Jeg er litt bekymret for min mann på 51 år. Han startet for 10 år siden å sykle og da tenkte jeg dette ville bli en positiv hobby. Men, i dag er han over 50 og trener på sykkelen hver dag. Om vinteren sitter han inne på rulle.
Nå seiler hans 11 birkenritt opp og det er det store målet hvert år. Selvsagt blir det kjøpt inn ny sykkel på våren som er månedlig inne til service.
I går var han på tur med noen kompiser og syklet i 6 timer, med en app som han sjekker etterpå er tilfredstillelsen stor over å se nye rekorder på strekninger.
I dag ønsket jeg å sykle meg en tur, jeg anser meg selv som sporty , men trives i et tempo hvor ikke anstrengelsespusten tar helt overhånd. Solskinn og fint var det når vi dro ut. Etter en stund ligger han langt foran. Det som sårer meg er at han mener at jeg sykler sakte for å irritere han. Han har hele tiden forslag til ruter å sykle som er ekstreme for meg. Men, i dag sto jeg litt på mitt og ønsket en dagstur rundt på fjellet. Så kommer vi til en bomveg, men en sti rundt.
Når jeg foreslår at vinkan trille syklene de 500 meterne før veien fortsetter blir han irritert. For om vi hadde valgt hans foreslåtte løype ville vi kommet raskere frem og jeg hadde kanskje klart å få opp tempo.
Alt dreier seg om at han skal komme i toppform, utstyr, måltider, drikkemiksturer mm. Jeg ble sint og fortalte han at 'en dag kunne vel være forbeholdt meg?
Han svarer: spør om jeg vil ha skilsmisse ..
Jeg spør og han svarer ja og sykler fra meg.
Dette er altså etter 30 års ekteskap..
Takk for Birken og mellomledere som ikke er gode nok før de har 15 merker.
Nå dro han på jobb, sa bare noe oppgulp om at jeg er syk (jeg har nemlig lavt stoffskifte som jeg holder stort sett i sjakk)
Hadde vært interessant å høre fra noen andre pårørende av disse Birken gutta..
Ups, dette hørtes absolutt ikke bra ut. :(
Er det mer som ligger under, eller er han så besatt av syklingen at han kan risikerer ekteskapet?
Har en kollega som er samboer med en sykkelfantast, for å si det sånn -jeg er glad min mann ikke er ivrig på sykkelen.
Han bruker alle pengene på dyre sykler, ritt og reiser.
Har aldri tid til henne eller ungene, gjør ingenting i hjemmet.
Bruker feriedager på trening, ritt og sykkel-reiser, så familien må være alene på mye av ferien.
Nei, vet ikke hva jeg skal råde deg til, annet enn at jeg forstår at du har det tøft. :trøste:
To ting popper opp i hodet mitt; midtlivskrise og fokus på mestring. Her har han funnet en arena som målbart viser resultater, og som den mannen han er virker det enklere enn å ta tak i ting angående det å bli eldre. Altså at det starter som en "greie", men så opplever man enkel og grei mestring. Det er jo mye enklere å måle pulsen enn å sette seg ned og kjenne på egne følelser. Det ble litt rotete, men kanskje syklingen blir en trygg platform.
Om dette kun dreier seg om å prestere i Birken og du står i veien så skilsmisse er løsningen, vel, da er det kanskje slik at det er like greit?
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne her, så beklager om det blir litt rotete og usammenhengende.
Jeg har to tanker her, og det er at han er glødende opptatt av denne sporten, og vier mye tid til dette, og at du ikke er helt komfortabel med at han bruker mye tid på det. Og dette kan være veldig vanskelig å få til å fungere, som par.
Jeg støtter fullt opp at en person har en hobby som tar endel tid. Vi eier ikke hverandre, og enkeltpersonen må få lov til å drive med sitt. Men det forutsetter endel ting, som prioritering av tidsbruken, og det å legge hobby litt til sides når partneren skal være med. Her feiler mannen din veldig, da dere skal på sykkeltur sammen, og han ikke evner å legge den turen ned på ditt nivå. Det bygger ikke opp under din forståelse for det han driver med akkurat.
