Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Har lyst til å høre deres tanker om denne artikkelen, jeg. Jeg synes Juul har et kjempepoeng, men så har jeg alltid vært veldig opptatt av å formidle til barna mine at det er lov å føle det man faktisk føler. Små treåringer som går i oppløsning av trass og raseri bør ikke ignoreres etter min mening. I grunnen er jeg sterkt skeptisk til "atferdsterapi" på så små mennesker. Hvem skal lære dem å håndtere sitt eget følelsesregister om ikke jeg (les: vi som foreldre) gjør det... tenker jeg.
Fantastisk bra artikkel! Tipper den vil gi mange en skikkelig aha-opplevelse. Jesper Juul har mange gode poeng, synes jeg.
Vi har ikke hatt slike problemer her i huset, men jeg har hatt stor nytte av å ikke bare kjefte når "trassen" (jeg liker ikke ordet trassalder, tror egentlig ikke trassalderen finnes i den forstand de fleste mener) melder seg, men sette meg med henne, se henne inn i øynene og snakke rolig, la henne få forklare seg skikkelig. Tidligere kjeftet jeg, og det ble bare verre.
Jeg tenker at dette ble en voldsomt bastant uttalelse av en familie Jesper Juul aldri har truffet. Det er mulig jeg føler det litt sårt pga. at far her i huset reiser bort i 4 uker for så å være hjemme i 4 uker. Barna våre lærer seg tidlig at pappa reiser, og kommer tilbake. Vi har en slags overgangsreaksjon hos mini (2 år) hver gang far reiser, men det hjelper å snakke om pappa, se bilde av pappa, si at han er reist på båten, og at han kommer tilbake.
4 måneder er veldig lenge, det er det, men det er ikke uoverkommelig. Det finnes fremdeles rederier i Norge der seilingsperioden er 4 måneder, og enda værre var det før i tiden (da min mann var liten) . Mener Jesper Juul da at far ikke kan reise ut på båten igjen etter endt avspasering (4 måneder)?
Jeg synes dette var i overkant hysterisk uttalt av Juul.
Jeg tror det er en helt reell problemstilling for mange, men mange ser det kanskje ikke, eller vil kanskje ikke se det? Dersom dine barn godtar og skjønner at pappa reiser bort så lenge, er det jo noe helt annet enn gutten i artikkelen som tydeligvis IKKE syntes det var ok? Kanskje ikke moren hans snakket like mye om det som det du gjør med dine barn?
Iset: men da burde vel kanskje Juul først kartlegge hvordan de takler dette, før han forteller at far ikke kan reise bort over en lengre periode en gang til.
Kanskje det går an for mor og barn å reise på helgebesøk til far? Jeg sier ikke at verden vår er rosenrød pga. fars fravær, men en trenger ikke blåse ting opp og si at far ikke kan reise bort en gang til.
Kanskje hadde de trengt en nanny eller en annen voksenperson til å hjelpe mor som tydeligvis ikke har nok tid til førstemann pga. babyen.
Vi vet jo ikke om mor skriver den hele og fulle sannhet her heller.
Poenget mitt er at han ikke burde uttale seg så bastant når han ikke har truffet familien.
Jeg vil abbonere på denne tråden, og lese/svare når jeg for tid. Satt akkurat og pratet om Jesper Juul til mannen min, lå og leste "Ditt kompetente barn" i natt.
Nå var det jo moren som sendte inn et spørsmål, så han hadde ikke annet å gå etter enn det moren skrev. Jeg synes det var et knallbra svar utifra den informasjonen han hadde fått av moren. :)
Det synes jeg. Han skrev jo utifra den infoen han hadde fått. Man kan jo ikke møte og studere alle man skal hjelpe, da er jo hele vitsen med spørrespalter borte. Vil man ha et best mulig svar, husker man på å skrive detaljert, få med alt og ikke holde noe tilbake. Jeg synes egentlig han fikk mer enn nok info til å svare på det han svarte på.
Jeg forstår selvfølgelig at han ikke møter folkene og at det er en spørrespalte, hvor man må ta svarene man får med en klype salt.
Jeg er rimelig sikker på at enhver sosialarbeider med tonnevis erfaring ikke hadde uttalt seg så bastant i denne situasjonen, det ville vært uprofesjonelt av dem.
Jeg syns han lister opp selvfølgeligheter, men at han går for langt på slutten når han sier at far må holde seg hjemme. Selv Juul burde vite at det ikke alltid er praktisk mulig å få dette til, og dermed burde de haller fått råd om hvordan forberede barnet på best mulig måte til neste gang pappaen må reise bort.
Nettopp det synes jeg er en av Jesper Juuls svakheter; at han svarer for bastant i situasjoner der bakgrunnen sannsynligvis er mye mer nyansert enn det som fremkommer i teksten. Han bør ihvertfall kunne ta litt forbehold.
Jeg er ikke spes. fan av Jesper Juul, jeg liker å hente kunnskap fra ulike hold, ikke bare fra en selvutnevnt profet.
Men jeg likte dette svaret!
Man kan si han er bastant i sitt svar til moren, men det betyr jo ikke at han kanskje ikke har rett i det han sier. Det er ofte jeg svarer bastant ut fra spørsmål jeg får, man svarer ut fra den info man får. Så må det bli opp til den andre parten, som sitter med hele bildet, å bruke de rådene hun mener kan funke eller har behov for.
Man må kanskje ha lest litt av Juul for å skjønne hvor han kommer fra i et slikt svar som dette. Og Juul er jo omdiskutert - det er mange grunner til det. Han provoserer enkelte voldsomt. Han har vel aldri vært spesielt rund i kantene. Litt diffus synes jeg han kan være, men han trår ikke akkurat varsomt overfor foreldrene. Han ansvarliggjør dem på en måte som kan føles ubehagelig. Jeg er av dem som liker dette. Det får meg til å skvette litt og reflektere over egne valg på en ny måte.
Enten elsker eller hater man Juul og jeg er av de første. Det vil ikke si at jeg alltid er enig eller at jeg leser ham ukritisk - jeg er faktisk helt uenig i enkelte ting han står for. Men jeg synes Wahlgren også har noen gode poeng om å ta opp gråtende babyer. Jeg behøver ikke programforplikte meg til å gå god for alt det den dama står for. :knegg:
Juul er nok litt "ekkel" i den forstand at han setter fingeren på problemet ut fra barnets ståsted og overlater til foreldrene å finne ut hva de skal gjøre med det. Han kan si at "far bør holde seg hjemme i 10 måneder" og han mener det. Han behøver ikke forholde seg til om dette er vanskelig eller lett for foreldrene. Det kan nok provosere mange.
Juul kan for eksempel komme med forslaget om å la et barn som ikke vil bade få slippe. "ja men hva om hun ikke vil bade på mange uker", sier foreldrene. Juul trekker på skuldrene. Han synes ikke det er verdens undergang og tenker at de fleste barn selv vil finne ut at de lukter py etter tre uker. Ikke alle foreldre har mage til å gjennomføre ting etter Juuls modell og det synes han selv er ganske forståelig. Det finnes alltid alternativer og man må få velge selv hvordan man vil ta tak i problemer.
Og Juul må få komme med sine løsninger selv om de kan virke støtende på enkelte.
Jeg synes han svarer godt på dette spørsmålet, men jeg skjønner at foreldrene blir satt under et veldig stort press. Det blir litt sånn; ja, vil dere ofre barnet deres så kjør på... vil dere ta treåringen på alvor og hjelpe ham ut av dette, bør dere kanskje ta noen nye valg angående karriære. Klart det er tøft! Han trekker liksom på skuldrene og tar barnets parti. Foreldrene må greie seg selv og stå til rette for de valg de tar på vegne av familien. Men sånne vaktbikkjer som Juul er ganske verdifulle. Tankevekkende ikke minst. Man trenger noen sånne også.
Jeg synes det er fint at du mener han lister opp selvfølgeligheter - det betyr at du er på linje med grunntankene hans. Men for mange er slett ikke Juuls synspunkter selvfølgeligheter. Overraskende mange velger en "lettvint" Nanny 911-oppdragelse, med time-outs og ignorering. Det har ikke jeg sansen for.
Ja, disse tingene er det som faktisk gjør Jesper Juul til den mest verdifulle av alle foreldreveiledere.
Mange foreldre foretrekker å være strutser og gå i forsvar, istedet for å la en ubehagelig sannhet synke inn, ta ansvar og kanskje gjøre forandringer de selv ikke har lyst til - men som er til det beste for barnet.
Man kan lure seg selv til å tro at en skilsmisse ikke er skadelig for et barn, at det er helt greit å jobbe masse ( for om mor er glad, er barnat glad) osv.
Juuls råd i denne saken er ikke hysterisk.
Men det kan sikkert være godt å tenke det, om man skulle være i en slik situasjon selv.
Det er forståelig at det er fristende å bagatellisere de negative virkningene valgene vi som foreldre tar mht. jobb eller annet har på barna.
Men det er ikke å ta ansvar.
Om man setter jobben over hensynet til barnet, så må man faktisk leve med konsekvensene av det.
Jeg er enig med flere her at det største problemet med Jesper Juul er at han er veldig bastant og "slik er det barnet opplever det". I denne konkrete beskrivelsen mener jeg det kan være flere grunner til at barnet oppfører seg anderledes. (Han har fått småsøsken, han har problemer språket, han er i "trassalderen").
Jeg er heller ikke helt glad i måten JJ psykologiserer barn på. Det vi vet om voksne menneskers tankesett gjør ikke nødvendigvis at vi kjenner til barn sin måte å tenke på. Blant annet har man dette med tidsforståelse hos barn. Er det feks verre å være borte fra en treåring i 3 mnd enn i 1 mnd? Jeg vet ikke?
Jeg har litt sansen for hans måte å svare på: barnet ditt føler seg sviktet når far reiser bort i fire måneder like etter at lillebror ble født og familien flyttet til utlandet. Lev med det, eller gjør noe med det, men det at dere ikke har mulighet til å unngå situasjonen gjør den ikke bedre for barnet ditt av den grunn.
Det er ikke alltid slik at "det som er bra for foreldrene er bra for barnet", og JJ har en måte å vise verden fra barnets synsvinkel som jeg ofte synes er tankevekkende.
Også klarer jeg ikke dy meg for å kommentere at jeg virkelig lurer på hvilken far det er som har mage til å reise fra familien sin i fire måneder, mens de er bosatt i utlandet uten familienettverk, og like etter at en ny baby er født? På FP diskuterer vi så fillene fyker hvorvidt det er omsorgssvikt når mor av og til jobber lange dager, mens denne situasjonen får stå ubemerket, siden det er en far – en karrieremann – det er snakk om. : oppgitt:
Jeg liker egentlig ikke JJ. Det er mye av det han skriver som jeg syns er total skivebom, men i dette tilfellet hadde han faktisk en rekke gode poeng. Jeg skjønner ikke faren som reiser fra familien sin i fire måneder i den beskrevne situasjonen. Men jeg skjønner heller ikke at moren da ikke reiser til et sted med mulighet for avlastning når hun likevel er alene med barna i fire måneder. Problemet med slike innlegg er jo nettopp det at det er så mye ved den aktuelle situasjonen som ikke blir beskrevet. Bildet blir derfor ufullstendig, og det vil nødvendigvis rådene også bli.
Helt enig! Jeg liker at han ER bastant, at han sier ting rett ut istedet for å gå rundt grøten og være redd for å tråkke folk på tærne. Noen foreldre TRENGER kraftige oppvekkere for å forstå hva deres livssituasjon egentlig gjør mot barna. Jeg synes overhodet ikke bastantheten er JJ's største svakhet, jeg synes tvert imot det er hans største styrke som veileder.
Godt poeng, og jeg synes det er veldig merkelig at dette ikke blir nevnt i svaret.
Jeg vet ikke om denne måten og "hjelpe" foreldre på er så veldig konstruktivt. Mange foreldre tror jeg "putte fingrene i øret" og heller fokusere på en annen problemorientering enn hva Juul prøver og rette fokus mot. Mange foreldre vil kanskje få en "oppkvikker", men hvor mange er istand til å gjøre noe med den faktiske situasjonen de er i? Jeg savner mer konktrete løsninger/råd som er rette på barnet og hva moren kan gjøre i den faktiske situasjonen de er i.
Jeg ser poenget ditt, men ser også en fare ved alltid å veilede innenfor gitte premisser. Andre valg ville gitt andre betingelser for denne familien. Det vet de kanskje, men har de tatt det helt inn over seg? Har de skjønt hvor sterkt farens stadige fravær påvirker treåringen? Hvis de tenker nøye gjennom saken og likevel ønsker å leve som de gjør og heller gjøre det beste ut av sitiuasjonen de er i, må de jo gjerne det. Det er jo deres valg tross alt. Men siden treåringen ikke har stemmerett og ikke får muligheten til å velge, synes jeg det er svært betryggende at noen (her Juul) peker på at de som foreldre har valgfrihet. Selv om det vil ha store konsekvenser å skifte jobb og flytte på seg, betyr det ikke at det ikke går an.
Noe jeg reagerer på (som regel uten å kommentere det) er når unge par med godt betalte jobber, to dyre biler og splitter nytt hus (og barnehageplass til begge ungene) sukker litt når de hører at jeg skal jobbe 70% i et halvt år etter denne barselpermisjonen. "Ja vi har ikke det valget, vi. Vi må nok jobbe fullt begge to." Jeg irriterer meg nok ørlite over at de formulerer seg slik. For det er jo ikke sant at de ikke har noevalg. Det er vel heller slik at de alt har tatt sitt valg angående forbruk og levestandard og nå også tar konsekvensene av det.
Litt på siden dette siste kanskje, men jeg tenker at man har lett for å gro fast i livssituasjonen sin og innbille seg at det er helt uoverkommelig og skummelt å endre på den. Man utelukker jo en masse muligheter sammen med ulempene og det er litt trist. Trist og kanskje også litt skummelt. Menneskets frihet til å velge er i seg selv et spennende tema synes jeg.
Den der har jeg hørt altfor mange ganger, og jeg synes det er like provoserende (og trist) hver gang. :rolleyes:
Vi kunne hatt lekkert stort hus, 2 biler og reist til Syden hvert år vi også, om jeg hadde jobbet 100 %. Men vi velger annerledes pga. ungen og de fremtidige barna. At folk velger å se mindre til barna og jobbe mer er helt greit om de trives sånn, men da må de jo ikke komme og klage på at de ikke har noe valg, når sannheten er at de aller fleste faktisk HAR det. Forresten, det at en nybakt far kan reise fra sine små barn i flere måneder av gangen er for meg helt ufattelig. Min mann hadde gått over lik for å skaffe seg en annen jobb om han fikk se barna sine så lite. Heldigvis!
Ja den kan jeg signere. Og så trekker jeg det liksom enda lengre inni hodet mitt... jeg tviler på at jeg ville falt for en sånn mann i utgangspunktet, siden jeg synes det er så uendelig viktig å ha en partner som er en god far og som virkelig ønsker å knytte gode nære og sterke bånd til barna sine. Jeg kan liksom ikke tro at denne faren kan få et fullgodt forhold til sønnen sin om han velger å fortsette å reise så mye. Jeg lurer også på om det inntrykket sønnen hans sitter med nå lar seg reparere helt. Tre år er en viktig alder når det kommer til utvikling av selvfølelse, evnen til å knytte relasjoner og egenverdi å gjøre. Leste en gang om dette og at enkelte kaller det et "window of opportunity" som i stor grad lukkes etter 3-4-års alderen. Ikke alle lærde er enige i at det er riktig så dramatisk, men jeg ville søren meg ikke turt å gamble med det når det kom til mine egne unger...
Jeg synes svaret til Juul er bra jeg. Han sier jo at barnets oppførsel er en reaksjon på at faren reiser bort lenge, og at det blir spesielt vanskelig nå som det er kommet et nytt barn i familien. Han gir jo råd ut fra at dette barnet tydeligvis ikke takler denne situasjonen, at foreldrene må enten gjøre noe med situasjonen eller leve med barnets reaksjoner. Han sier jo også at barnet nok ikke får noen varige mén av dette, men at det er ingen god situasjon for familien. Han gir råd til mor om å trøste istedet for å irettesette barnet.
mannen min er borte i 4 uker av gangen. mine barn er vant til det, vi snakker med pappa i telefonen og vi snakker om pappa daglig.
andre barn takler det på helt andre måter, så er det bare, men synes dere er litt "frekke" når dere sier mannen deres ville gått over lik for å få en annen jobb, og dere ville ikke ha falt for en slik amnn i utgangspunktet. vell jeg hadde ikke planer om å falle for en sjømann jeg heller det bare ble slik for det var min HAN! han jeg passet sammen med han som fikk hjertet mitt til å jobbe litt ekstra hardt... kjærlighet er ikke noe man bestemmer selv.
hva hvis mannen din var utdannet noe der han måtte reise? har han satt seg tilbake på skolebenken for å få seg ny utdannelse?
så over til tema ;) er morsomt å lese hva "ekspertene" mener om oppdragelse, men til slutt er det deg og ditt liv som må avgjøre om hva som passer til deg og dine.
Frekkt eller ikke, det er nå engang slik at vi har forskjellige meninger. 4 uker er nok ikke så voldsomt mye, jeg hadde da taklet feks. en Nordsjø-arbeidende mann. Men 4 måneder, slik mannen i artikkelen? Min mann hadde ikke orket å være så lenge borte fra sine egne barn, så jeg VET at han hadde "gått over lik" for å forandre situasjonen. Han sier det selv også. Barna er viktigere enn jobben for ham, heldigvis.
Det er da ikke noe nytt eller revolusjonerende at folk bytter jobb eller bransje når de planlegger å lage eller har fått barn.
Det er sant at man ikke vanligvis selv kan bestemme seg for hvem man forelsker seg i, men man kan påvirke sin egen (og hverandres) hverdag i veldig stor grad, og jeg for min del hadde ikke i utgangspunktet ønsket å lage barn med noen som syntes det var greit å reise bort i fire måneder, rett etter en fødsel, og la meg sitte igjen i utlandet med to barn alene. Enten måtte mannen ha funnet seg en annen jobb, eller så fikk det heller være med barnelagingen.
