Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Forskeren han referer til er sosiolog Helene Aarseth og en sak i Aftenposten om temaet. Jeg får dessverre ikke linket til den siden jeg har brukt opp kvota mi.
Jeg leste denne i går og satt igjen med konklusjon om at dette må være et svært lite mindretall av norske kvinner, selv om fenomenet visstnok er økende. Jeg tror det er forbeholdt noen "lommer" i områder av Oslo Vest, Bærum og sikkert noen få andre steder i landet, men totalt sett så gjelder vel ikke dette så veldig mange?
Jeg går ut fra at det er er snakk om familier hvor mannen har høy inntekt, så høy som finansinntekter kommer her til lands. Og i det store bilde er jo heller ikke de så veldig mange. (Jeg snakker da om årsinntekter på veldig mange millioner kroner uten bonuser).
Jeg har lest artiklene i Aftenposten, og det jeg lurer på er hvor mange familier det er snakk om totalt sett. Det kan umulig være særlig mange? :vetikke:
I første omgang tenker jeg at dette er et veldig marginalt problem.
Jeg studerte sammen med folk som jeg i dag tjener så vanvittig mye at det overhodet ikke er noe økonomisk begrunnelse for at konene jobber. Men de jeg kjenner har arbeidende koner allikevel.
Jeg kjenner til noen, men jeg bor midt i området der det nok finnes mest. I de fleste tilfellene jeg kjenner til så har kvinnen også mye penger fra sin familie og jeg tror at hun dermed har valgt å ikke jobbe ettersom hun ikke økonomisk trenger det for pensjon osv. Jeg tror også at dette er et veldig lite fenomen.
Jeg sammenligner noe med Sverige og min søster som bor i et lignende område, men i en mye mindre by (120.000 mennesker). Der er det nesten litt sosial status å kunne jobbe mindre eller ikke noe som kvinne. Å velge å jobbe deltid viser at du har økonomi til å klare det. Her syns jeg det er mer status å jobbe heltid enn deltid/ikke noe.
Jeg innrømmer glatt at jeg nok hadde tenkt over behovet for å jobbe 100% dersom mannen hadde tjent 10 millioner i året. Men noe hadde jeg nok jobbet, for å "gå hjemme" hadde jeg kjedet meg noe veldig.
Jeg tror heller ikke dette gjelder veldig mange. Det ene tilfellet jeg kjenner til så jobber kona.
Jeg tror også at dette er et ganske marginalt fenomen. Jeg kjenner flere kvinner fra eliten/toppen av skattelistene, og de jeg kjenner er høyt utdannet og i jobb, alle sammen. Jeg tenker at utvalget til forskeren er svært lite (13) og at vi mest sannsynlig har lest om dem alle sammen i avisen - jeg tror at hun har snakket med nesten hele populasjonen (alle det gjelder). Men jeg vet jo ikke.
Her jeg bor, gir det ikke akkurat status å ikke jobbe. Og jeg bor i et typisk området hvor mange av disse elitefolka finnes. :nemlig:
Der jeg leste var det påpekt at dette med å oppfatte verden som et skummelt og hardt sted man ønsket at barna skulle skjermes fra I en stund var faktisk noe denne elitegruppen og arbeiderklassen hadde til felles, Det var middelklassen, og spesielt akademikerne, som var unntatt dette.
Jeg er veldig begeistret for kvalitativ forskning og synes det er bra å få dybdebeskrivelser av ting - men kvalitative studier som denne, er ikke særlig generaliserbare, og skal ikke brukes slik heller. Å trekke slike slutninger, er å dra det ganske langt.
Tror du det? Det er ganske mange millionærer som tjener mer enn 3-4 mill i året i dette området. Det sier jo sitt at Holmenkollen har en av få fulltidsansatte tennistrenere (på dagtid), og at Snarøya har et knallsterkt Kvinne- og familielag, som gjør haugevis for nærmiljøet (fordi så mange kvinner har tid).
Jeg vet om tilfeller med helikoptertur for bursdagsgjestene i 10-årsdag og storband, servitører + blomsterdekoratører på den ordinære årlige hagefesten for venner og kjente. Interiørarkitekter som leies inn for å sy hyttegardiner (i dyrt stoff) i et festlig tema til én bestemt fest - og deretter tas de ned. Dette er jo en økonomi som ikke likner i nærheten av hva andre jeg kjenner i finansmiljøet tjener, selv om de også tjener 1-5 mill (hvis jeg skulle ha tippet).
Jeg tror det er mange som tjener såpass bra, at 13 intervjuobjekter på langt nær ikke er i nærheten av alle. Når det er sagt, så er gruppen selvsagt liten på landsbasis. Jeg synes det er interessant at det forskes på denne gruppen, siden de i stor grad holder seg for seg selv.
