Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det handler om flyktninger fra Syria som Norge ikke vil motta fordi kommunene sier nei, vi har ikke et tilbud til dem. Syke mennesker som Norge burde ha bedre kapasitet til å håndtere enn de fleste. Likevel sier kommunene nei. Og når man ser på listen over sykdommer skjønner man forsåvidt hvorfor. Dette vil gripe rett inn i kommunenes tilbud til sine nåværende innbyggere, både budsjessmessig og mhp ventelister. En med psykiske skader etter krig vil kunne hindre behandling av flere med mindre alvorlige psykiske lidelser i samme kommune. Og mange synes da ikke det er riktig å påta seg dette ansvaret. Hva synes FP, hvordan bør dette håndteres?
Jeg mener at vi må ta imot flyktninger uten å sile. Men det innebærer at den økonomiske byrden må løftes opp på statlig nivå og ikke på den enkelte kommune. Hvordan dette kan gjennomføres i praksis, vet jeg ikke.
Den økonomiske byrden er en ting, men det er jo knapphet på endel tilbud også, kanskje spesielt i mindre kommuner. Men helt klart, det er pinlig at vi ikke kan ta imot det vi blir forespurt om av mer akutte plasseringer.
Prinsippielt meiner eg at ein ikkje må sile. Folk med behov for hjelp, er folk med behov for hjelp. Samtidig synest eg dette er veldig vanskelig. Sjølv har eg som ufaglært studentvikar blitt satt til å undervise analfabete barn med krigstraumer i full klasse. Helst utan at det går ut over alle. Og det er enorme ressursproblem som må løysast, neppe bare i helsevesenet, men i alle instansar. Og for at vi skal kunne ta i mot alle som treng hjelp, må det meir kompetanse inn blant folk som jobber med desse menneskene.
Ungen min har en diagnose som står på den lista, så vi ville sannsynligvis blitt nektet innreise til landet. Vi har jo skjønt at kommunen ikke hadde hatt så mye imot om de slapp å bruke ressurser på oss, men greit å se det svart på hvitt at man egentlig ikke er ønsket i landet.
Jeg syns det der er utrolig smålig, og blir så sint at jeg ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg. Det er mennesker det er snakk om! Mennesker som har en stor verdi i seg selv, og som kanskje etterhvert kan klare å tilføre samfunnet vårt en sosial og/eller økonomisk verdi hvis de bare får litt starthjelp.
Kommunene burde blitt fratatt mye ansvar. Blant annet for alt som har med sansetap å gjøre.
Det er jo fryktelig pinlig at vi som nasjon sier nei. Samtidig skjønner jeg veldig godt at kommunene sier nei med tanke på hvordan kommuneøkonomien er mange steder. Det sier vel litt om at store ekstrautgifter i forbindelse med flyktningemottak bør finansieres på et høyere nivå.
Jeg syns det er smålig og pinlig. Vi mangler kanskje ressurser en del steder, men det er da ikke umulig for staten å gi ut ekstra midler for nødvendige tiltak.
Det er pinlig og provoserande at Norge avviser flyktningar. :nemlig:
Samtidig: Det må ressursar og opplæring til å vite korleis folk med krigstraumer skal kunne få best mogleg hjelp inn, både på helsestasjonane og skulane, for ikkje å snakke om i psykiatrien. Ein av mine kjepphestar er at alle skular burde hatt miljøarbeidarar med psykiatrisk kompetanse. For det handler ikkje bare om å ta i mot. Det handler like mykje om å gi dei ein ny start, følgje dei opp og hjelpe dei å fungere i lokalsamfunnet. Og der har vi veldig mykje å gå på!
Eg er einig med dei som seier at dette kan ikkje vere opp til den einskilde kommune.
Det kan ikke være opp til hver enkelt kommune hverken å bestemme eller håndtere tenker jeg. Endel kommuner er små med et lite budsjett, andre er store, men likevel med lite spillerom på budsjettet. Mye er bundet opp og det er mye man gjerne skulle ha gjort. Jeg vet at barn med store hjelpebehov nærmest kan velte økonomien til en liten kommune. Jeg vet ikke hvor mye det bidras med utenfra når en kommune skal motta flyktninger? Jeg ser for meg at det endel steder vil være spes-ped-ressurser til skolen eller mottak av syk flyktning som er problemstillingen.
Jeg og mannen min snakket om dette i går, etter nok en gang å ha sett traumatiserte barn på nyhetene.
Jeg syns det er helt forferdelig. Akkurat like forferdelig som at de som allerede har kommet hit med traumer og psykiske problemer pga det de har opplevd, ikke får den hjelpen og behandlingen de trenger de heller.
Det er jo flaut at vi sitter her i vår trygge havn og nekter å hjelpe disse menneskene.
Det vesle eg har sett av flyktningebarn med PSTD-diagnoser er langt utanfor spes.ped-kompetanse. Det er psykiatri. Og midla til å håndtere dette, burde blitt bevilga statleg og fulgt FN-flyktningane.
Uansett om jeg er mor til et barn som ikke hadde sluppet inn i Norge etter denne lista, eller ei - jeg syns Norge, som en nasjon rikere enn de aller fleste, burde ha råd til, og en moralsk forpliktelse, å hjelpe flyktninget som er i så dyp nød som disse menneskene. De økonomiske midlene burde kommet fra statlig hold.
Nei, vi bør slutte å være så smålige og gjemme oss bak kommunepolitikere med til dels svært dårlige prioriteringsevner, men heller bare bevilge de stakkars kronene over statsbudsjettet. Hva er det snakk om da? 1 million pr stk pr år? Penger som går til å betale lønninger og offentlig husleie, og dermed går raskt inn igjen i statskassa?
Jeg synes Katta stiller veldig gode og viktige spørsmål. Jeg ser for meg en statlig finansiering som følger flyktningene og at det gjøres en vurdering av hvilke kommuner som vil være i stand til å ta imot de flyktningene som krever spesiell kompetanse. Men den vurderingen må skje på statlig nivå - ikke kommunenivå. Kanskje. Vi må i hvert fall ta imot. Vi er for rike til å si nei.
Jeg er for lokaldemokrati, men det er en del saker som er for viktig til å bli overlatt til dårlig kommuneøkonomi.
Helt forferdelig. Har lyst til å grine av hele greia. Det er mennesker som har opplevd helvete på jord dette her, og så sitter vi og feiter oss oppå den gedigne pengesekken. :kvalm:
Eg trur ikkje løysinga er å senke krava. Desse menneskene treng hjelp. Og ad hoc-løysingar kor ufaglærte blir sett til å "passe på" mennesker, er ikkje hjelp! Det er ikkje som om sjukdom og traumer bare går over av seg sjølv.
Jeg ser jo for meg at utfordringene kan være like mye hvilket tilbud som faktisk finnes som penger i seg selv. Dette er hjelp som trengs nå. Man rekker ikke å bygge opp noe tilbud først. Ergo vil det sannsynligvis fortrenge andre som også har behov.
Jeg synes det er smålig, og jeg skammer meg.
Ja, det er vanskelig å gi disse et tilbud, og i en periode kan det gå utover oss selv, men er det egentlig noe alternativ?
Staten må gå inn med penger, og så må vi ta det derfra.
Det er snakk om 123 mennesker med ulike typer vansker. De kan fordeles over landet, basert på hvor det finnes ledig kompetanse og kapasitet. I verste fall kan vi kjøpe fagfolk fra andre land, det er ikke akkurat slik at de er avhengige av at legen snakker norsk. Dette går ikke på penger eller evner, det går på vilje.
Det minner meg om denne saken, hvor kommunen fikk krass kritikk fra fylkesmannen fordi en elev ikke fikk den opplæringen hun skulle ha. Sitat: "Men som Fylkesmannen slår fast, har verken denne kommunen manglet kunnskap eller kompetanse. Kommunen har derimot manglet vilje til å se situasjonen til en ung grunnskoleelev, og sviktet sine oppgaver. For kommunen er det en alvorlig skrape. For eleven så er det forferdelig".
Jeg er enig med deg selv om jeg tror det er hakket mer komplisert å få til rent praktisk. Spesielt i og med at det er psykiatri en god del av dette, og det er vel et problemfelt ikke bare i Norge. Men ja, helt klart. Spørsmålet er ikke om vi skal ta imot, men hvordan vi skal få det til , helst uten at for mange andre må vente i psykiatrikø lengre enn idag.
Jeg ser kanskje for meg at kjøp av fagfolk fra andre land kan være eneste løsning hvis det er snakk om å gi disse syke god behandling. Denne type sykdom kan ikke behandles i ytterste periferi, men trenger større miljø og kompetanse. Ergo må staten gripe inn med nye midler og behandlingen og bosettingen ser jeg ikke for meg kan foregå andre steder enn i kommuner av betydelig størrelse.
