på stranda og en skjønte at det mørke i sinnet og hendingsforløpet slett ikke var over.

Det er en av de beste bøkene jeg har lest. Jeg er forøvrig en stor fan av kronikkene Ravatn skriver også - maken til intelligent og morsom dame!

Røverdatter sa for 10år siden:

Jeg syns hovedpersonen rakner når hun ikke skjønner at noen kommer til å dø i den båten. Hun er fra før ingen tydelig person, men man antar en viss dybde i henne i det at hun oppholder seg såpass lenge i de intetsigende omgivelsene for å sone det hun har gjort. Når hun ikke greier å forutse at det er en lite smart ting å fortelle om egen utroskap mens hun er i en båt med en mann som nesten drepte konen sin i en båt da konen fortalte om sin utroskap. Da rakner hun helt for meg og jeg mister den forståelsen jeg hadde av hvem hun er. Slutten gjør at selve historien og plottet virker oppstyltet, symbolikken fungerer dårlig og er også temmelig oppbrukt og forutsigbar. Det sammen med at hovedpersonen er så lite troverdig - det ødelegger for en ellers velskrevet roman.

Syns jeg. :)

Nå er ikke thriller min favoritt i utgangspunktet, så det kan være at det er det som ødelegger en del av min leseropplevelse.

Syrin sa for 10år siden:

Er det ikkje litt av poenget da - at ho med vilje gjenskaper det som skjedde før - som ein slags test? At Bagge får ein ny sjangse til å handle på ein annan måte enn han gjorde første gang - og at han feilar?

Blå sa for 10år siden:

Det er selvsagt et mulig poeng. For meg ble bare slutten veldig brå og abrupt. Men den ødela ikke resten av boken, som jeg som sagt likte godt. Men nå er jeg veldig begeistret for det Agnes Ravatn skriver generelt.

Røverdatter sa for 10år siden:

[quote=Zoë;4139773]Er målet på om et plot er godt om det er realistisk, forresten? quote]

Nei, det ikke noe mål at det skal være realistisk, men jeg syns historier fungerer best når personene og handlingene deres henger sammen gjennom hele fortellingen. Det har, som sagt ikke noe med realistisk eller virkelighetsnær handling å gjøre, men at det fungerer dårlig når personen som er bygget gjennom en roman plutselig viser egenskaper som kommer helt ut av det blå. Da mister fortellingen tråden og det er til forringelse for min leseropplevelse.

Jeg har ikke lest noe annet av Agnes Ravatn, men jeg syns ikke det har noe å si egentlig. Jeg har lest mange forfattere der jeg liker en bok og misliker en annen. Det er ikke så viktig for leseropplevelsen min hvem forfatteren er i så måte.

Pebbles sa for 10år siden:

Ja, det er slik jeg opplevde det også.

Pebbles sa for 10år siden:

Nei, at jeg liker det hun skriver ellers var kun ment som en digresjon. Å skrive kronikker er jo også en helt annen sjanger. Som hun behersker brilliant!

Bluen sa for 10år siden:

Slik jeg tolker deg, handler det om at det bør være troverdig innenfor sitt univers, ikke nødvendigvis realistisk ut fra objektive kriterier. (Og jeg er enig - men har ikke lest denne boka. :knegg: )

Røverdatter sa for 10år siden:

Takk, Bluen! :riktig: Det er nøyaktig hva jeg mener og ikke evner å kløne ned. :knegg: