La det først være klart: Jeg er for selvbestemt abort. Jeg forstår at hver kvinne har sin gode grunn til å ta abort. Jeg synes også at det finnes gode grunner til abort. Men så sjekket jeg aborttallene for Norge, og jeg fikk litt bakoversveis. Det ser helt greit ut når jeg leser at 2-3 av 1000 kvinner tar abort. Men når jeg kom over statistikker over hvor mange som tar abort i forhold til fødsler?
[img]http://www.norden.org/no/tema/tema-2012/nordisk-statistik-i-50-aar-1/statistikk-fra-196220132012/aborter/illustration_large[/img]
Er ikke dette litt mye? Svikter prevansjonen så ofte? Eller har en del kvinner (spesielt i alderen 20-24 år, og spesielt i Oslo, der statistikken for denne gruppen er nærmere 50%) fått et nesten for avslappet forhold til abort/prevansjon? Eller leser jeg kanskje bare statistikken helt feil? Jeg forstår jo at det fremdeles er bare 2-3 kvinner av 1000 som tar abort, men av den gravide andelen synes jeg tallet er veldig høyt?
Vet ikke om jeg skjønner helt. Mener du at av alle som blir registrert gravide, så ender 50 % i provosert abort?
Den grafen du viser sammenlikner jo med 1960 - det er vel ikke helt sammenliknbart ettersom veldig mye var veldig annerledes på 1960-tallet, enn i dag. Da mener jeg alt fra lovgiving, mulighet til familieplanlegging og samfunnets generelle holdning til at sex var noe som hørte til innen for ekteskapet.
Jeg så ikke så masse på at det var en sammenligning av 60 tallet og nå. Men ja, er det kun provoserte aborter dette? Eller er det også inkl naturlige. I så fall er ikke tallet så høyt synes jeg.
Tror det, ja. Her er link til FHI sine sider om svangerskapsbrudd, som skriver dette nederst på siden Statistikk fra Verdens helseorganisasjon oppgir aborttall som aborter per 1000 fødsler. For Norge har tallet de siste fem årene vært stabilt på om lag 245 per 1000 fødsler.
Tror dette er provoserte aborter, ja. Og jeg har også leste tall om at halvparten av gravide i alderen 20-24 tar abort. Eller var det "bare" i byene/Oslo? Akkurat DET syns jeg er mer tankevekkende enn abortallene totalt sett. Jeg syns det er trist at vinduet for "akseptabel alder for å føde" er blitt så smal. For ALL del vente til "livet er på plass", og for ALL del ikke vente for lenge, for da har man jommen seg selv å takke om det blir vanskelig. :nemlig:
Jeg hører jo om 23-åringer med livet på stell som blir behandlet som "alarm-alarm! Ung mor!!" av helsesøster, og det er jo absurd!
Dersom tallene ikke skiller mellom provosert og "naturlig" abort kan det forklare en del. En av fire (eller var det tre?) kvinner opplever dette i løpet av sin fruktpare periode.
Denne figuren viser i hvert fall at man ikke kan si at "abort har blitt prevensjon". Tvert i mot, vil jeg si. Særlig for tenåringer er tallene veldig oppløftende og det er tydelig at de har blitt mye flinkere til å bruke prevensjon:
Haha, da jeg ble gravid som fjortis, altså som 27-åring, uten eid leilighet, uten hovedfag i boks, uten fast jobb, så møtte jeg faktisk hevede øyebryn. Jeg var jo i prosess på alt sammen, jeg sto ikke på gata, akkurat, men jeg var midt i studiene og hadde selvsagt ikke fast jobb enda. Jeg ble en attraksjon på helsestasjonen på St.hanshaugen der de knapt så en fødende under 35 og var så bekymret selv for hvordan jeg nå hadde rotet til livet at jeg følte jeg ikke hadde et sekund å miste og begynte på hovedfag da eldste var 2,5 mnd. Vi kjøpte oss leilighet da hun var 2 år. Hun var eneste barn i vennekretsen i mange år. De to minste, som vi fikk da vi var 33-34 og 35-36 er jevnaldrende med de andre ungene av oss i venneflokken.
Det er regler/"regler" som er laget for den tiden folk tok mye kortere utdanning og var ferdig tidlig i tyveårene, kanskje før det også. Og regler laget da det å ha ting på stell betydde å leie på loftet hos foreldrene eller i sokkelen til naboen, ikke ha full villa på Tåsen med all the trimmings. Vi legger mye, for mye, i det materielle, synes jeg.
Jeg har en slektning som ble DRITTlei av at alle trodde deres eldste var uplanlagt da de fikk ham (og nestemann, faktisk) som studenter. De syns det var helt strålende å få barn da. De var vant til å ha dårlig råd, handlet brukt barnevogn, brukte fødselsstipendet de fikk til å kjøpe ny sofa og syns de hadde det som plommen i egget. De kunne flekse masse med studier vs. barnepass mens ungene var små, hadde super studentbarnehage, enkel, men grei studentbolig. Og ungene fikk være med på reisen fra studentleilighet til blokk til rekkehus til villa over de neste 10-15 årene.