Hvordan skal man så kjøpe tjenester for langtidsoppfølging i utlandet? Operasjoner er enkelt og greit, men psykiatri? Det er ikke bare enkelt å få til i praksis.
Nei og hvem skal man kjøpe fra? Denne kompetansen er det ikke overproduksjon av noen steder. Skal det kjøpes inn kompetanse så er det vel også en fordel å kjøpe inn kompetanse med kulturkunnskapen i bånn.
Å komme til et mottak i Norge med krigstraumer og oppleve et voldsomt kultursjokk ved å bo i en trang fjord kjenner jeg en person som har opplevd. Der var ikke kulturforskjellen så veldig stor heller.
Vi må ta vår andel flyktninger, men samtidig må sykdom behandles på best mulig måte og jeg tenker at dersom det finnes andre steder hvor kulturforskjellene er mindre og kompetansen er på plass bør kanskje de sykeste behandles der for å slippe mest mulig tilleggsbelastning, men om det ikke er mulig så må vi forsøke å bidra til løsninger.
Flyktningestrømmen fra Syria og nå etterhvert også Irak er enorm. Vi må bidra, men hvordan vi best kan bidra til å hjelpe de som er syke synes jeg ikke er så enkelt.
Disse folka kan ikke norsk, men de fleste av dem har sikkert brukbar arabisk? Det burde gjøre det gjennomførbart å rekruttere utenlandske psykologer. Og når de psykologene først er kommet til landet og er blitt godkjente, så skal det vel noe til for at de blir arbeidsledige.
Jeg skjønner jo at det ikke er fullt så enkelt i virkeligheten, men det må da være mulig å finne løsninger i krisesituasjoner?
Flyktningeproblemet fra Syria og nå også Irak er så enormt omfattende og med mennesker med forferdelige traumer. Vi kunne sikkert betalt bedre enn Libanon for å få arabisktalende krisepsykologer hit, men det hjelper nok ikke totalsituasjoen med mindre det finnes arbeidsledige arabisktalende krisepsykologer/psykiatere noe sted i verden.
Problemet er vel kanskje at det ikke finnes nok mennesker med kompetanse til å behandle og at løsninger derfor må bli å ta i mot uten å kunne tilby det som egentlig trengs.
Min første tanke er også at dette ikke nødvendigvis strander på økonomi og kommunebudsjettet slik det kan virke ut fra den første artikkelen, men at man faktisk er i manko på sysselsatte i de ulike tjenestene slik at man ikke har kapasitet til denne ekstra belastningen. Dette kommer for så vidt greit frem i den andre artikkelen:
Én ting er å overføre den økonomiske utgiftsposten til staten, en helt annen ting er å fremskaffe kompetent personale. All den tid det i utgangspunktet er manko på en del personale i helsesektoren spesielt - og man allerede har tatt i bruk vervekampanjer i utlandet, - kan jeg godt se at man kvier seg for å øke belastningen på tjenestene ytterligere. Med det sagt mener jeg at et land som Norge bør kunne ta en slik utfordring, og tenker med gru på hvem som skal kunne ta imot disse menneskene dersom et land som dette ikke ser seg kapable til det.
Og så tenker jeg at dersom det skulle komme til det stykket at man må prioritere å gi hjelp til en del av disse flyktningene før folk som allerede står på venteliste, ja, så har man vurdert deres behov som mer primært. Men før dette vil jeg jo tro at man kan ta en revurdering av hvilke kommuner som er bedre rustet til å ta imot disse slik at kommuner med allerede få personer å spille på, og få eller ingen søkere på nye stillinger, kan få litt bedre tid på seg til å foreberede seg.
En annen tanker er om man kunne ha benyttet ressursene til allerede bosatte flyktninger med oppholdstillatelse (enten på asyl eller i kommunene) på en slik måte at de kunne bidra med å dekke opp der det mangler tjenester, og i stillinger hvor det er forsvarlig å ikke bruke fagfolk (eventuelt hatt utdanningsstipend for å øke rekrutteringen).
Norge er et rikt land. At vi skal bidra er helt åpenbart. Men man kan ikke glemme at vi er ganske få tross alt og at vi derfor har et mindre robust system med hensyn på å få på plass et apparat fort enn det endel andre land har. Jeg vet for lite om andre land til å si hva som kunne være smart her, men hvis man kunne tenke seg at vi betalte og noen andre som har arbeidskraft, men mangler penger og som kanskje ligger nærmere kulturelt tar imot kunne det være en fordel. Hvis det finnes et sånt land.
