Jeg var ferdig på lærerskolen for 1,5 år siden, var definitivt av de mest høyest innsats, flest timer til studiet og best resultater, men lå et godt stykke under 100 % likevel, altså. Det gikk helt fint å ha god tid på morgenen, redusert SFO-plass, jobbe en del ved siden av, og ha fri hver ettermiddag og helg. Bortsett fra de siste tre ukene før eksamen, da.
At f.eks ingeniør-studentene var på skolen dobbelt så mye som oss, pluss mer obligatorisk hjemmearbeid, kom ganske tydelig frem.
Så spennende, Maverick! Når tenker du å starte? Min plan er å studere jus ved siden av jobben. Begynte på dette studiet ved UiO for 4 år siden, men fant etter hvert ut at jeg ikke fikk nok tid verken til studiet eller på hjemmebane i forhold til hva jeg hadde tenkt meg så jeg valgte å legge det på hylla. Skulle egentlig ta det rett etter videregående, men da jeg og mannen bestemte oss for å få familie tidlig valgte jeg heller sykepleien slik at jeg kunne kombinere jobb med å være hjemme med dem i noen år og så heller ta jussen siden. Så drøyde det med disse barna som aldri kom så da fant jeg ut at jeg i hvert fall ikke ville vente med studiene lenger. Ble gravid med tvillingene, kom inn på studiet og utsatte studiestart ett år. Så da jeg begynte hadde jeg tvillinger på 1 år hjemme, hadde akkurat startet i ny jobb (nattevaktsstilling slik at jeg kunne være hjemme med barna) og var gravid på nytt. Følte ikke jeg fikk tid nok verken her eller der, og fant ut at jeg like gjerne kunne ha tatt jussen like etter vgs og hatt roligere dager enn jeg hadde slik det ble da så jeg valgte å si opp plassen. Suuuurt, men vel verdt noen rolige år med barna først. Nå er planen å starte med studiene så snart babyen starter i barnehage (om noen år). Gleder meg! Har tatt fulltidsstudie (kun sykepleie og lignende/lettere fag altså) ved siden av både 2 og 3 jobber før, og det gikk veldig bra. Hadde riktignok ikke barn da, men sov desto mer enn jeg gjør nå så jeg tror det skal gå helt fint. Har stor arbeidskapasitet da, og vil man det mye nok får man det som regel til, tenker jeg. Lykke til til deg!
Jeg er egentlig litt stuss over at det ikke står flere timer på medisinstudiet enn det gjør. :gruble: Men det blir kanskje ikke mer når man regner snitt, man husker jo best de verste eksamensperiodene.
Mange fag er jo ikke bare lesing. Medisin er også et sånt fag der veldig mye "studietid" går med på venting på å få trent på praktiske prosedyrer og å henge med på det som foregår på sykehus. Ganske mange netter på fødeavdelingene for eksempel og i akuttmottak for å få gjort det vi skulle. Jeg vil påstå at ikke er vanskelig å komme seg gjennom medisinstudiet. Det krever jo at man henger med, men det er ikke sånn at det krever at man flytter inn på lesesalen bortsett fra i noen eksampensinnspurter. Det er etterhvert like viktig at man ser, observerer og trener, det er praktiske eksamener man skal gjennom. Men medisinstudiet og sikkert andre krevende studier krever nok at man setter studiet høyest fordi det er endel ting man bare må gjennomføre på de tidspunktene de skal gjennomføres. det gjelder obligatorisk undervisning, lab, uketjeneste, praksis og eksamensperioder, og de var lovlig strenge på oppmøte. Det hjalp ikke å være syk, møtte man ikke til lab og leverte rapporter måtte man gå om igjen. Vanlig dagsrytme var forelesninger fra 0830-1130, lunsj, praktisk trening, lab eller uketjeneste fra 1230-1530, middag, lesing, kollokvier og trening etter det. Men ja, folk rakk både å studere andre fag ved siden av, ha fritidsaktiviteter og jobbe.
Akkurat det siste der har jeg selv erfart. Samtale med ledelsen og krav om å stryke enkelte "vanskelige" oppgaver når jeg strøk for mange i farmakologi og legemiddellære...
Jeg har jo studert juss, for en god stund siden (mao ikke sammenliknbart med nå, aner ikke hvordan de gjør det nå). Vi var fakultetet med flest studenter per ansatt, hadde kun noen få fellesforelesninger med hundrevis av andre i uka. Da blir det jo til at man gjør mye på egenhånd. Strøyk du, måtte du vente til neste semester med å ta eksamen på nytt, kun sykdom ga rett til konting.
For morro skyld tok jeg et grunnfagsstudium som pauseår, som ihvertfall da var litt vanskelig å komme inn på. Gikk med mye høyskolestudenter. De leste pensum på cafe og sukket over at vi ikke fikk hint om eksamen på forhånd. Jeg jobbet med pensum/skolen fra kl 8.30 til 16 daglig, og var likevel den eneste av et helt kull som kom gjennom pensum. I tillegg jobbet jeg, men ikke så mye, hadde vel ca 20 % stilling.
Min erfaring var at det var veldig stor kulturforskjell i jobben man la i studiet. Dog blir slike studier alltid litt sånn "jeg studerte mer enn deg". Jeg så ikke akkurat opp til de som leste hver lørdag og søndag hele året, og satt til 23.00, hvilket jeg forsøkte å formidle til nye studenter da jeg ble veileder (dog til protester fra min medveileder, hehe). Å ha et liv er også viktig, når man skal bruke 6-7 år.