For meg er det å ha en deltagende far til mine barn det desidert viktigste kriteriet for å lage dem, og deltagende fedre klarer vanligvis å unngå slike situasjoner som den vi snakker om her. Jeg kaller meg en karrierekvinne, men like fullt prioriterer jeg barna og familien før jobben. Jeg forventer ikke noe mindre av barnas far.
Og det er forsvinnende få menn som MÅ reise bort i fire måneder like etter at han har blitt far. Kanskje de må det for å unngå å bli forbigått ved neste forfremmelse, kanskje de må det for å lande den jobben de helst vil ha og kanskje alternativet er å sette karrieren på hold noen år, men dette gjør da kvinner i ett sett, og det er ikke verre enn som så for menn heller. Det er så godt som alltid et spørsmål om prioriteringer.
Jeg kan vel egentlig signere alt Teofelia har skrevet i denne diskusjonen, og særlig det som er sitert. Jeg traff mannen min som 17-åring. Mannen min har et typisk "manneyrke", og er i en situasjon hvor det forventes at han skal jobbe mye - og at den type arbeidssituasjon han er i (med eget firma) ikke er forenelig med oppfølging av småbarn.
Allerede som 17-åring gjorde jeg det klart mine tanker rundt det å få barn og familie. Viktighet av begge foreldres tilstedeværelse og engasjement. Heldigvis var mannen min enig, og hovedårsaken til at han også var opptatt av dette, var egne negative erfaringer med en far som jobbet mye i oppveksten. Mitt engasjement kommer av at jeg har vært så heldig å ha en svært tilstedeværende far (og mor).
Man kan påvirke sin livssituasjon, man har mange valgmuligheter. Man man må ville, og man må ville ofre noe. Jeg blir skikkelig irritert over at så mange begrunner fars fravær med at han tjener mest, og den genrelle oppfatningen av at menns arbeid er så sabla viktig. (Som om typiske manneyrker er viktigere en typisk kvinneyrker. :rolleyes: ) Menn har da for f*** vært med å stifte familie, da får de jammen stille opp for barna sine. Det er ikke nok å være glad i dem (det er ikke graden av "glad i" vi diskuterer), man må faktisk til en viss grad være til stede også.
Når det gjelder kommentarer rundt JJ sin bastanhet er jeg enig i at det kan bli litt mye, og at det kan føre til at foreldre trekker seg tilbake. Som sosionom synes jeg det er viktig å ta litt forbehold når man gir råd og veiledning. For øvrig følger jeg ham i mye av det han sier, og er enig i at han er et viktig talerør for barna.
Synd at det oppleves som frekt å være veldig opptatt av å ha en tilstedeværende mann, men sånn er faktisk jeg og det må jeg få lov til å være. Kjenner "oss" igjen i det Irma skriver nedenfor her:
Akkurat sånn er det her også. Faren til mannen min var fisker og moren var i praksis alenemor med tre-fire unger store deler av året. Faren engasjerte seg heller ikke i ungene slik fedre gjør i dag. Mannen min er derfor veldig bevisst på hva slags far han ønsker å være og tid med ungene er noe han selv setter veldig høyt. Han ønsker rett og slett ikke å gå glipp av noen del av oppveksten deres.
Kan jo legge til at mannen min jobbet skift i et nyhetsbyrå da førstebarnet vårt ble født, men siden han hadde et ganske fritt yrke og fleksibel arbeidstid, gikk det bra. Han fikk i grunnen mer våkentid med babyen vår i og med at mange av vaktene var på kveldstid. Han tok også ut mye mer pappapermisjon enn de fastsatte ukene. Før vi fikk barn nummer to, byttet han jobb ene og alene for å få en vanlig 8-16-jobb som var lettere å kombinere med tilværelsen som småbarnsforelder. Det var ikke det mest ambisiøse å gjøre, men lønna var like god og han ser på den nye jobben som en grei løsning for å få en god familiehverdag.
men en mann som jobber borte i perioder kan da vell ta, i like stor grad som "vanlige" pappaer, del i oppveksten og oppdragelsen til sine barn. den tiden de er hjemme så er de jo hjemme, hele døget og kan følge opp ungene sine da.
Nå spørs det jo veldig hvilken jobb mannen har som gjør han fraværende. De som reiser på båt eller i nordsjøen er jo mye hjemme også. Jeg tror at hvis min mann hadde hatt denne typen jobb ville det først og fremst vært et problem for meg og min jobb - ikke nødvendigvis for barna.
Det er i alle fall slik jeg tenker per i dag, har aldri opplevd det på kroppen.
Fire måneder er en ganske stor prosentandel av livet til en treåring, og jeg tror det skal mye til å ta igjen det tapte når man kommer hjem etter et slikt fravær. (Ikke minst når fraværet er lagt til et så lite gunstig tidspunkt.) Det er stor forskjell på å være hjemmefra fire uker i strekk og fire måneder. (Og noe sier meg, uten at jeg har peiling, så klart, at en mann som er hjemmefra i fire måneder etter fødselen, har har ikke fire måneder fri fra jobb når han kommer tilbake igjen for å ta igjen det tapte på …)
Som småbarnsmor og sjømannsfru har jeg sagt til min mann at han får ikke lov å reise bort i perioder som er lenger enn 4 uker. Dermed må han velge jobb etter det. I fjor begynte han i et rederi som lovet 4 ukers seiligsperioder, men det var bare tull og løgn. De drøyet det til 7 uker. Da sa jeg stopp. Vi kunne aldri bestille en ferie på forhånd, vi visste ikke om han kom til å være hjemme til jul, påske og andre viktige dager.
Han endte med å bytte jobb ganske kjapt siden han var i prøveperiode, og fikk kjapt en ny jobb som hadde mye mer seriøs arbeidsgiver.
Jeg har ikke ork eller overskudd til å være alene med to barn i over 4 uker uten avlastning, i tillegg til at jeg på daværende tidspunkt skulle begynne i ny 100% stilling. Jeg har da ikke blitt mor alene, og styrer det jeg kan, men jeg vet at jeg aldri kan forlange at han skal ta ny utdannelse og få seg jobb i land. Det ville være å knuse drømmen han har drømt om hele livet, og nådd. Så rå er jeg ikke.
I tillegg så har man jo barna oppi dette. Mini forstod ikke forskjell på 1 uke eller 7 den gang, men han på 7 forstod jo at dette ble lenge. Han klaget og sa at han ville ha pappa hjem.