I prinsippet er det ikke snakk om 123 pers. Slike forespørsler kommer jevnlig fra Fn, vedrørende like trengende personer. Det er en reell utfordring i mange kommuner å bli ivareta dem godt nok. Finne arbeid og bosted, morsmålsopplæring og psykologer. Hvis de man alt har sagt ja til ikke får god nok oppfølging og man opplever problemer som følge av dette. .. Da er det vanskelig å si ja til flere. Jeg ser det.
Selv om det nok byr på store utfordringer å finne den korrekte, utdannede kompetansen med arabisk som morsmål, men er det bedre å være syk og traumatisert et sted man i tillegg står i fare for å bli drept hver dag, og ikke har nødvendige livsressurser, enn i det minste i trygghet med basale behov dekket?
Rent praktisk tenker jeg at dette er et utslag av måten kommunene er organisert på i Norge. Dette gjelder jo ikke bare flyktninger. Så vidt jeg vet er det slik at ganske mye bestemmes på nasjonalt og fylkesnivå og så skal det eksekveres på kommunenivå. Og da blir det problemer, fordi kommunene rett og slett mangler penger, kompetanse - ja, ressurser generelt. Og det blir en tap-tap for alle. Jeg er ingen høretilhenger, men kommunereformen tror jeg er viktig.
En ting som kunne ha gjort det lettere var at "pengene fulgte flykningen" på samme måte som at pengene følger personen i feks studier?
Enig. Og så synes jeg ikke det er rart at kommunene/staten ikke har råd, vi nordmenn krever jo veldig mye og har rett på/ønsker det meste gratis. Jeg skulle ønske de rikeste av oss snart kunne begynne å betale litt for oss i diverse sammenhenger, kanskje kutte ut barnetrygden o. l også, så hadde både stat og kommune hatt mer penger til å hjelpe de som virkelig trenger det. Problemet er vel bare at de da hadde brukt pengene unyttige ting, OL f. eks. :gal:
Dette kan være en veldig dårlig idé på sikt, hvis jeg har forstått forskningen rett. Universelle ordninger er viktig for at tilbudet skal holdes på et godt nivå. Behovsprøvd støtte vil fort gi nedskjæringer og dårligere tilbud til de som trenger det mest.
Akkurat dette er sikkert korrekt når man ser på Norge som en helhet, men jeg tror ikke det stemmer på kommunenivå. Kommunene har jo veldig varierende folketall, så hvor mye hver enkelt kommune kan "ta inn" på de som bor der vil varierer veldig.
Lurer på hvordan det hadde fungert om man feks. frivillig kunne sagt fra seg barnetrygden om den ble øremerket flyktningehjelp i Norge? :gruble: Eller frivillig betalt inn en ekstraskatt eller noe, som også var øremerket?
Selvsagt har Norge råd til å ta i mot flyktninger som trenger ekstra oppfølging og behandling, men når man vet hvordan tilbudet reelt sett er i mange kommuner, så kan jeg faktisk forstå at man ikke kan plassere sterkt traumatiserte eller alvorlig syke flyktninger der. Selv om det er aldri så hårreisende.
Prinsippielt tenker eg mykje av det same som deg. Og behovet for tryggleik burde trumfe ganske mykje anna.
Samtidig er det jo ikkje så enkelt at flyktningane bare skal få tryggleik. Når dei først kjem til kommunane, skal dei ha dei same rettane som alle dei andre innbyggarane som bur der frå før av. Dei skal ha krisehjelp, helsehjelp, skulegang med meir. Og det å jobbe med for eksempel barn med traumer, krev kompetanse.
Eg er ikkje for lukka mottak, men viss det kun er behovet for tryggleik som skal dekkast, beveger vi oss veldig nærme den diskusjonen. For på eit lukka mottak er dei tross alt trygge. Men det er ikkje det vi vil? Vi vil gi dei menneskene som kjem til Norge eit tilbod som er likeverdig det alle andre har. Vi vil ikkje skilje mellom innbyggarar med fullverdige rettar og innbyggarar med rett til tryggleik! Og då må det og vere eit apparat som kan ta i mot desse menneskene, med dei diagnosene dei har.
