Litt fordi jeg rett og slett elsker den amerikanske gigantromanen, og litt fordi jeg synes å lese på engelsk gir gratis språkøvelser som jeg har behov for i jobbsammenheng.
Ergo går norske perler meg hus forbi. Sist jeg leste norsk, var Cecilie Engers "Mors gaver". Som jeg likte. Og jeg elsker Per Petterson.
men jeg vet at det er noen (eller særlig egentlig nokon) her inne som er inne i hva som rører seg innfor ny norsk litteratur, og her er tråden for anbefalinger av de glemte og godt gjemte perler. :værsågod:
Ikke akkurat ny, norsk litteratur, men jeg er blodfan av Sigurd Hoel, og synes alle burde ile til og lese Møte ved milepelen, om enn for språket alene. :hjerter:
(Og så synes jeg alle burde skrive pel, og ikke pæl. :knirk:)
Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm, og novellesamlingen Arkitekt av samme forfatter. Fugletribunalet av Agnes Ravatn, litt samme stil. En blå kjole fra herr Hitler, Toril Brekke, Helene Uris Rydde ut, Trude Marsteins Mysteriet mamma.
Vera Henriksens historiske dobbeltroman Klangen av en lutt/Ildens sang er helt annerledes, fengslet meg veldig. Handling fra 1600-tallets Norge og Europa, en brytningstid.
Jeg skulle akkurat til å anbefale Sigurd Hoels Møte ved milepelen. Jeg var litt sær på ungdomsskolen, der andre valgte Astrid Lindgren og Torbjørn Egner som særemne, landet jeg på Johan Falkberget. Jeg skrev også en stil om Møte ved milepelen som jeg husker norsklæreren var helt over seg av begeistring for, jeg tror det var veldig velkomment med et avbrekk fra Døden på Oslo S.
Jeg har lyst til å trekke frem Simon Flem Devolds Spikern - historien om et medmenneske. Jeg husker ikke om språket gjorde inntrykk, men mennesket han beskriver gjorde et uutslettelig inntrykk.
Eg har blitt veldig begeistra for Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kronenberg. Eg har nemnd ho i fleire trådar i det siste, så eg beklager viss eg går på repeat, men det er ei veldig fin bok.
Urd av Ruth Lillegraven er og ei flott bok. Det er eit episk dikt om to kvinner, Cecilie (vår samtid) og Sesselja (tidleg 1900-tal). Cecilie flytter inn i det gamle huset etter Sesselja. (Eg venter på årets Lillegraven-bok, Manilahallen, som skal komme i posten snart). Eg synest måten ho skriv forteljingar i diktform på er veldig spennande. Sjølv om det er dikt, er det veldig tilgjengeleg.
Merethe Lindstrøm og Per Petterson er jo nevnt over, men dei liker eg og veldig godt. Gaute Heivoll og Helga Flatland er eg og veldig begeistra for, men dei er kanskje ikkje "glemte og gjemte".
Og til slutt må eg bare trekke fram Liten av Nils-Øivind Haagensen. Ein veldig sterk roman, som ikkje er biografisk, men som har element frå forfattaren sitt liv i seg. Hovudpersonen heiter Nils Øyvind (utan bindestrek og med y), og som forfattaren har han og mista søstera si då han var fem år. Boka handler om Nils Øyvind då han var liten og etter at han har blitt voksen. Ganske klassisk "ung, utilpass mann"-tematikk, men samtidig er skildringane frå barndommen og særleg av barnets sorg og barnets observasjonar av dei voksne sin sorg veldig gode.
Eg sa til slutt, men eg kom til å tenke på Kjersti Skomsvold. Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg er ei veldig god og humoristisk skildring av ei gammal dame med angst for å gå ut frå leiligheita. Den kan og anbefalast.
Anne Karin Elstad har flere perler, synes jeg. De fire bøkene i serien om Innhaugfolket er mine absolutte favorittbøker, og jeg har lest dem flere ganger. Hadde alle fire bøkene hver for seg, men da de var lest i filler kjøpte jeg en bok med alle fire i. Har nettopp lest den for sikkert tiende gang. :sparke:
