Jeg tar meg friheten å starte en ny tråd med utspring i Storby-tråden fordi jeg gjerne vil ha en annen vinkling enn landet er kjipt-byen er kul og landet er sunt-byen er farlig. Det er veldig mange fine steder å bo som ikke er storby og som ikke er bygdedyrtettsted, og jeg ble plutselig nysgjerrig på hva som er kriterier for valg av bosted.
Jeg ser i den andre tråden at mange byboere har begrunnet sitt valg av bosted med stort kulturtilbud (og god kaffe latte :knegg:), og selv setter jeg også pris på at kulturtilbudet er godt, men for meg er det andre elementer som har veid tyngre ved mitt valg av bosted.
Jeg bor i byen jeg er født og oppvokst i, og årsaken til det er først og fremst at jeg vil være i nærheten av familien og nettverket mitt. Det har alltid vært viktig for meg å ha et stort og stabilt nettverk. Det er selvsagt også en forutsetning at jeg har jobbmuligheter her. I andre rekke kommer nærhet til sjøen, strender og båtliv, nærhet til fine turområder og en rekke andre småting som jeg syns er viktig. Jeg er opptatt av kultur jeg også, og her må man legge seg i selen for å få max ut av det som finnes - av og til må man skape sitt eget. Nå er det snaue 2 timers vei til Oslo og det er jeg veldig komfortabel med.
Vi bor i Oslo fordi det er den byen hvor vi (en filolog og en sivilingeniør) lettest får jobb, og fordi vi har et stort nettverk her. Vi studerte i Trondheim og trivdes veldig godt der, men jeg tenkte hele tiden at jeg skulle til Oslo når jeg var ferdig med studiene. Jeg er oppvokst i en nabokommune til Oslo og har familie og venner rett i nærheten.
Grunnen til at vi bor akkurat i Groruddalen, er at vi har overtatt leiligheten etter mine besteforeldre. Pappa er enebarn, og vi kjøpte leiligheten av ham. I tillegg er jeg fornøyd med å bo på denne siden av byen. :)
Vi bor midt i Oslo sentrum, og stortrives med den avgjørelsen etter å ha vært nomader i 5-6 år.
Det er flere grunner til at vi har valgt å bo her:
-Kort vei til jobb for oss begge
-Til høsten blir det også kort vei til barnehage
-Nærhet til alle mulige tilbud - også grøntarealer i umiddelbar nærhet
-God kollektivtransport
-Ingen hage å passe på, kun en hyggelig bakgård
-Skoler og barnehage har en flerkulturelt perspektiv - på godt og vondt
Det vi ser på som negativt er noen ganger støynivået. Samtidig er vi heldige og har hytte vi reiser til når vi har behov for å ha det helt grønt, stille og rolig rundt oss.
Jeg bor også der jeg er født og oppvokst. I Trondheim.
Vi bor nesten i sentrum, men har stor hage. Tror ikke man kan få så stor hage nærmere sentrum. Ivertfall ikke på denne siden.
Grunnen til at vi bor akkurat her er billig husleie.
Vi leier halve huset til foreldrene mine.
Regner med vi bli boende her til jeg er ferdig med skolen.
Så får vi se om vi finner oss noe annet. Blir nok mest sannsynlig i Trondheim det også.
Vi har ingen slekt eller venner andre plasser. Utenom pappan til jentene da, men det er uaktuelt å flytte dit ;)
Vi har valgt å bo i en mellomstor by. Dvs ikke en av de minste, men langt fra en av de største. Vi bor forsåvidt sentralt i østlandsområdet, med gode kommunikasjoner i alle retninger, og mange byer og mange servicetilbud (og kulturtilbud) innen rekkevidde.
Vi har en god del familie i nærheten, men ikke så mange i akkurat vår by. Vi valgte denne byen fordi vi begge fikk jobb her, og dermed slapp reiseavstand. Det er likevel ikke langt til familie.
Bomiljøet er viktig for oss, og viktigste grunn til at vi ikke ville ønsket å bodd i Oslo - og tilsvarende har utelukket mange boområder både i denne byen og andre byer.
Vi bor også langt ut i periferien på grunn av mannens yrke. Vi kunne ha valgt å bo i en mindre by, men det ville skapt mange vanskeligheter for min mann. Vi ville fått ekstremt lite tid til å være samlet familie og det er jo ikke ønskelig.
Vi har valgt å bo rimelig nær min familie siden min manns familie er så veldig langt unna. Vi har dårlig erfaring med å bo langt fra begge familiene for da blir all ferie spist opp av familiebesøk og det ønsker vi ikke.
I tillegg til dette synes jeg som Kasia nevner i hovedinnlegget at det å vokse opp et sted som ikke er storby, men dog uten bygdedyrstettheten er fint. Det er stort nok her til at man kan velge å være forholdsvis anonym, men smått nok til at det er mulig å få oversikt og føle seg hjemme.
Vi bor dessuten nær sjøen og det var et stort poeng for oss. Enebolig har de aller fleste råd til her også og tomtene er gode størrelser på, så man bor ikke for tett på hverandre.
Her er stort nok til at det normalt vil være mulig å finne en ny, relevant jobb hvis det er ønskelig å bytte selv om valgmulighetene i så måte er mye mindre enn i Osloområdet.
Den eneste virkelig store ulempen slik jeg ser det her, er at vi trenger to biler for å få hverdagen til å gå rundt.
Jeg bor i byen der jeg er oppvokst. Flyttet hjem i 2000 etter sju års studier i Trondheim og to års jobbing på Østlandet. Da fikk jeg plutselig behov for å bo nærmere familien.
Nå er jeg etablert her med fast jobb, og kommer nok ikke til å flytte siden faren til ungene også bor her. Jeg synes ikke jeg har rett til å flytte vekk fra ham med dem. Jeg ville nok også hatt problemer med å flytte fra resten av nettverket mitt, som stiller mye opp. Og i tillegg begynner ungene på skolen til høsten (samme skole som jeg gikk på, faktisk), og da blir det enda mer usannsynlig at vi kommer til å flytte lenger enn innad i skolekretsen før de er store.
Jeg må innrømme at jeg lengter ut av og til; byen er ganske liten og har riktignok et godt kulturtilbud men ikke i nærheten av f.eks. Oslo. Det er også dyrt å reise til utlandet herfra siden vi først må fly til Oslo. Negativt både privat og i jobben; er tysklærer og kunne godt tenkt meg å reise på klassetur med elever oftere enn vi klarer.
Vi bor på landet, ca 1 times kjøring fra Bergen.
Grunnen til at vi havnet her er flere:
Boligprisene. Vi kjøpte enebolig med 1,4 mål tomt til 700 000,- (Verd mer enn det dobbelte i dag.)
Mannens familie er herfra. Mannen hadde mange venner her, og litt familie.
Bestevenninnen min bor i samme kommunen, men i en annen bygd.
Kort vei (2 km) til grendaskolen med 50 elever fordelt på 7 klassetrinn
Full barnehagedekning
Fantastsik natur. Vi har fjell, skog og sjø.
Gode jobbmuligheter, vi fikk begge fast jobb etter endt utdanning.
Jeg bor ca 50 min. bilkjøring fra mine foreldre og 30 min. unna svigers. Slipper å ha dem rennende, men kan lett treffes. :knegg:
Jeg falt for huset og stedet da vi var på visning.En dag, når jeg blir voksen, flyter jeg og min kjære tilbake til Bergen sentrum. Det blir når barna er voksne, og vi kan klare oss med en 3-roms leilighet på Nordnes.
Jeg er født og oppvokst i Oslo, som mange begge mine foreldre, alle fire besteforeldre og 7 av oldeforeldrene. Det er min by, rett og slett.
Selvom det ikke er så mye igjen av familien, så har man jo et kontaktnettverk her. I tillegg har jeg alt i mer eller mindre umiddelbar nærhet. Marka, badeplass, en rekke lokale butikker og mange alternative former for offentlig kommunikasjon. Og alt dette kun en trikketur fra sentrum.
Nei, jeg kunne nok ikke tenke meg å bo noe annet sted. Ikke nå ihvertfall!
Tjah, jeg har etter en omflakkende tilværelse foreløpig slått meg ned drøye kilometeren fra der jeg vokste opp.
En stor del av skylden skal boligprisene ha, her kunne vi få en 4-roms til prisen av en hybel i sentrum. Dessuten er det jo greit å ha besteforeldre og oldeforeldre i nærheten!
Jeg har fortsatt ikke slått meg til ro, men jeg har lyst å bli værende i hjembyen min. Dog har jeg importert en østlending, så vi får se hvem den beste forhandleren er! ;)
Bomiljø - da tenker jeg på at området er stille og rolig, mange barnefamilier, trygt i forhold til trafikk, lite "bråk", lite kriminalitet, nærhet til natur, mye grøntområder, god skole i nærheten - den type ting tenker jeg på.
Vi bor sentralt i Oslo. Jeg har bodd her fast siden jeg var 14, før de bodde jeg på diverse tettsteder i varierende størrelse på Østlandet i tillegg til Oslo (skilte foreldre). Sambo er tilflytter fra en litt mindre by på Østlandet.
Jeg har jobbet innen kulturfeltet, og utvalget jobber er størst i Oslo. Sambo er selvstendig næringsdrivende, og det vil være vanskelig å få en stor nok kundegruppe andre steder i Norge.
Vi bor i Oslo fordi her har vi vårt nettverk, og en mengde kultur- og aktivitetstilbud både for barn og voksne vi vanskelig finner andre steder. Siden vi begge jobber og virker innen kulturfeltet er dette viktig for oss. Vi liker å bo sentralt for å slippe kø, slippe kjøring og ha det meste innen rekkevidde med sykkel eller offentlig transport.
Akkurat nå studerer jeg i Oslo, og det er derfor helt uaktuelt å flytte før jeg er ferdig. Vi vurderer allikevel å flytte til sambos hjemby, som ligger ca en halvtime fra Oslo. Dette fordi vi ser at stedet har utviklet seg betraktelig på kultursiden, det finnes et variert tilbud aktiviteter for barn og voksne, og vi kan ha råd til en enebolig i sentrum.