All erfaring tilsier i alle fall at antall timer tilbrakt på lesesalen sier fint lite både om a) hvor mange timer man har lest, og b) hvordan det går på eksamen. :knegg:
Absolutt, og jeg har jo periodevis gjort det selv (få studenter var vel nettopp der mer enn jusstudentene pga manglende undervisning og høyt press). Men å ha 6 år med 08-23 viste seg ikke nødvendigvis å gi de beste resultatene. Ei heller hvem som klarte å skrive 45 sider på en eksamensdag.
Han er dog Vellykket Partner i dag, det skal sies. Med gode resultater til slutt. Verre (moralsk sett) med han med Fin Ansvarsfull Jobb i dag som tok en haug amfetamin før eksamen.
Hey! Jeg har skrevet 44 sider en gang. :knegg: Det gikk helt fint. :nemlig:
Der jeg studerte tilbragte de fleste periodevis tiden fra 7-23 på lesesalen bare avbrutt av korte matpauser og kollokvievirksomhet. Men de periodene var nok ikke så lange tror jeg. Kanskje siste 4-6 uker før eksamen. Eller litt mer. Veldig intenst, men gøy også. Hos oss var det definitivt en helt klar sammenheng mellom lesesalssliting og resultater. Og senere tålmodigheten til å henge på avdelingen for å få erfaring og resultater. Jeg husker vi laget lister over hva vi skulle gjøre når eksamen var over. Som å gå en tur, vaske badet og lese en skjønnlitterær bok. :knegg:
Jeg snakker ikke om eksamenslesingen, jeg snakker om hele året rundt. Noen var slik. De fleste andre gikk i 17-19-tiden, avhengig av hva annet man hadde brukt dagen til.
Jeg tror ingen var sånn hele året rundt hos oss. Vi hadde noen ganske lange eksamensperioder dog, og de harmonerte ikke med resten av universitetet i og med at de kjørte tre terminer i året. Jeg husker jeg tenkte at uansett hva som skjedde skulle jeg aldri, aldri mer ha anatomieksamen. Herlighet for et puggestyr.
Husker vi var litt misunnelige på medisinstudentene som hadde eksamen såpass ofte og var ferdig med det (selvsagt ulemper med det også). Jeg var jo i den heldige gjengen som hadde to år med pensum som kuliminerte i 4 eksamener 4 dager på rad, med alt blandet hultetibulter faglig sett. Folk satte av siste halvår til å repetere det de hadde lest for 1,5 år siden, men når eksamen nærmet seg så måtte man jo repetere repitisjonen. Fikk man ikke god nok karakter var 3 år bortkastet, for da kom man ikke videre. Helt jævlig, og ikke uventet noe de gikk bort fra etter noen år.
Vi hadde ofte eksamen ja, men det betød ikke at vi bare hadde hatt undervisning i faget i 3-6 mnd. Det var noen sånne små, men flere store alt-du-har-lært-de-siste-4-årene-og-litt-til også. :knegg: Vi ble gode på å ha eksamen da, det er sikkert. Men medisin var greit på en måte, og det er at karakterene betød fint lite for videre karriere om man kan si det sånn. Det var bare et bilde av hvor bra det hadde gått på eksamen. I prinsippet var ståkarakter like matnyttig som toppkarakter. De fleste leste endel fordi man ville kunne endel da, men ikke alle. Noen burde blitt strøket ut av studiet.
Jeg for min del husker både min egen og de fleste andres karakterer enda. Karakterer betydde ALT, og det var fortvilende å få laud og likevel ikke være god nok til å komme videre på 1. avdeling og derfor måtte bruke enda et halvår. Hadde vært artig å forsøkt studiet nå, med mer livserfaring og sett hvordan det ville gått. Sånn bortsett far at jeg ti år etterpå fremdeles er vaksinert mot studering.
Det kom an på hvor man studerte. Vi hadde feks en eksamen for alle fag det siste året og da var det sånn at man repeterte og repeterte, i motsetning til hvordan det var på NTH hvor det bare var småfag og 8-10 eksamener i året. Det var mye lettere å slakke seg gjennom sivingstudiet enn medisin, det er helt sikkert og visst.
Sivingstudiet (i hvertfall mannen sitt som er datateknikk) var enklere å forholde seg til stykkevis og delt og dermed slappe litt av gjennom enn medisin. Du var helt avhengig av å kunne dra med deg kunnskap over mange år og repetere til du ble blå omtrent. Vi fant ut at vi kunne rekke gjennom pensum i et fag med brukbar notatteknikk ved at vi fordelte mellom oss hvem som laget notater og så kopierte vi. (Vi gjorde sånt veldig likt). For de notatene var uhyre viktige 4 år senere for å si det sånn.
Men det med lesemengde har helt sikkert noe med kultur å gjøre. Folk leser mer eller mindre på alle studieretninger, men de som leste minst på medisin jobbet fortsatt ganske mye med studiene. I tillegg var det jo utrolig mye obligatorisk og semiobligatorisk tidsbruk som gjør sitt for når på døgnet man må åpne bøkene. Og så er det jo de kuleste fagene også da. :hjerter:
