Denne interessante kronikken sto i the Guardian forleden.
Her siteres Angela Meadows:
Angela Meadows, from Birmingham University's psychology department, believes that diets, not the excess of junk food around us, are actually the root cause of the obesity epidemic. It is going on diets that causes people to gain weight, she says. "I started dieting when I was probably 12, 13 years old, when I wasn't fat. I dieted myself out like most people – if they are dieting, they tend to get very big, and they get bigger and bigger with every diet, and there is more self-loathing, more blaming, more comfort eating, more withdrawal, so you've got that avoiding, coping behaviour.
"The worse you feel about yourself, the less likely you are to go out and actually exercise, and people do sit at home and comfort eat, and then they get bigger and their problems get worse." Meadows' view, and that of the Health at Every Size movement, is that it is possible to be fat and fit – if you are active enough, your weight does not matter, because it is no longer a health issue. "So over the years I dieted myself up from probably a sensible size 10 or whatever to the 20 I am now with enormous amounts of self-loathing. Now that I've stopped doing that, it's like I've got my life back. I think of the 30-odd years of my life that I put on hold and wasted. My mother's 72 and still won't leave the house unless her arms are covered. She still doesn't eat properly. She's dieted all her life as well. She was thin when she got married and got bigger.
Generations of women have been wasting their lives on this, and for what?"
Hvor mye tid bruker egentlig folk på å slanke seg? Og hvor mye utmerket hjernekapasitet og tilgjengelig tid brukes på slanking og skam?
Det er en passivisering i dette, en måte å holde folk passive på, å la dem skamme seg, slanke seg, stresse og streve, begrense seg selv av skam og skjensel, føle seg ille til mote, være ekstremt selvopptatt. Brød og sirkus, slanking og skam.
Interessant tanke. Jeg tror nok damen tar feil fordi at vektøkingen er i alle aldersgrupper i samfunnet. Jeg tror feks ikke at en 3 åring er overvektig fordi h*n slanker seg.
Det stemmer veldig bra på de fleste overvektige jeg kjenner, inkludert meg selv. Vi har rett og slett slanket oss feite. Jeg veier i dag 25 kg mer enn jeg gjorde på mitt første Grete Roede kurs. Jeg ser jo i dag at jeg få kilo unna sunn vekt den gangen.
For oss som har blitt overvektig i voksen alder (fra 18-19 års alder) så tror jeg teoriene hennes kan stemme ganske bra. Det stemmer veldig bra ut fra egen erfaring i alle fall.
Jepp, jeg tror hun har rett. Og det hun beskriver av skam og selvforakt må vi vel ikke lenger enn til diverse tråder her på forumet for å se ganske klart.
Jeg har kastet bort alt for mye tid på dette, og jeg er ikke akkurat alene om det.
Det må vel være slik at slanking uvegerlig gjør noe med appetittreguleringen og den naturlige sultfølelsen? Det klusser vel til og skaper vel en ubalanse på ett eller annet plan; det er det jeg synes er skummelt (og ikke minst derfor jeg er så ekstra skeptisk til 5:2-dietten). Mange mener vel også at kroppen alltid vil strebe etter den høyeste vekten den noen gang har hatt, med typisk jojo-slanking som resultat.
Det stemmer godt på meg. Jeg blir bare større jo mer jeg slanker meg, og nå har jeg gitt opp i et håp om at det i hvert fall ikke skal bli enda verre.
Jeg ble litt tyngre enn normalen som barn på grunn av feil kosthold. Men jeg tror ikke at jeg bikket over til overvektig. Når jeg ser bilder av meg selv som barn er jeg ikke på noen måte stor, men knærne var heller ikke den tykkeste delen av bena mine (slik de var på broren min). Jeg ble satt på min første slankekur da jeg var 10, og har slanket meg på og av siden den gang. Jeg går ned i vekt, men jeg går mer opp igjen.
