Candy Darling sa for 12år siden:

Men det kan jo hende at legen har kvote, da. Jeg hadde det samme med min gynekolog, hun hadde bare tilskudd, er det dét det heter, til én dag i uken, så jeg måtte vente 3 mnd. Jeg kom jo ikke på å bruke helseforsikringen min en gang, men sto i køen og tok plassen til en annen. :duh:

Teofelia sa for 12år siden:

Ja, og på kort sikt ville du forkortet køen ved å bruke helseforsikring. Men det stimulerer jo ikke til utvidet kvote, på den andre siden.

(Jeg sier ikke at det er noen enkel løsning på helsekøproblematikken altså, men det illustrerer igjen at dette er en sak med (minst) to sider.)

Candy Darling sa for 12år siden:

Det er kamp om driftstilskudd, altså. Jeg tror ikke legen tjener vesentlig mindre på det, det er pasienten som betaler mindre. Antall bevilgninger er politisk bestemt, vel?

Nextlife sa for 12år siden:

Men om et barn er blitt utredet og det bestemmes at det skal iverksettes tiltak (for eksempel samtaler, logoped, ekstraressurs e.l) er det da noen frist for å iverksette disse tiltakene?

Takk for fin info, forresten.

Koma sa for 12år siden:

Sikkert nok. Du har sikkert rett. Jeg har heller ikke sjekket om det er alternativer heller, man ringer jo bare dit man får anbefalt.

m^2 sa for 12år siden:

Det blir jo innvilget for et (eller flere) skoleår om gangen da gjerne, noen får også oppstart midt i skoleåret men da er det gjerne færre ressurser tilgjengelig som er "til overs".
Men det er få sanksjonsmuligheter om det ikke blir gjennomført.
På noen vedtak har foreldrene klagemulighet så da kan man i det minste gjøre noe med det skriftlig og forvaltningsloven mm. sier noe om klagebehandlingen og svarfrister og hva slags svar man skal ha, og evt videre klagegang og sånt.

På andre ordninger har ikke foreldrene mulighet til/rett til å klage hvis det ikke gjennomføres. Eller foreldrene er uenige i måten det gjennomføres på - mener det ikke gjøres bra nok eller riktig f.eks.
Fra den ene siden (utredersiden) får man høre at barnet skal ha/må ha/trenger. Fra den andre siden får man høre at det er ikke ressurser/kompetanse/anledning/vilje.
Så står man i midten og kan ikke gjøre en skjit. Det er der man får de høylytte, sinte meningsutvekslingene tipper jeg. For det er den eneste muligheten man har hvis det butter.

Teofelia sa for 12år siden:

Vet ikke. Jeg har så langt ikke klart å se lenger frem enn til Mål 1: "Fot innenfor døra".

Teofelia sa for 12år siden:

Det er for øvrig utredningen vi venter på, ikke behandling, som jeg skrev lenger opp.

Nextlife sa for 12år siden:

Takk for oppklaring.

Jeg skjønner godt at man i tilfellene uten noe tidsperspektiv rasler med sabler og roper på media, man har jo ikke noe å forholde seg til, bare en klar formening om at eksperten mener at barnet skal ha hjelp.
Jeg tror dette er skoleverkets store problem og utfordring i forhold til foreldre; ingen garanti, liten formell klageadgang, ingen second-op mulighet og ikke noen som taler deres sak, slik som pasientombud gjør i helsevesenet.

Katta sa for 12år siden:

Jeg tenker at når man ikke får den hjelpen man trenger og som man helt åpenbart skal ha, kan man ikke stille seg rolig i en krok og tenke at man kanskje muligens skyver noen bakover i køen hvis man vinner frem med klagen sin? Det blir helt bakvendt tankegang for meg. Gjennom å klage og bråke litt kan man også sette søkelyset på manglende ressurser slik at det på sikt blir bedre for alle køståerne. Jeg tenker vel at det ikke er slik at man passivt skal godta at det er for lite ressurser på et område og ta til takke med den biten man blir tilbudt når man vet at man egentlig er avspist med mindre enn man skulle hatt. Jeg har sittet i møte med skolen og sagt at "Jeg skjønner at det er mye i denne klassen og at vi ikke er de aller mest trengende, men jeg er ikke enig i at dette skal nedprioriteres på grunn av uflaks med klassesammensetning, han har krav på tilrettelegging uansett". Når kapitulerte vi jo i og for seg til slutt og kjøpte et bedre tilbud, men likevel. Eller skal man godt at skolen ikke har kapasitet til å følge opp mobbesaker eller at PPT ikke kommer på banen før det har gått lang tid? Jeg mener at man skal si fra hvis man kan og så høyt som man kan, og at det ikke hjelper hverken egne eller andres barn dersom man pent holder plassen sin i køen i årevis.

Det samme gjelder helsevesenet. De barna som får det dårligste tilbudet som gruppe er de barna som ikke har noe privat tilbud å velge i, de sykeste som trenger store ressurser og som ikke har en sterk pasientforening. Det hadde vært en fordel for disse barna om noen i den gruppen ropte høyt.

gajamor sa for 12år siden:

Fylkesmannen er klageinstans, og det er helt greit. Dessverre roper høyresida høyt om å vingeklippe fylkesmannen, frp vil sågar bytte ham ut med en egen domstol. Da vil ihvertfall bare de ressurssterke kunne nå fram.

Men det største problemet er at det man kan klage på bare er det kortsiktige resultatet, ikke hva som gjøres. Og en opegående forelder vil ofte kunne holde barnet over vannet i mange år, uansett hvor dårlig jobb skolen gjør. Seinskadene vises gjerne først på ungdomsskolen.

rine sa for 12år siden:

Jeg sier ikke at det alltid er feil å rope høyt, men det betyr ikke at det alltid er riktig heller. Det er også stor forskjell på alvorlig syke barn og barn som står i kø for testing hos PPT eller i barnehagekø.

Teofelia sa for 12år siden:

Enn så lenge ...

(Ok, ikke barnehagekø da.)

rine sa for 12år siden:

Som sagt, jeg skjønner at folk blir utålmodige og leie, og jeg ser fordelene med at noen sier fra. Det beste hadde selvsagt vært om det var ressurser til alle, eller om det fantes klare retningslinjer for hvem som skal prioriteres først og hvorfor, og at alle ansvarlige brukte disse. Jeg vet jo ikke så mye om hva som foregår på sykehusene eller i NAV, men i enkelte skoler er det slett ikke alltid logisk hvilke elever som får mest tilrettelegging og spesialundervisning. :niks:

Teofelia sa for 12år siden:

Og da har man kanskje ikke så veldig mange andre virkemidler å ty til enn overtalelse og mas.

Katta sa for 12år siden:

For meg er det fremmed tankegang at man ikke skal si fra for å få det man trenger og skal ha, enten det er barnehageplass (det er imidlertid ikke akkurat liv og død, det problematiske der er vel mer hvis det hjelper å mase, det bør ikke hjelpe). Men at unger ikke får den opplæringen de skal ha enten fordi skolen ikke virker eller fordi PPT ikke får ut fingern er ikke noe jeg synes man skal godta fordi det er lange køer. Det kommer selvfølgelig litt an på hvordan man gjør det også, men klage når det er helt urimelig lang behandlingstid synes jeg er helt på sin plass, det samme gjelder å si høyt og tydelig fra hvis man ikke får på plass for eksempel tiltak ved mobbing.

Dette med pasientforeninger er litt interessant. Der ser man det Teo tar opp på gruppenivå. Grupper med sterke foreninger får et bedre tilbud, ikke fordi prioriteringen i helsevesenet endres, men fordi foreningen evner å jobbe politisk og å selv ha endel midler som de bruker på sine medlemmer. Det er stort sett fint, men man ser at det spesielt er en pasientgruppe som mangler en slik sterk forening til å tale sin sak. Alvorlig nevrologisk syke barn.

rine sa for 12år siden:

Ja, det har du faktisk helt rett i. :nemlig:

m^2 sa for 12år siden:

:nemlig:

Det som er med pasientforeninger, er jo at de ofte driver av ildsjeler som selv har -hvilken nå enn diagnose det er snakk om, eller av foreldre. Jeg tenker at dess mer påkjenning diagnosen er for foreldrene, eller dess større funksjonsnedsettelser de som har diagnosen får, dess færre berørte er det som makter å jobbe i slike foreninger, dess færre er det til å tale deres sak, og dess mindre blir de hensyntatt i utarbeidelsen av nye retningslinjer og rettigheter. Så blir det en ond sirkel ut av det.

