Jeg er selv kjempebetatt av de fleste Lindgrenfilmene, og har gledet meg til å vise dem for mine barn. Dessverre satte mannen på norsk tale første gang vi skulle se, og nå er det kjempeprotester hvis jeg prøver meg med svensk originaltale.
Begge barna (7 og 4) liker nå Pippi, Ronja, Lotta og Marikken.
Det som da "gleder" en mor, er at jeg nå har en fireåring som kommer med utsagn som "jeg skal slå deg i hjel", "Luse-Mia", "snørrunge" og andre skjellsord. At hun plutselig siterer "har kommer en øl, pappa" er greit nok. Snakk om fyll, helvete og brennevin får man kanskje tåle.
Alt dette har tydeligvis gått meg selv hus forbi da jeg selv så det på svensk. Akk, jeg føler meg så veldig prippen.
Hva gjør andre? Ser de på svensk? Lar være? Bryr seg ikke om språkbruken?
Jeg har aldri følt meg støtt av språkbruken i Lindgrenfilmene. Regner det som innafor at barn hører at alt ikke er bare kos, en grei anledning til samtaler om hvordan det var i gamle dager, at noen barn ikke har det så bra, hva som ikke er fint å kalle andre osv.
Ja, det er jeg helt enig i. Men 4-åringen er ikke helt mottakelig for slikt, forråsiresånn. Så hun lirer det av seg på løpende bånd, gjerne når hun feks er sint på andre barn.:o
(For all del, dette er bare et minimalt hjertesukk og litt himling over meg selv altså. Men skulle ønske det var ønskelig med svensk språk, da. Av flere grunner)
Men hva kan hun se da? Utover det som er for de helt små, er det vel ikke sånn kjempemye barnetv som er helt uten "språkbruk".
Kan forøvrig melde om at min treåring som snakker oslo-dialekt, adopterer "banneordene" fra Emil på svensk uten problemer og kaller vennene sine "forgremmade unge" og "busunge" hvis han er i det hjørnet.
Hun får jo se det meste på NRK-barne-tv og andre vanlige barnefilmer. "Forgremmade unge" er bedre enn "snørrunge" og "jeg skal slå deg ihjel" synes jeg.
Jeg har meldt fra til barnehagen om hva hun ser for tiden, sånn i tilfelle de skulle tro hun har fått høre det av oss, hehe.
(Og akkurat nå ser vi på Abbe som er syk og Herr Nilsson som vil henge seg. Trivelig tema)
"Snooorunge" er et vanlig ord i en krangel her. :knegg: Mulig jeg ikke klarer å sette meg inn i problemet fordi det er så sjelden min gutt blir sint. Hadde han litt mer temprament, hadde jeg nok sikkert tenkt mer på dette.
Jeg tror ikke du trenger å bekymre deg nevneverdig for dette, det er helt vanlig at 3-4-åringer ser Turtles, Ben10 og Power Rangers, og der lærer de jo mer enn bare stygge ord, dessverre. :gal:
Neida, jeg er ikke bekymret. Vi har temperament til tusen, så her lires/skrikes det av seg mange ganger om dagen. De seriene du nevner er ikke vanlige her, så de har jeg ikke sett.
De sier det samme på svensk, vi ser på sammen, forklarer hva ting betyr og hvorfor barna reagerer som de gjør. Snakker om hva vi synes om språkbruken og oppførselen. At Mia er sint på Marikken fordi hun har alt Mia ikke har, at Mia gjør dumme ting for å hevde seg, siden de andre ser ned på henne fordi hun er fattig og farløs. At Mattis og Lisabet er små, og tar etter de store etc. Vi har også trukket parallellen senere, for eksempel da ei jente i klassen ga godteri til alle unntatt jenta mi. "Husket du da Mia spanderte sjokoladetopper på alle unntatt Marikken? Hvorfor tror du Mia gjorde det? Kanskje det var litt sånn for J... også, tror du hun kan være sjalu på deg for noe?" Vi har snakket om alkohol, om at ikke alle har trygge voksne rundt seg som kan lære dem hva som er rett og galt. Forskjell på fattig og rik, hvorfor ingen ville danse med Alva på fest hos borgermesteren, om faren til Marikken som ønsker å endre på det han synes er galt... Jeg synes det er fantastisk at ei bok som var skrevet for så lenge siden, og der handlingen er lagt enda lenger tilbake i tid, tar opp så mange problemstillinger som er like aktuelle i dag. Lindgren er rett og slett genial, og Marikken er en av de beste, spør du meg.