Dette avhenger av at jeg får jobb i nærmiljøet, sambo må fortsette å jobbe noen dager av uka i Oslo og det er uaktuelt at vi begge pendler.
Vi hadde i utgangspunktet et ønske om å bo i Oslo (etter mange, mange år på Majorstua så blir man godt vant), men jeg og min eks hadde avtale om delt daglig omsorg for eldstemann da han begynte på skolen, så da eksen min flyttet hit, valgte jeg å flytte til samme skolekrets. Jeg følte lenge at bostedet var en klamp om foten; dyrt, langt til jobb osv., men vi gjorde det for eldstemanns skyld. Nå ser vi jo at vi faktisk trives her til tross for et snev av bygdementalitet. Vi tenkte alltid at vi skulle flytte fra Bærum når eldstemann ble eldre og ikke trengte en 50/50-ordning. Men yngstemann har spesielle behov, og har man barn med spesielle behov, så flytter man ikke UT av Bærum, det skal være visst. Hjelpeapparatet er meget godt her. Så nå blir vi sikkert værende. Selv om vi aldri blir bærumsk. Jeg er for lite "mårn dø" av meg til det.
Jeg er født i Oslo og vokst opp i Stvgr. Flyttet til godt til Østlandet da jeg studerte og bodde mange år i Oslo. Nå har vi endt opp på final destination inntil jeg blir gammel og grå og skal dø i en leilighet i rullatoravstand til Frognerparken. Har valgt å bygge hus i en nabokommune til Oslo med 15 minutter med toget til jobben i Oslo og noen-og-tjue minutter til Oslo sentrum. Prioriterer gangavstand (<100 meter) på bilfri vei til barneskole, 10 meter til marka, kort vei til bademuligheter og gangavstand til tog til Oslo. Jeg føler jeg at jeg har flyttet til paradis. :lykkelig:
Vi har veldg forskjellig bakgrunn: Jeg er oppvokst i et stort hus med stor hage i Trøndelag, mens mannen er oppvokst i en treroms blokkleilighet i Groruddalen.
Jeg har bodd i Oslo mer eller mindre i 20 år. Bodde på Torshov da jeg traff mannen, og for ni år siden flyttet vi til en blokkleilighet i Groruddalen for å bo i samme nærmiljø som datteren hans.
Her har vi blitt boende fordi vi trives godt. Det er rett ved Østmarka, det er mange lekeplasser og bilfrie områder her, under 20 minutter med t-bane til sentrum, lett å få barnehageplass, og vi har stor balkong med fin utsikt nedover mot byen. For å nevne noe.
Å flytte ut av oslo er uaktuelt pga jobbene våre. Og vi har ikke noe ønske om å kjøpe hus, så da er det perfekt her vi er.
Når ungene flytter ut, har vi imidlertid tenkt å flytte til byen. Da vil jeg ha en loftsleilighet ett eller annet sted i sentrum.
Vi bor her vi bor av mange grunner.
Nostalgi: Herfra har jeg de beste minnene fra blomstrende vårer og sjøsalte somre. Besteforeldrekos og is på brygga. Hele stedet gir meg en god følelse.
Familie: Vi prøvde å bo langt unna både mannens og min familie, og da ble vi veldig alene, så vi flyttet. Besteforeldre, tanter og onkler, og etter hvert søstra mi bodde her før vi kom. Samtidig med at vi flyttet hit kom også foreldrene mine flyttende. Og etter på kom broren min og hans familie. Trygt å ha et tett nettverk. Og så kan feriene i stor grad brukes på mannens familie.
Beliggenhet: Nær vakker og brukervennlig natur, med skog og sjø. Ikke lang vei til fjell og skimuligheter heller, og kort vei til hytta til oldefar, som vi får låne når vi vil. Passelig med småbyliv, og kort vei til større byer som Porsgrunn og Skien. Relativt kort til Oslo, og bare en spasertur til danske-/svenskebåten. Godt kollektivtilbud, men kunne vært enda bedre.
Tilbud: Mange fritidsativiteter for barna. Mange ting vi voksne også kan delta i. Konserter, spisesteder, teater og kino er innen rekkevidde. God barnehagedekning.
Skal vi flytte nå blir det helst til hus på samme sted, men de begynner å bli dyre. Litt lenger unna, men i samme kommune går bra, og til nød de nærmeste tettstedene i nabokomunen.
Jeg er vokst opp på landet på Østlandet. Flyttet til Bergen for å begynne på universitetet der.
Her traff jeg mannen min. Før vi fikk barn bodde vi i sentrum, men så flyttet vi litt utenfor. Men ikke lenger unna enn at vi kan gå til sentrum. Det er dessverre høye boligpriser her, men det er det jo i alle byer. Vi har nå kjøpt oss hus og flytter snart. Huset er i samme område som vi bor i nå, så sønnen min vil gå på samme skole som kameratene fra barnehagen. Det er gåavstand til skolen.
Verken jeg eller mannen min er bergensere så vi har ingen nær familie i nærheten. Det er det store minuset med å bo i Bergen. Vi skulle egentlig flytte østover i fjor sommer, men av diverse grunner ble dette ikke noe av. På den andre siden så trives vi veldig godt her. Her har jeg studievenninner, vi syntes byen er passe stor etc.
