Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Dette har jeg ikke tenkt på, men han har et poeng. Hvorfor gjør vi det vanskeligere for barn av mødre uten jobb, verdsettes de mindre? Det er en litt motsatt måte å tenke på, vi tenker jo som regel på trygderettigheter som noe foreldrene har tjent opp, men ville det vært like riktig å se på det som barnets rettigheter?
Dette har jeg hørt snakk om i flere år, og jeg støtter det så absolutt. Man finner jo gjerne de høyeste aborttallene blant studenter og folk i den aldersgruppen, og dersom de økonomiske faktorene er med på å gjøre det vanskeligere for disse å bære frem barnet syns jeg absolutt det er på sin plass å legge bedre til rette for dette. Så på dette grunnlag syns jeg det er klokt å la foreldrepengene bli barnets rettighet uavhengig av muligheten for å ha opptjent disse i forkant.
Når det er sagt finnes det jo dem som vil utnytte dette, og det er muligens en av årsakene til at dette ikke er vedtatt allerede, men i mine øyne er det en forholdsvis liten pris å betale dersom det kan føre til at flere slipper å se på abort som eneste utvei.
Hvis jeg ikke husker helt feil, tror jeg jeg leste en kronikk av Kåre Willoch med liknende budskap for et par år sida. Jeg tenkte i alle fall den gangen at han hadde et godt poeng (og at jeg har langt mer sans for mannen etter at han ga seg i politikken, men det er en annen historie). Skal lese lenka i HI nå og tenke litt, før jeg mener noe mer.
Jeg kjenner jeg er veldig uenig - og tviler virkelig på at det er økonomiargumentet som er hovedargumentet til de som velger å avslutte svangerskap. Jeg synes påstanden er så absurd at jeg lurer på om det er tull, rett og slett. Og ikke minst: skal skattepengene våre gå med på det der? Jeg er helt enig i at engangsstønaden kan økes - men til noe som kan medføre at folk velger å få barn for de trenger penger - nei, det kjenner jeg at provoserer meg.
Men "passer ikke" hvor økonomi er en viktig faktor er vel ikke en helt uvanlig (del)årsak til abort?
Jeg lurer på om jeg ikke synes det å knytte denne engangsstønaden til aborttall blir litt feil for meg. Men jeg liker tanken på at man gir nok penger til barnet slik at det kan få den første tiden med en av foreldrene selv om de ikke har fullført både villa, volvo og vovvov-oppgaven ennå.
Ok, har lest. Jeg synes det er galskap å tidoble engangsstønaden. I utgangspunktet synes jeg det er et rimelig premiss at permisjonspengene skal erstatte tapt arbeidsinntekt. Samtidig synes jeg det er synd om foreldrenes økonomiske situasjon på fødselstidspunktet er avgjørende for hvorvidt man kan beholde uplanlagte, men ellers ønskede barn, og 38k kommer man jo ikke så veldig langt med. Så jeg lander på at jeg er for å øke engangsstønaden - men ikke noe i nærheten av så mye.
Jeg tenker at det kunne være en ide å ha engangsstønaden som den er, evt faktisk redusere den litt, og så gi en sum tilsvarende kontantstøtten i måneden. 400k i engangsutbetaling for å få barn tror jeg er farlig med tanke på hva folk kan gjøre for penger.
Synes det er tull og helt uenig. Den kan kanskje økes, men jeg synes at det er et poeng at foreldre skal være økonomisk selvhjulpen. Fire hundre tusen for å få barn synes jeg er hinsides. Da må det heller være andre ordninger innenfor de stønadene folk faktisk får. Dette betyr jo også at selvvalgte hjemmeværende kan få en ok årslønn "bare" ved å få barn. Det å få barn forplikter og man må jo forsørge det etter det året har gått også. Er jo en grunn til at man har blitt strengere med aktivitetskravet til aleneforsørgere som kan få støtte i tre år. Nettopp fordi man så at for mange gikk uten å faktisk gjøre nok for å bli selvhjulpne etter tre år. Er fint om aborttall går ned, men synes ikke nødvendigvis at det er så ille at noen tenker på det praktiske om man blir uplanlagt gravid.