Eg meiner at dette burde vore ein del av pakka, når vi sa ja til å ta i mot FN-flyktningar. Men så lenge det ikkje er ein vidare oppfølgingsplan, skjønner eg godt at det er eit ressursproblem her. Og eg er tilbøyeleg til å lese dette neiet frå kommunane som eit rop om hjelp til å følgje opp dei som kjem og eit rop om kompetanseheving. Det er ikkje sikkert det er arabisktalande krisepsykiatarar som skal til. Men barn med krigstraumer treng noko meir enn ein student som får ansvar for å "passe på" at barnet ikkje skader medelevar.
Nei, men man kan og bør plassere dem et sted hvor man kan ta seg ordentlig av dem, da. Det ville være ren unnfallenhet å påstå at noe slikt sted ikke finnes i Norge.
Ja, det er jeg enig i. (Presisering: Jeg er enig at det ekisterer slike steder i Norge) Men jeg tror at Norge har hatt en policy med at vi skal "smøre flyktningene ut over landet" (dette er for å hindre "opphoping" og støtte integrasjon. Jeg mener faktisk at jeg har sett tall på at det er i de helt grisegrente strøkene i Finnmark at flyktninger har blitt best integrert)
Norge har jo alt sagt ja til 1000 syriske flyktninger. I tillegg til andre flyktninger (litt over 8000 i 2012). Og 12.000 asylsøkere i 2013 (søknader avgjøres jo ikke i en fei akkurat, de trenger også god oppfølging). Så trykket er nok høyt enkelte steder.
(Tall hentet fra raskt googlesøk, jeg er åpen for mulige feilkilder)
Det trur eg ville vore ei veldig mykje betre løysing, enn den spredninga som er i dag. Ein slags form for mottakssenter som har kompetanse, både i psykiatri og andre helsetilbod. Og gjerne grunnleggjande undervisning og.
Men når det er snakk om 13.000 individ, snakker vi jo om ein liten kommune.
Det er faktisk mer enn en gjennomsnitlig kommune. Snittall innbyggere er 11.800 personer. Over halvparten av Norges kommuner har mindre enn 5000 innbyggere.
Jeg skjønner jo hva du mener, men da kunne man jo samtidig gjøre det fritt for alle å adoptere barn fra u-land til Norge, med argument om at barna hvertfall vil være i live og være mette.
Vi skal ikke senke kravene til standarden på omsorgen vi yter, fordi den uansett er god nok for dem som har lite i utgangspunktet. Vi skal sørge for at god omsorg er tilgjengelig for alle vi tar i mot, og vi kan selvsagt ta i mot mennesker med behov ut over "tak over hodet".
Jeg skjønner ikke heeelt hva du mener, må jeg innrømme, men ja, jeg foretrekker at barn overlever i Norge fremfor at de blir slaktet i Sentral-Afrika, ja.
Nei, men vi skal heller ikke la det beste bli det godes fiende, og innse at man faktisk ikke kan sette av penger til akutt nødhjelp i budsjettet for 2018. Da er det for sent for de som dør i dag.
Men ville vi godtatt ein statleg "Flyktningeleir" i trygge omgivelsar og med nødvendig helsehjelp her i Norge, i påvente av eit betre tilbod? Eller ville vi ropt høgt om likebehandling og uverdige forhold?
Poenget mitt var at vi ikke skal godta dårligere omsorg for flyktninger, bare fordi de hadde så lite i utgangspunktet at de burde være glade for hva som helst. Det samme gjelder alle vi setter oss ansvarlige for å ta oss av. Sammenligningen var ikke helt legitim, men spørsmålet er om foreldreløse barn skal godta hva som helst av foreldre, fordi det uansett er bedre enn det de kommer fra.
Kva med "Barnet mitt får ikkje undervisning i skriftlege fag, fordi ein av dei nye medelevane som ikkje kan lese eller skrive er så frustrert og traumatisert at han går til fysisk angrep på læraren fleire gonger i veka"?
"De burde være glade for hva som helst"? Jeg synes ikke det er spesielt stilig å legge slike ord i munnen min. Det er snakk om å redde liv.
Jeg blir litt matt av denne konstrueringen av problemstillinger. Det høres Frp-sk ut.
Norge har ræva stappfull av penger, klart vi har økonomisk mulighet til å håndtere problemstillingene, til å ha flere spesped i skolen, til å ta inn krisepsykologer, til å bygge bedre asylmottak. Det handler om prioriteringer, og global samvittighet.