Og jeg var nygravid som 21.5åring for nesten 8 år siden, hadde akkurat droppet ut fra et studie og begynt på et nytt. Bodde i Frogner bydel og fikk ikke ET hevet øyenbryn. Akkurat det merket jeg veldig godt faktisk, for selv var jeg innmari bevisst på alderen min og arbeidssituasjonen min. Både jordmor og helsesøster var knakende fine og faktisk også de andre i barselgruppa.
Men klart, jeg kan forstå hvorfor andre kan velge abort, av den ene eller andre grunnen, og det er faktisk slik at prevensjon kan svikte. Det var det som skjedde meg som gikk på p-piller (fordi jeg var i et fast forhold). Jeg vet at det ikke er like sikkert som kondom, men det alternativet var ikke noe godt synes vi. Nå er min historie en solskinnshistorie da, men jeg har erfart hvor lett det er å bli gravid selv om man bruker prevensjon.
Sett ut fra grafen til Pollyanna, syns jeg ikke det er så rart at det er større aborthyppighet i gruppa 20-24. Det er vel for veldig mange en periode der man har litt slakkere kontroll, generelt sett.
Jeg fikk ganske mange :what:-reaksjoner på min voksende, svært planlagte babymage da jeg var 24. Ikke så mye fra helsevesen, men fra kolleger og andre. De kunne ikke fatte og begripe at jeg skulle ha lyst til å sløse bort ungdomstiden min på denne måten. Selv skjønner jeg ikke helt problemstillingen, jeg hadde livet mitt helt på stell og har det fortsatt. :knegg:
Oslo - syndens pøl. dommedagsstemme Er det noen som vet om man har har talt opp hvorvidt dette er gravide som tar abort på sykehus i Oslo, eller gravide med folkeregistrert adresse i Oslo? For at mange unge er tilflyttere (med folkeregistrert adresse i annen kommune, slik studenter gjerne har) til Oslo, og ikke synes det passer å bli gravid midt i studiene er jo ikke så rart.
Artikkelen viser ganske godt hvilke forbehold de har tatt - de har måttet gjøre mange antagelser.
Jeg TROR det var studenter med der. Og i tillegg er det nok rett og slett mer "frowned upon" og uvanlig å være ung mor i Oslo (og andre av de større byene?) enn på mindre steder.
Og de som er på mindre steder når de er 20-24 år har ofte et annet forhold til ungdomstid og karriere enn de som befinner seg i Oslo (uten å ha vokst opp der) i samme aldersgruppe.
De som flyttet tilbake eller ble igjen der jeg vokste opp hadde 4-års høyskoleutdanning, jobb, mann og enebolig da de var 23 år, liksom. Det er ofte litt mer viming rundt byene, har jeg inntrykk av. :ekstremt generalisert men med kjerne av sannhet:
Jeg er en av få i min vennegjeng som har fått barn som rene ungdommen (26 :nemlig:) uten hovedfag, med knøttliten, leid leilighet, uten fast jobb, uten bil, uten penger til barnevogn, og helt uten at det var planlagt. Eller, forresten, vi slurvet jo åpenbart med prevensjon, så egentlig burde det ikke kommet som et granatsjokk. Poenget: Dersom det er uaktuelt å beholde barnet hvis man blir gravid, så slurver man søren ikke med prevensjonen, altså. :sint: Jeg blir matt av at alle skal ha alt på stell før de får barn. Vi bor i Norge, ting ordner seg.
Rart det med alder altså. Jeg fikk min eldste det året jeg ble 25 og følte meg aldri som en spesielt ung mor, hverken i mine eller andres øyne. Ung mor her er liksom mellom 16 og 20. Kan jo også si at på foreldremøter er jeg ikke av de yngste, men heller rundt samme alder som gjennomsnittet.
Men jeg ser jo at det gjerne et enklere her enn det er i en større by. Lettere å finne bolig med plass til barn til en ok pris og gjerne er det vel slik at de som bor her har familie iallefall på ene siden i nærheten. Mens jeg nok ser at situasjonen kunne vært annerledes for meg når jeg ble gravid første gang dersom jeg f.eks. var student i Oslo.
Jeg ble møtt med respekt da jeg ble (planlagt) gravid som 24-åring, bosatt på Majorstuen. Utelukkende "så FLINK du er som begynner tidlig"-respons. Nå gikk det dårlig da, så jeg fikk ikke testet ung mor med barnevogn-biten. Men alt fra helsepersonell til eksamensvakter var begeistret over småjente med stor mage.
Men altså, er det ikke absurd at vi kaller folk som har vært myndige i seks år for "jenter" og at det er "flinkt" eller skandaløst eller noe som helst merkverdig?
