I dag kom jeg opp i en liten meningsutveksling på jobb, som fikk meg til å gruble litt over hvor dobbeltmoralistisk jeg egentlig er.
Problemstilling: jeg har et barn som etter hvert trenger en del hjelp fra det offentlige helse-Norge: både PPT, BUP og barneavdelingen på sykehuset er instanser vi har vært/skal innom.
Så fikk jeg spørsmål i dag: ville du ha kjøpt deg ut av køen, hvis du kunne? Jeg var litt nølende i svaret, for prinsippielt er jeg mot. I praksis kunne jeg vurdert det for å hjelpe barnet mitt, men foreløpig har jeg/vi ikke ønsket å gå til det skrittet. Med andre ord er jeg fortsatt tro mot min overbevisning der.
MEN så kommer dilemmaet: jeg har aldri nølt med å bruke mine overtalelsesevner (og de kan være ganske formidable) til å hoppe jenta mi i køen, noe jeg ofte også lykkes med.
Og da slår det meg jo: er det virkelig noe mer høyverdig og sosialt rettferdig å bruke sine mentale ressurser til å forkorte ventetiden enn sine økonomiske? Jeg synes jo ikke det? Eller?
Misforstå meg rett: jeg kommer aldri til å slutte å dra veksler på å være ressurssterk til fordel for mine barn, det være seg med leksehjelp eller i "kampen" mot det offentlige. Omtrent akkurat der går grensen for min prinsippfasthet og for min sosialistiske legning. Men jeg innser jo også med det at jeg ikke er det spøtt bedre enn folk som mener det er greit å kjøpe seg ut av køen. Jeg bare bruker en annen valutta.
Og det konkluderer dagens kjipe selvransakelse ...
Jeg har en venninne som har vokst opp i et land som plutselig havnet i en krig. Hun forteller at til vanlig er folk høflige, omtenksomme og villige til å vente på tur og gjøre en innsats for the greater good. Men idet bomben smeller så dytter de samme menneskene deg overende, tråkker over ungen din for å redde sin egen og det er the survival of the fittest som gjelder. Så om jeg ville kjøpt meg ut av køen om jeg kunne? Enig med deg, prinsipielt er det litt ekkelt. Men om man nå engang fikk valget, og det var viktig for barnet mitt at det gikk fort, vel ... Da gjør man vel det man kan.
(Det var nå egentlig en smule desillujonert. Uffda.)
Ja, nettopp, du lufter kanskje egentlig om det å bruke penger er verre enn bare å mase seg frem. Ressurser er vel ressurser, det være seg penger eller talegaver. (Av samme grunn synes jeg dette med kulturell kapital og definisjon på klasse er litt rart. Før var kulturell kapital en indikator på hvor godt utdannet og ressurssterk man var. Og kultureliten hadde makt. Nå lurer jeg på om det er en like relevant indikator.) Jeg tenker at det som skiller på folk er om de er ressurssterke nok til å navigere seg og sine bedre gjennom livet enn andre. Og da er det vel ikke bedre eller verre å bruke penger enn andre ressurser.
Jeg er litt delt der og på mange måter tenker jeg at det med at man kan forkorte ventetiden ved hjelp av overtalelsesevner og kunnskap om systemet er et problem ved hvordan systemene fungerer. Jeg tenker at det ikke er så galt at man benytter ser av sin kunnskap, men jeg tenker at det finnes en grense der også.
Å bedrive telefonterror er ikke ok, men det er helt ok å ringe for å spørre etter avbestillingstimer. Problemet er at mange ikke vet om og når og hvor man kan ringe for å for eksempel få en avbestillingstime.
Men når man kjøper seg ut av køen ved hjelp av for eksempel helseforsikring, er det ikke sånn at man da kjøper plass / behandling / kontroll / whatever på et privat sykehus med ledig kapasitet? Og dermed trer man ut av den offentlige køen, og nestemann rykker ett nummer frem? Det er ikke sånn at man tar plassen fra noen andre som skulle hatt den. Eller har jeg misforstått noe?
Hvis du derimot bruker dine mentale ressurser og snakker deg framover i den offentlige køen, så sniker du faktisk forbi noen andre, og det er jo ikke noe mer høyverdig.
Jeg prøver å holde på prinsipper, men har innsett at når det kommer til barna mine, kan jeg finne på å glemme prinsipper, svelge kameler, spisse albuene og ta på de tyngste verneskoene. Så barna mine kunne jeg glatt kjøpt ut av helsekø, selv om jeg selvsagt ser dobbeltmoralen.
Jeg tenker jo at om man bruker overtalelsesgavene sine i stedet for penger, kan det være til fordel for andre, mindre ressurssterke brukere av systemet. Fordi det kan hindre eller i hvert fall minske praksiser i systemet som ikke er i tråd med lovverket og den egentlige intensjonen, f.eks. fordi det er overlatt til førstelinja å spare penger. Så jeg tenker at det er bedre å bruke talegaver enn penger.
Det første stemmer på en måte, men i et større perspektiv kan det at folk kjøper seg ut av helsekøer føre til et dårligere offentlig helsevesen på sikt. I alle fall er det mange som tror det.
Det stemmer vel bare delvis. Ikke minst fordi det gjerne er de samme ressursene man bruker, altså de samme legene som utfører både offentlige og private operasjoner. Hvis det uansett er lege A som behandler, og det er to køer, så hjelper det den offentlige køen lite om noen av pasientene flyttes over i den mindre, private køen. Det betyr bare at det tar lengre tid å komme gjennom den offentlige.
Det er vel også noe med at det ved å luke ut store deler av ressurssterke ut av det offentlige helsevesen vil det bli færre talspersoner igjen for å få på plass skikkelige offentlige tilbud.
Det skaper også en del utfordringer med tanke på forskjeller i arbeidsliv og trygdesystem.
Problemet med å ha en stor del privat helsevesen er at det offentlige betaler jo de også, vi har ikke reelt privat helsevesen. Og disse aktørene har som fokus å tjene penger og derfor overbehandler. Nå kom det feks en finsk studie som viser hvor lite man får igjen for tid og penger på å behandle degenerative meniskskader uten låsninger med artroskopi. Og disse pasientene er jo en stor pengemaskin for det semiprivate.
Jeg synes det er greit at folk ber om revurdering av hastegrad dersom noe endrer seg, men ser stadig vekk at barn av ressurssvake foreldre eller ressurssvake pasienter blir skubbet bak i køen av de mer ressurssterke. Hver enkelt pasient har jo ikke oversikt hvem de konkurrerer mot, så man bør ikke være for frempå heller. Ringe og spørre om avlysningstimer er helt ok, ringe inntakskontor og true er ikke. (Ikke at jeg mistenker Teo for å gjøre det akkurat. :knegg:)
Nei, truing har jeg ikke tatt i bruk ennå. Jeg trodde vel ikke at det var et effektivt virkemiddel, egentlig. :knegg:
Men det er jo nettopp dette jeg ser at er problematisk, Esme; hvis jeg overtaler min datter fremover i køen, så går det ut over et barn som har en latere/dummere/mindre talefør/hederligere mor enn mitt barn har. :(
Det som er helt greit er jo om du sannferdig forteller hvordan det er, og det medfører opprioritering, og også benytter der faktumet at dere har fleksible jobber og kan komme på kort varsel ved avlysningstimer.
Men sånn ellers så er det veldig viktig at henviser skriver nøyaktige og riktige henvisninger slik at man blir prioritert rettferdig.
