(Inspirert av den andre grønnsakstråden.) Dette er et spørsmål til dere som har hatt frukt- og/eller grønnsaksnektere: Hva var det som gjorde at det "løsnet"?
Særlig ett av våre barn er dypt skeptisk til å smake på frukt og grønt ut over det som kan moses til det ugjenkjennelige. Hun vil rett og slett ikke prøve, og vi ønsker ikke å tvinge henne. Vi tilbyr jevnlig, men det er altså full stopp. Finnes det noen solskinnhistorier eller supertips for hva som kan gjøre henne til en som spiser frukt og grønt?
Eller nei. Det kjedelige svaret er at med min eldste som kunne bruke en time på en bitteliten potetbit, så har det vært evindelige samtaler om viktigheten av å få i seg alle næringsgrupper, beretninger om smaksløker som endrer seg, å forklare at jeg heller ikke synes alt jeg spiser er vidunderlig digg, men noen ganger spiser man det nå bare allikevel, og tilpasning av måltid slik at det alltid har vært en sunn greie på bordet han kom til å spise. Så fikk det heller være med de andre alternativene.
Storebror er fortsatt småspist når det kommer til sunne ting, og veldig var for tekstur og utseende, men har blitt tilsnakkelig.
La barna sulte litt. Deretter lar du dem kutte opp grønnsakene og sette dem fram på bordet mens du tilbereder resten av middagen. Snu ryggen til barnet og grønnsakene.
Oppsummert - han begynte vel egentlig å spise grønnsaker for å slippe å høre på kostholdsforedragene mine. :gruble: Kjed ungen til fem om dagen, altså.
Jeg tror det er ei tilnærming som kan fungere på min eldste, for jeg ser tendensen litt allerede. :jupp: Vi legger alltid opp alt på tallerkenen, oppfordrer til å smake og snakker en del om innholdet i maten og at kroppen trenger litt av det ene og litt av det andre. Jeg tror han begynner å forstå mer av sånt nå, han snakker mer om det sjøl (skjønt, tilnærminga hans er ofte sunt vs. usunt, som jeg regner med han har plukket opp i barnehagen), og han smaker litt oftere på matvarer han ikke har rørt på ei stund. Men fort går det ikke ...
Det beste øyeblikket var så klart da lillebror hadde et eller annet han ikke ville smake på, og storebror snur seg mot ham og sier "men du vet jo at det kan hende smaksløkene dine har forandret seg, så det er lurt å smake allikevel!"
:knegg:
(Ellers spiste begge ungene lassevis av all maten, selv grønnsaker og sopp og alt sånt skummelt, som min gourmetkokkestesønn lagde i julen. Så et tips kan være å hyre kokk. :mumle: )
All type mat skal på fatet, om så i mikrostørrelse, og ytterst på kanten. Treng ikkje ete det, men den må ligge der.
Akseptere at enkelte barn brukar lang tid på først å venne seg til synet av "rar" mat, deretter må venne seg til følelsen i munnen av rar mat (konsistens, tekstur). Snakk om korleis maten kjennes i munnen. Samanlikn med mat barnet likar. Det er ikkje alltid det er smak som er problemet, men måten maten oppfører seg på.
"Kikkemat" fungerer i alder 4-6 år. Streng beskjed om at det er ulovlig å smake på tomaten. Før eller seinare blir det smakt på til alles forlystelse og "oppstandelse" fra foreldre. Det var jo ikkje lov!
Oppfordring, oppfordring, oppfordring. Det kan ta år
Hardt mot hardt til slutt. Jepp. Mor trumfar gjennom av og til, og det har av og til vore klokt. Som når eg var lei av at 4-åringen nekta å smake på "brun melk" (kakao) for 14. gang. Det er upraktisk å gå gjennom livet utan å vere i stand til å drikke kakao, fordi ein aldri har smakt. Og nyttig erfaring å lære at du verden - det som ser ut som ødelagt melk smakar godt.
Mine barn lærte seg å ete salat da eg gjekk hardt inn for å leike kanin med dei :knegg: Hadde salat i skåler på golvet, og del av leiken var sjølvsagt å knaske salatblader - som ein kanin, utan å bruke hendene.
Avskrekking: Mine barn tilbringer en del tid i et hjem hvor det ikke er lov å gå fra bordet før man har spist opp alt. Det snakkes om med svært alvorlige ansikter. Og hvor man blir straffet med å bli sendt fra bordet til timeout hvis det er noe man nekter å smake på.
