Loar sa for 11år siden:

Jeg er en jente som er adoptert fra utlandet. Jeg kom her som liten. Foreldrende mine gav meg vekk. Jeg har aldri fått møte mine biologiske foreldre. Jeg synest at denne tanken her helt forferdelig. Hele tiden har folk diskriminert meg fordi at jeg er født i utlandet. Mange sier at jeg ikke er norsk. Jeg skulle heller ønske at jeg ble født som en katt en å bli adoptert. Hva tenker dere om oss adopterte?.

Sir Limpalot sa for 11år siden:

Tenker om dere adopterte?
Tja, hvis jeg i det hele tatt tenker over at dere er adoptert må det være at jeg ikke aner noe om hvorfor dere ble adoptert bort, at det sikkert er kjipt å ikke kjenne sitt biologiske opphav men at det allikevel med overveiende sannsynlighet var fryktelig flaks å havne her i Norge hos foreldre som, så vidt jeg veit, ønsket et barn og ser på det som sitt.
Og så tenker jeg at det er noe alvorlig galt i hodet på folk som fokuserer på hvor du er født/hva slags hudfarge du har. (Uten at jeg aner noe om den)
Jeg har bare erfaring fra den andre siden, om man deler gener eller ikke er helt irrelevant i forhold til hvor glad man er i et barn eller om man ser på barnet som sitt barn, om det er snakk om biologiske foreldre eller adoptivforeldre er for meg lite viktig, det er foreldre.
Hvordan du opplever det fra den andre siden skal ikke jeg mene så mye om, det er dine opplevelser og erfaringer.

Karamell sa for 11år siden:

Jeg tror ikke du finner mange, om noen her på Foreldreportalen som har noe negativt å si om adopterte. Virkelig synd at du har slike negative erfaringer fra uvitende mennesker. Selv tenker jeg ingenting om adoperte, nettopp fordi det ikke er en sak for meg. Adoptert eller ei, alle er like mye verdt og jeg liker folk dersom de oppfører seg som som, nettopp, folk.

Charlie sa for 11år siden:

Har du vært her før under et annet nick?

Loar sa for 11år siden:

Nei

Loar sa for 11år siden:

Jeg skulle ønske at jeg aldri ble født. Jeg synest at det er helt forferdelig å være adoptert.

Milfrid sa for 11år siden:

Hva jeg tenker? Jeg har to adopterte barn selv, ei som vet alt om bakgrunnen sin, en som er hittebarn og som vi dermed vet ingenting om. Begge to har hatt perioder hvor de har grublet på bakgrunnen sin, men ingen av dem har noen sinne blitt ertet eller diskriminert. Kanskje fordi det er så vanlig å se "annerledes" ut, slik at man derfor ikke skiller seg ut? På fotballlaget til sønnen min er det en adoptert, en som har mor adoptert fra Sør-Korea, to gutter med foreldre født i Afrika og en gutt som er født i India (og som bor midlertidig i Norge). I klassen er det flere med ulik bakgrunn, og også en (norskættet) som bor i fosterhjem.

Men det er vondt å høre at du føler slik du gjør. :klemme:

Det finnes en side for unge adopterte (jeg vet ikke alderen din, men har inntrykk av at du er ung?). Kanskje du kan finne råd, trøst og støtte der?

www.ungadoptert.no/

Loar sa for 11år siden:

Takk for rådet, jeg skal gjøre det.

Loar sa for 11år siden:

Men jeg misunner dere som er født i Norge, tenk så heldige dere er!. Dere kjenner deres egne bilogiske foreldre, dere slipper å få disse kommentarene om å se annderledes ut. Noen ganger har jeg vurdert å ta mitt eget liv, fordi at jeg er adoptert.

Milfrid sa for 11år siden:

:klemme:

Har du ingen du kan snakke med om disse tankene? Som mamma vet jeg at jeg ville satt pris på å få vite om mine barn sliter med vonde ting, og særlig slike ting som jeg har "påført" dem ved å røske dem opp med rota, som man gjør når man adopterer.

:klemme:

Kanina sa for 11år siden:

Det går også an å være født i Norge av foreldre som ikke bryr seg om en. Skillet adoptert/norskfødt kan derfor være litt kunstig og overdrevet. Jeg aner ikke hvordan det må være å vite at man av en eller annen grunn ble forlatt av sine foreldre, men jeg skjønner at det er veldig tøft for deg! Du burde snakke med noen om de vonde tankene. Gå til fastlegen din og si det som du har fortalt her, og få hjelp til å finne noen som kan hjelpe deg å takle dette. Fortiden kan man ikke gjøre om på, men man kan få hjelp til å finne håp!

