I middelklassetråden ble det etterhvert en liten diskusjon om status på studier og eventuelt opptakskrav for å komme inn.
I dag har Aftenposten en artikkel om tiden ulike studenter legger ned i studiet sitt. I denne artikkelen kommer det fram at lærerstudenter legger ned minst innsats.
Er det veien å gå for å øke statusen og innsatsen på studiet?
Jeg blir selv overrasket over at det er så store forskjeller på antall timer brukt på studiet. Det forteller i hvertfall at et vekttall ikke er et vekttall. Også kan jeg ikke annet enn å merke meg forskjellen på disse to utsagnene:
Så lenge det er veldig enkelt å komme inn på studiet, så vil det fylles av folk med middels motivasjon og middels innsatsvilje. Lærerstudiet er ett av de studiene, jeg tipper at det er mye av det samme hos sykepleierne. Dessverre.
Har man jobbet rævva av seg på vgs for å få karakterer til å komme inn på medisin, da henger man neppe på puben fire dager i uka under studiet?
Jeg ble veldig overrasket over artikkelen i dag. :lærerstudent: :knegg:
Jeg tror også strengere inntakskrav kan være en god løsning. Det vil muligens føre til færre studenter en periode, men jeg synes det er bedre med mangel på gode lærere enn overflod av dårlige. :banner i kjerka:
Bare for å nyansere: Jeg har mye erfaring med studier som det er veldig lett å komme inn på, men som alle er enige om at er Vanskelige™. Der går det de vidunderligste studenter, så det er ikke sånn at studentmassen automatisk blir middelmådig om inntakskravene er lave. Det har noe med ryktet til studiet å gjøre også, og den faktiske vanskelighetsgraden, da, så klart – kravene som blir stilt underveis er vel så viktige som inntakskravene. Jeg er i grunnen tilhenger av hardhendt stryking.
Helt klart, Toffskij. Kravene underveis i studiet er vel så viktige som inntakskravene. Et studie som får rykte på seg for å være "arbeidskrevende" og "vanskelig" vil også tiltrekke seg en annen masse enn et studie som er "lett" og "snilt".
Jeg er litt enig med Toffskij. Jeg tror det at for eksempel medisinstudiet eller siving har studenter som jobber mye har med at studiet tiltrekkes av folk med mye driv, samt kjøringen underveis. Jeg har mer tro på mer hardkjør under studiet, samt arbeid med motivasjon, status, etc., enn på høyere inntakskrav.
I Dagsavisen i går sto det at hver tredje lærerstudent slutter innen to år, så jeg tror at lærerstudiet allerede prøver på en slags bootcamp for å kvitte seg med de som ikke holder mål. Jeg mener det er riktig strategi.
Nufortiden :knirk: er lærerstudiene lette å komme inn på, og jeg er derfor ikke overrasket i det hele tatt over at de fylles opp av studenter som ikke har den største motivasjonen og arbeidsinnsatsen. Jeg trengte ikke Aftenposten for å fortelle meg det, liksom. :knegg: Det er vel også derfor "praksissjokket" er blitt et begrep. Avstanden mellom den innsatsen man legger ned i studiet og de kravene arbeidslivet stiller blir jo enorm.
Generelt tror jeg at mange studier som er lette å komme inn på blir oppsamlingssteder for halvmotiverte studenter, et unntak er kanskje fremmedspråkstudiene, der man vanskelig kan overleve ved å daffe seg gjennom. :vetikke:
Det er det jeg tenker også, og derfor ble jeg overrasket over at tidsbruken varierte så veldig. Jeg har egentlig gått ut fra at de fleste studier krever intens jobbing og at arbeidsuken ihvertfall overgikk 37,5 timer per uke.
I Norge er det jo f.eks. vanskelig å komme inn på medisin, men det er ikke spesielt høy strykgrad sammenlignet med tilsvarende studier. Hvis man tar det i f.eks. Polen, er det lett å komme inn, men store deler av studentmassen forsvinner i løpet av de to første studieårene. Det hadde vært interessant å se kompetansenivået på de ferdige legene sammenlignet med dem som har gått i Norge.
Min erfaring er selvsagt fra språkfag, som jo stort sett har sin egen innebygde bootcamp. (Lærte du deg ikke alfabetet? Pugget du ikke kasusformene? Takk og farvel!)
Jeg synes det er ekstremt uheldig at kravet om å få ned strykprosenten på studier mange steder fører til at man legger lista altfor lavt i vurderingssituasjonen. Jeg mener virkelig at en reell fare for å stryke er et temmelig sterkt incentiv. De som bare vil flyte manetaktig rundt kan og bør finne på noe annet enn høyere utdanning.
:Iron Woman, alltid en karakter under medsensor ved sensur:
Seriøst, er du overrasket over det? Bare internt på Gløshaugen varierte jo innsatsen enormt fra linje til linje, og alle visste at "over på AVH" så var det rene ferieleiren. :knegg: Det var jo ikke uvanlig at folk tok et år av og tok noen "lette" AVH-studier på halvparten av den normerte tiden.
I Polen har de lagt opp studiet slik, ca halvparten skrelles bort i hvertfall første og andre året. Det legger et enormt press på studentene og er ikke bare positivt.
Ja, jeg har jo erfaring fra BI. Alle slipper inn, men svært mange blir silt vekk i løpet av første året, og de som går ut med gode karakterer har på all måte fortjent dem. BI gjør jo dette for å tjene penger, selvfølgelig, men krav underveis er superviktig. Ved å ikke ha unaturlig høy inntakskrav kan man også få dem som finner ut av dette absolutt var noe for dem og dermed jobbe hardt for bli.
Jeg er heller ikke overrasket. Første året mitt på NTH så delte jeg leilighet med to andre jenter, den ene gikk på førskolelærer (som det het den gangen), den andre sosiologi på AVH og jeg jobbet sånn ca. dobbelt så mye som hun på AVH og 1,5 gang så mye som hun som skulle bli førskolelærer. Mens jeg startet tidlig, sluttet sent og jobbet med fag i helgene så startet de sent, sluttet tidlig og festet alle helger. Men dette er jo evigheter siden, jeg håper virkelig ting har endret seg litt siden det. :knirk:
Vi begynte med praksis i ungdomsskolen, det var nok litt boot-camp. :knegg:
Jeg tror ikke vi hever statusen ved å heve opptakskravet, statusen på studiet er avhengig av statusen på yrket, og det er der problemet ligger i Norge. Jeg underviste 9.klassinger om nasjonalromantikken, og de lo høy og lenge da jeg fortalte at lærer var et statusyrke på den tiden.
Jeg er (som kjent) lærerstudent, og jeg tenker også at kravene for å komme igjennom er alt for lave. Jeg gjør det veldig bra på eksamen, til tross for minimalt med innsats. Jeg møter opp på de fleste forelesninger, bruker et par timer på å skrive oppgavene vi får, og det er egentlig det. Jeg er frekk nok til å hevde at nivået her er betraktelig lavere enn på videregående.
Som spl student hadde jeg ønsket at kravene for å komme inn hadde vært høyere. Det er mange umotiverte studenter som slenger seg gjennom. Desverre er skolen ikke særlig keene på å stryke folk heller. Selv ikke i praksis.
Jeg gikk på universitetsdelen og opplevde studentene på Gløshaugen som arrogante på dette området. Det stemte rett og slett ikke med hverdagen som realfagsstudent (nå skal det sies at vi hadde veldig mange felles fag, så det sier seg selv at det ble dumt å hevde at det var krevende for den ene enn den andre). Derfor har jeg vel egentlig gått ut fra at den arrogansen kanskje heller ikke stemte for andre fag og valgt å ikke tro noe om en hverdag jeg ikke kjenner.
I utgangspunktet helt enig, selvsagt. Vekttall skal ikke komme rekende på ei fjøl. :niks: Samtidig tenker jeg at dersom målet er å få dyktige lærere, ikke bare å sile ut de udyktige slik at det blir et fåtall igjen (vi trenger jo mange!) må kravene til å komme inn også økes. Dessverre tror jeg ikke det er nok å øke inntakssummen uten å øke lønna, for kravet om 5 i snitt alene er jo ikke nok til å dra de flinke elevene, da vil de heller velge utdanninger som gir god uttelling lønnsmessig, og det gjør jo ikke læreryrket, sammenlignet med andre utdannelser med høye karakterkrav, mener jeg. Mener ikke å snu dette i "nok en lærerlønn"-diskusjon, men følte bare for å påpeke at det ikke nødvendigvis er nok at lærerstudiet blir tøffere når råmaterialet (de som begynner der) ikke har det som skal til for å klare det.
Ja, det var jo også derfor mange av kursene var lagt opp felles. Nå er jeg jo også så ung at alt het NTNU da jeg gikk der. :filer: Jeg vil tro studiene er enda mer integrert nå.
Det er mange studenter med 5 i snitt som velger studier uten å tenke på lønn. Læreryrket er midtpåtreet lønnsmessig, jeg tror statusen er en faktor som teller mer.
Eg er faktisk frykteleg opptatt av at det er store grånyanser i denne debatten. Teknologien har ført til massive endringar i læringsprosessar, og det at ein sit på skulen x-antal timar betyr ikkje verken at ein bearbeider lærestoff medan ein er der eller at ein ikkje gjer det når ein ikkje er der. Det handlar faktisk berre om kvar du oppheld deg, reint geografisk.
Folk har enormt ulike arbeidsmetoder og ulike former for læringsnettverk. Konnektivismen er på full fart inn, og desverre er det framleis slik at mange trur dei ikkje jobar med fag sjølv om hjernen jobbar for fullt med både analyse og refleksjon. Og mange trur dei jobbar med fag sjølv om dei eigentleg berre har opa bok i universitetskantina og skravlar om helgeplanane.
Så utsegn som:
"Du skal ha et liv ved siden av også" og "Jeg kommer ikke hjem til middag i hvert fall" treng på ingen måte å vere motsetnader.
Hvis det var NTNU da du gikk der var det også etter at de hadde gjort en stor omstrukturering av fagene både på gamle NTH og gamle AVH, sånn at de skulle passe mye bedre til hverandre, så det har nok også en del å si.
Men nå spør de ikke etter hvor mange timer man er på skolen men hvor mange timer man bruker til studiene. Et tverrsnitt vil da gi ganske gode indikasjoner på om et studie krever flere arbeidstimer enn et annet. Og 25-26 time i uka er veldig lavt uansett hvordan man snur og vender på det. Det er meningen det skal være et fulltidsstudie og det synes jeg ikke det er om man klarer det på mindre enn 30 timer i uka.
Men poenget er jo at det er vanskeleg å definere. Kanskje spesielt for studentar som endå ikkje har opplevd praksis. Teknologisk arbeidsflyt gjer at oppgåver og aktivitetar glir over i kvarandre. Eg kan t.d. gjere ganske omfattande forskingsmessig analysearbeid på mølla eller på fjelltur (så sant eg går åleine), som eg noterer ned når eg kjem heim. Tankearbeid som eller kunne ha tatt like mange timar på kontoret, men som med min arbeidsflyt kjem i tillegg til det arbeidet eg gjer på kontoret. Men kan eg kalle det jobbtimar når eg ikkje var på jobb då det skjedde? Vil studentane kalle tilsvarande studietid? Kjernen i læring er refleksjon. Men det er det ikkje alle som reknar som studiearbeid om det skjer andre stader enn på biblioteket.
Eg har ikkje inngåande kjennskap til arkitekturstudiet, men kanskje er dei meir avhengige av spesialrom enn lærarstudentane, og dermed er meir avhengige av å opphalde seg på campus? Eller kanskje er det slik at dei faktisk jobbar meir. Det kan godt hende det stemmer. Eg meiner ikkje å hevde at det ikkje er skilnad på kor mykje ulike studentar arbeider, altså, men eg meiner samstundes at vi må stikke fingeren i jorda og innsjå at det også handlar om ulike typer arbeid som må løysast på ulike måtar.