Jeg har vært syk lenge selv, og kjøpte meg ut av køen (altså valgte private løsninger).
Det etter å ha blitt helt desillusjonert i mitt møte med helsenorge. Hadde køene fungert slik vi blir forespeilet, slik vi tror før vi står der selv, så hadde jeg ikke gjort det. Men når man selv, eller noen man er glad i, må leve med feks sterke smerter, fordi fastlegen ikke kan medisinere eller diagnostisere noe bare en spesialist kan uttale seg om, og køen er ett år eller mer for å få noen form for hjelp, så betaler man seg ut av den køen om man kan.. Og nei, det er kanskje ikke etisk riktig å benytte seg av muligheter ikke alle har, men i nøden spiser fanden fluer. Og noen tusenlapper mot ett bedre liv blir ofte eneste muligheten en føler at en har..
Barn har heldigvis kortere køer, men jeg hadde kjøpt ut de og mot at de skal stå med vansker unødig lenge.
Vet ikke helt hva jeg hadde gjort.
Men hvis den runden jeg akkurat har vært igjennom ikke er uvanlig, så skjønner jeg godt at ventelistene er lange. 2 timer rotet de bort fordi A ikke har samme tid som B i tillegg til at de oppgir noe annet til meg.
Jeg tror ikke jeg skjønte spørsmålet ditt. Mener du ikke at OM det kom en ordning om, rent hypotetisk altså, tillot at man kjøpte seg frem i offentlige ventelister? Eller mente du å benytte allerede eksisterende private helsetilbud?
Hm... Godt spørsmål Jeg prøver meg på litt høyttenking her.
Jeg tenker at det er en forskjell på etikk og politikk i forhold til syn på private versus offentlige helseløsninger. Litt på samme måte som jeg mener det er forskjell på hver enkelts etiske ansvar ifht skattereglene og den politiske holdningen man har til skatt. Uavhengig av om man er for et høyere eller lavere skattenivå synes jeg man har en etisk forpliktelse til å betale den skatten man til en hver tid skal betale etter reglene. Jeg synes da heller ikke det er uetisk å benytte seg av de fradragsreglene som skattelovgivningen har fastsatt. Derimot er det uetisk å snylte på skatten. Og hvis man egentlig synes at skattenivået burde være høyere enn det er (politikk) synes jeg ikke at man av den grunn er forpliktet til å betale inn 5 % av inntektene sine til et veldedig formål.
Jamført problemstillinga så tenker jeg at det er forskjell på å politisk mene at det bør være et godt nok offentlig helsetilbud til at alle får helsehjelp de har behov for og at private sykehus ikke burde få stykkprisbetalt for å utføre meniskoperasjoner, og å si at det er uetisk av en person med menisktrøbbel å betale for en operasjon privat. Det er systemet som bør forandres, ikke enkeltmenneskenes ansvar å handle på en måte som er annerledes enn det som systemet legger opp til.
Altså synes jeg at dersom reglene er sånn at man kan ringe og få avlysttimer, eller man har råd til å gå til en privat spesialist fordi man har god råd/prioriterer å gjøre det, så er det ikke uetisk å forholde seg til at det er sånn. Og man kan likevel politisk arbeide for det man mener er et riktigere system.
Tja, nei, jeg vet ikke.
Jeg er også kjeftsterk som få og kan overtale en stein til å bli myk om jeg bare vil det nok. Likevel har jeg store etiske betenkeligheter med å prate ungen min frem i køen dersom det ikke er akutte, nye ting som har oppstått. Jeg forholder meg i utgangspunktet til de køvurderinger som er gjort, og kan heller ringe å si at vi stiller gjerne på superkort varsel om det kommer avbestillinger
Det eneste jeg betaler oss frem i en kø for er billeddiagnostikk, noe som er en stor underkapasitet på her i området, og som forsinker resten av prosessen veldig.
Ja, altså, for å svare på spørsmålet ditt så lurer jeg altså på om jeg mener at premisset er feil, altså at det er uetisk å betale for private helseløsninger. Jeg synes ikke det er uetisk å benytte seg av lovlige alternativer, eller dobbeltmoralsk for den saks skyld, selv om man politisk er uenig i rammeverkene som gjør det mulig for sånne private helseløsninger å tjene penger. Og jeg synes altså heller ikke det er uetisk å benytte seg av kunnskap om systemer og regler for å få plasser som ellers står ubenyttet. (Trusler og bølling er vel derimot mer problematisk, ja.)
Det finnes vel en del forsikringsløsninger som gjør at en er garantert å slippe å stå i kø, eller garantert kortere ventetid (gjennom private løsninger, formodentlig)?
Jeg snakker vel ellers om de fleste løsninger der man betaler seg ut av køen ved å bruke et privat alternativ, noe som harmonerer dårlig med min politiske overbevisning.
Om det å bruke private løsninger faktisk er å gå foran andre i køen eller ikke er jo en diskusjon med mange gråsoner. Om man faktisk prater seg frem foran et annet barn som trenger hjelp akkurat like mye, så er det vel ganske rett frem at det er "snikng"? Selv om det er nesten umulig å vurdere fra eget synspunkt om man bare sørger for at det er "riktig" informasjon som kommer frem, eller om man maser så mye at man kommer frem fordi de gir etter.
Jeg ville ellers gjort begge deler om jeg følte det var nødvendig, for barna mine.
Nettopp. Og jeg synes ikke at enkeltpasienter eller enkeltpårørende skal ha ansvar for å gjøre slike vurderinger. Som enkeltpasient kjenner man bare sin egen situasjon, ikke alle andres. Man kan ikke vurdere konsekvensene for alle andre pasienter av at man selv og ikke en annen får behandling akkurat den dagen eller den uka. Det er til dels et faglig ansvar som legene har og til dels et politisk ansvar for politikerne har. Så lenge man følgere de gjeldende reglene og lovene så synes jeg ikke man kan klandres for å prøve å gjøre det man kan for ungene sine eller for den saks skyld for sin egen helses del.
Jeg er enig med Toffskij. Min jobb er å kjempe for mine ungers rettigheter, og SAMTIDIG løfte fram behovet som finnes for alle andre barn i samme situasjon. Hvis mitt barn ikke får logoped, og jeg bare stille godtar det, så vil heller ikke det barnet med ressurssvake foreldre få logopedhjelp, for kommunen føler ikke presset for å ansette noen. Jeg føler aldri at jeg presser mine barn framfor andre barn, i mitt hode står kampen mellom mitt barn og storveis kulturhus, eller ferjefri E39 (som jeg uansett er imot).
Vet det er mange som møter akkurat det i skolen: "ja, hvis ditt barn får alt som står i enkeltvedtaket, så har vi ikke råd til heis til gutten med rullestol, eller assistent til han som er farlig utagerende". Mitt svar er igjen: la være å bygge den forb. kulturhuset, så har kommunen råd til å utføre alle sine lovpålagt oppgaver.
Det samme tenker jeg om private helsetjenester. Kommunen (/fylket/staten) skal gjøre jobben sin, ikke overlate til meg som forelder å betale. Det må ikke bli aksept for at man skubber offentlige oppgaver over på private.
Veldig godt sagt av både Toffskij og gajamor. Det blir ikke nødvendigvis flere ressurser i systemet av at noen aksepterer å få mindre enn det de har krav på.