Jeg fikk forresten barn da jeg var 21, og opplevde ikke å bli sett på som tenåringsgravid eller i uløkka selv om det ikke akkurat var planlagt. Hvis jeg ikke ble møtt med respekt og sett på som voksen nok, så må jeg ha vært for ung og dum til å merke det, for jeg følte meg veldig godt mottatt. :gruble:
Dette var jo "i gamle dager", men 21 var likevel temmelig ungt.
Fjonka: dersom denne grafen gir en viss indikasjon på hvor (u)akseptabelt det er å få barn tidlig i 20-årene, så har dette endret seg ganske mye på ganske kort tid, særlig i Oslo, tydeligvis.
Jo, absolutt. Min egen mor var, til sammenligning, 22 da jeg kom, og jeg har ikke inntrykk av at det var noe folk synset om, siden hun var voksen. Det har dessuten gått bra med opptil flere av oss som er barn av skandaløst unge foreldre. :knegg: Jeg syntes det var nokså absurd med alle meningene om mine livsvalg som dukket opp fra kreti og pleti, men som gravid er man jo gjenstand for en del pussig oppmerksomhet uansett.
Ein av faktorane som er nemd er at det er korrelasjon til svensk arbeidsinnvandring og veldig mange fleire unge jenter i den aldersgruppa som bur i Oslo for å jobbe.
Elles synest eg Luftslottet sine innlegg er interessante. Eg var 31 år då eg blei mor, ferdig med studier og hadde to års arbeidserfaring. Og eg fekk veldig mange kommentarar frå folk som meinte det var på tide å få barn, lenge før vi begynte å planlegge det.
Jeg var ung mor etter alle definisjoner, men fikk ingen kommentarer. I småbyen var det nesten vanlig. Merker likevel nå, i samme småby, at nå som jeg får nr fire så er førstegangsmødrene blitt eldre. Jeg er jo fortsatt ung mor!
Ikke i min krets. :niks: Jeg var 30, og den første av mine venner som fikk barn. Resten var 32-33. I klassen til Hiawata er vi blant de yngste foreldrene.
Noen av Høvdingens venner var tidligere ute, men de kommer fra en liten by utenfor Oslo, og har mer "tradisjonelle" forhold, hvor jentene er noen pr yngre enn gutta blant annet.
Jeg tenker at det nok er mulig at norsk ungdom nok ikke ser i like stor grad konsekvensene av slurving med prevensjon som det ungdommer i land uten fri abort og gode velferdsordninger rundt seg. Det er jo få i Norge som får barn som er uønsket og følelsene rundt en abort er jo gjerne noe man ikke prater med så mange om. Det som hadde vært mer interessant å se er jo hvordan statistikken ser ut for jenter som allerede har vært igjennom en abort.
Uansett er jo det eneste alternativet i mine øyne mer opplysning og bedre tilgang på prevensjon. Man kan jo ikke begynne å nekte noen abort fordi de er for uansvarlige i forhold til prevensjon.
Det er jo litt merkelig å sammenlikne med 1960. Da var jo abort bare noe man fikk etter å ha blitt godkjent av en nemd og da måtte man jo ha blitt voldtatt av nær slektning eller noe annet forferdelig for å få det godkjent. En naturlig sammenlikning hadde vel heller vært ved innføringen av abortloven og nå og kanskje med hvert tiår representert for å se om det er en utvikling i veldig uheldig retning totalt sett.
Jeg ble planlagt mor som 20åring. Følte jeg ble møtt med stort sett med respekt av de fleste. Ble sett på som ung og du på helsestasjonen helt til de viste hva jeg studerte. Når jeg bare hadde litt igjen på førskolelærer var jeg plutselig allvitende.
Men jeg bodde da i et lite tettsted utenfor Bergen det har nok litt å si. Er stort sett yngste mor i klassen eller Barnehagen men aldri vert noe negativt. Bor på en annen side av Bergen nå. Er en god del unge foreldre her. Lite vanlig med mer enn vidergående eller 3år høyskole her. Er en del som har det men de fleste som tar det flytter til Bergen eller andre byer.
Det er en del på min alder (samme årskull, eller rett under) blant foreldrene i klassen til Knotten. Men det er også en god del på min manns alder (6 år eldre).
Av og til føler jeg meg som en liten jypling på foreldremøter. :knegg: Og jeg var, eh, 26 da jeg fikk første. (Enda godt han blir 10 i år, så det ble lett å regne ut. :stolt: )
Jeg hadde definitivt langt mer sex da jeg var 24 enn nå.
:har unge i sengen hver natt:
Den gangen jeg gikk på vidergående så var det en i klassen som brukte abort som prevensjon. Hun hadde ikke mindre 6 stykker på 2 år! At er fåtall bruker abort som prevasjon er det nok.