Det er så mye penger at folk kunne bli gravide med vilje bare for å få pengene. Bedre støtteordninger for dem uten trygderettigheter er så sin sak, men en så stor engangsutbetaling er helt vilt.
Med dagens frie grenser: hvor lenge måtte man evt. ha bodd i landet for å kvalifisere til en slik støtte? Det er jo så mye penger at utlendinger kunne finne på å komme hit for å bli gravide, motta engangsutbetalingen og så dra hjem med pengene i lomma. Ble dette innført måtte sikkert alle EU-borgere ha rettigheter også på linje med barnetrygd, arbeidsledighetstrygd etc.
Jeg synes absolutt den bør økes, mangedobles! Jeg fikk barn som student, og selv om det er gode ordninger, så er det jo en kjennsgjerning at veldig mange venter med å få barn til de er etablert, dvs rekker å komme godt opp i 30-årene før de begynner å prøve å bli gravide. Dette handler ikke bare om abort-tallene for min del, men å kunne gjøre det mer attraktivt for kvinner å begynne å tenke på barn litt tidligere. Dessuten er det ikke et godt likestillingstiltak at nyutdannede kvinner som nærmer seg 30 blir mistenkeliggjort i jobbsøkerprosessen, fordi det er en stor sjanse for at de blir gravide ganske raskt etter at de har fått seg jobb. Hvis ordningene var bedre, uavhengig av de der 6 mnd i jobb, trenger ikke kvinner snike seg rundt og skaffe seg jobb for så å bli gravid. Dette var en reell problemstilling for meg, men så ble jeg gravid helt på tampen av studiet, og rakk heldigvis å utsette siste eksamen lenge nok til at jeg kunne motta fødselsstipend. Hadde det vært bare en mnd senere, hadde jeg stått igjen med kun engangsstønad.
Jeg mener bestemt at fødselspenger skal erstatte inntekt, ikke være en inntektskilde.
Det kan hende man skal se igjen på ordningene for studenter og for folk som faller mellom to stoler (mellom studier og jobb, for eksempel), men jeg tror virkelig ikke det fører noe godt med seg å lønne barneføding.
Jeg er enig med polyanna. :nemlig: Det er jo ganske gode ordninger for studenter i dag. Og jeg har vanskelig for å tro at det er økonomi som er årsak til de fleste aborter.
Og jeg tror ikke økonomi i seg selv er hovedgrunnen til veldig mange aborter. En del av pakka, ja, men ikke som den viktigste grunnen. Bedre ordninger for studenter kan jeg derimot stille meg mer positivt til.
Veldig enig med shute og vixen. Jeg mener ikke nødvendigvis at aborttallene skal ned hos dem som først ER gravide og ønsker abort, men at de går ned fordi færre er uønsket gravide. Jeg kjenner at dette mener jeg ganske sterkt, men er sikkert preget av å ha sett altfor mange uegnede foreldre.
Eg tenker og at eingangsutbetalingar på ei årslønn til folk utan jobb, er galskap, ja. For å få ned aborttala, må ein jobbe med prevensjonsbruk, ikkje gi folk incentiv til å behalde barn dei elles ikkje ville behalde.
At mødre utan jobb har dårlege rettar, er kanskje noko ein burde sjå nærare på. Sjølv om permisjonsutbetalingen er kompensasjon for tapt arbeidsinntekt, går det jo ut over barna at dei blir født inn i ein heim med lite ressurser. Men eg tenker at ordningar som behovsprøvd barnetrygd med ulike satser og ikkje minst far sin rett til sjølvstendig permisjonsopptening er veldig mykje viktigare her, enn eingongstønad.
Uansett blir det veldig feil å knytte dette til abortdebatten. Dette burde handla om sosial utjamning og fattigdom. Abortstatistikken viser vel og at det er jenter under utdanning, som har gode permisjonsordningar, som er den gruppa som trekk opp tala. Eg har ikkje inntrykk av at abort er eit fattigdomsproblem.
