Jeg leste tråden om dyrt leirskoleopphold, og noen av svarene fikk meg til å lure litt.
Før jul sendte jeg ut e-post til foreldrene til jentene i klassen til Snuppa om at vi skulle på Annie på en gitt dato og spørsmål om noen ville være med oss. Billettene kostet ca 500 kr pr stykk. (Jeg synes det var innmari dyrt.)
Var dette feil gjort? Hadde det vært bedre å bare spørre de foreldrene jeg kjenner og som jeg vet at hadde lyst/råd? Da ville jeg spurt 7 av 12 jenter.
Det endte med at 10 jenter dro sammen med mødrene sine. Men hvor mange som var med er kanskje underordnet.
Jeg tenker at når man gjør sånn må man tenke litt gjennom hvilken klasse man har med å gjøre. Hvis man for eksempel vet at det er to familier i den klassen som har dårligere råd så bør man kanskje ikke foreslå så dyre aktiviteter når man skal samles. Hvis ikke tenker jeg det er greit nok så lenge det er en uformell "vi skal på teater og lurer på om noen vil være med" og ikke det offisielle "bygge klassemiljø"-arrangementet den høsten.
Jeg syns det er en kurant sak og sende en mail som privatperson til resten av klassen og si "Hei. Tjorvenbarnet og jeg skal på teater og se Teaterforestilling dato da og da. Kanskje fler har lyst til å være med? I såfall koster det så så mye."
Jeg syns ikke det er en kurant sak å sende ut følgende mail:
"Hei. Det er bestemt at Klasse 5B skal på teater og se Teaterforestilling dato da og da. Det vil koste kroner så så mye pr elev. Hilsen Klassestyrer."
Øverste mail er en hyggelig invitasjon, og har man ikke lyst eller råd til å være med, kan man enten droppe svare, eller gi en eller annen plausibel unskyldning.
(En kamerat av mannen min brukte følgede unskyldning da vi inviterte ham med på en konsert - vi inviterte i april, konserten var i januar påfølgende år: "tja, jeg må tenke på det, det er mulig jeg må jobbe overtid den dagen." :knegg: )
Kommer en slik mail fra klassestyrer, er det mer å anse som noe som er pålagt å delta på, og da syns jeg det er totalt ugreit å bare anta at alle foresatte har råd til å punge ut med teaterbiletter og liknende.
Hei, klassekontakene i klasse 5b inviterer til mor-datter-kveld. Vi planlegger å se Annie på teater klokken 17 og deretter gå på cafe og kose oss sammen. Prisen er 500 per person + det man kjøper på cafeen. Påmelding til Tjorven innen 15. mars.
Mens "Hei, jeg og jentungen skal se Annie den 16. mars, er det noen flere som vil bli med? Prisen er 500 kr per person". Hilsen Tjorven. Er helt greit, men kan likevel være mindre smart/snilt litt avhengig av klassemilijøet, spesielt hvis det blir en trend.
Ja, jeg synes det egentlig blir litt feil... Jeg tenker at det er lett for at noen foreldre føler seg tvunget til å punge ut med 1000,- for at ungen skal få være med på det samme som de andre.
Det vil jo være veldig trist for de ungene som har lyst å være med, ser at alle de andre drar, men ikke kan være med sjøl. De fleste foreldre ville vel skrapt sammen penger for å unngå det.
Men nå kjenner jo du miljøet. Jeg aner egentlig hvilke foreldre som vil hatt problemer med noe sånt i frøknas klasse. Det verste er kanskje at det akkurat er de ungene som har mest behov for å bygge sosiale relasjoner. Så hos oss ville noe sånt vært uheldig.
Jeg tror ikke det hadde blitt riktigere om du hadde spurt sju av tolv. :knegg:
Vi inviterer med oss frøknas bestevenn som er i familie med oss på slike ting. Hvorfor ville du egentlig ha med alle jentene i klassen? :confused:
Jeg synes heller ikke det har så mye å si om man "kjenner miljøet" etc. Vet vi nå egentlig alt om alle, om økonomi og prioriteringer?
Hadde jeg fått den mailen av Tjorven hadde jeg takket nei. Vi har ikke dårllig råd, men jeg ville ikke prioritert det, og det ville jo gått ut over datteren min.
Jeg synes klassebaserte arrangementer bør være bortimot gratis enten det er klassekontakter eller andre foreldre som tar initiativet, så jeg ville nok ikke sendt en sånn mail.
Jeg hadde sagt nei takk - fordi vi sparer penger til Spaniahus for tiden. Det hadde ikke kostet meg en kalori, men jeg tror kanskje det er fordi vi egentlig har penger til det, men velger det bort. Det hadde nok vært surere hvis vi virkelig ikke hadde råd.
Likevel synes jeg det må være lov å sende ut mailer, foreslå hyggelige tiltak, invitere med, osv som privatperson. Men kan jo være bevisst på at neste gang man slenger ut en invitasjon kan det være til noe som er billig!