Jeg er veldig rådvill i forhold til hvordan jeg skal komme meg ut av spiralen. Nå er jeg helseskadelig overvektig og må egentlig gjøre noe drastisk. Men hodet klarer ikke når jeg innerst inne vet at jeg bare blir enda større av å prøve.
Eg har brukt veldig mykje tid av mitt liv sida eg var 13-14 år på å slanke meg. Og eg drive på no. Det nye er derimot at eg ikkje skal ned all verda, som eg jo burde gjort i forhold til å få BMI under 25, men til å ha BMI under 30. Den mentale jobben for alle oss som slit med overvekt er jo å komme seg til "ikkje alt alltid"-tankegangen og dermed blir det sånn som HI skisserer.
Jeg tror nok det der er sant for en ikke ubetydelig gruppe, i hvert fall. Og min kjepphest: Jeg synes det er nitrist at så mange bruker så mye av kapasiteten sin på å tenke på vekt og kropp og slanking og den inherente misnøyen som ligger i det.
3-åringer som er overvektige er jo gjerne overvektige fordi de, som Georgia i artikkelen, som veide 400 kilo som 19-åring og måtte hentes ut med kran, ble foret med enorme mengder feil mat som liten. Er det et personlig ansvar for en som bare har fått dårlig mat (kvalitet) i enorme mengder (kvanititet) som substitutt for trøst og kos hele livet, at vedkommende er sykelig overvektig som ung eller voksen?
"We can avoid being overweight by exercising personal responsibility, politicians say, voicing the script written by the food industry. We choose what we put into our mouths. We ought to know what will make us fat and have the self-restraint to stop eating. But can you really make that judgment of Georgia at the age of seven, who even then weighed 70kg (11 stone) and whom Lesley* admits she fed with condensed milk as a baby, weaning her on to tinned potatoes and later filling her up with fried eggs and chips? "
*Lesley er moren til Georgia.
Det kan kanskje forklare noe, men langt i fra alt. Ikke alle har slanket seg store og noen har utvilsomt klart å slanke seg slanke. Hvorfor noen lykkes og noen ikke er jo et intrikat spørsmål. Vi er to i dette huset som har slanket oss slanke, og forblitt slanke. Men da snakker vi slanking som i "varige kostholdsendringer".
Jeg har ikke slanket meg stor. Jeg har drukket cola og spist sjokolade.
Men jeg syns likevel det var interessant. Jeg trenger jo ikke se lenger enn til mamma, som har jojo-slanket seg hele livet for å innse at det ikke er Løsningen. Og det kan jo ikke være sunt for forbrenningen med knekkebrød og cottagecheese en måned og fri flyt av både det ene og det andre den neste.
Det er et samfunnsproblem. Både i hva det koster samfunnet og i hva slags befolkning vi har, som enten er i for dårlig form til å jobbe eller konstant opptatt av en kur eller diett eller opplegg eller hva_du_nå_har. Det er alt for lite regler og restriksjoner for hva slags mat som selges (og dermed spises) og alt for høy terskel til å ta tak i hele familiens kosthold når barn veies inn som overvektige på helsestasjonen. Ansvaret, skylden og skammen legges på den enkelte som er uten selvkontroll og selvdisiplin.
Det er jo et individuelt problem OGSÅ, selvsagt, fordi opplevelsen av å være overvektig, å være ute av stand til å bli slank eller forbli slank, handler om nederlag og skam. Fordi det stjeler av tiden eller oppmerksomheten man kunne brukt på å redde verden, ha det godt eller like seg selv, våge noe eller oppleve noe så stjeler overvekten eller slankingen, spiseforstyrrelsene eller skammen av livskvaliteten.
Første gang jeg slanket meg veide jeg 65 kilo. Jeg leste en artikkel i et eller annet blad. Lurer på om det var "I form"? Har ikke det vært i Norge i årevis?
Det var en dame som var like høy som meg, og som hadde gått ned fra 65 til 58 kilo. Det ble framhevet hvor bra hun så ut, og hvor fornøyd hun var. Det var første gang jeg følte meg tykk. Jeg var 17 år og i god form...
