Gjelder i hovedsak kvinner, men også mennene her inne.
Etter å ha studert (nesten pinlig intenst :flau: ) en vakker kvinne på en kaffebar med 3mm hårklipp, har jeg tenkt på om jeg kunne gjort det samme. Men etter noen dagers tenkning har jeg landet på at jeg ikke kunne tenke meg det, det er for drastisk.
Jeg har gjort det flere ganger i løpet av ungdomstida og elsker det.
Men kunne nok ikke gjort det nå og forventet å bli tatt seriøst på jobb. Dessuten trenger jeg håret til å balansere ut dobbelthaka jeg har fått siden sist. :p
Jeg er ikke "vakker kvinne", og jeg tror 3 mm hår bare ville understreket det. :knegg: Så nei, jeg hadde ikke klippet av meg håret om det ikke var nødvendig av en eller annen grunn.
Jeg kjenner en som egentlig kler 3 mm bedre enn 40 cm, men hun er pen med det lange håret også. Jeg kunne ikke gjort det. Jeg har hatt 3 cm kort hår, og selv om det var kult, var jeg ikke så pen, da.
Jeg har gjort det - ikke fullt så kort over det hele, frisøren nektet å ta alt på toppen, så det var vel en cent der. Det var veldig kult, og jeg fikk mange positive tilbakemeldinger. Men jeg følte meg litt butch, så jeg kommer nok ikke til å gjøre det igjen i voksen alder.
Jeg vet ikke helt. Det hadde ikke kostet meg så mye å gjøre det, men da hadde det vært for å være tøff eller kul eller noe. Jeg blir ikke vakrere av det.
Jeg har gjort det flere ganger, og syns egentlig at jeg kler pinnkort hår like godt som langt. Ikke helt skinna altså, men bare noen få cm. på hodet. Det er dog mer behagelig med langt hår, fordi det ser bra ut uke etter uke etter uke. Kort hår krever veldig hyppig klipping, og det er derfor jeg har spart ut til langt hår igjen hver gang. Nå drømmer jeg om å klippe det igjen, men familien er ikke med på notene, så jeg venter litt.
Jeg mener å huske om en bruker hvis mann tok ansvar for familieklippen før en 17.mai, og alle, inkludert mor?, endte opp med 3-5mm klipp. Sånn apropos tradisjoner mener jeg.
FOr min del er vel håret en stor del av min identitet, jeg har klippet meg kort flere ganger, men har nå landet på at langt hår er meg. Det handler kanskje om å ønske seg noe annet enn det man har?
Jeg kan signere denne i sin helhet. Bortsett fra at jeg hadde like langt (kort) over hele hodet, men lang lugg. Jeg var vel 16-17, og følte meg skikkelig kul og tøff. Hadde aldri gjort det nå, blir i det hele tatt mindre og mindre åpen for drastiske forandringer på hårfronten.
Jeg har gjort det en gang før, og det skjer aldri igjen.
Selv om jeg får veldig lyst når jeg ser damer med kjempe stilig kort hår. Jeg har virkelig vurdert det flere ganger, men klarer heldigvis å la være. Kort hår er ikke noe bra på meg!
Jeg er ekstremt konservativ i hårveien, men jeg ser ikke bort fra at jeg kunne kledd noe sånt. Jeg grøsser dog ved tanken på utsparingsfasen. Bill.mrk. «Veldig mye hår»
Jeg har hatt 2 cm langt hår. Jeg tror at jeg har for mange arr i hodebunnen til at jeg ville kledd enda kortere, men hodefasongen fikk jeg skryt av da.
Jeg har akkurat klippet håret mitt mye kortere enn det har vært på årevis, bare beholdt luggen, og har tenkt tanken på helkort flere ganger. Jeg er ikke "redd" for å gjøre det, og håret mitt vokser fort, så hvis jeg angret, ville det gå forholdsvis fort over. Men jeg synes (for min egen del) at det ville stilt ganske store krav til stilige klær og ordentlig sminke på daglig basis, så jeg tror ikke jeg ville tatt jobben med det.
Jeg hadde veldig kort hår da jeg var 21-22. Varierte mellom knallrødt og svart. Voldsomt krevde å vedlikeholde med masse klipping og farging, syntes jeg. Det var kult, men ikke noe jeg ville hatt nå (ansiktstrekkene mine har nok seget litt siden den gang :humre:), og jeg hadde nok slitt med å bli tatt seriøst på jobb. :knegg: Bortsett fra det med litt tidkrevende hårvask og tørk synes jeg det er mye mer lettvint med langt hår også.
Og utsparingsfasen. :skremt: Sist jeg sparte ut så var det heldigvis på mote med tynne, doble hårbånd, og det reddet meg i den verste sparefasen.
Det er 18 år siden jeg hadde så langt hår som jeg har nå, og jeg ville ikke klippet meg helt "ørnulf"( det var det vi kalte det da jeg gikk på skolen for mer enn en generasjon siden)nå.
Kort blir det etterhvert, men det er veldig lettvint å bare dra alt bak i hestehale og slippe all styling.
Mine korte frisyrer krever også tøffere oppdressing og akkurat nå er hestehale passe.
Eg stemte ja, men eg har aldri gjort det før. Har hatt veldig kort før og var superfornøyd, men det var ikkje type 3 mm. Skal klippe meg kort igjen (når eg får ut fingeren og bestille frisørtime), men veit ikkje endå kor kort det blir. I følge frisøren min har eg visst ein nydeleg hodefasong som kler kortkort hår. :blafre:
En periode (slutten av 80-tallet - vgs) hadde jeg tre millimeter på toppen av hodet i kombinasjon med ei lang flette nedover ryggen. Jeg husker ennå kommentaren jeg fikk fra ei eldre dame som var "dofølge" under en eksamen. I stedet for å "tutttue" over sveisen, komplimenterte hun meg og sa hun skulle ønske hun hadde turt å gjøre slik da hun var ung. :hjerter:
Nuvel - for å få til en mer normal frisyre, ble det til at alt håret ble klippet og så barbert av, for å starte på nytt. En lang periode var det far min som gikk over hodet med barbermaskina.
En mer normal frisyre ble det på begynnelsen av 90-tallet - da hadde jeg kort hår på ene halvdelen av hodet og langt på andre halvdelen. :sparke:
Akk ja. Nå har jeg snart kommet meg halvveis på veien mellom 40 og 50. Jeg drømmer ennå om å barbere av meg alt håret, men har måttet innrømme at mann og sønn er mer konservative enn mor, så nå nøyer jeg meg med (veldig) kort dameklipp. (Frisøren "min" har sagt hun syns det er moro å klippe meg, for jeg er ikke redd saksa. :knegg: )
Nei, det tror jeg ikke jeg ville kle. Kjenner to som kler det veldig godt, med fin hodefasong, høye kinnben og veldig pene trekk. Men de fleste ser vel bedre ut med litt hår.
Nei, det er nok ikke helt meg, for å si det forsiktig. Jeg har hatt det samme lange håret siden jeg var 9 og måtte klippe meg kort for å få lov til å ta hull i ørene. :knegg:
:knegg: Jeg inngikk relativt nylig en avtale med åtteåringen min om at hun fikk ha pannelugg bare om jeg også fikk klippe resten av håret hennes ganske mye kortere. (Rasjonalet var at håret hennes var blitt fryktelig slitt og pistrete og trengte en generalopprydning, og siden jeg ikke er begeistret for pannelugger og hun veldig gjerne ville ha, så jeg mitt snitt til å sette hardt mot hardt.)
Nei, det vil jeg ikke. Jeg har hatt kort hår, guttekort, men ikke militærklipp. Jeg har så lite hode at det ser litt kårni ut. Men jeg syns mange kvinner ser supre ut med veldig kort hår.
Nå ville jeg nok ikke gjort det, håret er en veldig stor del av min identitet på en måte? Men hår er jo bare hår og i ungdomstiden gjorde jeg dette, klippet det pinnekort og farget det knall orangsje. Da hadde jeg mørkebrunt krøllete hår til midt på ryggen hehe.
Men skal ha en spesiell ansiktsform for å kle helt pinnekort hår og jeg føler jeg ikke er helt der!
Jeg har ikke prøvd helt millimeterkort, men har sjelden hatt mer enn 10 cm lengde på håret. Aldri hatt langt.
Hadde ikke gjort noe å ha det helt pinnkort, det er jo bare hår og jeg har ikke identiteten min der.
Jeg har hatt veldig kort hår, og synes egentlig det var dritkult, følte meg som Twiggy. Mann og Sønner hadde dog grått modige tårer om jeg klippet meg helt kort nå, så jeg lar være av familiære hensyn. :knegg:
Eg har gjort det ein gong, som 18-åring, og gjer det ikkje igjen. Det var praktisk og kult og opprørsk på ein fin måte då, men kledeleg? Nei! Og som voksen vil eg ha ein litt anna stil. Eg går ikkje i adidasbukser med knapper langs sida lenger, heller.
Jeg har tenkt på det noen ganger. Jeg har ganske tynt hår som slites fort, og oppdaget mine første grå som 25-åring. På dager der håret er som verst er det en deilig tanke, men jeg tør ikke gjennomføre det. Sist jeg klipte meg kort ba jeg frisøren om å få en pixiesveis. Det visste hun faktisk ikke hva var, men jeg forsøkte å beskrive det som best jeg kunne. Vel, det ble ikke helt som Michelle Williams, så nå gjør jeg et siste krampaktig forsøk på å la det vokse seg langt. Hvis det ender med at jeg kaster inn håndkleet, skal jeg ikke se bort i fra at jeg tar mot til meg og faktisk gjennomfører.
Nei, ikke hvis jeg ikke måtte. Jeg hadde piggsveis når jeg var 10 etter at jeg insisterte, det var ikke et spesiellt vellykket prosjekt. :hehehe: Siden har jeg hatt minst skulderlangt hår. Jeg har rart hode.
Jeg har langt hår nå. Og jeg er dritalei av det. Så i morra skal jeg klippe meg. Ikke bare tuppa liksom, men jeg skal bli kort-kort igjen. Det skal bli så godt.
Jeg har ikke sagt noe til mannen. Han synes visst at langt hår er det aller fineste, og vil ikke like at jeg klipper meg kort igjen. Men jeg bestemmer heldigvis over håret mitt selv da. :D
Jeg har gjort det en gang i tenårene, men tror ikke jeg kommer til å gjøre det igjen. For et par måneder siden klipte jeg av meg ca. halvparten av lengden på håret, så nå har jeg hår ned til skuldrene. Det føltes ikke så drastisk, for jeg har jo fortsatt litt lengde på det.
Jeg kunne fint ha gjort det, det er jo bare hår og det vokser ut igjen. Men jeg hadde ikke blitt særlig fin, jeg har for rundt ansikt til å kle kort-kort frisyre. Og så liker jeg å ha litt lugg, så jeg ville nok valgt litt lengde oppå og lang lugg.
Men sånn ellers, så har jeg et veldig rolig og avslappet forhold til håret mitt. Det vokser som ugres, og det er jo bare hår liksom? :vetikke:
Jeg innbiller meg at det kreves "Klassisk skjønnhet" (evt kombinert med lite hode) for å kle noe slik. Jeg har markante trekk i form av store, stirrende øyne og litt stor nese - så jeg tror ikke kort hår har jobbet MED meg - men jeg synes det kan være veldig fint på enkelte.
Jeg ville ikke gjort det frivillig. De små pjustene jeg har ønsker jeg å beholde. Det vokser så lite og så sakte at det hadde tatt lang tid å få det passe langt igjen, og jeg har kort hår.
Om jeg kunne gjort det?
Joda, dersomd et ville ført til en universal kur mot kreft eller noe slikt.
Ellers, nei. Da beholder jeg håret mitt som det er.
Nei, det kunne jeg ikke ha gjort med mindre jeg måtte på grunn av sykdom/tilstand. Jeg er ikke veldig opptatt av hår, men syns gjerne at helt kort hår/barbert gir et røffere uttrykk, og jeg er ikke en veldig røff person så det hadde blitt feil å valgt en slik frisyre for mitt vedkommende. Det finnes absolutt de som kler dette, men neppe meg som godt kunne bli tatt for å være en gutt uten langt hår og med hamsterkinn som lettere kan kamufleres med lengre hår :humre:
Det hadde virkelig ikke passet meg. Har stort hode og rundt fjes. Pluss at jeg har mye og tykt hår. Sveisen hadde nok fremhevet at jeg er overvektig og hadde sett ut som om jeg hadde gått med hjelm tror jeg.
Nei, absolutt ikke. Jeg er ikke en pen kvinne, særlig med alderens spor og denne evige voksende ørnenesen, men har tidvis flott hår. Jeg hadde fått en skikkelig identitetskrise om jeg måtte fjerne håret av en eller annen grunn.
Ja, hvis jeg hadde kledd det hadde jeg kanskje gjort det. Kanskje, fordi jeg gidder jo aldri å gå til frisøren og dille med slikt, så på grunn av det hadde det neppe vært en god idé. Men jeg synes ikke det er skummelt eller noe, og synes det er veldig kult på de som kler det.
Jeg har alltid vekslet mellom veldig langt (type til rumpa) og veldig kort, så ja - jeg kunne gjort det. Men ikke akkurat nå, da jeg har spart i ett års tid for å få det langt igjen.
Mitt hår vokser som gress og jeg gjør stadig forandringer. Som her en kveld jeg stod å rettet håret, hadde den lange luggen ned i ansiktet (som var like langt som det andre) og plutselig fikk det for meg at jeg skulle klippe kort lugg selv. :humre:
Denne reaksjonen hadde jeg også. :knegg: Hun er en av de vakreste jeg har sett, tror jeg. Jeg tror dog hun har rett i antagelsen om at håret bør være som det er.
Gjorde det flere ganger i tenårene, og kledde det forsåvidt godt. Nå er jeg ganske mye rundere i ansiktet og tror ikke det hadde blitt så kledelig, så ville ikke gjort det nå.
Ja, det har jeg tenkt på, men ikke gjort. Krysset av for det siste, dog går det egentlig ikke på at jeg tør eller ikke. Jeg har bare ikke gjort det, men vært fristet noen ganger i livet. Hadde sikkert blitt kult! har egentlig alltid hatt langt hår utenom en kort periode med hår litt under ørene. Det var stilig, og likte det godt, men å klippe meg hver 5 uke utgår rett og slett.
De få gangene jeg har klippet hået mitt har jeg angret som bare det. For 2 år siden hadde jeg hår ned til rompa, og klippet det til skuldrene. Jeg angret med en gang. Nå har jeg like langt hår igjen, og jeg vet at jeg kommer til å ha det resten av livet. (Jeg nevner ikke evt sykdommer.)
Jeg har for flatt bakhode til å ha så kort hår. Jeg er nok for rund i ansiktet også.
Jeg følte meg vill og gal når jeg klipte bob, der har du meg. :knegg:
Jeg syns forøvrig ikke maskinkort hår på jenter er flatterende. De som kler det er gjerne de samme jentene som kler alt, de som får en striesekk til å se ut som siste skrik.
Gjorde det da jeg var ca 18. Hadde 3mm da jeg møtte mannen min. Og lillesøsteren hans klippet alle barbiene sine som meg fordi hun syns håret mitt var så fascinerende. :knegg:
Kunne jeg gjort det nå? Nei. Jeg veier 20kg mer enn da og ville ikke kledd det nå. Da jeg hadde så kort hår kledde jeg det godt syns jeg.
Jeg har samme holdning som 007. Kunne helt fint ha gjort det. Ser for meg at det verken er kledelig eller pent på meg, men det er kun hår og kun et spørsmål om tid når det vokser ut igjen.
Jeg ser veldig lite feminin ut allerede, og en frisør anbefalte meg nettopp derfor å ha litt lenge. Men om jeg hadde hatt et pent ansikt og hodeform (ikke dobbelthake) som kledde det, så kunne jeg god ha gjort det. Jeg synes det er fint!
Jeg tror jo ikke at så mye av identiteten min ligger i håret, men mye av den jeg forventer å se når jeg ser meg i speilet er der. Samme med at jeg forventer en som er høy, relativt slank og med små pupper. Da jeg ammet og hadde sånne digre praktpupper så syns jeg jo de var flotte, bevares, men de var jo helt fremmede og slett ikke MINE.
Utseendet er jo også en del av hvordan man oppfatter seg selv. Jeg prøver å se for meg meg selv som knøttliten, timeglassformet blondine med piggsveis, for eksempel og det er jo helt umulig å tenke seg at det kunne vært MEG.
Jeg skjønner hva du mener. Jeg kan ikke heller se for meg å være en knøttliten timeglassformet blondine med piggsveis. Og jeg var heller ikke meg selv med digre ammepupper. :)
Håret er selvfølgelig en del av utseendet og selvoppfattelsen. Men når noen kaller det for en stor del av identiteten, så tenker jeg at de legger mer i betydningen av håret sitt enn jeg gjør. Da ser jeg for meg at det er folk med hår ned til bukselommene, eller folk med veldig stort krøllete hår, eller en veldig sjelden og spesiell farge, eller at de ordner og styler det veldig mye eller noe. Mitt hår er fint og tykt og funker bra, men det er ikke noe voldsomt spesielt eller uvanlig eller identitetsskapende med det, verken fra naturens side eller hva jeg gjør det til selv.
Nå har jeg kort-kort hår til vanlig også, og det er meg, på alle måter, så det vil selvsagt være en mye mindre drastisk endring for meg enn for dere med langt hår. Jeg har heller hetta for å få for mye hår og klipper det superkort så ofte jeg kan!
Slik er det her og, håret mitt er såpass lite bemerkelsesverdig at det neppe er det folk legger først merke til, eller husker spesielt ved meg.
Men for mange kan det nok være identitetsskapende, der hårsveisen blir som et kjennetegn, eller et varemerke. Som for eksempel Eli Hagen, Åse Kleveland, Nora Brockstedt, Sinead O'Connor eller Timoshenko. Utseendet deres ville bli totalt forandret, eller personligheten ville ikke bli understreket på samme måte, om de fikk en helt annen hårsveis.
Så finnes det også andre der det nettopp er stadig skiftende hårsveis, -lengde og -farge som er en del av identiteten.
Mitt hår er ikke oppsiktsvekkende på noe som helst vis, men det er jo en del av en helhet. Jeg hadde hatt et helt annet uttrykk med kort hår. Jeg er liten, mørk og langhåret, til forveksling lik den jenta som kom kravlende ut av brønnen i The Ring. Hun hadde jo ikke vært like skummel med en kort pixiecut. :knegg:
Som fjortis var jeg opptatt av og gjøre mine egne ting, så da hadde jeg nok glatt kunnet skrellet hode (og farger der råsa). Nå som jeg er blitt gammel og konservativ er det helt utelukket. Jeg har mye og langt hår og det er en veldig stor del av utseendeidentiteten min.
Men det hele er jo en vane da, også når det gjelder utseende.
Jeg har hatt veldig likt hår som deg (men en annen farge) og det var jo helt klart slik jeg forventet å se meg når jeg så meg i speilet. Men nå har jeg gradvis endret hårfrisyre og jeg forventer ikke å se meg med samme hårpryden nå som da. Jeg følte meg også fremmed med de store ammepuppene, men med tiden har jeg gradvis blitt barmfager og nå er jo det meg.
Knøttliten kan jeg aldri bli, så det er klart helt fremmed. Men blond kan jeg jo bli, timeglassformet er jeg mer usikker på. :knegg: Noe annet er hva man trives med, hvordan en liker å se ut og hva en føler at en kler.
Det er litt interessant dette, hva man knytter sin utseendeidentitet til. Håret mitt er en liten del av det for meg, men en stor del av det for andre, tror jeg.
For min del er jeg mest hjemme i øynene og kroppsfasongen, tror jeg. Øynene fordi de oftest blir komplimentert, og fasongen fordi jeg har brukt lang tid på å venne meg til at dette er meg, men har endelig landet og er komfortabel.
Det lange håret er nok en del av min identitet også - pussig nok, egentlig, ettersom jeg er en skikkelig sjuske når det gjelder hårstell, frisyrer, remedier og det meste. Kjenner også igjen det Maverick skriver om øynene - og kroppsfasongen er også en del av pakka, tidvis til frustrasjon. Ellers har jeg alltid vært Hun lille, og det henger veldig igjen, det også.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.