Grøss. Stakkars unger. Sånn var det hos min dagmamma (som jeg ellers var veldig glad i). Særlig når man hadde forsynt seg sjøl, da var det ingen bønn før alt var borte. Dette er nok hovedårsaken til at jeg aldri, aldri mer kommer til å spise lungemos, torskerogn og blodpudding - jeg har kommet over innvollsskrekken med alderen, men de opplevelsene sitter i. Jeg spiste ingentig av det jeg fikk servert hjemme heller, men det har jeg da i alle fall begynt å spise som voksen. :nemlig:
Men for barn som ikke er på diett, mener jeg at tvang (som i du får ikke gå fra bordet/spise det du liker før du har prøvd) er feil. Jeg har vokst opp med dette, og fortsatt er det visse typer mat som gjør at jeg brekker meg hvis jeg prøver å spise dem. Jeg vil at måltidene skal være preget av trygget for at man ikke må putte noe i munnen uten å ha valgt det selv. Uten at det skal få konsekvenser.
De nekter litt fortsatt, men vi testet i bunn og grunn ut ting de likte, og satser på det da. Brokkoli (kjøper de frosne) liker 2 av dem, og gulerøtter (ferske, ikke fra pose) liker alle tre. 1 liker potet og 2 av dem kan spise litt potet. Med saus blir alt så meget bedre. Så da har vi ofte det de liker av grønnsaker + litt annet. Agurk kan de to eldste spise på mat, men det utgjør jo lite. De to eldste er så store nå at de også fatter forskjell på å 'elske' noe og kunne spise noe fordi det er litt lurt. De er ikke i spytte-og-frese-fasen lengre.
Minste liker ellers kålrabistappe og tomat.
Utover det får vi ta det litt som det kommer. Jeg fant selv ut av ting fra videregående og opp. Var veldig kresen selv.
Ingen av dem liker fortsatt 'sammenblandet' mat, så lapskaus og kjøttsuppe har vi sjelden. Men kanskje det skal testes på nytt. Så lenge de ikke finner spor av løk burde det kanskje gå.
Jeg har ingen gode råd, men vi er flere i samme båt. Vi er bortskjemte med storebror som spiser absolutt alt. Vi ante ikke hvor godt vi hadde det før vi fikk lillebror. Fra rundt ett års alder var det fullstendig middagsnekt, og det står han på fremdeles. Han har ikke spist grønnsaker, kjøtt eller fisk på snart to år. Her er det ingen tvang, men litt av alt skal ligge på tallerkenen. Har vi dessert er imidlertid kravet at middagen skal smakes på først, for er man ikke sulten på middag er man ikke sulten på dessert heller. Vi stresser ikke, og regner med at det går over av seg selv med tiden, så får han inntil videre bare gå sulten mellom lunsj og kvelds.
Jeg kjenner at jeg må prøve det der "ikke lov til å røre"-trikset. Jeg har to barn som er svært skeptiske til det meste av mat, og storesøster spiser egentlig bare ørlite paprika og agurk av grønnsaker, uansett tilbud. For det meste tåler hun ikke en gang at ting ligger på fatet.
Dessverre mistenker jeg også at hun gjennomskuer meg, så jeg må innføre en passende "straff" for den som våger å smake på grønnsakene", i form av noe positivt.
Lillebror nekter stort sett det meste av middagsmat, så der har vi helt andre utfordringer.
Prøvd litt forskjellig, blir som regel lei av å kjase og mase for mye... men noe glir inn en heldig sjelden gang...
Her går det litt periodevis, det gjør det litt vanskelig å treffe på rette type mat med sunne ingredienser...
Jeg putter fortsatt mye mat inn i sauser, brødbakst, lasagne osv...
Min spiser ikke erter alene f.eks, men spiser amerikansk blanding i hvitsaus når jeg lager fiskeboller - perfekt.
Han spiser kålrot, persillerot og sellerirot om jeg kutter det i bittesmå terninger når jeg lager grønnsaksuppe (hjemmelaget) men det må være nok små potetbiter i også for at det skal gli ned :)
Revet gulrot/squash i brødbakst, eller eplemos hjemmelaget.