Men det er da virkelig på ingen måte relevant for denne debatten? Jeg kjenner jeg kvir meg for å uttale meg personlig når det kommer innlegg som dette.
Litt usikker på hva du mener med "annen form"? Hvis du mener at overvekt hos barn har andre årsaker enn overvekt hos voksne, så var det akkurat det jeg prøvde å si? Mitt poeng er at overvekt er et generelt problem i befolkningen (den såkalte "fedme-epedimien". Kjenner virkelig at jeg ikke er helt fan av det ordet, men ...) og at denne forklaringen derfor neppe kan forklare totaliteten. (Kan sikkert være forklaringen for enkeltpersoner, for all del)
Det er jo relevant i den forstand at man ikke direkte kan sammenligne mennesker slik at "slankehistoriene" man leser om aldri vil være gyldige for alle lesere. (som jeg tror var poenget til niobe)
Ja, poenget var at vekt i tall uten annen kontekst er nokså lite relevant. For meg hadde det ikke vært spesielt bort i natten å slanke meg fra 65 til 58 kg, mens det antagelig ville vært det for noen som er 15 cm høyere.
Skam ja.
Er ikke så vanskelig å skjønne at man skal skamme seg, nesten uansett hvordan man skal se ut. Om shortsen er for lang eller for kort, om leggene er for tykke eller for tynne, om man har åreknuter eller arr. Dekkes til skal det.
Slik at andre slipper å se?
Jeg satt å bladde i en kleskatalog og fant en fin badedrakt jeg tenkte å kjøpe.
Helt til jeg leste at den var laget for å dekke til problemområder, som feks brede hofter.
Vi rakker ned på hvordan folk ser ut hele tiden. Og de fleste får snakke uten korreks.
Skam knyttet til utseende blir vi aldri kvitt.
Og ja, jeg er sur, etter å ha lest (på FP) at de shortsene jeg bruker, nettopp for å dekke til de åreknutene jeg har lært (på FP) at ikke skal synes, ikke har rett lengde og er stygge.
Og at "man" da heller bør bruke langbukser.
Akkurat slike ting må man virkelig bare blåse i, Floksa. Jeg har ingen gjennomsnittskropp, så det som har "rett" lengde, vidde og hva-har-du, passer mest sannsynlig veldig dårlig på meg. Jeg har lært å kle meg etter faktiske forhold, så får mote være mote og meninger være meninger.
Ja, jeg er ikke den som vansligvis bryr meg så mye.
Jeg flasher både dissemage og åreknuter og legger MED hår uten særlig blygsel. Dusjer i badeanlegg gjør jeg oså, selv med mange gøyalle arr.
Men jeg synes det ER viktig å sette ord på at det faktisk er slik skammen oppstår. Jeg kommer til å tenke på at shortene mine er stygge neste gang termostaten kryper over 10 grader. Selv om jeg ikke slutter å bruke knelange short, vil tanke ligge i bakhodet mitt og gnage. Og vips var en ny ting å skamme seg over laget. Og jeg skjønner jo ikke engang hvorfor jeg skal skamme meg. Jeg synes jo de er FINE :trasser:
Jeg synes det er brukt som et eksempel, og jeg synes argumentasjonen er høyst relevant. Jeg blir også litt lei av å lese på FP hvor feil klærne mine er. For vi er fryktelig flinke til å snakke ned hverandres klesstil.
Jeg kjenner meg veldig igjen. Bare her fra FP så har jeg lært at følgende er teit/stygt/harry:
Capribukser
Muffinsmage
Brødbokser
Korte øyenvipper
For korte shortser
For lange shortser
Klær fra Kappahl
Å bruke Tampax når man er eldre enn 14 (OB er greit)
Pulverkaffe
Og så videre ad nauseum. :knegg:
Noe av dette har jeg tatt personlig og har tenkt mye på det i ettertid (og kanskje skammet meg litt og tenkt at dette må jeg gjøre noe med), mens andre ting kan jeg himle av og tenke "Whatever".
