Han innleder kronikken med at jovisst går det an å være kritisk og sånn, og selvfølgelig er det viktig at man får mulighet til å læres opp til å ha en bevisst språkbruk (temmelig løst parafrasert), men så fortsetter han med:
Språk er ikke bare kontekstavhengig. Det er også makt. Det må brukes med takt og tone. Denne sosiale dimensjonen ved språket fordrer en viss musikalsk teft. Et annet ord for dette er folkeskikk. Og den er fullstendig fraværende når Sarromaa vifter med rødpennen foran en barnehageansatt som etter beste evne har forsøkt å gjøre rede for hvilke aktiviteter barna har bedrevet i løpet av dagen.
«Utadrettet pedagogisk virksomhet» kaller Sarromaa det. Jeg kaller det å være tonedøv og uforskammet. Ja, jeg er tilbøyelig til å kalle det mobbing. For under Sarromaas utfall mot ansatte i barnehager og fylkeskommuner ligger det en ekkel eim av klasseforakt.
Hele kronikken er lesverdig, så sett gjerne av et par minutter på å lese den.
Han setter ord på noe jeg selv er opptat av og har prøvd å formilde ved flere anledninger i diskusjoner her inne - men jeg har langt fra klart å sette ord på det jeg mener på en så god måte som Nyhus.
Jeg vet at mange her har et entusisastisk forhold til flisespikking av andres språk. Selv har jeg det ikke. Om det er fordi jeg sitter med den berømmelig rødpennen på nær daglig basis i jobbsammenheng, vet jeg ikke. Men aller mest handler det om at jeg ikke er videre begeistret for å irettesette andre. Jeg synes Nyhus har satt presise ord på at det er en tynn linje mellom å selv ha et bevisst forhold til språk og å ønske at dette er noe som blir vektlagt i samfunnet og det å krenke andre ved å latterliggjøre (det utilstrekkelige) språket deres.
Jeg leste kronikken til Sarromaa og syntes ikke den var umusikalsk eller full av klasseforakt. Hun har jo helt rett, jeg tror mange ikke bestreber seg lenger. Jeg tror nå at det er et utslag av at i høyteknologiske Norge skriver veldig mange det meste på sosiale media hvor grammatisk korrekthet er mindre viktig enn litt schwung på det du skriver. Her på FP har jo også kutymen blitt sånn at det ikke er så nøye lenger. Sånn etter at folk begynte å sitte på telefonen og skrive derfra.
Derimot syntes jeg kronikken til Håvard Nyhus var skikkelig ekkel og nedlatende.
Så så forskjellig kan man oppfatte ting. Og jeg er langt i fra en flisespikker, men heller en av de som Sarromaa beskriver "høy utdanning og skriver dårlig".
Og det er jeg også. Jeg støtter heller ikke den innstilingen at det ikke spiller noen rolle hvordan barnehagelærere formulerer seg skriftlig så lenge de har et varmt og omsorgsfull fang. DET er nedlatende.
Jeg synes ikke den var ekkel og nedlatende. Jeg synes han kunne fått frem poengene sine uten å beskylde hun som hadde den første kronikken for dårlig folkeskikk, men han har noen poeng jeg synes er viktige. Jeg er i grunnen like enig med han som hun andre. Ja, skolene og journalistene har et spesielt ansvar. De bør og må kunne skrive korrekt. Ja, det hadde vært fint om nivået på rettskriving hadde vært bedre i dette landet. Men det er helt unødvendig å gå rundt og rette på folk som uttrykker seg uten å skrive perfekt norsk. Så lenge det er forståelig og greit og ingen barn lærer feil av det. Det er fint å si fra når det får konsekvenser eller man er i posisjon til å lære fra seg, ellers synes jeg man skal ha såpass respekt for andre at man lar dem ha skrivefeilene sine i fred.
At man har praktiske og menneskelige ferdigheter er ikke uforenlig med å kunne formulere seg skriftlig på en faglig og seriøs måte. Det gjelder for veldig mange yrker at man faktisk trenger begge deler.