Her er man inne på noe viktig, tror jeg. UogH-sektoren har i dag alt å tjene på å få flest mulig studenter gjennom studiene. Det er det som gir penger i kassa. Studenter som gir opp underveis eller stryker på eksamen, er tapte penger. Derfor legger institusjonene til rette på veldig mange måter og firer til en viss grad på kravene. Jeg har sett det som student selv. "Rakk du ikke levere innen fristen? Jammen da lager vi en ny frist."
Når det er sagt, tror jeg også det skjer veldig mye på profesjonsstudiene nå for å skape bedre undervisning som skal gi større læring (og motivasjon) for studentene. Det er ikke så veldig mye anderledes for enn 20-åring enn en 10- eller 15-åring. Er det lagt godt til rette for et bra læringsmiljø og -utbytte, øker motivasjonen og læringen.
Og hvis vi som foreldre lærer barna/ungdommene at de ikke bare går på skole og etter hvert studerer for å kreve, men for å bidra/yte, så kan det hjelpe også.
Hva man definerer som arbeid er nok også et viktig poeng. Jeg som lærerstudent har f.eks. veldig mange skjønnlitterære bøker på pensumlista mi, og det er få av oss som tenker på tiden vi bruker på å lese dem som tid vi bruker på skolearbeid/studiet.
Mitt inntrykk også. Vi har hatt studenter i praksis og selv om vi har gitt klare tilbakemledinger og vært i møte med skolen så består de praksisen åkke som. Har også møtt ferdigutdannete lærere som virkelig ikke kan fungere som lærer. Har faktisk møtt to med aspeberger som er ferdig utdannet som lærere og de sier jo selv at praksisen gikk til dass under studiene og funker ikke i rollen. Selv om de klarte fagene. Han ene mente at siden han var så sterk i realfag så så de igjennom fingrene med at han ikke fikset klassesituasjonen.
Det er dumt at det skal være så utrolig høy terskel for å veilede folk over på noe annet.
Dette gjelder stort sett alle studier, det er ikke slik at man skrur av en bryter og man ikke tenker på studiet mer i det man går ut døra. Jeg vil også tro en arktitetstudent kan hente vel så mye inspirasjon på en fjelltur som en lærerstudent reflekterer over faget gjør på samme turen. Har man interesse for sitt eget fag så tenker man rett og slett mye på det.
Jeg tror du tar ganske feil om du tror at dette er unikt for de studiene som har målt lavest timer brukt på studiene. Det er mange av fagene på de andre linjene som også krever refleksjon og analysearbeid som ikke nødvendigvis gjøres på skolen.
Det er viktig å se på denne tendensen og finne ut hva man kan gjøre med at studier oppfattes som enkle og med lav status. Dersom man blir mindre redd for å stryke elever og rett og slett øke kravene til hva man skal lære og prestere så vil det nesten automatisk føre til at det brukes mer tid på studiene.
Ene lærerstudenten intervjuet påpekte at hun måtte jo jobbe ved siden av studiene, og dermed fikk hun mindre tid til å studere. Men dette gjelder jo alle studenter (dessverre), ikke bare lærerstudenter. Da burde jo arkitektstudentene også brukt mindre enn tilsvarende full arbeidsuke på å studere, noe de ikke gjør.
Eksakt. Det er omtrent ingenting som tilsier at de studiene med lavt snittimetall er de som krever mest "ut av lesesalen refleksjon", så det blir ikke signifikant for denne dabatten.
Du les meg med vrangbillene på om du tolkar det eg skreiv som at arkitektstudentane (eller kven som helst andre)ikkje gjer det. Dette var jo bere eit døme som var relevant for meg, som viser kor usikker ein kan bli på om ein skal definere det som jobbtid eller ikkje. Poenget mitt var berre at ulike fagfelt har ulike arbeidsprosessar og metodikkar, og at det ikkje alltid er like lett å vite kva ein skal inkludere i det ein kallar "jobb" eller "studiearbeid".
Sjå svar over.