Jeg er helt enig. Jeg husker fortsatt en tråd hvor en bruker spurte om buksene på bildet kunne brukes, og det var ikke måte på hvordan den stilen ble sablet ned. Og dette var en buksetype jeg trivdes i, så jeg fikk meg et lite støkk.
Men hvorfor starter man tråder av typen "Kan man bruke slike bukser"? Med tanke på hvor vidt forskjellig smak vi har, så krever det jo ikke all verdens fantasi å se for seg hvordan svarene vil sprike. Og jeg har gang på gang notert meg at hovedtyngden på FP ikke går i samme type klær som meg, så et "Kan jeg gå i dette"-innlegg hadde antagelig endt relativt dårlig for min del. Så jeg spør ikke. For det er jo revnende irrelevant hva FP mener om klærne mine uansett.
Ja, i tillegg til at det er en del som ikke liker det samme som meg, så er det også noe som er uhøflige. Kjipt, men sånt som man må regne med på et forum med ganske mange tusen brukere? :vetikke:
Til å FP å være, så er jo det en ganske legitim avsporing. Og jeg er nok enig i at det ikke tas hensyn til den enkeltes kroppsfasong (som det jo også i mange tilfeller er vanskelig å vite noe om) når det svares på spørsmål om hva som er kledelig.
Nei, selvsagt ikke. Men spør man, så må man jo være forberedt på at ikke alle synes plagget er kledelig. Hvordan man sier dette kan man selvsagt være litt obs på. Men på spørsmål av typen "Sitter denne kjolen fint på meg?", så mener jeg "nei, jeg synes ikke det" må være et legitimt svar. Det være seg på forum eller andre steder.
Jeg skjønner godt hva Floksa og Divine mener. :+1:
Og så er det lett å si at man jo ikke trenger å bry seg for alle liker ikke alt, men nå er det nå en gang ikke alltid like lett å være rasjonell hele pokkerns tiden. Det skader ikke å være hakket mer bevisst hvordan man ordlegger seg når man kommuniserer ens syn på forskjellige plagg/kroppsdeler/behåring et cetera.
Ja, det skjer. Jeg mener man skal svare veldig annerledes på "Se den nye kjolen min, er den ikke fin, vel!?" og "Hva mener dere, kan jeg gå i denne kjolen?". Og der svikter det litt.
Jeg må bare si nå, når vi likevel er inne på det, at da jeg la ut spm om hva jeg kunne bruke til et bestemt skjørt, som jeg hadde bestilt, her forleden så ble jeg allerede i det første svaret fortalt at det ikke var noe fint med sånt skjørt. Kjerring ble nevnt, tømmerstokklegger ble nevnt osv. Greit nok at noen misforsto hva jeg spurte om, men det var oppsiktsvekkende mange syns jeg som bare måtte fortelle hvorfor de ikke ville hatt et sånt skjørt. Uten at jeg egentlig lurte på hva hver enkelt fp'er mente om mitt skjørt.
Ja, jeg er fortsatt sur, men nå fikk jeg det ut så nå er jeg ferdig med det. Unnskyld Tjorven. Ferdig.
Jeg endte forøvrig opp med å avbestille skjørtet. :stuart: Ikke at jeg bryr meg om hva FP mener eller no. :niks:
Hvis det er det jeg skrev du sikter til, så beklaget jeg det jeg skrev om knelange bukser litt senere, i tilfelle noen tok det ille opp. Jeg har full forståelse for at folk kan ha mange grunner til å ikke ville gå med bare lår. Jeg skrev heller ikke at "man" heller bør bruke langbukser, jeg skrev at JEG heller ville brukt langbukser,
At det kom litt krasst ut var som nevnt i den andre tråden en reaksjon på all "snerpetheten" når det gjaldt å gå med skjørt eller shorts som viste noen centimeter av låret. Jeg har også begynt å tenke på det når jeg kler meg om det faktisk er idiotisk og ekkelt at noe av lårene syns, noe som ikke hadde falt meg inn før.