Om vi ender opp med å flytte fra Bergen om noen år vet vi ikke. Det eneste jeg vet er at jeg ikke kommer til å flytte "hjem" igjen. Jeg har aldri trivdes ordentlig på hjemstedet mitt. Jeg har nok innerst inne vært byjente hele tiden (kanskje det er genetisk? :p).
Vi bor i en nabokommune til Oslo. Det gjør vi fordi vi ønsket oss et lite hus og en hageflekk, og det hadde vi ikke råd til i Oslo uten å bo oss ihjel. Jeg er fra Oslo og trodde vel egentlig ikke jeg skulle flytte derfra noen gang, mannen og jeg bodde seks år på Majorstua og han trivdes egentlig ikke med å bo "i byen", så vi var enige om at han fikk 51% av stemmene når vi skulle flytte derfra. Vi har kort vei til toget, kommer oss kjapt inn til byen og til jobb, bor i skogkanten med hele marka innover. Jeg trives stort sett godt her, det er en fin blanding av etablerte boligområder, foreningsliv osv. og en god del andre "innflyttere".
Vi kom til Trondheim som studenter i -91 og siden har vi vært her! Vi blir nok værende her også, tenker jeg. Spesielt for mannen min er jobbmulighetene begrenset for manne min på stedet vi kommer fra.
Når vi valgte bosted i Trondheim, så spilte nærhet til jobb en viktig rolle (vi bor nærme jobben til mannen og det er temmelig sannsynlig at han blir værende i samme jobben i lang tid). Vi ønsket oss enebolig passe sentralt, men samtidig i et rolig og barnevennlig området. Vi stortrives i nabolaget og blir nok boende her!
Vi bor i Oslo fordi det var her jeg fikk drømmejobben da jeg var ferdig med å studere (i Trondheim) for drøyt elleve år siden. Vi flyttet den gang til Tøyen fordi det var sentralt og rimelig og kort vei til jobben min, som var midt i sentrum, og vi har blitt boende fordi vi trives her, fordi vi liker å bo sentralt, og fordi vi er for late til å flytte. :p Både jobbmarkedet og omgangskretsen (og kulturtilbudet og klimaet) tilsier at vi blir værende i Oslo, selv om tanken på mer tilgjengelig familie og lavere boligpriser i svake stunder får oss til å dvele ved ideen om å flytte tilbake til Trondheim.
Jeg bor her pga mannen.. Han er fra Skien, og vi blir nok her både pga barna hans og jobben hans. Huset blir vi nok også boende i, siden han har bygd det selv. Hvis vi flytter på oss selger vi ikke huset, det har han sagt engang.. Men en plass ved vannet har vi begge lyst på. Jeg savner Arendal, særlig på sommeren. Og savner selvfølgelig gode barndomsvenner.
Jeg er født og oppvokst i utkanten av Oslo, der hele mammas familie er fra. Vokst opp med tante, onkel og fettere i huset ved siden av og bestefar i huset bak oss. Tremenninger og andre slektninger i hus spredd rundt i lokalmilljøet. Det er egentlig en drabantby, men er fra den "gamle" delen.
Trodde nok ikke jeg skulle flytte fra Oslo, men da jeg og mannen kikket etter første leilighet så vi primært i områdene nær begge familier, og endte opp i Follo pga tilfeldigheter. Bor da med mannens bror, samboer og barn i gata nedenfor og svigers og annen svigerfamlie 10 min kjøretur unna. Min familie er da en halvtimes kjøretur unna, noe de synes er litt langt...
Jeg trives godt, vi har kjøpt hus i rolig villaområde, det er barnehager, skoler og turområder i umiddelbar nærhet, men bare 10 min gåtur til sentrum med alle butikker, kafeer, restauranter, storkino etc. 25-35 min togtur til Oslo, altså ikke for langt unna. Bademuligheter ved både sjø og skog. Vi er veldig enige om at vi ønsker å bo i hus med hage og vi vil bo slik vi selv vokste opp. Nærhet til familie og avlastning er veldig viktig for oss. Vennene mine har jeg i Oslo og Akerhus på andre siden, altså Lørenskogområdet, det er ofte litt for langt, det blir ikke bare stikke innom for å ta en kjapp kaffe. Jeg har ikke bodd så mange steder i mitt liv, og synes det er litt deilig å ikke bo der jeg vokste opp.
Det er i grunnen litt tilfeldig at vi bor der vi bor. Jobben hadde en avdeling i nærheten av mammas barndomshjem. Og da ble det slik.
Jeg trives med størrelsen - en medium stor by. Nok av kaffe latte, og en haug av unger i nabohusene. Halvannen time til Oslo.
Jeg lengter stundom nordover, men mannen min er ikke nordfra og har ikke fryktelig lyst til å flytte. Det har blitt et lite kompromiss, å bo der vi bor.
