Jeg leser om likestilling, jeg tenker på hvor langt vi har kommet når jeg vet at ved unionsoppløsningen hadde ikke kvinner stemmerett. Jeg tenker på de strukturelle forandringene i samfunnet som har gjort at kvinner har vunnet frem. Og hvordan det er i andre deler av verden - hvor kvinner er andreklasses mennesker, noen som er under mennene i verdi.
Og jeg lurer på om tykke folk er den "nye" underklassen i vårt samfunn? De som nå er bak kvinnene og innvandrerne? Fedme er "bare" et individuelt problem, ikke et samfunnsproblem?
Jeg kjenner jeg er overrasket over hvor individrettet all fedmediskusjon er. Synes det snakkes utrolig lite om samfunnstrukturer og statlig styring. Vi har ingen problemer med å akseptere et vinmonopol, luksuskatt på biler og en drivstoffavgift som gjør at folk fra andre land viser det hvite i øynene. Vi ser heller ingen problemer med å subsidiere barnehageplasser for å få kvinner ut i arbeid (men bøndene!! Nei, nei, nei til subsidier :gal: ), kvotering av kvinner inn i styrer.
Men fedme? Nei, det er tydeligvis helt uaktuelt å kreve merking - her skal vi bare ha noen "hobbymerkinger", gjerne initsiert av produsenter som legger hva de vil i merkingen ... Sukkerskatt så det svir? Nei, det har vi ikke hørt om. Subsidiering av sunn skolemat? ... nei ...
Hvorfor er det slik? Er det bare vanene som gjør at vi glatt godtar subsidier, styring, skattelegging etc på enkelte områder, men det tydeligvis er utenkelig på andre?
Jeg tenker at mat er ganske essensielt for at vi skal kunne leve, vi kan klare oss uten alkohol, men vi lever ikke så lenge uten mat. Og det at noen andre skal komme å bestemme hva vi skal få spise tror jeg er vanskelig å få til.
På den andre siden tenker jeg at dersom det er så utrolig viktig å bli kvitt drivhusgassutslippene så burde det kanskje blitt innført kvoter på drivstoff f.eks. men det er liten vilje til å gjøre det heller.
Hva da med mat som man jo ikke kan klare seg uten, skal vi ha butikker som bare selger usunn mat? Snopemonopol?
Det er vanskelig. Det er lettere å be folk om å slutte og røyke. Det er rett og slett en ting de ikke bør gjøre. Men folk kan ikke slutte å spise, og usunn kontra usunn mat er en ganske glidende skala. Noe er definitivt sunt og noe definitivt usunt, men det aller meste befinner seg et sted midt i.
Jeg er helseskadelig overvektig. Det er jo ikke det at jeg ikke vet hva jeg burde gjøre, men jeg klarer bare ikke.
Sånn sett er det overhodet ikke sammenlignbart med kjønn. Jeg er jo kvinne også, men det er lite å gjøre med den saken.
Her nevner du veldig mange ting på én gang, og jeg vet ikke om jeg er enig i alle premissene dine.
Er overvektige den nye underklassen? Nei, finnes det noe belegg for å påstå det? Er man sterkt overvektig, kan det gå ut over helse, jobbmuligheter osv., men moderat overvekt gjelder jo så mange av oss, at jeg kan ikke se at det skulle utgjøre en ny underklasse.
VG og Dagbladet er individfokusert uansett hva temaet er, men det er da ingen tvil om at fedme blir sett på som et samfunnsproblem hvis man løfter blikket fra avisforsidene. Jeg er ikke enig i at Statens arbeid er individfokusert eller at man ikke gjør noe for å motvirke økt fedme. Viser forskning at sukkerskatt og (sunn) skolemat forebygger fedme f.eks.? Og det gjøres jo mye for å påvirke hva folk spiser og ikke spiser, f.eks. gjennom helsestasjon, skole osv.
Jeg synes kanskje det vanskeligste er at det dessverre ikke er så enkelt som å fjerne godteriet og så er problemet løst. Jeg har BMI over 35, ikke fordi jeg spiser enorme mengder godteri, men fordi jeg spiser enorme mengder sunn mat. Og selv om jeg ikke skal hevde det er sånn for alle overvektige, tror jeg det er sånn for mange.
Når du sier dette så sier du indirekte at overvektproblematikk er individproblem og ikke et samfunnsproblem.
Og det er akkurat dette jeg prøver å utfordre i hovedinnlegget. Er det virkelig slik at overvekt bare tilhører individet? Har det ingenting med samfunnstruktur å gjøre? Hvorfor tolererer vi statlig inngripen på andre områder, men ikke på mat?
