Er det flere her som har fulgt HP direktør Anita Krohn Traaseth i sosiale medier eller som så henne på Anne Lindmo i går kveld?
Jeg har veldig sansen for henne og tror at hun har en viktig stemme, blant annet for yrkeskvinner og fremtidige kvinnelige ledere. Jeg tror forsåvidt at hun er en viktig rollemodell for mannlige toppledere også, men jeg håper at hun kan bidra til en kulturendring som gjør det lettere for kvinner å satse og nå målene sine, enten det er å bli professor, toppleder, gründer, politiker, jordmor, ingeniør eller annet. Blant annet har hun et poeng når hun tar til ordet for at man må tåle å være litt mindre god på mange områder for å lykkes på et område. Jeg tenker da spesielt på kvinner fordi jeg tror kvinner i mye større grad enn menn dynger seg selv ned med selvpålagte krav om å levere topp i forhold til barnebursdager, FAU, fritidsaktiviteter, kakebaking, husarbeid og trillioner av andre ting relatert til barn og familie.
Jeg gleder meg til å lese boken hennes Godt nok for de svina som kommer om et par dager.
Jeg så henne på Lindmo i går, og er enig med deg. Liker henne kjempegodt, og tror hun er et veldig godt forbilde. Mye mulig at jeg kommer til å lese boka.
Eg har fulgt både henne og HR-sjefen i HP Yvonne Fosser. Dei er en inspirasjon når det gjeld "godt nok" og eg har brukt den inspirasjonen som bakteppe til å definere min egen kvardag. Som da eg la ut et bilde på Facebook på tirsdag av småmislukka, upynta Toro-muffins som skulle leverast på et arrangement en time etter eg kom frå jobb, med teksta "bra nok". Eg har aldri fått så mange likes på et bilde :knegg:
Eg er ambisiøs i jobben min, eg er aleinemamma annakvar veke, huseigar og singel. At kvinner som Anita Krohn sette ord på sin kvardag hjelpe meg.
Jeg liker at hun står for at det er greit å velge bort ting. Det er greit å droppe cupcakes- men ikke å ditche andre for at de velger det. Hun går ikke i tårnfrid-fella og krever at alle skal gjøre det samme som henne.
Jeg har veldig sansen for henne (oppdaget bloggen hennes for ett årnsiden omtrent) og gleder meg til å lese boken. Jeg er definitivt inmålgruppen som bør lære seg å akseptere at godt nok er ålreit. :ja:
Jeg har nok, uten å ha reflektert så mye over det, noe i retning av "godt nok for de svina" som livsmotto, jeg også. Tror det er sunt og lurt. :nemlig:
Likte hennes umiddelbare reaksjon på det! Å bake cupcakes eller strikke eller snekre en hylle - vi har vel alle ulike måter å slappe av på. Baker gjerne jeg - bare ikke alltid...
Jeg har også lest den. Fornøyelig lesning, og spennende å lese refleksjonene hennes om hvordan livshendelser har formet henne som person og leder. Likevel er jeg ikke så sikker på at boka ga meg så veldig mye. Men jeg tenker "nå er det godt nok for de svina" når perfeksjonisten i meg tar overhånd på jobb og jeg forsøker å innse at jeg ikke trenger å gjøre alt perfekt, så sånn sett kan jeg si at boka har gitt meg noen hode innspill.
Jeg leste denne i går. Interessant lesning og jeg har definitivt sans for dama. Men jeg er litt usikker på hva jeg sitter igjen med etter denne, hva tenker dere andre? At det egentlig ikke finnes noe glasstak lenger, synes jeg var interessant. Jeg tror ofte det stemmer, ihvertfall på min arbeidsplass, at kvinner kan være mindre ivrige på å gripe sjanser og søke seg oppover enn menn.
