Noen på Facebook linket til dette innlegget om Marie Simonsens reaksjon på en tale som ble holdt av Marte Wexelsen Goksøyr med Downs syndrom under grunnlovsjubiléet.
[LEFT]I talen blir det sagt "Mennesker med det vi kaller utviklingshemning, har ikke rett til utdanning utover videregående skole." Det er det vel ingen i Norge som har? Alle må jo søke og komme inn på bakgrunn av karakterer eller andre kvalifikasjoner. Eller betyr utsagnet at psykisk utviklingshemmede ikke har lov til å ta høyere utdanning selv om de kvalifiserer?
Dette er et tema jeg ikke vet så mye om, så håper noen kan dele litt fakta eller synse litt om hvordan det burde være.
[/LEFT]
Kan aldri tenke meg at folk med downs ikke får plass på et universitet, om de har karakterene som skal til. De har selvsagt ikke krav på en plass, de som alle andre.
Det er vel heller sånn at vi tilrettelegger f.eks. ved at vi har mulighet til å søke på særskilt grunnlag. Men det er vel ikke særlig mange med Downs syndrom som fullfører vanlig allemnfag?
Er vidaregåande lagt opp til at psykisk utviklingshemmede får karakterer? Min kjennskap til det har kun vært tilrettelagt undervisning. Sjølv om vedkommande er i stand til å ta nokre vanlege fag, er det vel kjempevanskeleg å få fylkeskommunen med på det? Om dei ikkje får karakterer, kjem dei seg heller ikkje vidare.
Og læresteder skal tilrettelegge for studenter med spesielle behov. Det tilrettelegges for studenter med nedsatt syn og hørselshemming, for dysleksi, ADHD, psykisk sykdom og flere andre behov. Jeg kjenner ikke til at det er noen som har fått tilrettelegging for downs på det lærestedet jeg er på, men jeg antar vi ikke har så veldig mange med slik utviklingshemming, all den tid de fleste med downs ikke kvalifiserer for et universitetsstudium.
Personer med downs (og alle andre, for den del) står jo også helt fritt til å følge forelesninger i nesten et hvilket som helst fag de måtte ønske, hvis det er læringen og opplevelsen av å studere som er poenget. Har man ikke bestått vitnemål fra videregående, vil man aldri klare å gjennomføre en grad på et univesitet eller høyskole, uansett hvor mye det tilrettelegges, men forelesninger kan man følge uansett.
Da jeg studerte var det flere som fulgte forelesninger i historie, samfunnsfag, kunsthistorie og lignende, som helt åpenbart aldri ville kvalifisere til en grad. Men da hadde de noe å gjøre, og det var langt hyggeligere og mye mer stimulerende for dem å følge forelesninger på Dragvoll enn å gå hjemme alene.
Dersom det er sånn at de nektes å fullføre vgs. på "vanlig måte" selv om de har forutsetninger for det, og dermed automatisk utestenges fra videre studier, er jo det et kjempeproblem, det er jeg faktisk enig i.
Jeg skjønner det heller ikke helt, men kan det ha noe med det å være mest mulig normal å gjøre? Vi andre får jo alltids studert om vi ønsker det, mens de med downs og endel andre funksjonshemminger aldri vil greie noe annet enn det som blir tilrettelagt og lovbestemt og dermed ikke får noe videre tilbud? Jeg er likevel ikke overbevist om at jeg synes den beste løsningen er tilrettelagt universitetsutdanning. Det er fortsatt ikke sånn at alle tar høyere utdanning, endel går faktisk ut som lærlinger og jobber etter videregående. Er det nok sånne tilrettelagte jobber der ute?