England har ikke noe stort engangsbeløp (hvertfall ikke når jeg bodde der), problemet der går mer på at hvis man er tenåring er det mye enklere å få offentlig bolig, eventuellt støtte til å leie på privatmarkedet hvis man har barn. Man får ikke veldig mye støtte utover det, men man får vel litt ekstra i tillegg til arbeidsledighetstrygden, pluss barnetrygd selvfølgelig. Ikke noe å bli rik av, men det er klart at gratis bolig frister for enkelte.
Jeg ser for meg veldig mange unge jenter som kommer til å få en ekstra motivasjon for å være uforsiktige med prevensjon om det hadde blitt sånn.
Men når det er sagt så har jeg opplevd å ha falt mellom i systemet, blitt gravid på verst tenkelige tidspunkt, og attpåtil bli invalid i svangerskapet så jeg ikke kunne stå i den jobben jeg hadde fått. Så jeg har fått engangsstønad med den ene av ungene, og det var ikke veldig romslig en stund der altså.
Det satte i gang en karusell av vanskelige følelser og en heftig depresjon pga ønonimisk usikkerhet, og jeg ville ikke ha gjentatt det. Når jeg ser på ungen i dag er jeg glad jeg ikke tok abort selvfølgelig, men det skader ikke at man ser på ordningene tenker jeg.
Jeg er helt sjokkert over at dere tror "folk" vil begynne å få barn kun for å få stønader. Ja, det finnes sikkert noen av dem også, men ærlig talt, det høres ut som et konstruert problem. Men det kan være at jeg er litt vel godtroende. Folk vet jo at barn er dyrt i lengden, at de tar fryktelig mye tid, og forandrer livene ens. Folk som prøver å karre til seg trygdeytelser pga barn, pleier jo heller å svindle, f.eks. vise frem andres barn og utgi det for sitt eget og sånn.
Jeg tror ikke høyere engangsstønad er et godt tiltak mot abort, men jeg tror det er et godt tiltak mot utsatt familie-start. Hvis det er slik at mange tar abort fordi de har for dårlig råd akkurat når de er gravide, så kan det kanskje ha noe for seg, men jeg tror ikke folk som tar abort fordi de ikke er klare for ansvaret, ville valgt å beholde barnet pga engangsstønaden.
Kanina: Jeg er også veldig for å gjøre det mindre skrekkinngytende for unge mennesker å starte familie, og tror med fordel man kan se på ordningene for studenter og de som akkurat er ferdige med studier. Men ikke for de helt utenfor arbeidslivet.
Jeg er enig i at prevensjon burde være billigere og lettere tilgjengelig, men jeg er skrekkelig skeptisk til at p-piller skal være billigere enn kondomer. Kondomer er det beste prevensjonsmiddelet for ungdom, ingen hormonelle bivirkninger, beskytter mot kjønnsykdommer og fordeler ansvaret på begge parter. Før vi får gratis p-piller burde vi ha gratis kondomer tilgjengelig alle steder der ungdom ferdes. :kjepphest:
Ellers er jeg enig i at det burde være bedre støtte til de som blir gravide på "feil" tidspunkt. Jeg tenker særlig på dem som blir gravide akkurat når de er ferdig med studier og ikke har kommet i jobb og faller mellom alle stoler. Men det bør ikke knyttes til aborttall. Og det bør ikke være en full årsinntekt.
Jeg har en venninne som ble gravid som 18-åring. Det var sånn nogenlunde planlagt det altså - hun var i fast forhold - men en av argumentene de brukte under svangerskapet var "vi sparer jo innmari mye penger på å slippe å kjøpe bind, da" - så joda - jeg tror virkelig at man kan bruke slikt som argument. Det finnes folk som pr i dag får godt under 200 000 i året - da vil en "nogen lunde anstendig årslønn" være veldig fristende.
Men jeg er enig med deg - jeg tror svært sjelden at det er økonomikortet som avgjør om man vil ha barn - det er mer om at man har lyst og kapasitet.
Mange har ikke peiling på hva barn koster i det hele tatt og jeg tror ikke dette er en konstruert problemstilling. Mange vil se på dette som en gavepakke.
