Det er tråder på forumet om kvinner og sykemelding. Så nærmer det seg 17. mai og vi fokuserer på bunadskjorter og bunadsko. I tråden om kvinners sykemeldinger blir det påpekt at mye av det vi kvinner sliter oss ut på egentlig ikke er nødvendig å gjøre.
Jeg bare lurer på en ting. Skal vi ikke bare droppe å styre med 17. mai, bunader, adventskalendere, jul, barnebursdager og påskeegg? Såvidt jeg kan se er dette elementer i vårt kultur som kvinner tar en uforholdsmessig stor del av ansvaret for. Vi styrer og stresser. Er det verdt det? Er det nødvendig?
Selv er jeg glad i både julefeiring, 17. mai og bursdager altså, men ønsker vi å opprettholde disse tradisjonene, så er det kanskje behov for å anerkjenne at det er en jobb som må gjøres og at det må være en viss rettferdighet i hvem som utfører denne jobben? Eller?
Jeg tenkte akkurat på det samme da jeg leste en av 17.mai-trådene? (Det er flere, ja?) Himmel og hav som folk styrer. :sjokk: Men, for all del, jeg merker jo snev av stress jeg også på en dårlig dag, selv om jeg føler at jeg er flink til å fordele oppgavene mellom mannen og meg. (Der har du det igjen, forresten, jeg fordeler oppgavene... :gal: )
Jeg koser meg med å ordne både påske, 17. mai, bursdager, St. Hans, jul, osv. Men jeg er syk, så vi må holde ting på et greit gjennomførbart nivå. Kanskje det er like greit. Jeg synes nok ofte folk gjør ting uforholdsmessig vanskelig for seg selv, og det er jo mye folk tror de må. Det trodde jeg også før, og det hender vel jeg går i fella enda. Det er jammen ikke mye man virkelig må.
Minner meg om da jeg ble sammen med mannen, og spurte om hvordan de feiret jul. Han svarte at i hans familie gjorde de ikke så mye. Moren trodde hun skulle dåne, og etter å ha blitt kjent med familien gjør hun vitterlig mye med pynt, mat, innkjøp osv. Men det ble altså ikke lagt merke til, eller verdsatt - mens hun jobbet og sleit.
Ha, ha, Pelle. :knegg: Jeg spurte mannen om det samme første gang vi feiret jul hos svigers. Han mente også at de "ikke gjorde så mye utav det" i hans familie, men vi snakket rundvask av hus, nystrøkne gardiner, minst syv sorter, og middag til 20. :nemlig:
Her deler vi på jobben når sånt skal organiseres, og vi legger listen passe lavt. 17. mai betyr det at vi har relativt glatte skjorter alle sammen og pene (nesten rene) klær. Vi har huset fullt av gjester på ettermiddagen/kvelden, men serverer enkel grillmat som gjestene er med og fikser, is fra plastboksen, kaker fra fryseren og fra gjestene osv.
I beste fall rekker vi å dra over gulvet med støvmoppen, men om vi ikke gjør det, så er det også greit.
Jeg liker å holde på noen tradisjoner, men jeg synes det er litt leit at det for mange er blitt så mye styr rundt mat og renhold at man nesten ikke tør invitere gjester uten en perfekt treretters laget fra bunnen av i et shinet og perfekt hus.
Har det blitt verre altså? Jeg har i alle fall senket lista førti hakk ift. generasjonen over meg, og generasjonen over der igjen drev med ekstremt mye unødvendig innen gardinbytting, takvasking og rulling av tøy, så jeg tror nok at jeg er den som bruker minst tid på husarbeid og shining uavhenging av om det kommer gjester eller ikke. Jeg syns de fleste er ganske laidback egentlig, men liker selvsagt for egen del at det ikke er sand på gulvet og påskeferiesekker i trappeoppgangen når det kommer gjester.
Jeg er litt delt. Det hadde jo vært fint hvis mannen tok litt ansvar, men de fleste tradisjonene jeg styrer er jo tradisjoner som er viktige for meg, og da er det jo rett og rimelig at jeg tar kontrollen. Jeg delegerer, da, og mannen gjør det han får beskjed om.
F.eks. jul - jeg syns det er kos med masse gjester og lang middag og pene klær, mannen hadde vært happy med å raide lekebutikken etter gaver til ungene, og godstolen med en juleøl. Da må jo jeg ta ansvaret, selvom han gjør mye av det praktiske.
Jeg synes det er mer styr nå enn for 10-15 år siden rundt hva man skal servere. Og enda lenger tilbake kan jeg ikke huske at moren min brukte mye tid på det perfekt komponerte måltidet. Det var mange gjengangere, med litt røkelaks til forrett, stek til hovedrett og tilslørte bondepiker til dessert liksom. Og "norsk rødvin". :knegg: Renhold var nok nøyere for de fleste, men oppussing og utskifting av interiør forekom i veldig liten grad. Det er også en del av "det perfekte hjem" nå for en del.
Og når det i veldig mange hjem fortsatt er kvinnen som har hovedansvaret for dette og i tillegg er i full jobb, hjelper det ikke at man dropper takvask og rulling av duker.
Jeg elsker tradisjoner, både nye og gamle. Jeg elsker å sprade rundt i min flotte bunad 17. mai, jeg gråter når jeg hører nasjonalsangen og jeg MÅ spise pølse og is på 17. mai.
Julen feires i hele desember. Halloween feires i koselig høstmørke.
Hvordan folk velger å tilrettelegge for seg selv på disse dagene er meg rivende likegyldig, jeg gjør det som er godt nok for meg - uten stress for meg, om andre blir stresset av mine "krav", de som ønsker å feire med oss, de kommer til det som er servert, og ønsker de noe mer, da får de ordne noe selv, jeg gjør ting på min måte.
Vi deler på ting. Jeg styrer litt mer enn mannen med tradisjoner som er viktige for meg, men da føler jeg jo at jeg får noe igjen for det. At man blir sliten av mye hverdag blir noe annet, synes jeg, så jeg kobler ikke den nevnte tråden til sjukemeldingstråden i det hele tatt. Mannen min er like sliten og stressa i hverdagen som jeg er, han blir like mye sjuk - men det er ikke alltid de samme tingene som er viktigst for oss. Jeg kjenner meg ikke igjen i det bildet som tegnes av slitne, bitre kvinner som orger og styrer så det går på helsa løs.
Jeg synes for så vidt det er interessant å se på hva som kan ligge bak problemstillinga i sjukemeldingstråden, men har valgt å ikke delta i den av ulike årsaker. Kobling av tråder som i utgangspunktet skal være nyttige og hyggelige (påskeeggtråden) og tråder som til dels er personlige, som den om å muntre opp seg sjøl, synes jeg derimot ikke så mye om...
Hos oss er jul, 17. mai og bursdager viktigere tradisjonsmessig for mannen enn for meg og han gjør/ordner/planlegger også mer enn meg før de dagene (eller like mye som meg).
Kan det være at det normalt sett er kvinnene som syns at de dagene er viktige og at kvinnene da gjør mer?
Jeg synes det er mye press fra andre kvinner om hva jeg skulle/burde gjort. Det er svigermor/tante/mor/damer jeg kjenner som tar for gitt at jeg styrer og vasker og baker til jul. Mannen min får aldri slike spørsmål. Og kvinner i alderen 30-80 blir imponert hvis han har bakt noe annet enn pepperkaker, mens jeg får spørsmål om jeg skal lage min egen sylte. Nå bryr ikke jeg meg så mye om andres forventninger, og syltespørsmålet blir jeg sånn av: :haha:, men jeg tror andre forventingspress gjør at en del kvinner synes at visse tradisjoner er viktige.
Den ene tråden som nevnes ligger dessuten i medlemssalongen. Det må kunne gå an å legge opp til diskusjon uten å vise til konkrete tråder, synes jeg, særlig uten å trekke inn tråder fra lukkede underfora.
Jeg er litt enig med Niobe. Slike ting synes jeg er hyggelige stort sett. Legger ikke lista så høyt, har lite jeg må gjøre, men det blir bra likevel. 17.mai er vel den dagen jeg føler det er minst stress med.
Nei, jeg synes ikke man skal droppe styret. Droppe bunader? Har vi blitt så sliten nå at vi ikke klarer å gjøre klar bunader de få gangene de blir brukt i året?
Og nei, vi skal ikke droppe adventskalendere, for mange barn er dette en viktig tradisjon og kanskje vel så viktig som gavene på julaften. Og atter en gang: Nei, jeg synes ikke vi skal droppe å feire bursdager, men man trenger jo ikke legge lista skyhøyt. Pølser, platekake, gele og pinneis funker som bare søren. Det samme gjør melkerull, kjeks og litt smågodt i et påskeegg, alt kan kjøpes på Rema på vei mot kassen.
Og ja: Jeg synes det er verdt det, det er derfor jeg gjør det år etter år.
Når det gjelder 17. mai er det helt klart mer slitsomt å kle seg i bunad enn kjole/dress, men slik er det nå en gang. Om det er for stressende kan man jo la være.
Jeg digger å stelle i stand. Men det fordrer at gjestene aksepterer at jeg ikke rundvasker, at de tar det de får og at de aksepterer mine prioriteringer. Jeg ser meg selv som en kulturbærer når det gjelder bunader og ulike mattradisjoner. Ikke rundvask.
Her tar vi ansvar for de områdene vi har behov for å dille med for vår egen skyld, og før sånne tradisjonsgreier pleier vi å ha en samtale i forbifarten hvor vi sammen bestemmer hvor lista skal legges.
Det glemte vi før påske, og jeg glemte helt å pynte med den ene påskekyllingen vi har, men vi kom oss da gjennom den høytiden på en fin måte allikevel.
Her var det forøvrig mannen som foreslo at vi skulle invitere folk vi liker på middag i påsken, og som fiksa det.
Og bortsett fra de 3 påskeharene ungene fikk av min mor var det lite som tydet på at det var påske her, men jeg hadde så fine gjester som ikke nevnte noe om mangelen på sånt.
Vi har heldigvis de samme innstillingene til sånne ting, den daglige utfordringen vi har er vel at vi trives med forskjellige grader av rot og rengjøring, men igjen- vi gjør det vi trives mest med selv, og er enige om en grunnleggende standard.
Jeg liker tradisjoner, men jeg liker ikke å styre, dille og ordne og nettopp derfor styres det veldig lite her hos oss. Hvor mye styr er det med bunader egentlig? Vaske skjorte og stryke ja.
Ikke det jeg tenker er en kjempejobb akkurat, men nå står jeg ikke og stryker den i timesvis heller. Utenom det? Ungenes skjorter strykes. Det er sånt arbeid vi deler på. Finklær har ungene stort sett allerede. De er jo i bursdager og lignende hele året og vi kjøper ikke inn antrekk spesielt for 17 mai. Må man det om man har penklær liggende?
Vi bruker hele dagen ute på arrangementer fra morgen til kveld. Ikke noe ekstra å vaske hjemme. Vi lager ikke middag 17 mai og lager ikke kaker med mindre vi sitter i 17 maikomite. Dette spises ute på fellesarrangement.
Jeg jobber 17 mai og vi har korpsbarn. Jeg synes likevel ikke det er mer styr enn en vanlig dag. Det er mye mer gøy enn hverdagene og det er mer stas, men det der med klagingen over alt som må ordnes skjønner jeg meg ikke på.
Noen synes sikkert vi er slappe tradisjonsmessig når vi ikke lager stort selskap hjemme og serverer treretters og pavlova og heller ikke vasker rundt huset denne dagen, men det får så være. Jeg skal sørge for mitt til å formidle tradisjoner likevel denne dagen på en litt annen måte.
Vi gjorde en nyttig øvelse i etterkant av en jul, der vi skrev ned de tradisjonene som er/var viktige for oss begge, og har siden jobbet etter den listen. Det viste seg at mannen min hadde helt andre forventninger til julen enn jeg trodde, og jeg hadde helt andre forventninger til 17.mai - alt preget av hvordan vi er vokst opp og hvilke familietradisjoner vi har vokst opp med.
Vi har gått på noen kræsjer med pyntenivå, jeg hater smådill og pynt, og mannen min ønsker seg til og med nisser på do. :hehehe: Men at det skal være bunad 17.mai, at det skal spises store mengder is, og at vi skal drikke champagne på kvelden - den holder stikk.
Jeg tenker at det er behagelig å droppe alt og spise Grandis istedenfor, men jeg velger å gjøre det for at barna skal ha noen referanserammer og tradisjoner. Og så gjelder det å være voksen nok til å snakke sammen om hvordan man skal prioritere og gjennomføre.
Jeg synes de tingene som nevnes i HI er såpass sjeldne (og for det meste såpass lite omfattende) at det neppe er all verdens å hente, i forhold til utbrenthet, på å droppe dem. Samtidig er det klart det er lurt å vurdere grundig hvor den berømte listen skal legges, og å se på hvordan oppgaver kan fordeles i familien, men jeg synes det ville være synd å kutte akkurat de tingene som faktisk skiller jul, påske og 17. mai fra andre fridager og langhelger i året.
Jeg tror at for de fleste er det hverdagskjaset som sliter mest, og det er sikkert mer komplisert å ta tak i det, men nettopp derfor tror jeg også det er mye nyttigere.
Og så tror jeg, rent prinsipielt, at det er veldig viktig å ikke kaste stas og moro ut med badevannet når man skal kvitte seg med stressmomenter. Heller vaske huset litt sjeldnere, og venne seg til å la oppvasken stå en gang iblant, enn å droppe påskeegg, julefrokost og adventskalender, synes jeg.
Jeg synes det er viktig å holde på tradisjonene, men tradisjonene endrer seg med oss og tilpasses våre behov og tid.
Jeg er eldst i min familie og jente og har ofte følt at det har vært mitt ansvar å ta vare på tradisjonene, men samtidig har det alltid vært viktig for meg å gjøre "våre" ting.
I tillegg er det jo kommet flere mennesker inn i min familie og flere tradisjoner som må tas hensyn til.
Jeg synes vi har klart det uten stress og mas, og håper at ungene mine vil ta med seg noe av det vi har videre.
Jeg synes HI har noen gode poenger men jeg vet ikke helt hva løsningene skal være. Det minner meg om min første samboer (forøvrig en selverklært feminist), som mente at det var nok å gjøre reint i huset hver tredje uke. Hvis jeg ønsket å gjøre reint oftere var det greit nok for han, men da var det ikke hans ansvar å delta...
Mye av dette er jo det hyggelige i livet. Men det kan være noen faktorer rundt som gjør at enkelte stresser mer enn de må. En del ting blir hauset opp kanskje mer enn de må, folk sammenligner seg med andre, og noen er veldig opptatt av at 'såpass må det være'.
Vi prøver å legge lista der den passer oss, og rekker vi ikke alt, så rekker vi ikke alt. Bursdagsstress har vi kjøpt oss fri for ved å feire det ute mange ganger, 17. mai har vi de to siste årene ikke 'feiret', men dratt på tur til Sverige. I år blir det derimot opplegg på skolen igjen. Vi kjøper kalender, men pynter masse med både hjemmelaget og bortelaget til jul og påske, og klarer ved skippertaksmetoden å få vasket både her og der i løpet av et år. Baking liker ungene, så det får de holde på med. Og hva andre gjør må nå de bare gjøre. Jeg blir sliten av hverdagen jeg, jeg vil heller se en serie sammen med mannen enn å vaske vinduer, og tenker at de kvaliteter som jeg vil stå for - den jeg vil bli husket for - ikke ligger i det at det må være perfekt eller best eller uovertruffen. For hvem gjør jeg det for da? For meg og familien? Eller for at andre skal mene at jeg er flink og har det på stell? Ungene mine liker at vi ordner og styrer sammen om ting. Men de liker også bare det at vi har tid sammen. Jo mer jeg rydder, vasker, fikser, ordner og stresser, jo mindre tid med dem og det jeg liker å gjøre. Så ' bra nok' prøver jeg bevisst å jobbe ut fra på alle områder i livet. Det er ingenting som tilsier at noen har noen fare her i gården.
Jeg tror det å stelle i stand til bursdager og høytider, lage koselige tradisjoner for barna, pynte oss med bunader på 17.mai o.l. heller er av det som gjør at jeg unngår sykmelding, framfor å drive meg mot en. Dette er ting som gir meg glede og livskvalitet, ting jeg gleder meg til og ser fram til som lyspunkt i hverdagen. Det som gjør meg sliten er når ting hoper seg opp på jobb, hoper seg opp i huset, jeg rekker ikke å ta tak i noe av det fordi det hele tiden er andre ting som skal rekkes. Selvsagt kan dette "andre ting" av og til være det koselige som jeg har nevnt, og dermed bidra til stresset, men da er det ikke først og fremst dette jeg vil kutte ned på eller delegere. Da er det desto viktigere å ta vare på det som gir meg glede, og heller effektivisere/delegere/kutte ned på det andre som tynger.
Eg trur nok at om 17. mai eller jul, eller egentleg kva ein har av tradisjoner blir eit ork og eit slet, bør ein ta ein kikk på kvardagen sin. Ofte er det der sliten ligg, men ein ser det ikkje før det kjem noko ekstraordinert på toppen.
Eg var der før, og vil aldri tilbake. Når stresset set seg så hardt mellom skulderblada at ein får vondt av å trekkje pusten, bør ein gå i seg sjølv litt. No er skuldrene senka betrakteleg. Det viktigaste eg har gjort er å kvitte meg med ting. Mindre ting= mindre rot, og dermed er kvardagen meir overkommeleg. Dessuten har eg byrja og sei nei. Nei til dugnad, verv etc. Maxgrensa er nådd, og eg må avslutta noko før eg kan ta på meg noko nytt.
Eg MÅ ikkje bake 7 slag, eg kan klare meg med familiens to favoritter. Eg MÅ ikkje stilla med 3- retters meny til familieselskap, det er lov å be om at dei tek med t.d. dessert. Eg MÅ ikkje stilla på alle dugnader, stands, komiteer, skulearrangement osv. Eg kan sei at eg stiller neste gong, men i i dag/ denne veka/ denne månaden/ dette året er for travelt.
Det skal vera kjekt og du skal ha lyst til det, det skal ikkje følast som ei plikt og eit ork.
Jeg er langt på vei enig med deg, men når jeg ser hvor mye tid en del bruker på adventskalendere, julegaver, julevask, julepynt, julemat, julekaker osv., holder på i ukesvis og samtidig er lei seg for at det er så travelt, så tenker jeg at det går an å ha hyggelige tradisjoner som er moro og stas uten at det skal bety stres og mas. Og det finnes så klart folk som kan klare alt dette og mer til uten at det blir stress og mas, men for de fleste så kan det være lurt å legge lista på et litt annet nivå.
Det viktige når man bor sammen med en annen er å bli enige om hva som er akseptabelt nivå på alle disse hverdags- og festtingene, synes jeg, slik at det at den andre ikke bidrar nok også blir et stress- og irritasjonsmoment. Hvis mannen min hadde insistert på at jeg skulle bidra til strøkent hus 1-2 ganger i uken, avansert søndagsmiddag, hverdagsmiddager fra bunnen av, adventskalender til to barn med små gjennomtenkte gaver eller aktiviteter osv. osv., hadde jeg himlet meg ut døren med limpistolen i hånden ganske raskt, tror jeg. Nå er han heldigvis ikke sånn, og det er vel mer jeg som har senket kravene i forhold til hva som er godt nok for oss. Jeg er fra et møblert hjem og en slekt der det er veldig klare formeninger om hvordan ting skal være.
For meg er det viktig å samle de jeg bryr meg om noen ganger i året. Men det er helt klart at jeg legger lista mye lavere enn mora mi. for det første er renholdet hetl ute å kjøre ifht tidligere generasjoner... :glis: Liftgardinenene mine har jeg aldri giddet å demontere for vask :eek: Ja, jeg vet ikke en gang om de kan vaskes?!
Menyen legger jeg opp etter hva som er lettvint, og som er klart når gjestene kommer. Jeg lager aldri mat som krever kokkelering etter at gjestene har kommet, ut over den siste finishen før servering. Jeg lager heller ikke de mengdene min mor mener er nødvendig. Hun vil ha "rikelig" - det skal være masse mat igjen etterpå slik at hun er sikker på at folk er mette. Jeg lager det jeg tror det går med, og av og til blir fatene tomme (og da vet man jo ikke sikkert om noen kanskje ville hatt litt til... Men der er jeg helt samvittighetsløs og tenker at de får heller spise mer kake).
Men noen ting har helt klart blitt mye verre fra da jeg var barn. Barnebursdager, f.eks. Nå er det helt vanlig her omkring at barn har 3 selskaper. Ett for klasse/barnehage, ett for familien, ett for vennefamilier. Adventstalendre har tatt helt av blant veldig mange, både i arbeid og i kostnader. Da jeg var liten, var det enten en kjøpt sjokoladekalender eller en med plastikkfigurer det gikk i . De som hadde hjemmelaget kalender fikk typ etpar smågodt i hver luke. Mens nå er det gaver i 24 dager som koster 20-100 kr pr dag, har jeg inntrykk av. Da jeg var barn, var sånt noe julegaver under juletreet. for ikke å snakke om gaveberget. Jeg husker t vi skrev lister over gavene vi fikk, og det var ikke mer enn at alle barn husket hver gave og hvem de hadde fått den av. Det tror jeg skulle godt gjøres at barna i vår familie klarer - enda de er ikke av de som får mest, akkurat.
Jeg tror ikke en gang det er særlig bra eller sunt, verken for barna, oss eller samfunnet.
Jeg blei visst så opptatt av å surmule at jeg helt glemte å si det Skilpadda og de som kom etter sa. Stas og moro er nødvendige lyspunkt som gjør resten gjennomførbart, så det ville være tull å kutte det ut. Når vi går gjennom hva som skal prioriteres her hjemme, så er sånne ting viktig. Vi skjærer ned til beinet om vi må, men det gjennomføres. Det blir kanskje ikke vaska noe særlig før pynten kommer opp, for eksempel. Eller vi utsetter riving av veranda enda lenger, fordi vi vil sitte på den i påsken. Sjøl om det betyr at vi kanskje ikke blir ferdige i sommer heller... Er det travle tider på jobb, så går jobb foran fram til en satt dato, og i den perioden er det sandkasse i gangen, tårn av reint tøy på vaskerommet og kjøpekake. Men kake - det skal vi ha.
Faktisk - fram til sommeren har vi én voksen som virker her hjemme. Huset er bomba, ingen gjør spennende ting med ungene, vi har ikke hatt annet enn nær familie på besøk siden seinsommeren i fjor. Vi gjør aldri noe særlig ut av 17. mai, og det har jeg savna lenge. Så i år , når det burde passe minst av alt, så skal vi ha noe enkel servering og kaffe og kake og be noen. Fordi vi trenger det.
Jeg syns det er hverdagen som er mest slitsom og at de hyggelige tingene er slitsomme fordi de kommer på toppen av hverdagen. Dersom løsningen skal være å droppe de hyggelige tingene så tror jeg at jeg legger opp først som sist. Det er bedre å ta inn at det faktisk er ganske slitsomt å være to som jobber 100%, ha to barn som krever oppfølging og hus som krever husarbeid og vedlikehold, men at det er sånn vi har valgt å ha det. Så får det være lov å sutre og klage litt en gang i blant uten at man får sykemeldingsstatistikker og alskens samfunnssorg i hodet. De fleste av oss er faktisk ikke sykemeldt.
Det skal da ikke være tabu å syns bittelitt synd på seg selv en gang i blant vel?
For å svare på spørsmålet ditt - nei, det synes jeg ikke vil skal. Men vi skal fordele arbeidet og eventuelt legge listen lavere. Hva er viktig og hva er mindre viktig.
Her er fordelingen hos oss (på de tingene du har spesifisert): 17. mai - Vi deltar ute på aktiviteter, men inviterer ikke hjem til oss. Eller jo, i fjor gjorde vi det. Da satte vi frem en flaske musserende sent på kvelden og koste oss med venneparet som var invitert. Ungene spiste is (fra boks) bunader - mannen stryker skjortene adventskalendere - kjøper kalender på Panduro. Har sluttet å lage kalender til tre barn. For mye styr. jul - jeg planlegger, han gjennomfører i stor grad (baker, vasker, handler etc) barnebursdager - som jul, det jeg alltid har ansvar for er gaver. Skulle gjerne delt mer på det, men innser at jeg liker bedre å planlegge hvem som skal ha hva enn å vaske gulv. påskeegg- HÆ? Hvor lang tid tar det å fylle et egg med godteri? Den der klarer vi begge.
Nei. Det kan tvert imot være en god medtringsstrategi for noen av oss. Eller i alle fall en nødvendig start på en sunn prosess. Det sier min gode venninne Adlitam. :nemlig:
Jeg tror ikke nødvendigvis at jeg har lista så mye lavere enn min mor, men vi prioriterer helt forskjellige ting. Vi hadde omtrent bare gjester til jul, og i den anledning det vasket hun hver millimeter av huset. Vi har hverdagsgjester jevnt over hele tiden, også i desember, og jeg vasker fint lite. Gjestene våre er jo her så ofte uansett, at det nytter ikke å gjøre inntrykk på dem med rent hus én gang i året. :knegg:
For min del så opplever jeg at det eneste som "virkelig hjelper" mot utbrenthet/utslitthet/overarbeid er å øve seg på å sette grenser. Er det ikke påskeegget som velter lasset er det svigermor er det sjefen er det forum.
Vi har et samfunn i dag hvor vi kan "gå så langt man vil" innenfor det meste. Da jeg vokste opp var det økonomien til mine foreldre som var en viktig begrensende faktor for hva de kunne gjøre (det var litt mer komplisert altså, men grovt sett. :humre: ) For min kjernefamilie, er det i hovedsak tidsbruken/arbeidskapasiteten som er begrensingen for hva vi kan gjøre.
Jeg har tilgang på helt annen informasjon enn min mor feks i forhold til matlaging. Hos henne var det stort sett oppskrifter fra ukeblad, famile og venner. Mens jeg har hele internettet. Jeg har også tilgang på å kjøpe helt andre ting. Både jeg og moren min er interessert i diverse DIY/hobby greier. Hun kjøpte i de fysiske butikkene hun hadde tilgjengelig, jeg handler på ebay, etsy etc
På mange måter vil jeg si at min mor var mye mer begrenset av ytre forhold enn jeg. Slik at for meg er det viktigere å styre de indre grensene heller enn å tenke på å drive med kollektiv bunadsstreik på 17.mai.
Jeg syns heller ikke man skal droppe tradisjonene, men jeg syns mange i større grad kan involvere mennene side. Selvsagt er det hyggelig å ordne julekalender og fest, det kan det jo hende at menn syns også.
Jeg syns øvelsen Saint og mannen gjorde var nyttig, for det er jo et paradoks at flere nevner at mennene i familien tror at det er/har vært mye mindre styr å fikse til jul enn det egentlig er.
Det jeg synes er litt slitsomt er at mannen ofte regner med at ting han hater å gjøre, men jeg synes er ok og kanskje til og med gøy dermed ikke er arbeid/slitsomt for meg. Dermed blir liksom nedvasken han gjør mens jeg handler inn til jula mer verdt, mens jeg jo bare har "kost meg på shopping". Selv om jeg jo har brukt mye tankekraft når det gjelder hva som skal handles inn, hvem som skal få hva og hvordan det kan gjøres på en mest mulig effektiv måte.
Jeg synes ikke vi er så verst når det gjelder prioriteringer når det gjelder høytider og tradisjoner. Selv om mannen nok har litt flere sånne "hva vil folk si dersom vi ikke har"-greier enn meg. Blant annet er det krise dersom hagen ikke ser perfekt ut før 17 mai og folk skal gå forbi huset vårt. Noen ganger må vi komme til kompromiss der den det er viktigst for må ta det største ansvaret, samtidig som den ene så klart ikke kan si fra seg hele ansvaret. Men når ting som liksom skal være koselig og kjekt bare blir stress, da gidder ikke jeg mer. Vi har blitt flinkere de siste årene å forberede oss i god tid, men det var vel nødvendig med tre unger i huset.
For min del er tradisjonene lite verdt dersom de ikke er en god opplevelse for noen i huset. Dersom ungene bare husker voksne som stresser rundt og er opptatt med forberedelser i stedet for gode minner av familien som hadde det kjekt sammen, så har vi prioritert feil. Noen ganger må jeg også vurdere hva ungene faktisk setter pris på. For i endel tilfeller kan jeg nok legge mer arbeid i det enn det de har behov for eller setter pris på.
Nå handler det vel en del om planlegging også dette her da. Hvis alle høytider og dager som skal feires alltid kommer som julekvelden på kjerringa med dertil hørende stress i siste liten, kan man jo tenke at dette er noe man bør ta tak i tidligere ved neste korsveg. Da kan det jo tenkes at familien trenger et årshjul slik som mange skoler, barnehager og foreninger har.
Det fikk vi virkelig oversikt over da vi gjorde øvelsen vår. Mannen min innså at det var mer arbeid i lage meny, planlegge og handle inn, samt tilberede maten enn det han hadde trodd. Og det å vaske bilen (aka kjøre til nærmeste bensinstasjon og lese avisen gjennom vaskehallen) var ikke like tidkrevende eller vanskelig - for ungene blir igjen hos meg, som også holder på med andre ting. :humre:
Det er vel spesielt for julen vi har tradisjoner som krever en del tid/forberedelser. I påsken drar vi enten til fjells eller til Spania, 17.mai er bare stress der og da, krever ikke noe særlig i forkant av dagen.
For julen har vi begge tradisjoner som er viktige for oss og videreføre og egentlig fordeler vi stort sett arbeidet mellom oss sånn passe greit. Hvor mye vi lager/baker avhenger av tid, krefter og lyst. Noen år blir det mye, andre begrenser det seg sterkt. Vi prøver å ha det ryddig, samt sørge for at vaskehjelpen kommer sånn rett før jul, men ellers er ikke akkurat husvask det jeg fokuserer på.
Jeg føler på ingen måte at det er tradsisjonene som 'knekker' meg de gangene det blir litt mye. Det er vel snarere jobben.
Nja, både og. Dersom man tidlig i april allerede planlegger og tenker på både påskemeny og 17. mai så tar det jo mye tid og tankekraft. Jeg har god erfaring med å ta ting litt tettere på. Da gjør jeg alt på kort tid, uten å ha stresset eller tenkt mye på det. 17. mai tar en dag, påskeeggene et kvarter, julegavene gjør jeg på to store handlerunder i slutten av november. Skulle jeg handlet julegaver fra august og tenkt julebakst fra oktober så hadde jeg blitt superstresset. Å gjøre ting tett oppi arrangementet er ikke nødvendigvis stressende, det kommer an på hvordan man er skrudd sammen.
Julegaver i slutten av november er å være ute i god tid, Polyanna. Stresset kommer når ALT gjøres siste helg før jul og siste julegave kjøpes kl 14 på julaften.
mai er den dagen jeg stresser aller minst med. Jeg passer på at barnet har noe å ha på seg, og møter opp for å gjøre min plikt på skolearrangementet når jeg har fjerdeklassing - det vil si aldri mer.
Jeg synes jo ikke jul og 17. mai og påske er noe i nærheten av stressende. Jeg gjør bare det som er hyggelig. Og det er jo hyggelig å styre litt rundt disse dagene synes jeg. Ofte sørger jeg for noen ekstra fridager i desember for å kunne gjøre julekoseaktiviteter med ungene. Det blir det det blir, det er ikke et mål i seg selv at alt skal være strigla og blåst, kosen er målet.
Jeg synes barnebursdager, fritidsaktiviteter møter med skole og whatnot og alskens "man får det jo til, det er bare snakk om prioritering"-aktiviteter man som foreldre forventes å delta på som velter lasset. Jeg tror vi blir fattigere dersom vi definerer høytidene som stress og kav og kutter dem ut.
Nei, sånn er folk forskjellifge selvfølgelig. Jeg så mer for meg at hvis man tar frem 17. mai-stasen i påsken og sjekker om man har sko til alle og om tøyet fortsatt passer, så løper man da kanskje ikke rundt 16. mai om kvelden for å kjøpe sko, men kan bestille dem i ro og fred på nett og få dem hjem i postkassa. Bunadskjorter kan jo strykes et par dager før også, man må ikke vente til fem minutter før skoletoget. :)
Jeg vil tro vi deler oss inn i tre grupper - de som koser seg med planleggingen, de som gjør som Polyanna og bare svosjer det til i siste liten uten å bruke energi på det, og de som av en eller annen grunn bruker veldig mye planleggingsenergi uten å egentlig like det.
Jeg er fan av at begge foreldre (dersom de bor sammen) finner ut hva som skal gjøres og så fordeler oppgavene. Den utfordrende biten er (ofte) for dama å legge listen lavere. Jeg er overbevist om at mange mener at mange ting absolutt må gjøres, som egentlig er unødvendig. Samtidig er det vanskelig å konkretisere hva som er unødvendig. Jeg mener grensen går ved hva som er mer strevsomt enn hyggelig, når man ikke har noen glede av gjøremålene, bare kjenner på pliktfølelsen. Å legge lista lavt krever bevissthet, en god porsjon delegering og prioritering, og ikke minst at man ikke legger sin personlighet og sin verdi i de ytre tingene. En burde slappa litt mer av og ta ting litt mindre høytidelig, tenker jeg.
Jeg er nøyaktig som deg. Planla mer før, men ble bare stressa av å tenke på det. Nå tar jeg alt i siste liten og tenker ikke på det før det. Derfor pakker jeg for eksempel samme dag som vi skal på ferie. Har aldri opplevd å mangle noe vesentlig likevel. Men det er klart, min måte å gjøre ting på forutsetter jo en jevn hverdag uten store skippertak, for jeg vet at det alltid er rene ting i skapene.
Jeg har et lavt ambisjonsnivå når det gjelder høytider. Det er jeg nødt å ha. Jeg har heller ikke vokst opp med en mor som driver med nedvask og sånt. Men å overlate ansvar for tradisjoner til mannen må jeg le høyt og lenge av. Han hadde ikke gjort en drit. Han gjør mye annet, altså, det er han som gjør rent, for eksempel, men han hadde aldri verken bakt eller pyntet eller noe som helst. Jeg gjør ikke mye jeg heller, men bittelitt mer enn "en drit".
For å svare på mitt eget spørsmål. Jeg ønsker heller ikke å droppe disse viktige tradisjonene i vår kultur. Jeg synes bare det er nødvendig å anerkjenne den jobben vi gjør som kulturbærere. I tillegg synes jeg at det bør være sånn passe likevekt i hva kvinner og menn bidrar med (totalt sett) i en familie. Jeg tror at disse tradisjonene er viktige for både kvinner og menn. Sikkert med mange unntak.
I dag har jeg forresten kjøpt ny bunadskjorte til datteren min og forsikret meg om at bunadskoene hennes passer. :sparke: Jeg reiser på en ukes ferie alene og dagen etter at jeg kommer tilbake skal vi i konfirmasjon.
Det ligger en viss makt i denne kulturbærerrollen også da. Det er ikke bare jobb. Man får jo faktisk i stor grad bestemme hva familiens tradisjoner skal være, i veldig mange familier har ikke mannen vært med på å utforme dette i noe særlig grad. Jeg tenker at hvis man skal forvente å dele på jobben må man også dele på godene, det vil si at man må bli enige om hvilke tradisjoner som er viktige og hvordan de skal opprettholdes i familien.
Jeg er enig i at det er viktig å være kulturbærere og at jobben skal anerkjennes. Men det er ikke alltid det er kvinner som gjør det, og kanskje kvinner også skal la menn gjøre det.
I ditt tilfelle ville jeg reist på tur uten tenke på bunaden i det hele tatt. Hadde jeg kommet på at bunaden burde sjekkes hadde jeg sendt en sms til datteren min selv og bedt henne prøve, og om sko og skjorte ikke passet måtte de fikse det. Mest sannsynlig hadde jeg ikke kommet på det, men de som var hjemme hadde kanskje kommet på det selv.