Men det gjøres jo på andre områder? Tenk på barnevernet: Tenk at nen andre skal komme å bestemme hvordan jeg skal oppdra mine unger. (Det gjøres jo. Hvis jeg behandler mine barn på en måte som den norske stat opplever som uakseptabel så har de mulighet til å bryte inn.) Er det virkelig mindre dramatisk enn å bestemme hva folk skal spise?
Jeg tenker da ikke direkte forbud, men typisk skattelegging. Kostet sjokoladen 100,- hadde det blitt slutt på snoping for ungdomsskoleelever i friminuttene - kan ikke tenke meg noe annet. (Blir kanskje den prisen også etterhvert, kakaomarkede har jo en del problemer ...)
Du har jo egentlig rett i at dersom barn blir sykelig overvektige av feil kosthold, så er det barnemishandling, men jeg vet ikke om det er slik at barnevernet/helsevesenet går inn og hjelper disse familiene, det er vel kanskje her de nye veierutinene til helsesøstrene kommer inn?
Bør man gå hardere til verks. Ja, det er mulig. Men dette er som andre har nevnt et område som er komplisert. Det går an å spise seg overvektig på "normal" mat.
Alvorlig overvektige opplever diskriminering, det er jeg enig i. Men kom det ikke noen tall nylig om at annenhver nordmann er overvektig? Det er derfor jeg mener det blir litt vanskelig å diskutere dette, hvis man skal snakke om all overvekt under ett. Veilederen fra Hdir viser jo også at det kan være hensiktsmessig å se på ulike grupper overvektige, siden grad av overvekt har noe å si både for helse, tiltak og evt. diskriminering.
Men jeg er enig med deg i at dette er et viktig tema altså. :nikker:
Dei som er overvektige er overrepresenterte blant dei med lav sosioøkonomisk status i utgangpsunktet, dvs blant dei med lav inntekt og lav utdanning. Så eg vil ikkje seie at det er ein ny underklasse.
Det er heller ikkje slik at det ikkje finns overvektige blant dei med høg inntekt og høg utdanning, men det er langt meir vanlig i lavare sosiale lag. Akkurat som røyking.
Det er ganske velkjent at informasjonskampanjer og oppfordringar om å endre livsstil ikkje virker i grupper med lav sosioøkonomisk status. Det einaste som virker er strukturelle tiltak på samfunnsnivå som gjer det vanskelig å fortsette med den dårlige livsstilen, for eksempel den nye røykelova. Etter at den blei innført har røyking også gått nedover blant dei med lav utdanning.
Eg trur at slike strukturelle tiltak også må innførast for å bli kvitt overvektsproblemet.
Eg trur for eksempel at det å gjere sukker og usunn mat dyrare og sunn mat billigare hadde hjelpt ein del. Samt å forby reklame for junk-food som er retta mot barn (f.eks Happy Meal) og innføre gratis sunn skulemat for alle barn.
Jeg er enig med deg i at konsekvensen av overvekt (feks helse) defineres som et samfunnsproblem. Men det jeg mener (og som jeg ser ikke kom tydelig nok frem) er at det ikke problematiseres nok at samfunnet er "fedmedrivende"
Jeg tror at det viktigste tiltaket på samfunnsnivå, rettet mot individer, er kunnskap og opplæring. Og da mener jeg ikke "fy, sukker er usunt!!", men omfattende matlagingskunnskap, omfattende kunnskap om hva mat inneholder og hva som er bra for hva i kroppen. God og allsidig gymundervisning med fokus på å gi barna et arsenal av aktiviteter de kan velge å holde på med siden.
Mange er overvektige tross at de vet bedre, men det at fedme så til de grader henger sammen med utdanningsnivå tror jeg er et tegn på at mange også vet alt for lite, er forvirrede og maktesløse.
Og jeg tror ikke den riktige veien å gå da er "tvang" og avgifter, men kunnskap.
Simone: Det du nevner er akkurat det jeg tenker på. Og jeg er så overrasket over at det hele tiden pekes på individet. Det overordnete er hjelp til selvhjelp så vidt jeg kan se. Det blir som at vi hadde sagt at for alkoholikere er det opphold på avrusningklinikk som er hjelpen, ikke å regulere alkoholomsetningen. Man bør jo fylle på i "begge ender".
Vi må nok ha begge deler dersom det skal ha effekt. Det er gjort tonnevis av forskning med intervensjonsforsøk rundt om i verden av den typen du nevner. Det har kun kortvarig effekt i grupper med lav utdanning, men virker bra blant dei med høg utdanning. Det fører altså til større sosial ulikhet i helse.
