Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg har, som noen her inne kanskje vet, bodd flere år i Israel både som barn og tenåring. Jeg er ikke jøde, men jeg har kjent konflikten godt, til dels på kroppen, fra jeg var ganske liten. Og jeg syns krigføringen i Gaza er fæl, at bombingen av de sivile er grusom og at hele situasjonen rett og slett er forferdelig. Men, fordi jeg har levd med på den israelske siden av konflikten, med at "bombeøvelser" var noe vi gjorde jevnlig, at vi fikk beskjed om å aldri bevege oss ut på friområder eller ta opp en ukjent leke, at frykten for kafé- eller bussbomber alltid var til stede og at væpnede soldater og sjekkpunkter var hverdagen, har jeg til tider også tenkt at norsk dekning av konflikten er veldig ensidig.
Det er slitsomt og skremmende å leve i et land hvor du vet at alle nabolandene dine helst vil jevne deg med jorden og ønsker å drive befolkningen din "på sjøen" fordi området du i utgangspunktet bor på i utganspunktet ikke tilhørte "ditt folk". Det er utmattende å være en del av et "folk" som har bært forfulgt i mange århundrer og som bare for noen få tiår siden (og det må vi aldri glemme) var gjenstand for et av de største organiserte folkemordene verden har opplevd. Og frykt gjør noe med mennesker, det er det ingen tvil om.
I dag leste jeg denne artikkelen, og begynte å tenke. Hva er det som gjør oss så fryktelig sinte over det som skjer i Gaza. Mens vi bare er triste og lettere opprørte over ISILs herjinger, over Boko Haram, Syria eller andre tilsvarende konflikter. Jeg hadde faktisk ikke hørt om Nord Waziristan før i dag, selv on beskrivelsen av det som skjer der er temmelig likt det som nå skjer i Gaza...
Det som provoserer meg mest er at en okkupasjonsmakt, som burde vite ett og annet om forfølgelse og frihetsberøvelse, gjør som de gjør mot palestinere. I mange fler år enn Holocaust pågikk. Selvfølgelig er det utmattende å leve i en evig krig. Det vet de på begge sider av veggen. Her er Israel aggressor, de kan ikke forvente å få leve i fred mens de frarøver andre deres frihet.
Jeg bryr meg for øvrig om alle overgrep mot mennesker, Syria er grusomt, Den Sentralafrikanske Republikk er en annen fæl borgerkrig som pågår. Ingen av disse konfliktene er alikevel så betente som den på Gaza. Det har med historien, varigheten og vedvarende håpløshet å gjøre.
Jeg tror også Pappalille er inne på et godt poeng. Man forventer annet av et moderne land og folkeslag som ganske nylig selv har vært utsatt for grusomme hendelser.
Jeg må si at jeg blir like opprørt over alle nedslaktninger av uskyldige, uansett hvilke folkegrupper de rammer.
Eg blir nok meir engasjert av denne konflikten enn av andre, fordi det er ein konflikt eg har meir kunnskap om, enn andre. Eg reagerer og veldig på den jødiske dobbeltmoralen. Dei har blitt utsett for voldsomme lidelsar på grunn av etnisitet og religion. Men medan andre demokratiske land har lagt bort nasjonalismen etter andre verdskrigen, er jødane framleis like nasjonalistiske. Det er som om dei ikkje ser at dei gjer det same overgrepet mot palestinarane, som dei sjølv har blitt utsett for. Og så skal verdssamfunnet godta deira nasjonalisme fordi dei har vore offer, tidlegare? Eg blir provosert over dette.
For min del er det minst tre sider i denne konflikta: Israel, Hamas og dei sivile palestinarane. Eg støtter ikkje Israel og heller ikkje Hamas. Syns begge har gjort så mykje grusomt at eg ikkje klarar å leite fram sympatien lengre.
Men eg støttar palestinarane og tenker at Hamas ikkje nødvendigvis er dei beste til å kjempe for palestinarane si sak. Å bruke FN-skular som våpen-lager og plassere uskyldige barn oppå som skjold er forkastelig uansett korleis ein snur og vender på det. Og så er det like forkastelig av Israel å bombe FN-skulen, sjølv om dei veit 110% sikkert at Hamas skjuler våpen der og at det blir skutt mot Israel derifrå, for dei veit at det også er barn der.
Eg trur at grunnen til at eg blir provosert i denne saka er at eg ser på Israel som ein moderne stat med høgt utdanna innbyggarar som er smarte, intelligente og opplyste. Og då forventar eg noko anna enn bombing av barn.