Heilt einig. Og der kjem jo problemstillinga med finansiering av studia inn også. Det er ikkje sånn at ein får like mykje betalt pr. student på alle utdanningar, heller. Det er t.d. lettare å sikre progresjon og arbeid med fag i emne/studie med mange ressursar til undervisning, rettleiing, oppfølging og vurderingsarbeid.
Eg trur vi skal vere varsame med å generalisere eit anekdotisk sitat frå ein artikkel. Eg trur det er langt meir kompliserte sosiale strukturar som avgjer kor vidt ein jobbar ved sidan av studia enn kva ein studerer.
Jeg tror litt av grunnen til at arkitekter bruker så mye tid på studiene er at de lager ting til diverse fag, de bygger modeller og produserer tegninger. Det er lettere å bruke tid på slike ting enn å sitte i mange timer og ta til seg ny kunnskap.
Husker jeg ble litt fasinert da jeg var med en venninne og lånte lesesalplass på det juridiske fakultetet av og til. Der var kantina tom klokka ti på elleve og på slaget elleve var den full for å så være helt tom igjen klokka tolv. Sånn var det ikke ved fakultetene jeg gikk på (SV og HF).
Jeg legger ved figuren som viser alle fagene som er med i undersøkelsen. Det er ikke bare arkitektene som bruker mye tid, men de er på topp. Noe av grunnen til det tror jeg du er inne på. Samtidig som mange nok brenner veldig for studiet sitt.
Jeg studerte kjemi, og det er helt klart at mye av grunnen til at jeg brukte ekstremt mye tid på skolen var all labben. :gal: Stå på lab og skrive rapporter. Mye læring i det, altså, men det føltest tidvis temmelig bortkastet.
Prøv å skrive en språkhistorisk doktorgrad hvor man stadig må legge til data fra seinere perioder fordi de $&%#$% språkbrukerne bare fortsatte å bruke det gamle mønsteret og ikke det nye. De siste dataene analyserte jeg to uker før innlevering. (Enhver kjenner best tidsslukene på eget fag. Jeg har tilbrakt unevnelig mange timer med obskur tekst og diger ordbok.)
:lol: Godt mulig, det vet jeg ingenting om. Jeg kjenner ei som studerte et sted med tilsvarende opplegg (annet land, annet studie) og det var ekstremt krevende å alltid måtte være blant topp 50 eller 25 % for å komme videre i studiet. Så det var opplegget jeg mente noe om. Godt mulig de polske legestudentene ikke kan noe særlig.
Nettopp. Og når ein stadig hører "eg har ikkje fått begynt med arbeidet endå, for eg måtte lære meg utstyret og dei tre programma først", så stiller eg spørsmål ved kva studentar reknar som fagleg arbeid. Det var i grunnen heile poenget mitt.
Jeg studerte ingeniørfag og brukte mye mer tid enn det som står. Men det var mange som også brukte mye mindre tid, så det er sikkert representabelt. Frafallet på studiet var stort.
Grunnen til at jeg brukte mye tid henger nok sammen med at 1. Jeg har lærevansker 2. Jeg hadde store ambisjoner 3. Fagene omhandlet stortsett ting som man ikke kan relatere til hverdagen. Her handlet det om mer abstrakte ting, og det var rett og slett ganske vanskelig.
Det er jo ikke så rart at det er forskjell på hvor mye innsats man må legge ned i et studium for å få det til å gå opp. Det er stor forskjell på ressursene i de ulike studentgruppene. Medisinstudiene er de studiene i landet det er vanskelig å komme inn på. Bare de virkelige eliteelevene kommer inn der, og veldig mange har måttet jobbe målbevisst i flere år for å opparbeide seg gode nok karakterer. Det er klart at dette er en studentgruppe man kan stille mye høyere krav til enn de aller fleste andre. Tilsvarende er tilfelle for en rekke siv.ing.-studier, siv.øk.-studier, profesjonsstudier i psykologi, veterinærstudiet m.fl. Deriblant også arkitektstudiene.