Jeg tror at grunnen til at problemene henger sammen med "opprinnelig klasse" er fordi at hvis du kommer fra en lavere klasse har du mer problemer fra før av, slik at ressursene (penger, kunnskap, tid etc) til å håndtere det er mindre enn hos de som generelt sett har færre problemer.
Eller for å ta det mer tabloid:
"Det er bedre å være rik og frisk, enn fattig og syk"
Interessant tematikk! Jeg tenker at overvekt er et resultat av den kulturen vi lever i nå. Slik jeg ser det, er den et resultat av
vi skal rekke mye på kort tid
vi har ikke tid til å lage sunn mat pga ovenstående
vi skal kose oss i veldig mange sammenhenger (særlig nå i juni men også ellers i året) og da har vi bare tid til å lage/spise 123-kaker
alt er lagt til rette for at vi ikke trenger å bruke kroppen (heis, døråpnere, fjernkontroller, stillesittende jobbing foran PC mm)
vi har en matkultur som kanskje var mer riktig i en tid hvor folk beveget seg mer (spesiekt tenker jeg på mye karbohydrater)
Jeg kunne ønske meg at vi får mer "kultur for" å ta vare på kroppen. F.eks at det anerkjennes som like viktig å få nok søvn, litt fysisk aktivitet og at hele familien har tid til å lage og spise næringsrik som at barna har fire fotballtreninger samt en turnering i uka. At det i jobbsammenheng anerkjennes som viktig å ha balanse mellom jobb/overtid og helse.
Jeg tenker at vi som samfunn trenger å utvikle en ny ryggmargsrefleks.
Jeg svarte kanskje ikke helt på det du spurte om, men jeg mener at overvekt er en kollektiv utfordring som er et resultat av det sammfunnet vi lever i.
Jeg kan egentlig bare snakke for meg selv. Jeg har vært overvektig hele livet fordi jeg er glad i mat. Jeg vokste opp med en mor med skikkelig dårlig råd og helt uten kunnskap om hva som var sunn mat. Hun og broren min var helt skrapa, for de spiste bare for å ikke være sultne. Det var verre med meg som likte mat. Da spilte det plutselig en rolle hvor sunn maten var.
Det hadde garantert hjulpet hvis moren min hadde hatt denne kunnskapen, men jeg er veldig usikker på hva som skal til for å nå frem til "folk som henne". Hun er rett og slett ikke særlig mottakelig for informasjon om slikt, og synes det er "mas fra Staten".
Jeg som person vet bedre. Jeg har god utdanning og god økonomi. For meg er det et individproblem, men det startet ikke som det.
(Jeg ser at jeg er skrekkelig, skrekkelig slem mot moren min her. Mest av alt er hun veldig snill, men også ganske kunnskapsløs.)
Jeg tenker fedme inn i et større bilde av underklasse, etter å ha lest en del om leseferdighet sett i sammenheng med en god del andre faktorer i livet. Jeg har ikke sett noen undersøkelser som har tatt for seg akkurat vekt og leseevne, men det er en god del studier som viser sammenfall mellom dårlig leseevne og dårlig livskvalitet og opplevd helse. Skulle gjerne sett forskning på sammenheng mellom vekt, inntekt og leseevne, for eksempel.
Sidan sosial ulikhet i helse engasjerer meg litt for tida har eg lyst til å sitere litt for ein omfattande rapport som nylig blei laga av ulike forskarar om sosial ulikhet i Norge. Der forsøker dei blant anna å forklare kvifor det er sosial ulikhet i livsstil/helseadferd og oppgir følgande mulige forklaringar:
Den samme rapporten konkluderer med følgande tiltak som kan vere med å redusere sosial ulikhet i kosthold:
[LEFT]Eg trur absolutt dei er inne på noko viktig her som kan gjere noko med overvektsproblemet på samfunnsnivå. Det betyr ikkje at dei tar vekk alt ansvar frå individet sjølv.[/LEFT]
Her sa Tjorven at hun visste hva som var riktig, men ikke greide å gjøre noe med det.
Jeg er ikke enig i den konklusjonen. Jeg er også sånn som Tjorven. Jeg kjenner fasiten, men mangler gjennomføringskraft. For meg eller Tjorven isolert sett kan man si at det er et individuelt problem, men på samfunnsnivå er det et stort problem, som man bør søke å finne løsninger for før det eskalerer. Men det endrer ikke det faktum at man faktisk vet hva man bør gjøre. Man bør bare få litt drahjelp i den retningen.
Hvilke tiltak kan fungere? Det vet jeg ikke, men at det må lønne seg mer å spise sunt og at man må bli oppmuntret til mer aktivitet på et eller annet vis synes åpenbart.