Red curry says lager på kokosmelk spiser han litt av, der har jeg fått kokt inn aubergine - men det må fullkornsnudler og minimais til sammen med kyllingen :)
Løk og hvitløk bruker jeg i nesten alt, bønner moser jeg litt inn i kjøttdeigen også.
Kjøttboller er det fint å ha litt revet squash ol, samme med lasagne.
I tomatsuppe, tomatsaus, bolognesaus får jeg lurt inn litt av hvert - pass bare på å ikke ta for mye rart så det setter sær smak på maten.
Minimais og vannkastanjer er han glad i nå, bringebær - kun ferske (dyre vaner, men men...) og gulrøtter knaskes til frokost, lunsj og kvelds. I perioder er det populært med meloner av forskjellige slag og kiwi, samme med appelsin. Alt godt oppdelt
Brokkolisuppe med kokosmelk går det litt av, mest om han får hjemmebakt brød med smør som han dupper i suppa :)
Han er egentlig flink til å spise litt ellers også, kokt brokkoli og blomkål om han bare får ett par små buketter på tallerken, rosenkål og kokte gulrøtter :)
Min ene nekter på alt og den andre nekter på en del (nektet en stund også det aller meste).
Vi har jobbet med å ikke få noia over at det kommer mat på tallerkenen som man ikke akter å spise. Det skal bare få ligge der helt i fred, og det må man faktisk kunne leve med. Videre så forsøker vi å nøde litt når vi vet at det er smaker de egentlig liker. Jeg villle aldri funnet på å tvinge min sønn til å teste ut salat. Smaken av salat stemmer ikke overens med noe annet av det han liker. Derimot kan jeg finne på å oppmuntre betydelig mer på f.eks. ovnsbakt kålrot.
Og så gjør vi tidvis litt som tjolahopp. Det er ikke lov til å spise ubegrensede mengder av ris med ketsjup hvis det er andre deler av måltidet man egentlig kan, men ikke vil spise. (Altså ting man normalt sett liker, men ikke vil ha den dagen.)
Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fortalt at jeg heller ikke ELSKER all maten som blir servert, men at jeg spiser den uten å sutre allikevel. :gaah:
Mine får forsyne seg selv, og dermed bestemme hvilke matvarer de har på tallerkenen. De må ikke spise opp alt som er der, men de blir oppmuntret til å smake på ting, men det er ikke mas fra oss voksne.
Det hjelper også å inkludere dem i kutting og oppdekning, men det tar tid.
Vi har 3 vidt forskjellige unger da, eldste nekter å smake på ting inntil det er bevist at vi andre ikke faller døde om på stedet, og det må bevises svært mange ganger før man kanskje kan bite litt med fortennene i det.
Mellomste ser på maten og liker ting helt uten sammenheng, en uke spiser han bare grønnsaker, og så spiser han bare kjøtt uke etter. Eller det skifter fra dag til dag. Han liker forresten sjeldent pasta/ris/poteter, så det spiser han ytterst lite av.
Minstejenta er bare 2 år, og sier "NAMMA!" uansett hva hun blir presentert for, og smaker på alt uten at vi trenger å si noe som helst. Og så er det også helt greit at hun legger vekk det hun ikke likte. Hun prøver igjen neste gang vi serverer det, helt uten at vi gjør noe for det.
Blir spennende å se om det fortsetter sånn, men hun er i alle fall enklere i matveien enn de andre to noen gang har vært.
Dere som har barn som ikke spiser grønnsaker-gjelder det også i supper?
Alle barn vi har hatt på besøk hjemme hos oss og servert det til, elsker nemlig å få kjøttsuppe med masse grønnsaker. Har også sett at det er veldig mange barn som liker bidos med grønnsaker i. Har vært med på en tilstelning der det var bare 2 av 60 barn som ikke spiste grønnsakene i bidosen.
Jeg tror nok den eldste min ville vært en av de to. Det som ikke er most, er utrolig vanskelig å få i henne. Men jeg tror jeg skal gi grønnsakssuppe en ny sjanse. Eller kanskje sette dem til å lage sin egen grønnsakslapskaus fra start til mål.
Jeg lager smoothie og ferskpresset juice med grønnsaker i. Ellers er det grønnsaker på bordet og noe av det spiser de. Håpet er at de skal like mer og mer av det etter hvert, og vi ser resultater allerede.