Alle disse er studier som har vært vanskelig å komme inn på i en årrekke og som man derfor har tilpasset studentnivået. Det at de fleste av disse studiene også går åpent ut og sier at "dette er et krevende studium", forsterker tendensen til å rekruttere de beste/de som ikke lar seg skremme av høy arbeidsbyrde.
Det er ikke gjennomførbart å kreve den samme arbeidsinnsatsen av alle andre studier, der kvaliteten på studentene varierer i langt større grad. (Kvalitet her målt etter karakterer fra videregående og/eller arbeidskapasitet.) Det er rett og slett ikke ressurser nok i den gjennomsnittlige studentmassen til å holde samme høye nivå på alle studium som man har på medisin (eller arkitekt), for da ville ikke studentene klare å gjennomføre dem. Og vi trenger faktisk middelmådige studenter også. De er nemlig også en ressurs vi har bruk for.
Og nei, jeg sier ikke at man nødvendigvis er middelmådig om man går på lærerstudiet eller tar en bachelor i historie. Jeg sier at snittnivået der er langt mer gjennomsnittlig enn på medisin, der snittnivået er skyhøyt. (Målt etter elevenes karakterer fra videregående altsa.)
En viss innsats legger man selvsagt inn, og det er klart at det er bevissthet om dette på lærestedene. Men når det er noe slikt som 60 % frafall på en del av de studiene det vises til nederst i tabellen, så er jo det en forklarende grunn til at snittarbeidstiden er så lav. Du kan være ganske sikker på at de gode lærerstudentene jobber mer enn 20 timer i uka.
Jeg synes det kommer an på om de faktisk har middelmådige evner eller om de velger å være middelmådige (= prioriterer studiene lavt) fordi kulturen på studiet inviterer til det. Så vidt jeg kan se, finnes det en god del av de sistnevnte. Og dessuten finnes det en god del som etter min mening er langt under middelmådige og står med prestasjoner som jeg mener de burde vært strøket for. (Typisk også pga. laber innsats.) Når du får ståkarakter med et mestringsnivå som gjør hele studiet bortkastet, er det noe galt, altså.
:knegg: Ho-ho, dette regna jeg på etter et mellomfagssemester en gang, husker jeg. Der var det vel kun to (doble) forelesninger i uka, jeg stod oppi et samlivsbrudd med flytting og ny kjæreste, og det ble vel - eh - ikke lagt ned all verdens arbeid i studiene. 10 klokketimer i uka hadde jeg brukt. :eek: (Og jeg fikk en samlet karakter på 1-tallet, faktisk. :sparke: ) Jeg få nekte å si hvilket fag det var, da - og jeg skjerpa meg igjen etterpå, altså.
Åh, du må da gjerne få låne noen av matte-, fysikk- og informatikkbøkene mine fra Blindern. Ingen opptakskrav (eller det har vært det i perioder til informatikk), og ikke akkurat noe man tar på gefühlen. For å si det sånn.
Daffe? :knegg: I think not.
Meget mulig! :knegg: Det andre mellomfaget tok jeg ved siden av hovedfaget. I akkurat disse mellomfagssemestrene er det jo ganske lett å få litt "gratis", og særlig om man tar det direkte etter grunnfaget og har alt friskt i minne.
Hvordan det er lagt opp nå, aner jeg ikke, men jeg er ikke overrasket over at de humanistiske fagene ligger et godt stykke ned på tidsbruksskalaen. Jeg bodde sammen med (to ulike) NTH-studenter i hele studietida, og vi hadde jo bare en brøkdel av deres forelesnings- og øvingstimer. Lab-arbeid finnes ikke heller. Det er klart det var veldig lett å være sløv og å slippe unna med nokså få timers arbeidsinnsats. (Omtrent halvparten av lesingen var jo dessuten skjønnlitteratur!) Om man i utgangspunktet var ganske flink til å skrive og interessert i fagene, var det jo ikke vanskelig å gjøre det bra likevel.
Jeg ser at jeg legger ned veldig mye over gjennomsnittlig timeinnsats på det studiet jeg holder på med nå i godt voksen alder. Og jeg ser jo at det er veldig mange som er på få forelesninger og heller ikke leser allverdens.