Jeg tror nok det er ganske vanlig (og også bra, og evolusjonært!) og bry seg om hva andre gjør/synes/mener/tenker. For alle sosiale dyr er det å lære av andre veldig viktig. Siste surikaten på haugen er ikke en fritenker, men spist av en gribb for å si det slik. :humre:
... ulempen med å være sosialt følsom er selvfølgelig i våre dager, når vi kan ha 500 venner på FB - også mange mennesker som det overhode ikke er relevant å sammenligne seg med og man alikevel tenker "Hun gjør det, burde jeg?
Ja, det er klart at det er det som er trikset, men det kommer med trening og ikke intuitivt. Det er ikke mange årene (rent utviklingsmessig) at vi har hatt informasjon om masse mennesker som ikke er relevante for oss direkte.
Hele motekonsepetet er jo bygget på at vi skal ligne de andre. Det er morsomt å se, selv er jeg lite interessert i moter, men jeg legger øyblikkelig merke til folk som skiller seg ut fra motebildet - de gir et annet visuelt inntrykk. Yndlingshistorien min er om da jeg var på butikken (for 10 år siden) og mange meter unna ser jeg en mann med kontaktlinser med spalter og jeg reagerer helt intuitivt med skrekk, det tok meg faktisk noen tid å skjønne hva som var "galt" med mannen - reaksjonen kom før jeg var bevisst hva jeg reagerte på.
[img]https://encrypted-tbn1.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcSfp1bySToB4cjAVDWJOtT7x9OWbRJM-tKAKtBG6Ea_l35czNm5[/img]
Hva? Er capribukse harry? :henger seg opp i det viktigste: Jeg bor i ulike former for Capri (smale, brede, "joggecapri" og "pencapri") fra mail til september, hvorfor i all verden synes folk at det er stygt? :skeptisk:
Eller er det slik at folk ikke kan skille mellom "stygt" og "kler meg ikke"? Jeg synes ikke nødvendigvis sånne yndige strutteskjørtkjoler er stygt på andre, men meg kler det ikke i det hele tatt, derfor kan jeg godt tenke at en slik kjole er stygg. På samme måte er det da vel ikke stygt om man dekker blåmerker/arr/åreknuter på beina med en Capri, det er da vel på mange måter mer kledelig enn om man går med en hot-pants? Jeg er ikke tilhenger av å kalle andre for stygge, og synes det skal være rom for hot-pants i kombo med åreknuter, men jeg klarer ikke å fri meg fra å ha egne tanker om hva som er kledelig og ikke. :sorry:
En har jo sine egne preferanser og syns noe er fint og noe er stygt, det gjelder vel for alle. Det betyr jo ikke at en mener at capribukser (eller strutteskjørt) skal bli forbudt eller at ingen burde ha det.
Jeg tror de fleste på FP er så samfunnstypisk og normalisert spiseforstyrret og så opptatt av uvesentligheter at selvsagt kveles en god diskusjon (som egentlig handler om kvinnefrigjøring og å frigjøre hjernekapasitet) av utseendepjatt, capribukser, hvordan den eller den ville se ut når vedkommende veide 65 kilo osv.
Dette handler -etter min mening- om å totalt passivisere og slavebinde store deler av befolkningen gjennom å påføre dem selvforakt.
Det er jeg helt enig i. Det er akt for mange (meg selv inkludert) som bruker tid på å tenke på hva man kan spise og ikke kan spise, som betaler avlat for et stykke nei-mat med en ekstra joggetur, som har dårlig samvittighet hver gang de spiser noe som er for fett eller for søtt eller for mye. Og unge, friske , vakre jenter som bruker med tid på utseendet sitt enn på lekser hver eneste dag. :(
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