Jeg leste Lean In av Sheryl Sandberg i forrige uke, og det er egentlig fint å ha lest begge, da denne ga en motvekt til de amerikanske forholdene i Lean In. Vi har jo all verdens muligheter og rettigheter ift kvinner i andre land.
Eg trur det beste denne boka har gitt meg er tittelen. Å ta meg i at det er godt nok, enten det er privat eller i jobbsammenheng. En anna ting eg tar med meg er det med å rekke opp handa. Seie ja og ta sjansar, spesielt i jobbsammenheng. Vise seg fram rett og slett.
Og til instagram-bilda, eg legg heller aldri ut bilder av åtteåringen som har fått melt down i Tivoli, meg sjøl når eg nettopp har våkna eller nok et knekkebrød med smøreost.
Jeg tror jeg allerede gjør mye likt som henne. Jeg har alltid rukket opp hånda og tatt sjanser. Og jeg er slettes ingen flink pike, "godt nok" sitter i ryggmargen hos meg også.
Eg er heller ingen klassisk flink pike, på ingen måtar. Men eg har brukt tid og analyse på MINE valg, ikkje alle andre sine valg. Å gjere det som er rett for meg, ikkje for alle andre. Derfor likar eg godt nok de svina-tankegangen.
Dette føler jeg stemmer for min arebidsplass også, til tross for at den er svært dominert av menn. :ja: Iallefall på de ulike mellomledernivåene og type VP/SVP-stillinger. Hvordan det er enda høyere opp kan jeg ikke uttale meg om, men det sitter kvinner på CEO-nivå. Det at det er flest menn som besitter lederstillinger har nok mest med kjønnsfordelingen i konsernet å gjøre, kombinert med nettopp det å ønske å søke seg oppover.
Har sansen for damen. Men man kan jo ikke generalisere om glasstak når man selv sitter i en toppjobb.
Det er vel slått fast i forskning at kvinners kvalifikasjoner blir ansett som mindre verdifulle sammenlignet med menn med samme kvalifikasjoner - og at både menn og kvinner gjør dette. Naturligvis ubevisst - men resultatet er det samme.
Så tenker jeg også mange kvinner føler seg veldig uunværlige på hjemmefronten, ref. stadig diskusjon om man er "god nok" mamma. Foreldre er man uansett. Barn i dag har mye mer tilgang på og oppfølging av foreldre enn noen gang.
Det er for enkelt å si på individplan at det ikke er noe glasstak fordi man selv har lyktes. Så lenge det statistisk sett knapt finnes kvinnelige toppledere og få kvinner øverst i akademia, så blir det henimot frekt å legge skylden på jentene. Dette er et strukturelt problem, at kvinner som er interessert i helsevesenjobb velger sykepleier fremfor lege, at de som gruppe legger listen lavt og bruker mer tid på å dille hjemme og delvis la seg forsørge enn å trøkke på litt, delegere og ta litt makt.
Man må vel nesten lese det hun skriver for å se nyansene, hun skriver ikke at nå finnes det ikke noe glasstak lenger. Men diskuterer rundt at det ofte kan være kvinner som selv ikke griper sjansene de får eller kan få, og det tror jeg hun kan ha rett i.
Jo, men er ikke det nettopp det "glasstaket" gjør? Det er det klassiske problemet med hva som er indiviuelt styrt, og hva som er styrt av samfunnsstruktur/oppdragelse. Hvorfor griper ikke kvinnene sjansene de får? Og hvor ofte får kvinner slike sjanser, sammenlignet med menn?
Ja, der sa du det, Kanina. Noen av oss har med hjertet i halsen og kinnene brennende av skam rukket opp hånden, tatt verv og utfordringer, søkt studier og jobber som enten avslørte at vi trodde vi var noe eller som var above our station. De greie jentene gjorde aldri det. Det at så mange der jeg kommer fra ikke en gang kom på at de kunne bli lege eller direktør eller kunne se for seg at en dame kunne være bonde, sjef eller romfarer sier sitt.
