Jeg kjenner meg igjen på den måten at jeg tror jeg ville hatt mange av de samme følelsene. Men jeg fortalte om det til mannen, og han bare utbrøt: Det hørtes herlig ut! Ta med seg seks-sju bøker og bare være alene!
Jeg får lettere panikk av tanken, ekstrovert og hypersoaial som jeg er. Jeg har lekt med tanken tidligere, for det hadde gitt meg en følelse av mestring å klare det. Jeg ser jo også alt det deilig ved å lese bøker i fred og ro. I praksis tror jeg jeg hadde begynt å grine etter en time, og dagen er et uendelig hav av tid hvis man ikke skal NOE.
Ja, det gjør ofte jeg også, men ikke mer enn noen timer. Det vil si, en uke uten unger høres fantastisk ut. Men jeg ville gjerne hatt mannen der.. Eller iallfall ei venninne.
Jeg har vært på ferie aleine før jeg fikk barn, og syntes det var deilig! Var ikke aleine hele ferien, men tok småturer aleine og var borte noen dager, lengste var vel en uke, men da gikk jeg på spanskkurs på dagen. Den fineste turen var til San Pedro Atitlan i Guatemala. Idylisk sted, min egen lille hytte, yogatimer i morgentimene og rolige dager. Kom i snakk med andre som reiste aleine og fikk kjenne på at jeg klarte meg sjøl. Nå som jeg har mann og må barn hadde jeg ikke dratt på en skikkelig ferie aleine, men jeg innrømmer glatt at noen dager aleine med bøker og fullstendig frihet til å styre dagen høres himmelsk ut, særlig etter den verste sommeren noensinne.
Jeg hadde taklet det helt fint. Men jeg trives bedre sammen med noen. En uke alene i varmen hadde jeg ikke sett mørkt på da, men aller helst et sted hvor det er litt mer å se på enn lykkelige par og barnefamilier på tur, greit med litt variasjon.
Jeg liker å reise alene, jeg har en del jobbreiser hvor jeg slenger på en dag eller to, og pleier å kose meg veldig. Men jeg synes som regel det er nok etter noen dager, og begynner å fantasere om ting jeg kunne gjort med mann og/eller unger.
En uke alene hadde ikke vært noe problem, men jeg hadde valgt sted litt med omhu. Helst reiser jeg med ei venninne og hvert tredje år eller noe sånt med bare mannen. Drar også med bare en av ungene. Eneste gangen jeg har reist helt alene uten noen kjente på noe annet hotell i nærheten engang var til Tyrkia for noen få år siden. Kan bare skrive under på at Tyrkia var et dårlig valg, men alt gikk bŕa. Det som reddet meg fra å sitte alene på rommet hver kveld var et eldre ektepar på samme hotell som var på samme fly som meg og ei tysk dame jeg traff på hotellet som også reiste alene. Fant hverandre ved middagen på hotellet siden begge satt alene. Stranda hele dagen med lydbok på øret er helt herlig. Mere slitsomt er det med alle beach boyer som intenst prøver å fange et blikk. Slitsomt å måtte ligge med lukkede øyne hele tiden for å slippe og snakke med noen.
Høhø, jeg var en gang en uke i Hellas, og tok med min bestemor, som var usedvanlig grinete, så hver dag etter at hun hadde lagt seg fikk jeg gratis vin i baren som trøst. :knegg: Var mye rundt alene, blant annet på strendene, det var superdeilig. Og den mest plagsomme av strandgutta fremsto plutselig som ganske søt da han åpenbart hadde sporet meg opp og møtte opp på flyplassen da vi skulle dra med en rose til meg. :hehehe:
Kunne gjerne vært en uke alene hvorsomhelst om jeg hadde hatt nok bøker.
Null problem. Kunne gjerne tenkt meg å feriere alene. Er også ekstrovert, men trives også veldig godt i eget selskap. Men skulle jeg valgt, så hadde jeg tatt med meg min kjære. Men så har ikke vi vært på ferie sammen, alene, siden vi fikk barn. Gleder meg til vi kan få til det.
Ikke sant? :knegg: Synes hun lagde mye drama ut av det hele.