Vi bor på lite tettsted fordi vi er oppvokst her. Kunne aldri tenkt meg å bo langt fra resten av familien og ingen av oss kunne tenkt oss å bo i by. Mannen er fra nabokommunen. Vi har overtatt mitt barndomshjem :). Stort hus med stoooor hage :) (har traktorplenklipper ja ;) )
Jeg er en nomade, mannen er vokst opp ca en time utenfor Oslo. Vi bor nå i Oslo og jeg kan ikke tenke meg å flytte. Vi valgte nåværende bosted ut fra følgende kriterier:
nærhet til familie på begge sider
god skolekrets og gode fritidsaktivitetsmuligheter for barn
tilgang til fine turområder
god tilgang på offentlig kommunikasjon
bolig innenfor den prisklassen vi ønsket oss med mulighet til oppgradering av størrelsen innenfor samme boområde
tilgang til hage
fornuftig planløsning (og dette var ekstremt viktig – vi lette i området i 1,5 år før vi fant noe vi ville ha)
hyggelig bomiljø
Mannen har bodd like ved der vi bor nå før han traff meg, mens han studerte. Både han og jeg har familie i gangavstand, dog ikke foreldre. Faren min bor 5 minutter unna med bil, og er tilgjengelig også via kollektivtransport uten å måtte bytte. Moren min bor ca. 20 minutter unna. Vi har begge søsken som bor ganske nærme.
Det er dessuten mulig å få tak i en god kaffe latte i nærheten. Og det var selvsagt veldig viktig. :nemlig:
Vi trives med ca 20 min kjøring til sentrum, smogfritt, nytt rekkehus, mange barnefamilier, nærhet til barnehage og skole når den tid kommer, nærhet til jobb etc.
Det var mange grunner til at vi valgte å bosette oss her. Først og fremst har jeg nær familie her, så vi så potensielle barnevakter. :knegg:
For det andre bor vi på et veldig barnevennlig sted. Det er mange småbarnsfamilier her, bare gangveier i området, så barna kan gå til skole uten å krysse en bilvei. Det er barnehager i nærområdet, så barna vil gå på skole med barn de har kjent fra de gikk i barnehagen. Det er også lekeplass i borettslaget.
For det tredje er det pendleavstand til Oslo, så mannen min kommer seg greit til og fra jobb.
For det fjerde er det nært kulturtilbud både i Oslo og andre byer/tettsteder.
Vi stortrives her og kommer ikke til å flyte før vi absolutt må!
Vi bor 40 min ca fra Bergen sentrum.
Valgte å kjøpe hus her fordi det var nærme sambo. sin daværende jobb. Familien hans bor 5 min her ifra. og alle vennene våre som vi har kontakt med bor i kommunen.
Min familie bor på andre siden av Bergen og vi bruker ca 50 min ut der. Savner å bo nærme de til tider men vi har ingen venner der ute fordi jeg rett og slett ikke har noen av mine barndomsvenner igjen.
Hadde vi kjøpt hus igjen nå hadde vi kanskje kjøpt nermere sentrum siden både jeg og han jobber/studerer der nå men trives også ganske godt nærme familie og venner.
Har har både barnehage og barne/ungdomskole 200m borte i veien, egen hage og kjøpte rekkehuset til 1 500 000kr for litt over 1 år siden.
Kunne aldri tenkt meg å bo mitt i en by, dette på grunn av at jeg er oppvokst mitt i skogen selv og trives veldig med å kunne være ute å leke alene. Leke i mark og skog, ikke et ferdigbygget lekeplass kjøpt til en dyr penge.
Det jeg synes er negativt med å bo her er at han må pendle 45 min hver vei til jobb. Men han fikser dette med å stå opp tidlig så han er hjemme før kl 16 hver dag. Mulig dette må gjøres annerledes når vi får barn i barnehage men vi har 2 biler så kan godt være vi klarer å fikse det lett like vel.
Veldig tilfeldig, og litt mot min vilje, at jeg bor i Oslo. Jeg er fra Tromsø og møtte mannen da jeg studerte i Bergen. Han studerte i Oslo, og siden jeg ble ferdig å studere først og vi var seriøst lei av avstandsforhold, ble det til at jeg flyttet til hovedstaden. I utgangspunktet skulle jeg aldri bli her. Med jevne mellomrom bestemmer vi oss for å flytte nordover (vi er begge nordlenninger), men hver gang ombestemmer vi oss igjen etter en tur nordover :flau:
Det som frister i Tromsø er slekt og barndomsvenner. Det som skremmer meg vekk er været og at det føles så langt fra "alt" annet nå (:eek: ). Også er det mer gjennomsiktig på et vis? Det som holder meg i Oslo er slekt, nye- og gamle venner samt at det er sentralt i forhold til det meste. Boligprisene kunne lokket oss vekk, men det er ikke mye forskjell mellom Tromsø og Oslo egentlig.
Vi skal flytte til noe større etterhvert, og akkurat nå er vi enige om at det blir i nærområdene til Oslo. Men man vet jo aldri. Om jeg hører på Unni Wilhelmsens "natta sola" nok mange ganger ender jeg opp med å flytte nordover likevel.
Sist gang flyttet vi på grunn av at mannen fikk jobb i utlandet. Jeg ville gjerne ha gangavstand til bysentrum for å slippe å være avhengig av bil for å gjøre småærend og for å kunne rusle en tur til byen med sovende baby i barnevogn. Jeg trenger ingen storby for å være lykkelig, en by på størrelse med en av de 10 største byene i Norge passer perfekt. Når vi en gang skal hjem igjen til Norge veier jobbmarked og nærhet til familie og venner tungt.