Uansett er jeg glad for at han faktisk er heltidspappa når han er hjemme, hele 6 måneder i året. Det kan ikke jeg skilte med.
Et hjertesukk fra meg kanskje, jeg vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, jaja.
Er poenget til enkelte her at ingen fedre kan være sjømenn, fiskere eller ha andre yrker som medfører reising eller uteperioder? Man skal gi opp yrket sitt, det man er utdannet til eller alltid har jobbet med fordi det medfører perioder borte fra hjemmet?
Jeg selv hadde ikke ønsket det, men det er mange familier som har innrettet seg slik og trives med lengre perioder borte og lange perioder hjemme.
Dere får det til å høres ut som alle med slike yrker er lite interessert og lite deltakende i barnas liv, det synes jeg er frekt. Dere sier rett ut at dersom man ikke har en 8-16 jobb som far så er man egentlig ikke interessert i være en god og deltakende far.
Hvem sier det? :eek: Poenget er at dersom man er borte i flere MÅNEDER av gangen, slik mannen i artikkelen er, og det faktisk GÅR utover barna i familien, og at mannen da evt. nekter å bytte jobb fordi jobben betyr så mye, viser det jo hvor prioriteringene ligger.
Jeg er igrunn en stor tilhenger av Jesper Juul sammen med en klype salt. :knegg:
Jesper Juul har mange gode poeng, om å se barnet og anerkjenne barnets behov. Barn trenger å bli tatt på alvor mht sitt følelsesliv på lik linje med en voksen, men som flere nevner, blir Jesper Juul ofte litt svart-hvit og bastant i sine uttalelser.
Nei, det sier jeg ikke, men jeg for min del vokste opp med en far som var ute og reiste mer enn halve året til sammen i hele oppveksten min. Ikke sånn fire uker av og på, men 3 til 5 dager hver uke.
Jeg ser jo i ettertid hva dette kostet min mor. (Vi har snakket en del om det, særlig etter at jeg fikk egne barn.) Og mitt forhold til faren min er fortsatt, på godt og vondt, preget av at han var svært fraværende i oppveksten min.
Uten å generalisere noe videre, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg selv ikke hadde ønsket å reise så mye mens ungene var små, for jeg vet av erfaring hva det kan koste både for ungene, for den av foreldrene som er hjemme med barna og for den som er ute og reiser. Og jeg hadde ikke selv ønsket å lage barn med noen som (frivillig eller ufrivillig) la så mye av belastningen og ansvaret med ungene over på meg.
Så enkelt er det. Jeg sier ikke at andre, som velger annerledes, velger "galt". Jeg sier bare hva jeg selv ville valgt.
Ja, jeg også hadde en pappa med mye småreising hver uke, og det kostet mye for min mor, og det er ikke ønskelig her. Men jeg tror egentlig det er værre enn f.eks 4 uker borte og 4 uker hjemme og det er nok mer vanlig med fedre som "småreiser" hele tiden enn de som er borte mange måneder.
Jeg synes det blir litt lettvint å si at man ser jo hvor prioriteringen ligger dersom de ikke bytter jobb umiddelbart. Det er ikke alltid så lett.
¨
Sa jeg det? Jeg sa at jeg ser hva som blir prioritert om far NEKTER å bytte jobb selv om familien lider under fraværet hans. Det at en far selv ønsker å være så mye borte fra sine små barn er for meg dessuten helt uforståelig, og min mann sier han aldri hadde klart det.
Og slike uttalelser provoserer MEG! Vi jobber 100 % begge to. Og det er IKKE for å ha lekkert stort hus, ha fine biler eller reise til syden. Vi bor altfor trangt og vi har to (gamle) biler fordi vi jobber milevis hjemmefra begge to. Ja, i år skal vi ha tre ukers ferie, men det nesten ruinerer oss, men vi unner oss det fordi vi ikke hadde ferie i fjor. Vi har vurdert å jobbe mindre, men det går bare ikke. Vi har nemlig ingen goder å kutte ned på. Så da må vi jobbe. Selvfølgelig kan man si at jeg er dum som et brød, siden jeg har valgt å utdanne meg innenfor et felt hvor lønna ikke er noe særlig, men dog. Jeg vil ha meg frabedt å bli sett på som materialist fordi både jeg og mannen min jobber 100 %.
Jeg heller til å være enig med deg, men så har jeg aldri vært noen stor fan av Jesper Juul heller da, :knegg:.
Han har gode poeng i at unger skal få lov til å føle, og til å vise følelser, men samtidig så er det vår rolle som foreldre å lære unger å takle følelser og til å forstå sine egne følelser. Vi skal lære våre unger å bli store, og en del av det innebærer å akseptere at ting er som de er. Sammenlikningen med at moren ville blitt lei seg om hun hadde fått slik respons for sine føleser om hun søkte trøst er dårlig. Ok, de første gangene må man få trøst og ikke bli avspist med "dette valgte du selv da du valgte denne mannen", men om man fortsetter å grave seg ned i elendigheten, ja da er det faktisk foreldre og gode venner skal si "hør nå her, dette må du rett og slett bare gjøre det beste ut av!" - og så hjelpe en til å komme videre.
Og det mener jeg faktisk man må gjøre med unger også. Man skal støtte og trøste og være forståelsesfulle, men man skal også lære dem å vise følelser på en måte som ikke er destruktiv. Det er lov til å gråte og være lei seg, men det er ikke lov å kaste ting vegg i mellom eller være stygge mot andre. Jeg mener det er fullt mulig å være en god, kjærlig og forståelsesfull mor, samtidig som om man ikke aksepterer oppførsel som rett og slett ikke er akseptabel.
Det er vel der jeg er mest uenig med Jesper Juul. Og det er helt sikkert noen som mener at jeg har misforstått den godeste Jesper Juul. Og det er fullt mulig, for jeg har ikke lest bøkene hans. Bare litt til og fra av det han skriver og uttaler seg. Og det har ikke akkurt gjort meg overbevist om at jeg vil ha noe igjen for å lese bøkene hans :nemlig:
I det spesifikke tilfellet Jesper Juul svarte på vet vi strengt tatt ikke om far NEKTER å bytte jobb, det kan være andre årsaker som gjør at det ikke er lett. Og jeg synes ikke Juul kom med så veldig gode råd om hvordan de kunne takle dette med sønnen dersom de faktisk skulle ha det sånn i åresvis framover. Jeg regner med at hun var ute etter mer konkrete råd i den situasjonen hun var i, med en liten nyfødt og en storebror som hadde vansker med å tilpasse seg situasjonen.