Jeg kunne godt reist på tur alene, men ville neppe gjort det i praksis, fordi jeg har så lite ferie - synes jeg - og helst vil bruke de dagene og ukene jeg har sammen med mann og/eller barn, eventuelt venner eller annen familie.
Og jeg ville neppe reist til et sånt utpreget bade- og spisested som i artikkelen. Den typen ferie tror jeg jeg bare ville dratt på sammen med noen.
Hadde taklet det helt fint. Det eneste kjipe punktet for min del, er at jeg ikke digger å spise ute alene. Så måtte ha bodd i en leilighet eller et sted med matlagingsmuligheter.
Min mor har alltid sagt "Jeg er enslig - ikke ensom!" Det er 2 vidt forskjellige ting, dama i artikkelen har feil fokus.
Jeg er mye ute å reiser alene, trives godt i mitt eget selskap, men syntes det er hyggelig å dele reise-opplevelser med noen, så ser ikke poenget med å dra bort for å få alenetid, da kaster jeg heller mann og barn på dør.
Nei, aldri i livet. Jeg elsker alenetid her hjemme, men på ferie vil jeg ha selskap, dog ikke av hvem som helst, selvsagt. Nei, jeg kommer aldri til å dra på ferie alene.
Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å dra på ferie alene. Problemet er vel heller at jeg ikke klarer å prioritere meg selv såpass at jeg faktisk hadde dratt.
Jeg er alene nå. Jeg dro på fredag til Nedeland, fordi jeg er på lærerworkshop. Jeg synes helga alene var grusom, jeg savner mannen for mye. Nå i uka er jeg jo ikke alene, men jeg synes det er pyton uten mannen. Jeg har testet ut en uke alene på Gran Canaria, det var fint. Men savnet etter mannen blir for stort.
Jeg kunne fint reist alene, men hadde ikke gjort det fordi feirer er så begrenset her på grunn av økonomi. Men en uke på fjellet med telt i sekken hadde vært nydelig.
" Vil jeg grine når jeg sitter alene og skuer utover Atlanterhavet i måneskinn?" Huff, i så fall er du fryktelig bortskjemt, tenkte jeg først. :hehehe: Hele saken virket veldig rar. Man må vel ikke reise noe sted alene, hvis man synes det er så fælt? Men jeg skjønner tankene om ensomhet sammen med andre, absolutt. Jeg kunne svært gjerne tenkt meg en uke alene på ferie, men jeg har jo familien hjemme som venter på meg. Det er jo noe annet når man er ensom hele året også.
Aleneferie høres sensasjonelt deilig ut. jeg er ekstrovert, men elsker å gå på de museene akkurat jeg vil og bare tenke og tenke. Alt i begynnelsen av 20-årene tok jeg meg gjerne en hel dag på Folkemuseet og leste alt jeg ville, uten å måtte skynde meg av hensyn til andre. Tror en uke hadde gått helt supert. Bøker, litt vin, takke away om det blir for stusselig på restaurant alene (selv om jeg gjerne gjør det også). Har vært alene både i Warszawa (masse krigshistorie jeg loffet rundt i i to dager) og NY (to dager før jeg møtte en venn), begge deler i 20-årene før jeg fikk barn.
For øvrig synes jeg artikkelen var barnslig skrevet. Jeg hadde for øvrig ikke dratt alene til tenerife, tror jeg, hadde heller valgt en kul gresk øy eller et annet sydensted med litt mer innhold man kunne fylt dagene med.
Jeg oppfattet ikke artikkelen sånn. Jeg oppfattet at det som et eksperiment fra en som i utgangspunktet ikke likte å være alene. Og de rare tankene lo jeg av. Jeg tenkte på det som blaff av teite tanker som man kanskje føyser bort, men som hun faktisk skrev ned, litt selvironisk. Jeg kan ikke tro at det var seriøse, veloverveide meninger?
Men deg er klart, det at jeg tenkte sånn på det, kommer nok av at jeg ikke kunne tenkt meg å være alene sånn selv, men jeg har tenkt tanken på et sånt eksperiment for å teste meg ut litt. For jeg vet jo at jeg burde ha klart det. Derfor skjønner jeg henne godt.