Det finnes mange som ikke ser stort lengre enn nesetippen. I forbindelse med en nedbemanningsprosess vi hadde her, så flere stykker med lang ansiennitet seg så blind på gavepakkene de kunne få, at de ikke greide å se at en fast lønn de neste 25 årene er hundre ganger mer verdt enn de 12 månedslønnene de kunne få ut nå. Penger i handa nå var det eneste som betydde noe, for det var jo så MYE! At de etterpå ble gående ledige, og med karenstid på arbeidsledighetstrygd fordi de hadde sagt opp selv gjorde at de fikk forholdsvis brutale møter med virkeligheten uten fast lønn.
Jeg tror mange ville reagere akkurat på sammen måten ved tidobbel engangsstønad. Masse penger NÅ! Mange er ikke mer komplisert utrustet enn som så dessverre.
Jeg fikk barn som student og kjenner folk som er studenter som har barn, og ja, det var trangt, men det var absolutt ikke fælt. Jeg synes det er dumt at det fremstilles som om det å studere, jobbe, finne mann, bygge/kjøpe hus og SÅ få barn er det eneste gyldige rekkefølgen.
Det at det ikke passer betyr ikke engang at det ikke passer for den enkelte eller det enkelte paret, men at det ikke passer seg.
Den regelen som er laget om at man skal gjøre det i denne rekkefølgen (utdanning, jobb, hus, barn) er laget fra tider uten støtteordninger, fra tider der man var ferdig utdannet som 17-25-åring og fra tider der man ikke engang tenkte på ufrivillig barnløshet.
Ellers er jeg veldig enig med Blå. Det er utrolig kjedelig å havne mellom "ferdig med utdanning-ikke i jobb"-stolene og måtte skrape i hop fødselspengegrunnlag med småjobber.
Ja, mkj, det var det, og der syntes jeg han hadde et poeng. Jeg synes ikke flere sekstenåringer bør få barn, men tjuetoåringer kan gjerne få flere for min del. Sjøl var jeg 28, helt nyutdanna og hadde hatt lyst på barn lenge, men det var ikke gjennomførbart så lenge både mannen og jeg studerte.
Nå mener jeg fortsatt at man ikke skal lønne folk for å få barn, jeg syntes innleggene til balant annet nokon og Blå er gode. Polyanna har fine poenger også. Det er først og fremst ferdigstuderte studenter jeg tenker kan trenge ei annen ordning. Det var forresten de som var trukket fram i kronikken jeg nevnte også, men jeg finner ikke igjen akkurat den. Jeg ser Willoch har skrevet flere g gitt flere intervjuer om dette, det var ikke alle vinklingene hans jeg var enig i.
Men det var det jo egentlig, Matilda. Du fulgte bare regelen om "det går jo ikke". Det går faktisk helt greit, men man må være litt mer forsiktig med pengene. Til gjengjeld har man tid og fleksibilitet og blir en bedre og mer strukturert student.
Jeg synes ikke man bør tidoble engangsstønaden, altså, men den burde kunne økes til 150000 uten at det burde føles som mer attraktivt enn å begynne å jobbe. De som tenker "150.000, det er jammen mye penger, og vi skal jo ha barn en gang uansett, så hvorfor ikke?" er jo uansett en helt annen kategori enn de som tenker "150.000 per unge, skavvise, 10 unger det blir jo en og en halv MILL!! Olaf!! Jeg kaster pillene!! Nåååååå! $$$$$$$!!!!"
Vi bodde hos svigers i to år. Det gikk ikke greit. :knegg:
(Jada, vi kunne sikkert sagt fra oss det ubygde rekkehuset vi venta på og funnet et annet sted å bo, men da hadde det blitt dyrt å komme inn på eiendomsmarkedet akkurat her. Det er klart det var en prioritering etter "det går jo ikke"-modellen, vi ville bo et bestemt sted og sparte opp penger til egenkapital mens vi venta. Og så var det strengt tatt bare jeg og ikke mannen som ønska barn på det tidspunktet. Størrelsen på engangsstønaden hadde ikke gjort en forskjell om jeg blei uplanlagt gravid da, men den hadde kanskje gjort det mitt siste år som student.)