For mange med psykisk utviklingshemming er det skoletilbudet deres som fyller hverdagen og gir dem struktur. Når de er ferdige med videregående, mister mange et svært viktig dagtilbud - og da står det ikke automatisk et nytt tilbud klart og venter på dem. Videregående skole er jo en rett, men jeg tror det er opp til kommunen(s økonomi) hvilket tilbud den tilbyr etter videregående, og spesielt de som trenger ledsager kan sikkert bli mer isolert. Kan det være dette som er utgangspunkt for problemstillingen? :vetikke:
Jeg vet ikke noe om hva som menes i forhold til utsagnene her og hva man tenker om rett til høyere utdanning med downs, men jeg tenker at vi her til lands fremdeles har et stykke vei å gå med tanke på utdanning for mennesker med ulike typer funksjonshemninger.
Jeg vet om ungdommer med autisme som kunne hatt helt andre muligheter utdanningsmessig om de var født i feks USA og hadde penger.
Studenter som er avhengig av BPA for å kunne studere kan oppleve at et par uker med vannkopper kan spise opp timene de får utdelt og hva skjer da med muligheten for å kunne delta i studiene? Jo de forsvinner.
Det er sant, Guava, Downs syndrom bruker å forkludre endel debatter fordi det er noe alle kjenner til og som man har et rimelig klart bilde av. Men det finnes mye annet, og rett til hjelp under utdanning er kanskje spesielt viktig for de med fysiske utviklingshemminger. Og tanken om at alle skal gjennom samme løp er ikke nødvendigvis en fordel for alle.
Men om en person med downs vil følge fag på universitetet og har stort utbytte av dette så er det ikke automatisk lett å legge til rette for det.
Etter endt videregående er det gjerne praktisk arbeid /ASVO som blir tilbud også for mennesker med utviklingshemninger som på en del områder er teoretisk sterke og ikke egentlig har interesse av typisk tilrettelagt praktisk arbeid.
Jeg tenker på høytfungerende autister som trenger hjelp til å finne frem i mylderet - det er vel synd hvis de ikke skal kunne få studere på høyere nivå egentlig. De vil vel ofte ha såpass ujevne resultater også at de ikke vil komme inn. :gruble: Utdanningssystemet vårt er laget for gjennomsnittsmennesker som gjør det rimelig bra i alt.
Utdanning kan være mer enn universitetsstudier, og det er det jeg tror hun sikter til. Flere brukerorganisasjoner, og blant annet FO (fag- og profesjonsforbund for 27000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere, velferdsvitere og studenter) har sagt/skrevet/uttalt at utdanning er en (menneske-)rett, og den bør også utviklingshemmede ha.
Generelt er det stopp i opplæring/utdanning til de med utviklingshemning etter videregående. Ingen penger, ingen tilrettelegging, ingen assistenter, få alternative og tilpassede løp. Eller hvertfall lite, og veldig avhengig av kommuneøkonomi. (edit: og jeg skal moderere meg ørlitt, det finnes noe vedlikeholdsundervisning under voksenopplæringa, kommuneavhengig). Med litt flaks er det et godt dagtilbud, men selv det bærer ofte mer preg av oppbevaring enn at man faktisk kan få lov til å lære noe. Altså har mennesker med utviklingshemning lite mulighet til å lære noe mer etter videregående - om de så ønsker det eller trenger det eller har kapasitet til det. For å sette det litt på spissen, men dog.
Og jeg tror nok det er det hun sier, Marte.
Det er forøvrig også svært få tilpassede arbeidsplasser for utviklingshemmede, og det har blitt færre og færre midler til slik tilpasning. "bedre" at de sitter på et dagsenter av noe slag da for uføretrygden sin, enn jobbe i butikk, lager, stall, osv for lønn. (gah jeg blir så sint av dette!)