Joika sa for 11år siden:

Jeg tror ikke det er hvorvidt du er adoptert eller ikke, er det som avgjør om du har en fin oppvekst og en bra liv. Kjenner flere som er adoptert fra utlandet og ingen av dem føler det som deg.

Loar sa for 11år siden:

Nei jeg har ingen, jeg skulle ønske at jeg heller fikk en alvorlig sykdom en at jeg ble adoptert. Jeg fikk vite at moren min ikke kunne ta vare på meg fordi at hun ikke var gift, og da ble det enda vannskeligere for henne å ha barn. Og derfor er dette ekstra vannskeligt for meg. Så jeg skulle så gjenre død i en bilukylkke en å bli adoptert. ;( ;/

Joika sa for 11år siden:

Dakar.

rine sa for 11år siden:

Tilbake igjen?
At dere gidder å svare. :hehehe:

Milfrid sa for 11år siden:

Det er jo en dårlig trøst at andre kan ha der like vondt eller verre, men mange unge sliter, av ulike grunner, og det å kjenne sitt biologiske opphav er neppe noen trøst om de biologiske foreldrene svikter.

Men det som er viktig er å søke hjelp når man har der vondt. Og det finnes etter hvert en ekspertise på det å være (ung) adoptert. Jeg vet ikke hvilken forening du nom gjennom, men en start kan være å ringe dem for å høre om de vet om det feks er en ungdomsgruppe i ditt nærmiljø. Det kan ofte hjelpe på ensomheten å treffe noen i samme situasjon. Kanskje det kan hjelpe deg også?

Milfrid sa for 11år siden:

Har jeg vært så lite på FP i sommer at jeg har gått glipp av noe? For meg er dette ikke noe som automatisk lukter troll. Det finnes plenty adopterte ungdom som sliter med det å være adoptert. Og som sliter med tanken på ha blitt oppgitt av biologiske foreldre (hjelpes, min eldstemann hadde en periode da hun var i førskolealder hvor hun gråt hver eneste dag på grunn av sorg over moren hun mistet. Det gikk over, men var vondt for alle mens det stod på).

rine sa for 11år siden:

Synes jeg kjenner igjen skrivestilen fra tidligere.

Joika sa for 11år siden:

Jeg tror rine har rett.

Milfrid sa for 11år siden:

Ja, hva vet vel jeg. Men om man ikke vet så er det i grunnen bedre å ignorere enn å slenge dritt. Sånn i tilfelle det ikke er et Troll, men et reelt tilfelle. Det å svare slik du og rine gjør er i grunnen bare å helle vann på bålet. Bedre å svar skikkelig, og så heller gi seg om man innser at det ikke er reelt/blir tåpelig.

Balanse sa for 11år siden:

Uansett.

Loar sa for 11år siden:

Jeg hører til orginasjonen verdens barn. Men det blir værre visst jeg møter andre som er adopterte, fordi at jeg skulle ønske at jeg ikke var adoptert. Jeg ønsker at folk skal se på meg som norsk, slik som alle andre. Men mange kommenterer at jeg ser utenlansk ut og at jeg ikke er norsk. Det er ufattelig vondt. Jeg er i fra Korea.

Milfrid sa for 11år siden:

Ken jeg trøste deg med at de som kjenner deg nok ser på deg som norsk? Jeg hadde flere venner adoptert fra Korea da jeg vokste opp. Jeg glemmer aldri da jeg i dusjen etter en gymtime spurte venninnen min om hun hadde tatt sol siden hun var så brun. Det var vinter, og jeg koblet rett og slett ikke at hun var brun fordi hun var brun. :knegg:

Men uansett, ta kontakt med de Balanse linket til. Det at du er adoptert kan du ikke gjøre noe med, det er sånn det er. Men følelsene knyttet til det å være adoptert kan du få hjelp til å akseptere. :klemme:

Loar sa for 11år siden:

Takk for støtten, men alikkevel så er det ganske vondt for meg. Jeg vet jo det innerst inne. På skolen ropte elevene etter meg at jeg kom fra Korea. De mobbet meg. Jeg ville mye heller blitt syk en å være adoptert ;(. Jeg har beyngt å lyve å si at jeg er født i Norge, men folk ser at det ikke er sant. Jeg blir gal av at folk må påpeke dette hele tiden.

Moren min var ikke sterk og var nødt å gi i fra seg meg for at hun skulle overleve selv. Det er helt forferdelig å tenke på. Jeg misunner alle som er født i Norge. Jeg skulle så mye heller aldri blitt født.