Ja, de fleste har nok et valg. Og for oss dreier det seg ikke om det materielle, men det at vi har behov for å ikke BARE være foreldre, men for å være oss selv, og for å være sammen med hverandre. Jeg har i alle fall innsett at jeg er en mye bedre mor når jeg får "realisere meg selv". Den moren som går hjemme har kort lunte, er misfornøyd og det går ut over mann og ikke minst barn. Når jeg jobber så har jeg ti ganger lengre lunte og er en mye mer tilstedeværende mor. Hvor rart nå enn det kan høres ut.
Nå skal vi få oss au pair. Det er IKKE for å se mindre til barna, men faktisk for å se mer til dem. For at ikke de timene vi har sammen skal måtte brukes til husarbeid etc (joda, vi skal fremdels rydde rommene sammen med ungene, de må jo lære å gjøre slik selv, de også :knegg:). Vi skal ha au pair slik at vi kan få trent etter at ungene er i seng, og ikke må trene i tur og orden på kvelden, den ene mens ungene er våkne. Og derav se mindre til hverandre også.
Vi velger å bruke tid på hverandre, fordi vi ser at det kommer ungene til gode. Skal vi fortsette det livet vi levde før, der jeg nedprioriterte min jobb og lekte "lykkelig husmor", så hadde forholdet vårt endt i skilsmisse fortere enn jeg hadde klart å uttale ordet.
Jeg elsker barna mine høyere enn alt, men jeg klarer fremdeles ikke å være KUN mamma. Jeg må være Valentina, og jeg må være min manns Valentina. Da blir jeg en god mamma med overskudd til barna mine!
Og jeg vet inderlig godt at ungene mine trenger mer enn bare meg.
Min samvittighet er hvit som snø når det gjelder ungene. De får masse kos, kjærlighet og oppmerksomhet. Og de har to foreldre som elsker dem, selv om de synes det er deilig å ha litt tid for seg selv og bare med hverandre også i ny og ne.
Jeg har innsett at det å leve livet gjennom ungene mine gjør meg dønn ulykkelig :nemlig: . Jeg vil leve mitt eget liv, og la ungene være en stor del av det. For meg er det en forskjell. Som blant annet gjør at jeg ikke lengre har dårlig samvittighet fordi ungene ser tv to timer lørdags morgen, mens mamma og pappa forblir i sengen ;) .
Valentina: jeg mener det finnes en mellomting mellom det å være 100 % hjemmeværende og det å jobbe seg ihjel. ;) I diskusjoner om hjemmeværende kontra utearbeidende foreldre, blir det alltid fremstilt som om det kun finnes to svart/hvitt-alternativer, av en eller annen grunn?
;) Jeg er helt enig i at det ikke trenger å være så svart-hvitt som 100% hjemme eller jobb, og jeg har heller aldri tenkt å være 100% hjemmeværende, jeg hadde tenkt å jobbe 80%. Og jeg "ofret" meg for at vi skulle få hverdagen til å gå opp, men egentlig så ble jeg frustrert av det, for det gjorde at jeg følte at min jobb ble nedprioritert, og jeg orket ikke å engasjere meg så mye som jeg hadde lyst. Nå blir det au pair. Jeg skal fremdeles jobbe 80% det første halve året, for ungene trenger å bli vant med den nye situasjonen. Men over jul håper jeg faktisk å gå tilbake i 100%. Jeg har ikke en jobb jeg jobber meg i hel i. Min kjære har heller ingen jobb han jobber seg i hel i, men han jobber vesentlig mer enn meg, og reiser også mye mer. Det betyr ikke at han ikke er en god og tilstedeværende pappa. De som tror at fedre (eller mødre!) som reiser mye i jobben har et distansert og fjernt forhold til ungene sine, burde vært flue på veggen her hjemme noen dager ;)
Og jeg skrev at det materielle ikke betyr noe, og det står jeg for, men samtidig så gir det jo oss muligheter på en helt annen måte enn om vi måtte snu på hver krone.
Ungene vokser til, og jeg ser jo bare på 7-åringen vår at det er begrenset hvor mye hun egentlig vil være sammen med oss. Og at det viktigste for henne nå faktisk er morgenstunden, når hun kommer krypende opp i sengen, og kveldskosen, der vi etter tur ligger en god halvtime sammen med henne i sengen, leser for henne og prater. Hun er blitt så stor at det er kvalitet, og ikke kvantitet som teller.
Minstemann er nok enda en stund litt mer på kvantitetssiden ;)
Og for all del, all ære til dem som er lykkelige som hjemmeværende og trives med det. Eller 50% jobb eller hva som helst. Jeg kan kun snakke for meg selv og mine egne følelser og behov. Det at jeg ikke var fornøyd med å sette ungene mine foran absolutt alt annet bety ikke at jeg mener at de som gjør det, og er fornøyd velger feil :nemlig:.
Jeg liker den holdningen til JJ som handler om å se barnet, og dets behov. At han sier ting rett ut er forsåvidt også greit. Det er vi voksne som må velge og prioritere - mange trenger en tankevekker for å få dette til. Mens andre rett og slett ikke har noe valg.
Tror jeg vil lese litt mer av Juul før jeg bestemmer meg for et elsk/hat forhold. Jeg liker å lese om barn, og "ekspertutalelser" men jeg forholder meg helst til flere kjennere og krydrer godt med egne erfaringer og sunn fornuft.
Synes igrunnen svaret var ganske bra, selv om jeg ser at det kan føles sårt å få det så direkte.
Noe jeg reagerer på (som regel uten å kommentere det) er når unge par med godt betalte jobber, to dyre biler og splitter nytt hus (og barnehageplass til begge ungene) sukker litt når de hører at jeg skal jobbe 70% i et halvt år etter denne barselpermisjonen. "Ja vi har ikke det valget, vi. Vi må nok jobbe fullt begge to." Jeg irriterer meg nok ørlite over at de formulerer seg slik. For det er jo ikke sant at de ikke har noe valg. Det er vel heller slik at de alt har tatt sitt valg angående forbruk og levestandard og nå også tar konsekvensene av det.