Så, hvis vi bare setter oss som mål å redde liv, ville det da være greit å bare samle sammen så mange man får plass til i en gymsal, f eks? Gi dem tre greie måltider hver dag og nok å drikke ferdig med det? De overlever jo, og gymsal har de helt sikkert ikke der de flyktet fra.
Selvfølgelig skal vi ta i mot flyktninger, og selvfølgelig skal vi kunne tilby dem god oppfølging og behandling. Det er ikke slik at fordi noen kommer fra ingenting, så er ille godt nok for dem. Vi skal klare bedre enn det. Men løsningen når vi ikke klarer bedre er selvsagt ikke å avvise dem, men heve kvaliteten på det vi kan tilby.
Skal Jordan sende tilbake den halvannen millionen, eller hva det nå er som har kommet over grensene deres nå, fordi de ikke kan tilby like god nødhjelp til alle disse som de tilbyr sine statsborgere?
Ja, det gjør det, men det er noe med at det er vanskelig å få det til over natta. Slik systemet vårt er bygd opp nå vil det å ta inn mange flyktninger som krever intens oppfølging nødvendigvis måtte gjøre at barn som allerede er i kommunen ikke får det de mener de burde fått. Og det er en utopi at vi som er et relativt lite land skal greie å stille med krisebehandling til veldig mange. Men utgangspunktet vårt burde helt klart vært annerledes. Utgangspunktet bør ikke være at hver enkelt lille kommune ser på hva de kan greie, men at vi som land har som utgangspunkt å stable på beina mest mulig.
Det blir på et vis litt annerledes. Hvis Russland angriper Finland og det begynner å komme horder med finner over grensene i nord må vi på et vis arrangere leirer vi også. Men når de skal ut av leiren bør de komme til et sted hvor de får være innbyggere.
Ja, klart det er en forskjell på å kunne krysse grensen til fots, eller å måtte fly. Men flyktningestrømmen er nå så massiv at nabolandene ikke KAN dekke opp for dette. Det tar fire timer å fly fra Jordan til Norge. Verden er ganske liten, vi bør kunne bidra til at ikke de direkte nabolandene blir fullstendig utarmet også.
Klart vi må bidra. Spørsmålet er hva vi skal bidra med. Her var spørsmålet endel ganske syke flyktninger. Skal vi ta imot det uten å kunne gi et tilbud vi opplever som forsvarlig? Eller skal vi da si at vi ikke har kapasitet til det nå, men kan ta imot endel annet? Eller skal vi ta imot dem OG gi et forsvarlig tilbud, men da skyve egne borgere bakover i køen?
Det å hoste opp nok fagfolk og struktur til å håndtere det hadde vært det beste, men det ser jeg ikke helt for meg at er mulig dessverre. (Hvis det er mulig er det selvfølgelig det vi skal gjøre, for penger har vi).
Ja, som sagt, løsningen for et land som Norge er selvsagt ikke å avvise flyktninger og la være å hjelpe. Men vi skal heller ikke avspise dem med dårlige tilbud, med den begrunnelse at det er greit å få lite når man har lite. Vi skal heller ikke undervurdere påkjenningen i å bli flydd fire timer bort til noe veldig fremmed, kontra å krysse grensen til nabolandet.
Jeg blir bare matt og fortvilet av dette. At vi sutrer over å betale NRK-lisens og at man ikke kan ta mammapermisjon i fire år støttet av staten, mens det er ... sånn det er i Irak. Syria. Palestina. Sentral-Afrika. Sør-Sudan.
Nå må argumentene holdes litt edruelige også da. Det er ikke snakk om bare alvorlige psykiske problemer. Dette er lista:
Fysiske handikap.
Kreft.
Diverse blodsykdommer.
Hjerteproblemer.
Epilepsi.
Hørsel- og talevansker.
Psykiske lidelser.
Ryggproblemer.
Øyeskader.
Krigsskader og traumer.
Selvsagt vil mange ha alvorlige krigstraumer, men av varierende grad. Og verdens nød kommer ikke akkurat til å ende, så det er jo egentlig bare å sette i gang med å lage et skikkelig mottakssystem, med kompetanse.
De fysiske skadene er de bare tull at vi ikke kan ta imot noe sted i hvertfall, det er alvorlig psykiatri i kombinasjon med krig vi ikke har et veldig godt apparat for.
