Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Dette dumpet inn i facebookfeeden min i dag, med haugevis av kommentarer under. Jeg leste noen og for mange var dette ren idyll, og de som måtte stille spørsmål rundt dette ble møtt med kritikk. Uansett er det jo vågalt å dele i sosiale medier, og jeg klarer ikke helt å se hva de vil fram til med dette.
Det handler jo ikke om å fortjene lykke.
Det er ikke så vanskelig å lage et barn, men det er jo krevende å ta seg av et barn.
Noen som kjenner mer til denne saken eller lignende saker?
Jeg vil anta det må ligge et veldig tett nettverk rundt som vil følge dem opp?
Synes i grunn det er vanskelig å si noe om det, i og med jeg hverken kjenner de det handler om, eller hva diagnosen fører med seg i hverdagen. :vetikke:
Men jeg vet at det er haugvis med folk, uten diagnose (og dermed uten et støtteapparat rundt seg og, sånn automatisk), som får barn, som ikke «burde» hatt det fordi de er ute av stand til å ta av seg barna på en god måte. Så jeg synes ikke det er sånn at diagnose = ikke i stand til å være forelder heller.
Spørsmålet er jo om de har omsorgsevne. Mange med Downs syndrom vil jo ikke ha det. Hvordan denne faren fungerer ut fra det som står der er umulig å vite.
Det jeg frykter i slike tilfeller er at det går bra til barna når en vis alder og krever mer en kjærlighet og basic omsorg. Tenåringer har foreksempel innimellom såpass komplekse problemer at funksjonsfriske har problemer med å følge opp. Hva om barnet blir sykt og krever at foreldre sloss mot systemet. Osv.
Jeg tviler dog ikke på at barnet ikke får nok kjærlighet.
Jeg Googlet saken og da så det ut som det var en bestemor involvert som ville ta seg av babyen. Men er jo vanskelig å si noe utifra diagnose, for det er store variasjoner. Og det kommer jo også an på hvilke behov barnet har.
Det er så. For meg viser egentlig bare det det komplekse i å både ivareta, forstå og sette seg inn i oppdragerrollen. Selv funksjonsfriske klarer ikke alltid dette.
Uansett har de nok et apparat i ryggen disse. Jeg reagerte nok mest på at 'lykke' i form av å få barn var presentert på denne måten. Barnets behov kommet først.
Nå har ikke jeg lest denne artikkelen men jeg har sett bilde før. Nå hvet jeg ikke om dem har barnet selv eller om dem får lov til og være mye sammens med barnet og ikke har den dagelige omsorgen. Men jeg tror det finnes mennesker med utviklingshemmning som klarer og ta seg av barn bare dem har ett bra nettverk rundt seg og får god veiledning men er dette overtall nei. Selv har jeg en datter på snart 15 år som aldri bør bli gravid da det er lite sannsynlighet hun vill klare oppgaven, hun måtte nok ha veiledning hele tiden og i alle nye situasjoner
Jeg har lest mya faglitteratur om emnet, og de færreste klarer det jo (å beholde barnet fulltid selv, selv med tett oppfølging). Fordi barna raskt passerer foreldrene mht modenhetsnivå, og dermed ikke får de grensene de trenger, den stimulien de trenger (som vi andre kanskje ikke tenker over at er stimuli, fordi det faller seg så naturlig for oss), den leksehjelpen de trenger, den maten de trenger osv. Hvis andre er inne 24/7, er det strengt tatt ikke foreldrene som oppdrar barnet, og miljøet blir også deretter, med utskifting av personell - som heller ikke er et gode for barn som trenger stabilitet.
I tillegg til komplekse problemstillinger rundt tenåringstanker rundt det å vite at man er barn av folk med psykisk utviklingshemming, som kan være vanskelige i seg selv. Jeg har lest svært mange triste norske historier der man testet ut det bioloigiske prinsipp, på bekostning av barns omsorgsbehov.
Det oppsummerer egentlig det jeg hadde tenkt å si om temaet. Bildet gjør meg på ingen måte lykkelig og teksten får meg til å fryse på ryggen. Dette handler om barnet og barnets utvikling og den stimuleringen og mentaliseringen foreldrene er i stand til å gi. Det å oppdra et barn er ikke bare å være full av kjærlighet og å ønske det beste for barnet. Det handler ikke om å være snill eller å ha "rett til" å være foreldre. Det å være forelder er å klare å være sensitiv til barnets behov og å sette barnet foran seg selv. Ikke bare nå som spedbarn eller som treåring. De skal kunne følge opp barnet som tenåring og som ung voksen og som voksen også. Jeg har ikke bare lest om - men også sett med egne øyne hvor vanskelig og skadelig det er for barn som vokser forbi foreldrene sine når de er 6, 9 eller 13 år. De må gå inn i en omsorgs- og beskyttelsesrolle i stedet for å bli beskyttet og får ikke lov å være barn men må bli foreldre for sine foreldre. Til tross for at de ikke selv har en diagnose ender de så godt som alltid opp med utfordringer enten faglig, sosialt eller emosjonelt - eller samtlige. De ville hatt et mye bedre utgangspunkt dersom de fikk vokse opp et annet sted.