Jeg synes tidobling er for mye. Jeg ser liksom for meg at unge og usikre jenter kan presses av evt barnefar til å beholde barnet også, om det betyr 400 000 kr i utbetaling.
Ja, jeg har hatt 20 % omsorgspermisjon de siste åra, og lander da på en del under 400k brutto. Mannens årslønn er ikke så mye større enn hva jeg hadde fått i full stilling, og vi har jo god råd - det blir for sprøtt om man bare skal få ei årslønn sånn uten videre. Nok til å klare seg, ja, men ikke nok til å være hjemme med barnet et helt år med mye bedre økonomi enn man ellers ville ha hatt. Og jeg veit om opptil flere som nok hadde fått en unge mer enn de ellers hadde tenkt, bare for å få de pengene. :kynisk:
Jeg foretrekker at de som ikke vil, kan eller evner å ta imot et barn på forsvarlig måte tar abort. Jeg tror ikke det er særlig lurt å tilby over snittlønn til de unge uten jobb.
Jeg er enig med Kanina - man bør motvirke trenden med at man skal være ferdig etablert med hus og to biler og hund og fast jobb før man tenker tanken på barn. Akkurat det er biologisk sett ugunstig. For studenter er det økonomisk greit nok å få barn. Mellom studier og jobb er det mildt sagt krise. Og jeg vet ikke om jeg synes at det er riktig at de som aldri har fått rotet seg igang med studier før de får barn skal stå der uten rettigheter heller. Engangsstønaden er uegnet til å ivareta barnets behov etter min mening, den forutsetter at kvinnen forsørges av noen andre eller at barnet settes bort til andre veldig tidlig, stikk i strid med de stadig mer kostnadsdrivende ordninger for lønnsmottakere som sitter godt i det. Permisjonsordningen er til for å gi foreldre og barn mulighet til å ha den første tiden sammen, til både barnets, familiens og samfunnets beste. Permisjonspengene skal erstatte inntekt. Derfor er det urimelig at ytelser til de som ikke har inntekt fra før overgår gjennomsnittsinntekten her i landet, men jeg tenker at det ikke er urimelig at samfunnet bidrar med noe også til disse barna? Når de har passert ett år får de kontantstøtte. Hvorfor skal de da få ingenting mens de er spedbarn? Akkurat det synes jeg ikke henger på greip. Og nei, jeg synes ikke at de som har blitt gravide før de har ordnet finansene nødvendigvis bør ta abort.
Hvis vi ikke ønsker dette av frykt for at folk får barn for å få penger, burde vi ikke da være like engstelige for at lønnsmottakere får barn for å få en lengre betalt ferie? Og er det ikke nedlatende å tenke at folk uten penger har helt andre grunner til å få barn enn de som sitter bedre i det?
Jo. Men å få barn for å få penger er som å tisse i buksa for å holde seg varm, jeg tror de fleste skjønner det. Klart, en engangssum på 400k er jo galskap, men en behovsprøvd overgangsordning tenker jeg er en god måte å motvirke negative trender i fødselsstatistikken på.
Jeg har jobbet på mødrehjem og møtt mange unge jenter som hevder å ha planlagt barn for å få overgangsstødnad. Men så tenker jeg jo samtidig at de som er på mødrehjem er en bitteliten brøkdel av alle de som får barn veldig unge, og at de neppe kan brukes for å representere en hel gruppe. Og vi kan ikke la være å gi gode vilkår til det flertallet som har rederlige hensikter og kanskje får barn uplanlagt bare fordi det finnes noen få som utnytter det. Hele velferdssystemet vårt er jo tuftet på at vi tror folk ikke misbruker det og at vi er villige til å akseptere en viss risiko for misbruk.
Og videre tenker jeg at det blir helt feil å legge til rette for å få barn dersom man er i en situasjon der man ikke kan forsørge seg selv.
At man derimot kan se på reglene for dem som er uheldige og faller mellom to stoler er en annen sak. Men å nesten oppmuntre til å få barn, før man har fått seg en utdannelse/holder på med å få seg en utdannelse eller jobb, nei det blir ihvertfall helt feil for meg.