Det er mye av barnetv vi så, som ikke er videre politisk korrekt ja. Her satte vi brått en stopper for Mummitrollet da vi bl.a. oppdaget en episode hvor temaet var at Snorkfrøken var for tykk :skremt: Jeg går mot strømmen og forherliger ikke det vi så, men vet mange mener det er det samme som å banne i kirken. Når det gjelder Lindgren, så har ikke det vært et tema her, siden barna ikke har likt de noe særlig.
Input: Jeg er helt uenig i at det ikke finnes gode alternativer uten dårlig språkbruk, vold etc. Til barnehagebarna så synes jeg Disney Junior er det aller beste tilbudet. Fullstendig blottet for vold, skremmende scener, dårlig språkbruk etc. Jeg mener ikke man skal beskytte barna sine mot alt slikt altså, men alt til sin tid. Slikt gjør seg bedre når barna er eldre og forstår mer tenker jeg.
Lille My; helt enig, og jeg elsker som sagt Lindgren. Men de temaene du nevner funker bedre på 7-åringen i huset enn 4-åringen. Selv om vi prøver. Hun ionsisterer like fullt på at Marikken er kjempesnill og Mia er bare dum, hun skjønner det ikke helt. Det hun plukker opp er som sagt skjellsordene.
Kanskje hun er for liten, men storebror ser og hun elsker filmene hun også, så vi gjør ikke noe videre med det. Vi visste jo ikke at det var fullt av slikt før vi sitter der og ser det sammen, og det er jo da litt sent, hehe.
Våre barn har kun sett på NRK Junior til nå, faktisk, samt filmer vi har kjøpt på dvd. Det har holdt i massevis, og de aner ikke at vi har en haug andre barnekanaler.
Joda, på Disney Junior lærer de selvsagt å telle, og de lærer noen engelske ord etc, på en veldig snill og pedagogisk måte. "La oss telle gulldublonene!" :hysteriskskingrestemme: Men i filmer som Marikken o.l. har du mye mer av problemstillinger som du kan diskutere videre, der alt ikke er svart/hvitt, der noen tilsynelatende er slemme og sier stygge ord, men der man kan lære litt mer om hvorfor det blir sånn noen ganger. Og språkbruken i Marikken er da virkelig ikke så drøy, og problematikken kan lett overføres til det barna blir eksponert for i det daglige. Bokstaver og tall lærer de på skolen, jeg synes det er vel så interessant med problemstillinger av typen som tas opp i denne filmen, som utgangspunkt for gode samtaler med barna.
Jeg er forresten "slem" nok til å tvinge barna til å se den på originalspråket, så oversetter jeg der de ikke forstår (også de stygge ordene).
Ellers må jeg si at jeg synes Marikken er svært så politisk korrekt jeg da. Den er kritisk til både kjønnsroller, klasseskille, alkohol, autoritær pedagogikk, jantelov og annet.
Jo, jeg prøvde det i ettermiddag, men det ble så mye skrik og hyl at jeg ga opp, da det torpederte intensjonen min om fredelig ettermiddag, hehe. svak
Men det er mulig vi skal legge noen slike føringer, særlig siden vi faktisk har svensk familie, så det er praktisk med gode svenskkunnskaper. Nå har de jo uansett sett de norske og kan dem, så svensk burde gå fint. Min plan var som sagt å ha det på svensk fra starten. mumle
Det har i grunn vært uproblematisk her, men nå er det svært få tema her i huset, om noen i det hele tatt, som det ikke kan snakkes om, uansett alder. Det kommer bare an på måten det blir sagt på. Så psykiske lidelser og rus har vi vært innom. Jeg har en onkel som er alkoholiker, temaet har kommet opp, og da var det veldig greit å kunne bruke pappaen til Abbe Nilsson som eksempel for å forklare ting. Astrid Lindgren forklarer så mye bedre enn meg.