Jeg leser også litt mellom linjene at du egentlig hater at han driver med dette. All tid han bruker på sykkelen hater du, og det merker han. Noe som gjør at han setter piggene ut, og dermed blir enda mer pågående med dette. Han skal liksom ikke gi etter for at du ikke liker det.
Og dermed er dere i en ond sirkel...
Jeg kjenner meg litt igjen her, og jeg har gått gjennom mang en periode med forbannelser, sinne og tårer.
Mannen min har en hobby som også har tatt mye tid, og i kombinasjon med at han er i turnusarbeid, så ble jeg rett og slett sjalu på hobbyen hans. Jeg kokte innvendig bare det ble nevnt, og når han kom hjem fra endt økt i Nordsjøen og jeg oppdaget at en hel helg gikk med på hans ting, så raste jeg.
Jeg var med han noen ganger, men oppdaget raskt at jeg havnet på sidelinjen. Jeg tok bare plass, og han så meg ikke. Det faktum at han ofte var med og arrangerte, i tillegg til at han måtte fokusere når han skulle delta, det så jeg ikke. Jeg så bare meg selv, og det at jeg havnet i andre rekke. Det gjorde vondt, og jeg ble forbanna.
Ikke før vi en helg dro sammen på et arrangement hvor han hverken skulle delta eller bidra. Bare være tilskuer. Jeg var negativ på forhånd, for vi skulle jo i det miljøet, og jeg så for meg at han kom til å dytte meg i bakgrunnen, for så å bare snakke med de i miljøet. Men her ble jeg overrasket!! Han la løpet opp til det at jeg var med. Han involverte meg, og han svarte og tegnet og forklarte når jeg spurte og grov. Presentert for en haug med folk ble jeg også, og alt i alt så hadde jeg en fantastisk helg i et miljø jeg aldri trodde jeg kunne få innpass.
Etter den helga så gikk jeg i meg selv. Sitter jeg virkelig her og er sjalu på mannens hobby? Hva har jeg gjort for å få innpass? Vil jeg virkelig nekte han å drive med dette, i form av at jeg blir sur og grinete?
Jeg kom frem til at jeg virkelig var sjalu, at jeg ikke hadde unnet han dette, at jeg hadde tatt avstand fra vennene hans i miljøet, fremstått som en bitch, etc.
Dette ble langt og rotete, men poenget mitt er at mange hobbyer, og da spesielt det som krever at man er i god fysisk stand, krever mye tid, og at det tidvis vil gå ut over tiden sammen med partneren. Og det er her man må møtes litt. Den som "rammes" må vise aksept, og den som utøver må vise litt ydmykhet. Det er et samspill som må fungere.
Jeg og mannen min fungerer godt der nå, og det fordi at jeg fikk den vekkeren jeg fikk. Det var ikke han som var vanskelig, det var bare jeg som stilte for høye krav, og forventet for mye, og jeg som ikke ville se at det faktisk var plass til meg også der, til rett tid.
I ditt tilfelle så tror jeg dere sliter med enten mer enn du skriver her, eller at tind har gått for langt innenfor hans ego og din misnøye. Dere må snakke sammen, vise forståelse for hverandre. Du må akseptere at han driver med dette, og han må gå ned på ditt nivå når dere skal sykle turer sammen. Kommunikasjon og forståelse er vel nøkkelen.
Takk til dere alle;-) spesielt til dere som reflekterte litt over flere sider av saken.
Ja, det ligger mer i denne historien, men skulle jeg skrevet alt ville innlegget blitt milelangt.
Selv har jeg bak meg en lang periode som pt og som fotballtrener. Jeg vet at det å holde seg i god form er bra for psyken og det fysiske. Spesielt når man har krevende jobber. Jeg elsker min mann og har bidratt som crew på alle arrangementene opp gjennom årene. Kjørt med drikkeflasker langs ruten og backet han opp i alt han har gjort og ment.
Dog merker jeg nå en forandring, sporten og resultatene har virkelig tatt overhånd. Og appen på mobilen som viser tid og distanse mm er blitt hans beste venn. Kommentarer fra hans sykkelvenner (tom. de han ikke kjenner) betyr alt, eller mer enn mine i allefall.
På dette nivået vet jeg ikke hva jeg snakker om lenger, og han har nok rett.
Men, så tenker jeg; hva er målet?
Jeg er ikke sjalu på treningen for jeg trener en del selv, samtidig er min mann i ferd med å bli gal fordi han setter ekteskapet foran trening og ritt. Og det er her jeg mener det er i ferd med å ta helt av. Jeg har forsøkt å ymte frempå med at han kanskje bør roe seg litt, men det virker som om å ha motsatt virkning.
Kanskje trenger han separasjon for å drive sin hobby i fred?
Å snakke sammen er ikke så lett fordi han er en person som overstyrer meg i samtalene. Jeg har bedt han tie stille så jeg kan fullføre setninger, samtidig som jeg har lyttet til han. Han gjentar bare det jeg sier og legger ord til som jeg ikke har sagt. Og i sinne legger han likeså på hva jeg tenker og mener etc etc som ikke stemmer.
Å dra på en ferietur har vært utenkelig de siste 10 år sammen, så jeg har reist alene. De siste årene har han syklet på Mallorca med sykkelkompiser. Å dra på weekend til familie er også likelydenes med å ha med sykkelen på taket på bilen, slik at han kan sykle seg morgentur.
Hva annet ligger bak.. Ungene er nå 19 og 21 og har siste året flyttet ut hjemmefra. Det var nå vi skulle hatt enda bedre tid til oss 2.
Jeg har jo ikke lyst til å skilles fra han, samtidig er tålmodigheten min litt slitt. Jeg vet jo at det bare er å finne seg en egen hobby som bruker like mye tid. Men, hva da med middagen som skal stå klar? Jeg mener og vil ikke være egoistisk så jeg ønsker ikke å følge hans fotspor.
Men, er det noe poeng i å gjøre noe så drastisk.. Kanskje bare innfinne seg med situasjonen i 10 år til.
Jeg er ikke en person som roper "mekling" i tide og utide, men akkurat her kan det høres ut som dere hadde hatt bruk for en mellomperson for å snakke ordentlig sammen. Kunne det vært aktuelt med noen timer hos samlivsterapeut eller lignende?
Akkurat det at han ikke hører hva du sier må være utrolig frustrerende, og hvis jeg skal gjette, føler han det (riktig eller uriktig) på samme måte, siden han gjentar det samme hver gang.
Jeg tenker også at mekling hadde vært lurt. Selv om resultatet blir skilsmisse til slutt. Det høres veldig spesielt ut og om min mann ikke hadde blitt med på mekling og ikke villet diskutere hvordan dette mønsteret kan endres så hadde det heller ikke vært et ekteskap jeg hadde ønsket å være i. :klemme:
Jeg tenker det samme som Pappalille. Når det blir slik du beskriver er det ikke "bare" en hobby eller "bare" trening. (Jeg mener: Jeg har ikke vært så fanatisk på slankingen min, enda jeg slanker meg fordi jeg er i risikosonen for tarmkreft og fedme kan være en driver for denne type kreft. Nå er ikke poenget at jeg skal snakke om meg, men det var for å eksemplifisere at det du beskriver er ekstremt)
Jeg også tror at syklingen er blitt en "fin" plass å måle prestasjoner på. Samme måte som folk med spiseforstyrrelser. Vekta gir en konkret, håndfast og "enkel" tilbakemelding (jeg ser at ordet "enkel" satt i sammenheng med folk som ødelegger kroppen sin ved sult, oppkast etc neppe er heldig). Man får en øyeblikkelig feedback, som bekrefter at det man gjør er riktig. Dette i motsetning til det "virkelige liv" hvor man faktisk kan få reaksjoner som kritikk når man presterer bra!
Jeg kjenner par der den ene trener ekstremt mye innen sykling (tidkrevende sport!!) og oppnår gode resultater og har mye glede av treningen sin. Det krever virkelig at de som par behandler hverandre med respekt, ber om forståelse, ser ting fra den andres side, osv. Men det går fint an, som du sier selv, så lenge det er en gjensidig respekt der. Balansen kan bikkes både om den ene begynner å ta ting og tiden man "får" for gitt, og den andre begynner å "bitche" om litt diverse, uten helt å klare å sette fingeren på akkurat HVA man syns er mest irriterende.
