Jeg har lest lite de siste årene, men nå er det sommerferie med ny Kindle og jeg har endelig funnet lesegleden igjen! Men jeg trenger boktips. Hittil har jeg lest Et helt halvt år, Kunsten å høre hjerteslag og Fyrsten. De to første; helt ok, men ikke det jeg er på jakt etter. Fyrsten likte jeg veldig godt.
På ønskelisten:
gjerne spenning (/krim), men ikke for mye voldtekter, drap, barn som lider, andre som lider osv (jeg leste "Kvinnen i buret" eller hva den het, av hun danske forfatteren, for et par år siden. Vil ikke lese om lidende kvinner i bur. :mad: )
gjerne romantikk, men ikke for klissete
ikke for mye natur- og stemningsbeskrivelser
Jeg må ha page-turners, ellers klarer jeg ikke å holde på interessen (litt scatter brain = grunnen til at jeg har lest lite de siste årene).
Litt utanfor min sjanger, men du likar kanskje dei andre bøkene til Langeland og, sidan du likte Fyrsten? Wonderboy og Verdensmesterene veit eg mange likar, eg prøvde meg på Hauk og Due men den var for kjedelig for meg. :P
Eg er ikkje så god på politiske drama, men forfattarar elles som eg har likt, som ikkje er brutale barnemord eller romantisk kliss:
Helga Flatland
Roy Jacobsen
Tore Renberg
Gaute Heivoll
Gert Nygårdshaug
Tenker du på han danske forfatteren, kanskje? Jussi Adler-Olsen?
Selv leser jeg gjerne Agatha Christie igjen og igjen, raffinerte mysterier uten for mye sorg og vold, (mer giftpiler og små, nette pistoler... :knegg: ), men de er jo skrevet i en annen tid, så klart. MÅ for øvrig leses på engelsk. Det samme gjelder P.D. James, jeg liker Dalgliesh og personbeskrivelsene hennes.
Jo Nesbø har jeg gitt et par sjanser, men hjelpes, han har noen plot som funker, men resten er tabloid og klisjé og i det hele tatt.
Henning Mankell synes jeg skriver mer "ekte", men det er til tider grufullt og kan nok være gjentagende hvis man ikke har tålmodighet med den ganske slitne Wallander.
Ellers likte jeg godt "The fault in our stars", men det er jo triste barneskjebner, igjen. Bare skrevet veldig godt. Og "Incredebly loud and extremely close" var også en nydelig leseropplevelse.
"The freedom" av Jonathan Frantzen er også finfin.
Sommerens høydepunkt så langt for meg har vært Pearl S. Bucks The Eternal Wonder. Den klarte jeg ikke å legge fra meg. Nydelig historie. Fantastisk skrevet. Hun fikk Nobels litteraturpris for The Good Earth.
Nicholas Sparks er flott på romantikk på en ganske så jordnær måte. Hans siste, The Longest Ride, er fin. The Notebook er et must. Nicholas Evans har skrevte en fantastisk kjærlighetshistorie i The Smokejumpers.
Jeg har lest de fleste til Agatha Christie, opptil flere ganger. Jussi Adler Olsen var jo han som skrev om hun i buret, så han får ikke flere sjanser (trodde Jussi var kvinnenavn). Wonderboy leste jeg for mange år siden, likte den også veldig godt! Verdensmesterne må jeg lese da.
Eg liker heller ikkje for voldsom eller actionprega krim, men koser meg med "britisk" krim. Lahlum og P. D. James, for elsempel er spennande utan å vere makabert.
The Fault of our Stars/ Faen ta skjebnen (og prisen for tiårets dårlegaste tittelomsetting går til Gyldedal!) er veldig trist, samtidig som ho er veldig god. Men hovudpersonane er to dødsjuke ungdommar, så tematikken er tung. Forfattaren, John Green er verkeleg å anbefale likevel. Eg ville nok heller vald Paper Towns/Papirbyer eller Looking for Alaska/Hvem er du, Alaska?, viss eg skulle hatt ein lettare tenatikk.
Eleanor&Park av Rainbow Powell må vere vårens vakraste kjærleiksforteljing, om to ungdommar som på kvar sin måte er utanfor, som møtest på skulebussen. Det er triste skjebner her og, men det er ei bok med mykje håp og tru på kjærleiken.
Ei anna sterk bok er den svenske Ett sekund om gangen, som og er marknadsført som ungdomsroman. Hovudpersonen er ei tretten år gammal jente som overleverer katastrofen som har tatt livet av alle rundt seg. Men når eg tenker meg om er kanskje denne og litt trist i utgangspunktet.
Ikkje grusom-trist nei. Men likevel tung å lese. Syntest eg.
Eg har lese tjue sider av Flink pike, som eg gløymde å avbestille i Bokklubben. Eg blir gal av oversettinga, men fenga av storyen. Så eg vurderer å lese ho på engelsk.
Nå måtte eg lese litt vidare for å kunne svare. Det er utstrakt bruk av passive verbformer, som gir ein litt kunstig flyt i språket, mellom anna. I tillegg er det ein del formuleringar og vendinger kor eg ser at det er eit poeng som drukner i oversettinga. For eksempel:
Både parentesen og siste setninga blir uklar for meg som lesar. Parentesen fordi det er nokre nyanser som mangler i oversettinga av både "helt New England" og "ondt god" og samanhengen mellom desse. Siste setninga er det vel ordstillinga eg reagerer på og dette heng saman med den utstrakte bruken av passivformer. "bare så Amy på meg som om..." flyt dårlegare enn "så bare Amy på meg som om..." Og dette er gjennomgåande. Det blir litt "fagartikkelpreg" på ordstillinga, noko som gjer teksten unødvendig tung og kronglete. Dette irriterer meg, fordi det kunne vore unngått med veldig enkle grep.
.jpg)