Jeg hadde ikke sendt ut en mail til alle gutteforeldrene i klassen om noe såpass dyrt. Hvis jeg ville ha med flere hadde jeg nok heller spurt et par andre som jeg kjente og visste hadde råd. Sånn det ble der så ble det liksom en klassegreie syns jeg, der det sikkert ble litt kjipere å være de to som ikke ble med - selv om det ikke nødvendigvis hadde noe med økonomi å gjøre.
Haha, jeg fortalte problemstillingen til mannen min, og han syntes du gjorde det på en veldig fin måte, Tjorrven, så vi tenker jammen forskjellig. :knegg:
Jo, men det synes jeg på sett og vis får stå for din regning. Alle barn er ikke med på det samme, foreldrene prioriterer ulike aktiviteter. Noen får ikke være med på fotball fordi foreldrene ikke har tid til å stå kioskvakt, andre får ikke gå på ridning fordi foreldrene synes det er for dyrt. Det jeg synes er problematisk er hvis økonomi ekskluderer noen fra å kunne bli med på miljøbyggende opplegg. At foreldrene nedprioriterer det på grunn av tid eller penger synes jeg blir litt annerledes tross alt.
Fordi det er koselig. :nemlig: Både jeg og Snuppa er sånne "The more, the merrier"-folk.
Og på klassens "sammensveisearrangement" et par måneder i forveien var vi mange som ville se den og vi pratet om å gjøre det sammen. Så jeg visste at vi var 5 stykker som ville, og så var det noen det ville vært veldig rart å ikke spørre. Og da var det så få igjen at det ville vært ekskluderende å ikke spørre alle.
Det skal sies at invitasjonen var relativt likt formulert som Inahgs første forslag.
Jeg synes vel ærlig talt ikke den var helt grei. Jeg kan tenke meg det var veldig sårt å være blant jentene som veldig, veldig gjerne hadde lyst til å se Annie, og "alle de andre skal". Og kanskje måtte finne på en unnskyldning for hvorfor man ikke kunne, fordi man ikke vil si at man ikke har råd. Jentene snakket helt sikkert mye om teateropplevelsen både før og etter.
Jeg skjønner godt tankegangen din her. Noen ganger blir det plutselig litt valg mellom pest og kolera - det hadde jo ikke vært noe ok om dere reiste syv eller åtte stykker og IKKE hadde spurt resten heller.
Det man kan tenke på er at det nesten "vi finner på noe sammen"-arrangementet kanskje bør være litt mer lavterskel økonomisk så det ikke setter seg en forventning om at initiativ skal være noe litt flott.
Nei, man gjør jo ikke det, men noen klasser, nabolag osv er mer sammensveiset enn andre steder. Problemet her er kanskje ikke de foreldrene som prioriterer det bort, men de som må telle på kronene og kanskje ikke får råd til julegaver hvis de ønsker at barne ikke skal oppleve å være utenfor.
Det er ofte slik, etter min erfaring, at de med mest ressurser er de som kaprer foreldremøter og planlegger sosiale arrangementer. Hos oss har foreldregruppa ansvar for å laga en sosial årsplan som det kalles. Jeg synes det er uheldig fordi det gjerne blir noen få som "eier" arrangementene. Dette er gjerne de samme foreldrene som sitter å klager på at de er de eneste som tar i et tak og som bryr seg. Jeg synes det egentlig er litt vanskelig å få innpass og deltar derfor mindre enn jeg kunne gjort. Jeg tror ikke det er bare meg for å si det sånn.
Det jeg mener er at om man inviterer hele jentegjengen på teater (selv om det er privat) så er man med på å skape klassemiljøet, holdninger og stemning i foreldregruppa. Man legger lista, rett og slett. Det er ikke bare ungene som vil kunne føle seg utenfor, men foreldrene også. Sosiale greier for jentegjengen i klassen burde være noe som alle lett kan delta på og noe som de fleste kan ordne til og fikse ved en annen anledning.
Jeg synes den er innenfor. Et inkluderende initiativ, som det bør være enkelt å avslå uten å bli avkrevd en grunn. Her synes jeg egentlig Divines fabelaktige "ikke la det aller beste bli det godes fiende" passer inn også. Det er selvfølgelig dumt at det er dyrt, og man står da i fare for at noen føler på det. Samtidig er det fint for klassemiljøet at man har en slik inkluderende stemning. For noen er pengene en begrensning. Atter andre har foreldre som aldri kommer seg avgårde på teater ( :sparke: ), og nå fikk drahjelp til å gi barna litt kulturell stimuli. Noen sliter med det sosiale, og fikk opplevelsen av å se en forestilling med klassevenner. Jeg synes det er en enorm forskjell på om det er i regi av klassekontakter eller lærer, versus foretaksom mor som slenger ut en åpen invitasjon.