Jeg tror jeg kunne vært svinehappy i et lite kystsamfunn med bredbåndsoppkobling og en høy tetthet av unge nybyggere. Man rekker ikke å ha for mange venner hvis man skal være nært knyttet til dem, og kaffe latte'n lager jeg best selv med Nespressomaskinen min.
Vi bor i Akershus, og det er egentlig helt tilfeldig at vi havnet i akkurat denne kommunen.
Det er vanskelig for meg å få jobb utenfor Osloområdet, så det er primært grunnen til at vi er her. Egentlig ville vi bo i Oslo også, men valgte det bort for å få større plass.
Da ble valget å se seg rundt innen en halvtimes reise fra Oslo, og det var her vi fant det rette stedet å bo. Rekkehus med god plass, hage, barnevennlige omgivelser, stille og fredelig. Men likevel kort vei til det meste. Trives veldig godt med hjemmet vårt, stedet vi bor på er ikke all verden - men vi begynner å gro fast.
Vi bor nesten på landet. 20 min. med bil nord for Oslo. Selv om det er veldig landlig her er det samtidig veldig sentralt. :nikker:
Vi bor her forde mannen min kommer herfra og har hans familie i nærheten. Familien min bor i Spania så vi synes det er veldig greit. Det er veldig barnevennlig her og vi trives veldig godt. :)
Grunnen til at vi bor her nå er vel bare tilfeldigheter. Flytter til Norge i løpet av det nærmeste året. Og det som avgjør er at vi vil ha skog og ro, men allikevel bo i et boligfelt. Bo nær familie. Begge er vokst opp i hus, så kunne aldri flyttet til en by der husene koster mange millioner, kunne aldri bodd i leilighet..... Hater køer, bilkøer, bhgkøer og køer i butikker...Så en småby passer oss perfekt:ja:
Jeg er bergenser, men kommer til å bo i Oslo resten av livet, hvis jeg skal bo i Norge. Frem til for 1,5 år siden, bodde vi i en deilig loftsleilighet i sentrum. 4. etg. uten heis ble litt for strevsomt i lengden, og også mangelen på steder Sneipen kunne leke uten konstant tilsyn.
Nå bor vi i et gruppehuskompleks (arkitektish for fancy rekkehus :p) med en bitteliten hageflekk og felles uteområde med masse barn. Det er fotballbane over veien, gangavstand til skole og andre fritidsaktiviteter. Jeg har alltid sagt at jeg ikke skal bo utenfor Ring 3, men vi er på gal side med 8-900 m margin. :rolleyes: Vi er stort sett i sentrum hver lørdag og søndag, og nå som jeg er i permisjon har jeg jammen lært meg bussrutene også. Det tar ca. 10 min med buss til Majorstuen. Vi kjører til jobb på 7-20 min, avhengig av trafikk - det var også en viktig faktor. Å kjøre mot rushet er gull.
Jeg blir forøvrig en av dem dere alle skal slåss mot i budrundene for Den Perfekte Leiligheten i sentrum når barna er ute. :dulte:
Rhett er fra en mindre by under timen unna Oslo, der vi har en stor vennekrets. Han har følgende visdomsord klistret på kjøleskapet:
Vi bor like utenfor en liten by, og flyttet hit fordi jeg fikk en jobb jeg hadde veldig lyst på. Det er nært nok mitt barndomshjem til at vi kan ta helgeturer dit, men (altfor) langt fra mannens foreldre. Vi valgte å flytte hit fra sentrum av en stor by fordi vi ønsket å gi barna våre nærhet til naturen, mindre trafikk og forhåpentligvis trygge oppvekstvilkår. Jeg tviler på at vi kommer til å flytte til en storby igjen, til det trives vi for godt på et mindre sted som der vi bor nå.
Jeg flyttet til Oslo for å studere i 2002. Jeg er enda ikke ferdig med studiene, og har truffet min kjære og fått barn her underveis. Mannen har også bare bodd i Oslo mens han har bodd i Norge.
Grunnen til at vi bor akkurat her vi bor nå er at vi ønsket å kjøpe en leilighet som vi kan bo i lenge, samtidig som vi må klare å betjene lånet mens jeg studerer. Dermed ble det Oslo nord. Vi er storfornøyde. Rett ved marka, rett ved skole, flotte fellesarealer, både blokker, rekkehus og eneboliger i nærmiljøet, grei barnehagedekning og grei avstand til sentrum og mannens jobb. Latte er ikke å få tak i her, så de behovene må dekkes når jeg er på jobb/skolen. Men det står jeg over.
Jeg kommer fra en gård, og har hatt en flott oppvekst. Men det er uaktuelt for meg å flytte tilbake. Det er flott å være barn på et sånt sted, men ikke så flott å være ungdom og voksen. Jeg liker å kunne gå i Oslo sentrum uten at alle vet hvem jeg er, og hva jeg gjør. Dessuten liker jeg å ikke være avhengig av å ha bil, og at det meste er i nærheten. Mitt lille hjemsted har sin sjarm som feriested for meg, men jeg kommer nok aldri tilbake. Selv om jeg er odelsjente aldri så mye!