Det er kjipt å være både den som har oppdaget noe som gir en ekstremt tilfredsstillende følelse i hverdagen, mestring, form og glede, og ikke opplever at den andre anerkjenner hvor FINT dette er, og den som sitter tilbake og føler seg oversett og underkjent.
Og så finnes det "samtaleteknikker" som en megler kanskje kan hjelpe dere med. Der dere begge bruke minst like mye tid på å lytte og "speile" hva den andre sier, som å snakke og få frem sitt eget.
Ja, her må dere mekle eller eniges om kjøreregler. Både tidsbruk, kostnad og ambisjonsnivå.
Jeg er vokst opp med en slik pappa som syklet 100 mil mellom påske og 1. juni før ritt sesongen startet. Og som aldri var hjemme i helgene sommerhalvåret. I dag er han 70 år, pansjonist og har tid til å lade opp på Mallorca hver vår i tillegg til. Han ble skilt tidlig, pussig nok. Hans nye samboer er litt eldre enn han og leder av gamlis sykkelgruppen.
En slik idrett er svært tidkrevende, kostbar og egoistisk. Aktive hobby syklister trener en time eller to daglig mandag til torsdag. Lang langkjøring lørdag og kort langkjøring søndag. Det setter en standard for hobby utøvere som er nesten uoppnåelig for folk flest. I tillegg er sesongene lengre enn før.
Bare en kommentar: min treningsform er sykling og jeg sykler noen ritt i året. Jeg vil vel tilsvare det du kaller en aktiv hobbysyklist. På en uke har jeg 2 kortøkter på 2 timer, samt 1 langøkt på 3-5 timer. Helt overkommelig og ikke likt det du beskriver.
Jeg kjenner også de som fint kombinerer svært aktiv sykling (og svært gode resultater) med familieliv og å være en fullt deltagende forelder og partner. De gjør ikke så mye annet enn det, da. Men jeg vil påstå at mange SER flere timer sport på tv enn det aktive hobbysyklister bruker på trening...
Ja, men i vår husholdning ville det betydd at den andre var fristilt og ikke bundet til hjemmet mens den andre sykler. Selv merker jeg stor forskjell på at min løpegale mann (frivillig) løper på mølle hjemme fremfor utendørs og på senter.
Off, det er ikke noe hyggelig når det blir sånn. Jeg skjønner deg på et vis.
Min mann er helt hektet på PS-spill. Han har vært det i årevis. Det ironiske er at det var jeg som kjøpte Cowboyspillet til han når det kom ut. Søkte det opp og det kom ut i 2010 så han har spilt det siden jula 2010. :eek::cool:
Siden det har han ikke gjort stort verken i huset eller sammen med resten av oss. :( Han er bare aggressiv om jeg sier noe så minst mulig blir sagt.
Han har noen lyspunkt nå så håper det fortsetter. :nemlig:
Det er gruppen med hvor ambisjonsnivået er å vinne Lillehammer - Oslo. Mange legger mye trening i å få merket på Birken, det er høye krav for ca 40 åringer.
Skal ikke påstå at alle hobby syklister er egoister altså. Bare at det høflig å avklare tidsforbruk og kostnader med de nærmeste. Å konkurrere i utholdenhet er tidkrevende for de fleste. Kostnaden kan være ulik. Men særlig voksne menn er kjent for å la seg rive med. Utstyrsfriker.
Sa jeg at det er strengt kostholdsregime også. . Som barn elsket vi karbouka før den store Styrkeprøven. Fikk ellers mye sunn mat, sikkert sunnere enn snittet på 80 tallet.
Jeg kjenner flere syklister som trener/har trent på det nivået Lavender skisserer, så det er nok ikke uvanlig dersom man ønsker å hevde seg på rittene.
Her tenker jeg at det er vel ikke treningsmengden i seg selv som er problemet. Uten barn som skal følges opp/små barn som krever at en er hjemme, bør det jo være godt med tid til å trene mye, samtidig som man har tid til partner.