Og ja, klart hun reiser med feil innstilling. Men dette de vel for å teste seg selv, på samme måte som andre går Kilimanjaro.
Jeg hadde muligens kjedet meg etter noen dager alene på ferie. Derfor reiser jeg gjerne til plasser hvor jeg kjenner noen fra før, sånn at jeg kan ha litt alenetid men også treffe noen innimellom. Type sydenferie reiser jeg ikke på uansett, så det er veldig uaktuelt.
Jeg leste artikkelen, og den dama reiste jo med helt feil utgangspunkt, og da blir det jo ikke bra.
Jeg drømmer om tid for meg selv nå, og aleneferie høres digg ut. Jeg har reist til Syden (TM ;)) alene to ganger og nytt det. Forskjellen på meg og artikkelforfatteren, er nok at jeg har valgt det selv, og ikke har reist alene i mangel på andre å reise sammen med, men helt selvvalgt. Jeg har også hatt samboer. For meg gjør nok det at jeg har følt at jeg har hatt et reelt valg, dra alene nå eller vent til han kan og vil bli med.
For å trives alene i lengre tid, må jeg ha med mange nok bøker og tur-/treningsklær.
Jeg savner bare selskap de gangene jeg opplever noe spesielt, som jeg kunne tenke meg å dele med kjæresten eller venner, ellers nyter jeg å kunne bestemme akkurat hva, hvor og når helt alene.
Jeg lurer forresten på om det hadde vært vanskeligere å reise nå enn pre barn? For det første ville jeg nok hatt dårlig samvittighet for å reise fra dem på egoferie i lengre tid, og så er jeg nok mer vant til å ha folk rundt meg hele tiden.
Jeg vet ikke helt, men lurer på om alle dere som sier "aleneferie hadde vært supert" egentlig ville dratt om det kom til stykket?
Jeg ville aldri dratt på en sånn ferie, men så har jeg nok alenetid hjemme så får dekket det behovet.
Jeg nyter å reise alene og har gjort det i perioder gjennom livet.
Reiser til steder der jeg kjenner noen og der jeg ikke gjør det. Jeg nyter å være alene, kjeder meg sjelden. De øyeblikkene går iallfall fort over.
Stillhet, en full Kindle, ro.
Sjelden jeg føler meg utrygg, det har knapt hendt.
Jeg trener, leser, ser meg omkring. Og jeg trenger disse reisene.
Hvorfor tenker du det? Jeg får veldig lite alenetid hjemme (forleden hadde jeg 4 timer alene en helgedag, og ble helt euforisk ved tanken på hva jeg skulle bruke all denne TIDEN på). Mannen tar aldri med barna bort på overnatting noe sted, så jeg er alltid sammen med dem (mens jeg har hatt dem med på flere turer vekk med overnatting, så han får alenetid da).
Grunnen til at jeg ikke drar en uke på ferie alene er 1) økonomi, 2) jeg trenger feriedagene til å ha ferie med barna/mannen og 3) mannen ville syntes det var slitsomt å ha alt hjemme alenen i en uke.
Ja, det ville jeg. Vurderte det faktisk tidlig i juni da jeg begynte ferien lenge før de andre i familien, men så begynte jeg å rydde kott og skap og forskjellig istedet. :( Jeg har hatt barn i snart 28 år og stort sett hatt veldig lite alenetid. Skulle hatt det veldig fint med en uke aleneferie, en stabel bøker, havutsikt og god mat jeg slapp å lage selv. :nemlig:
Men det er selvfølgelig noe annet å ha folk å komme hjem til enn å være enslig i utgangspunktet.
Jeg kunne nok fint ha reist en uke alene til Syden eller andre steder. Jeg ville nok kjedet meg litt, men ved å dra på sightseeing, lese bøker, sole meg (om det var et slikt stsed) ville jeg nok hatt det supert. Ser for meg at middagene hadde vært det kjipeste. Har ikke testet ut det å reise alene, men foretrekker nok å reise sammen med andre.
Det er vel ikke teit, men for meg høres det litt slitsomt ut? Jeg er en person som generelt savner svært få, men heller gleder meg til jeg ser dem igjen. Selv om jeg savnet ham innimellom da jeg var 6 uker i Asia (før barn).
Det er slitsomt og vondt faktisk. Jeg er som sagt alene i Nederland nå, og nå har jeg opplegg fra morgen til sen ettermiddag. Resten av dagen som er igjen er ikke noe problem. Det var ille i helga, når jeg var helt alene, og jeg visste det var lenge til jeg så han. Jeg savner sjeldent barna mine, men de har det jo bra sammen med mannen.
Jeg vet ikke om jeg hadde orket en hel uke alene, i hvertfall ikke uten å skravle med dama i nabosolsengen, men noen dager hadde gjort seg. Bare meg, god mat, god drikke, og ipad og bøker.
Noen dager alene høres helt nydelig ut. Ideelt sett ville jeg ha vært alene hjemme mens mann og barn gjorde noe hyggelig. Det har jeg gjort en gang etter at jeg fikk barn. Jeg var alene hjemme i fire dager og nøt det i fulle drag.
Jeg kunne godt reist på ferie alene. Da ville jeg ha reist til en by der det var mye å se og oppleve og så ville jeg kombinert det å trene hver dag, sightse om dagen og ha masse tid til bøker/filmer om kvelden. Grunnen til at jeg ikke gjør det er at jeg prioriterer å bruke ferietiden og pengene med familien. Men hadde jeg hatt mer tid og penger skulle jeg gjerne reist alene.
Jeg ville ikke reist på en strand/badeferie alene. Jeg synes i utgangspunktet at den typen ferie er ganske kjedelig. Jeg har gjort det en gang sammen med jentene fordi de hadde veldig lyst og det var jo greit nok. Men ikke det jeg ville valgt om jeg bestemte helt selv.
Det er vel ikke teit, men jeg syns det høres litt slitsomt ut. Jeg savner veldig få, jeg begynner som regel å savne ungene når det nærmer seg at de skal hjem, dvs dagen før de kommer.
Jeg er veldig introvert, men trives ikke saa godt i eget selskap. Hadde foretrukket aa reise sammen med andre, og hatt mulighet til aa trekke meg tilbake naar jeg trengte det.
Det er jo godt å vite at jeg savner mannen min etter nesten 25 år. Men jeg har ikke behov for å dra på en ukes tur alene veldig ofte for å kjenne på det.
Jeg føler det nok litt annerledes enn flere av dere andre i tråden som mener at det å reise på ferie alene en uke må være bare fantastisk. Det er faktisk ikke alle som har noe valg heller. Jo, jeg har mulighet til å dra på ferie med jenta mi til og sammen annen annen familie. Men jeg har ingen å reise utenlands med for eksempel, skulle jeg ha lyst på en tur til varmere strøk måtte jeg gjort det alene. Det er faktisk hakket mer ensomt enn befriende. Jeg kan selvsagt avstå fra å reise noen plass og bare bli hjemme i 14 dager. Nå kjenner jeg at det er faktisk ganske så ensomt det også. Jeg har visst nok alenetid resten av året til at jeg får fylt opp kvoten min. Men alt dreier seg sikkert om valg på en eller annen måte.
Jeg hadde elsket aleneferie, men i praksis er det vanskelig å få til, siden både mannen og jeg har familie andre steder i landet, samt at vi gjerne vil reise utenlands en gang eller to i året, sånn at feriedager er verdifulle. Jeg har dog fått matkurs i London i gave, og da har jeg veldig lyst til å reise helt alene, heller enn å kombinere det med familietur. Tenk å gå på kurs om dagen og sitte på kafé i timesvis (med metertykke engelske helgeaviser :hjerter:) om ettermiddagen! :hyper:
Jeg liker best å reise sammen med noen, men med mulighet til å trekke meg tilbake. Mannen synes typisk det er bortkasta tid å tilbringe to timer midt på dagen på hotellrommet for å lese, mens jeg synes det er et must. Livet med små barn byr ikke på mange nok sånne pauser når man har dem hjemme hele dagen, så akkurat nå synes jeg en sånn ferie høres deilig ut! Spise mat i fred! Lese! Gå på do aleine! Ha tid til egenpleie! Sove! Himmelsk!
Jeg reagerer også på overskrifta og på vinklinga i artikkelen. "Ekstremversjonen av ensomhet"?! Jeg hørte akkurat om ei dame i nittiåra som bodde aleine, ikke fikk plass på eldrehjemmet sjøl om hun ønska det, og hvis siste ønske var at katten hennes skulle avlives etter hennes død, for å begraves sammen med henne. Da kan vi snakke om ensomhet. Pokkers sutrete journalist.
Det å være på workshop nå, alene, om et tema jeg elsker, det er helt fantastisk. For meg er ikke det helt det samme som å dra på en aleneferie hvor man ikke har noe annet opplegg enn å lese. Det blir for stusselig for meg. 3-4 dager hadde jeg nok fikset bedre.
På aleneferie hadde jeg jo gjort mye annet enn å lese, vil jeg tro. Tidligere harjeg fylt dagen med feks museumsbesøk, guided walks fra guidebok, kino og cafeglaning. Trening og masasje kunne jeg nok også ha fått puttet inn, samt surfing, evt drikke seg full alene på hotellrommet og ramle ut av sengen (proud moment).
Ja, jeg er enig i at overskriften har på trynet. Ekstremversjonen av ensomhet? Et hån mot de som er ensomme.
Men innholdet reagerte jeg ikke på. Jeg oppfattet det litt ironisk og morsomt. Overskriften har nok også ment sånn, men det slo helt feil ut for meg. Det er msnge som ER ensomme.
Kan anbefale Jomfrureiser! Reiser til spennende destinasjoner og med ulike aktiviteter avhengig av hva du liker. Jeg var på yogatur, ble kjent med mange hyggelige damer og storkoste meg.
Er alle som reiser med jomfrureiser single? Jeg har ferie igjen i år, men det har verken mann eller barn, så jeg må reise alene. Men jeg er ikke så sikker på om det er noen god idé for min del, så jeg vurderer alternativene.
Jeg reiser gjerne alene ja. Var en tur i Spania tidligere i sommer. Helt topp:) Lengre turer enn en uke tror jeg kanskje kunne blitt kjedelig, da måtte jeg ha hatt mye å gjøre. Sole meg, lese bøker, trene, shoppe litt og spise god mat -herlig. Jeg skjønner dog at det kan oppleves litt mindre tiltrekkende dersom man ikke har et valg og må reise alene.
Man må jo ikke reise aleine. Man kan la være å reise, det er da ikke noe poeng i å dra bort hvis man ikke synes det er fint? Og det er vel ensomheten som er problemet, ikke ferieturen? Jeg skjønner at ensomheten kan forsterkes når man er langt fra kjente og alle andre later til å ha selskap av noen, men jeg synes premissene for den artikkelen blei veldig rare likevel, fordi det er en valgt ensomhet i mye større grad enn en hel rekke andre situasjoner man kan sette seg i.
Jeg har reist alene før jeg fikk familie, men det var ikke noe for meg. Å være alene blant mange fremmede mennesker som alle har noen å være sammen med, er skrekken for meg. Jeg går ikke engang på kino alene, eller langt mindre på restaurant. Hvis jeg hadde vært mer utadvendt og likt å småprate med alle og enhver, hadde det nok gått bra.
Artikkelen var så dum at jeg ikke orket lese hele, så irritert ble jeg over sytinga og perspektivet til forfatteren. Ikke akkurat god reklame for aleneferier kan jeg si!
Som singel har jeg reist alene på feire når jeg ikke har fått med meg noen jeg ønsket å reise med. Var en knapp uke i Italia da jeg var ganske nysingel og det var veldig deilig å ligge på stranda uten å måtte ta hensyn til unger eller mannfolk som fikk krupp av å ligge lenge og sole seg. Jeg gikk ut og spiste alene, og ble verken plaget eller følte meg dum da. Det var alltids noen hyggelige mennesker som forbarmet seg over meg. Det er en fordel å være litt mer voksen og ikke blondine når man drar alene på "syden"-ferie. Så jeg endte jo opp med å bli invitert på fine restauranter og kom lettere i kontakt med lokale og fikk praktisert språk og lært masse nytt og spennende om landet.