Det å være forelder handler om omsorgskompetanse. Man kan selvfølgelig si at en diagnose ikke sier noe om omsorgskompetansen, men en god del diagnoser sier ganske mye om prognosene og sannsynligheten for at det er eller vil bli store mangler ved omsorgen personen er i stand til å gi.
Downs er ikkje arvelig, kamp. Ingen grunn til å tru at barnet skal ha psykisk utviklingshemming.
Eg har ei tante som fekk mild hjerneskade og lammelse i halve kroppen etter eit fall. Ho gifta seg med ein som hadde hjerneskade etter ei trafikkulykke. Dei fekk to barn og ganske lite oppfølging sidan dei budde langt unna resten av familien. Det gjekk nokonlunde greit, men eldste, som var jente, blei den voksne i familien frå 10-års alderen. Ho mista mykje av barndommen sin fordi ho måtte ta seg av foreldra og lillebroren sin. Ho endte opp med å droppe å ta utdanning fordi ho ikkje ville flytte frå foreldra. Så basert på dette er eg skeptisk til at par der begge har utviklingshemming/hjerneskade skal få barn.
Gjennom mange år som lærer har jeg møtt på et par tilfeller der begge foreldrene har mild psykisk funksjonshemming der barnet/barna har også hatt det. Det er mange i samfunnet som fungerer i arbeids- og hverdagslivet med en mild psykisk funksjonshemming. I de tilfellene jeg har kjent til, har foreldrene selv hatt hovedansvaret for oppdragelsen og hjemmelivet, men de har hatt oppfølging og veiledning i ulik grad. Storfamilie i form av besteforeldre og søsken til foreldre har også vært til hjelp. Jeg kjenner ikke til tilfeller der barna/barnet ikke selv har vært psykisk funksjonshemmet, men jeg vil anta at det vil by på enda større utfordringer da barnet kanskje ganske raskt vil nå et høyere modenhets- og kognitivt nivå enn foreldrene og da kanskje ende opp som forelderen til egne foresatte.
For barn som selv er psykisk utviklingshemmet eller har andre funksjonshemminger tenker jeg at det vil være en enda større risiko for omsorgssvikt dersom foreldrene også har spesielle behov. Et slikt barn vil jo kreve mye selv av normalt ressurssterke foreldre. Det er jo ikke slik at en voksen med funksjonsnedsettelse automatisk vet hva et barn med funksjonsnedsettelse trenger. Tvert i mot.
Dette stemmer ikke. Dersom en av foreldrene har downs syndrom er det 35-50% sjanse for at barnet også har det. Jeg vil tro at sjansene øker dersom begge foreldrene har downs syndrom.
Hvis dette var et svar til meg, tenkte jeg mest på opplevelsen hos barnet når det blir stort barn/tenåring - det å skjønne at foreldrene dine ikke lenger kan veilede og ta vare på intellektuelle og emosjonelle behov og at en da selv må innta denne rollen.
Du har selvfølgelig rett i at om det er selve omsorgen fra foreldrene som svikter, så spiller barnets evner ingen rolle. Men om barnet selv er mildt psykisk utviklingshemmet, så vil det ikke vokse fra forldrene på samme måten.
Lett psykisk utviklingshemming, som i lavt evnenivå, kan også være arvelig/genetisk betinget (jeg tenker da på denne faren). Jeg stiller meg svært skeptisk til at disse foreldrene kan ha tilstrekkelig omsorgsevne.
Nei men sannsynligheten er stor for at det heller ikke vil få den stimuleringen det har behov for og dermed vil ende opp som (mye) mer dårlig fungerende enn med en annen omsorgsbase. Da blir jo spørsmålet om det er i orden og riktig vurdert i forhold til barnet.
Veldig klar over at downs ikke r arvelig men ADHD og asperger viser seg jo ofte ikke før barne skolen. Mange med autisme får heller ikke diagnosen før de er tre fire år!
Nei poenget til kamp slik jeg leser det er vel at saken i HI sier at barnet ble født uten psykisk utviklingshemning, og at det er vanskelig å si hos et så lite barn all den tid psykisk utviklingshemning (og andre diagnoser) er vanskelig å vite noe om i så liten alder.
Og det er et poeng jeg er enig i - de vet ikke dette sikkert når barnet er så lite.