Det som ikke er greit er oppførselen på den felles sykkelturen:( Greit at du sykler sent i forhold til ham. Noe annet er da virkelig ikke å forvente (med all den treningen han legger ned i det), men det bør da kunne gå an å ta seg en kosetur uten spydige kommentarer. Så kan han eventuelt heller ta seg en tur alene etterpå om treningseffekten ikke var stor nok.
Det høres heller ikke greit ut at dere ikke kan reise på ferie sammen:( Går det ikke an å dra steder der han kan få sin daglige treningstur, samtidig som dere kan kose dere sammen resten av dagen? Jeg har full forståelse for at han ikke vil reise på ferie dersom det ikke er treningsmuligheter.
Tusen hjertelig takk for alle tilbakemeldinger.
Jeg tenker nok også at mekling hadde vært kjekt, samtidig som mye tyder på at utfallet av meklingen vil bli at han velger sykkel+aleneliv. Treningsnivået til min mann ligger nok slik som Lavendel skisserer. Han var blandt de 10 beste i Lillehammer - Oslo, og hurra for det (jeg mener det). Samtidig tenker jeg at livet endres og ambisjonsnivået bør endres med det. Jeg unner alle å være i sitt livs form. Det er en form for rus å kjenne at kroppen fungerer. Man er kanskje ikke fullstendig klar over denne lykken før man har vært igjennom en sykdomsperiode. Hey, jeg sutrer ikke her, ikke misforstå. Jeg vet bare at når du har vært oppe, er veien nede grusom, og veien hvor oppturen er på din side er en seier.
Jeg er tålmodig så jeg står nok løpet. Samtidig er jeg ikke den som godtar hva som helst.
Klart jeg blir såret, hvorfor.. fordi jeg er kona til denne sykkelidioten.. He he
Han dro forresten til Vestlandet på søndag og tok med seg...sykkelen. Fikk akkurat en sms ..da er det visst landeveisbirken til helgen..hmm det var et nytt ritt..
Akk..jeg tar kvelden slik at jeg er opplagt til i morgen:-)
Og hvis det er noen dresskledde Birken-karer der ute. Klem kona di i kveld og si du er glad i ho. Ho treng ei hand å holde i noen ganger..
:klemme: til deg. Og jeg håper du finner glede i noe, samtidig som dere finner en løsning.
Jeg skal snart ha Styrkeprøven nattevakt igjen. Ligge med telefonen ved senga og ta imot sekunderinger på pappa for så å hente han ved Bjerke/ Valle Hovin ca kl 6 søndag morgen. Det er kanskje fem år siden han lovte å slutte med ritt over 30 mil som foregår på natta. Familien hans inkludert samboer mener det ikke er for 70 åringer. :nemlig:.
:klemme: Det høres tøft ut. Kan jeg spørre hvorfor du vil være sammen med ham? Jeg skjønner at dere har en lang historie og felles barn sammen, men sånn du beskriver det, med en mann som ikke en gang kan dra på ferie sammen med kona si, så syns jeg det høres temmelig stusselig ut. Har han også gode kvaliteter som veier opp? Eller har du tenkt å vente til han blir ferdig med sykkelkjøret?
Det du skisserer hadde jeg aldri giddet. Livet er for kort til å redusere seg selv til bakkemannskap.
Jeg har oppslukende hobby nå og har hatt det nesten alltid, men når man først er samboer eller gift og man faktisk har skaffet seg barn, så får man prioritere dem litt. Innimellom. For syns skyld.
Et svar om at mannen valgte sykkelen/jobben/alkoholen/spill eller whatever foran meg ville ikke fått meg til å mase meg til å være sammen med ham.
Det går an å trene mye og samtidig by på nærhet og tilstedeværelse i en relasjon. Dette høres ut som en usunn avhengighet, og ønske om endring må komme fra mennen selv.