Jeg har jo studert humanistiske fag, og jeg underviser mer eller mindre i de samme fagene. Mitt inntrykk er det å lykkes eller ikke på eksamen henger mye sammen med evne til refleksjon og skriftlig formuleringsevne. Det hjelper ikke å ha pugget hele boka hvis du ikke er i stand til å reflektere over det du har lest. Det nytter heller ikke å "kunne alt" hvis du ikke klarer å få kunnskapen ned på papiret i en form som er forståelig for andre. Jeg har også tatt et humanistisk fag samtidig som jeg jobbet nesten fullt, det gikk helt fint. Ikke fordi jeg hadde tid til å pugge så mye, men fordi jeg er ganske reflektert (tro det eller ei :knegg:) og fordi jeg kan skrive. Jeg tror det hadde vært adskillig verre å studere f.eks. jus mens jeg var i full jobb. Det er jo egentlig ikke så veldig overraskende at noen fag og utdannelser er vanskeligere enn andre, selv om det kanskje er litt fy-fy og si det? :vetikke:
Ja, det var noe slikt jeg prøvde å si. Men jeg tror ikke man kommer langt med bare retorikk, refleksjonsevne og god formuleringsevne hvis man studerer kjemi. Selvsagt ligger det fakta i bunn i de andre fagene også, og det er viktige fag, men dere skjønner hva jeg mener?
Jeg skjønner jo hva du mener, Rine, men samtidig ER ikke bare retorikk, refleksjonsevne og god formuleringsevne nok i humaniora heller. Jeg stryker dem nådeløst.
Går fint for noen, er jo ikke det samme som at det er fullt mulig for de fleste. Det finnes jo folk som har en sinnsvak arbeidskapasitet, som er utrolig strukturerte, eller bare ekstraordinært smarte og som tilsynelatende kan kombinere absolutt alt og likevel komme ut på topp i det meste.
Ja, og det ER jo faktisk ikke disse studiene skal være dimensjonert for heller. Og motsatt, det er heller ikke sånn at det er innsatsmengden som skal vurderes, men prestasjonen. Gudskjelov.
Eg er litt usamd med deg i at ein må vere så ekstraordinær for å klare dette. Det handlar nok like mykje om prioriteringar, rammefaktorar, arbeidsflyt og effektive læringsnettverk. Om ein er villig til å ofre det som må til er ei anna sak.
Ekstraordinær eller ikke. Det er i alle fall ikke noe man anbefaler folk flest å gjøre. Og jeg synes ikke et DN-oppslag som åpenbart handler om ekstraordinære studenter er noe godt argument for at "det går helt fint".
Eg synest du dreg svaret den linken var plassert i litt ut av kontekst no. Det var eit forsøk på å perspektivisere rine si tru på at det ville vere vanskelegare å studere jus enn humanistiske fag ved sidan av jobb. Eg har vel aldri hevda at det er anbefalt for folk flest å studere ved sidan av jobb.
Jeg gikk på AVH (samfunnsfag) og bodde sammen med en NTH-er, og jeg kan virkelig ikke si at han var så fryktelig mye mer arbeidsom enn meg. Men det varierer vel kanskje en del fra fag til fag/linje til linje, og sikkert fra person til person. Noen av de som var nest aktive i baren på studentbyen vår var NTH-studenter. :nemlig:
Men at det gikk flere umotiverte "studerer, men aner ikke hva jeg skal bli" på AVH er jeg ikke i tvil om.
Å sammenlikne på denne måten er omtrent umulig, tror jeg. Er det en mastergrad innen juss du snakker om, og hva er det du da sammelikner den med? "Historie og samfunnvitenskap" er jo noe veldig løst. Deler av historiefaget er samfunnsvitenskap. Jeg kjenner folk som har studert juss. Flere har jobbet ved siden av. Og hva er jobb ved siden av? Snakker vi 5 timer i uken eller 30 liksom.
Jeg synes resultatene i NOKUTs studiebarometer er mer interessante enn en del av synsingen i denne tråden.
