Dette leserinnlegget i Aftenposten gjorde veldig inntrykk på meg da jeg leste det tidligere i uken. Det er skrevet av en ung mann, som tilsynelatende hadde «everything going for him», men som bestemte seg for å ta livet sitt. Han forteller om planlegging, tilrettelegging og logistikk for at selvmordet skal sende akkurat de rette signalene og berøre omgivelsene akkurat passe mye. Selvsagt er flinke menn også flinke når de skal ta livet sitt. Åpenbart gikk det ikke helt etter planen.
Årsaken til at han skrev innlegget var denne reportasjen fra A-magasinet. Der står det bl.a.:
Hver måned tar i gjennomsnitt seks unge menn mellom 20 og 30 år livet sitt. Hver måned. I 2012 var det 63 selvmord bare i denne aldersgruppen. Samme år var det 28 drap totalt i Norge.
Seks menn i måneden! Som dør! Så kommer mørketall og mislykkede forsøk, med de konsekvensene det har, i tillegg. Over dobbelt så mange mennesker dør av selvmord som i trafikken. Hvor er engasjementet?
Eg synest det er veldig bra at Aftenposten tar opp dette. Det er så lite snakk om sjølvmord, fordi ein er redd smitteeffekt. Det står til og med noko om det i Vær varsom- plakaten. Men det å teie i hjel problematikken, er kanskje like ille. I alle fall for dei som står oppi det, både dei som har det vanskeleg og dei pårørande.
Tidvis kommer det jo fryktelig overraskende på. Jeg hadde en kollega som går rett inn i kategorien "ung og vellykket mann", men min kollega klarte det. Vi skjønte ingenting, og det gjorde visst verken foreldre eller venner heller. Det var fryktelig trist, men siden vi ikke fikk noen forvarsler, så føles det vanskelig å tro at man kunne gjort noe annerledes.
Det er fryktelig mange. Jeg får ikke lest leserinnlegget på grunn av Aftenpostens teite abonnementsgreie, men jeg leste reportasjen og fikk tårer i øynene. Seks unge menn hver måned er fryktelig mange. Hvorfor er det unge menn i den aldersgruppen? Hva er det som skjer som gjør at vi ikke greier å ivareta dem?
Jeg tenker at det er litt av samme grunn som "de flinke jentene som blir utbrent", men at det får litt annet utslag. Og siden det er relativt vanlig, så føles det som et reelt alternative.
Det er vel ofte sånn at de typisk ikke har barn, og dermed færre forpliktelser.
- Jeg skrev dette innlegget fordi jeg vil at vi skal våge å være mer åpne om selvmord. Jeg tror ikke det er farlig, jeg tror det kan være selvmordsforebyggende, sier han.
Noe av grunnen til at det er litt lite fokus på dete feltet, har vel tradisjonelt vært en frykt for smitteeffekt - at noen faktisk skal komme på selvmord som en god idé når de leser om det. Jeg vet ikke om denne tankegangen er i ferd med å bli litt foreldet, men jeg håper det.
Det er i hvert fall fryktelig skremmende å høre om hvor rasjonelt disse mennene tenker rundt selvmordet. Som for eksempel (etter å måtte avlyse en tur som kjæresten hadde gledet seg til):
- Da følte jeg meg maksimalt mislykket. Hun hadde gledet seg sånn, og jeg kunne ikke reise fordi jeg slet med depresjon og å komme meg på jobb. Da gikk jeg hjem og laget et regnskap, hva taler for og hva taler imot at jeg skal dø. Jeg mente det var mest som talte for, og da tok jeg avgjørelsen. Resten var bare logistikk, sier han.
Det er på en måte sjokkerende, men samtidig så selvsagt at de forholder seg til planleggingen av sin egen død på denne måten.
Jeg kjenner også til et par tilfeller, av slike som har lykkes og fått alt til. Populære, flinke, hyggelige, sosiale.
Jeg tenker litt at dersom veldig mye av selvbildet ditt er knyttet opp til at du skal være alt det, så blir det både skrekkelig slitsomt og skrekkelig sårbart.
I veldig mange av desse tilfella Aftenposten har presentert, er det jo ekstremt flinke folk som er dyktige, men som stiller veldig høge krav til seg sjølv.
Det ER en påvist smitteeffekt, bare så det er helt klart. Det er særlig smitte i ytre kjentskapskrets til den som tar livet sitt. Derfor bør man aldri omtale metoder konkret. I mitt nærmiljø er det flere konkrete eksempler på smitte, der noen har gjort nøyaktig det samme som den som tok livet sitt, basert på media eller snakk i omgangskretsen.
Det var ei sjølvmordsbølge i Tyskland etter at Unge Werthers lidelser blei gitt ut, på 1700-talet. Og det er dette som framleis ligg bak denne tenkinga.
Eg kjenner til eit tilfelle kor ei ung, vellykka jente tok livet sitt og kor det konsekvent blei sagt at ho "forulykka" i gravferda. Det var familien sitt ønske. Men det var veldig spesielt, fordi alle vi som satt i kyrkja, visste jo at det ikkje var ei ulykke. Men det seier litt om kor sterke tabu det er rundt dette.
Eg trur desse tabua fører til at folk som slit med sjølvmordstanker kjenner seg meir aleine. Og eg trur at det at slike som Oddvar Vignes står fram og fortel om at ein har eit sjølvmordsforsøk bak seg og at livet igjen er verdt å leve, kan gi håp til folk som har slike tankar. Det viser jo at ting har blitt betre for andre.
[quote] 2.4.2 Varsomhet ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk Ukritisk og uheldig omtale av selvmord og selvmordsforsøk i det offentlige rom kan føre til økt forekomst av selvmordshandlinger, særlig blant unge. Det er særlig når et selvmord hos en ungdom i nærmiljøet, eller en kjent person i det offentlige rom, omtales på en sensasjonspreget, dramatiserende eller romantiserende måte at slike såkalte smitteeffekter kan oppstå. Man tenker seg at smitte oppstår gjennom at andre unge overidentifiserer seg med den avdøde og finner sterke likhetstrekk mellom sine egne problemer og sin egen situasjon og føler seg tiltrukket av å løse pro blemene på samme vis som avdøde. Selvmord kan også oppfattes som mer attraktivt når avdødes egenskaper og handlemåte glorifiseres.
[size=3][/size]
Konkret omtale
av selvmordsmetoder, sted for handlingen og andre detaljer kan også senke terskelen for selvmord i ungdomsmiljøer som er berørt. Det er altså viktig å utvise varsomhet ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk i det offentlige rom. Selvmord bør imidlertid ikke forties og tabuiseres. Åpen og nøktern informasjon om hva som har hendt (men uten detaljert omtale av omstendigheter og metode) bør formidles til alle berørte i ungdomsmiljøet og på skolen der avdøde gikk. Samtidig bør det formidles korrekt informasjon om hvilke alvorlige personlige og psykiske problemer selvmord som oftest henger sammen med og at selvmord er en tragisk utgang på slike problemer. Det bør gis god informasjon alternative løsninger og om tilgjengelige hjelperessurser og det bør også vurderes om terskelen for å få tilgang til hjelp bør reduseres for en kortere periode. Omtale og minnestunder i skolen eller andre steder bør ha et nøkternt og empatisk preg uten idyllisering av selvmordshandlingen. Selvmord må omtales som et tragisk problem og ikke som en løsning. Det bør pekes på løsningsmuligheter selv ved problemer som kan oppleves uløselige. Lokalt ansvarlige bør samarbeide med lokale massemedier med mål om formålstjenlig og ansvarlig medieomtale av hendelsen
[/quote]
Fra sitatet til Pelle: Det er særlig når et selvmord hos en ungdom i nærmiljøet, eller en kjent person i det offentlige rom, omtales på en sensasjonspreget, dramatiserende eller romantiserende måte at slike såkalte smitteeffekter kan oppstå.
Ja, og det var nettopp det som traff meg så veldig i leserinnlegget. Nettopp fraværet av sensasjon, drama og romantikk. Det var heller ingen omtale av metode i innlegget. Kanskje bør den offentlige debatten dreie seg om årsaker, forebygging og sammenhenger, men jeg tror mer åpenhet er viktig på tross av frykt for smitteeffekt.
Jeg har lest at antall selvmordforsøk er 10 ganger høyere enn antallet selvmord som begås. Det vil si 5000 selvmordforsøk i året. Basert på folks reaksjoner om man er åpen om selvmordstanker/forsøk, så vil jeg absolutt si at dette er for lite belyst. Det er da dramaet stiger til sensasjonspreg, og det er da vi ender med tabloide fremstillinger av alt som har med selvmord å gjøre. Folk dør av dette, det er et problem. Allmennheten trenger faktisk mer kunnskap om emnet, det nytter ikke å legge lokket på alt.
Jeg tenker av og til på dette med 'perfeksjon' i samfunnet som ideal. Vi har jo diskutert dette i flere andre tråder i forbindelse med alle krav man står ovenfor. Men det er kanskje i ferd med å bli et slags 'samfunnsproblem'. Livet skal være så perfekt på alle områder. Studier, jobb, utseende og kropp, partner, bryllup, økonomi, barn, hus og hjem and so on. Vellykkethet, kontroll, idyll og 'lykke'. En konstant streben etter noe, men sjelden fokus på å være fornøyd med ståa som den er. Aksept for livet i seg selv.
Og hva kan man gjøre for å oppdra barn til voksne folk som klarer å se at alle impulser man får fra verden, bare er biter av en helhet, som som regel har sin bakside de også. At perfeksjonismen i seg selv ikke er lykkegivende. At du er god, selv om du ikke er best, at du betyr noe og er viktig, selv om du ikke er perfekt. At lykke ikke er evig tilstand, men fine øyeblikk som dukker opp av og til, som du ikke kanskje klarer å se uten å ha hatt litt motstand i ny og ne. Og det å ha noe å leve for og klare å se verdien i livet og egen eksistens, uten at det blir målt på noen måter. I et målsesamfunn som vårt, er det mulig å ikke sammenligne oss med noen, og bare være tilfreds?
Alle må vi ha noe som driver oss. Det varierer fra person til person, men noe som gjør at vår eksistens betyr noe - i det minste for oss selv.
Dette er et veldig vanskelig tema, og jeg tror det er endel uheldig forventninger og et opplevd press fra samfunnet og seg selv om hvordan man selv skal lykkes, som ofte rammer de unge hardt.
Men jeg mener å ha lest at antall selvmord øker om våren, det stod vel i Aftenposten i dag at enkelte får en forsterket opplevelse av egen mislykkethet når alt rundt skal være så lystbetont og fint. "Ja visst gör det ont när knoppar brister..."
Når man vet alt dette undres jeg over at man ikke har holdningskampanjer på denne tiden av året? Man trenger ikke snakke om selve temaet, selvmord, men oppfordre til å snakke sammen. Kontakte noen og dele tankene sine. Ikke bære på alt alene.
Men det er vel muligvis faren for å påvirke noen i negativ retning.
Så fryktelig vondt, at noen ikke ser en annen vei ut. :(
Jeg hadde tenkt at jeg skulle skrive et godt innlegg om balansegangen mellom god og farlig dekning av selvmord, men jeg fant nettopp ut at en bekjent nettopp har gått bort. 35 år og orket ikke mer. Bare trist nå. Søsteren skrev de fineste ordene på FB. :hjerter:
Selvmord er skremmende... Jeg har dessverre kjent en god del mennesker som har valgt å avslutte livet sitt, og en av disse går rett inn i kategorien vellykket ung mann. Det var ingen forvarsler, ikke noe som skulle tilsi - det kom som lyn fra klar himmel. Og i ettertid så de etterlatte alt alt var organisert og tilrettelagt så de skulle få en så enkel jobb som mulig å rydde opp etter ham.
Det er skumle, og veldig vonde, greier, og man sitter igjen med mange hvorfor og få aha, jeg forstår. :sukk:
Det er så vanskelig å forstå at de tenker at verden og deres nærmeste har det bedre uten dem. At presset/frykten/smerten blir for stor kan jeg fatte, men ikke at de mener det er bedre for omgivelsene at de er borte. Bedre enn det tapet og den sorgen familie og venner vil oppleve ved å miste.
Pappaen til en av klassevennene til Guttungen valgte å avslutte livet for noen år siden. Det gjorde veldig inntrykk, og Guttungen kan ennå finne på å spørre om dette - hvorfor slikt kan skje.
Det er søren så vanskelig å forklare et barn at noen ganger blir voksne så fortvilet oppe i hodet sitt at de tror barna vil ha det bedre om de dør...
Ja, det er kanskje rart? Men det er vel så enkelt som at jeg ikke klarer å forestille meg at jeg heller vil miste noen av de jeg er glad i enn å ha dem i livet. Sånn fra mitt eget perspektiv, altså. Jeg kan jo se for meg at jeg kan ønske at noen jeg er glad i får slippe å leve mer, for deres egen skyld. (Tror jeg, i hvert fall. Jeg har ikke vært i den situasjonen.)
På hvilken måte mener dere at det legges lokk på dette? Historisk ja, men mener dere at man gjør det i dag?
Jeg har møtt mange mennesker som har ønsket, forsøkt og klart å gjennomføre selvmord. Det finnes mange "typer" selvmord, jeg synes ofte de ikke er så vanskelige å forstå sånn sett utenfra.
Jeg mener ikke at det legges lokk på det på den måten at det er tabu, men fordi det som det nevnes i tråden kan ha en smitteeffekt å snakke for mye om selvmord. Det er nok derfor vi ikke ser store kampanjer i regi av folkehelsa osv også, det hadde det garantert vært om det var en sykdom med så store dødstall hvert år. 530 i snitt pr år, de aller fleste under 50 år. I tillegg kommer alle forsøkene. Til sammenligning døde 188 i trafikken i fjor, hvor mange er eldre. Der gjøres det jo et stort arbeid, holdningsmessig osv. i forhold til trafikkdøden.
Her vi bor har det skjedd, og jeg vet det ble i kriseberdeskapen lagt vekt på hva man bør snakke om og ikke. Det er jo fryktelig om flere tar sitt liv fordi noen i nærmiljøet har gjort det. Om det nå er slike sammenhenger.
En slektning av meg tok livet av seg for mange år siden. Han var tenåring, og i løpet av et par måneder tok tre unge menn i bygda selvmord med samme metode. Det ble sagt at det var smitteeffekt innad i et ungdomsmiljø, og jeg tror egentlig også at det var det.
Jeg har opplevd omtrent det samme som Darth. 4 selvmord, samme metode, alle gutter på samme videregående skole iløpet av ett halvt år. Ingen av dem nære venner av hverandre, men del av samme gjeng.
Denne podcasten tar opp temaet selvmord, og diskuterer hvorfor det er ulike selvmordsrater i ulike kulturer, om det finnes en smitteeffekt, og om det er måter å redusere antallet selvmord. Jeg vil ikke anbefale dere å lytte på den om dere har sterke følelser om temaet, de tar utgangspunkt i forskning og ser selvmordsofre som tall og statistikk. Men det er mye interessant kunnskap her. freakonomics.com/2011/08/31/new-freakonomics-radio-podcast-the-suicide-paradox/
Smitteeffekten mener jeg er veldokumentert, ja. Men samtidig er det viktig å være klar over at det er ufarlig å spørre en man er bekymret for, om det er slik at han/hun føler at livet ikke er verdt å leve lenger. Mange som avslutter livet sitt, har kort tid i forveien oppsøkt hjelpeapparatet og/eller noen de stoler på, uten å tematisere selvmord selv. Dersom flere vågde å spørre, kunne flere selvmordsforsøk vært forhindret. :nemlig:
Veldig vanskelig tema og det er jo veldig mange som har selvmordstanker som aldri gjør det. Derfor er faren for selvmord vanskelig å egentlig vurdere selv for fagfolk. en god venninne av meg jobber som psykolog for barn og unge og vurderer slikt flere ganger i uka. Det er jo veldig vanskelig og hun mistet akkurat nå en pasient. Men som hun sa så var det umulig å forutse dette siden denne ungdommen ikke kunne sies å ha noen tegn som ikke veldig mange andre pasienter har.
Da jeg jobbet i NAV så hendte det noen ganger jeg spurte rett ut brukere som led av tunge depresjoner og som jeg visste ikke hadde så mange rundt seg. Var jeg veldig bekymret så ringte jeg legen. Ikke at legen kan gjøre så veldig mye alltid, men fikk iallefall sagt ifra.
Synes ikke det er så rart at det har en smitteeffekt, men det er forferdelig å miste sine kjære på denne måten. Jeg var sammen med en av mine beste venner da hun fikk vite at stebroren hennes hadde tatt selvmord. Vi hadde vært på fylla dagen før og satt og fniste på kafe i Oslo. Det ble en tung togtur nordover.
Ja, det er vanskelig å vurdere suicidalfare, selv for profesjonelle. Men generelt kan man si at jo mer konkrete planer en person har for hvordan og når han/hun har tenkt å gjennomføre et selvmord, jo større grunn til å foreta seg noe (f.eks. ta med personen til legevakten). Selvmordstanker er nokså vanlig ved depresjon, og depresjon er jo en folkesykdom, men det er et stykke fra det å tenke at livet ikke er verdt å leve, til det å legge konkrete planer for et selvmord. Og jo mer bestemt personen er, jo mindre tilgjengelige er de for hjelp. Det er noe av det som gjør det så vanskelig. :sukk:
Hva kan vi foreldre gjøre? Vi har en vond opplevelse i veldig nær omgangskrets nå og det gjør vondt, vondt, vondt. Hvordan kan vi forklare disse unge flotte folkene om at det finnes måter å unngå dette på. :trist:
Jeg syns dette er et utrolig vanskelig tema.
Jeg her en lillesøster som har prøvd å ta livet sitt flere ganger. Ene gangen var hun veldig, veldig nære.
Å vite hva man kan gjøre av forebyggende, hva man kan gjøre for å hjelpe .. det er nesten umulig.
For noen handler det kanskje om at man ikke finner sin plass i verden. Man føler at livet har ingen mening, og at man bare gir de rundt seg mer problemer enn gleder. Hvordan man skal overbevise folk om at livet har mening og at livet blir så uendelig mye tommere uten denne personen i det, det er jammen ikke lett. Fordi man vet ikke om personen tenker de tankene i utgangspunktet. Og man vet heller ikke hvor dypt det går.
Jeg tenker at et fundament for å ikke knytte verdien av seg selv opp til det man gjør eller får til - hvor flink du er - er et godt utgangspunkt, i det minste. At man har selvbildet sitt knyttet opp til at "jeg har en verdi i meg selv" mer enn at "jeg er verdifull fordi jeg er så flink til å...".
Jeg har en datter som er "flinkis", hun er flittig og ivrig og pliktoppfyllende. Jeg tar meg i å fokusere for mye på dette, fordi vi jo er glade for det, og tenker at vi må bli flinkere til å snakke om hvor stor pris vi setter på den hun ER, ikke det hun gjør eller får til. (I motsetning til storebroren, egentlig, som er ganske sløv og lat og dermed ikke alltid får så mye skryt for prestasjoner, men har mange personlige egenskaper som han får mye positive tilbakemeldinger på - at han er smart, morsom, redelig, rettferdig, etc.)
Jeg er så enig med deg, Polyanna. Jeg løfter dette som tema i elevsamtaler ofte. Jeg vet jo at jeg som lærer har en begrenset innvirkning, og at familie og andre nære er hovedpersoner når det gjelder å formidle slikt, men jeg tenker at de i alle fall skal få høre det i store bokstaver fra meg. Det kommer ofte tårer bare jeg nevner deg - og ofte hos gutter på 15-16 i yrkesfagklasser som har mange års erfaring med å ikke mestre skolen og et ganske lite rom å bevege seg i i mannsrollen sin (det er romsligere i gutte-/mannsrollen nå enn tidligere, heldigvis, men min erfaring er at det fortsatt kan være lite romslig i rene gutteklasser. Det er min mission - å tøye og rive i de grensene og bevisstgjøre med tanke på aksept av nåde seg selv og andre.)
Jeg har generelt tro på å snakke høyt om ting på en avslappet og uanstrengt måte. Både i foreldre- og lærer- (og generell medmenneske-) rollen gjør jeg et poeng ut av at jeg ikke selv alltid har skjønt at min verdi ligger i den jeg er ikke det jeg gjør. Jeg snakker om det i forldresamtaler også: "Du har høye ambsjoner. Det er fint å sette seg mål i livet. Hvordan opplever du det når du ikke får den karakteren du ønsker deg? " Jeg har hatt elever som har vært helt uten verktøy til å takle at karaktersnittet har falt i 2. klasse på vgs, i takt med nye programfag og at nivået øker - de har knyttet så mye av selvbildet og selvverdet sitt opp til alle 5'erne og 6'erne de fikk gjennom hele ungdommskolen - hvem er de når de plutselig får 3'ere?
Og for mange unge mennesker i nød, er det også det sosiale livet som kan få samme effekten. Jeg sier ofte til elevene mine i klassesamtaler at når man er 16 år og ser seg rundt, så ser det ut som om andre er så pene og populære og ikke eier en bekymring i livet. Også føler vi at vi kommer til kort selv. Også snakker vi litt om hvordan man, uten å tenke over det, sammenligner sine egne verste sider med venners polerte utside. Jeg bruker litteratur aktivt knyttet opp mot dette. Hvordan man som menneske kan kjenne seg mindre ensom når man kan gjenkjenne egne følelser i andres litteratur.
Det kan være mange grunner til at unge mennesker velger selvmord, men om man leter etter en fellesnevner, så tror jeg en mangel på følelse av felleskap er essensielt. Man kan føle seg inderlig ensom selv sammen med andre, og om man er overbevist om at man ikke har nok verdi eller ikke blir akseptert og funnet god nok, så gir det en overveldende følelse av ensomhet og menneskelig isolasjon. Og jeg tror ikke noen av oss skal undervurdere vår egen rolle og mulighet til å bidra positivt i andre menneskers liv ved å vise aksept og ta initiativ til et felleskap.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