Det er dessverre ikkje konstruert i det heile tatt, men basert på erfaring. Eg kjenner eg er litt frustrert over at eg ikkje kan komme med meir konkrete eksempler i denne debatten på grunn av teieplikt. Men det er eit reelt problem. Eg har sjølv vore den ufaglærte studenten som blei sett til å håndtere denne elevgruppa utan kompetanse. Og eg hadde eit mykje meir åpent og unyansert syn i invandringsdebatten før eg gjorde meg desse erfaringane.
Eg er veldig langt frå FrP, og synest samanlikninga er direkte urimeleg. Og viss du les det eg har skrive i fleire innlegg over, så seier eg det same som deg, at det må meir kompetanse inn der menneska er. Det må psykiatrisk kompetanse inn i institusjonar som møter mennesker med traumer på lågterskelnivå. Det er ikkje nok at ein må oppsøke ein fastlege, få ein henvisning og sjølv be om hjelp for å få det. Og det er det som er realiteten i dag.
Eg seier ikkje at vi skal sende desse flyktningane tilbake til Homs, men det er ikkje eit godt nok mottaksapparat slik samfunnet er i dag. Og det burde vore løyst på eit mykje høgare nivå enn på kommunenivå.
Men det gjør at diskusjonen blir fullstendig skeiv.
Der har du essensen. Vi diskuterer to ulike ting her. Du og andre diskuterer utfor at vi ikke skal endre noe som helst, ikke bevilge mer ressurser og penger. Mave og andre diskuterer at det er nettopp det vi skal gjøre; bevilge mer ressurser og penger og ta i mot fler.
Då synest eg du kan lese innlegga mine ein gong til, for det er overhodet ikkje det eg har sagt. Eg har sagt at den gruppa som har alvorlege krigstraumer treng kompetanse på dette, og at eg skjønner at det er problematisk å ta i mot utan ein vidare plan for oppfølging.
Eh, ja det er jo det jeg sier. Du arumenterer utifra det eksisterende systemet. Endel andre argumenterer utifra at en endring av systemet er implisitt.
Jeg ser at det kan misforstås, men jeg sier altså ikke at du ikke ønsker endring, men argumentene dine er basert på det eksisterende.
Eg ønsker endring. Og eg ønsker eit apparat for å ta i mot mennesker med krigstraumer, for å inkludere dei i samfunnet og eg meiner at det burde vore midler til å håndtere denne gruppa der dei er, ikkje på ein eller annan institusjon dei sjølv må ta initiativ til å oppsøke. Og dette burde vere eit statleg ansvar.
Slik situajsonen er nå, med desse mange tusen flyktningane som treng tryggleik, skjønner eg at kommunar med begrensa oppfølgingsapparat ikkje bare tar i mot ukritisk.
Og dette synest eg er den største svakheita i den norske flyktningepolitikken. Det at det ikkje er noko godt apparat for å følgje opp dei som har fått invilga oppholdstillatelse. I mine auge handler dette om å gi mennesker verdige forhold, når dei først kjem her. Eg trur og at mykje av det blå-brune grumset vi ser i samfunnsdebatten kunne vore unngått, viss folk som hadde behov for hjelp faktisk hadde fått det.
Spørsmålet er ikke så enkelt. Det er ikke snakk om risiko for å bli drept der de er, men hvor det er best å behandle dem med de verste traumene.
De som primært har somatiske lidelser og som tåler en kulturkræsj er det enklere med enn om det skal behandles alvorlige traumer i en kultur og et miljø som er fullstendig fremmed. Det kan lett bli traume på traume.
Klart vi må bidra, men jeg tenker at det ikke er så lettvint som en del av debatten vil ha det til.
Ei jeg kjenner veldig godt har jobbet i snart 30 år med krigstraumer i Mellom-Amerika. Dette arbeidet får heldigvis foregå i egen kultur. Det er arbeid som tar flere generasjoner.
Det er en del kommuner som har dårlig erfaring fra krigen på Balkan og ansvar for behandling av krigstraumer i den sammenheng. Der er kulturutfordringene i utgangspunktet mindre enn i Syria.
Det er lett for meg å tenke at det må være bedre for en med krigstraumer å komme til et fredelig sted i Valdres enn å være i en leir i Jordan, men bildet er ikke alltid slik. Å ta i mot en syk person fordrer også at vi må kunne ta i mot familie av denne personen og at personen får en omgivelse rundt seg som er god for arbeid med traumene.