(Også vil jeg på generell basis minne folk om at kvalitativ forskning ikke handler om å finne en fasit, men tanker som en mindre gruppe har - som vanskelig kan vises på en statistikk).
13 intervjuer er et godt grunnlag for å få frem hva slags resonnementer og logikker som kan forklare og belyse en slik praksis. Jeg tenker det er svært relevant og viktig, ikke minst fordi det finnes mange eksempler på at praksiser som starter som begrensende fenomener i et lite og priviligert segment av befolkningen etterhvert sprer seg og blir mer utbredt.
Jeg vet alt det du skriver over, Pelle - jeg tror ikke at de tretten er de eneste med veldig høye inntekter - min innvending er at mange av dem som virkelig topper listene over inntekter og forumer faktisk IKKE velger å være hjemme, selv om de er damer og har mye penger. Og at utvalget med 13 superrike elitemødre som ikke jobber på tross av høy utdanning, kan være i nærheten av maksimumsutvalget - fordi de andre ikke har valgt slik.
Det ble beskrevet et miljø der mange var hjemme på dagtid og barna løp inn og ut hos hverandre, da er det jo et sosialt aspekt ved det også, og det er ikke utenkelig at man faller litt utenfor hvis man jobber på dagtid.
Jeg er ikke så veldig overrasket. Jeg tror det handler om verdier og kultur uten at jeg har mulighet til å gå i dybden på det akkurat nå. må kjøre unger
Jeg synes dette er veldig interessant forskning. Jeg er ikke så opptatt av akkurat hvor mange dette gjelder, mer utsagnene som kom frem der. Jeg synes det er spennende at disse mødrene ønsker å vie så mye tid til barna sine - jeg er litt der selv. (ikke fordi vi er rike, men fordi vi jobber mindre og forbruker ekstremt lite for å få mer tid med barna). Bare så synd at i de familiene som er beskrevet er kun kvinnen hjemme. Barna har i realiteten kun en helgepappa.
Jeg er veldig opptatt av at feminismen på mange måter har slått feil ut - var det 2 fulltidsansatte stressa foreldre man tenkte var det ideelle familielivet på 70-tallet? Var det ønskelig med barnehage fra ungene er 1 år, samvær med egne barn mellom kl.17 og kl.19, og så jobbing til seint på kveld?
Jeg leste nylig boken "Er jeg fri nå" av Linn Stalsberg. Hun skriver mye om disse temaene. Var det dette vi ønsket oss da vi krevde likestilling? Gjør det oss lykkelige å få jobbe like mye som mannen? Hva om begge jobbet litt mindre? Jeg er for 6 timers arbeidsdag for begge kjønn. Men nå kupper jeg kanskje tråden....:cool:
Jeg er sikker på at dette er et lite "problem" nå om man skal kalle det noe problem, det dreier seg tross alt bare om familier som velger en ultrakonservativ funksjonsfordeling og som har råd til det. Problemet er at dette kan få normgivende effekt slik at fenomenet brer om seg og at det blir idealet. Og at skoler etc i enkelte deler av spesielt Oslo kan komme til å regne med at det er vanlig igjen med hjemmeværende mødre.
Jeg kjenner noen få her med syv til ti års utdannelse som velger å være hjemme en kort eller lengre periode, og å ha en liten næring på siden. Det er familier hvor en eller begge har jobber med mye reising og 60 timers uker. Andre har behov for å forberede familien på utlandsopphold, de lærer barna engelsk selv. Det er arbeidsgivere som tilbyr Internasjonal skole for at barna skal være forberedt, men foreldre velger offentlig skole og nærmiljøet. Bor i et miljø med tid og ressurser til frivillig arbeid, foreninger, og foreldre stiller som hjelpetrenere.
Ser mange gode grunner i de enkelte familier, men tror ikke vi blir rike fort nok til at det blir trendy. Eller kanskje hvis hjemmeundervisning blir en trend i tillegg til.
Jeg tipper de kjører og henter selv (om ungene ikke går, da), nettopp fordi kontakt med skolen og oversikt over oppvekstmiljøet til ungene tydeligvis har et helt spesielt fokus for denne gruppen. De outsourcer ikke det som har med barna å gjøre, selv om det kom frem i den ene artikkelen at de alle hadde hjelp hjemme.
Om hele poenget er å beskytte barna, er jo tilstedeværelse og kjennskap til miljøet barna ferdes i essensielt. Da er det engasjement som teller.