Også er det litt viktig å skille mellom funksjonshemmet og utviklingshemmet i denne diskusjonen. (fysisk) Funksjonshemmede har en viss lovfestet rett til fysisk tilrettelegging og f.eks personlig assistanse. Utviklingshemmede har ingen tilsvarende lovfestet rettighet. (enda, en endring i reglene om BPA for voksne ble foreslått i fjor, jeg husker ikke om den også gikk gjennom på tampen av året. Men det er lite brukt i denne sammenhengen og fullstendig opp til kommuneøkonomi og hvilke andre tilbud kommunen evt. mener fungerer bedre per i dag. Og det går gjerne lite på utdanning, for å si det sånn)
Ja, jeg tenker også at endel høytfungerende og intelligente mennesker innenfor autismespekteret fort kan falle utenfor. Og det er jo egentlig litt feil at mennesker som kan ha veldig gode evner innenfor et visst fagfelt og skyhøy IQ ikke kan ta utdanning innenfor sitt fagfelt fordi de ikke klarer alle fag på videregående. Det er jo dårlig utnyttelse av dette menneskets ressurser at man i stedet for går rett på uføretrygd.
Har ikke lest hele tråden, men som mor til en høytfungerende autist vil jeg synes det er direkte tragisk om det ikke legges tilrette for at hun kan bruke evnene sine, noe som både er nødvendig for å ha et tilfredsstillende voksenliv og som er et gode for samfunnet. Jeg må si at jeg nesten forventer at det finnes muligheter for det.
De burde tilrettelegge gjennom hele livet dems så de har noe å vokse på. Så de ikke stopper opp. Spesielt ansvar til de har en slags tilrettelagt utdanning eller spesialisering. Aldri bra å slutte å lære / utvikle seg. uavhengig om det er på skolebenken eller om de får en jobb. De må få nye utfordringer hele tiden. Gjelder alle, også oss andre.
Det gis i liten grad tilpasset opplæring i høyere utdanning, selv for de som kommer inn på relativt ordinær måte. Du kan ta det på lengre tid, ha hjelpemidler/alternative eksamener. Men studier med karakter som dokumenterer ferdigheter/kunnskap har like vurderingskriterier for alle.
At noen kan følge fag av ren interesse/glede er så klart greit. Men egne tilpassede opplegg er det ikke ressurser til eller målsetning om i dag. Da hadde det måttet komme inn som et eget tilbud.
Ein del av problemet er nok at det ein kaller tilpassa undervisning på vidaregåande dessverre i mange tilfeller er tilpassa skulen/ fylkeskommunen, og ikkje eleven.
Eg har sjølv vært vitne til at høgt fungerande psykisk utviklingshemma har blitt nekta plass på yrkesfagleg vidaregåande fordi det var allmenn vidaregåande i kommunen som hadde ansvaret for tilrettelagt undervisning. Denne eleven vart plassert i gruppe med multihandikappede og lågtfungerende ungdom. Ein treng ikkje vera eit geni for å skjønne at eleven mistrivst sterkt i tre år.
Som mor til et barn som er høytfungerende innen autismespekteret, klarte jeg bare å skumme denne tråden. Jeg kjenner at jeg blir kvalm og trist ved tanken på at sønnen min skal sitte og dille på et dagsenter når han blir voksen. Men samtidig så orker jeg rett og slett ikke å sette meg inn i alternativene ennå. Foreløpig er det vanskelig nok å vite hvordan vi skal gjøre det mht. ungdomsskolen. Så når det gjelder enda lenger frem i tid, velger jeg å være litt sånn foreløpig: :lalala: Ellers blir jeg bare halvgal.
Den enen nevøen til mannen min endte med å gå det samme året så og si om igjen i fire år når han gikk på videregående. Det var det tilpassede opplegget han fikk. Han er høyt fungerende, men faller mellom på alle områder. Han har tatt litt skole og kurs privat, men han kan ikke ta eksamen, det klarer han ikke. Han er nå 26 år, og det finnes ikke noe jobb til han. Han fungerer ikke sammen med andre på en vernet bedrift, der er han for høyt fungerede og trives ikke, men han kan heller ikke jobbe i en "vanlig" bedrift, det klarer han ikke. Veldig trist å se hvor lite hjelp han får til å finne noe å gjøre med mening i.
Takk for bidrag alle sammen. Jeg startet denne tråden fordi jeg hadde en følelse av at jeg trengte en realitetsorientering. Det har jeg fått, og jeg føler meg litt klokere.
Ja, jeg skjønner veldig godt følelsene dine. Dagsenter e.l. er bare ikke noe alternativ at all for datteren min. No way. Hun er intelligent, har sosial kompetanse og fungerer på de fleste måter høyt, men ikke høyt nok til å kunne fungere i alle slags jobber, antakelig. Jeg vet ikke, og det er ikke noe som kan vurderes ennå uansett.
Jeg synes vel at mange av disse bedriftene er laget for mannlige aspergere med klare spesialinteresser. Jeg er ikke så sikker på at min datter kommer til å nødvendigvis passe inn i en slik bedrift som voksen. Men jeg håper vel også at det at hun er mer spredt i interesser gjør at hun kan klare høyere skolegang bedre.
Jeg tror vel også at man må finne et alternativ som gjør at personen kan fungere både i jobb og i privatlivet. Jeg leste nylig en bok skrevet av en kvinne med aspergers. Hun skrev at hun aldri kom til å bli rik fordi dersom hun skulle ha en fulltidsjobb og arbeide for å få forfremmelser kom hun ikke til å ha noe til overs til resten av livet sitt. Så det som er viktig er vel å finne en jobb der man gjør ting man trives med, ikke har for store forventninger rettet mot seg og man ikke sliter hodet helt ut etter en arbeidsdag.
Jeg tenker at det uansett er viktig å ha planene klare og passe på at man ikke tar valg som kan forhindre dem i å gjøre det de vil senere. Og forberede masse på overganger i god tid før de skal skje. Jeg pratet med ei som sa at man burde ha en plan klar for utdanning 5 år fremover for disse barna.
Som lærer har jeg erfart at for elever som er høytfungerende innenfor autismespekteret finnes det muligheter innenfor høyere utdanning så lenge de klarer å fullføre videregående med et bestått vitnemål. Det lokale universitetet her jeg bor strekker seg i hvert fall langt ift. tilrettelegging, både når det gjelder studieframdrift, oppmøte/deltakelse på obligatoriske aktiviteter, presentasjoner i plenum, eksamener og annet. Det er mindre skjerming enn vi kunne tilby på vgs studiespesialiserende, men likevel et godt tilbud - i hvert fall for de som kan bo hjemme og fortsatt ha en friplass der og støtte fra foreldrene.
Det er nok langt mer problematisk for de i denne gruppa som ikke klarer å få generell studiekompetanse i vgs; særlig de som er kjempesterke i noen fag og ikke klarer andre i det hele tatt.
Ja, jeg reagerte også på svaret fra annemede. Det virket da fryktelig nedlatende. Jeg er villig til å gjøre VELDIG mye for sønnen min, men å skape en arbeidsplass for han, er jeg rett og slett ikke i stand til.
Jeg har vel ikke inngående kunnskap om alle disse bedriftene, så jeg skal jo ikke påstå at jeg er noen ekspert eller at det ikke finnes noe tilbud til jenter. Men det er jo et faktum at de fleste som får diagnosen er gutter og at de aller fleste tilbudene er dermed tilpasset gutter. Vi var nylig på en foreldregruppe og der var vi de eneste som var foreldre til en jente. Og det er et faktum at
Jeg vet jo heller ikke hva mitt barn vil trenge når den tid kommer, eller for den saks skyld hvilke tilbud som vil være tilgjengelige om 10-15 år. Så vi får se på alternativ når det nærmer seg. Jeg ser vel ikke helt for meg at jeg skal kunne starte en slik bedrift, eller noen slags bedrift. Men det kan jo også ha endret seg. Hvem vet, kanskje har vi også fått et mer inkluderende og tilpasset arbeidsliv på vanlige arbeidsplasser.
Jeg er ikke negativ til slike bedrifter i det hele tatt. Det var vel mer at de jeg har lest om til nå virker lite aktuelle slik jeg ser for meg at mitt barn blir som ungdom/voksen. Men det er jo ikke umulig at det finnes andre alternativer eller at mitt barn kommer til å endre interesseområder etter hvert.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