Jeg synes ikke engangsstønaden skal tidobles, men jeg synes den bør heves. Den har omtrent stått stille de siste femten år.
Jeg synes ikke det er selvsagt at vi skal finansiere ett års permisjon for mennesker med millioninntekt, men at mennesker med veldig liten inntekt eller ingen inntekt skal få 1/10.
Jeg synes heller ikke de i mellomsituasjon mellom studier og jobb er i en særstilling. De foreldrene har heller ikke jobb, punktum. En del andre uten inntekt er også arbeidssøkende og har gått skole.
Dersom dette blir innført kjem tenåringsgraviditetar til å gå i taket. Svølv om vi godt voksne veit at 400 000 ikkje er så voldsom høg lønn i dag er 400 000 svimlande mykje pengar for ei skulelei 16-19 år gammal jente. Ein tenker ikkje så voldsomt langsiktig og fornuftig i den alderen der, og då kan det bli litt fristande å bli gravid, droppe ut av vidaregåande og leve i sus og dus på 400 000 eit år før virkeligheita kjem og slår dei i trynet igjen.
Og så tenker eg at det faktisk kan vere at nokre innvandrerkvinner og kanskje også etnisk norske kvinner frå familiar med dårlig økonomi og lav sosioøkonomisk status vil føle seg pressa til å få mange barn dei eigentlig ikkje vil ha for at familien skal få pengar. Sikkert fordomsfullt av meg, men eg trur ikkje det er heilt usannsynlig.
Og med eingangsstønad på 400 000 vil det faktisk for mange lønne seg å seie opp jobben når dei blir gravide og heller motta eingangsstønad i staden for permisjonspengar. Dermed står dei uten jobb når dei 400 000 er brukt opp.
Fryktelig dårlig idè. MEN eg er heilt einig i at eingangsstønaden bør aukast ein god del. Den er vel meint for å dekke meirutgiftene med å få ein baby og ikkje livsopphald(husleige, mat, strøm ++). Dvs at den bør dekke innkjøp av utstyr,klær og bleier til barnet. Dersom den blir dobla (til ca 85 000) burde det holde det første året uten at beløpet blir så stort at det blir fristande å ikkje jobbe for dei som er i jobb. Det skal alltid lønne seg å jobbe, meiner no eg...Dersom velferddstaten skal gå rundt må vi som kan jobbe holde oss i jobb slik at dei som ikkje kan jobbe kan få økonimisk støtte.
Men jeg tenker at det er mange hakk verre å misbruke systemet på et barns bekostning. Hvis det blir født barn som ikke er ønsket av andre grunner enn mulighet til en saftig enganssum tenker jeg det vil komme til å koste samfunnet langt mer på sikt.
Så er det noe med å sy puter under armene på de som har gjort uheldige valg. For å være enda mer kynisk. Jeg har ei i familien som absolutt skulle ha barn når hun var 19-20 år, hun ville ikke ta utdannelse, men jobbe som assistent i barnehage. Forholdet til barnefar tar slutt og nå en del år etterpå er hun i en vanskelig situasjon etter et nytt samlivsbrudd. Hun går på en smell. Hun skal få hjelp til utdannelse av NAV nå. Jeg kunne også tenke veldig gjerne tenke meg å studere nå, siden jeg aldri gjorde det som ung da jeg ikke visste hva jeg ville og fordi jeg sliter med helsen. Men med hus, to barn, mann, hund osv så er det vanskelig. Er det greit at hun får dekket utdannelse, men jeg ikke får?
Mens jeg tenker at disse få er kanskje gruppen man tenker at virkelig ikke burde fått barn i situasjonen de er i av hensyn til barnet. Er sikkert preget av å ha jobbet med unge sosialhjelpsmottakere som har falt helt utenfor. Jeg møtte flere ganger utbrudd ala: "hadde jeg bare fått barn nå så hadde jeg fått mere penger". Jeg tenker også at vi har en vei å gå for å kvinner med innvandrerbakgrunn ut i lønnet arbeid og det å gi de en god årslønn for å få barn tenker jeg ikke er veien å gå. Det er jo mer penger enn man kan få i en ufaglært jobb.