Men jeg syns gajamor og Toffskij endrer premissene litt for diskusjonen. Klart, dersom en pushy forelder forbedrer systemet gjennom pushingen sin, så er det vinn-vinn og fint og flott og ikke noe å diskutere. Men det er vel ikke på noen måte gitt at det blir mer ressurser eller bedre rutiner av at noen snakker opp SITT barns behov og blir en såpass krevende pårørende at det letteste er å bare slippe dem til?
Jeg syns ellers det blåser iskalde vinder over samfunnet for tiden. Det er en stadig mer utbredt holdning om at det er hver mann for seg, og jeg tror ikke det kommer noe godt ut av det på sikt. Betaling for helsetjenester er ikke noe jeg ønsker meg at blir den vanligste løsningen. Det er ikke et gode for samfunnet. Jeg ønsker at alle skal stille med like premisser overfor helseutfordringer.
På individnivå ville jeg benyttet meg av overtaling og kanskje også betaling om det var noe alvorlig galt som det offentlige ikke prioriterte høyt nok. Hittil har vi fått veldig god hjelp i det offentlige helsevesenet når det har vært noe med barna. Og jeg syns det er den ordningen vi har møtt som er heldigst for samfunnet. De gangene jeg har vært i nærheten av virkelig farlige situasjoner og ved alvorlig sykdom har det offentlige helsevesenet gjort en uvurdelig akutt innsats. Å bygge opp det private helsevesenet vil på lang sikt kunne føre til å bygge ned det offentlige. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å ikke bidra til det.
Interessant problemstilling, dette. Jeg synes vel at det først blir samvittighetsproblematisk hvis noen med mindre alvorlig problematikk diskuterer seg frem til at de sniker i køen før barn med mer alvorlig problematikk og foresatte med mindre ressurser tilgjengelig.
Ellers er jeg enig med Esme i at det med overbehandling virkelig er en ALVORLIG utfordring. Både når det offentlige betaler, men også betalt av behandlingsforskikringer. Jeg syns det er vanskelig å forstå at forsikringsselskapene godtar at det er samme lege som henviser og anbefaler behandling, og siden casher inn på operasjonen. Det må da bli veldig dyrt for dem? Jeg fikk en henvisning til øyelege nylig, og gikk gjennom den private helseforsikringen min. Jeg opplevde at jeg nærmest måtte trumfe meg ut av videre jevnlige kontroller da problemet mitt var blitt mer håndterlig og den eneste måten å få til ytterligere forbedring ville være kirurgi, noe jeg hadde landet på at jeg ikke ønsket. Det var så utrolig åpenbart at jeg som var forsikringspasient var en "melkeku".
Kanskje forsikringsselskapene gjør det fordi de vet at kundene blir glade av å få behandling, om de trenger den eller ei? :vetikke:
Jeg er enig i det, altså. Jeg tror at systemet trenger en viss andel pushy og pågående brukere for å fungere, men jeg har ingen problemer med å se at pushy og pågående brukere kan føre både til overbehandling og til at andre blir forbigått i visse tilfeller. Helt klart et tveegget sverd.
Det er et poeng at ressurssterke foreldre som krever sine retter hjelper til at det blir lettere for også de som ikke er ressurssterke så lenge det er krav mot systemet.
Feks så er det helt rett å klage dersom man ikke får time på poliklinikk innenfor de lovpålagte fristene. Det er en systemfeil, skal påklages. Det er også viktig at de ressurssterke bruker det offtentlige helsevesenet, fordi det er eneste måte å sikre at det holder bra nok standard.
Men det er en trend, som jeg også ser her på FP at folk oppfordrer hverandre til å skrike og bære seg, lage bråk og klage for å få ressurser eller behandling som de hverken har rett til eller nytte av. At det liksom er helt greit å albue seg godt frem. Og det er ikke noe bra for det offentlige helsevesenet dersom man skal gå vekk fra å prioritere ut fra medisinske grunner til hvem som bråker mest.
Jeg ser det mye faktisk, folk som truer med aviser og advokat og faens oldemor for å bli operert for tilstander som ikke blir det spøtt bedre med operasjon. Og det tar jo ressurser det.
Esme hadde et knakende godt innlegg i en helsedebatt en gang. Noe om hvordan folk forventer at helsevesenet alltid skal kunne fikse alt de har av problemer og skavanker. Og at holdningen blir at helsevesenet ikke fungerer om de får varige men av skader. Jeg prøver å finne det, men finner det ikke. Tror hun brukte et eksempel der en som hadde operert kneet (eller var det tåa) ble sur fordi han ikke fikk full førlighet.
Det er litt viktig å ha med seg et visst perspektiv på hva som er et alvorlig helseproblem og hva som ikke er det, og dermed også hvorfor det må være en viss prioritering.
Ja, og jeg antar at det er grunnen til at forsikringsselskapene velger å fortsette å være så slepphendte? :vetikke: En operert kunde er en glad kunde, om nå operasjonen var å anbefale eller ikke?
Jeg er veldig for å holde diskusjonen på et generelt nivå og tror ikke at det er meg som diskuteres lenger, bare så det er sagt. Likevel ønsker jeg, for ordens skyld, å gjøre oppmerksom på at jeg aldri noen sinne har vært en masete pårørende i helsevesnet, kun saklig opplysende.
(Jeg har vært en masete forelder i skolen, dog, men det opplever jeg ikke som sniking i køen, men som aldeles nødvendig for å i det hele tatt få en antydning til hjelp ...)
Ja, jeg har tatt diskusjonen til "prinsippielt" for lenge siden, altså. Vi ser vel ikke for oss deg stormende frem med spisse albuer mens stakkars andre barn med mindre veltalende foreldre ligger skamslåtte igjen i kjølvannet. :hehehe:
Men, fortsatt prinsippielt, det er vel ofte vanskelig å vite hvordan adferden slår ut, rent faktisk i køen. Samtidig som det selvsagt er fullstendig umulig å ikke gjøre det man kan for å opplyse best mulig.
I skolen VET man jo at ressurser som går til eget barn går fra noe annet, men igjen, det kan man nesten ikke forholde seg til, så lenge man vet at det man ber om er rett og rimelig.
Dette med helseforsikring som løsning for en vanlig "helseforbruker" er et ganske nytt fenomen. Tipper forsikringsselskapene er slepphendte fordi de vil bygge merkevaren Helseforsikring, få den fremsnakket av de som har benyttet seg av det og deretter få "folk flest" til å tro at det er noe de trenger å bruke penger på.
Ja. jeg fremsnakker det ofte selv, jeg, altså, for det er unektelig fantastisk å bli ivaretatt slik de gjør det. Men jeg har sittet med en snikende følelse av at det hadde vært fint med en mer nøktern second opinion noen ganger.
Mm. Som å ringe 113, overdrive egen helsetilstand, få ambulanse som meldes legevakt, og stå og vente utenfor på oss med koffert og hatt fordi da slipper man å vente i kø på legevakta. Innrømmelser pasienter ikke har noen problemer med å innrømme overfor oss, at de stjeler av akuttberedskapen, er visst ikke noe problem. Litt avsporing dette, men vi opplever en økning av disse taxiturene.
Jeg må vel innrømme at jeg har benyttet meg av begge deler.
Jeg har bedt om avbestillingstimer og vært fleksibel på å kunne møte opp på kort varsel. Jeg følger opp, jeg pusher, jeg ringer og sørger for at ting skjer, men jeg lytter også til fagpersonell, så om ting ikke haster, og det ikke er noen store ulemper å vente, så venter vi.
