Skilpadda sa for 10år siden:

Ja. Det var jo mye kortere og mer konsist enn mitt. :jupp:

Candy Darling sa for 10år siden:

Man bonder jo generelt veldig godt gjennom felles kulturopplevelser, ja. F.eks. har jeg et mye nærmere forhold til min ene søster gjennom mange øyafestivaler enn hva vi har klart å utvikle på familiemiddager.

Ru sa for 10år siden:

Dere er hjertelig velkommen! :værsågod:
Har ikke TV i stuen, nettopp fordi det er så veldig forstyrrende og oppmerksomhetskrevende.

Jeg har grublet litt på denne tråden, og kom frem til at jeg jo har noen i nærheten som ikke stemmer det samme som meg (ikke i nærheten en gang), som nok bare leser kiosklitteratur og ser mye på reality og den slags. Vi har ikke all verden å snakke om, akkurat. Jeg har også hatt kollegaer som har referert til et og annet morro-show på tv fra dagen før, og ledd hjertelig av det, mens jeg bare sitter der og skjønner ingenting (uten at det plager meg på noe vis). Så lenge man ikke forventer at alle liker, ser og hører på det samme, så finner man jo som oftest noe felles likevel.

Milfrid sa for 10år siden:

Jeg har plenty å snakke med min realityshow venninne. Men vi snakker aldri om realityshow for å si det sånn. Hun er veldig langt fra enkel og grunn, på tross av sin - for meg - grunne interesse for reality. Vi har mange andre felles interesser, og hun er det mest varme og hyggelige menneske jeg kjenner, med en fantastisk innsikt i mennesker og et brennende engasjement for ting hun tror på, og som opptar henne.

Men jeg diskurerer ofte og gjerne politikk med kjæresten. :knegg: Og jeg har måttet gå kraftig i meg selv og innse at man faktisk kan stemme Frp og ha noen ok sider i tillegg. :sjokk: Så da tester jeg ut det, siden han jeg delte avis med i 20 år, som jeg stort sett var ganske på linje med politisk, og som hadde fryktelig mange likhetstrekk med meg mht oppvekst, utdannelse og kulturelle møtepunkter viste seg å ikke virke skikkelig når det kom til stykket likevel. :knegg:

Jeg har til og med ei venninne som er healer (healer!!), og det er virkelig for meg langt fjernere enn både reality-interesser og Frp-preferanser. Men vi er gode venninner okke som. Vi bare snakker ikke om akkurat det, og hun er ikke fornærma over at jeg ikke "liker" healingen hennes på facebook. Det kunne jo sikkert vært en dealbreaker for henne også at jeg ikke tror på det hun gjør. Men vennskapet vårt stikker dypere og vi har andre felles ting som gjør at vi enda er venner. :nemlig:

Jeg har også en gruppe venner (tidligere kollegaer) som jeg kommer ekstremt godt over ens med, og det er nok helt sikkert fordi vi har masse felles ut over at vi en gang i tiden jobbet sammen. Så selvfølgelig er slike ting også viktige, og kanskje særlig når man ikke har gammelt vennskap eller fysisk tiltrekking (ok, det er mer enn det mht kjæresten. :knegg: ) felles.

Katta sa for 10år siden:

Det er vel kanskje verre der man ikke har noe å diskutere engang enn der man er uenige om hva som er bra? Hvis de andre mener at en bok var uinteressant og virkelighetsfjern, men man selv mener det motsatte har man tross alt noe å snakke om. Det er verre når man møter "bok?" (Men jeg er glad enkelte av mine venner og kollegaer holder ut med meg selv om jeg reagerer med :blond: når de snakker om sportsnyheter).

Charlie sa for 10år siden:

Enig. Der hadde Are Kalvø en fin liten finte i boka "Harry". Som anbefales.

Jeg liker en del "harry" ting, jeg da. Og boka til Kalvø klargjorde en del. Harryer bruker nemlig kosedresser fordi det er greit og komfortabelt, og griller hele sommeren ditto. Om jeg ikke har grilldress, er jeg veldig glad i "greit" og "komfortabelt", på tross av min høyere utdannelse. Og Paradise Hotel er jo en studie verdt... :nikker:

My sa for 10år siden:

En av mine bedre venninner har fint lite utdanning, hatt diverse strøjobber her og der rundt i verden, bodd i ulike land, før hun i senere år har slått seg til ro her pga barn, men fortsatt uten særlig med utdanning. Hun leser ikke bøker, kan ikke fordra friluftsliv (som jeg), og liker ikke engang vin. :what: Tror ikke hun interesserer seg for reality altså, men jeg har ikke spurt, og hva hun stemmer aner jeg ikke. Vi diskuterer ikke bøker. Heller ikke TV, sport eller fjelltopper, snakker til en viss grad om mat, film og musikk, men først og fremst snakker vi om Livet (hun har jo et tonn mer livserfaring enn meg, og har så mange reflekterte og interessante syn på veldig mange ting, selv om det er langt fra alt jeg er enig i), har samme humor og ler mye. Hun er veldig rett fram og jordnær, har et veldig avslappet og humoristisk forhold til hva hun kan og ikke kan, liker og ikke liker, og prøver ikke å være noe hun ikke er. En fantastisk dame. For meg er det absolutt ikke noe must at folk skal lese bøker, ha høy utdanning eller like de samme TV-programmene som meg for at vi skal ha noe å snakke om eller bli nære venner.

Milfrid sa for 10år siden:

:knegg:

Jeg er i grunnen enig. Det er vanskeligst å forholde seg til mennesker som ikke har meninger, enten fordi de ikke har gjort seg opp noen, eller fordi de overhode ikke leser bøker/ser filmer/interesserer seg for politikk/samfunn/noe som helst. Ulike meninger er ofte bare spennende og gir utgangspunkt for både interessante og lærerike samtaler rundt det man er uenige om.

Jeg er riiiimelig blåst når det gjelder sport, jeg også. Og det er sikkert de som synes det er på grensen til en dealbreaker. :knegg:

Toffskij sa for 10år siden:

Men det er ikke det f.eks. jeg sier heller, og heller ikke noen andre i denne tråden, så vidt jeg kan se. Jeg sier bare at lik eller veldig ulik holdning til et kulturuttrykk som begge parter har et forhold til kan være et effektivt diagnoseverktøy. Du kan finne ut hvem som tilhører slekta som kjenner Josef, på rekordtid.

Esme sa for 10år siden:

Heller ikke for meg, men som Toffen sier, om man nå møter masse folk hele tiden, og innimellom møter noen som liker de samme kulturelle greiene, så stopper jeg nå i hvertfall opp og tenker at det er sjanse for å finne en man relaterer seg til.

På et eller annet nivå må man jo kunne ha en felles plattform. Som hun venninnnen din hvor dere ikke diskuterer kulturelle ting, dere snakker om livet, og der har dere mye å snakke om. Skal man være venner med noen så må man kunne snakke om noe. Og om man møter noen som man kan snakke bra med, være seg livet, eller kulturelle preferanser eller andre interessert, så er det jo mye større sjanse for at man blir nære venner enn en man ikke har noe til felles med.

Røverdatter sa for 10år siden:

Det finnes jo ingen fasit på hva som gjør at man får stor sympati for noen og lite sympati for andre, men jeg ser at jeg oftere finner gode venner i den gruppen som ikke er kulturelt ignorante. Utdanning syns jeg kan slå ut begge veier, det er ikke noe must at folk har utdanning for at vi skal ha kulturell fellesskap.

My sa for 10år siden:

Jeg stopper ofte opp på den måten du beskriver når det er noen som åpner munnen og deltar. Som for eksempel første foreldremøte for ny klasse, ny gruppe på en fritidsaktivitet, på jobb, eller andre steder. Jeg ender som regel opp med å få best kontakt med de som engasjerer seg og deltar aktivt, som byr på seg selv og som det er litt "tak" i. Selv om vi ikke måtte ha så mye felles ellers.

Esme sa for 10år siden:

Lik humor er nesten alt for meg. Og derfor så tenker jeg at en som ikke liker Terry Pratchett eller Eddie Izzard (ikke at de ikke har lest eller sett noe av det, men faktisk ikke liker), da har vi ikke felles humor. Og da rusler jeg videre for å si det sånn.

Skilpadda sa for 10år siden:

Neida. Men jo mer interessert man er i kultur, jo viktigere er kultur som samtaleemne. Noen folk er sterkt engasjert i politikk og liker kanskje best å omgås folk som de kan diskutere dette med; noen er totalt fagnerder og bryr seg egentlig ikke om å snakke om så mye annet enn faget sitt. Og jeg, for min del, bruker veldig mye tid, og tanker, og følelser, på kultur - og liker best å omgås folk som jeg kan snakke om dette med.

Klart man kan være en strålende person uten å lese bøker, og uten å like film som jeg synes er bra. Det er jo ikke noen moralsk vurdering, dette. Og klart jeg er i stand til å snakke med og ha en helt OK relasjon til folk som ikke er spesielt interessert i noe av det som engasjerer meg. Men sjansen for at vedkommende blir en hjertevenn er vesentlig lavere da.

Pluss det Esme sa om humor. :nikker: Kompatibel sans for humor kan oppveie mye - og totalt ikkekompatibel sans for humor kan være bortimot en dealbreaker.

My sa for 10år siden:

Pebbles sa for 10år siden:

Jeg tok meg i å føle meg litt beskjemmet i går kveld, for lillebror har hatt en fase der han har måttet lære å sette grenser for en venn som manipulerer. Det har vært vanskelig for han å skjønne at man kan sette grenser for en venn uten å samtidig avvise vennen som menneske. I denne prosessen har vi snakket mye om hvordan man skal føle seg inni seg når man er sammen med en venn og vi har blitt enige om at man stort sett skal ha en god følelse inni seg når man er sammen med en venn - om man ofte får en dårlig følelse i magen når man er sammen, så er det kanskje ikke noen god venn man er sammen med.

Vel, i går kveld snakket vi om dette igjen og jeg sa at jeg blir så glad av å være sammen med folk som er snille og morsomme og smarte. Det blir stille på lillebror før han sier "Jeg synes det holder at folk er snille. De trenger ikke å være smarte eller morsomme, det holder at de er snille."

Jeg som har raushet som kjepphest følte meg innmari lite raus der og da. :knegg: Jeg sa meg enig med lillebror i at det å være snill er det viktigste man kan være. Samtidig er det liten tvil om at når vi snakker om venner av det nære slaget så er humor og et skarpt hode (mer i retning klok enn intelligent, riktignok) veldig viktig for meg.

Uhøytydelighet og humor er det som forteller meg veldig raskt hvorvidt jeg kommer til å bonde ekstra godt med noen.

rine sa for 10år siden:

Humor er veldig viktig, ja, kanskje noe av det viktigste. Mine nærmeste venner har alle samme humor som meg, og jeg ser heller ikke for meg at jeg kunne vært gift med en som ikke delte min form for humor. :skremt:

Zoe: Egentlig en veldig interessant diskusjon: Jeg er også selvhøytidelig og har humor, (synes jeg selv, da :knegg:) men jeg og du er f.eks. riv, ruskende uenige om en del ting. Tror du vi kunne funnet tonen likevel? Altså: Er det politisk syn/verdier eller humor/å være lite selvhøytidelig som er viktigst?

Einhyrningur sa for 10år siden:

Det med humor er kjempeviktig. Jeg sliter med dette i forhold til noen i familien, og jeg merker at det går ut over det sosiale. Jeg trekker meg unna for jeg takler dårlig den overhysteriske alt skal være så morsomt hele tiden tonen. For meg må humor komme naturlig og når den passer, heller en å være påtatt og hysterisk. For meg er dette viktigere en av vi liker de samme bøkene.

Og dessuten hører en av mine favorittpersoner på dansebandmusikk, men han er over 80 år, så det er kanskje innenfor?

Pebbles sa for 10år siden:

Veldig morsomt at du nevner dette - for jeg tenkte akkurat på det samme selv!

Vi hadde garantert funnet tonen - jeg tilgir deg stadig vekk (selv om det har hendt at jeg har vært mer enn bare litt opprørt) og det er fordi jeg digger at du er morsom og lite selvhøytidelig.