Hvis dere hadde pratet sammen om dette på forhånd stiller vel saken seg litt annerledes kanskje. Det ville vært rart om dere bare dro alene uten å si noe når dere i utgangspunktet hadde diskutert å gå sammen, men igjen blir det en gjeng som "bestemmer" og legger lista for resten. Slik det gjerne blir i slike sosiale lag. Det skal ikke være lett altså. :knegg:
Jeg syns den er absolutt innenfor.
Jeg hadde vært av dem som gjerne hadde hatt lyst, men som dessverre ikke hadde hatt råd. Men min tanke hadde vært 'så kjekt at de spurte!' og terskelen for å spør tilbake om de ville være med på noe vi skulle (gjerne billigere/gratis) hadde vært mye lavere.
I mine øyne er det lettere å ta kontakt å spør om å treffe noen som har vist initiativ til å treffe oss tidligere. (Hu hei, for en setning. :gal: )
Jeg synes egentlig alltid det er greit, men at man har et kollektivt ansvar for å holde pengepresset litt nede. Kino vil jeg vel alltid synes er greit tror jeg.
For all del, kjempehyggelig og inkluderende og gøy med invitasjon, men altfor dyrt og dermed også potensiellt eksluderende. Det er jo snakk om 1000 kroner for 2 billetter. Jeg betaler gjerne og ofte for kulturopplevelser med barna og ville selv blitt glad for en slik invitasjon hvis jeg bare tenkte på meg og mine, men jeg kjenner foreldre i nærmiljøet til barna mine som ville blitt lei seg fordi de kanskje ville vært eneste eller en av veldig få som ikke hadde hatt råd.
Noen familier har dårlig råd, sånn er det jo alltid, problemet er at slike dyre, om enn aldri så hyggelige og velmenende, arrangementer er med på å synliggjøre disse forskjellene enda tydligere.
Jeg synes som jeg skrev tidligere at man bør prøve å få til noe som koster minst mulig. Møtes på stranda, i parken for å spille fotball, på gratisarrangement osv.
Jeg vet faktisk ikke om det var så ille det du gjorde heller. Et dilemma egentlig. La oss si at dette er noe som skjer ofte i jentegjengen. Altså at foreldrene inviterer jentegjengen med på aktiviteter. På kino, i bassenget, på aketur, filmkvelder osv og man er en slik sammensveiset gjeng som ofte finner på ting sammen. Da er det ikke feil i det hele tatt å spørre om man skal gå sammen på Annie. Man kjenner hverandre, man kjenner ungene og det er flust med muligheter og alle vet at ingen kan være med på alt hele tiden.
Men blir det kun en stor greie som alle snakker om og noen få ikke kan være med på så blir det krøkkete. :vetikke:
Jeg er enig med Storm og Hyacinth.
Jeg ville ikke sendt ut en sånn mail, og jeg ville følt meg forpliktet til å være med hvis jeg hadde fått mailen. For meg ville det betydd 1500,- for 05-jentene mine.
Fellesmailer om arrangementer for jentene/guttene i klassen bør være tilnærmet gratis. Ellers spør man andre venner/de man kjenner.
Jeg hadde syntes det var ugreit, fordi mitt barn hadde blitt så skuffet over å ikke få bli med. Med en gang det går ut på fellesmail, så snakkes det om det, og så blir det en større sak enn det egentlig hadde behøvd å være. Bedre at man spør direkte noen man kjenner tenker jeg, og ikke lager så stor sak ut av det.
Jeg synes det hadde vært ugreit å få en slik Mail uavhengig av om det var privatperson eller klassekontakt som hadde sendt ut.
Hvor ugreit det hadde blitt i praksis hadde avhenget av hvor lyst ungene hadde hatt til å dra på arrangementet og hvor mange i klassen som hadde blitt med.
Vi hadde nok ikke blitt med. En tusenlapp for noe sånt er mye penger for oss og noe vi ikke bare uten videre føler at vi kan spytte ut på ett av barna sånn i det blå.
Jeg synes det er helt greit, og hyggelig. Det vil aldri være alle som blir med og dermed er det greit for de som ikke kan bli med også. Synes jeg. Jeg synes det var et hyggelig initiativ og i og med at så mange hadde snakket om det på forhånd synes jeg at det inkluderende initiativet ved å informere / invitere alle veier tyngre enn det ekskluderende i at arrangementet er dyrt. Barn tåler å høre at vi kan ikke / prioriterer ikke osv. Hvis man synes det blir for dyrt å ha med lillebroster og mor og/eller far også kan man sende ungen med en venn(inne) i klassen og dennes mor/far, jeg hadde i allefall glatt tatt med en eller tre andre unger hvor foreldrene ikke kunne eller ville prioritere men hadde råd og lyst til at barnet kunne bli med. Man kan både si nei og man kan tenke løsninger. Begge deler er greit.
Jeg synes personlig at man ikke må gjøre ting altfor komplisert og være så redde for å såre noen at vi ikke tør å ta et eneste initiativ.