Dessverre. Men det gjelder jo alt fra forskningsmidler til rettighetsarbeide, tilrettelegging og utviklingsmidler til hjelpemidler, kunnskapsøkning og kompetansebygging i alle berørete instanser, utdanning og info inn i utdanningsløpene til helsearbeidere, lærere, leger, medisinske teknologer, vernepleiere og hva-har-du, rettigheter i bolig, muligheten til å lønne de som jobber for organisasjonen/foreningen …. ja.
Makter man knapt å følge barnet sitt på sykehuset, og har en enorm påkjenning ift pleie og oppfølging, og strir med å få tid og penger til å gå ihop ift jobb og andre barn, vil jo alt dette over komme langt bak i køen av hva man har kapasitet til å engasjere seg i overhodet.

Pøblis sa for 12år siden:

Ikke sant? Jeg jobber med skrøpelig eldre og der er det ikke mye ressursstyrke, ergo er tilbudet deretter.

Jeg tenker forøvrig at foreldre som deg gjør en utrolig viktig jobb når du ikke gir deg. Både for sønnen din, men også for de som kommer etter og får glede av saksbehandlere som har gått den ekstra milen før.

m^2 sa for 12år siden:

:nemlig:
Men det koster, det koster flesk og enda litt til. Men jeg ser jo også at både vi og andre har nytte av innsatsen.

Teofelia sa for 12år siden:

Det, m^2, og at du i tillegg deler av din kunnskap i slike fora som dette. Jeg har lært helt enormt mye om det å være foreldre til barn med spesielle behov vs. offentlig helsevesen av deg og Inagh, for eksempel. Noe jeg har hatt masse nytte av i det siste. :klemme:

Polyanna sa for 12år siden:

Joda, men det fungerte litt sånn:
P: hei legen, jeg har så innmari vondt i halsen og har det hele tiden. Jeg lurer på å ta mandlene, kanskje det er en god ide?
Legen: tja, la oss se. Hm, tja, jo, nei. Det er det nok lurt å la en ønh-lege se på. Jeg skriver en henvisning

Så ringer jeg forsikringsselskapet, dagen etter er jeg hos ønh-legen på Volvat, legen titter i halsen og sier huffoghuff, jo, de syns jeg du skal ta, uka etter ligger jeg på operasjonsbordet, også på Volvat.

Samme med drenoperasjoner på ørene til barna. Legen henviste til en ønh-lege, han anbefalte dren og henviste til operasjon på sin egen klinikk.

Pøblis sa for 12år siden:

Jepp, dette skjer, ja. Typisk med for eksempel meniskoperasjoner og skulderkirurgi hvor man opereres raskt av spesialisten man er henvist til. Selv om forskning viser at konservativ behandling er like effektiv. Og som er mye billigere i tillegg.

Katta sa for 12år siden:

Jeg tror vi må ha tiltro til at de har sin medisinske integritet såpass i behold at de ikke fjerner mandler som ikke burde vært ute for å få operasjoner. Selv om man definitivt kan lure for enkelte fagfelt.

Men det jeg synes er vanseklig oppi dette er at forsikringsselskapet til P her har en avtale om at hun skal inn innen et gitt antall dager, mens ingen slik avtale finnes for de offentlig betalte plassene. På den måten kan forsikringsplasser forskyve blant annet barn bakover i køen.

Candy Darling sa for 12år siden:

Ja, det har jeg også kommentert. Men det vil bare gjelde der det ikke er overkapasitet, og utfra det jeg vet om bransjen, er det ikke så ofte tilfelle.