Det er vel et spørsmål om hva man mener med abort som prevensjon også. Vi har ganske høye aborttall, og mange kunne helt sikkert vært unngått ved bedre prevensjonsbruk. Hvis adgangen til abort er noe av grunnen til at det slurves, er det vel i nærheten av å bruke abort som prevensjon.
Er det ikke rimelig å tro at adgangen til abort har sammenheng med avslappet forhold til prevensjon? Jeg tror ikke mange tenker at "jeg kan jo bare ta abort" men at man tror det er vanskeligere å bli gravid enn det faktisk er og slurver litt av den grunn, fordi det faktisk finnes en løsning om man skulle slumpe til å bli gravid.
Prevensjon er rimelig lett tilgjengelig og billig i Norge, så jeg ser ikke helt at det skulle være så vanskelig å skaffe seg en pakke kondomer/P-Piller.For ungdom er det jo sågar gratis. :nemlig:
Det bare slo meg, som eit slags apropos til denne diskusjonen. Er det slik at prevensjon er jentene sitt ansvar og at det går på haldningar? Ville det gått an å sett inn tiltak for å få denne mest utsette gruppa til å vere flinkare med prevensjon, blant begge kjønn?
Nå veit eg ikkje kva ein abort på eit offentleg sjukehus koster samfunnet, men det må jo vere billigare å sette inn tiltak for meir bruk av prevensjon (og kanskje større ansvar til begge kjønn), enn denne store mengda aborter? Samtidig er det jo nesten ikkje mogleg å gjere restriksjonar i abort-lovgivninga utan at det blir problematisk av ei heil rekke andre årsaker, så det er jo eit komplisert spørsmål. Ein kan jo ikkje innføre eigenandel eller liknande, då ender vi vel fort opp med britiske tilstander med tanke på fattige tenåringsmødre. Men det kan hende at det er eit holdningsspørsmål her, med tanke på å ta ansvar for prevensjon (og ja, eg veit at kondomar kan sprekke og at p-piller er 98% sikre og 2% usikre). Eg veit ikkje heilt kor eg vil med dette, men det kan jo hende at dersom terskelen for å ta abort hadde vore litt høgare, ville det vore litt meir fokus på prevensjon blant begge kjønn?
Det må være lov å si at aborttallene i Norge er høye. Kanskje også for høye. Særlig i aldersgruppen 20-24 år. Det viser at for mange blir uønsket gravide. Alle disse har ikke blitt gravide ved overgrep, kondomsprekk eller p-pille-glipp. Da står vi igjen med at mange (både gutter og jenter) slurver med prevensjon. Det er en holdning som burde endres, men slett ikke vet å stramme inn abortloven.
Slett ikke ved å stramme inn abortloven, nei. Det er nok uansvarlig å slurve med prevensjon, men desto mer ansvarlig å ta abort i mange, mange tilfeller. Men kanskje det er sånn at det burde vært flere aborter blant enkelte som ikke tar og heller flere som beholdt av de ansvarlige.
Det er jeg 100% sikker på at det hadde gjort (uten at jeg derfor syns det er en god ide). Vi gjør alle mer eller mindre bevisste risikovurderinger når vi utsetter oss for en risiko. Da veier vi 1) hva worst case resultat er 2) hva oddsen er for at det skal skje og 3) prisen/ulempen på tiltaket man må gjøre for å redusere/eliminere risiko. Noen ganger forkludres dette av at man har dårlig info eller dårlig evne til å estimere disse (som at folk ikke ser for seg bilulykker for seg selv), men i de to scenariene "har tilgang på abort" og "har ikke tilgang på abort" så er det kun faktor 1) som endrer seg. Og iom at de fleste vurderer abort som dramatisk, men ikke mindre dramatisk enn et uønsket svangerskap som må gjennomføres, så vil adferden påvirkes og man er villig til å investere mer i tiltak for p unngå risiko (gidde å ha med seg kondom, gidde å styre med den, faktisk droppe sex om man ikke har sikker prevensjon tilgjengelig, gidde å kjøpe angrepille om det man har brukt likevel svikter).
Jeg kunne ha blitt dn del av den statestikken da jeg for ti år siden ble gravid med guttungen. Jeg var 19, gikk siste året på vgs og vi hadde akkurat kjøpt hus, vi klarte ikke å se for oss at livet skulle start enda.Ved kontroll før abort viste det seg imidlertid at vi var 15uker på vei så da var ikke valget der lengre og det gikk jo bra, selv om det ble meget tøft en periode.
Eg meiner ikkje å argumentere for ei innstramming, altså. Det bare slo meg at dersom abort i stor grad brukest som eit alternativ til prevensjon (noko desse tala tyder på), er det jo grunn til å tenke samfunnsøkonomi her. Prevensjon må jo nødvendigvis vere billigare for samfunnet enn denne store mengda abortar?
Eg ser ikkje korleis det praktisk skal kunne gjennomførast utan at det får dei konsekvensane som er skissert over og det vil jo nødvendigvis føre til fleire ressurssvake unge mødre.