Her hadde vi forresten lest boka også da, før de så filmene, og hadde snakket om en del av det allerede. Men jeg pynter ikke på ordene eller handlingen i boka heller. Det er en grunn til at det ble skrevet på den måten.
For min del har jeg større problem med Pippi, hvor det mer eller mindre går ut på at alt ordner seg så lenge man er sterk og rik. Men selv der kan man plukke opp noen gullkorn her og der, som man kan spinne videre på.
Glemmer aldri uttrykket til eldstemann da han så pappaen til Emil dra han i ørene og riste hodet hans frem og tilbake. Men man kam jo snakke om hvordan man trodde man lærte barn lure ting i gamledager.
Det som gjorde sterkest inntrykk på mine barn i Marikkenfilmen var utvilsomt da Mia fikk ris etter å ha stjålet lommeboka til overlæreren. Det er en ganske tøff scene, og jeg må si at jenta spiller bra også. Jeg har forklart at det var vanligere i gamledager at man straffet barn på denne måten. Men også at mange var imot det, slike som pappaen til Marikken, og etter hvert ble det så mange som ville ha en slutt på det, at man nå har en lov som forbyr det. Vi snakket også om forskjellsbehandlingen, at lærerne ikke torde å skjenne like mye på Marikken, eller å rise henne hvis hun gjorde noe galt, fordi pappaen hennes skrev i avisa. Ungene var selvsagt opprørt over urettferdigheten i dette, som jo var det som var meningen. At Mia kalte overlæreren for Pisspotte i stedet for å si unnskyld var vel det minst sjokkerende med den sekvensen der.
Jeg skulle mye heller ønske ungene mine ville se Lindgren-filmer enn Disney jr., i alle fall. De ser en god del av sistnevnte, og Nick jr. også, fordi jeg for tida ikke har helse til å gjete dem rundt når jeg er aleine med dem. Jeg synes det er fordummende dritt.
Jeg tenker at før eller seinere må de lære seg hvordan språk brukes i forskjellige situasjoner, kan like gjerne snakke med fireåringen min om det nå. (Han på to og et halvt vil bare se Dora og Diego. Maken til søplete engelskuttale. :gaah:)
Her kan vi vel trygt slå fast at ungene lærer langt flere stygge ord fra nabogutten enn fra Lindgren. Så da er det greit at vi har hatt disse samtalene i bunnen, slik at ungene ikke er helt ukritiske og uforberedt i møte med denne sjarmerende lille karen og andre av samme type. Vi er til og med der at min jevngamle datter reflekterer over hva det er som gjør at nabogutten har behov for å hevde seg gjennom å bruke slike ord ... :knegg:
Jeg mener også at svensk like gjerne kan læres fra starten. Men akkurat nå har vi et barn som trasser om det minste, og nå som hun har sett de dubbet og HYLTE da jeg prøvde meg på svensk, så tror jeg ikke jeg orker å ta kampen - når disse filmene faktisk får henne til å sitte i fred og ro.
Og bare for å presisere: jeg lar jo barna se disse filmene fordi jeg selv elsker de. Ble bare litt overrasket over alt som har gått meg hus forbi i egen barndom, og merket at jeg ikke var helt klar for å forklare alt mulig for en 4-åring som synes stygge ord er stas. Men nå er det for sent uansett, så vi kjører på, hehe. (Det ER virkelig ikke sjarmerende med småbarn som truer andre med å "gi deg bank" altså)-
Du får be henne gjøre som Lisabet, gå inn i kottet (tilsvarende) og si de stygge ordene der. :knegg:
Jeg var strategisk nok til ikke å la dem få vite at det fantes en dubbet versjon. Er redd det hadde vært vanskelig å tvinge igjennom originalspråket etter det ja.
hehe, Disney Junior, Nichelodeon (?) og liknende kanaler er det totalforbud mot her hjemme. Vi ser på NRK Super eller filmer jeg har godkjent på Netflix.
Jag hadde ikke hengt meg opp i språkbruk/bannskap, men synes det er synd at mine dubbe-unger blir så dårlige i å forstå svensk (og engelsk). Jeg forstår svensk uproblematisk, og det synes jeg er en grei ting å kunne. Men når det kan velges bort eller kommer i konkurranse med andre tilbud der det snakkes norsk, så velger de heller det.