Men igjen må man ta med at det er ikke sikkert det hadde vært et privat tilbud uten forsikringspasientene og andre betalende?

Charlie sa for 12år siden:

Enig. Jeg kunne ikke tenke meg å ringe å plage folk for å komme framover i køen. Men å ringe og si vi er interessert i en avbestillingstime har jeg gjort. Jeg synes ikke det er så galt heller, fordi jeg liksom føler at det ikke går på bekostning av noen. :jupp: Er av og til borte i "ressurssterke foreldre fra helvete" og ønsker ikke å være det selv, selv om jeg har ressurser til det. Er litt opptatt av the common good. Jeg synes vi selv har mest interesse av det i det lange løp. Faktisk.

Charlie sa for 12år siden:

Debatten kan tas et skritt videre - helt i tråd med virkeligheten. Hva om barnet ditt ville dø om det ikke fikk en nyre, og du får mulighet til å kjøpe den "privat". Med risiko for at den er kjøpt fra et barn på en uetisk måte?

Polyanna sa for 12år siden:

Bare tanken på at man skulle la være å være normalt ressurssterk, ringe og gi utfyllende informasjon om journal, sjekke at brev og henvisninger har kommet, sørge for at de som tar beslutninger vet det de skal vite, fordi det sikkert finnes andre i køen uten ressurser eller kapasitet til å ta de samme telefonene - DET blir i overkant utjevnende for meg, altså!

Esme sa for 12år siden:

Det blir jo dessverre helt tullete. Man bytter ikke ut en nyre sånn, det skal behandles med immunsupprimerende både før og etter, man skal være helt sikker på at nyren er helt kompatibel, og at den er helt fersk.

Sånn bortsett fra det så hadde de fleste vært villige til å bombe en verdensdel for å redde barnet sitt.

Esme sa for 12år siden:

Jeg har tenkt litt. Det som jeg tenker er helt feil er når man krangler og truer den som er ansvarlig kun i sluttfasen, type krangler med lærer, kontorpersonell på inntakskontor, vakthavende lege i stedet for å rett klage til den nivået som har makt til å gjøre noe.

Eks: sist vakt fikk jeg en kjempesint telefon fra pårørende til pasient som vi måtte stryke fordi det kom inn andre pasienter som var sykere og vi har lite operasjonskapasitet. Jeg skjønner frustrasjonen til pasient og pårørende, jeg føler jo på den selv og det er virkelig den delen av jobben som jeg hater intenst er når pasienter blir strøket. Jeg kan godt operere, men vi har ikke ledig anestesikapasitet.

Da er det liksom ikke noe vits i å skjelle meg eller sykepleierne ut, de får nå heller ringe direktøren mener jeg, jeg har absolutt ingen makt i å endre noe.

m^2 sa for 12år siden:

:nemlig:
Og det er der ressursstyrken kommer inn, tenker jeg. Det er ikke alle som har kapasitet og ressurser, eller tør, å ringe direktøren, klage til fylkeslegen eller hva som skal til for egen del eller eget barn, eller troppe opp hos stortingspolitikerne eller … jobbe frivillig mange timer i uka for å endre rettigheter og budsjetter og framtidige retningslinjer.

Det hjelper jo ikke en skjit å kjefte på de som utøver det noen andre sider og råder over midlene for å gjøre/ikke gjøre. Det fører bare i ytterste konsekvens til utbrenthet og at folk slutter i jobben eller blir sykemeldt eller at ingen med god kompetanse vil ha jobben, og da blir det jo bare enda dårligere behandling i lengden.

him sa for 12år siden:

Teofelia sa for 12år siden:

Det er vanskelig å holde seg når man er ekstremt frustrert og /eller sint og snakker med den som er avsender av dårlige nyheter. Jeg pleier å si noe i retning av "du, jeg vet at dette ikke er din skyld altså og at det bare er teit å kjefte på deg, men jeg er så frustrert at jeg ikke klarer å lå være å være sint. Kan du bære over med meg, bare litt, til jeg får samlet meg?"

Det pleier å fungere for de fleste.

him sa for 12år siden: