Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Lefdal har skrevet i stillingsannonsen sin at de ønsker norskspråklige søkere, og får dermed mye pes, forståelig nok. Det de skulle ha skrevet, er selvsagt at søkere må beherske norsk godt.
For ikke så lenge siden leste jeg om en annen bedrift (husker ikke hvor) som hadde skrevet at de ønsket søkere med god helse-dette fikk også mange til å se rødt.
I begge tilfeller handler det jo om klønete formuleringer i stillingsannonsene, men slike saker, og reaksjonene som kommer, får meg jo til å undres litt. Er det egentlig rart (og støtende!?) at en bedrift ønsker at man må beherske norsk godt dersom man ønsker å jobbe som selger i Norge? Jeg vil tro at god kommunikasjon er alfa og omega for å oppnå gode resultater. Og er det egentlig så rart at bedrifter ønsker å ansette friske personer- hvis de kan få velge? I a alle fall hvis man går ut fra at en frisk person er mer til stede på jobben enn en syk (mange nyanser her, I know). Så hva er greia her? Er det greit at bedriftene diskriminerer når de gjennomgår søknadsbunken eller etter intervjurunden, men ikke i stillingsannonsen?
Og finnes det ingen grenser for hva man kan kalle diskriminering i arbeidslivet? Kan jeg f.eks. bli snurt fordi enkelte yrker krever perfekt syn og jeg bruker briller?
Hva tenker FP?
Jeg synes det er opplagt at en butikkselger må snakke godt norsk, så dette synes jeg er uproblematisk å skrive i søknaden. Selvsagt skulle de skrevet "behersker norsk muntlig flytende" og ikke norskspråklig, dog.
Helsekravet synes jeg er mer problematisk. Jeg tenker at "flytende norsk muntlig" er et kompetansekrav for en selger, mens "få sykedager" ikke er noe man man trenger for å utføre jobben; det er noe arbeidsgiver foretrekker fremfor "mange sykedager". Litt uklart formulert, jeg ser det, men magefølelsen min sier meg at det er et klart skille på disse to.
Jeg er litt nja til dette. Jeg er helt enig i at bedrifter må få lov til å ønske seg ansatte med god helse, og at det å beherske norsk er svært viktig i et kommunikasjonsyrke. Med å være norskspråklig er noe helt annet. Det kan sikkert være at det er en klønete formulering (av noen som tydeligvis behersker språket dårligere enn de tror. Heh), men jeg tror også endel bedrifter skriver at søkere må beherske norsk godt for å kunne sile på etnisitet etterpå, men ha sitt på det det tørre.
Igjen, jeg tenker at det er et spørsmål om hvorfor arbeidsgiver diskriminerer. For jagerflyvere var det tidligere ikke mulig å bruke briller, da dette kunne skape problemer for flyveren. (Vet ikke om det er slik fremdeles.) Da er det ok å diskriminere brillebrukere. I en selgerjobb er det derimot ikke ok å diskriminere brillebrukere, med begrunnelsen: "Brillebrukere tar seg dårligere ut enn folk uten briller."
ALLE arbeidsgivere ønsker seg jo ansatte med god helse, men det er nå en gang sånn at det har man ikke lov til å screene ut fra. Men det er relevant og innenfor, syns jeg, at dersom det er en jobb som krever utholdenhet og sterk fysikk, for eksempel ved at man er på beina hele dagen eller må løfte tungt, så er det greit å skrive det.
Ja, det er slik jeg leser det. Og tydeligvis andre, siden det er reagert på annonsen.
Uansett, det er virkelig ikke tvil om at det diskrimineres, mye! i ansettelsesprosesser i Norge. Det er en grunn til at folk som bytter navn plutseig opplever å bli innkalt på intervjuer, eller at tredjegenerasjonsinnvandere må gjennom testing folk med norskklingende navn slipper.
Men er det bare en tolkning av mange eller er det en definisjon?
I så fall vil ambassadens stillingsannonse også være diskriminerende,vil den ikke?
Jeg har aldri tolket "norskspråklig" som noe annet enn at personen behersker norsk veldig godt.
Hvis man søker etter "engelskspråklig" lærer på en internasjonal skole her til lands tenker jeg ikke at man må ha engelsk som morsmål for å søke.
Å være norskspråklig er å ha norsk som førstespråk, det er jeg ganske sikker på. Det er fullt lov å si at personen som skal ansettes må ha [svært] gode norskkunnskaper, men det er noe annet enn å kreve at vedkommende skal "være norsk".
Hvor står dette definert?
Jeg har sett at det annonseres etter arabiskspråklige, engelskspråklige osv.flere ganger. Betyr det at den som skal ansettes må ha disse som førstespråk?
Min mors kusine er norskspråklig lege i USA. Hun er ikke norsk, har ikke norsk som førstespråk og har aldri bodd i Norge.
Jeg undrer meg litt hvis norskspråklig skal tolkes til "være norsk".
Jeg synes det er helt innafor å ønske seg personer som behersker norsk. Og jeg vil tro (naiv som jeg er?) at det er det Lefdal etterspør og ikke personer av norsk etnisitet.
Med god helse kan det også menes at man er er god fysisk form fordi det er tungt og krevende arbeid som skal utføres. Men igjen; hvis det er det man er ute etter, så bør man formulere seg bedre.
Folk som skriver stillingsannonser bør kunne klare å skille på dette, så jeg synes det er helt greit at de får litt tyn.
Jeg tviler på at det er definert noe sted; det er et ord som brukes mer om en tekst eller bok eller lignende enn om personer. Men de gangene jeg ser det brukt om personer - for eksempel i artikler om "norskspråklige elever i skolen" - oppfatter jeg det absolutt som å bety "som har norsk som førstespråk". Skal man søke etter en lærer eller annen person som kan snakke norsk, mener jeg "norsktalende" er riktig.
Jeg ser det når det brukes i konteksten der Skilpadda, men jeg synes ikke det er en like opplagt tolkning når det brukes i en stillingsannonse.
Men så klart om det er diskriminerende må det jo endres. Jeg synes bare det er litt rart. Jeg hadde glatt søkt på en stilling hvor det stod at man måtte være engelskspråklig selv om jeg slettes ikke behersker engelsk slik innfødte kan.
Jeg også tenker umiddelbart på norskspråklig som en som har norsk som morsmål, arabiskspråklig som en som har arabisk som morsmål osv. Man kan beherske flere språk, men det blir noe annet.
De som er flerspråklige er de som har vokst opp med flere språk på en gang slik at man på en måte får flere morsmål.
På mitt studie brukes "norskspråklig" om elever som behersker norsk godt nok til at de kan følge normal undervisning uten at språket er den primære faktoren som hindrer dem dersom de har hindringer.
Jeg hadde uten å nøle kalt meg selv både norsk- og engelskspråklig, men norsk er jo førstespråket mitt.
Jeg tenker at det at så mange reagerer på ordbruken er en grunn god nok for å anta at "norskspråklig" har en uheldig betydning i en stillingsannonse. Og burde være en nyttig lærdom for fremtidig språkbruk i lignende annonser.
Og dette er jo ikke sånn "HVA?!?! DE GÆRNE RASISTENE SOM BARE SKAL HA NORDMENN!! FYYYYY!!!" Men mer "å, ja, det er kanskje mange som tolker det sånn, ja. Ja, da er vi mer presise en annen gang". Og så ta innover seg at det er en grunn til at folk antar at bedrifter ser etter hvite nordmenn - det er mange som har opplevd nettopp det.
Jeg behersker engelsk svært godt og bruker dette i jobben nesten hver dag. Jeg holder presentasjoner i utlandet på engelsk også, men ville ikke ha kalt meg selv engelskpråklig. Så det er jo et definisjonsspørsmål også.
Dette er heller ikke definisjonen vi blir lært på lærerstudiet. Målet i norsk skole er at alle barn skal være (minimum) tospråklige (engelsk og norsk), men det betyr jo ikke at engelsk blir morsmålet deres.
Jeg synes også det er veldig rart om ikke de aller fleste voksne nordmenn skal kunne kalle seg tospråklige, de fleste av oss kan ha samtaler på engelsk uhindret, lese bøker og se filmer uten store problemer. Når man behersker to språk nesten likeverdig, må man da kalles tospråklig? Ordboken sier forøvrig ingenting om morsmål for å være bilingual.
Jeg er selvsagt enig i at annonser skal formuleres best mulig, men er fremdeles litt overrasket over at formuleringen oppfattes av såpass mange som diskriminerende.
Om du så en stillingsannonse for skole hvor "engelskspråklig ingeniør/lærer/kokk eller lignende" ble utlyst. Ville du da tenkt at du var utelukket som søker?
Jeg hadde ikke søkt om de annonserte etter engelskspråklige, jeg tolker det som om man må kunne det flytende som et morsmål. Ikke nødvendigvis førstespråk, men flytende. Men jeg tenker at det må være greit å ønske seg det i en stillingsannonse, jeg oppfatter det ikke som diskriminerende, men et høyere krav enn å beherske godt.
Nei, jeg ville tenkt at HR-avdelingen ikke var spesielt gode på norsk språk. Men det er godt mulig jeg ville ringt og sjekket om de faktisk mente noen som var så gode i engelsk som annonsen antyder. Eller troligere: spurt hvor gode engelskferdigheter de krever.
Men nå er jeg veldig flink til å snakke engelsk da, så jeg ville ikke latt meg skremme av engelskkrav på svært høyt nivå.
Jeg lurer på om jeg egentlig argumenterer litt mot meg selv her også, jeg er selv "bilingual" - tospråklig, med to språk jeg kan like godt som morsmål (engelsk og norsk). Uten at jeg nødvendigvis omtaler meg selv som det.
I en lengre periode av livet ville jeg kalt meg selv engelskspråklig (og tospråklig), siden det var førstespråket mitt da.
Nå kaller jeg meg selv norskspråklig, siden det er førstespråket mitt nå.
:gruble:
Kanskje det er det som gjør det, at når jeg (og flere med meg høres det ut til) hører "norskspråklig" hører jeg "norsk om første språk"? :vetikke: Også mener de egentlig "like godt som" eller "flytende"?
Også snakker jeg annet språk, men der blir det jo mer nivået på det som er avgjørende. Behersker xx som hverdagsspråk/konversasjonsspråk. Behersker xx muntlig arbeidsspråk (men ikke skriftlig). osv :gruble:
Jeg kaller ikke meg selv tospråklig, men jeg ville kunnet søke på en jobb der utlysningen ba om tospråklighet - da ville jeg argumentert for/dokumentert at engelskkompetansen min er på et høyt nok nivå på jobben.
Jeg skiller nok litt på muntlig og skriftlig presisjonsnivå, ser jeg. Jeg kan godt si at jeg er tospråklig, men jeg ville ikke skrevet det i en søknad.
Jeg vet ikke. Jeg har mange ganger hørt "bilingual" brukt om det å kunne snakke mer enn ett språk. (Jeg tror det er en helt vanlig amerikansk definisjon, i alle fall.) Men om det er korrekt språkbruk, vet jeg ikke.
Jeg ville trolig omgått problemet ved å skrive at morsmål er norsk og at jeg snakker flytende engelsk.
Den er på kanten, synes jeg. Men var det slik at hun hadde vært på intervju og fikk nei med den begrunnelsen. I så fall kan det jo ha kommet fram ting på intervjuet som fikk rektor til å lure på om hun hadde den rette kulturforståelsen til jobben. Nei, det blir bare spekulasjoner fra min side. :vetikke:
Bilingual er ord jeg bruker om unger som vokser opp med å kunne to språk helt fra starten av. Det er slett ikke så uvanlig i det området av byen hvor vi bor.
Jeg ser ikke på meg selv om bilingual selv om amerikanere tror jeg er fra England og briter tror jeg er fra USA selv etter å ha snakket med dem. Jeg er god i engelsk.
Jeg har altså tolket det som "språket man har lært som liten"/morsmål. Men jeg mener at man kan ha flere morsmål. (Selv om det ene morsmålet kommer fra faren :p )
Jeg har også alltid tenkt på det som å ha to morsmål, både bilingual og tospråklig. Jeg kunne kanskje sagt "for all practical purposes, bilingual", eller lignende. Men det skulle vært noen som snakket det mer enn var uvanlig godt. En italiensk venn som har gått på engelsk boarding school, kanskje. Eller, han er mer pentalingual, siden han også snakker fransk, japansk og russisk sånn at folk fra det landet tror han er derfra. :p
Bilingual betyr jo egentlig å beherske to språk (like) flytende. Gitt at det ene språket er morsmålet betyr det vel da noe sånt som å beherske to språk på nivå med morsmål. Det er sånn helt pinlig korrekt ikke noe i definisjonen av "bilingual" om tilsier at det må være fra barnsben av, det ligger ingen "kulturell" greie der. Sånn jeg har skjønt det hvertfall.
Men jeg er enig med deg Tjorven i at å "snakke godt engelsk" eller "høres ut som man er fra et engelsktalende land" ikke er det samme som å beherske det som morsmål.
Også lærer man jo språk lettere som barn opp til en viss alder, så det ligger jo litt i kortene at det er "lettere" å komme så langt i et språk at man blir morsmål-likt flytende i begge dess før man begynner å lære det/flytter dit man bruker det til hverdags/lever i det daglig.
Bilingual tenker jeg på som to språk som morsmål omtrent. Det holder ikke å være god i et språk.
Den andre saken der var grei, men ugrei. Greit at hun ikke fikk jobben pga mindre erfaring og at norsken hennes ble vurdert som for dårlig. Eller at kjemien ikke stemmer. Klønete avslag med det med kulturforståelse.
Imidlertid skjønner jeg det litt også, jeg ser jo at noen av mine kollegaer med utenlandsk bakgrunn mister endel nyanser som har betydning. Det er ikke et lite problem når det er sånn og jeg skjønner at man som arbeidsgiver kan ønske å unngå det for arbeidstakere der kommunikasjon er viktig.
Den saken høres ut som en misforståelse, syns jeg. At de mener "kulturforståelse" som en uenighet i servicenivå overfor foreldre som er "kultur" på denne skolen. (Noe som var tankevekkende i seg selv, menmen)
Det med nyansene i språket skal man ikke kimse av. Jeg jobber i et selskap med folk fra svært mange nasjoner, men med norsk som arbeidsspråk. Det tar ikke særlig lang tid før man kommer opp i situasjoner hvor de som ikke har snakket norsk hele livet gjør ting "feil" eller feiltolker ting som blir kommunisert. Men det kan egentlig være like mye på grunn av forskjellige kulturelle problemstillinger som språk.
Hva skal til for at man kan si at noe er morsmål? Må man beherske det godt?
Det er ganske mange her til lands som vokser opp med to morsmål, men som trass i å ha vokst opp med språkene ikke behersker dem særlig godt. Et det morsmål likevel?
Akkurat den problemstillingen og debatten er jo en av dem der det er greit at "bilingual" betyr nettopp "to språk fra begynnelsen". Utfordringer tospråklige barn har ved skolestart, for eksempel.
Det med kultur er en viktig del av språket når nivået er høyt tenker jeg. Da er det snakk om å vite også hva som ikke sies når man sier en setning, det er kroppsspråk og å vite om ordvalg i ulike situasjoner. Og hvor sterkt et utsagn blir oppfattet. Jeg har en kollega som jeg er veldig glad i, men hvor jeg ukentlig må bestemme meg for å ikke bli lei meg. Det blir litt feil ordvalg av og til.:knegg:
Ja.
Men det kan godt være litt problematisk allikevel; f.eks min venninne som er halv thai, halvt britisk. Bilingual - oppvokst i begge.
Hun er en britisk mann. De snakker (svært godt) engelsk hjemme.
Så bor de i tyskland, og har fått barn der.
Hva er barnas morsmål, sånn egentlig?
Det første de hørte og snakket hjemme med moren sin, men snakker minst godt? (thai)
Det språket de hører mor og far snakker rundt seg hjemme hele dagen og som de stort sett selv snakker tilbake i, og som de behersker stort sett som andre britiske barn, muntlig? (engelsk)
Eller det de ender med å teknisk sett kunne best og bruker mest, og som er det som detter utav dem når de sier noe uten å tenke seg om, og som hører til det landet de vokser opp i? (tysk)
... da får de tre morsmål da.
Også blir det litt sånn "hva er egentlig mitt språk? Hva er egentlig min identitet? Min kultur?" (for det er mye identitet knyttet til språk)
Eller barnet til en annen norsk venninne (og hennes norske mann) - født og oppvokst i utlandet, flyttet hjem til Norge da han var ca 10, nå er han eldre. Snakker norsk med aksent og vil alltid gjøre det, de snakket lokalspråket hjemme da de var ute for å gjøre det lettere for han der. Han mener selv han har det utenlandske språket som morsmål. Hva "er" hans språk?
Men kan man ha et morsmål man ikke behersker skikkelig og er det snakk om morsmål når det er snakk om et språk ikke en gang foreldrene behersker skikkelig?
Jeg tenker at det må et visst minstekrav til for at man kan si at man har et språk som morsmål? At det ikke bare holder å ha vokst opp med det?
Ordboka er i alle fall inne på dette med morsmålet også, så helt på bærtur er det ikke. (Bilingual er for øvrig engelsk - på norsk heter det bilingval med v.) Oppslagsordet er forklart med "tospråklig, som har to morsmål".
Hvis foreldrene behersker det dårlig og barnet egentlig ikke lærer det er det jo ikke noe morsmål. Man arver ikke morsmål. Det jeg tenkte på var at det å være tospråklig av og til innebærer at man ikke kan noen av språkene like godt som de som bare har ett hovedspråk. Det er noe av grunnen til at det blir feil å kalle seg tospråklig når man har ett morsmål, men et andrespråk man behersker svært godt. Tospråklig er fint, men også noe man må være obs på når man har med unger å gjøre.
Den typen språkproblemer disse har er vel av en litt annen karakter enn de som forekommer når voksne lærer nye språk. Da er kulturrammen mer på plass, og det blir mer som ettspråklige som er svake i morsmålet sitt?
Akkurat dette med morsmål og å beherske språk er jo et stort og litt skummelt tema. Knerten har to venner som er trilingvale. Den ene av dem snakker perfekt norsk slik jeg oppfatter det, og kan språket til både moren og faren (forskjellige språk, altså) tilsvarende godt. Alldeles supert.
En annen kompis, derimot, har kjennskap til tre forskjellige språk, men behersker ikke egentlig noen av dem skikkelig. Og det er jo fryktelig dumt. Jeg har relavtivt vondt av ungen.
mor behersker thai som morsmål, og bruker det til sine barn. De lærer det dårlig siden de bruker det lite.
Far og mor behersker engelsk som morsmål, og bruker det seg imellom og til sine barn. De lærer det greit nok muntlig, men ikke skriftlig og sånt.
Barna har tyske venner, tysk miljø, tysk skole. De lærer tysk fra barnsben av, og fra bunnen av. Dette er det språket de behersker best. Men mor og far snakker tysk dårlig, og de har det ikke "rundt seg hjemme".
Men hva blir da morsmålet?
De får jo litt av den problematikken du nevner Katta (og det du skriver, Tjorven) - at de er flerspråklige, men ingen av språkene blir like gode som ... "et ordentlig morsmål" (? et ordentlig innlært språk?) siden ingen av språkene er felles på alle arenaer og blir 100% innlært lsm.
De veksler jo språk gjennom dagen :gruble: De sier jo selv at de har ett sett vokabular på engelsk hjemme, og et annet sett vokabular på tysk ute - vokabularene overlapper, men siden behovene er forskjellig er ikke innholdet det samme.
Jeg har hørt min kusine misjonærdatteren som gikk på internatskole i flere ytland si det samme. :gruble:
Hey, lillegutt snakker jo omtrent ikke i det hele tatt og er per def tospråklig siden han har amerikansk (engelsktalende) far. Han behersker jo sånn sett ingen språk, men det heter ikke at han "ikke har språk" (som mange ville sagt). Det heter at "han ikke har talespråk" (hvis man skal være korrekt).
Fordi kommunikasjon, som noen nevnte et annet sted her, er mer enn bare ord.
Jeg kjenner barn som har norsk som førstespråk. Hjemme snakker foreldrene morsmålet sitt som er et helt annet språk, et språk de kun har lært muntlig av sine foreldre som kom til Norge før de ble født. Disse barna er vant til at foreldrene snakker et temmelig språklig ukorrekt morsmål og de forstår hva foreldrene sier når de snakker til hverandre, men de kan ikke sies å beherske språket. Mor snakker norsk til barna. Far snakker kun morsmål til barna, men blir som oftest besvart på norsk.
Disse barna er i og for seg tospråklige. De bruker begge språkene daglig, men de behersker ikke foreldrenes språk skikkelig.
Eg tenker at formuleringa "norskspråklig" kan komme på kant med arbeidsmiljøloven sitt forbod mot å diskriminere med bakgrunn i etnisitet, men at dette er ei klønete formulering. Når det gjeld helse, står det:
Så der er vel formuleringa, slik ho er gjengitt i HI ikkje i tråd med lovgivinga. Og sjølv om eg har stor forståing for at arbeidsgivarar vil tilsette friske folk, tenker eg at det er veldig viktig at det er slike klausular i regelverket. Det er vanskeleg for kronisk sjuke å få brukt restarbeidsevna si, dersom dei ikkje er i eit arbeidsforhald kor dei har krav på tilrettelegging. Det er ordningar innanfor NAV-systemet som skal verne arbeidsgivar for store tap ved tilsetting av kronisk sjuke, som for eksempel at NAV betaler sjukelønn frå dag ein, ved sjukdom. Men viss ein faktisk meiner (slik mange gjer i nabotråden her) at folk som er sjuke bør jobbe så mykje dei klarer, er det jo veldig viktig at dei ikkje blir diskriminert frå å få brukt denne restarbeidsevna si.
Jeg har ei venninne som har vokst opp i ganske tilsvarende omgivelser, bare bytt ut tysk med norsk så har du opplegget. Som voksen behersker hun alle tre språk på alle arenaer og benyttes mye som tolk når det kreves mer avansert kjennskap til kultur og språk, for hun kjenner jo begge deler. Men jeg ser jo at man fort kan få overlappende vokabularer også.
Guava: De blir jo tospråklige, bare at det ene språket er litt hjemmesnekra? :gruble: Det er nok norsk de vil oppfatte som morsmålet sitt etterhvert vil jeg tro. At de har ett morsmål og så kan de foreldrenes språk.
:gruble: På min jobb skal det mye til å få jobb hvis du ikke har såkalt god helse. Alle får vel prøve seg så det stilles ikke sånne krav i teksten, men man vil aldri få noen godkjenning hvis man ikke greier å stå i en rimelig tøff vaktturnus med nattarbeid og er i stand til å håndtere både fysisk og psykisk heftige situasjoner over veldig mange timer. Dette snakker vi med alle nye om og endel må finne seg noe annet å gjøre etter å ha tenkt seg om. Det er rett og slett ikke rom for å begynne med nedsatt kapasitet. (Blir man syk senere i karrieren greier man å tilrettelegge altså, så det er ikke på hodet ut). Jeg vil tro det finnes flere jobber hvor det er nødvendig med en litt udefinert høy kapasitet uten at man egentlig kan si at det er nødvendig for de enkelte arbeidsoppgavene. Jeg tenker at hvis dette er eneste person som skal ivareta en funksjon som ikke tåler mye opphold er det viktig at man i hvertfall ikke regner med lange fraværsperioder. At man aldri kan spå om fremtiden er en annen sak, man må jo bare håndtere det som kommer uansett.
Nå leste jeg bare første innlegget men på en måte så gjør de også søkerne en tjeneste.
Hjelper jo ikke at "Adil" som ikke kan norsk føler seg velkommen til og søke men ikke får jobben.. Da blir bare problemet mer skjult..
Nå har jeg søkt på en del jobber i utlandet og jeg er dårlig i språket. vanskelig og få jobb, på en måte så er det jo greit og vite hva de som ansetter en har tenkt.
De har ofte tenkt slikt som at de helst vil ansette en mann for eksempel er jo like greit for meg og vite det, så slipper jeg og kaste bort tid på og søke og håpe på den jobben..
det er jo diskrimineringen som ligger bakom flere steder som er hovedproblemet. folk hadde nok ikke reagert om noen søkte etter en franskspråklig..
Hvis Adil ikke kan snakke godt norsk, er han jo ikke kvalifisert til stillingen. Men hvis Adil snakker godt norsk, bare med utenlandsk aksent, så er han jo (språklig sett) velkvalifisert og burde absolutt kunne søke på jobben selv om norsk ikke er førstespråket hans. Det er stor forskjell på å være dårlig i et språk og på å ikke ha det som morsmål.
Mener du virkelig at fordi en bedrift foretrekker en mannlig søker, så er det greit å diskriminere damer, eller misforstår jeg deg nå? Hvis jeg hadde sett en stillingsannonse på en jobb jeg kunne tenke meg, og de hadde søkt etter en mann, da hadde jeg ikke pent avfunnet med med at tissen min hadde feil fasong altså. Da hadde jeg sagt fra så det holdt, både her og der.
Hvis det er en stor overvekt av kvinner på arbeidsplassen og de ønsker mer balansert sammensetning, er det vel greit å søke etter menn?
Og er det en jobb som krever god helse (fysiske belastninger, lagerjobb f.eks) så man da virkelig kunne skrive det.
Nei, det er ikke lov. Men man kan oppfordre menn til å søke, og man kan bruke moderat kjønnskvotering i ansettelsesprosessen (altså velge en mann dersom en kvinnelig og mannlig søker stiller forholdsvis likt).
Dette er eksempel på formulering som er lovlig, fra en av våre utlysninger:
Spør du meg? Jeg har ikke i mitt innlegg ment at det er forbeholdt menn. Jeg sier at dersom en jobb krever god fysisk helse så må det være lov å skrive det som en forutsetning for jobben.
Nah. Jeg synes arbeidsgiver må ha lov til å kreve at språket snakkes flytende uten aksent og med forståelse for språket som en innfødt. Det er ikke diskriminering slik jeg ser det, det blir det først når de utelukker Ali som er født i Norge og har vokst opp med norsk som ett av to morsml fordi han ikke er norsk nok.
Jeg tenker at det beror på type stilling. Jeg ser ingen grunn til at arbeidsgiver skal kunne kreve det av en renholder eller ekspeditør i en matbutikk. Da minner det stygt om fordekt diskriminering, mens det nok er innenfor å kreve det av et nyhetsanker i Dagsrevyen.
Enig. Det må være rimelig at det er relevant for stillingen. Men en som skal være bedriftens ansikt utad og håndtere kunder med kommunikasjon på høyt plan for eksempel, der ville jeg synes det var greit.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