Hva vil du ha ut av andre halvdel av livet? For meg er nærhet i relasjonen til menneskene jeg er aller mest glad i essensielt for god livskvalitet. Jeg unner deg god livskvalitet og jeg håper du vil velge å ta deg selv på alvor og sørge for at du får en hverdag som gir deg mer gleder enn sorger. :klem:
Tja, hva jeg ser i han? Ganske enkelt; han er far til mine barn og min ektemann. Jeg har ingen familie på min side i live lenger så det blir han, mine barn og hans familie som er "familien". Jeg føler vel at hvis jeg bryter med han bryter jeg med alt og er redd jeg vil miste fotfeste av det. Tenker nok at litt er bedre enn ingenting. Muligens feigt, men når jeg hater å være så mye alene som jeg er nå, vil jeg da bli lykkeligere helt alene? Ingen vet jo om gresset med sikkerhet er grønnere på den andre siden. Godt har det med sikkerhet vært å kunne blogge litt og få den bekreftelsen jeg ønsket; at jeg ikke er helt sprø. Livet som mor, hustru, husmor og forretningskvinne er hardt, men er du "pårørende sykkel-frue" i tillegg er det steinhardt ;-)
PS. Takk til hver og en av dere som har respondert, jeg har lest innleggene flere ganger. Det gjør meg ydmyk at dere bidrar med tid og ord i innlegg som hjelper en dere ikke kjenner. Fortsett med det - du har gjort meg svært svært glad med ditt svar!
Det høres ikke enkelt ut, jeg har ikke en Birken-mann. Men en mann som må trene, som jobber som instruktør på treningssenter (ca 2 ganger i uken) og i tillegg har vært med et par ganger på en av de vestlandske sykkelrittene. Han hevder seg greit, men i år måtte han nedjustere ambisjonene fordi jeg holdt på med videreutdannelse som gikk ut over oppkjøringen hans.
Vi har små barn, og jeg kan innimellom bli frustrert for at han legger beslag på en til to kvelder i uka med trening som han må være på - og være forberedt til med stadig ny musikk og øvelser. Han kan godt bli litt sur om jeg har flere kvelder i uka da jeg er opptatt, for da ser vi jo hverandre nesten ikke. Da skrur jeg på teflonørene og satser på å komme hjem fra dameklubb med godt humør. Jeg insisterer også på at han innimellom ber sine foreldre om å sitte barnevakt, dersom en av mine aktiviteter eller møter kræsjer med hans timer - bare fordi han vet om de to dagene i uka et år i forveien, må han også bidra til at familien a/s går rundt.
Så ja, jeg kjenner igjen følelsen av å verdsette parnerens tidkrevende, men også givender hobby, samtidig som jeg håper at vi aldri kommer i deres situasjon der vi må velge mellom hans prestasjoner eller mitt behov for et familieliv.
Mange har god erfaring med å blåse ut litt frustrasjon her inne, eller stikke fingeren i jorda for å finne ut om man er helt urimelig eller ikke.
Det hjelper kanskje ikke hvis han likevel ikke vil snakke med deg, heller ikke sammen med en terapeut, men det høres ut som at det er mer bak dette enn sykkel-galskap. Dere er i en fase i livet hvor barna begynner å bli voksne, og det er en omstilling. Denne tiden skulle kunne by på muligheter til å være mye sammen igjen, og kjærstetid, men ting er jo ikke lenger som de var før man fikk barn, og man har kanskje vokst litt fra hverandre i perioden mens barna vokste opp? Så skal man plutselig finne tilbake gnisten, og så vet man ikke lenger hvordan man er kjærster, og man har kanskje vennet seg til samhandlingsmønstre rundt barnelogistikk etc som gjør at man kan ha brukt hverandre opp litt, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er ikke sikkert noe av dette gjelder for dere, men dersom det er en faktor som er med, er det i alle fall ikke helt uvanlig, vil jeg tro. Lykke til med å finne ut av livet som Birken-enke. :klemme:
Hørtes lite omtenksomt ut... skjønner godt han ønsker å trene, men at dere legger ut på treningstur med såpass stort spenn mellom dere blir fort feil, da burde han sikkert trene før/senere på dagen, også ta turen med deg som en rolig sykkelrunde og ikke en treningstur.
Det er jo litt sånn når man skal ha med små barn på aktivitet også, man får ta treningen sin før eller etter, også trene på egenhånd så man har tolmodighet til å ta det i barnas tempo...
Det er vel ikke å forvente at du er i samme form som han om han trener mye mer enn deg, uansett om du har stoffskifte problemer eller ei...
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