Nå leste jeg i en avis på toget i dag at over en tredjedel, eller var det nærmere halvparten, av aborter utføres etter at prevensjon har sviktet. Hva som menes med sviktende prevensjon kan sikkert diskuteres. ("Veit du kva du kallar ein mann som trur på sikre periodar?" spurte biologilæreren på ungdomsskolen da vi hadde seksuallære. "Du kallar han pappa!" :p )
Jeg vil tro at man oppgir sviktende prevensjon også, fordi det er flaut å si at man lot det stå til og ikke tenkte konsekvenser.
Jeg kan godt stå fram og si at jeg har tatt abort. Delvis på grunn av sviktende prevensjon, delvis fordi jeg ikke tenkte konsekvenser. Men det som er helt sikkert, jeg tenkte aldri at "blir jeg gravid så kan jeg bare ta abort". Det tror jeg heller ikke er vanlig, jeg tror det er vanlig å la seg rive med og tenke at det ikke er sååå lett å bli gravid. Særlig om det har gått bra i mange år allerede.
Jeg var midt i den store bolken med dem som tar abort, i starten av et forhold, i starten av en karriere, og jeg kjente at det bare var FEIL. Jeg har aldri angret, og jeg har aldri tenkt over hva som kunne vært. Det var allikevel en svært opprivende opplevelse, og det er ikke over med en gang aborten er over. Hormonene som har blitt satt i sving forsvinner ikke like fort, og jeg gikk gjennom en emosjonell berg-og-dalbane i et par måneder etterpå.
Nei, det er jeg enig i at jeg tror er sjelden. Men jeg tror at forskjellen på "jeg må bruke prevensjon, for jeg vil faen ikke bli gravid og måtte ta abort!" og "jeg må bruke prevensjon, for jeg vil faenihelveteabsoluttikkeforaltiverden få et barn nå!!" er nok til å endre adferd noe. Ikke fra null til max prevensjonssikring for alle, men fra ok til bra sikring for mange. Og det vil selvsagt slå ut på totaltallene. Men, som sagt, jeg syns ikke det er noe argument for å gjøre noe med lovgivningen.
Jeg vet ikke. Og jeg vet hvertfall ikke hvordan man skulle fått til en sånn mental endring, jeg vet ikke om man egentlig er så bevisst den forskjellen heller. Man tenker kanskje "jeg vil ikke bli gravid", men tenker lite på hva konsekvensen av å være gravid er. Altså abort eller mamma. Det var hvertfall ikke tanker som slo meg før jeg satt der med en positiv test og bare visste med absolutt hele meg at dette var helt, helt, helt uaktuelt.
Det er helt umulig å vite hvordan man reagerer på en abort. Jeg reagerte slik at jeg vet at jeg aldrialdrialdri kommer til å gjøre det igjen, andre syns det er helt greit. Og jeg vet ærlig talt ikke om jeg vil at det skal være aborten noen skal være redd for heller.
Nei, jeg vet ikke. Kanskje man kan få litt mer hjelp til å reflektre rundt dette på forhånd, som en del av seksualundervisningen, kanskje, men jeg er enig i at før man sitter der så er det temmelig teoretisk.
Jeg leste forresten i samme artikkel at borti halvparten (eller var det det som var en god tredjedel?) av de som tar abort har tatt det før.
Jeg aner ikke hvordan seksualundervisning foregår nå, men det var ganske begredelige greier vi fikk servert. Jeg har foreldre som alltid har snakket åpent om sex, men ikke nødvendigvis om prevensjon. Den praten tok jeg initiativ til selv, faktisk. Så selv om jeg både var opplyst og oppegående og hadde beskyttet meg selv mot uønsket graviditet i mange år så skjedde det en glipp, en glipp som jeg fint kunne unngått om jeg ikke hadde tenkt at det sikkert gikk bra.
Jeg vil at antallet uønskede graviditeter skal ned, og på den måten redusere antall aborter. Ikke skremme noen fra å ville gjennomføre en abort. Jeg tror det er viktig at de som virkelig føler at det er feil fremdeles ikke nøler med å ta abort, men at man kanskje sørger for at det er større aksept for å få barn på ugunstige tidspunkt for dem som ikke helt vil ta abort, men gjør det allikevel.
Jeg aner ikke hvordan eller om det er riktig. Jeg syns det er skikkelig vanskelig.
Eg synest og dette er vanskeleg og er veldig på linje med deg, Tallulah der. Eg synest abortstatistikken er høg, men eg meiner ingenting om einskildskjebnar. Og eg trur ikkje dette kan regulerast gjennom lovgiving, eigentleg.
Då eg var ung og naiv tenkte eg ofte at det er synd at adopsjon ikkje er eit av alternativa her i landet. Det er bli foreldre eller ta abort. Samtidig, etter å ha gjennomført eit ganske komplisert svangerskap og ikkje blitt frisk igjen, og sett på kva det kan gjere med kroppen og livet, har eg slutta å tenke at adopsjon er eit alternativ. Graviditeten i seg sjølv er jo ein påkjenning, den og.