Gjennom jobben har vi ganske gode helseforsikringer. Og er veldig glad for å kunne benytte meg av den. Nå har jeg hovedsakelig brukt den til fysioterapi, hvor jeg måtte ha ventet 4-6mnd i det offentlige, og fikk time på dagen i det private.
Men det er jo helt klart et dilemma på mange måter. Jeg ønsker å ha et godt og faglig sterkt offentlig helsevesen, men jeg ser jo at på en del områder så er ikke tilbudet godt nok slik det er i dag.
Hva GJØR dere da, Skremmern? Det må da være fristende å bare dumpe dem i den vanlige køen på legevakta, som et minimum, i det minste? Eller kjøre fra dem?
Ja, det er spesielt eldre vi opplever dette problemet med. Det vi stort sett gjør er å spørre ut pasienten og undersøke h*n i bilen før vi kjører, og det er når spørsmålet "hvorfor trenger du ambulanse" stilles, at "orker ikke å vente i kø på legevakta"-svaret kommer. De fleste av oss ringer AMK som ringer etter taxi som kjører dem til legevakt. Hvilket gjerne fører til suring og klaging over helsenorge. AMK må jo nesten stole på det som blir sagt når folk ringer, og det virker knskje som bortkastet å snu med tom bil når vi først kommer til stedet, men sekundet vi trykker status "ledig" er vi igjen en del av beredskapen.
Det er problematisk. Jeg har stått på litt nå for at knerten skal få utfordringer på skolen. Og han har fått det. Han legger bare beslag på hårfint mer av lærerens tid enn han ellers ville gjort. MEN; han legger litt mer beslag på lærerens tid. Det er det ikke tvil om. Læreren er ingen utømmelig ressurs av tid, så det må jo gå utover noen. Som sannsynligvis hadde trengt det enda mer, men som ikke har foreldre som maser.
Jeg skjønner at jeg spiser av en knapp ressurs, men jeg synes ikke at jeg kan la sønnen min ligge under pulten sin på skolen (som han har gjort en del til nå, visstnok).
Ser problemene, men noen ganger har man ikke noe reellt valg. Jeg valgte å ty til privat operasjon i 2007, fremfor å stå i kø i 3-4 år for samme typen operasjon i det offentlige (vel, det var ikke engang samme typen operasjon, man ble tilbudt en annen og mer dramatisk type operasjon i det offentlige på det tidspunktet). 3-4 år hadde jeg ikke kunnet stå i kø, jeg tror seriøst ikke jeg hadde levd i dag om jeg måtte det. Dessuten var det private tilbudet så mye bedre på alle områder at jeg er glad jeg kunne velge det, for det var en ganske omfattende operasjon jeg skulle leve med resten av livet, og når jeg hører om de som tok den offentlig den gangen og hvordan det har gått med mange av dem, vet jeg at det var riktig valg.
Det med å ringe 113 for å få "taxitur" til sykehuset er jo helt sinnsykt. Innerst inne blir jeg vel ikke akkurat overrasket over folks frekkheter, men hallo? :what:
Jeg satt og leste Esmes sitat under og tenkte at med noen få redigeringer gjelder ganske nøyaktig det samme for skolen.
Og det er klart det er vanskelig å håndtere for de som skal prioritere og tildele og ta i mot henvendelser. Likevel ser jeg ikke noen annen løsning enn å forholde seg profesjonelt til det, forsøke å skrelle det ned til realitetene og gjøre en vurdering man kan forsvare faglig. Pushy foreldre/pårørende kommer ikke til å slutte å være pushy. Vi har som samfunn beveget oss fra lua i handa til "Let me speak to the manager!" i løpet av en generasjon eller to, og det er i stor grad et gode både på system- og individnivå. Selv om det medfører noen sterkestes rett-utfordringer.
Vel, min erfaring er at dersom man ikke pusher på for å få endel rettigheter, så er det heller ikke nødvendigvis slik at man faktisk får dem. Noen ganger kan jeg få dårlig samvittighet når jeg ser barn i skolen som ikke får det de trenger, men jeg tviler på at de hadde fått mer dersom jeg faktisk ikke sto på for mine barn. Jeg føler ikke at jeg er urimelig i mine krav og jeg hører på fagpersonene, men jeg vet også at jeg kjenner mine barn best. Noen ganger er det ikke snakk om å mase heller, men å bare minne dem på at vi venter på svar og å få høre hvor de er i prosessen.
Vi var på et kurs på BUP der det var en advokat som jobbet med rettigheter i forhold til NAV ol. og hun sa at det ikke var uvanlig at folk måtte klage på avslag både en og to ganger for å få ting de hadde rett på. Så noen ganger virker det som om det offentlige automatisk gir avslag for å se hvem som faktisk gidder å krangle på det. Jeg ser ikke at ting skal bli bedre dersom de som faktisk klarer å klage ikke gjør det.
Som "utenforstående" i helsevesenet er det vanskelig å vite når man skal skrike og bære seg og når man skal smøre seg med tålmodighet. Jeg har prøvd begge deler, og det å smøre seg med tålmodighet var en rimelig bitter affære for meg. Det å hyle og skrike er mye, mye mer effektivt, også i helsevesenet, så jeg har ingen tvil om at det jeg gjorde var riktig for meg - og det er jo tross alt den vurderingen jeg kan ta.
Jeg synes derfor det er helt greit at man "lager lyd". Hvis man lyver (eksemplet til Skremmeren er jo veldig bra her), så er det en helt annen skål.
Jeg mener vi trenger det private som et supplement til det offentlige, slik at det offentlige får kapasitet til å holde tritt med køen.
Når det gjelder hvorvidt en selv skal bruke helseforsikring, så er jeg iallefall glad for å selv å være i besittelse av en slik. I min familie har den vært svært kjærkommen det siste året, og har spart oss for lang tid i utredningsfase av alvorlig sykdom. Jeg tror at vi har spart inn ca 3 måneder, og er ganske så overbevist at 3 måneder teller i overlevings-sjangsen i vårt tilfelle. Dog må det bemerkes at det private tilbudet ikke kunne hjelpe oss hele veien, slik at en kommer inn til det offentlige igjen. Da med liten ventetid pga at alvorlighetsgrad styrer ens prioritering.
Jeg er ganske sjokkert over hvor dårlig time tildelingsrutinene er på radiumhospitalet, men heldigvis finnes det en sykepleier man kan ringe til som sørger for at det blir orden. Tror ikke vi ville klart å møte til tildelte timer uten henne, da brevene stort sett uten unntak har kommet etter timen.
Jeg synes det er greit at man bruker overtalelsesevnene sine i helsevesenet gitt at man snakker sant. å lyve eller smøre på for å få høyere prioritering synes jeg ikke er greit. Å ringe, høre om status, fortelle at det er plagsomt, at man venter på time og høre om avbestillingstimer synes jeg er helt innenfor. Vi ønsker også at folk ringer og sier fra ved forverring.
Jeg synes også det er helt innenfor å bruke det systemet som politikerne har lagt opp. Det er lagt opp til at en del av helsevesenet skal være kvasiprivat. Det er av og til bra, av og til vesentlig dårligere enn det offentlige, av og til overbehandler de og mangler ressursene til å ta mer sammensatte problemstillinger, men det er bestemt at det er sånn og det synes jeg det er helt greit å benytte seg av selv om man selv samtidig jobber politisk for at det skal organiseres annerledes. Man skviser heller ikke noen nedover i køen fordi man kjøper en plass selv.
Derimot har jeg mange meninger om helseforsikringer vs offentlig betalte plasser i det private på et overordnet plan og mener det til dels er skitten materie. Forsikringsselskapene inngår avtaler om at deres pasienter skal inn først uavhengig av alvorlighetsgrad. Det endrer noe av prioriteringen i helsevesenet og jeg synes det er problematisk at forsikringsselskapet kjøper plasser av de samme selskapene som det offentlige. Private avtalespesialister er ikke rent private, de er en del av det offentlige helsevesenet gjennom de avtalene de har med det offentlige, og da synes jeg det er fullstendig på bærtur at de skal kunne inngå slike avtaler med forsikringsselskap.
At man skal kunne åpne for å betale seg fremover i køen er litt i samme kategori, men da er vi omtrent ned på korrupsjonsnivå og dit håper jeg aldri vi kommer.
Tja, jeg er jammen ikke helt sikker på hva jeg syns. Hadde jeg oppfattet det som at det hastet, hadde jeg ikke nølt med å bruke både overtalelsesevner og penger for å sikre rask behandling. Men ellers stiller jeg meg stort sett pent i kø, både hva gjelder meg selv og barna.
Nå skal det sies at det skal en del til for at jeg syns det haster på helsefronten. Og de gangene det virkelig har hastet har både jeg og barna blitt behandlet raskt. Det er mulig at jeg kan ha benyttet meg av overtalelsesteknikker i slike tilfeller, men det har i så fall ikke vært en bevisst handling, mer en refleksjon rundt det at hvis jeg syns det haster, så er det et poeng å være "på" for å sikre rask behandling.
Jeg syns for øvrig det er hårreisende å ringe ambulanse hvis det ikke er absolutt nødvendig, og de som gjør det med fullt overlegg fortjener å få en pen regning i posten.
Jeg syns ikke det er min jobb å vurdere hva som er viktig og mindre viktig. Jeg må nesten kunne stole på at helsepersonellet gjør sine vurderinger, så lenge jeg selv snakker sant.
Det er viktig å huske at man har rett til ø-hjelp når det haster - og at man også får det. Får man det ikke, har man solide rettigheter, så å skulle betale seg ut av akutte behov for helsehjelp er unødvendig.
For øvrig deler jeg bekymringene til Esme og Katta og tenker at folk burde vite mer om hvordan dette faktisk fungerer. Ofte kjøper man tjenester hos leverandører som også leverer til det offentlige. Jeg synes det er betenkelig at et røntgeninstitutt som har betalt fra det offentlige for å avvikle et gitt antall pasienter, kan operere med lang ventetid for de som henvises fra det offentlige og ha lov til å markedsføre muligheten til å kjøpe private tjenester helt uten ventetid.
Det er ofte de samme legene som opererer ved et privat sykehus som også jobber/opererer i de offentlige sykehusene. Vi har ikke et batteri av private helsetjenester med ledig kapasitet som er klar til å overta her i landet - de private konkurrerer med det offentlig helsevesenet om de samme ansatte og den samme spesialkompetansen. Og et spesialisert fagmiljø oppstår der man har lang og mye erfaring med å behandle akkurat det man er blitt spesialist i. Og gjerne der man har undervisnings- og forskningsplikt - slik man har i universitetssykehusene.
En overføring av antall behandlinger til private, vil også nødvendigvis medføre en overgang av personell til det private. det kan selvsagt diskuteres om man ønsker økt privatisering eller ikke, men helsevesenet blir ikke kvalitativt bedre av mer privat. det finnes det en hel masse forskning på. Det man vet er at det blir vesentlig dyrere, USA har det aller dyreste helsevesenet i verden.
Jeg argumenterer godt for å få det jeg vet jeg har krav på, men vil IKKE kjøpe meg frem på bekostning av andre som trenger det mer, men ikke har mulighet til å betale seg frem.
Og kommuner som argumenterer med at "det stakkars barnet i rullestol får mindre når du får denne tjenesten", kan ta seg en metabolle. :nemlig:
Ja, men det er jo fullt mulig at jeg syns det haster uten at det objektivt sett gjør det.
Jeg har ingen skrupler med å stille meg i kø for avbestillingstimer. Det tenker jeg på som en vinn-vinn-situasjon for både helsevesnet og meg, så det ber jeg om enten det haster eller ikke. (Bedre at noen tar timen på en dags varsel enn at den står ubrukt.)
Jeg har heller ingen skrupler med å ringe å sjekke at henvisningen er mottatt. Heller det enn å vente pent i tre måneder for så å oppdage at den aldri ble sent fra legen. Og når jeg først har dem på tråden så spør jeg også hva behandlingstiden/forventet ventetid er.
Ingen av de har jeg tenkt på som problematiske. Men så kommer gråsonen da. Er det for eksempel innenfor å si "Står det i henvisningen at dette barnet har så og så mye fravær fra skolen i 2014 på grunn av denne lidelsen?" Noe som ikke sto. Og vedkommende jeg snakket med syntes det var relevant og la det til som en notis for legen som skulle vurdere henvisningen. Noe som kanskje fremskynder behandlingen, kanskje ikke. Det er det jo legen som vurderer, ikke jeg. Men like fullt gir det mitt barn et kort på hånden som hun ikke ville hatt om jeg ikke hadde hatt ressursene til å kommuniserer med en offentlig etat. Noe slett ikke alle foreldre har.
Jeg synes jo ikke jeg gjør noe etisk uforsvarlig i en slik situasjon, men det forhindrer jo ikke at mitt barn kanskje får en fordel fremfor et mindre heldig stilt barn.
Blæh, etikk er traurige greier når teori skal omsettes i god praksis.
Jeg synes jo det du beskriver er helt innenfor. Som sagt så tenker jeg at hvis de opplysningene man gir er sanne, så er det mottaker som må vurdere viktigheten av dem. Og det er viktig. Selv ble jeg veldig overrasket over å finne ut at journalen min på "mitt" sykehus ikke er komplett (jeg tok et helfigurs bilde av sjelettet i ... 2007 eller 2008 som jeg gjerne skulle ha hatt, men som tydeligvis ligger på det sykehuset jeg tok det på.) Så dette med å få med relevante opplysninger er viktig. Er usikker på hvor godt integrert dette er mellom fastlege og sykehus, men det ser ut til å fungere fint innad i kommunen i alle fall.
Jeg har tenkt mye på akkurat det her, teofelia. Vi har jo etterhvert fått svært god uttelling ift stønader, hjelp, skoletilbud og fritidstilbud, skattefradrag, hjelpemidler, behandling og hva-har-du. Samtidig er jo veldig mye av det fordi jeg har gjort en $%$%& innsats for å få det sånn, og vet å skrive en god søknad, snakke med helsevesen og hjelpeapparat, ikke har telefonskrekk, har hatt mulighet til å ta (betale selv) utdanning laaaaangt utenfor det som er relevant for min egen jobb innenfor fagfelt som er midt i blink ift lillegutts problematikk, tør å klage til fylkesmannen, tok alt pikkpakket vårt og flyttet til en annen kommune når tilbudet ikke var bra nok, er alene med lillegutt - og han har ingen søsken-- og dermed kan jeg bruke alt jeg har av tid og energi på å forbedre hans situasjon og levekår, osv
Og jo mer av dette jeg gjør, jo "flinkere" blir jeg jo, og jo mer blir jeg stolt på neste gangen jeg kommer og sier hør nå her.