Vi bor i Oslo. Her har mannen størst jobbmulighet (jeg får jobb stort sett over hele landet). Vi bor i Groruddalen og bor akkurat her fordi vi hadde råd til rekkehuset, samt at det er nær marka (50 meter til skogen). Det er 10 min med bil til sentrum.
Jeg flyttet til Trondheim for å studere og her ble jeg værende gitt.. Jeg hadde nok alltid tenkt at jeg skulle sørover igjen, men så traff jeg Nobus og da ble jeg her. Vi snakker ofte om å flytte siden vi savner å bo nærmere familie, men vi har blitt etablerte og satte med årene. Det er ikke noe alternativ å flytte hjem dit jeg kommer fra for det er ei lita bygd uten jobbmuligheter for oss, så bortsett fra at jeg har søsteren min og mange venner i Oslo, så vil vi ikke få så mye større nettverk om vi flytter heller. Jobbmessig burde vi begge to flytte til Stavanger, men det er HELT uaktuelt.
Jeg er ufrivillig utflyttet finnmarking. Flyttet hit til Polarsirkel byen da jeg var 5. Og jeg flyttet tilbake til finnmark da jeg var 15, til broren min.
Men så la de ned den linja jeg skulle gå så jeg flyttet nedover igjen til mamma og pappa...
Møtte mann, vi skulle til å flytte sørover da jeg fant ut at jeg var gravid.
Og da ville ikke han jobbe offshor så vi ble her .
Og grunnen til at vi bor her oppe på "flåklypa" er at han har bodd her nesten hele livet sitt.
Fint å bo her for unger, nesten ikke trafikk. 4 km til "hovedveien"
Klokkerhagen er rett nedfor oss.
Barnehagen 3 km fra oss.
Eneste minuset er den jækla bakken på neten 2 km....
Trives veldig godt her oppe.
Kunne aldri ha tenkt meg å flyttet til Oslo.
Men stavanger\Sandnes kunne jeg godt ha flyttet til.
Jeg kunne godt ha tatt et par år i finnmark men mann nekter. Han er teit;)
Men jeg vil heller ikke flytte ungene fra besteforeldrene.
Mann har alle sine besteforeldre i live, og de bor her i byen,
svigers bor 2 hus fra oss.
Mamma og pappa bor 10 min kjøretur fra oss.
Når vi flyttet hit så jeg mine besteforeldre 1-2 ganger i året, og det var ikke noe artig.
Så vi blir vel boende her
Jeg flyttet til Oslo pga jobb. Det var lettere å få attraktive jobber her. Det samme var tilfelle for mannen (men vi kjente ikke hverandre da vi flyttet hit).
Nå blir vi boende fordi vi setter pris på kulturtilbudet (og kaffe latten :)). I tillegg så har vi min mor 300 meter og min bror 500 meter unna. Pappaen min jobber i Oslo, og bor like utenfor. Svigermor bor også i byen. Flytter vi ut av byen, så flytter vi samtidig fra alle barnevaktene våre.
Det er veldig grønt og fint her vi bor, og bussen til byen går hvert 5. minutt (hvis vi ikke gidder å gå).
Både jeg og mannen min er oppvokst på mindre steder, og er forholdsvis lei av det stempelet du får som ung (og som det er pokkers umulig å bli kvitt selv som voksen).
Jeg er født og oppvokst i Stavanger, men flyttet til Sandnes for 2,5 år siden rett og slett fordi det var her vi vant budet på en blokkleilighet. Hadde bare 1,2 mill. å rutte med, så da sier det seg selv at det måtte stå mer på prisen enn på beliggenhet.
Nå ønsker vi oss hus, og for å få råd til det (husene her i Sandnes koster minst 3 mill. om man skal ha noe pent og stort nok) må vi nok utover mot Klepp og Bryne. Ett av de største minusene med det, er den FORFERDELIGE bondedialekten min datter kommer til å prate. :skremt:
For å være nærme familien. Og akurrat her var det rimeligå bygge da. Men for å være ærlig så er det svært vanskelig for meg som er byjente å bo her i lille bygda.
Bor i Oslo for begge kommer herifra og har hele vårt nettverk her. Har egentlig aldri vært noe tema å flytte herifra heller.
Vi bor der vi begge ble oppvokst, så vi har ikke flyttet så langt hjemmeifra.
Vi bor 40 min med bil fra Oslo sentrum. Vi bor nærme familie o i tillegg er det ett nytt byggefelt så det har flyttet mange nyetablerte barnefamilier hit.
Kunne aldri tenkt meg å bo mitt i en by, dette på grunn av at jeg er oppvokst mitt i skogen selv og trives veldig med å kunne være ute å leke alene. Både jeg og mannen var bestemt på at vi ikke ville at barna våres skulle vokse opp i byen, vi flyttet når turbo var8 mnd.
Gubben kommer fra Fræna utenfor Molde, og nå bor vi altså i Elvran (www.elvran.no) i Stjørdal.
Vi fikk gratis tomt i 2005. 2 mål.
Nydelig beliggenhet og mye frihet :D
Nei, det er ikke kaffebar akkurat her vi bor, eller butikker.