Jeg hadde blitt veldig glad for å få en slik mail, men om vi hadde blitt med er jeg usikker på, iallfall hvis jeg skal tenke ut fra økonomi. Vi har bare sånn passelig økonomi, og akkurat nå har det gått mye penger ut. Dette vet også datteren vår og selv om både hun og jeg hadde ønsket å bli med så hadde hun skjønt det. Sånn er livet, vi kan ikke få med oss alt. Vi har lagt oss på en liste der hun er en av de i klassen som er i mellomsjiktet, både når det gjelder klær, utstyr, hobbier og opplevelser, og der ønsker jeg å være egentlig.
Kjenner jeg meg rett så hadde vi slått oss med, men da hadde det gått utover noe annet i husholdningen, men vi prioriterer samhold og klassemiljø ganske høyt så det hadde vært vanskelig å droppet det, kjenner jeg.
Som du ser er jeg ikke helt enig med meg selv, men jeg syns dette var innenfor og veldig hyggelig gjort. :)
Jeg og en far i klassen til eldste tok initiativ til en bowlingkveld i høst, og det ble en stor suksess. Alle fra klassen var ikke med, men slik vil det jo alltid være. Om slike sosiale greier hadde vært gratis, så er det alltid noen som sitter hjemme allikevel av ulike årsaker. Skal man ta hensyn til det så kan man jo aldri arrangere noe eller ta initiativ til noe som helst, og det synes jeg ikke er greit heller.
Hvordan kan du vite at det er greit for dem som ikke kan? Man vet jo ikke om de fleste skal og man vet ikke om barna som ikke kan virkelig hadde hatt lyst.
Jeg synes det er helt innenfor jeg. Vi hadde nok ikke blitt med i dette tilfellet, men det er fordi vi ikke er stort til teatermennesker. Allikevel, dette er ikke et rent klassearrangement, og at man som privatperson spør om andre vil være med - det er da bare et hyggelig tilbud og ikke noe man må. Jeg ville synes det var hyggelig å bli spurt - og at det er langt mer ok å sende til alle, enn bare noen. Evt. måtte man ha avtalt med de man kanskje kjente best og så si at øvrige gjerne måtte bli med hvis de ønsket/kunne. Det er da ingen som forventer en lang forklaring på hvorfor det ikke passer. Det er da ikke sånn at hvis vi evt. hadde takket nei, så ville de andre automatisk tenkt at vi hadde dårlig råd? Eller at vi ikke vil ha noe med dem å gjøre? Det kan jo faktisk være slik at det beint ut ikke passer fordi man har andre planer. Skal det hindre folk i å ta initiativ, fordi ikke alle kan? Enten det er økonomi, fotballtrening, hyttetur eller ren og skjær lyst som evt. står i veien? Det vil jo bli snakket om okke som hva årsaken til at en eller flere elever ikke blir med er tenker jeg.
Jeg synes det er litt leit hvis folk opplever det ugreit. Og da har jeg garantert vært ugrei flere ganger, siden jeg har "invitert" til f.eks treff på lekeland, kino mm. privat + at jeg har vært med å arrangere f.eks Halloween-fest og nå straks discokveld for eldste sin klasse. De to festene koster "bare" 50,- pr. elev pr. fest, for at vi skal klare å diske opp mat og moro som private initiativtakere (2-3 foreldre som startet dette), men det vil jo alltid ekskludere noen uansett, uavhengig av hva det koster. Noen synes sikkert det er brysomt med invitasjoner hva enn det gjelder også, og jeg mener personlig at det ikke kan hindre andre i å ta initiativ til å gjøre noe kjekt, enten det er med noen eller alle i en klasse osv.
Jeg mener ikke at det nødvendigvis kjennes helt greit for ungene, men at det er slike ting som (i mine øyne) bør være greit å håndtere for foreldre og barn i samarbeid. Jeg synes i allefall at mine barn må lære seg at de ikke kan alt som andre kan, selv om mange / de fleste kan. Det kan være mange grunner til det, økonomi, verdivalg, interesser osv. Når 7 av 12 skal så er det 5 av 12 som ikke skal. Det er ikke akkurat slik at man er den eneste som ikke skal da, og da bør det være akseptabelt. Det vil aldri være slik at alle blir med på noe slikt.
Jeg tenker at initiativ er knall! Hadde du formulert det mer i retning av "hei, jeg og snuppa skal sånn og sånn, hvis det er flere som skal, kan vi kanskje slå oss sammen?" elns. :gruble:
Nå hørtes det litt klassekontaktete ut, og det skaper press.
Jeg vet at det er veldig mye tøffere å være dem som stadig blir satt på valg. Det er de samme barna som gang på gang må lære seg at ikke de ikke kan selv om de fleste andre kan delta. Det er vanvittig stor forskjell for en unge å vite at han ikke kan være med fordi de skal noe annet/at det ikke passer enn at det er fordi familien ikke har økonomi til det.