Byferier synes jeg også kan være ok å reise alene til. Aller helst liker jeg å besøke kjente, gjerne som jobber, slik at jeg kan rusle rundt i byen på museer, gallerier og i butikker på egenhånd om dagen, og ha venner å gå ut med eller å slappe av hjemme med på kveldstid. Har besøkt både New York og Paris på denne måten.
Folk er jo forskjellige. For noen frister det med aleneferie, for andre ikke. Jeg synes kronikken var dårlig skrevet om målet var å problematisere egne følelser. Det høres mer ut som om hun kritiserer turoperatører, det å være alene, og andre par. :sorry:
Jeg var på standard syden-tur alene for to år siden, da jeg hadde ei ferieuke til gode, og gjør det gjerne igjen. Bare meg, en haug med bøker og all tid i verden. Barnefamilier og forelskede par plaget meg ikke det minste, og på restaurant hadde jeg selskap i boka. Skypet med dem hjemme noen ganger, men hadde ikke noe ekstremt behov for det heller.
Artiklen er forresten helt teit. For meg er det overhode ikke noe problem å reise alene. Spise alene osv er ikke noe problem. Jeg bare savner mannen så sykt.
Å lære seg å trives alene på restaurant er en veldig nyttig voksenskill, synes jeg. Jeg ble lei av å spise kjip kioskmat på hotellet på jobbturer, nå passer jeg på å bestille meg bord på morsomme restauranter i stedet. :jupp:
Nå hadde jeg fint klart det tror jeg, men ikke for noen år siden. Men jeg hadde ikke reist til syden, jeg hadde heller reist til en storby av noe slag :nikker:
Med masse bøker, kafeer i nærheten og ikke mas fra noen :hjerter:
Nei, det tror jeg absolutt ikke. Det er vel en del jentegjenger som reiser sammen på slike turer. Tror dog jeg hadde undersøkt alderssammensetningen like grundig som sivilstanden.
Jeg har gjort det før, og gleder meg til å gjøre det igjen når barna blir voksne. Jeg har lyst til å gjenta ukesturen til Roma med prosjekt "se alle Caravaggioene", jeg kunne tenkt meg treningsferie eller kokkekurs i Italia, besøkt venner her og der i verden.... Masse!
Jeg har aldri overskudd til noen restaurantopplevelser når jeg er på jobbtur. Men jeg er enig i at det ikke bør være det at man er alene som stopper en fra å få seg god mat. Men jeg har også måttet trene på å gå på cafe alene. Det var en sperre, men da den først var brutt var det ikke noe problem.
Takk for tips om jomfrureiser, det så spennende ut. Rent bortsett fra å dele dobbeltrom med en fremmed person. :skremt: Jeg er null og niks redd for ensomhet, men får litt hetta av tosomhet med fremmede.
Jeg liker godt å reise alene, men kjenner raskt at jeg gjerne skulle hatt selskap til middag. (Å dele dobbeltrom med en ukjent? :rofl: That'll be the day!)
Jeg synes artikkelen var negativt vinklet, men jeg opplevde at den hadde en selvironisk undertone mer enn sutring, et prosjekt hvor man beveger seg fullstendig ut av komfortsonen og opplever at man ikke trives.
Å dra på aleneferie for dem som liker en stabel bøker en ukes tid er jo toppers. For andre er det marerittet. Jeg hadde trives i to dager, men kjedet meg om det ikke var mer program eller noe sosialt over flere dager enn det.
Jeg synes også det er litt vanskelig å dømme andres opplevelse av ensomhet. Ensomhet er først og fremst en opplevelse som er subjektiv og ikke noe man vurdere på vegne av andre. En nittiåring som har bodd alene hele livet og mister katten sin og sørger over den er ikke nødvendigvis ensom eller opplever ensomhet. En person som har et utenfra sett sosialt liv kan oppleve seg veldig ensom. Man kan også være ensom om man er sammen med andre. Er det en ting jeg synes er vanskelig å bedømme og hvor jeg har blitt ydmyk overfor andres opplevelser er det med å skulle mene noe om hvorvidt andre har rett til å føle seg ensomme eller ikke.