Det gjøres forsøk på å heve statusen til barnehagelæreryrket, og på å synliggjøre at dette yrket faktisk ikke bare er praktisk omsorg som "hvem som helst" kan klare like bra. I utdannelsen legges det vekt på nettopp det å kunne formulere seg skriftlig, og at det som leveres ut til foreldrene skal være faglig forankret og ikke bare "vi har hatt det kjempe gøy med og bake boller".
Ah, jeg oppfattet ikke Sarromaa som at man burde gå rundt og rette på andre. Men at vi lar det skli ut fordi utskliing ikke blir kommentert. Jeg oppfattet henne mer observerende enn normativt.
Og så synes jeg at folk som er så utrolig sikre på at de selv er epitomen av benignhet nok til å si at andre er "umusikalsk" når de kommer med meningen sin, hva føkk er det for argumentasjonsteknikk?
"Du er umusikalsk, du skjønner ikke hva som passer seg, for du retter på andre, derimot er det helt ok å rette på andre når jeg gjør det. For jeg synes selv jeg har så inderlig rett. Jeg er en fin person. Derfor har jeg fine meninger. " Sånn oppfattet jeg Nyhus.
:knegg: Ja, han bærer litt preg av Nille-kjøpt plastglorie, han gjør det. Men hun andre var litt vel opptatt av at vi burde rette mer på hverandre synes jeg.
Noen har selvfølgelig dysleksi eller spesielle problemer med å skrive noenlunde riktig, men da vet de vel gjerne om det og bruker retteprogram, eller kan få en kollega til å se over før det leveres ut. Men det kan neppe gjelde 80% av norske lærere og barnehagelærere. Det er den holdningen at det ikke betyr noe og at det ikke er så farlig at læreren ikke kan skrive som er veldig feil.
Jeg sender ikke mail og klager til lærere som har orddelingsfeil i ukebrevet, og jeg har heller aldri påpekt skrivefeil i barnehagen. Men jeg syns det er dårlig at det der er "bra nok".
Jeg synes det er litt for mange yrker man konstruerer et mastergradbehov for å kunne gjennomføre fordi samfunnet vårt av en eller annen grunn ser ut til å sette likhetstegn mellom lengde på utdanning og status. Jeg skjønner hvorfor det gjøres, men jeg er vel ikke helt enig i at det er så lurt. Alle som må formulere seg skriftlig må holde et brukbart minimumsnivå, men jeg synes det skal mye til før nivået på det man leverer fra seg skriftlig får meg til å tenke noe som helst om evnen til å utføre jobben sin. Det er to unntak - lærere og journalister/skribenter. Jeg synes i grunnen det er fint at folk ikke skremmes fra å uttrykke seg skriftlig selv om det ikke er perfekt.
Men det hadde vært fint med færre skrivefeil rundtomkring, men for å oppnå det tror jeg vi må starte med å ha litt klarere regler og færre former å velge mellom.
Jeg tror jeg hadde likt kronikken hennes mye mindre dersom jeg oppfattet det sånn også, men som sagt jeg oppfattet henne mer som at det er lite retting på hverandre.
Han Nyhus er sikkert sånn type som sitter på stolen feil vei og som dro frem didjeridoo på fest da han var ung. :hehehe:
Jeg syns de begge var lite musikalske, jeg. Hun første viker litt triggerhappy og kanskje ikke med verdens mest utviklede sosiale antenner, mens han andre var ganske nedlatende og virket å inneha mye mer klasseforakt enn henne.
Jeg er glad jeg jobber i et miljø hvor vi faktisk går til hverandre for å få korrektur, og legger vår ære i å skrive så korrekt som mulig. Samtidig har jeg ikke noe problem med å innrømme at det er under 10 år siden jeg lærte å skrive nysgjerrig.