Nei, men det finne flere enn vi aner som aldri, aldri kan bli med på noe som helst, for de har ikke råd til det. Hvor bursdagsgaven til en klassekamerat går ut over middagene. Mange tror disse ikke eksisterer i så stor grad noen skal ha det til, men det gjør de. Det er bare aldri disse foreldrene som tør å si noe på foreldremøtene.
For en del foreldre er det vel dyrt nok å kunne sende barna i bursdager pga. gavekjøp. Å lage arrangementer i tillegg som koster penger, er kanskje ikke så lurt? Vi hadde klassemiddag for litt siden og selv om betalingen for den kun skulle dekke kostandene for maten, er det kanskje greier at man på slike arrangementer tar med egen mat. Dette må jeg tenke litt på.
Men det kan da være tusen andre grunner en økonomi til at man ikke drar? Jeg takket rett før jul nei til et tilsvarende opplegg på vegne av mine barn fordi vi ikke ville prioritere det fordi det gikk ut over andre ting som ikke har med økonomi å gjøre. Barna ville selvsagt dra - barn vil alltid mye mer enn det man i praksis kan - men om de blir litt skuffet er ikke det verdens undergang. Mine barn er skuffet fordi de får færre ting enn de fleste de kan sammenligne seg med. Hos oss er det et verdi-/forbruksvalg, ikke et økonomispørsmål. Ja de er skuffet, ja de føler seg litt annerledes, nei, de får ikke traumer av det.
Vi har grei økonomi, men vi setter likevel begrensninger, og det blir litt som enkelte avslag med begrunninger jeg må gi, at joda, det er "bare" 250 kroner i måneden, men samler man opp disse småbeløpene ender vi på en del kroner tilsammen.
Det er himmelvid forskjell på å ikke være med på ting fordi det ikke passer eller fordi mora di ikke syntes det var en spesielt god ide og på ikke å være med fordi foreldrene dine ikke har råd.
Ja, det er jeg da fullstendig klar over! Min erfaring er allikevel at selv 50,- kan være nok til at flere ikke kan. I vår klasse har vi til og med invitert med at ting koster slik eller sånn, men "betal hvis du kan" - så alle får muligheten. Men det blir jo vanskelig når det er privat og ikke i regi av skolen selvsagt. Og noen vil sikkert føle seg tråkket på tærne av det også; "tror de ikke vi har råd eller??". Det blir vanskelig uansett.
Men igjen; dette var et privat initiativ og ikke bare "dette har vi lyst til", men "vi har allerede billetter, er det noen flere som kanskje vil være med?". Det er da bare hyggelig. Men det er klart, det er alltid noen som vil føle seg ekskludert, er mitt poeng. Man har forskjellige ønsker, interesser, verdier og muligheter - sånn er det bare.
Jeg ville blirr glad for en slik mail, selv om det i dette tilfellet ikke ville vært aktuelt å bli med. Årsaken til det er igrunnen irrelevant. Men meg om dét.
Vi har forøvrig ikke dårlig råd, men jeg har allikevel fortalt barna mine at vi ikke alltid kan gjøre slik eller sånn fordi det koster for mye penger altså.
Nei, jeg vet ikke, det er veldig veldig vanskelig, for det er selvsagt noen som ikke har ei krone til overs, og jeg er samtidig veldig opptatt av å inkludere. Vi har nok et ekstra fokus på sosialisering i vår klasse pga. en del problemer, så vi forsøker å etablere et godt miljø så godt vi kan med å finne på ting som ikke skolen står i regi av.
Da går jeg utifra at dere også er med på forskjellige typer arrangementer innimellom, når dere har tid, det vi snakker om er de barna som alltid faller utenfor fordi aktivitetene koster penger foreldrene ikke har.
Men da har vi et ansvar med alle tingene vi omgir oss med også. iPader i fleng i huset, tv på hvert rom, nye klær hver eneste sesong selv om de gamle fint kan brukes enda osv. Jeg tror at dette gjør mye mer med de som har dårlig råd enn en enkelt godt ment og (i mine øyne) hyggelig og inkluderende invitasjon. Men vi har forskjellige meninger, og det er jo greit. Jeg ser den andre siden også, det er ikke det, men jeg vekter det annerledes enn dere gjør.
Det er vanvittig stor forskjell på å være i en situasjon hvor man et så privilegert at man kan ta slike valg som verdivalg og å ikke ha mulighet til å velge.
Det merkes også hos ungene.
Jeg møter familier som opplever denne skammen og jeg tror ikke det er lett å sette seg inn i hvordan det oppleves å leve i en situasjon som består av at man permanent har dårlig økonomi og det ikke er mulighet til å velge.
Det var 10 av 12 som gikk. Altså 2 av 12 som ikke var med. Uten at det egentlig er så viktig akkurat hvor mange som var med i Tjorvens klasse. Jeg mener rett og slett at 1000 kroner for å være med gjør at hele opplegget blir mer ekskluderende enn inkluderende.