Og så er eg ateist, og har derfor problem med å forstå at eit folk kan sjå på seg sjølv som Guds utvalgte folk og at det skal gi dei noko større rett til eit landområde enn det andre har. Og sjølv om den israelske befolkninga også lever i konstant frykt for Hamas sine rakettar er det eit faktum at det er på palestinsk side del aller, aller fleste liva har gått tapt og då er det lettare å sympatisere med den sida.
Eg er nok også litt farga av at eg har lest boka "Morgen i Jenin" av den palestinske forfatteren Susan Albulhawa. Den er sjølvsagt ganske einsidig sidan den beskriver historia frå 1940-tallet og framover frå eit palestinsk synspunkt, men den gjorde eit veldig sterkt inntrykk på meg. Etter å ha lest den boka kunne eg til og med vere tilbøyelig til å forstå kvifor mange palestinarar endar opp som terroristar. På eit eller anna tidspunkt har ein opplevt så mykje grusomt at ein ikkje har meir å tape.
Jeg blir like provosert uansett hvilke uskyldige som drepes, det være seg palestinere, israelere eller andre, spesielt når barn rammes.
Når det gjelder konflikten i Gaza, er det nok helst følelser av oppgitthet i større grad enn provokasjon som gjør seg gjeldende, mest fordi jeg ikke ser noen løsning på konflikten, og fordi jeg ikke klarer å "ta side" i forhold til Hamas og de israelske styresmaktene. Begge parter fremstår for meg som like arrogante og grusomme, noe som igjen bygger opp under følelsen av oppgitthet. Jeg ser virkelig ingen løsning på dette store og komplekse problemet.
Den boken satt spor etter seg hos meg også, selv om jeg visste en del om konflikten fra før. :nikker:
Det som "irriterer" meg en god del ifb. med denne konflikten er at det er så stor forskjell på partene, Israel er uten tvil en stormakt ifht Palestina/Hamas. Og selv om Hamas kan være en gjeng med bøller, så er det jo først og fremst sivilbefolkningen det går ut over.
Forholdet Israel har til USA hjelper jo heller ikke saken, for det knebler USA og dermed ender det med at resten av verden fordømmer og ingen gjør noe. Annet enn å åpne grensene for å slippe inn forsyninger i form av Coca Cola og Pringles.:sukk:
Jeg tror nok det handler om at det er Israel som er den sterke part, og dermed burde holde seg for god til å bombe FN-skoler hvor det oppholder seg barn. Det er rett og slett andre forventninger til mer eller mindre demokratiske (og militært sterke) stater enn til terroristbevegelser som Boko Haram.
Jeg tror ikke bare det handler om "sterk part-svak part", men også har sterk sammenheng med historien som involverer veldig lite nyanser og blind støtte på begge sider. Historien rundt etableringen av staten Israel og forholdet til arbeiderbevegelsen spiller nok også en rolle. Innblandet i dette er noen ganske fanatiske mennesker som ser dette som en del av en guddommelig plan. Det gjelder forresten også begge sider.
Det er ikke vanskelig å bli mektig provosert over fanatisk ikaj og miff-propaganda. Samtidig synes jeg det også det kan være skremmende å høre uttalelser og karakteristikker på motsatt front.
Jeg savner fokus på veien videre fra de sterke supporterne på begge sider.
Jeg tror forbindelsen med Norge, arbeiderbevegelsen, religiøse bevegelser osv gjør denne konflikten mer brennende enn andre.
Ser man ensidig på sterk-svak og hvem man burde kunne forvente mer av er det veldig mange konflikter i verden som burde fått like mye fokus. Det vi helt glemmer er at vi, hver enkelt av oss er sterke bidragsytere til verdens hovedproblem og grunnlaget for de virkelig store konflikter og katastrofer, den skjeve pengestrømmen og fordeling. Vi forventer også veldig lite av diktaturer som vi nyter fordeler av. Man kan på mange måter forstå at Hamas -aktivister har fått de synspunktene de har, men at ledelser i land som saudi Arabia og emiratene har det er vanskeligere å forsvare.
Med tanke på menneskelig lidelse er Syria og Sudan kommet ut av fokus og det er også tragisk.
Alt kan ikke ha fokus samtidig, men jeg tror det er nyttig å tenke over hva det er som gjør at noe engasjerer oss.
Jeg skulle gjerne ha hørt litt grundige refleksjoner fra begge sider i Palestinakonflikten om skisser for veien videre.
Situasjonen i Syria gjør den veien mer komplisert tror jeg. Det samme gjelder de fryktelige overgrepene utført av ISIL i Irak og Syria.
Kanskje det er nettopp det at dette er overgrep som utføres av en stat som vi lettere identifiserer oss med, som gjør oss opprørte? At Israel på en helt annen måte en Hamas, Boko Haram, ISIL og kanskje til og med Pakistan er "en av oss", en av de demokratiske landene som burde vite bedre?