Dersom du selv mener du passer inn i kategorien over her (noe jeg ser du ikke gjør), så skal du gjerne få føle deg truffet altså.
Nei, jeg gjør ikke det. Men du sier at du irriterer deg over at folk sier at de ikke har noe valg, så blir jeg litt matt. For akkurat NÅR blir folk for rike til at de HAR RÅD til å jobbe mindre? Hvordan kan vi som utenforstående vite at folk har NOK / FOR LITE penger?
Kanskje jeg reagerte så sterkt fordi vi har hatt lignende tråder her inne før, hvor det ble sagt at folk som jobbet heltid gjorde det bare for å kunne leve i luksus, så jeg tenner kanskje litt for fort på pluggene når jeg leser slikt. Men jeg skjønner jo at det ikke er DET du mener.
Men jeg lurer litt på hvor dårlig økonomi du er villig til å godta når du sier at dere har tatt et valg om at du skal jobbe mindre? Gjelder det uansett? Hvor går grensa? (Dette er ikke noe stikk til deg, altså, men jeg bare begynte å lure siden du nå først snakket om å ta økonomiske valg).
Hehe nei er du gal, jeg mener ikke at folk som jobber 100 % gjør det bare for å leve i luksus. Jeg snakker jo om folk som jobber seg ihjel for å kunne opprettholde en veldig høy levestandard, selv om de kanskje egentlig ikke selv ønsker å jobbe så mye. Mange KAN kutte litt/endel ned på levestandarden sin og faktisk leve helt normalt, om de prioriterer annerledes. Jeg vet ikke hvem som kan det og hvem som ikke kan det, men jeg er helt sikker på at mange kan det om de setter seg ned og tenker litt. Om de ønsker det selv da.
Jeg er selvsagt ikke villig til å bo i et bøttekott, kjøre en skraphaug eller ligge søvnløs i angst for regninger som forfaller, bare for å slippe å jobbe fullt. Selvsagt ikke. Nå har vi det ikke sånn heller. Vi har helt grei råd, min mann tjener bra, vi bor i en veldig sentralt beliggende flott og nyrenovert blokkleilighet (pusset opp for over 100.000 kroner i fjor) på 90 kvm med 3 soverom, har en helt grei bil og betaler alle regningene i god tid uten problemer. Så da synes jeg det går helt fint at jeg jobber deltid. Skal jeg jobbe mer, er det bare for at vi skal unne oss endel ekstra, noe jeg ikke ser på som nødvendig. Jobbe fulltid kommer jeg uansett til å gjøre når alle barna er store.
Helt klart at Jesper Juul har gode poenger der, men for meg blir det alt for enkelt. For hvilken pedagog er det som ikke mener at det er viktig og se barn og annerkjenne de for de de er? Han kommer liksom aldri med noe revolusjonerende...
Der er jeg faktisk litt uenig. Det som er spesielt med JJ er jo at han skyver de aller fleste problemer over fra barna til foreldrene. Jeg ønsker ikke å opphøye noen til guru, minst av alle JJ. Men han går lenger enn de fleste når han snakker om å se barna for det de er.
Men det er så klart krevende å ta av seg de godt tilvente foreldrebrillene.
Hvem sammenligner du Jesper Juul med når det gjelder barnesyn og anerkjennelse? Altså, hvilke andre bøker har du lest? Dette ble litt klønete formulert, men det hadde vært interessant og vite. Slike nyanser kommer ofte kanskje av hva man har lest tidligere, og ikke hvor "godt" forfatteren skriver?
Må vel først innrømme at jeg ikke har lest så veldig mye om barneoppdragelse. Ihvertfall ikke sånn pløyd gjennom hele bøker av verken Jesper Juul eller andre.
Det jeg kan har jeg lest og plukket fra fora som dette og NM, samt artikler i aviser og foreldre & barn. Mitt inntrykk er som du er inne på at mange snakker om å se barna og være på deres sted. Men likevel, virker det som om JJ går lenger enn de fleste når det gjelder å Se barna for det de er, uten å kompromisse med hva som kanskje virker best for foreldrene.
Det er jo sant at det ikke er til det beste for en ny familie at far forsvinner i flere måneder av gangen. Men som andre er inne på så varierer følelsen av valgfrihet sterkt.
Men som jeg nevner i første innlegget (og lenger oppe her) - så har jeg til gode å virkelig lese lengre tekster/bøker av både han og andre.
Det er dette som gjør at JJ skiller seg ut fra andre foreldreveiledere, det mener jeg også.
Jeg synes Juul har en dybde mange andre mangler.
Han skiller ikke i så stor grad mellom "barn" og "voksne" som mange andre - han snakker om "mennesker" og har klokhet jeg ikke ser maken til hos andre.
Akkurat det du nevner her er det jeg misliker mest hos JJ. Han setter ingen skille mellom barn og voksne og bruker mange uttrykk, meninger og teorier fra psykologien. Dessverre er det absolutt ikke sikkert at disse teoriene stemmer for barn. Barn har ikke samme kognetive nivå som voksne, de evner ikke eller har erfaring til det samme som voksne. Dette er det som er ankepunket mitt mot de som innsisterer på at barn skal behandles på samme måten som voksne. De er ikke voksne, i ytterste konsekvens mener jeg det er veldig skadelig for barn å bli behandlet som om de var voksne. Ikke i alle tilfeller selvfølgelig. Barn tar ikke skade av å spise samme mat som voksne, bli behandlet med samme respekt som voksne eller snakket til med et voksent språk.
Med så få ord jeg brukte, skjønner jeg at det kunne misforstås.
Selvfølgelig er ikke barn og voksne på likt kognitivt nivå ( det mener da ikke Juul heller?).
Jeg har aldri lest noe sted at Juul sier barn skal behandles som voksne - i den forstand at de skal få full frihet, velge alt selv, stilles til ansvar for handlingene sine på en voksen måte etc.
Men du tenkte kanskje på noe annet?