"Glasstaket referer til usynlige hindringer som gjør at kvinner ikke like lett som menn oppnår høyere posisjoner, selv om de er like talentfulle og jobber like mye. Det referer til mekanismer knyttet til arbeidsplassen, som at kvinner blir forfremmet tregere enn menn fordi folk undervurderer kvinners evner."
Altså en undervurdering av kvinner, jeg forstår glasstaket som noe annet enn det at kvinner velger annerledes som følge av samfunnsstrykturer.
På min jobb er det ikke noe glasstak i ordets tradisjonelle betydning tror jeg, men jeg ser at det lettere satses på menn helt ubevisst. Og så gjør fødselspermisjoner at man "kommer utav det" og må jobbe seg inn for hver gang, det at man får barn gjør rett og slett at man kommer bakpå. Man mister ikke jobben, men er man gravid vil ofte mulighetene som fører fremover og oppover gå til en annen.
Har lest boken, likte den ikke. Den ble en blanding av personlig biografi og ledelse med fokus på lederen (altså personbasert ledelse) fremfor ledelse fokusert på teknikker/strategier etc. Blir veldig 80-talls selvhjelpstil over det - her er det bare å tenke gode tanker, så hjelper hele universet deg videre. Personlig tror jeg nok at ledelse er mer et fag enn en individuell egenskap - men der er det sikkert mange som er uenige med meg.
Som kronisk syk har jeg møtt mange ræva leger og sykepleiere - det betyr ikke at jeg ikke tror medisin er et fag. Verdien ligger selvfølgelig i utøvelsen, men jeg tviler på at utøvelsen kan eksistere uten en kunnskap/kompetanse i bunn. Hvordan kunnskapen/kompetansken er tilegnet er mindre viktig.
Faren med en slik tilnærming som forfatteren har: At ledelse er en del av deg selv, en internalisert del av din personlighet, er jo når det går galt. Hva da? Er det bare du selv som er problemet? Det må det være hvis du mener at ledelse er et personlighetstrekk.
Nei. Alt man har av menneskelige egenskaper går det an å utvikle. Og selvfølgelig er faglig ballast en del av pakka. Men har du ikke de egenskapene som trengs, hjelper ikke utdanning. Har du de egenskapene som er nødvendig, vil utdanning gjøre deg enda bedre. Gjelde mange yrker og stillinger, ikke bare lederjobber.
Men det ene utelukker jo ikke det andre. Det finnes godt utdannede ledere som ikke passer til å lede det teamet de har, uten at de nødvendigvis er dårlige ledere per se. På samme måte som det finnes fantastisk dyktige kirurger som helst bør overlate kontakt med våkne pasienter til andre. :gal:
Jeg har nå en dansk leder, og jeg ser jo at stilen hans er svært annerledes enn de norske jeg vanligvis har hatt. Det betyr ikke at han er en dårlig leder, jeg må bare innstille meg på at det er mindre kosemose og mer stick to the numbers. Nå er jeg en cut the BS-person selv, og tåler det godt, men jeg vet at andre synes han er røff og uempatisk.
Det jeg tenker på endel for tiden, er at jeg synes det er uheldig med ledere i alle lag som er sjefer heller enn ledere - folk som er motivert av makt, heder og ære og følgelig selvsentrerte. Det er ikke personer jeg ønsker meg over meg i arbeidslivet.
Gode ledere har annen drivkraft enn makt for egen del - de har glede av faget, visjoner for arbeidsplassen og ikke minst, glede av å se medarbeidere vokse, skinne og utvikle seg.
Sånn lederteoretisk er det ikke nødvendigvis helt sånn; der skiller man gjennom resultatmotiverte og maktmotiverte og teammotiverte ledere. Resultatmotiverte ledere kan risikere å fokusere kun på målet og kjøre over medarbeiderne sine, maktmotiverte kan være oppsatt på å få viljen sin på bekostning av mål og team, teammotiverte kan bli så fokusert på teamhygge til at målene forsvinner ute av syne. Men du kan også ha veldig gode ledere i alle kategorier, hvis de balanserer sin personlige motivasjon med situasjonsbetinget ledelse, altså at man leder folk slik de trengs i sin situasjon.