Jeg er for øvrig helt enig i at det ikke er tvil om at det er den Palistinske sivilbefolkningen som er offeret i denne krigen. Og jeg syns at det at Hamas bruker sivile som skjold, og kanskje også for å skaffe seg støtte internasjonalt, er forkastelig. Samtidig tenker jeg at millitærnasjonen Israel burde klare å håndtere Hamas uten at sivilbefolkningen skal måtte lide slik de lider nå.
Ja jeg tror vi lettere identifiserer oss med Israel som stat enn med for eksempel Tyrkia, saudi Arabia, Russland og Egypt som vi på ulike måter støtter opp om uten den veldige kritikken.
Jeg tror kanskje også at det følelsesmessige engasjementet kan handle like mye om vår egen historie som det handler om omsorgen for den enkelte palestiner (eller på motsatt front israeler). Det er en drøy påstand og jeg vil være forsiktig med å si at det er slik, men tanken slår meg.
Så lenge herjinger i naboland foregår spørs det også hva man som verdenssamfunn våger med tanke på Palestina. Syria var med assadregimet også en stabiliserende (på grusom måte) faktor.
Og apropos Tyrkia. Hvor mange fokuserer på diskrimineringen av kurderne i Tyrkia? Amnesty publiserer grusomme rapporter om barn som blir arrestert og torturert etter å ha brukt ytringsfriheten sin.
Tyrkia er et land med fine sydenresorts og behagelig temperatur.
Er det lettere å akseptere overgrep der fordi vi ikke kan assosiere oss med den tyrkiske stat.
Og.. Jeg er engasjert for Gaza, bare for å få sagt det. Jeg mener ikke at fokuset skal bort derfra.
Det er vel litt at vesten alltid delvis har vært part i saken også? Det har man aldri vært i de andre stygge konfliktene i området, da er det lettere å stå på sidelinjen og si "huff" uten det helt store engasjementet. Og de som skulle vært mest lik oss slett ikke gjør som de burde gjøre.
Ja det er forferdelig. Samtidig er det forferdelig at barnefengselet velger ledere som forfølger kvinner, minoriteter, vil ha et samfunn kjemisk fritt for homofile og har en martyrideologi hvor barn også inkluderes.
Hva skal man gjøre for å best mulig beskytte disse barna? Gi Gaza fullstendig frihet? Sette inn internasjonal ledelse? Sende israelere (jøder og arabere og andre) på flukt?
Hva vil vi bidra med? Vi er så redde for vår egen komfort at vi ikke en gang vil ta i mot og hjelpe barn som er rammet.
I likheit med Anne C reiser ikkje eg heller til Tyrkia, delvis på grunn av kurderane og delvis på grunn av kvinnesynet. Eg vil ikkje legge igjen pengar i eit sånt land. Litt av grunnen til at Tyrkia gjer meg opprørt ligg nok i at det er eit Europeisk land og at eg derfor forventar demokrati og vestlig livssyn. Det skjer nok langt meir grusomme ting i enkelte land i Afrika, men på grunn av at Tyrkia er i Europa og derfor ligg nærmare meg reint fysisk engasjerer det meg meir. Det burde jo sjølvsagt ikkje vere sånn, men det er vel ganske menneskelig å engasjere seg mest i det som er nærmast. Og det er kanskje derfor vi engasjerer oss i Gaza-konflikta også. I mange situasjonar blir Israel rekna som ein del av Europa, sjølv om det ligg i Asia.
Jeg også, særlig med tanke på at urettene som ble begått den gang da, ble begått mot folk som alle er døde nå eller i hvert fall alt for gamle til å delta i noe som helst. Hvor lenge skal de få melke det faktum at oldeforeldrene ble forferdelig behandlet og bruke det som unnskyldning for selv å begå forferdelige handlinger?
Jeg går ikke med på premissene om at jeg blir fryktelig sint over Midtøstenkonflikten, men bare trist og lettere opprørt over masseslaktingen av syrere eller Boko Harams terror, de forferdelige tingene som skjer i Sentral-Afrika, i det hele tatt.
Derimot er det veldig mange flere muligheter til å ytre seg om Midtøstenkonflikten.
Jeg synes konflikten er fryktelig vanskelig, som krig jo er. Men jeg blir fryktelig provosert av tabloidene som benytter en hver anledning til å selge aviser og nettannonser gjennom uskarpe bilder av døde barn. Det er så kvalmt og usmakelig, uansett om det er Syria eller andre steder - men det er det jo ikke. Det benyttes systematisk som agenda og økonomisk motivator ensidig om Gaza. :gaah:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