Det med å pisse i buksa for å holde seg varm er jo det veldig mange gjør og det som gjør at man havner i skikkelig økonomisk bakevje.
Og så er det det at vi allerede har et velferdssystem som vanskelig lar seg videreførere etter dagens standard i fremtiden og da mener jeg dette er feil prioritering.
For unge foreldre som står uten inntekt så er det flere andre tiltak som jeg mener burde vært prioritert først. Tettere oppfølging og tilbud på helsestasjon, at man betalte barnehageplasser direkte (sånn at vi slapp alle disse sakene med restanser, inkasso og miste plass sånn som i dag), at i stedet for penger så kunne man fått gavekort på barneutstyrsbutikker (for man ser at pengene ikke går dit de skal), direkte overført husleie osv osv. Og er det sånn at bare den ene forelderen har rett på foreldrepenger så er det rimelig at den forelderen tar mest permisjon. Har man ingen rettigheter og ingen inntekt så er det pussig at man skal få en ok årslønn for å få barn. Ting kan skje, men jeg mener også at man kanskje må ta med disse tingene i beregningen når det gjelder det å få barn. Barnehageplass burde vært prioritert for denne gruppen og gjerne gratis til foreldrene er i jobb og man burde fått tett og god oppfølging med tanke på jobbsøking.
Trygderettigheter er jo stort sett basert på hva du har tjent deg opp til. Er man uten jobb så får man minimum. Jeg tror at folk generelt hadde mistet sin tiltro til systemet om man får for mange ordninger som alle kan få uten å bidra. Ser jo bare på diskusjonen om hva man skal tvinge sosialhjelpsmottakere til ( en diskusjon som gjør meg uvel til tider)
Er det bedre å sy puter og spytte inn mange hundre tusen hos folk som har penger nok i massevis bare fordi de er "verdige" nok til å få barn?
Engangsstønader og permisjonspenger er ingen premie for å være vellykket nok, men skal være med å gi bidrag slik at barnet (fokus på barnet) skal ha mulighet for omsorg av en av foreldrene mens det er baby.
Skal barn som fødes av foreldre med små stillinger, som er jobbsøkende og som av en eller annen grunn faller utenfor permisjonsreglene straffes fordi man mener at foreldrene er "domme som brø" og vi ikke vil "gi premie til sånne som dem".
Hva med samlivsbrudd? Skal man kutte overgangsstønader også? Det er også i stor grad konsekvens av dumme valg man har tatt i livet. Vi kan da ikke legge opp til sånt?
Jeg forstår en del av tankegangen i tråden her, men jeg kjenner at jeg ikke liker det menneskesynet jeg synes skinner igjennom.
Engangsstønad + kontantstøtte fra 0-1 år og la folk velge mellom dette og permisjonspenger (for dem som har krav på dette) tror jeg kanskje jeg synes er en løsning. Samtidig kutte all annen kontantstøtte.
Synes dere man er mer høyverdig mellom to stoler når man har en universitetsutdanning og er arbeidsledig enn når man ikke har planlagt høyere utdanning og er arbeidsledig? For meg er det to sider av samme sak bare med litt ulik akademisk balast.
Nei. Er man arbeidsledig så er man arbeidsledig. Kan ikke ha rettigheter basert på mulig fremtidig innsats som skattebetaler for å sette det på spissen.
Jeg tenker at akkurat som man har rettigheter som arbeidstaker et år etter at man har mistet jobben, så kunne man hatt rettigheter som student et år etter at man avsluttet studiene, eller i alle fall "etter avsluttet grad". Det å ha studert en gang i tiden skal selvsagt ikke være noe frikort i flere år.
Jeg synes ikke det er noe frikort på noen måte å tenke at man sørger for foreldre som har babyer i et samfunn. Selvfølgelig skal man ikke erstatte en lønnsinntekt de aldri har hatt, men å hjelpe dem såpass med en startpakke så de rekker å ivareta denne babyen og få områdd seg nok til å komme seg ut i jobb eller studier. Jeg synes det er et såpass stort samfunnsproblem at de gravide blir eldre og eldre at man bør bevege tiltakene i stikk motsatt retning. Kanskje skal 40-åringene med bolig og god inntekt få litt mindre og de som er i etableringsfasen litt mer?
