Ja, det er et problematisk ord, det synes jeg også. Det er temmelig sjelden jeg mis-unner andre ting de har, selv om jeg godt kan tenke på at jeg skulle ønske jeg hadde noe av det selv.
I det store og det hele er jeg uansett såpass fornøyd med livet mitt at jeg ikke går rundt og ønsker meg å bytte med noen - og de fleste tingene jeg kunne ønske meg, vet jeg at henger sammen med andre valg som jeg ikke har lyst til å ta, så da er det i grunnen greit. (Som i: skulle gjerne hatt mye mer penger, men ønsker meg ikke den jobben h*n har; skulle gjerne hatt mer plass og en stilig stue og en flott hage, men kunne ikke tenke meg å bruke så mye tid og penger på bolig som det som skal til for å få det.)
Og det Fnatten sier her kunne jeg sagt ord for ord. Og lagt til slanking. Jeg ser ikke alltid om folk har tatt av 5 ellr 7 kilo, og kommenterer det derfor ikke.
Og jeg er rørende enig med Skilpadda.
Det forbauser meg stort når noen tror at folk er misunnelig på dem hvis de ikke berømmer valgene deres.
Det er vel ikke heller alltid at man tror at folk er misunnelige selv om folk ikke berømmer valgene man tar? Eller er det slik? Jeg er også av typen som ikke alltid legger merke til at folk har anskaffet seg noe nytt - det forbir går ofte i stillhet, heller legger jeg dessverre også sjelden merke til om folk har gått ned eller opp 5 kg. Men dersom venninnen min har slanket seg 10 kilo neste gang jeg treffer henne, da vil jeg f.eks. si "Så utrolig flink du har vært også så fin du er". Eller jeg kan måle henne litt opp og ned, analysere, tenke et par timer og si "du burde ikke gå ned noe mer nå altså, for da vil du se sjuk ut. Jeg gidder ikke å slanke meg jeg, for alle som slanker seg blir da så rynkete i huden!". Det er jo ikke sikkert jeg er sjalu med kommentar nr. 2 - men i så fall bør jeg sannelig begynne å tenke på hva og hvordan jeg sier ting, for i beste fall, og mest sannsynlig, vil jeg bli oppfattet som bittelitt misunnelig.
Forskjellen på å være stilltiende og det å komme med upassende, på kanten til ufine kommentarer, og med et avslørende ofte negativt kroppsspråk som tydelig sier hva man følerer, er en annen ting.
....Og jeg har lest alle foredragene til Hattifnatten og kie, og jeg blir så matt av slik lesning at jeg rett og slett nesten ikke orker å kommentere det. I hvert fall ikke akkurat nå :stuptrøtt:
Dette innlegget liker jeg! :riktig: I grunnen er det vel dette jeg vil frem til, og Skilpadda trekker heller ikke frem teite argumenter som at de som har høyt/høyere forbruk ofte blir gjeldsslaver, må selge gård og grunn, mens de tvinner de blonde lokkene og tygger tyggis, og at den eneste måte man kan sette pris på at man anskaffer seg noe (som da selvsagt er et produkt som er politisk korrekt - f.eks. bøker) er ved sparing eller ved bruktkjøp.
Nei, jeg tror ikke det. Jeg kommer stort sett ikke på tanken at folk skulle være misunnelige, men jeg vet jo selvsagt at det forekommer.
Men det ble nevnt helt konkret tidligere i tråden, av SSS, at kanskje det var misunnelse som gjorde at mange syns det var teit med vognmani. Det var vel utfra dette utsagnet at diskusjonen om misunnelse oppstod.
Det er vel kanskje det, det betyr ja, men det er vel ikke sånn det brukes i grunnen. Skulle jeg legge denne definisjonen til grunn misunner jeg ingen tror jeg. Kanskje med unntak av en del båteiere jeg observerer fra verandaen. Jeg ønsker meg ikke båtene dere, jeg vil ikke ha enda en ting å vedlikeholde, men jeg synes båtene er dekadente og unødvendige og synes det er stor skam at folk bruker 2-3-4 millionoer på noe de bruker bare et par uker i året. Tenk så mye godt de pengene kunne vært brukt til. Jeg unner dem neimen ikke de båtene.
Som du tolker. Er det virkelig så viktig for deg å tviholde på din egen tolkning fremfor å lese det folk skriver, altså?
Verden må virkelig være et fælt sted for deg å være når du insisterer på å tolke så til de grader feil og negativt.
Jeg snakker om at overforbruk også kan være et problem i forkant av økonomiske problemer. Er det virkelig en bombe?
Jeg snakket om at jeg fikk "tvinne blond lokk og blåse tyggisboble"-vibber av det lettvinte argumentet med at "alle som ikke berømmer meg er bare misunnelige". Jeg svarte på hvorfor jeg ikke like lett kobler overfladiskhet med å kjøpe (og lese, selvsagt) bøker, som jeg ville ha gjort det med et sinnsykt høyt forbruk i forhold til "stæsj". Jeg snakker om at JEG setter mer pris på ting når de ikke kjøpes ved første innfall, men når man faktisk kan glede seg litt til det. En verdi jeg viderefører til barna mine. De får også lov til å glede seg til ting.
Bruktkjøp har jeg vært inne på her som en ting jeg setter pris på ved at andre bruker mer penger enn meg. At jeg synes det er flott at folk som har et høyere forbruk enn meg ikke bare lar tingene ligge og bli ødelagt, men faktisk selger eller gir bort.
Du tviholder på en slags offerrolle, virker det som. Og kommer med diverse idiotiske påstander om hva andre her mener. Klipper og limer til den store gullmedalje, nekter å se sammenhengen eller noe som helst annet enn det du kan presse inn i din egen forutinntatte tolkning. Kaller det foredrag og gud vet hva.
Det hadde vært langt mer interessant å diskutere om du kunne trekke til deg tærne og drite i martyropplegget ditt.
Og ja. Nå skriver jeg til deg. Det virker kanskje personfokusert som bare det, men jeg mener at det er hakket mer ærlig enn de småstikkene og halvkvedete "sannhetene" du serverer jevnt over her.
Dette ligner virkelig ikke deg slik jeg har lært deg å kjenne. Jeg vet at du kan bedre enn dette, så det hadde vært fint å se det på et mer anstendig nivå når du diskuterer. Dette er deg ikke verdig. Skjerp deg.
Jeg blir litt matt når det settes likhetstegn mellom overforbruk og merker. Når man tar et valg på å kjøpe en bugaboo fremfor en simo må da dette være opptil hver enkelt. Kjøper man seg derimot fire vogner til et barn og seks trekk til bugaboo'en er det selvsagt overforbruk, men at valg av merke på vogn gjør at man skal fremstilles som større forbruker enn andre, det skjønner jeg ikke.
Jeg kjøpte fire levisbukser til Torden for 600 kr (for alle fire). Han slet ut alt i HM og jeg tok et valg på å kjøpe han klær som holdt til hans bruk. Dette er de eneste buksene han har, men jeg må stadig forsvare dette "snobberiet" for besteforeldre, barnehage og venninner. Barnehagen spurte til og med om jeg ikke hadde andre bukser han kunne bruke i barnehagen.
Jeg driter i grunnen i merker. Dvs. jeg handler det som funker best for oss. Men jeg vurderer verken meg selv eller andre utifra merker. For meg er det irrelevant i en slik sammenheng.
Det jeg reagerer på, er når noen lar merkene avgjøre "verdien" av seg selv eller sine medmennesker. Det er DET verdisynet jeg har et problem med. Om man lar merkeklær eller piercinger være "valutaen" er ikke relevant.
...og dette orker jeg virkelig ikke kommentere en gang. Jeg har forklart ganske inngående hva jeg mener, og dersom det fortsatt er uklarheter eller uenigheter, så tror jeg faktisk vi må slå oss til ro med at du ikke forstår meg, og jeg ikke forstår deg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