Eg veit ikkje kor eg vil med dette, men eg kjenner litt på meg sjølv at eg reagerer instinktivt negativt på statistikken, utan å eigentleg ha nokre klare tankar om kva alternativet skulle eller burde vere. Men kanskje høgare aksept for å få barn på tidspunkt som "ikkje passer", er ein tanke?
Jeg er enig med deg, Nokon. Jeg tror nok adopsjon er mye kultur, i USA er jo dette mye mer vanlig. Men jeg tror ikke man skal kimse av de fysiske og mentale skadene dette kan gi kvinner og jenter som velger en slik løsning, heller. Adopsjon hadde ikke vært et valg for meg. Hadde jeg gjennomgått et svangerskap hadde jeg beholdt barnet. Men jeg vet ikke om jeg hadde vært en veldig god mamma på det tidspunktet, og barnet hadde garantert ikke hatt foreldre som bodde sammen. Jeg vet ikke om det er bedre, egentlig.
Ja, og det er nok basert på en slags romantisk idé om at bare man ser barnet så blir man jo så glad i det. Og i mitt (og mange andres) tilfelle hadde det nok stemt det altså, men jeg tviler allikevel på om morsegenskapene mine hadde vært gode nok da, som alenemor som hadde vært nødt til å gi opp en karrierevei. Av og til er ikke kjærlighet nok.
Jeg husker godt da Mette Marit ble en offentlig person. Da hadde jeg en prat med min gamle grandtante. Hun er meget aktiv i meninghetsarbeide og har meninger om det meste. Hun var klar på at det var klart bedre å være alenemor enn alternativet (som hun ikke engang turde å sette navn på).
Eg heller ser ingen alternativ til lova slik ho er no. Men ang samfunnsøkonomi, kva kostar det ang dei som treng hjelp, dei som likevel ikkje takla aborten, som treng hjelp, og er det ikkje ein risiko for å bli infertil (heiter det det) når ein har tatt abort? Dette er sikkert ikkje pk å seie, men eg lurer no likevel.
Då eg hadde vg3 i fjor i religion og etikk fekk dei velge etisk problemstilling. Alle ville ha seksualitet. Ingen hadde snakka om det med dei før i skulesamanheng. I år tok eg det også opp i vg1 i samband med VIP-prosjektet (psykisk helse). Eg trur det er få som tørr snakke om det. Ho som var kontaktlærar saman med meg hadde aldri kunna gjort det på den måten eg gjorde, sa ho.
Det er bedre å aldri bli født enn å bli adoptert bort.
Det er bra det ikke finnes noe system for å håndtere adopsjoner i dette landet fordi foreldre og barn bør skjermes fra en slik situasjon?
Jeg er ikke tilhenger av noen innstramming av abortloven, men jeg synes dette med optimale forhold rundt barn og barnefødsler blir vektlagt vel tungt på dette forumet av og til. Det kan gå veldig bra med mindre optimal timing også, og det kan være noen der ute som lever bedre med å adoptere bort et barn enn begge de andre alternativene. Det har nok litt med kultur å gjøre ja, og jeg er ikke sikker på at det er vi som er jordnære og amerikanerne fanatikere. Her til lands er det ikke sosialt akseptert å føde et barn man ikke skal følge opp selv. Det synes jeg er dumt, og jeg synes det er dumt at vi ikke har noe system for å håndtere et slikt ønske fra foreldrene. Selv om jeg hverken tror eller ønsker at det skal være hovedregelen.
Ellers var det jo et forsøk i Tromsø hvor det ble delt ut gratis p-piller til kvinner under 25 år. Aborttallene sank drastisk i det distriktet. Likevel velger man å ikke fortsette etter studieperioden fordi man ikke skal sponse voksne kvinners behov på den måten. Jeg synes vi bør se det som et signal om at prevensjon oppleves som for lite tilgjengelig og at man bør prøve å gjøre noe med den saken.
Deler alle tankene dine her. :ja:
Og jeg synes selvsagt ikke det er bedre at barnet blir drept enn at det får vokse opp hos en annen familie. Snakk om egoisme.
Det var dette + litt mellom linjene som fikk meg til å lure, men det er bra det ikke stemmer i såfall. (Jeg reagerer litt på hvor bra det skal være før man anser noe som et verdig liv av og til. Og hvor ideelt det skal være før man synes man kan sette barn til verden).
Det viktigste tror jeg er veldig lett tilgjengelig prevensjon. Jeg har ikke fasitsvaret på hvordan, men time på dagtid hos fastlege med det som kreves av planlegging der tror jeg blir for komplisert. Vi snakker om en aldersgruppe med svært liten risiko uansett, kanskje burde apotekene kunne overta noe der, jeg vet ikke. Jeg tror tilgjengelighet er en viktigere faktor enn pris, bortsett fra at det ikke bør være veldig dyrt.
Jeg er enig i dette og ser personlig mer på abortloven som en rettighet til å si nei til svangerskap.
Litt sånn tankespinn:
Jeg synes også det er synd at det er så høye aborttall og selv om jeg har som overbevisning at det ikke er noe som helst moralsk feil i å ta tidlig abort (i mitt hode er det overhodet ikke et barn, det er noe som kan bli det), så er det en påkjenning for den som får det utført, og det hadde vært bedre å slippe det.
Men jeg tror nok også at mange i den alderen 20-24 som tar abort, så er det vel så mye fordi de har kjærester som heller ikke kan tenke seg å bli familie ennå. Og alenemor er det mange som absolutt ikke vil være.
Jeg hadde helt klart tatt abort om jeg ble gravid som 20-åring. Det hadde ikke vært snakk om at jeg skulle beholdt det, selv om han jeg var sammen med på den tiden var snill og grei. Jeg slapp heldigvis valget, men jeg vet hva jeg hadde valgt. Jeg hadde også blitt en elendig mor.
Adopsjon? Nei. Overhodet ikke vært et valg. Å gå gjennom en graviditet og så gi bort et barn som da ikke hadde kjent slekten sin, nei. Ikke aktuelt. I min virkelighet er det faktisk bedre å gjøre en tidlige abort enn å bli bortadoptert vekk fra familien sin. Jeg er helt klar over at det ikke er noen almenngyldig definisjon, men for meg så hadde det vært det umoralske valget.
Jeg er ca. 100% enig med Esme. Jeg kjenner mange som er adoptert og det er ikke en helt lykkelig greie, altså. Å kjenne på at man ble valgt bort mens yngre søsken fikk være i familien og bitterhet fordi msn ble plassert hos en familie som var mindre enn optimal er eg par varianter jeg kjenner. Jeg er født på 1960-tallet og har flere jevnaldrende som er adoptert, vanligvis fordi mor var veldig ung og uten partner.
For meg er abortloven ikke en rett til å si nei til svangerskap, for svangerskapet er der allerede. Det er en lov som gir kvinnen rett til å avslutte livet til egne barn på et tidligst mulig tidspunkt, og dette synes jeg er greit fordi alternativene er verre på samfunnsnivå. En slags nødrettsparagraf mhp svangerskap.
Jeg ser jo på det som liv også tidlig og greier ikke å se den magiske forskjellen ved 12 uker. Kanskje før 4-6 uker, før organene er dannet og hjertet slår, men ikke så sent som 12 uker. Det spiller i og for seg ingen rolle, 12-ukersgrensen (eller i praksis 13-14 uker pga terminusikkerhet) er en pragmatisk grense som jeg synes er helt grei å forholde seg til. Hadde jeg blitt gravid som 20-åring hadde jeg uten tvil beholdt barnet og det hadde vært en veldig mye bedre løsning enn noe annet for min del. Jeg er ikke overbevist om at jeg hadde vært noen dårlig mor heller, ikke dårligere enn nå i hvertfall. Mannen er den samme.
Adopsjon synes jeg ikke skal fremholdes som noe ideal på noen måte. Det er helt naturlig i vår kultur at det er uaktuelt for de fleste. At barnet ikke vil kjenne sin biologiske slekt synes jeg er mindre viktig, men det er nok såpass følelsesmessig vanskelig for de fleste i dette landet at det ikke fremstår som noen god løsning. Men for de som lever bedre med den løsningen enn alternativene skulle jeg ønske at vi kunne tilby en strømlinjeformet prosess som ikke innebar mistenkeliggjøring og beredskapshjem. For det er realiteten idag.
Samme type argumentasjon hører man ofte når det gjelder misdannelser/utviklingshemminger. Men da må man huske at alternativet ikke hadde vært et perfekt liv som frisk, men ikke noe liv i det hele tatt. Jeg mener ikke at adopsjon er enkelt på noe vis, men jeg synes det er sterkt å si at det hadde vært bedre å ikke leve.
Og det er jo det som er kjernen i mange diskusjoner, noen føler det som at man avslutter livet til et barn, andre synes det er en vanvittig tanke og at det er ikke noe som helst moralsk galt i det, og at det ikke er noe barn man tar livet av. Men det er nå litt på siden.
Det er jeg helt og fullstendig enig i, at det burde vært et godt og reelt alternativ til dem som det hadde vært aktuelt for. Det må gå an å respektere at noen ikke vil eller kan ta abort men heller ikke vil ta seg av det.
Samtidig som at jeg tviler på at det gjelder så mange. De fleste vil nok ta abort heller enn å utsette kroppen for et svangerskap når man uansett ikke vil ha barn.
Jeg tror det gjelder svært, svært få. Men jeg har vært med på en sånn prosess og det var helt vanvittig hvor lite strømlinjeformet det var og hvor mye plapring det var blant personalet på barsel.