Det er jo en ressurs det og, akkurat som penger. Også blir det litt sånn… er det da urettferdig at jeg bruker den ressursen? Innenfor det som er fullt mulig og lovlig? Og at vi da sannsynligvis får fordeler andre ikke får? :gruble:
UTnytter jeg systemet?
Eller BEnytter jeg systemet?
Jeg vil si det siste, jeg benytter systemet og får det meste, eller hvertfall mye, utav det.
At det er urettferdig er på en måte ikke noe jeg kan gjøre noe med, annet enn å være med i interessorganisasjoner og jobbe med endringsprosesser på den måten, det er der jeg har muligheten til å påvirke helheten :nemlig: (jeg sitter i et landsstyre og et lokalstyre i to forskjellige organisasjoner selv om jeg prøver å roe tempoet litt)
Men av og til får jeg litt sånn æh, det er litt urettferdig det her, lsm. Men...
Jeg synes det er veldig mye blanding av kortene nå. For det første, det finnes to varianter av privat sykehus. Det ene er gjennom offentlig kvote, det det offentlige kjøper et visst antall operasjoner av en bestemt type. Dette supplerer kapasiteten til det offentlige, det går gjennom fritt sykehusvalg og ingen køsniking. Dette er 100 % offentlig styrt på antall og type.
Det vil ofte være sånn at kvotene er tidlig oppbrukt i en tidsperiode, slik at det private har overkapasitet. Jeg synes ikke det er det spor uetisk hverken å tilby eller benytte seg av disse timene.
Det andre er helseforsikring. Det er litt tosidig - på den ene siden frigjør det offentlige ressurser, på den andre krever forsikringsselskap svært kort responstid. Hvis det private sykehuset IKKE har overkapasitet, kan det teoretisk forsinke offentlig pasienter innenfor fristen. Som oftest er kapasiteten god nok, så vidt jeg skjønner.
Selv om det noen ganger er samme lege som jobber begge steder, går det jo ikke utover tiden hn jobber i det offentlige, legen skulker jo ikke. Hn jobber kveld eller avspasering. Det blir stadig mer vanlig at sykehus nekter sine leger å jobbe privat på siden, tror jeg.
Å velge en privat klinikk gjennom fritt sykehusvalg har jeg aldri sett på som sniking i køen. Det er jo ikke å utnytte systemet en gang, men å bruke systemet slik det er ment å brukes.
Men å utnytte overkapasitet synes jeg heller ikke er uetisk, for min del. Det er reelt en mindre i køen. Det blir litt som at du er heldig som har fleksibel jobb og kan ta avbestillingstimer.
Poly, det er alltid en allmennlege som henviser ved bruk av forsikring. Det kan godt hende at de er for triggerhappy, de også, men det er altså et system til grunn der det skal foreligge et spesialistbehov, definert av fastlegen.
Samme her. Dvs jobben betaler helseforsikring for meg. Og jeg hadde ikke gitt fem flate øre for å pushe (ikke true) ungene frem i køen. Og tenker vel egentlig at om man betaler eller prater seg til bedre/raskere behandling er nøyaktig det samme for den som opplever å måtte vente lengre på grunn av det fordi de verken har økonomi eller talegaver til å få til det samme.
Jeg antar at dere som ikke benytter privat helsevesen heller ikke bruker privat legevakt, aka Volvat, når barnet har puttet en ert i nesen eller har plutselig sprukket trommehinne en fredag kveld?
Jeg satt i 5 timer natt til fredag med 5 år gammel jente som var klam, blek og med udefinerbare, sterke magesmerter, før jeg ga opp, tok sjansen på at hun overlevde, og dro hjem. Da er det i realiteten ikke legevaktstilbud, mener jeg, kun et ø-hjelpstilbud. (Det var kun kapasitet til ambulansene som kom inn, jeg tror ikke det var en eneste av dem i venterommet som faktisk fikk hjelp den tiden jeg var der.)
Jeg har gått til privat legesenter når fastlegen har laaaaang ventetid for time og jeg ikke ser syn på å møte opp klokken 07 for å stå i kø for å trekke lapp for en av de seks akuttimene han har. Å gå på legevakten for sånn er uaktuelt, jeg går sjelden dit uten ha ringt først, presenterer problemstillingen og fått deres vurdering av om jeg bør komme inn eller ei.
Forøvrig er det ventetid på enkelte former for behandling i USA også, forsikring eller ei. Selv om det sikkert finnes en "snik forbi absolutt alle"-variant der også.
Vi får time på dagen hos fastlegen, når vi ringer i det de åpner. Fine fastlegen!
Fem timers ventetid på legevakten er kjedelig, men helt ok. Det er seks måneders kø for å bli tatt inn til vurdering for om vi kan få stå i den køen vi egentlig skal inn i som tar knekken på meg.
Det store bildet er jo komplisert, så klart. Jeg ser argumentet med at gode leger som er lei av helgevakter og relativt lav lønn dras til det private. På den annen side er helseforsikring og privatbetaling helt klart med på å subsidiere prisene det offentlige får på sine anbud. Jeg kan ikke så mye om detaljene, men det er sterk konkurranse om de offentlige pasientene, så jeg antar at prisene er deretter. Hvis de ikke hadde hatt de private kundene å tjene penger på, tviler jeg på om det hadde vært særlig mange sykehus til å konkurrere om dem.
Jeg er temmelig sikker på at det er god økonomi for det offentlige å kjøpe tjenester ved mer eller mindre midlertidig underkapasitet, fremfor å måtte bygge nye avdelinger, eller for den del ha flere i sykmelding i lengre tid.
Seks timer på legevakten er ikke livstruende, får man håpe, selv med uforklarlige magesmerter. Men hvis jeg har råd til å betale 1300 på Volvat, slipper kanskje jeg med en time og en annen med en time mindre.
Jeg synes ikke det der er en gråsone altså. Det er helt veldig godt innenfor. Sånn er det i alle områder av livet. Det er ikke rettferdig at noen barn har foreldre som kan følge opp skolearbeidet, mens andre ikke har det. Det er ikke rettferdig at noen er mer ressurssterke enn andre. Likevel er vår oppgave som foreldre å ivareta egne barn best mulig, og som samfunnsborgere å ivareta andres barn best mulig gjennom å være våkne og jobbe for systemer som kommer alle til gode og gjør disse forskjellene så små som mulig.
Men når det gjelder unger og privat helsevesen er det viktig å være klar over at en lege ikke er en lege. Det hjelper ikke det minste grann å betale seg inn et sted dersom du møter feil person. Det er ikke så mange som er gode på hvert område når det gjelder unger, for voksne er tilbudet veldig mye større.
Jeg syns vel ikke ertefjerning på Volvat er så moralsk ille, egentlig. Jeg har bare aldri hatt det behovet selv.
Mitt eneste møte med Oslo legevakt var for tre år siden, da Frøkna hadde skarlagensfeber og var sykere enn hun noen gang hadde vært i sitt liv før. Da var vi inne tre dager på rad, fikk fabelaktig oppfølging, i den grad at en av legene vi snakket med ringte meg senere på dagen og spurte hvordan det gikk, før vi til slutt ble innlagt på Ullevål.
Mitt eneste virkelige akuttmøte med helse-Norge, og det var overbevisende bra. Da tåler jeg fint å vente i fem timer på å få fjernet en ert, som tross alt ikke er kritisk farlig. Og hadde du virkelig vært i tvil om det var livstruende magevondt sist helg, hadde du forhåpentligvis (trolig) fått hjelp tidligere også.