Vi må kunne gjøre noe, men det vi må gjøre må vi gjøre uten å skape flere traumer for dem vi egentlig skal hjelpe. Det er der jeg håper at det blir tatt lærdom av det som skjedde etter Balkan og at det bygges opp et skikkelig apparat som er veldig klar over kulturbiten i dette.
Nabolandene kan ikke ta i mot alle og vi må ta i mot flyktninger, flyktninger som i utgangspunktet skal vende tilbake til landet de kommer fra etterhvert.
Ett utsagn som jeg fikk fra en krigsflyktning en gang og som jeg aldri glemmer gikk på at alle forventet at han skulle ha det godt nå som han var på en fredelig plass. For ham som aldri hadde opplevd stillhet var stillheten så truende og skremmende at det gikk på helsa løs. Han hadde bodd midt i en pulserende storby, opplevd krig og havnet i indre gokk ganske så alene med familie spredt i store deler av Europa.
Det jeg er sikker på at vi kan gjøre er å satse på opplæring i kultur/interkulturelt krisearbeid og kanskje vi rett og slett må tenke litt institusjonelt igjen her til lands.
Vi kan få til mye om vi vil, men det krever at det bevilges penger sentralt. Samtidig må vi bidra enda mer i de områdene hvor den viktigste jobben må gjøres og det er lokalt.
Bare som eit apropos, den 22. juli i år var det ein psykolog eller psykiater som hadde jobba forskning og oppfølging av dei som var på Utøya som blei intervjua i eit program (var det Sommeråpent?). Ho sa at alle kommunane hadde akutt kriseberedskap for overlevande og pårørande i eit år, men at eit år var alt for lite. Og nå snakker vi om mennesker som har opplevd månadar og år med krigstilstand.
Eg synest det er veldig merkeleg at det ikkje er eit større apparat for å følgje opp denne gruppa.
Nå har det jo vært en del arbeidsutvandring fra land som ble hardt rammet av finanskrisen. Med tanke på argumentene om at Norge er et for lite land til å ha kapasitet til å ta seg av disse flyktningene - kunne man på noe vis ha brukt situasjonen i for eksempel Spania og/eller Hellas og gitt bistand til at disse landene kunne ha tatt seg av de flyktningene vi ikke har kapasitet til å behandle? Litt sånn for å få hjulene i sving? Eller hadde det gjort ting verre?
Dette er pinlig! Det er min personlige og øyeblikkelige tanke.
Samtidig jobber jeg tett med desperate flyktningefamilier i dag, og ser hva de blir avspist med av elendig tilbud og boforhold i min jobbkommune. Det er allerede under en hver verdighet!
Skulle jobbkommunen min ha tatt i mot flere mennesker måtte det fulgt med helt andre midler og gitt solid faglig forbedring og økonomisk støtte til mange av de ulike etatene som jobber rundt flyktningene. Jeg jobber i en bitteliten, lutfattig kommune.
Den er godt skrevet og jeg ser at den også tar et forbehold når det gjelder psykiatri og traumer for akkurat den biten er jeg sannelig ikke sikker på om man hanskes best med her til lands. I alle fall ikke de mest alvorlige tilfellene. Der kan det hende at Norges innsats bør være mer økonomisk enn at behandlingen nødvendigvis skal foregå fysisk i Norge.
Vi har rimelig bra kapasitet innenfor enkelte grener av helsevesenet om bare man er villig til å betale for det og det norske folk kan utsette silikonimplantater, botox og operasjon av ridebukselår.
Jeg regner med at helsepersonellet som utfører dette også er i stand til å fikse en del skader påført i krig.
Det var litt sleivete sagt, men det er klart at det å få verden tett innpå seg vil koste av oss alle, men vi har virkelig ikke noe valg.
Det som i grunnen er verst er at vi, både offentlig og privat gir veldig lite til arbeidet som foregår på de viktigste stedene og det er lokalt. Vi føler oss snille om vi gir noen hundrelapper i måneden til et barn i Afrika, mens en tyrkisk bonde gjerne avstår fra halvparten av landjorda si for å huse tusenvis av flyktninger.
Og jeg kjenner at jeg har mest lyst til å grave hodet ned i sanden selv.
Eg meiner framleis at ressursene som blir sett inn i mottak av flyktningar er for få. Men eg skjønner ikkje heilt korleis eg kunne meine at det betyr at vi ikkje skal ta i mot dei. Problema med helse- og utdanningstilbod er reelle, men det er sjølvsagt ikkje av same dimensjon som den nøden flyktningane lever under.