Jeg synes det er innafor, men ville ikke likt om det kom på mail til alle i klassen. Det jeg ville hatt problemer med er at gruppen er valgt som adressater. Om man slenger en sånn invitasjon ut på fb eller i vennesammenheng tenker jeg at det er greit.
Jeg sier ikke at det er galt at det ble gjort, men jeg ville ikke likt en slik forespørsel på Mail hvor klassegruppen var adressater.
Jeg syns også dette er innafor.
Men hos oss er det stort fokus på at ting man gjør som klassearrangement skal koste minst mulig. Det har noen år tidligere vært en del egensponset klassetturer som etterhvert tok helt av, og skolen har fått mye kritikk for at det ble tillatt. Vi bor på et lite sted hvor mange har trang økonomi, så det er greit å legge lista lav.
Jo, og nei. Dingser av mange slag får være med på skolen i skoletiden regelmessig. Vi (= dagens voksne og barn) utstråler forbruk langt utenfor hjemmet. Jeg ser det slik at denne invitasjonen var et privat initiativ, langt mer privat og mer egnet til å håndtere enn alle signaler vi omgir oss med i det daglige. Men som sagt, det er min mening, og jeg aksepterer selvsagt at andre mener noe annet.
I 11-åringens klasse har alle utenom 2 barn smarttelefon. Av disse igjen har ca halvparten iPhone (mitt barn også). Om ikke det skaper press vet ikke jeg! I mine øyne skaper det mye mer press enn en enkelt invitasjon som har som formål å ikke stenge noen ute fra selve informasjonen og valget om å bli med.
Jeg tror vi må huske på at det for mange ikke er et valg når de sier at de ikke har råd til å delta i aktiviteter, hverken for voksne eller barn.
Klart at mine unger skjønner at det ikke er greit å delta på alt, både fordi det koster penger og tid, men for den som aldri kan delta vil den erkjennelsen svi hardere.
De som ikke har økonomi til å delta er nok gode på å "skulle noe annet" fordi det å si at man ikke kan være med på ting fordi det koster penger, er vanskelig.
Og det er vel heller ikke enkelt å stå frem på foreldremøte og si at det synes jeg ikke er en god ide, fordi det blir for dyrt.
Min venninne som er singel og har vært det i mange år hadde vært i diskusjon med en annen venninne, og fikk til svar at om hun ikke hadde råd var det bare å spare.
Javisst, jeg sparer hver måned, repliserte min venninne, men man må ha noe å spare av også.
Jeg sparer 200 kroner i måneden av min lønn til det og da tar det lengre tid. Jeg har ikke lønn nok til å spare 2000 kroner hver måned.
Settingen tatt i betraktning (at dere var flere som allerede hadde snakket uformelt om det og det ville virket ekskluderende om dere hadde satt i gang UTEN å gi alle muligheten) så syns jeg det var innafor, selv om det selvsagt ikke er helt uproblematisk.
Men jeg ville følt litt på ansvaret for å kanskje trekke i gang en annen hyggelig greie for klassen/jentene i klassen en annen gang, der det IKKE kostet (mye) penger. For å senke lista ned i bakken igjen. Type: Vi skal i botanisk hage og så grille i parken etterpå på lørdag - hvem vil være med?
Jeg husker godt for et halvårs tid siden, da en av trenerene til guttungen rusket han i luggen etter trening og sa, mens jeg stod på siden av dem: "Du må si til mamma at på neste trening må dere ha kjøpt nye sko!". Da ble jeg litt provosert, og sa faktisk rett ut at "jeg er klar over at han trenger nye sko, men det må faktisk vente til neste lønning!". Tror han ble litt brydd, han bare smilte skjevt og sa ikke noe mer. Det kostet ikke meg en kalori å si det da, for vi har generelt ikke dårlig råd, men det er klart at noen måneder biter mer enn andre og det er heller ikke slik at det holder til stort mer enn det må alltid. Så sko/andre utgifter som fort koster 4-500,- en uke før lønning er ikke alltid bare-bare. Det vet jeg. Det er ingen god følelse. Men jeg står for at jeg synes HI spørsmål er innenfor det jeg oppfatter som en veldig hyggelig og ok ting.
Enig med Polyanna også. Det er jo det vi gjør/har gjort - inviterer til flere ting; noe koster, andre ting er gratis.
Mine har enn så lenge verken smarttelefoner, ipadder eller noe av dette "alle andre har", ikke fordi vi ikke har råd til det eller fordi vi har kjøpepresset i bakhodet, men fordi de kan vente med sånt. Rett og slett. Som resultat har vi barn som leker og aldri sitter foran noen skjerm bortsett fra litt TV-tid, men selv der ser de ut til å miste interessen relativt fort og leken (og herjingen :gal:) tar fort over.