Jeg kombinerte Mavericks kjed-dem-til-døde metode med å smugle masse grønnsaker inn i pizzasaus, tomatsuppe, blomkålsuppe etc via bruk av blender. Etterhvert ble han vant til mer varierte smaker tror jeg, og så gikk det plutselig av seg selv. Nå smaker han på alt og liker det meste, og etter noen uker med Godt Levert mat sa han til vennen sin at "jeg smaker på det jeg tror jeg ikke liker nå, for nå har jeg lært at det pleier smake godt likevel".
De har alltid måttet spise en bit av hver sort - og nå går egentlig det meste ned - mer eller mindre glatt. Paprika er foreløpig det de liker minst, men de klarer det også sånn noenlunde.
Smugle inn i sauser, supper og rotmos er hovedstrategien nå og gjør at det blir ganske mye grønnsaker i magen i løpet av en uke. Og rotmos med potet, kålrot og gulrot går ned på høykant. Men smake på en kokt gulrotbit? Å nei du. :gal:
Du er ikke alene, noen. Her er det full nekt på åttende året (av ti). Tvang er helt utelukket her også, selv om jeg skal innrømme at det har fristet til tider.
Det eneste min pode aksepterer er grønnsaksuppe på kartong som er helt glatt, jeg vet ikke hvor lett det er å få kjøpt i Norge? Selv får jeg ikke suppene glatte nok med mikseren, så mine hjemmelagde supper med økologiske grønnsaker som smaker tusen ganger bedre enn butikksuppa vil han ikke ha. Løsningen har blitt at poden får ferdigsuppe før hovedretten, mens vi voksne heller spiser salat eller råkost.
Jeg smugler også finmoste grønnsaker inn i lasagne (det fungerer best) og til en viss grad i pastasauser, men det er jo begrenset hvor mye grønnsaker han får i seg på den måten.
Har du prøvd smoothies? Min vil overhodet ikke smake, men noen får jo det til å fungere.
Jeg trøster meg med at han aldri er syk, er blant de høyeste i klassen og ikke later til å mangle noe som helst. Og så får vi bare ta tiden til hjelp.
Det er en trøst at andre strever med det samme faktisk, Mistral. Og den mest kresne her er heller aldri syk, er full av energi og og vokser som hun skal. Nå tror jeg at hun får det hun trenger gjennom maten, men i tillegg tar begge tran hver dag og Sanasol/vitanminbjørner annenhver dag.
Den mest kresne likte smoothies før, men de siste 2-3 årene har det vært stopp. Hun får litt eplejuice hver dag, og vi tester med litt annen juice. Ikke optimalt, men bedre enn ikke noe. Eplemos elsker hun, og med epler i hagen kan vi styre litt selv hvor mye sukker det blir i den.
Jeg tipper det vil gå seg til etter hvert som hun blir eldre, men jeg ser at hun synes det er kjipt når vi er borte og spiser hos andre, så jeg vil gjerne hjelpe henne på vei.
De er vant med ulike smaker fordi jeg lenge lagde grønsakspuree eller supper eller saus med mye forskjellig i. Etter hvert som de har blitt større så krever jeg at de smaker på all mat, men trenger ikke spise opp alt.
De spiser etterhvert mye forskjellig, og de er blandt de få norske barn jeg har sett som elsker salat ( uten dressing, det er viktig)
Minsten her har også begynt å like det. I dag måtte jeg gå i kjøleskapet og hente ut salat til han, da deg ikke var en del av tilbehøret til dagens middag.
Våre har også fått det samme, og hjemmelaget mat med mange ulike smaker, urter og krydder fra de begynte å spise fast føde. Men lillebror er blitt kresen likevel. Det er nok mer personlighet enn hva slags mat de er vant til.
Begge våre barn har hatt en kresen periode, det er da det er viktig å at de smaker på maten, for å holde smaksløkene ved like.
Jeg tror det handler om løsrivelseprosessen, ønsket om å bestemme selv hva de skal spise. Noen barn har jo større behov for å bestemme selv.
Når det gjelder barn fra europa, syns jeg de ofte er mere villige til å spise grønnsaker enn norske barn. Det er jo mulig at det er tilfeldig at de barna vi er i kontakt spiser bredere utvalg av grønnsaker enn tversnittet av norske barn vi møter.