I VG sitt lørdagsmagasin var det ein lang artikkel om dette i helga. Men i tillegg til denne sosiologen hadde dei intervjua ei dame som heiter Tina Moi. Ho holder på å skrive ei bok om såkalte trofèkoner på Oslos beste vestkant (Vinderen). Eg syns VG blanda korta litt her, for eg tenker at trofèkonene er i ei litt anna gruppe enn desse rike kvinnene som ofrar karriere for barna. For trofèkonene dreier det seg vel meir om å ta seg bra ut ved sida av den rike mannen og sørge for at huset ser interiørmessig lekkert ut. På bloggen sin skriv ho:
[LEFT]Dette er jo også kvinner som ikkje jobbar og som er heilt avhengige av mannen si inntekt, men eg syns likevel at dei er litt annerledes enn mødrene som sosiologen omtalar. [/LEFT]
[LEFT]Begge typer av rike, heimeværande kvinner er veldig fjernt frå meg, men eg trur det begynner å bli fleire av begge typar i dei største byane.[/LEFT]
Au pairer kjører ikke bil (om du ikke har en svensk eller lignende og det har nok ikke denne gruppen). Filippinske jenter har ekstremt sjelden førerkort. Derimot går faktisk en del av disse barna i følgegrupper til skolen og når de blir litt eldre så går de alene. Noen kjøres, men denne gruppen av folk er ofte opptatt av å oppdra barna sine sunt, tror jeg. Dermed går de. Kvinnene trener. :nikker: Gjerne sånn ved 9-tiden har jeg skjønt.
Jeg har flere "kolleger" som har koner som ikke jobber (eller bare jobber litt deltid i interiørbutikk). Ikke fordi mennene tjener så himla godt, men fordi det er mer enn nok til å være hjemme og ta seg av barna i en veldig travel hverdag for både unger og ektemann. Men jeg har aldri hørt om at mennene snakker om at "verden er et skummelt sted for ungene" av den grunn. Det er kanskje ikke mennene som ville uttrykt noe sånt allikevel? Det er jo mennene jeg kjenner.
Og så er det kanskje forskjellige årsaker og grunner til at man er hjemme?
Dette var vel avgrenset til finansmiljøet? Jeg vet ikke så mye om det, men det kan kanskje kanskje veldig macho og ned litt sånn mobbekultur noen steder? :vetikke:
Dette med "farlig verden" og hvem som syns det syns jeg er interessant. Jeg er selv vokst opp i en sentrumsbydel, og jeg ser at de jeg gikk på skole med som har arbeiderklassebakgrunn har i stor grad flyttet ut av byen med omtrent samme grunn: De vil ha tryggere rammer for barna sine. De med akademikerforeldre/middelklassebakgrunn har blitt igjen og syns urbankompetanse er viktig for ungene. Da jeg gikk på Oslo Handelsgym møtte jeg endel fra Oslo Vest som også oppfattet byen som relativt farlig. Men på en måte, og for å generalisere veldig, var kanskje byen (sentrum) farligere for disse gruppene. Barna fra ressurssvake hjem hadde gjengene tettere innpå seg, og vestkantbarna var nok oftere mål for disse gjengene. Akademikerbarna levde i en litt beskyttet boble midt i.
Utrolig interessant at du sier det, Tallulah. Broren min og jeg bodde rett ved hverandre, og har barn som er relativt jevngamle. Jeg er akademiker og han håndverker. De flyttet relativt nylig ut av byen nettopp fordi "der kan vi ikke la ungene vokse opp". Riktignok er n=2 i dette tilfelle, men stemmer jo veldig godt med teorien din.
(Og vi bor i en skolekrets hvor innvandrerandelen har sunket vanvittige 13 prosentPOENG på bare 7 år. Det er stappfullt at nettopp akademikere som ikke flytter ut av byen.)
Jeg synes Tina Moi fremstår som en ignorant i sin fremstilling jeg. Hun virker ikke å ha noen innsikt i dette miljøet utover de klassiske stereotypiene. At de kjører SUV, trener og har velpleide negler og at dette er tegn på ellers tomme liv uten annen mening enn å ta seg bra ut er utbrukt og oppbrukt og neppe realiteten. Og. Jeg undrer meg over at det plutselig er greit å beskrive andre kvinner på denne måten ("levende vandrepokaler" etc. Så lenge det er folk med enorme ressurser det er snakk om, er det visst fritt frem å objektivisere og gi et fordummende bilde av andre damer.
Derfor syns jeg den opprinnelige artikkelen var mye mer interessant, fordi den ga et mer nyansert bilde av en gruppe innenfor dette miljøet. Fremfor det sedvanlige bilde av trening, botox, designerklær og barn som accesoirer.
Ja, jeg har ikke noe videre belegg for teorien min enn observasjon av eget nabolag, altså. Jeg tror vel for øvrig at når eliteforeldrene i denne artikkelen snakker om en "farlig verden" så mener de konkurransemessig og karrieremessig. Eller kanskje ikke. Det står jo at de har nøye utvalgt det de anser som trygge nabolag, med homogen befolkningsmasse.
Jeg vet ikke helt hva broren min var så redd for. De har fått fryktelig mye mer plass dit de flyttet, da. Det skal de ha. Og reisevei til jobb som tar en liten evighet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.