Dette er vårt valg, men vi hadde nok ikke klart å se det på den måten hvis problemet var at vi ikke hadde råd til den slags, og i tillegg aldri kunne dra noen steder eller gjøre noe som koster penger. Og da hadde det vært kjipt nok at vi ikke kunne kjøpe fancy dingser og kule greier til ungene våre, i tillegg til å ikke kunne dra på sosiale sammenkomster med klassekamerater fordi også det koster penger vi ikke har. Man kan ikke se på dette isolert sett, alt henger sammen og det er totalen som svir. Tror jeg.
Og for en utrolig uggen måte å si i fra på! Liksom si det til gutten din slik at du skal få dårlig samvittighet. I tillegg kunne det gjort gutten uendelig trist også, ved å få en følelse av at dere ikke hadde råd.
Nå vet jeg tilfeldigvis at for familien til det ene av de to barna er det et verdivalg, de har ikke så dårlig råd at det ikek har råd til noe, men velger å prioritere andre ting. De hadde garantert blitt med på Annie, for å si det sånn.
Det jeg mener er at hvis vi ikke skal gjøre noe fordi noen kanskje ikke har råd, så burde ingen i klassen hatt smarttelefon. Det hadde vært en mye større investering i å unngå økonomisk press! Men det er det ingen som snakker om i det daglige, det blir aldri gjenstand for en litt opphetet diskusjon a la den vi holder på med nå.
Vi prøver - som dere - å leve miljøvennlig, noe som barna våre får merke i forhold til en del ting som vi dropper/velger bort. De har f.eks. vært på én flytur de siste seks år (i 2013). Men det å velge bort "eksotiske" reiser, opplevelser, gode klær og forskjellig utstyr osv. osv. fordi man ikke har råd blir noe helt annet. Flere med dårlig råd over tid har dessuten bakenforliggende grunner til den dårlige økonomien f.eks. kronisk sykdom, som gjør det vanskelig å kompensere for det man ikke har råd til. Vi gir barna andre typer og mer miljøvennlige opplevelser som f.eks. telturer/fjellturer som faktisk krever tid, overskudd og til en viss grad utstyr som koster penger (skikkelige klær, telt, sovepose, liggeunderlag, sekker osv), som en forelder med dårlig økonomi kanskje ikke kan få til. Våre barn er med på aktiviteter som ski, orientering og fotball som slettes ikke er gratis. Vi kan stikke på kino eller teater når vi har lyst.
At jeg hadde dårlig råd som student eller velger bort mye av miljøgrunner gir meg ingen følelse av hvordan det er å være forelder med dårlig råd over lengre tid. Det er en helt annen greie.
Når det er sagt, mener jeg alle bør føle et ansvar for å ikke være med på utstyrsjaget i forhold til barn og ungdom. Vi klarer det ikke alltid. Vi sendte f.eks. ungene på skidag på skolen med bra klær og utstyr (en del arvet, men det synes jo ikke). Det er mer enn type mobiltelefon som bidrar til dette.
Jeg synes det det blir for enkelt Banana. For de fleste med dårlig råd er det å gi ungen sin en telefon når en viss alder er passert noe man strekker seg langt for. Jeg kjenner flere ungdommer som har billige smarttelefoner og de varer lenger og koster mindre enn to billetter til 500 kr.
Ja, det var måten det ble sagt/gjort på som virkelig provoserte meg, og jeg klarte ikke holde kjeft. Nettopp med tanke på de som sikkert ville opplevd det mye mer sårt og vanskelig enn det jeg gjorde. Det var bare ikke greit synes jeg.
Jeg tenker at her er det to hensyn som veies opp mot hverandre. Det ene er inkludering, som i at ikke 6 av 12 blir invitert til å dra på en privataktivitet. Det andre er ekskludering utfra pris, siden dette viste seg å være en dyr aktivitet.
Totalt sett mener jeg at denne havner innenfor, siden det allerede var løse planer om å gå sammen noen stykker. Jeg kan tenke meg at jeg hadde poengtert det ganske tydelig: "Jeg skjønte at det var ganske mange som allerede har planlagt å gå på Annie, så hvis noen har lyst å gå sammen med oss, tar jeg gjerne på meg å koordinere det! Alle som vil er velkommen til å slenge seg med. Nå ser jeg at billettene er uanstendig dyre, og det er jo en travel tid, så jeg skjønner godt de som ikke vil prioritere det -men vil du være med, så heng på!"
At folk velger ulikt og har ulike ting mener jeg man til en viss grad kan lære ungene å forstå. Både hva man bruker penger på, liker å gjøre, vil ha og kan ha.
Utfordringen min her er at det ved å sende ut en slik mail, endres til en 'gruppegreie' som gjerne blir litt stas og viktig å delta på. Ikke nødvendigvis ut fra hva de faktisk skal se på, men litt denne 'gruppegreia' slike ting fører med seg. At noen vil føle seg litt utenfor.