Her er det vel ikke barnets medfødte funksjon som er problemet, men foreldrenes omsorgsevne med mentale handikap. Et funkjonsfriskt såvel som funksjonshemmet barn har behov for foreldre med mentaliseringsevne og emosjonell såvel som matriell omsorg og oppdragelse. Som nevnt over vil også stabil tilknyttning til omsorgspersoner være essensielt. Utviklingsfremmende tilknyttning sidestilles nå mer og mer med biologisk tilknytting. To personer med moderat til tung utviklingshemming vil nok ikke få lov å ha daglig omsorg for et barn, men det betyr ikke at de ikke ville kunne få samvær og masse tilrettelegging, men daglig ommsorg ikke i Norge, det er jeg relativt sikker på. Noe jeg er enig i selv om jeg går for å være av den moderate sorten i barnevernfaglig sammenheng.
I og med at Downs skyldes en genfeil/mutasjon, må det da være arvelig? Jeg tenker forøvrig også at det å ta seg av og oppdra et barn er en så kompleks oppgave at kjærlighet og ønske om å gjøre det, på langt nær er nok, og jeg reagerer veldig på at dette fremstilles som en Fin Ting. :(
Downs er arvelig på den måten at det lar seg fint arve fra foreldre til barn. Grunnet økt spontanarbortfrekvens vil det ikke bli 50% men noe lavere. Men når barnet faktisk ikke har downs syndrom fra fødselen av vil det heller ikke vise seg senere. Med andre ord vil man måtte behandle ungen som enhver annen unge og vente på hva som måtte vise seg. Morens gener minus det ekstra kromosomet kan jo være veldig bra. Og vi vet ikke hva det er faren sliter med.
Takk for gode og reflekterte svar. Jeg reagerte også veldig på bildet, og også over en bekjent som hadde 'likt', dette siden jeg da fikk se det. Å være forelder handler ikke om blodsbånd eller en rett man har, slik jeg ser det. Det er en rolle man er i stand til å påta seg - uavhengig av at man har født barna eller ikke. Noen kan det - andre ikke.
Evnen til omsorg varierer jo veldig blant de med Downs, og hva denne faren sliter med er det jo vanskelig å si noe om ut i fra beskrivelsen. Jeg tviler jo ikke på at de vil trenge oppfølging og støtte, men det er vel ikke noen automatikk i at de er uegnet som foreldre.
Og siden jeg er adoptert, så vil jeg gjerne få påpeke at selv om jeg er enig i at det å være forelder handler om mer enn blod, så skal man heller ikke undervurdere belastningen i å vokse opp i et hjem hvor man ikke har denne tilknytningen.
Jeg forstår hvor du vil, men mitt perspektiv var fra den voksnes side og evne til å ta hånd om, gi kjærlighet og oppdra et barn. Disse ferdigheter er ikke noe som nødvendigvis følger med å ha født.
De individuelle opplevelser av å være adoptert kan jeg ikke si noe om. Her antar jeg samfunn og omgivelser også vil påvirke mye, og det blir på en måte på siden av denne diskusjonen.
Når jeg ser på bildet igjen å ser jeg jo ei jente som ligner veldig på faren sin, men også ei dame som åpenbart har downs syndrom, men som har ganske lite stigmata, noe som får meg til å lure på om hun kan være mosaikk. Bare spekulasjoner selvfølgelig. Men de med downs og evt mosaikk som har høyest funksjonsnivå fungerer jo på linje med endel andre uten kjent diagnose/syndrom. Det er ikke sikkert det er så galt som det ser ut på papiret. Men hvis det er det så håper jeg det er et system der til å ivareta barnet selv om foreldrene har omsorgsvilje om de ikke har omsorgsvilje.
Men i artikkelen du lenker til snakkes det om arvelighet fra friske foreldre. Hvis en med downs har klassisk trisomi 21, vil i teorien halvparten av kjønnscellene ha et ekstra kromosom 21, og dermed vil det være 50 % risiko for at avkommet får trisomi 21 (i realiteten er risikoen mindre, fordi det er større sannsynlighet for at et embryo med trisomi spontanaborteres enn det er for et friskt embryo).
Jeg tenkte også på mosaikk da jeg så moren, for på bildet er ikke downs-trekkene så uttalte, selv om de er tydelige. Nettverket rundt foreldrene vil jo selvfølgelig ha stor betydning i alle tilfeller, men det gjelder jo også for veldig mange funksjonsfriske foreldre i ulike situasjoner.
Jeg har lært mye om downs i denne tråden, både om arvelighet kjønn og jeg ante ikke at det var noe som het mosaikk osv. Uansett diagnose vil psykisk utviklingsmemming ha påvikning på omsorgskompetanse, men jeg synes løsningen i denne saken ser ut til å ivareta både barnet og biologisk tilknytting med daglig ommsorg hos mormor og sågodt som daglig kontakt med foreldrene.
Hvis man har trisomi 21 og blir gravid vil jo halvparten av eggene ha et 21 kromosom for mye, og derfor vil halvparten av fostrene få to kromosom fra mor og et fra far og få tre 21 kromosomer. Siden disse fostrene har mye større risiko for å bli abortert vil andelen fullbårne fostre med trisomi 21 være lavere enn 50%.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