Jeg ser du har 2010-barn, og da kan man jo 'bestemme' og legge til rette litt mer. Men en dag styrer jo de tv-bruken sin mer selv, og da er det i hovedsak Disney og serier der som gjelder + Netflix.
Je er ikke så redd for språkbruk, og jeg er heller ikke redd for Ben10, Nichelodeon, Disney og Cartoon Network. Jeg syns Disney junior er en helt forferdelig tannløs kanal, men har ikke hatt noe problem med at Hiawata så på den. Han elsket Little Einsteins og lærte supermasse.
Samtidig syns jeg f.eks. Svampebob, Phineas & Ferb, Class of 3000 (Med André 3000 fra Outkast), Chowder, Cow & Chicken virkelig er perler som jeg syns det er synd å ta bort fra mangfoldet bare fordi man har bestemt seg for at alt på den kanalen er kjipt.
Selvsagt finnes det mindre gode ting der også, og noen helt begredelige greier, men det gjør det jammen meg på NRK Super også.
Sønnen min fikk helt hetta bare av introen til Emil, når faren brøler. Han syns det var en helt forferdelig skummel serie.
Tja, 'hvordan man trodde man lærte barn lure ting' ble ikke fokus etter at de så Emil her, men heller prat om vold mot barn - at det er forbudt, samt at man ikke skal stenge barn inne. Emil er jo glad i faren sin, men han er jo også redd ham. Han må gjemme seg, og faren ser jo ikke at en del av de feilene Emil gjør skyldes barns uvitenhet og ikke at han er slem. Og hvor tafatt er ikke Emils mor?
Lindgrens beretninger viser jo jevnt over en tosidig sak. Det er fine barn, en del fine voksne, og i filmene skildres jo Sveriges natur og omgivelser på en nydelig måte. Men samtidig fokuserer hun jo på skyggesider i oppveksten før i tida - og det blir kanskje enda tydeligere i dag enn for 30 år siden.
Filler'n var første banneord her. Fra Reven Rappo i Dora. Barna har lest Lindgren og vært i Lindgrens verden, men ikke reagert på annet enn at Emil får juling og at Lotta sier nesten banneord. Vi har sagt at det var i gamledager. I Lindgrens verden var banningen dempet, vi så skuespillet det Emil knuste suppebollen. Og nå har eldste hatt gamledager på skolen, og hørt om en lærer som tok med spanskrøret på 1814 dagen. De tar stor avstand fra slik det var i gamledager. ;). Mine er nok ikke anlagt for banning, så langt. Yngste prøvde seg en kort periode, men fikk lite respons.
Små Einsteins (Disney Junior, men har også gått på Nrk Super tidligere) er noe av det beste produsert for de minste. Her blir barn introdusert for kjente kunstverk samt klassisk musikk. Dette er tema som er totalt neglisjert i norsk barnehagekultur og faktisk i stor grad i skolekulturen også. Fantastisk at det finnes barnetilpasset underholdning med dette. De to eldste elsket den serien, og koser seg fortsatt når de setter seg ned med lillebror (som også har blitt en storfan) for å se!
Jeg personlig kan få hattifnatten av endel av seriene som går på Disney Junior og andre kanaler, men jeg klarer å skille hva som er bra for barnet og hva som jeg synes er god underholdning. Man kan gjerne kalle det tannløst, men det er tilpasset de små. Det er et viktig poeng synes jeg.
Jeg undres over dere som nekter Disney, Nickleodeon og andre kanaler faktisk har satt dere ned å sett hva som går der? Eller er det bare en generell skepsis til disse konsernene (for det vet jeg det er mange som har)? Tallulah nevner flere virkelig gode serier som har oppstått på ulike barnekanaler, og jeg må også si at f.eks. Phinneas og Ferb er knallbra for de litt større barna! Virkelig enig i at det finnes begredelige greier på Nrk Super, og noen ganger så lurer vi på hvem som kjøper inn program der... Men mye er virkelig bra også.