Jeg syns ikke det er ok å rette på dagsrapporten i barnehagen under henting, men jeg syns det er ok å ta opp med ped.leder at man har lagt merke til mye feil, og om man har tenkt over hvilken signaleffekt og læringsmiljø det gir.
Tja. Kanskje i den forstand at utstrakt valgfrihet senker respekten for systemet, men ikke i den forstand at systemet blir «for vanskelig» å håndtere. Den store hovedtyngden av feil finner vi jo i ord og konstruksjoner som slett ikke har noen valgfrihet. Det er for eksempel ingen som helst valgfrihet i å/og-systemet (men systemet er vanskelig), og helt minimalt med valgfrihet når det gjelder sær-/samskriving (og systemet er griselett!). Det som er spesielt for Norge (i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med), er lav respekt for og bevissthet om normen. Korrekt skriftspråk har overraskende lav prestisje. Jeg vil jo tro at det (fortsatt!) henger sammen med arven fra dansketida og det muntlige språkets helt usedvanlig høye prestisje i Norge, men tendensen blir jo forsterket av at respekten for skriftsystemet også er uvanlig lav i lærerstanden. Igjen i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med.
Nei, i preposisjons- og talluttrykk er det litt mer kronglete, og man må lære seg hver enkelt. Men hovedregelen er jo kjempeenkel: to hovedtrykk og pause –> særskriving, ett hovedtrykk og ingen pause –> samskriving. Så så lenge man har ører, skal man kunne unngå klasse tur og kjempe gøy.
Det hadde virkelig ikke ramlet meg inn heller å rette infotavla til barnehagen, selv om jeg synes det er fint når folk skriver korrekt. Og så synes jeg vel at jeg selv burde skjerpe meg og hadde egentlig hatt godt av å få korreks litt oftere.
Jeg synes akkuat det er ganske typisk for rettskriving på norsk. Hovedregelen er kjempeenkel (alt som kan formuleres som en regel er som regel kjempeenkelt), men i praksis er det ikke så enkelt likevel. Delvis fordi det er så mange unntak, delvis fordi man skriver om et tema som ikke var oppfunnet da norsk skriftspråk ble skrudd sammen.
Men jeg tror du har rett i det med høy status for det muntlige språket, så høy status at det er skriftspråket som korrigeres når de to er på kollisjonskurs.
Det er mye jeg synes er viktig (som f.eks en bevissthet rundt egen muntlige og skriftlige språkbruk) uten at jeg med det tenker at det rettferdiggjør å gi andre råd ubedt.
Å rette på andres språk der det ikke er nødvendig og der vedkommende ikke har bedt om innspill er like uforskammet som å gi en overvektig person råd om å spise mer grønnsaker og ta seg en løpetur uten at vedkommende har bedt om innspill til egen livsstil.
Jeg er veldig opptatt av språk og spør ofte andre om innspill til mitt, og jeg deltar mer enn gjerne i diskusjoner om språk. Men jeg retter aldri på andres ubedt. Man kan ta opp dårlig rettskriving som et samfunnsproblem og diskutere hva som kan gjøres med problemet. Men å illustrere problemstillingen med et konkret eksempel fra henting i barnehagen og dele det med verden er uforskammet og nedlatende. Jeg blir rød i kinnene når folk gjør sånt og det er respektløst. Og ikke minst unødvendig. Det er lett å få fram et poeng uten å hente fram enkelthistorier som latterliggjør folk en har med å gjøre i egen hverdag.
Poenget mitt er i hovedsak at det er nødvendig å ha en bevissthet rundt hvordan en selv kommuniserer ut et budskap - og kanskje er ikke ord delings feil noe større blunder enn å krenke andre i egen iver etter å bidra til høyere bevissthet rundt rettskriving.
Her lærte jeg noe nytt! Jeg syns det er litt samskrivingstyranni, og derfor har jeg skrevet f.eks ihvertfall feil tidligere. Så får jeg heller unnskylde meg med at dette (forhåpentligvis) er barneskolepensum og at jeg derfor gikk glipp av det. :jupp: Men nå vet jeg jo, så ingen unnskyldning fremover!
