Har barna deres noen feiluttalelser som sitter/satt i lenge? Den ferske åtteåringen her kaller fortsatt dorullen for domparull og er veldig glad i fargen kurtis. Hun er ellers en så velformulert frøken, at jeg har ikke hjerte til å rette. :hjerter:
Begge mine brukte å si stølver, og minste kan fortsatt bli fnisefullt ute av stand til å velge riktig ord mellom bjelle og bleie hvis hun først kommer på likheten mellom dem.
Lillesøster på snart 5 år sier alltid vimmelykt i stedet for lommelykt. Hun kan si lommelykt når vi ber henne om det, men når hun selv skal be om å få en lommelykt blir det alltid vimmelykt.
Lillebror pleide/pleier å si magehøne for marihøne, skiltepadde for skilpadde, pøkesle for spøkelse og Svette Svett for Petter Sprett. Og så hadde han store problemer med storebrors Buzz Lightyear som ble til Beite Løkkøss. :knegg:
Storebror har hatt veldig få slike ord, og ingen jeg kommer på nå, men jeg husker han trodde at alle ord som sluttet på "en"-lyd var bestemt form, slik at han trodde det het en tallerk - den tallerken, en romves - den romvesen, eller en "beik" - den "beiken" (da altså bacon). :fnise:
Det er de jeg husker i farten, noen av dem henger i fortsatt, og PARAFLYEN har vi alle adoptert. Det begynte med palafly, og en dag sa mannen min "det heter ikke palafly, det heter parafly" :humre:. Den har han fått høre og nå heter det bare parafly her.
Kepsjup'en har vi også hatt i hus. Ellers gikk det mye i ompistopper for Non-stop. Det syntes mormoren var så søtt, at hun kom med en stor pose bare fordi.
Gutten min på 6,5 år sier konsekvent Molkomen om Munkholmen (utafor Trondheim). Jeg får han til å si "munk", og jeg får han til å si "holmen", og jeg får han til å si "munk...holmen", og jeg har forklart betydningen av navnet. Men med det samme han trekker det sammen til ett ord blir det likevel "molkomen". Tvillingsøstra har monstop, pokkorn, mitaminbjørner og argurk. Eldste på 8,5 har fortsatt litt problemer med Linnea, og har veldig lyst til å si Nilea. Tar seg alltid i det, men må tenke seg om en ekstra gang.
Storesøster på 11 seier Stratoil når ho snakkar om Statoil. Eg retter kvar gong, men den er jaggu seigliva.
Begge seier forøvrig gidde i staden for gav. Og me retter og retter og retter....
Eldste sa lenge dats til salt og dets til kjeks. Begge ordene er siden forblitt i familiens vokabular. Sjokolade var tututulade, det sier vi voksne fortsatt. :)
Eldste sier Digeloks (glidelås) fremdeles, og hun blir 11 til sommeren.
Ellers sier de to minste gikki (drikki) og guttungen er helt konsekvent på å si skr... der det skulle vært str...:
skrømpebukse ( :hjerter: )
skriper (striper)
skropper (stropper)
Treåringen min sier "sludde av lyset" der "sludde" er alle tider av verbet slå (Jeg skal sludde av lyset, jeg sludde av lyset, jeg har sludde av lyset osv), mens han ikke har noen problemer med å bruke ordet "slå" riktig i alle andre sammenhenger. :hjerter:
Også vil han gjerne ha "kånfri" til middag. :knegg:
Min ene sluttet ganske nylig å spørre om vi kunne kjøpe 'papepika' når vi var i butikken. (Paprika.)
Ellers var vi ofte i tubikken, i stedet for butikken og ungene vil enda ha gurk på skiva. Samelami var også noe papepikaspiseren likte å ha på skiva.
Her i huset var butikken "på-pikken", agurk var "kukk" og sitte var "fitte". Det var veldig ok da de tre ordene forsvant fra vokabularet. Paprika kalles forøvrig for "afrika" ennå.
Mine er jo ganske så store, men hadde noen fine når de var mindre:
Leispost og sterkgurk var Minis favoritt, (Leverpostei og sylteagurk)
Bittebobb var Frøknas helt, Byggmester Bob that is.
Min nevø på nå 20 klarte ikke å si Donald før han begynte på skolen, Domald, var navnet og det har hele familien adoptert.
Han sa også min lillesøsters navn på en spesiell måte, det navnet bærer hun enda.
Det morsomste Lille sa var fåkketut, istedenfor vaskeklut. :knegg: Det hendte jeg forklarte hvorfor hun ba oss finne fåkketuten, for å unngå leie misforståelser.