Men det tar 12 minutter å kjøre til butikk. Og 12 min til Værnes :happydance: Så jeg har verden for mine føtter :heia:
Vi får et fantastisk nettverk, barn som kan leke ute "alene" fra de er 2 år. Stort område. Stort hus og familie i nærheten. Det har vært avgjørende for oss. I tillegg HAR vi jo det vi trenger i nærheten. Både av kulturelle ting, butikker og restauranter.
Vi bor her fordi mannens familie bor ett stykke unna. Vi ville også bo i nærheten av en av familiene. Her har jeg mamma 2 kvartaler unna, søtra mi 5 minutter unna med bil og mesteparten av familien min i en radius av en halvtime unna. Synes det er viktig at unga får vokse opp i nærheten av annen familie.
Jeg bor i Tromsø og har bodd her i 9 år. Da jeg flyttet hit kom jeg fra Hammerfest og hadde tenkt å bo her et par år før jeg flytta helt hjem(Vesterålen) Men årene har gått og jeg har blitt, men nå kjenner jeg at jeg pga lille kunne tenkt meg å flytte hjem for godt. Men nå skal mannen begynne å studere så dermed blir vi her iallefall i 3 år, hvor vi flytter da kommer an på hvor mannen får jobb, men jeg har lyst enten sørover eller hjem. Jeg vil ikke bli boende i Tromsø.
Nei, dessverre, du gjør nok ikke det. Men du kan jo alltids forsøke å sende en søknad og høre om de vil gjøre et unntak for deg? Mulig det kan gå.... Lykke til i alle fall!
Ja, du må nok dessverre det, Scarlett. Livet byr på noen harde slag innimellom. Jeg lover å tenke på deg i det du nå dessverre må gå til innkjøp av en kaffetrakter til kr 198,- og ALI kaffe (som forøvrig kurerer litt av gruffen) på tilbud på Rema.
Jeg er født her.
Mine foreldre flyttet til Østlandet da jeg var 12, og jeg måtte naturlig nok være med.
Ja, kulturtilbudet er større der nede og og jeg trivdes egentlig godt - men etter 7 år som østlending hadde jeg sånn hjemlengsel at jeg måtte til Finnmark igjen.
Og her ble jeg, gitt - mye fordi jeg traff Drømmemannen bare noen måneder etter at jeg kom tilbake hit.
Og det teller også mye at jeg har hele slekta her!
Jeg har alltid bodd i enebolig og føler meg direkte ubekvem i blokk. Prøvde å bo 1,5 år i blokk i Oslo, men det er ikke noe jeg trives med. Mest det å bo så tett som plaget meg. Jeg hadde dessuten bodd i tre ulike land innen jeg var ferdig med ungdomsskolen og var nok en smule rotløs. Nå bor vi der jeg har mest tilhørighet/størst nettverk. Det tar 5 minutter med bil til Oslogrensa og siden vi begge jobber i sentrum, er det viktig. Tror nok jeg kunne bodd i Oslo, men da måtte jeg først blitt steinrik så jeg kunne bo i enebolig et eller annet veldig grønt sted. ;)
Her vi bor nå har vi enebolig med utleiedel og stor tomt. Huset ligger innerst i en blindvei og det er kort nok til butikker, skole, barnehager og stort kjøpesenter. Vi mangler vel ikke så mye annet enn fantastisk utsikt og nærhet til sjø. ;)
Vi bor i hjembygda til mannen, 10 minutter med bil fra Fredrikstad og 10 minutter fra Moss.
Mannen min hadde lyst til å bygge hus her ute, og da tomten dukket opp slo vi til.
Her bor vi i umiddelbar nærhet til barneskole, ungdomsskole og barnehage. Skal vi på stranden er det fire strender i nærheten å velge mellom, og båthavna er tre minutter unna med sykkel.
Svigers bor 500 meter unna.
Jeg kunne sikkert flyttet til et annet sted, men nå er ungene så rotfaste her ute at jeg blir for deres skyld. Vi snakker imidlertid om å bygge nytt og større her ute bare jeg får meg fast jobb.
Vi har nå bodd i by i 12 år ( :sjokk: ), først 3 år i Trondheim, deretter Oslo. Vi bor sentralt i Oslo. Vi valgte Oslo pga at vi hadde nettverk her, mannen fikk jobb her, og jeg kunne studere meg ferdig her.
Om ikke lenge (ett år eller to) flytter vi tilbake til landet, der vi kommer fra, fordi:
Vi har fortsatt nettverk der
Der får vi barnehageplass
Besteforeldre og øvrig familie (les: barnevakter :knegg: ) i nærheten.
Stort hus, ja gård egentlig (med skog og jord) med stooooor hage. (Nå bor vi i 6. etg i en blokk, uten balkong og på bare 67 kvm).
Pga litt heldige kjøp og slag av leiligheter kommer vi mest sannsynlig til å sitte på ubelånt bolig.
Minus:
Blir nok et stykke reisevei til jobb (men det har mannen her også)
Færre OK/Godt betalte jobber, men hva gjør vel det om man er gjeldsfri.
Snømåking om vinteren.
Er ikke mer enn 30 - 40 minutter med bil da, til flere byer. Og bare en drøy time inn til Oslo.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