Jeg synes Sanna Sarrommas kronikk var helt på sin plass, og er så enig med henne at jeg kunne skrevet hvert eneste ord selv. Jeg forstår heller ikke hvor "klasseforakt"-beskydningene i motsvarartikkelen kommer fra? Sarromma skriver i hovedsak om lærere og journalister, yrkesgrupper med høyere utdannelse som man må forvente skal beherske det norske språket bedre enn de fleste andre. Har det gått langt som at det nå blir kalt mobbing om man påpeker at norsk læreren til poden ikke kan reglene for sær-og samskriving? Jeg tenker at dersom man tar på seg å lære andre mennesker norsk uten å beherske språket selv, må man nesten finne seg i at folk reagerer. Hjelpe meg, for en gal verden! :gal:
Se her, da! www.nrk.no/ho/utdanningsforbundet-refser-sarromaa-1.11929360
Utdanningsforbundet mener Sarromma må refses av ordføreren i Hedmark fordi hun satte lærere i et dårlig lys i kronikken sin. Himmel og hav. :sjokk:Lærere setter seg selv i et dårlig lys ved å ikke beherske norsk skriftspråk, og de har gjort det i årevis. Det er jo ikke slik at folk ikke ser alle feilene som florerer på plakater på skolen og på ukeplaner, men først ble bevisste på dem da Sarromma påpekte det i kronikken sin? Jeg synes utdanningsforbundet gjør et skremmende forsøk på å kneble folks ytringsfrihet med dette stuntet her. :sjokkert:
Nyhus skriver at han er enig i at det skal stilles særskilte krav til lærere og journalister. Det er åpenbart en selvfølge.
Det er ikke det jeg er kritisk til i det hele tatt, og jeg synes at Udf sin henvendelse til ordføreren var helt på trynet. Vi som yrkesgruppe skal ha kritikk, og vi skal ta den ydmykt til etterretning.
Det Nyhus kritiserer, og som jeg applauderer, er ikke dette - det er hvem man kritiserer, i hvilken sammenheng og på hvilken måte. Det handler om høflighet og anstendig fintfølelse. Det å ha kunnskap om noe gir ikke frikort til å være bulldoser med kunnskapen sin.
Jeg er enig i det, men synes Nyhus har (sier man har skivebom, forresten?) fullstendig skivebom i kritikken sin. Sarromma skriver primært om lærere og journalister, og om at "er det så nøye, da"-tankegangen er litt for utbredt. Jeg har lest kronikken to ganger, (en gang før jeg så denne tråden og en gang nå) og ser ikke at hun oppfordrer språkprofessorer til å hudflette rørleggere som har orddelingsfeil i fakturaen de sender. Jeg har heller ikke inntrykk av det er et utbredt problem at folk med god innsikt i norsk skriftspråk tråkker på de som av ulike grunner har mindre kunnskaper. Vi er vel mange som kunne brukt halve dagen på f. eks FB hvis vi så det som vår plikt å rette på alle som var mindre flinke enn oss i norsk? Folk fleste gjør ikke slikt, folk flest har sosial kompetanse. Derimot synes jeg vi er for redde for å si i fra til folk man bør kunne forvente innehar en viss norskspråklig kompetanse, som nettopp lærere og journalister. Jeg synes også det er rart a disse yrkesgruppene blir fornærmet om noen påpeker at man ikke behersker norsk rettskriving. Jeg for min del synes det er pinlig hvis jeg ser at jeg har skrevet noe feil i skriv som går ut til kolleger/foreldre/elever, og gjør alt for at det ikke skal skje.
Vi leser tydeligvis Sarrommas artikkel helt forskjellig, Zoe. Jeg ser ikke noen oppfordring til bulldoserkjøring noe sted. :niks:
Jeg har ingen innvendinger mot Saromaas kritikk av lærere og journalister. Den er velkommen og på overtid i samfunnsdebatten.