Men for at et kresent barn spise mat må det nødvendigvis utøves en form for makt eller tvang. Det er mulig at barn i resten av Europa spiser mer grønnsaker enn norske barn, men hvis det er et resultat av tvang synes jeg ikke det er noe å trakte etter. Jeg er mer opptatt av at måltidene skal være hyggelige. Jeg synes ikke noe om å lære barna at de skal spise fordi vi bestemmer det eller for å gjøre oss fornøyde, det synes jeg er en dårlig vei å gå i forhold til det å lære å kjenne sin egen kropps signaler i forhold til sult, metthet osv.
Jeg synes mine barn på 6 og 9 har kommet seg veldig de siste par årene. Fra å være temmelig kresne, har de nå blitt ganske så matglade begge to. Ikke alt de spiser, men de prøver vel stort sett det meste av middagsmat. Minste spiser mye frukt og bær i tillegg, eldste mest bær da han er allergisk mot en del frukt.
Jeg har aldri tvunget, innimellom oppmuntret, men generelt bare prøvd å formidle min store matglede. Tror mas (og ikke minst tvang) kan virke mot sin hensikt. Tilbyr god og variert mat, og vil de ikke ha, er det greit. På restaurant har jeg alltid oppmuntret til at vi smaker av hverandre, og snakket om at den smaken var jo spennende, eller hva synes dere, osv.
Han må smake, men vi utfører ikke tvang noe lenger enn det. På ting somjeg vet han liker kan jeg inngå avtaler om hvor mange biter potet han må spise før han får mer kjøttkake f.eks.
Han spiste alt mulig som baby og frem til nesten tre. Så var det slutt. Han liker mais, søtpotet,brokkoli, blomkål, gulrot, potet. Agurk, tomat, salat og paprika er ikke sjans! Frukt liker han da.
Hadde han fått bestemt så hadde menyen bestått av polarbrød, grøt, pannekaker, pasta, kyllingvinger, pizza og youghurt. Gjentar nesten daglig dette med å ikke uttale at det er ting man ikke liker og at man spiser det man vil ha på tallerkenen. Blir gal av uffing
Kreve er ikke det samme som å tvinge. De får ikke annen mat istedenfor det de ikke vil spise, og vi har alltid dessert hver dag. For å få dessert må man smake på alt som er på tallerkenen. Så er det opp til barnet om man vil ha dessert eller ikke.
Dessert vi varierer imellom på hverdager er oppskåret fruktfat, smootie ( uten melkeprodukter) eller yoghurt med musli og bær.
Man ødelegger ikke kroppens signaler på metthet eller sult ved å smake på maten. Det er jo snakk om små mengder, gjerne en liten bit av aktuell grønnsak.
Jeg opplevde et slikt regime da jeg var liten, og for meg var det tvang. Å tvinge i seg noe man ikke likte for å få dessert, opplevdes ikke som et valg for meg. Hvis jeg klarte å få det i meg, brakk jeg meg. Å se søsken sitte å spise desserten sin mens jeg satt der med min middagstallerken, var pyton.
Vi har alltid minst én ting på bordet som vi vet at alle liker. Det betyr ikke at man får spise ubegrenset av dette, men ingen må gå fra bordet med tom mage.
Det gjorde jeg også. Men da han rundet året begynte han å spytte dem ut igjen, helt konsekvent. Jeg prøvde LENGE å fortsette før jeg ga opp altså.
Hjertens enig.
Vår yngste har helt fra babyalderen trengt tilvenningstid på smaker og konsistenser. Han spiser det aller meste nå. Vi har ikke hatt tvang, hyl og skrik rundt matbordet, men om vi kun hadde latt han styre helt selv hadde han vel levd på p-mat tror jeg. Nå er han så stor at han selv ser at det er lurt å smake på ting noen ganger, han har jo selv sett selv at han da venner seg til smaken og liker det meste. Han er rar da, han blir oppriktig begeistret over at "nå synes jeg dette er godt! :hyper:"
Han er for øvrig litt slik i personlighet også, må gjerne prøve aktiviteter og nye ting noen ganger før han synes det er kjempegøy.
Jeg sender med rå grønnsaker som sukkererter, paprika, agurk, cherrytomaer ++ i matpakken hans. Det er som regel mer fristende enn kjedelige brødskiver, og det får han til å spise ganske greie mengder med grønnsaker hver dag.
Mine elsker brødmat og kunne spist brødmat til alle måltider om de hadde fått sjansen tror jeg. Og det kommer IKKE av at jeg lager så fantastiske skiver akkurat.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