Som jeg nevnte i mitt første innlegg så synes jeg det handler mye om alder på barna. Vi er verken religiøse eller pripne, så vi henger oss sjelden opp i slikt. Vold er en annen sak. Med det er vi strenge. Vi har hatt en generell regel om serier som løser problemer med vold (også tegneserier) ikke har vært på sendeskjemaet her i huset da de var små (sikkert frem til de var 7-8 år tenker jeg). Vi snakker også med våre barn om det meste. Det finnes ingen tabuområder, men at barna på død og liv skal se Lindgren med tema som nevnes i denne tråden når de er bhgbarn, ja, det forstår ikke jeg. Alt til sin tid, og når barnet er modent for det.
Jeg har ikke sett disse kanalene, og er derfor ikke kjent med hva de sender. Innholdet er ikke grunnen til at vi ikke har introdusert det for våre barn, de ser kun NRK Super fordi det er enklere å administrere en kanal uten krangel. I tillegg til at jeg kjenner innholdet.
Mitt barnehagebarn må ikke "på død og liv" se Lindgren. Men jeg husket som sagt ikke at slike temaer ble tatt opp i Marikken. Akkurat henging og slikt gikk henne hus forbi, heldigvis. I tillegg er min e på 4 og 7 våkne på samme tider, så de ser i stor grad samme slags filmer.
Jeg synes det er knallbra at ungene blir fratatt enhver ide om at gamle dager var en strålende tid. Og det finnes fine måter å forklare det til selv ganske små barn.
Trusler om å banke hverandre kom uten hjelp av Lindgren i Villes venninnegjeng. Hva treåringer får seg til å si... :eek:
Vi har ikke introdusert Ville for disney-channel og lignende kanaler, selv om vi har en eller to i kanalpakken vår. Det handler ikke om hva som sendes og ikke sendes (selv om jeg sikkert hadde fått fnatt av enkelte serier), men om at hun generelt ser lite på tv og at vi ikke har noe behov for å "utvide tilbudet". Tidligere så hun på dvd i stedet for barne-tv, nå finner hun fram på netflix eller youtube de gangene hun vil (og får) se på film.
Her er det jo ikke snakk om at foreldrene på død og liv skal ha barna til å se Lindgren. Forstår det slik at det er barna selv som vil se, og når de først ser det så kan man godt benytte anledningen til å snakke om de temaene som filmen belyser. Eller det bør man gjøre synes jeg, ellers kan barna oppfatte budskapet feil, bare ta til seg skjellsordene, og ikke få med seg hovedpoenget.
At folk lar barna sine se filmer som de egentlig er for små til å ha forutsetning til å forstå betyr jo ikke at det er en dårlig film. Men det krever litt mer oppfølging og forklaring fra de voksnes side. Vi leste boka da de tvillingene var ca 5 år, og de hadde vel blitt 6 før de så filmen. Og vi har som sagt snakket masse om innholdet.
Filmer der problemer løses med vold synes jeg også man bør unngå. Men det gjelder jo ikke filmen det er snakk om her. Marikken prøver seg med vold som problemløsingsmetode (noe som forresten var uhørt av pene middelkassepiker på den tiden), og løgn også, for den saks skyld, men det kommer det aldri noe godt ut av.
Jeg har sett mye Disney Jr. og Nick Jr., langt mer enn de fleste, tror jeg. Mulig det er noe av problemet for min del. Jeg har to tette barn som har vært mye sjuke i perioder (tjue omsorgsdager er borte før mars), de sov dårlig lenge, og minsten våkner fortsatt tidlig. Vi hadde antakelig dødd uten barne-tv. Jeg nekter på ingen måte ungene å se det, men jeg prøver å påvirke dem til å se mer NRK. Det er bare bra for dem å se ting som utfordrer dem litt mer, og som vi kan snakke sammen om.
For all del, de lærer masse av å se barnekanalene også, i alle fall av noen av programmene.* Jeg ser jo at det treffer dem, de liker for eksempel at mange av programmene følger mønstre de kan kjenne igjen. Jeg blir bare gal av alle reprisene, jeg blir gal av det tannløse innholdet, og jeg blir gal av oversettelsene, som ofte er helt elendige. Som engelsklærer synes jeg det er gøy at ungene mine blir interessert i å lære engelsk, men engelskuttalen i Dora og Diego er jo så dårlig! Og så er det så avhengighetsskapende, ungene nekter å se noe annet enn tegneserier. Jeg begynner å få storebror til å interessere seg for litt andre ting, men lillebror har låst seg helt på %##%& Dåja. Alt i alt lander jeg på at det er mer dritt enn mat totalt, og i en ideell verden der jeg ikke trengte barne-tv som barnevakt, så hadde ungene bare brukt tv-tida si på NRK.
Storebror sliter med uttale, men får ros både på kontroller og i barnehagen for godt ordforråd, og han plukker helt klart opp en del fra barne-tv. På fireårskontrollen ville helsesøster bli enig om hva de skulle kalle formene på tavla før synssjekken:
Fireåring: " Det ej et hus, og det ej et hjætte".
Helsesøster: "Ja, det er fint! Hva er dette, da?"
Fireåring (ser usikkert på meg): "Ehh... Ej det en jombe?"
Helsesøster: "Nei, nå tøyser du fælt! Det er jo ikke ei rumpe! Skal vi si at det er en firkant?"
Fireåring: :leppe:
Jeg: "Her er alle hjørnene rettvinklet, vennen min, og da kaller vi det ...."
Og så blei vi enige om at det nok var et kvadrat. :nemlig: Fireåringen har nemlig sett Umizoomi og kan mer geometri enn helsesøster...
Alder har jo mye å si her. Jeg ser de to eldste her i huset gradvis har utviklet seg fra kun å se på tegnede serier (ville aldri se ordentlige mennesker), til nå å foretrekke serier som omhandler barn og ungdom. Så det er jo en fase som egentlig går av seg selv. Så har vi minstemor på 6 som nok blir pushet litt av sine søsken, og også ser på mange av de samme seriene som dem.
Det meste av dette liker de her i huset, + at de elsker 'Jessie', 'Big time rush', 'Kicken it', 'iCarly', 'Austin og Ally', 'To konger' - ja jevnt over det meste av serier på Disney channel, Disney XD og Nickelodeon. De liker humoren, de liker litt enkle drama, de liker litt kjæresterier og de liker musikken.
Lillebror har Big Time Rush på Spotifylisten sin, og har nettopp fått en av låtene deres som ringetone. Så det er jo en annen verden enn når de satt og sang sammen med Agent Oso. ;)
Men da de var vesentlig yngre var disse kanalene både uaktuelle og uinteressante. Da var det NRK super og Disney jr (Playhouse Disney) som gjaldt, uten at vi gjorde noe bevisst rundt det. Det andre var for de store. Men så gled man bare etter hvert over i fase 2.
Jeg ser også at mine, etter en laaaaang periode med kun tegnefilm, nå ofte velger virkelige mennesker. Ikke nødvendigvis en upgrade. Det levende slottet vs. High school musical, liksom. :skeptisk:
Disse elendige seriene på Disney Channel beregnet på litt større barn hadde vært litt bedre om de ikke hadde vært dubbet. Ungene i målgruppen for disse seriene er fullt ut i stand til å lese teksting. Det er god trening for lesehastighet, og det er bra for engelskkunnskapen. Niåringen min leser i alle fall teksting uten problemer.
Snakker om filmer beregnet på større barn, når det gjelder de engelske. Svenske filmer synes jeg det er omtrent like nødvendig å dubbe som å dubbe filmer på dialekt til bokmål.
Jeg kan ikke huske at det var så mye bedre før heller. Ja vi har fått et større utvalg serier i dag, og flere muligheter. Men alt som gikk på NRK på 80-90-tallet var ikke topp det heller. Men det var aktuelt for målgruppen, og det er vel det serier på tv i dag også er. Jeg tenker bare at det ikke er rettet mot meg. Ungene har stor glede av disse, og en dag så er dette også passert.
At ungene har glede av seriene trenger ikke å si noe om kvaliteten på dem. Alt var ikke topp på 80- og 90-tallet nei, men målet må jo være at ting skal bli bedre, ikke at "når vi så dårlig TV så kan jammen ungene våre gjøre det også", samtidig som vi passer godt på så de ikke kommer i skade for å trene på å lese eller forstå engelsk bedre når de gjør det. Først lærer vi dem litt Dora-engelsk, så hindrer vi dem i å høre den ritkige uttalen, når de blir store nok til å lese teksting. :wacko:
Men dialektfilmene blir jo ikke dubbet, og det går helt fint. Så om ungene klarer å oppfatte alle de ulike dialektene så klarer de sikkert å oppfatte svensk også. Med mindre barna i dag er tregere enn da vi var små.
Mine måtte se på svensk, altså, den dubbingen på Pippi er aldeles forskrekkelig. Men nå som de hovedsaklig ser på Netflix alene, velger de jo selv.
Min lille morsomhet var myntet på at det åpenbart er en svært klar strategi fra Noen (ikke noen) at norsk dubbing skal skje på trøndersk eller nordlandsk de siste årene.
... og veldig mye på Sunnmørsk, i alle fall på tegnefilmer til de små. Har følelsen av at studenter ved Høyskolen i Volda gjør en del av dette, med lokale barn. Men jeg må innrømme at jeg synes det er uhyre effektfullt på Masha og Mishka da. :humre:
Jeg er voksen hjemme hos meg og bestemmer for evig og alltid hvilke kanaler vi skal ha i kanalpakken vår. :knegg: Jeg håper også at jeg klarer å bestemme hva som er greit og ikke greit selv om det er tilgjenglig.
Jeg ser ikke problemet med det, men så har jeg også et barn man veldig enkelt kan ha gode, reflekterende samtaler med.
Jeg er redd kampen for at ungene skal forstå de nordiske språkene er tapt. NRK har helt bevisst å satse utelukkende på norsk språk og språkforståelse, og at deres prosjekt er at norske barn skal ha en god, felles språk- og kulturbasis. Det nordiske prosjektet er ikke deres prosjekt, ganske enkelt.
Jeg har jobbet i selskaper med mange felles nordiske møter i to perioder, og det var enormt stor forskjell på tiden rundt 2000 og tiden post 2010. Før var nordiske møter automatisk på skandinavisk, post 2010 mye oftere på engelsk. Og 20-somethings hadde dramatisk dårligere fortåelse av svensk og dansk enn oss gamlingene.
Jo språket er en ting. Det opplever jeg at jeg kan mene noe om, men antagelig ikke gjøre noe med. Men så er det programmenes innhold, som jo er enkle i sitt vesen, men tydeligvis svært underholdende for ungene. Det er det jeg mener når jeg snakker om målgruppe. Det er mye enkelt innhold når det kommer til barne-tv, men alt må jo ikke omhandle læring og å utvide horisonten bestandig. Ofte er det jo bare underholdning, og det er greit det også.
Nå ser mine også engelske filmer med teksting, så det er jo ikke enten eller. De måtte bare bikke en lesehastighet slik at det var greit.
Jeg hører du sier det, men du har et barn på 4 år. Da er verden veldig annerledes, og mye kan framstå som fjernt og utenkelig. Jeg var nok enda mer bombastisk da nr.1 var liten. Men så endret ting seg sakte, men sikkert.
Og jeg sier ikke dette for å være nedlatende eller bedrevitende. Men jeg ser dette veldig tydelig selv og tenker ofte på det hvor naturlig en del ting ble etter hvert som de ble eldre, og jo mindre behov jeg hadde for å ri kjepphester og kjøre prinsipper.
Jeg bekymret meg for mye unødvendig. De er flinke, selvstendige og pålitelige, og på hver sin måte gradvis i ferd med å slippe litt og litt taket. De begynner å bli store, har meninger, vil være mye sammen med andre, og de involveres i avgjørelser som tas.
Jeg er ikke deres verden. Jeg var lenge det, med stor innflytelse. Jeg har en viktig rolle fortsatt, men hovedrollen har de selv nå.
Alt må dessuten ikke være pedagogisk, riktig, perfekt eller det beste hele tida. Ting går bra likevel. De tåler da litt søppel på tv de som meg. Det er ikke der fundamentet legges.
Men det at de får påvirke sin egen hverdag, bestemme mye selv, bli vist tillit og at vi voksne ikke tar flere kamper enn vi må, kan muligens være en fordel på sikt. :vetikke:
(er i litt overgangsmodus for tiden, og merker at jeg distanserer meg til småbarnstida mer og mer, nå når vi er i ferd med å forlate barnehage og har begynt å tenke på konfirmasjon om noen år, og jeg merker at jeg er ikke 'der' lengre, men tenker på helt andre ting for tida.). ;)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