Kanskje ikke dama i HI har noen sjarmerende beskrivelse av ferien sin, men så helt bortinatta dårlig synes jeg ikke det er. Det er en beskrivelse av hennes opplevelse og det er ting der som jeg i alle fall fant litt interessant.
Det -ea- skriver om forholdet mellom å tenke at man ønsker seg noe og å faktisk ønske seg noe tror jeg også gjelder for en del. Det treffer ikke alle, men det kan nok treffe noen, deriblant meg.
Jeg tror også at det å reise alene og opplevelsen av å være alene avhenger veldig av hvordan relasjonen til andre er på reisetidspunkt, hvor man reiser og formål for reisen.
Å sitte alene på kafé på jobbreise er det mange som opplever veldig mye mindre ensomt og problematisk enn å sitte på kafé i lunsjen hjemme når man egentlig helst ville ha vært sammen med andre. Det er også få som ønsker å skru av hele sitt sosiale liv om man er alene. Å reise på ferie med en stabel bøker eller full kindle og være uten nett i en uke er nok vanskelig for veldig mange. Det er først da man snakker om å måtte kjenne på det å være alene tenker jeg.
Man kan ha enkeltrom også på Jomfrureiser, står det på nettsidene. Betale litt mer, selvsagt. Så man må ikke dele rom med vilt fremmede om man drar på tur med dem.
Sjølsagt kan man ikke vekte ensomhet. Jeg betviler ikke at journalisten følte seg ensom. Jeg synes likevel det er et poeng at en sånn ferietur i stor grad er sjølvalgt (sjøl om ensomheten ikke er det), i mitt høyst reelle eksempel med nitti år gammel dame var det ikke det. Hun var for sjuk til å klare seg aleine, fikk ikke plass på aldershjem, fikk ikke besøk av andre enn naboen og hadde flere ganger bedt om hjelp, men fikk det ikke. Og det var ikke katten som døde, det var hun - men hun ville ha katten avliva, så den kunne gravlegges med henne (jeg antar det ikke er lov, men det var nå ønsket hennes). Over nitti år med levd liv, og den nærmeste hun hadde var en katt. Jeg synes det er hjerteskjærende. Det var altså mest ordbruken "ekstremversjonen av ensomhet" jeg reagerte på, for jeg mener at man ikke er så ekstremt ensom hvis man kan velge bort situasjoner man føler seg så ensom i. Og jeg sliter med å se poenget i å reise bort med kun bøker som selskap, dersom man ikke trives med det. Hvorfor i all verden?
Annet tips til aleneferie sammen med andre er å reise med Inspiratour. Var på tur med dem en gang (med faren min), og mange der reiste uten andre. Veldig hyggelig:
Tja.. Hvorfor i all verden? Hvorfor teste ut andre grenser?
Noen ganger kan jo det være et poeng i seg selv har jeg skjønt, ofte forklart med at man ønsker å bli bedre kjent med egne reaksjoner og grenser.
Noen ganger kan det å ha fått en slik opplevelse ha gitt nyttig kunnskap selv om hele greia ble ganske kjipt.
Å dra på Preikestolen i Ryfylke er en av de tingene jeg absolutt ikke kan tenke meg å gjøre. Det byr meg virkelig i mot å dra dit og jeg fatter ikke at folk drar dit fordi de liker det.
I et litt villt prosjekt kunne jeg kanskje ha gjort det likevel, ikke fordi jeg tror jeg hadde trives med det, men for å erfart hvordan forholdet mellom forhåndsvurderingen min og opplevelsen hadde stemt og om det folk sier om at "du vil elske det bare du forsøker" hadde stemt.
Jeg tror ikke jeg hadde gjort det altså, men jeg ser at det kunne vært et interessant prosjekt.
Det var ikke ditt eksempel jeg hadde i tankene heller Matilda. :)
Tidligere likte jeg ikke å spise middag ute alene, men etter å ha reist mye alene ifbm jobb, har jeg vennet meg til det. Nå koser jeg meg med et glass vin eller to og kindle;)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