Det jeg forsøkte å si, er at han har som utgangspunkt at barn er hele mennesker fra den dagen de er født. De er ikke av en annen rase enn oss voksne, og de har et ferdig sett med sosiale ferdigheter i dvale, og trenger dermed ikke oppdras i tradisjonell forstand. Han mener at i tradisjonell oppdragelse (husarrest,skammekrok (time-out...),"spis opp all maten på tallerkenen!") ligger det mye krenkelse.
Han tar høyde for at barn skal møtes med akkurat like mye respekt og forståelse som voksne. Og at når barn slår seg vrange, så er det ikke barnet som er vrangt og full av vond vilje - men det voksne som ikke har klart å komme barnet i møte på den måten det trenger.
Særlig det siste er det mange som reagerer på.
Jeg elsker det, og tror det er helt riktig.
Her i huset går også barna i vranglås støtt og stadig. Jeg blir oppgitt, og jeg kan gjerne gå i fella å bli streng og ty til formaninger. Men heldigvis har barna mine nok selvrespekt til å gå enda mer i vranglås om jeg tar fram "streng mor" taktikken. Og jeg går ofte i meg selv og anstrenger meg for å ikke bruke hastverksmetoder i samspillet med mine barn. Det er spesielt vanskelig i "dårlig tid" situasjoner synes jeg.
Jeg er evig taknemlig for Juuls tanker. De stemmer veldig bra med mitt eget menneskesyn. Jeg vet at det er mitt ansvar at samarbeidet mellom meg og barna skal være bra, og jeg må stadig strekke meg i min innsikt overfor barna for å klare dette.
Jeg vet at Juul ikke er den ensete flinke pedagogen, og at det er mange som har mye å by på. Respekt for barn står selvfølgelig i høysetet hos de fleste av dem. Men Juul strekker foreldrene et ekstra stykke.
Vi har godt av å bli strukket litt.
De først årene av et barns liv formes mønstre de ( om de ikke aktivt selv endrer dem i voksen alder) lever resten av livet etter. For et ansvar!
Man skal stille store krav til seg selv dom forelder, synes jeg. Og man trenger ikke gå i frø om mn innser at man har gjort noe galt tidligere - skam og skyld fører aldri noe godt med seg.
Men man skal våge å gå i seg selv, og virkelig vite at man aldri sitter på fasiten. Og at man alltid har rom for å utvikle seg enda mer som forelder.
Det er akkurat dette jeg mener er feil. Barn er like mye verd som voksne, men de er ikke voksne. Jeg vil spesielt påpeke dette med kognitive ferdigheter fordi måten man tenker på gjør at måten man opplever verden på blir anderledes.
Jeg liker å ta dette med magisk tenkning som et eksempel på hva kognitive ferdigheter har å si for opplevelsen man har av verden. Magisk tenkning innebærer at mange barn tror at de kan få ting til å skje bare ved å tenke på dem, eller at ting som logisk sett ikke har en sammenheng har det. (Feks Det går bra på matteprøven, hvis jeg ikke trakker på strekene på fortauet på vei til skolen)
Jeg tror ikke dette heller stemmer. Selvfølgelig er ikke barn vrange og fulle av vond vilje (og det er ikke voksne heller. Selv ikke mordere og voltektsforbrytere). Det at de er vrange er en reaksjon på opplevelser, og av og til kunne de voksne ha forhindret dette med å komme barnet i møte og av og til kunne de ikkeha forhindret det.
Jeg driver og leser Juul om dagen, og tolker det slik at når det blir et problem at barna er "umulige" og "slemme" og "vrange" - så er dette gjerne et symptom på noe annet. At vi voksne i slike situasjoner gjerne er med på å gjøre problemet større, ved å bruke såkalt tradisjonell oppdragelse. Jeg tolker ikke Juul slik at han mener at barn aldri kan gjøre noe som helst av ondsinnet vilje.
Jeg har lyst til å legge til at jeg synes Juul-debatten er spennende. Jeg synes hans klare oppfordring til å gå i seg selv når man møter det man tradisjonelt kaller "uønsket adferd" er interessant.
Som sosionom har jeg gått mange runder med meg selv. Da jeg var nyutdannet var jeg stadig irritert over "håpløse" brukere/klienter, som var sinte, kranglete, løy osv osv. Jeg ble fryktelig sliten av dette. Først når jeg fikk veiledning og begynte å gå inn i meg selv så jeg at dette faktisk dreide seg om meg også. At jeg faktisk kunne gjøre noe for å bedre kommunikasjonen. Etter ganske mye trening klarer jeg å se at en løgn ikke nødvendigvis er ondsinnet, men at det ligger andre årsaker bak. At sinne kan være et tegn på redsel og hjelpesløshet. At jeg kan unngå "krangling" og aggresjon ved å gå inn i meg selv, og min ordbruk og holdninger. Jeg synes jeg får flere positive tilbakemeldinger fra brukere nå, og at kommunikasjon- og endringsarbeidet flyter bedre. Jeg blir ikke så sliten som før.
Dette var kanskje litt på siden av diskusjonen, men bare tankespinn rundt verdien av å tolke utbrudd og følelser, det å gå inn i seg selv - og se hva en selv faktisk kan endre på for å bidra mer positivt.
Men... Jeg sier jo akkurat det du sier her...
Jeg ser ingen uenighet mellom deg og meg og Jesper Juull når det gjelder dette. Alle vet at barns kognitive ferdigheter ikke er som voksnes.
Juul er ikke utdannet psykolog, er han det? Han er kanskje pedagog med nogo attåt? Det står i hvert fall ikke noe om cand. psych. på omslaget av de bøkene hans som jeg har i hylla. Og hva "familieterapeut" egentlig betyr er jo litt vanskelig å få grepet om, for terapeut er ingen beskyttet tittel. Ikke at det er noe krav om å være psykolog, men hans faglige ballast er vel kanskje litt annerledes enn mange andres? Kanskje bidrar det mye til at han inntar et ståsted som ikke så mange andre har?
Moren min er forøvrig klinisk psykolog og hun synes "Ditt kompetente barn" gir et veldig godt sammendrag av synet på barn og behandlingen av barn de siste 30 årene. Hun følte selv at han problematiserte de riktige tingene og nikket svært ivrig da han slaktet adferdsterapien som "oppdragelsesmetode" overfor barn.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