Jeg vet ikke, vi hadde høyeste prioritet utenom ø-hjelp. Og det var ikke forrige helg, heldigvis. Men jeg hadde ikke dratt inn på den tiden hvis ikke jeg fryktet blindtarmbetennelse eller noe tilsvarende, nei. Jeg drar aldri på legevakten i helger eller på kveldstid hvis jeg ikke absoabsoabsoabsolutt må.
Jeg har en mye lavere terskel for å dra til Volvat, så sånn sett virker jo høykapasitet stimulerende.
Jeg ser ikke på disse tilstandene som hastesak så det hadde jeg ikke gjort sånn helt personllg. Jeg hadde ikke giddi brukt en fredag kveld for det, men det er nå meg.
Men: jeg skjønner godt at folk går privat for hastesaker når den offentlige legevakten har for lang ventetid.
Det som jeg er redd for er dersom de ressurssterke slutter å bruke den offentlige, så slutter de å kjempe for at den offentlige legevakten skal være bra.
Det er godt mulig jeg er naiv og bare ønsker at systemet skal fungere, altså.
Bortsett fra den gangen som endte med innleggelse, har mine eneste (dog tallrike!) møter med legevakten vært kragebeinsbrudd, mistanke om brukne tær og skuldre ute av ledd, kuttskader, øreverk og annet som trenger rask behandling, men som ikke er farlig. (Hvis det høres ut som vi har klippekort på røntgen, så er det helt sant. :knegg: )
Jeg synes alt det der er godt innafor grensen for det akseptable. Du kommer jo bare med utfyllende opplysninger som er helt sanne, og det hjelper jo den legen som skal vurdere henvisningen.
Det vil jo være en tilleggsopplysning som er nyttig for instansen/legen. Hos oss (BUP) så er det ikke slik at selv om X får kortere frist pga nye opplysninger så får Y lengre frist. Fristene settes etter en prioriteringsveileder som sier noe om hvor lenge det er forsvarlig for de ulike tilstandene å vente.
[quote=Teofelia;3946805]Og da slår det meg jo: er det virkelig noe mer høyverdig og sosialt rettferdig å bruke sine mentale ressurser til å forkorte ventetiden enn sine økonomiske? Jeg synes jo ikke det? Eller?
quote]
Nei, det synes jeg ikke. Å hjelpe barna sine med skolearbeid, følge opp fritidsinteresser, motivere og støtte, det er en ting, og selvsagt at man gjør for sitt barn hvis man kan. Å bruke sine mentale ressurser til å hoppe over mindre ressurssterke barn og foreldre i diverse offentlige køer, det er ikke greit. Dessverre ser vi jo daglig at det skjer: Sinte brev til rektor, avisinnlegg, masemasemase på BUP og PPT, og vips har man rykket fram i køen. Ideelt sett burde jo ikke ledelsen ved disse institusjonene latt seg rikke, og de som virkelig har bein i nesa gjør jo ikke det, men altfor mange lar seg påvirke/presse til å hjelpe de som maser mest (eller argumenterer best) først. :sukk:
Et bedre alternativ er at disse ressurssterke folkene kjøper private tjenester, ikke sniker forbi andre i køen.
Jeg er enig med rine, jeg ser på min bruk av Volvat som ren sosialisme i praksis, egentlig. Jeg betaler mer, begge får kortere ventetid. Det er jo ikke sånn at det er for lite kunder til legevakten, akkurat.
Den erten (steinen, faktisk) i nesen hadde jeg jo aldri dratt til offentlig legevakt for, hvis det ikke hadde fantes Volvat, hadde den måttet vente til fastlegen dagen etter. Den hadde jo vært det fire dager allerede. :flau: (- Mamma, jeg har stein i nesen! - Neeeeida, det er bare en buse. - Men jeg HAR stein i nesen! - Neeeida, vennen.)
Litt til: Jeg synes ikke legevakten er det beste eksempelet, for der er de, i alle fall etter min erfaring, ganske gode på å prioritere etter behov. Du kommer ikke der med ert i nesa og kommer før han med avkuttet fot, liksom.
Egentlig synes jeg vel sinte brev og masemasemase og skrik og hyl ikke nødvendigvis er noen ressursmessig fordel det heller, og kan jo fort lede til det motsatte av det man ønsker å oppnå.
Det er jo ikke slik at man må være hverken sint eller stå i avisa for å kunne bruke mentale ressurser på veien mot et bedre tilbud, det blir jo på en måte litt enden av skalaen. Men det var jo litt av det samme jeg skrev om tidligere her også.
Jeg lurer på om Oslo legevakt (eller kanskje det var legevakter generelt?) gjorde en undersøkelse for noen år siden, som viste at hvit middelklasse fikk betydelig bedre behandling på legevakten enn familier med innvandrerbakgrunn og dårlig språk. Jeg tror det var etter at et lite barn døde på venteværelset, og jeg vil tro (håper!) at de har blitt bedre på dette. Skal se om jeg greier å finne det igjen, jeg husker ikke detaljer.
Vi har bare gode erfaringer med Oslo Legevakt. Vi har opplevd å måtte vente lenge, men vi har jo sett at alle de som kom inn før oss sto det adskillig verre til med. En gang ville legevakta egentlig sende oss videre til Ullevål, men Ullevål ville ikke ta oss i mot før legevakten hadde gjort en rekke undersøkelser. Vi endte til slutt opp på Ullevål med en ukes innleggelse, men da var det altså Ullevål som var proppen, ikke legevakta.
Vi har aldri benyttet oss av privat legevakt, og jeg mener også selv at vi ikke har benyttet oss unødig av offentlig legevakt.
"Sint" var litt feil, "flink til å argumentere" hadde vært bedre. Det er ikke så fryktelig mange av de sinte, men det er fryktelig mange av de som står på, skriver og ringer osv. Jeg forstår dem jo, selvsagt, det er fortvilende å måtte vente et halvt år på hjelp når man egentlig burde hatt den i går, og jeg er imponert over Teofelia som i det hele tatt reflekterer rundt dette etiske dilemmaet. Jeg har nok av bekjente som stolt forteller om hvordan de har "snodd" seg fram i barnehagekøen, f.eks. Vet ikke om det er like enkelt nå, men for 10 år siden var det faktisk mulig å mase seg fram i køen, og folk var ikke det minste flau over å fortelle at det var det de hadde gjort. :gal:
Enig med Rine. Å argumentere seg frem i køen går på bekostning av dem som ikke har samme evne til dette. Å betale seg ut av køen gjør køen kortere for de andre. Men så har man selvsagt dimensjonen på at de om de ressurssterke skipper køen, er det mindre sjanse for at systemfeil blir flombelyst av dem som når gjennom med klager.
Hva skal man gjøre da, holde kjeft?
Skrive dårlige søknader med vilje?
Passe på å ta sånne møter når man er sliten så hodet ikke funker så godt som det pleier?
Jeg kan jo ikke noe for at jeg er meg liksom…
Og man sitter jo ikke der og sier at "jeg synes mitt barn har større behov en slik og sånt barn" - det har man jo ingen mulighet til å forutsi der man sitter. Det er jo den som sitter på andre siden og vurderer behovene som må ta den avgjørelsen.