Ellers, ang. smarttelefon. Jeg oppfatter at de fleste i klassen til eldste (5.) har som henne arvet foreldrenes smarttelefon. Jeg får selv telefon (iPhone) ca. hver 2. år på jobb, ergo koster det meg null at de overtar etter hvert. Man har ikke nødvendigvis god råd, fordi man får til noe. Det blir litt ut fra de muligheter man har.
Enig med Candy. Og selv om jeg er en av dem som mener alle skal bes i bursdager, så må det jo ikke bli slik at en ikke tør foreslå noe av frykt for, ja, alt mulig! Idrett er jo kjempedyrt. Bør en la være å starte opp fotballag for å ta hensyn til de som kanskje ikke har råd? Det handler jo om prioriteringer. Noen prioriterer teater og kultur, og andre synes det er teit, men bruker penger på andre ting.
Jeg synes en slik forespørsel som Tjorven sendte ut er helt ok, og jeg tenker vel litt at hva er forskjellen på det hun gjorde og det å sende ut til vennegjengen. Hvor går grensen liksom?
Om vi skulle foreslått noe tilsvarende til guttungens nærmeste venner, så ville det betydd alle guttene i klassen hans, pluss noen til. I mitt hode så ville det uansett ikke vært en forespørsel til et klassearrangement, men en felles aktivitet for venner.
Jeg tenker vel at et klassearrangement er noe som er i regi av lærer, eller klassekontakter.
Jeg er helt enig i det siste. Og får litt fnatt av at den lokale skiklubben forventer at barn født i 2006 skal ha både skøyteski og klassisk-ski, og pusher klubbklær en masse. (Ikke det at jeg står i mot akkurat. 05-ungen min har tre par ski, mer fancy skisko enn mora og kan stille i full Swix-uniform. :sparke: )
Ski er jammen ikke en sport for alle! Våre er med, og jeg er ganske sjokkert over hva det krever av klær, utstyr og oppfølging av foreldre. Eller, man må ikke ha alt, men de aller fleste har klubbdrakt, gode ski og foreldre med avanserte smørekunnskaper. Og resultatfokus. :gal:
Ja, det krever mye foreldreengasjement også. Jeg hadde liksom en naiv ide om at skisport for barn måtte være virkelig lavterskel i ski-nasjonen vår, men det er det virkelig ikke.
Jeg tenker ikke at det skal være fullstendig fy fy å invitere med seg andre på dyre arrangementer eller å ta kontingent i idrettslag, men jeg tror det er viktig å hele tiden ha i ryggmargen at det ikke bare handler om å prioritere for alle.
Jeg synes ofte her på forumet at dårlig råd blir bagatellisert. Mange her har levd på havregryn i studietida og tror det kan sammenlignes med å leve med permanent dårlig råd. Det snakkes om å lære unger at de ikke alltid kan være med på alt og å prioritere kultur vs andre ting.
Jeg synes ikke det er lett. Jeg ser hvordan det å leve med permanent lite penger er knalltøft for noen foreldre. Det blir ikke så mye lettere heller av at en del velmente rikfolk forteller at det "bare" er å sy om gamle klær til karneval, at det "bare" er å planlegge innkjøp godt og så koster ikke mat penger lenger, at det "bare" er å spare en hundrelapp i mnd og så blir det jo hele 1200 på ett år og at det er såå lett å finne brukte kvalitetsklær og utstyr som koster nesten ingenting. Skoleball er jo også bare 3 ganger på ungdomsskolen og da må det jo gå an å få tak i en billig brukt kjole.. Rådene er velmente og mange. Synsingen og følingen av å bli overvåket kommer når folk ser at man kanskje kjøper seg den ene middagen i året på restaurant. Kanskje har man også en flatskjerm på 50 tommer i hus? Den bør man gjemme vekk. Man lever kanskje også på skattebetalernes penger.
Forskjellene mellom dem som har lite og dem som har god råd har økt noe enormt her til lands og det gjør også noe med det å ha lite.
Tidligere var det langt flere som måtte spare litt. Da ble heller ikke stigmaet så kraftig.
Jeg vet ikke hva vi kan gjøre, men jeg synes ikke det er noen god utvikling.
Så bra! Jeg har et mål om å endre litt i "vår" klubb også, men det vil nok ta tid. :knegg:
Enn så lenge har våre barn fått klubbens overtrekksdress, men da får de jammen bruke dem på fotballen til sommeren også, selv om både klubbnavn og farger blir helt feil.
Sånn er det dessverre ikke her. Her er det stort fokus på klær, utstyr, smøring, konkurranser og det å være best veldig tidlig. 2006 gutten min vil veldig gjerne være med, men han har ikke vært med tidligere år, og er dårligere enn de andre. Han blir hengende etter på hver eneste trening. Han kommer sist tilbake fra runden de går, og selv instruktøren går et godt stykke foran han. :mumle:
Jeg kjenner at slikt har jeg virkelig ikke sansen for.