Men nå er vel jeg litt uenig i noe av velferdssystemet vårt, greit nok at ytelser skal erstatte lønn, men av og til er det behov for å erstatte lønn man ikke har rukket å få ennå.
Dette er jo hensikten med overgangsstødnad som alle som blir alene med barn får, og som jeg tror er nyttig for samfunnet vårt. Jeg vet at mange unge som venter barn velger å ikke flytte sammen eller flytte fra hverandre for å kunne forsørge barnet økonomisk, og jeg vil tro det er bedre for barnet om foreldrene får den samme muligheten uten å måtte gå fra hverandre.
Staten finansierer ikke permisjonen til mennesker med millioninntekt, stønaden er begrenset til 6G. Så folk med inntekt over 530.000 kr i året er avhengige av at arbeidsgiver dekker mellomværendet.
Dette er på siden av diskusjonen, men jeg ble nysgjerrig. Hva mener du egentlig? At staten ikke bør gi permisjonspenger til folk med god inntekt? At de som bidrar med flest skattekroner ikke skal motta noe i retur?
Staten støtter da mennesker med millioninntekt, mennesker som slettes ikke trenger de 6G for å gi ungen det ungen trenger. Jeg synes det er ok at de får, men de trenger slettes ikke de pengene for å gi ungene det ungene trenger.
At ungene til foreldre uten inntekt ikke skal få mulighet en grei start når vi gir 6G til de av oss som tjener over synes jeg er svært usolidarisk.
Etter mitt syn er permisjonsordningen noe som skal ha barnet i fokus, ikke hvorvidt foreldre har betalt inn mye eller lite i felleskassa.
Jeg ønsker velferdsstat med et inkluderende menneskesyn hvor vi er storsinnet nok til å ikke bare dyrke det perfekte og de velbemidlede. Skal man ha et system hvor de som putter inn pengene er de som skal dra ut det de har betalt inn i kroner og øre kan man gjøre som USA.
Mener du at foreldrepenger ikke skal beregnes ut i fra inntekt eller jobbsituasjon i det hele tatt? Og at om man har penger på bok så skal man ikke få noe? Det å behovsprøve er veldig krevende sånn byråkratimessig så vet ikke helt hvordan dette skulle blitt gjort i praksis. Skal dette gjelde andre ordninger der staten kompenserer for tapt arbeidsinntekt også? Som sykepenger f.eks?
Det er vel mer paradokset at barn av de som har mye skal få statsstøtte til å ha foreldrene sine hjemme i mange måneder og opprettholde levestandard, mens barn av de som ikke har kommet så langt i etableringen ikke skal få noe støtte til å ha sine foreldre hjemme, men tvert imot ønskes bortabortert lengre opp i tråden her.
Nei jeg mener ikke det. Jeg mener det jeg skrev over om å flytte hele den bedritne kontantstøtta ned til de som ikke har permisjonsrettigheter/dårlige permisjonsrettigheter og la dem få det i tilsvarende antall måneder som det gis permisjon til andre.
En slik ordning er temmelig lett å administrere.
Permisjonsordningen handler om så veldig mye mer enn penger nok til bleier og vogn. Det handler om et mykt samfunn, dyrking av familieverdier, unngå at kvinner med karrierer unngår å få barn, unngå at tre måneder gamle babyer må i barnehage, likestilling osv osv. Og ikke minst - skal man klare å opprettholde en velferdsstat så er jo første bud å ha en befolkning som aksepterer å betale høye skatter, som naturligvis innebærer tilrettelegging også for de som har inntekt over snittet.
Ja det handler om det for dem som har nok, men for dem som ikke er så velbemidlede handler ordningene om å få endene til å møtes og jeg mener at barn som er født av dem som har lite også kan få litt av kaka.
Det handler i mine øyne også om at de som ikke har vunnet i velstandslotteriet også kan ha mulighet til å velge å bære fram barnet de bærer.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