Niobe sa for 11år siden:

Ja, ja, vær forsiktig med hva du ønsker deg, i noen tilfeller går det faktisk an å få i både pose og sekk.

Balanse sa for 11år siden:

Jeg velger å svare som om dette er en reell problemstilling. Om den ikke er reell for HI er den det for mange andre, som kanskje kan finne noe nyttig i tråden. Jeg har egen erfaring med sucidale i nære relasjoner der identitetskrise og dårlig selvbilde hang noe sammen med adopsjon.

Alle har noe som folk er nysgjerrige på, eller tenker noe om. Det kan være noe vi tenker positivt om, nøytralt om eller negativt om. Noen er adopterte, noen er tjukke, noen er ekstra vakre, noen er ekstra høye, noen halter. OSV. Avhengig av hvordan du møter andre kan du oppdage at det kan være en kjempefordel for deg i mange situasjoner å skille deg litt ut.

Problemet ditt er at du legger altfor mye av din egen verdi i dette. På en negativ måte. Det er ikke merkelig. Du er kanskje ung , og jobben med å "finne seg sjæl" er ganske stor for oss alle, og enda litt større om man ikke er helt A4. Er man adoptert er det kanskje litt mindre å hente fra å se på foreldre og søsken, fordi man kanskje ikke er så like i feks reaksjonsmønstre og lynne. (De færreste er A4, men ofte tror vi at "alle andre" er det.)

Alt dette vl bli bedre med tiden. Du må gjøre litt av jobben selv også. Det kan du få hjelp med hos psykolog, gruppesamtaler, gode venner etc. Men du må velge å gjøre jobben selv. Ikke vær feig.

Sola sa for 11år siden:

Ganske sikker ja.

Niobe sa for 11år siden:

Det er det ingen automatikk i, samme hvor mye av jobben man gjør.

Loar sa for 11år siden:

Jeg skal oppsøke psykolog og snakke med h"n om dette. Dette er et veldig sårbart tema for meg og jeg for vel bare godta at jeg er adoptert ;(. Jeg er ikke like heldige som dere som er født i Norge, det skal være visst. Takk for gode råd jeg har fått her. Det setter jeg stor pris på.

Niobe sa for 11år siden:

Det første du kan gjøre er å kutte ut sånt vås som dette. Jeg skal være den første til å innrømme at det er pyton å være adoptert, på veldig mange måter. Jeg skulle gitt mye for å hatt ordentlige foreldre, for det har jeg ikke hatt. Men hvor lykkelig du er har ingenting med hvor du er født, det finnes flust av norskfødte og norskættede med vanskelig oppvekst og kompliserte familieforhold. Det er lov å sørge over det en har mistet, og det lov å være lei seg, men du kommer ingen vei med å lulle deg inn i selvmedlidenhet og tro at alt hadde vært mye bedre om du ikke var adoptert. Du er adoptert, deal with it.

Milfrid sa for 11år siden:

Og det å ha ordentlige foreldre har heller ikke noe med å være adoptert eller ei å gjøre. Jeg kjenner nok folk som har et anstrengt forhold til biologiske foreldre til å se at felles DNA heller ikke nødvendigvis gir et nært forhold til foreldrene og en lykkelig barndom. Når man er adoptert kan man i det minste skylde på det og drømme om at biologiske foreldre hadde elsket en høyere/behandlet en bedre. Når det er biologisk mor som mishandler deg fysisk og psykisk har du ikke det en gang...

Trulte sa for 11år siden:

Endelig traff storemor/ xxxxxxxx/ ,,,,, etc... et tema som engasjerte?

Esme sa for 11år siden:

Vi har ikke klare bevis, men tror også trådstarter er storemor/thea.

Men, det har kommet såpass gode svar at de kan være interessante for andre og jeg tenker vi lar tråden stå (om nå resten av ledelsen er enig med meg) Vi har tidligere slettet en del av trådene han har startet fordi det er jo bare tull det han skriver.

Esme,
Moderator

Skilpadda sa for 11år siden:

Brukeren har tatt kontakt og bedt om å bli slettet, noe jeg har gjort. Jeg er ellers enig med Esme i at vi lar tråden stå, siden det er fine svar og god informasjon her som andre kan ha nytte av.

Skilpadda, admin

Balanse sa for 11år siden:

Det er helt sant, jeg formulerte meg klossete.
Men for de aller fleste vil ting se helt annerledes ut f.eks. ti år senere, spesielt hvis man jobber aktivt med selvfølelse og selvbilde.