Men nå legger du til premiss at det er et barn man tar livet av. Det er jeg ikke enig i som premiss. For meg er ikke en tidlig abort noe annerledes enn å bruke spiral, sånn livsfilosofisk sett.
Derfor blir det helt feil å si at "det hadde vært bedre for det barnet å leve". Det er ikke noe barn. Dette blir avgjort før det blir et barn. Fra mitt ståsted da.
Joda, men her er det snakk om å si at mennesker som allerede lever hadde vært bedre tjent med å aldri få den sjansen. Det er noe man kan ta stilling til uavhengig av hvordan man ser på livet før den magiske 12-ukersgrensen.
(Jeg har ikke et absolutt forhold til dette jeg heller, men jeg synes det er veldig rart å mene at noe som har hjerne, hjerte som slår, armer og bein som beveger seg og alle indre organer på plass ikke er et liv).
Åja. Da oppfattet jeg det som ble sagt annerledes. Jeg oppfattet det ikke sånn som at levende personer heller hadde vært bedre tjent med å ikke leve, og det er jo en pussig mening å ha.
Det er jo ikke det samme som å mene at det kan være riktig å ikke la et barn bli til fremfor å adoptere bort.
Ikke et liv? Tja, slik som et rompetroll har liv kanskje? Det er jo ingen tanke eller person der, selv om det kan bli. Jeg ser ikke på et noenukers foster som noe mer betydningsfullt enn det nei.
Nei, eg er framleis einig med deg i veldig mykje av det du seier. Eg var sterk abortmotstandar då eg var yngre og meinte oppriktig at det går jo an å adoptere bort. Men etterkvart har eg blitt meir nyansert og eg har og erfart at eit svangerskap i seg sjølv er ei stor påkjenning, noko som har gjort at eg har endra synspunkt i denne problematikken.
Eg synest dette er kjempevanskeleg å meine noko om. Eg meiner framleis at eit embryo er eit potensielt liv og eg har mange etiske innvendingar mot abort. Samtidig ser eg at det ikkje er så svart-kvitt.
Eg meiner at adopsjon burde vore eit reelt alternativ. Samtidig ser eg i langt større grad at det handler om kvinna sin kropp, enn eg gjorde då eg var yngre. Det var det eg prøvde å formidle i innlegget du har sitert.
Eg synest det er vanskeleg, ja, nær sagt umogleg å ta stilling til kva eg meiner om abort. Slik situasjonen min er nå, hadde eg vurdert det, sjølv, dersom eg skulle blitt gravid igjen, fordi eg ikkje har komme meg etter forrige svangerskap. Og på same tid kjenner eg at det å i det heile tatt tenke tanken byr meg i mot, fordi eg på eit etisk nivå ikkje har meint at det er riktig, tidlegare. Det eg ville ha fram i innlegget du har sitert over er at "kvinnens kropp" som argument har blitt eit meir valid argument for meg, enn det var tidlegare.
Eg trur ikkje adopsjon er enklare eller meir uproblematisk enn abort eller å bli ung aleinemor, altså. Eg synest bare det er rart at det er eit ikkje-alternativ i norske diskusjonar.
Og samtidig ser eg jo absolutt dette med at eit svangerskap er ei påkjenning.
At adopsjon ikke sees på som et alternativ blant mange i Norge handler mye om kultur også og kulturen er en del av det som utgjør belastningen i tillegg til det fysiske.
Å bli planlagt gravid med eget egg som surrogat blir sett på som en edel handling blant mange.
Å gi barnet sitt bort for adopsjon om man ikke MÅ er tabu.
Jeg skulle ønske det i alle fall var et reelt alternativ som ikke ble uglesett og fordømt.
Kanskje det også kunne vært en fordel å ha det som et reelt alternativ også for en del av dem som i dag velger å føde sine barn og som har oppdaget svangerkapet for sent eller fått nei til senabort via nemnd. De som i utgangspunktet mener at det er så umulig å følge opp barnet at de ønsker å ta det bort når det nærmer seg tid for ordinær UL, men får avslag kunne kanksje hatt adopsjon som et bedre alternativ hvis det bare ikke var så tabubelagt.
Og nei jeg tror heller ikke adopsjon er et alternativ for så mange.
Og ja, jeg tror en restriktiv holdning til abort og frykt for å bli gravid har innvirkning på prevensjonsbruk.
Mtp adopsjon blir det unektelig, som nevnt her, spesielt å gå gravid for å gi bort dersom man har familie og barn fra før av, sånn rent forklaringsmessig. Når det gjelder de som ikke har fra før er jo det sosiale stigma ganske sterkt der også. Hva skal man si til studievenner, kollegaer, venner og familie i løpet av de 9 mnd.
Jeg her helt på linje med Esme når det gjelder synes på hva som er liv eller ikke, eller hva man velger å forholde seg til som noe mer enn et rompetroll.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