Personlig er jeg helt klart maktmotivert; jeg liker å være med der det skjer, legge strategier, jeg liker å se et nytt produkt og vite at dette var det jeg, jeg som gjorde. Det betyr ikke at jeg backstabber teamet mitt, tvert i mot - jeg trenger jo dem for å lykkes. Og jeg vil jo at de skal lykkes også, det er også noe som reflekterer godt på en leder.
Vel, men må jo ha et ønske om å bestemme, være med der det skjer osv. for å ønske en sjefsstilling. Men det er ikke det samme som å være maktmotivert, slik jeg ser det.
Er man mer opptatt av et det skal skinne på en selv enn noe annet, vil man at medarbeiderne skal lykkes kun fordi det reflekterer på en selv? Det er ikke jeg videre begeistret for. Og det er heller ikke nødvendig for å være en drivende god leder - tvert i mot.
Hva som er motivasjonen for lederen til å få medarbeiderene til å lykkes er veldig lite viktig. Det er heller ikke nødvendig at ledelse skal bry seg om å få medarbeiderene til å lykkes. Det finnes mange situasjoner hvor det ikke en gang er mulig. Det å lede en avdeling som skal legges ned er et typisk eksempel. Det er viktig med god ledelse der også, men jeg tror nok at en resultatorientert leder vil levere bedre enn en teamorientert leder.
Jeg er så veldig uenig! Intensjonen til mennesker er viktig i absolutt alle situasjoner - også når det gjelder lederskap.
Selvsentrerte ledere/sjefer gir hult lederskap og det gir meg ingenting faglig eller menneskelig. Riktig gode ledere med ekte faginteresse, visjoner og en interesse for andre mennesker og en autentisk relasjon til kollegaer, inspirerer meg og fører til stor glede og utvikling for meg i min arbeidshverdag. Og ja, det er lett å merke forskjell.
Jeg har en sterk indre motisvasjon i yrket, så jeg trives i arbeidshverdagen uansett. Men du verden for en bonus det er å ha en leder som er motivert av ander ting enn egen klatring og "synes de over meg jeg er flink hvis jeg...?" Selvsentrerte mennesker er kjedelige og drar ned energien rundt seg - ledere som har blikket utover og en faglig lidenskap hever alt og alle rundt seg.
Nei. Det som er viktig er hva man reellt sett gjør, ikke hva man tenker og føler. :) Selvfølgelig, hvis det er slik at intensjonen påvirker handlingen, betyr det noe, men kun da.
Hva du legger i maktmotivert har jeg jo ikke så mye grunnlag for å uttale meg om, jeg snakker om lederteori. Det høres for meg mer ut som du snakker om maktsyk mer enn motivasjon.
Som him sier, betyr motivasjonen for lederen svært lite så lenge man har en klar bevissthet til det selv, og evner å sette bedriftens mål foran sine egne. Og, selvsagt, som alle steder i livet, hjelper det jo å være et rimelig empatisk menneske.
Teammotiverte ledere fungerer oftest best på lavt mellomledernivå, er min erfaring, og kun når de selv har en svært resultatbevisst leder.
Men du snakker jo som om det er en motsetning, Zoë. Man kan fint bry seg oppriktig om hvordan teamet har det, og like å finne what makes them tick, og like å få alle til å jobbe sammen, og få et kick av å nå målet.
Jeg er velsignet med en drøss av coaching og 360 graders og Belbin og Insight og lederutvikling i forskjellige varianter. Tilbakemeldingen på meg er ganske entydig: min måte å lede på er å få folk med på laget, til å synes det er gøy det vi holder på med. Enda så maktorientert og kynisk jeg er.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