Eg synest det var ei merkbar endring (som student) i 2003/2004 då dei innførte Kvalitetsreformen. Dette er kanskje synsefølete, sidan eg ikkje har tal på det, men eg høyrde om langt fleire medstudentar som strauk før enn etter denne omlegginga (eg har språk-, kultur- og samfunnsfag frå UiO). Og eg har inntrykk av at det heng saman med finansieringsordninga for universitet og høgskular. Finst det statistikk på bruk av karakteren E etter Kvalitetsreformen versus bruk av 3.9 før Kvalitetsreformen? :gruble:
På ungdomsskolen er det jo kun prestasjonen i vurderingssituasjoner som skal telles. Noe som betyr at en elev kan være muntlig aktiv til tusen i timene og virkelig være 6'er-kandidat der, men få en 2'er i standpunkt dersom han/hun gjennomgående gjør det dårlig i vurderingssituasjoner (teoretisk sett). Elevene skal være klar over hva som er en vurderingssituasjon og hva som ikke er det. Muntlig aktivitet i timene teller altså ikke lenger.
Er det vanskelegare eller treng ein andre evner? Eg spør ikkje for å kverulere, altså, eg er oppriktig nysgjerrig. Eg opplever nemleg ikkje at det er noko problem å seie at det går greitt å kombinere jobb med mange andre studier. Det er jo forholdsvis vanleg å kombinere jobb med både vidareutdanning og masterstudier. Det er jo ei prioriteringssak (sjølv om ein ikkje treng å anbefale det). Så eg skjønnar ikkje heilt kvifor det er så kontroversielt å skrive at det går greitt å kombinere jusstudier med jobb.
Nettopp! Jeg synes du har mange veldig gode innlegg her Alfa.
Tid brukt ved lesepulten er ikke det eneste som teller med tanke på studierelevant arbeid.
Jeg har studert fag som både er "lesesalsfag" og fag hvor man egentlig får bedre grunnlag for eksamen om man engasjerer seg i ting på fritiden underveis mens man leser.
Å bestå språkprøver var umulig uten en god del pugging. Å komme til eksamen uten å kunne oversette og uten å skjønne grammatikk og uten å kunne bøye ord var ensbetydende med stryk. Det var fag son krevde mange timer på lesesal.
Fag som gikk på fremføring og presentasjon kunne man lese masse teori om, men det som var gull verd der var å delta i sammenhenger på fritiden hvor det kunne praktiseres skikkelig.
Jeg må også si at det for enkelte fag var mye å hente ved å ha ekstrajobb.
Noen fag er i seg selv veldig lesetunge. Andre fag krever praksis, refleksjon og evne til å se helhet som man ikke kan lese seg til.
Jeg studerte med enkelte som scoret ekstremt høyt i lesetunge fag, men som ikke klarte seg gjennom refleksjons og praktiske fag.
Jeg studerer nå også sammen med en del sivilingeniører. Det er litt morsomt å se at sist fag vi tok var noe en del av siv.ingene tok lett, mens jeg virkelig måtte jobbe hardt. Faget vi tar nå er motsatt. Det har nok ikke bare med fagbakgrunn å gjøre, men måte å tenke på.
Jeg bruker i alle fall en full arbeidsuke på mine studier (barnehagelærer).
Jeg vet også at studiet har utviklet seg voldsomt de siste årene, og fått mye høyere krav, og bra er det. Jeg mener også at høyskolene burde strøket flere. For øvrig var vi 60 studenter som begynte og i underkant av 40 som går ut fra mitt kull.
Joda, muntlig aktivitet kan telle. Men da skal elevene være klar over (helst skriftlig) at de vurderes muntlig i dette kompetansemålet og at det er kunnskapen, ikke aktiviteten, som teller.
Jeg jobbet ca 40 timer i uken ved siden av medisinstudiet, hadde ikke barn da. Man trenger noen perioder hvor man har bare studiet å tenke på og sørge for at studiet er hovedfokus. Jeg jobbet typisk (fleksibelt med konsulentoppdrag av forskjellig slag) fra kl 17-18 til 22-23. 08-16 hverdager og 09-17 i helger var forbeholdt studiet.