I mitt tilfelle er det ikke sånn at vi får et fnugg mer enn vi har krav på - det er jeg supernøye på, men det lillegutt har krav på - det argumenterer jeg for at han skal få. Om det så betyr at fylkesmannen må til, kommunen må omprioritere og finne midlene et sted, eller vi får dekket utgiftene til å gjøre noe privat istedet. Selv om andre barn ikke får det de har krav på, det er jo uansett ikke noe jeg har styring på. Men det at lillegutt FÅR det han har krav på og trenger betyr jo ikke nødvendigvis at det stakkars andre barnet nedi gata her ikke får det heller, det blir jo ikke sånn det funker. Det er jo en systemsvikt og ressursmangel høyere opp som utgjør problemet.
Det hjelper jo ikke systemet om man ikke flagger at problemet og ressursmangelen finnes heller?
Men samtidig - og som sagt - jeg ser jo at både jeg og lillegutt får godt uttelling på at jeg har den bakgrunnen og erfaringen jeg har. Og at andre uten den samme bakgunnen kan ende med dårligere resultat. Jeg ser jo det.
Det var ikke et argument mot å bruke talegavene sine altså, bare for å illustrere at kommunikasjon har mye å si. Kultur også. Om man f.eks. kommer fra et land hvor nesten alle sykdommer kan utvikle seg til noe farlig, så kan man bli sett på som hysterisk på legevakta her. Og det igjen kan føre til at man de gangene det virkelig er noe, så tar man det ikke alvorlig. Det er jo helt menneskelige mekanismer, men i helsevesenet må man være ekstra obs på dem.
Ja, fryktelig med slikt utfall. Nå må jeg presisere at jeg ikke vet hvorfor det lille barnet døde, og hva og hvordan det var kommunisert i forkant. Jeg bare minnes å ha lest om en slik undersøkelse og mener at det kan ha vært i forbindelse med den saken.
Det vi bodde før fantes et privat tilbud og der var det et elendig offentlig legevakttilbud. Det opplevdes egentlig ganske feil at det lå spredt reklame for det private tilbudet utover på venterommet på den offentlige legevakta. Vi hadde ikke råd til å benytte oss av det private tilbudet (var student). Jeg satt med et inntrykk av at det private tilbudet ble en sovepute for det offentlige. Pengefolket kjøpte seg fri, men det virket ikke som det avlastet det offentlige. Der skar de ned.
Her er det timebestilling på legevakt og vi har aldri opplevd noe særlig ventetid. Kvalitet avhenger av hvem som betjener legevakta har jeg inntrykk av. Veldig bra når kommunelegene har vakt. Jeg tror ikke det hadde vært noe fordel med et privat tilbud i tillegg.
Det har jo vært skrevet en god del om problemene der, selv om det er kjempeflinke mennesker som jobber der, så er det for lite ressurser, særlig helg og natt. Som sagt, fra 23 til 4, da vi gikk, var det så vidt jeg kunne se ikke ett menneske som ble ferdig utenom de som kom på båre i en ambulanse. Og dette var altså torsdag til fredag.
Ja, det er det virkelig. Men det trenger ikke først og fremst å være rasistiske mekanismer, det er virkelig veldig vanskelig å få klarhet i hva som er problemet hos innvandrere som ikke kan språket og kommer fra en helt annen kultur. De har ofte så vag tidsangivelse og så rare teorier på hva som har skjedd og så lite trent i å si ting presist (det er jo en av de tingene som kommer med skolegang og mange av dem har i praksis lite av det) at det er virkelig duket for misforståelser. Og siden det pasienten har å fortelle er så utrolig viktig for diagnostiseringen så er disse pasientene utsatt for å få dårligere helsehjelp.
Den ser jeg. Jeg syns det var vanskelig nok den gangen jeg kom til en dansk legevaktslege, og der var det jo ingen andre barrierer enn de rent språklige, små som de var.
Det er klart det er vanskelig å kommunisere på tvers av både språk og kultur om noe som er så vanskelig definerbart som sykdom (for lekfolk altså).
Nei, jeg har ikke noe behov for å skulle betvile at de har problemer altså. Det er jeg jo veldig klar over. Men jeg syns også det er verdt å få fram de gode tingene med Oslo Legevakt.
Og da slår det meg jo: er det virkelig noe mer høyverdig og sosialt rettferdig å bruke sine mentale ressurser til å forkorte ventetiden enn sine økonomiske? Jeg synes jo ikke det? Eller?
quote]
Nei, det synes jeg ikke. Å hjelpe barna sine med skolearbeid, følge opp fritidsinteresser, motivere og støtte, det er en ting, og selvsagt at man gjør for sitt barn hvis man kan. Å bruke sine mentale ressurser til å hoppe over mindre ressurssterke barn og foreldre i diverse offentlige køer, det er ikke greit. Dessverre ser vi jo daglig at det skjer: Sinte brev til rektor, avisinnlegg, masemasemase på BUP og PPT, og vips har man rykket fram i køen. Ideelt sett burde jo ikke ledelsen ved disse institusjonene latt seg rikke, og de som virkelig har bein i nesa gjør jo ikke det, men altfor mange lar seg påvirke/presse til å hjelpe de som maser mest (eller argumenterer best) først. :sukk:
Et bedre alternativ er at disse ressurssterke folkene kjøper private tjenester, ikke sniker forbi andre i køen.
Nå har jeg veldig liten erfaring med BUP, PPT og andre instanser innenfor hjelp til skolebarn, og vet ikke om det der er frister å forholde seg til, eller om det anbefales hjelp innenfor så og så lang tid?
I så fall er det sammenliknbart med helsevesenet.
Er det ikke det blir det en vanskelig sammenlikning i og med at man i helsevesenet opererer med helt klare rettigheter når det gjelder tid innenfor de fleste områder.
BUP har frister. PPT (eller Barne- og familietjenesten, som det heter i Trondheim) er visst bare en eviglang kø, uten noen garantier overhode.
BUP har garanti på tre måneder, fikk vi beskjed om. For å komme inn i køen til BUP, må man først stå seks måneder i kø hos BFT, selv om både skole, fastlege og foreldre sier at det er BUP man skal til i siste instans. :sukk: Akkurat dette er visst spesielt og veldig tunggrodd for vår kommune, har jeg skjønt.
Ellers er visst den BUP-ventelistegarantien litt bob-bob. Garantien gjelder nemlig tiden fra man havner i køen til man blir innkalt til inntakssamtale. Etter inntakssamtalen er det fler ukers ventetid før man faktisk kommer i gang med behandlingen, men dette plukkes ikke opp av ventelistekontrollen og er en måte for BUP å "trikse" med køsystemet, for å kjøpe seg bedre tid. Har jeg hørt fra noen som kjenner systemet fra innsiden. Foreløpig stemmer det godt med våre observasjoner. :venter fortsatt på at behandling skal starte:
Når det gjelder ortopedisk undersøkelse av barn, for å vurdere fotsenger har vi blitt henvist til privat ortopedisenter med driftsavtale.
Med henvisning i hånda fungerer det omtrent sånn (og jeg har gjort dette flere ganger).
Jeg: Jeg har henvisning til ortoped for barnet mitt. Når kan jeg få time?
Ortopedisenter: Skal vi se ... Første ledige time er om 3 måneder.
Jeg: Det var lenge, har du ikke noe før?
Ortopedisenter: Du kan få neste uke hvis du betaler 750kr, for legen jobber bare en dag i uka med driftsavtalepasienter, og resten av uka privat. :rolleyes:
For de fleste er det helt sikkert fra ett medisinsk synspunkt uproblematisk å vente 3 mnd på en slik utredning, men her det helt sikkert en kombinasjon av lukrativ monopolisme og betalingsvillighet hos pasientene som styrer fordelingen mellom offentlig og privat tilbud.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