Men så skriver hun dette:
"Den norske snillismen
Da jeg hadde barnehagebarn, skrev de ansatte - etnisk norske, vel å merke (og merk at det heter «vel Å merke») – på en plasttavle hva barna hadde gjort hver dag. Flere ganger rettet jeg på barnehagelærernes feil, for eksempel da barna hadde «spist pølse og makaroni grateng og gått i Lucia tog». Jeg måtte slutte med min utadrettede pedagogiske virksomhet fordi de ansatte følte seg mobbet."
Det er ikke en forelders oppgave å rette på de ansatte for skrivefeil på tavla i barnehagen. Om man vil si noe om dette, så gå til styrer og fortell at det virker uprofesjonelt og oppfordre til at dette er noe det settes fokus på på arbeidsplassen. At Sarromaas videre forurettet forteller at hun måtte slutte med den ubedte voksenundervisnngen sin fordi de ansatte "føler seg mobbet" (med en undertone av at de ansatte er for fintfølende) er ikke en holdning jeg blir imponert over.
Jeg skal få beskjed fra elev/forelder om jeg skriver feil - for jeg er norsklærer. (Og selv her går det en grense mellom nødvendige tilbakemeldinger og unødvendig flisespikking - tilfeldige og enestående skrivefeil kan godt overses. Jeg ringer ikke det lokale postkontoret om brevet til naboen havner i min postkasse én gang.)
Jeg hadde dårlig tid da jeg skrev førsteinnlegget og jeg ser at jeg med hell kunne utsatt å skrive det til jeg hadde god nok tid til å forklare grundigere akkurat hva jeg reagerte negativt på i Sarromaas innlegget (en bit av det, ikke hele) og hva jeg synes det er fint at Nyhus setter ord på (til tross for at retorikken hans er tendensiøs). Men nå har jeg utdypet det i senere innlegg i tråden. Og om ikke den barnehagesituasjonen i kronikken er å være bulldoser med egen kunnskap, så har vi definitivt et ulikt syn på slikt. Jeg synes det er utidig og unødvendig.
Jeg skjønner deg ikke, Zoë. Du skriver at du ikke liker å irettesette andre, men hyller en kronikk som tillegger den finske professoren klasseforakt og umusikalitet?
Du fremstår ikke utpreget konsekvent i hvordan du lever etter prinsippene dine.
Pedagogisk personale i barnehager har tross alt tre års høyere utdannelse bak seg, og jeg må si jeg har blitt :sjokk: over noen av skrivene jeg har mottatt. Ikke fordi det var en skrivefeil eller et manglende komma innimellom, men noen ganger var brevene rett og slett vanskelige å forstå, mest pga. manglende tegnsetting, mener jeg å huske. (Det kom nok an på hvem av de ansatte som skrev brevene, noen ganger var de helt OK.) Men, nei, jeg rettet ikke på skrivene fra barnehagen, (heldigvis, ellers ser jeg nå at jeg kunne ha blitt stemplet som mobber) men jeg har hatt fryktelig lyst til å gjøre det i skriv fra lærerne på barneskolen.
For øvrig bet jeg meg merke i en filmsnutt om noen lærerskolestudenter som ble laget i anledning Sarommas kronikk. Det rare var at de slett ikke var flaue over å innrømme at de ikke kunne reglene for og/å. Vi har altså kommet dit at det ikke engang er pinlig for en (kommende) lærer å innrømme at han/hun ikke behersker grunnleggende norsk rettskriving. Jeg synes bare det er trist. :sukk:
Ellers ser jeg, i likhet med Maverick, noen litt ulogiske brister i argumentasjonen din her, Zoe. :vetikke:
Men uavhengig av hva Nyhus skriver, går det jo an å synes at noen drar rettskrivningsentusiasmen sin litt vel langt noen ganger. Jeg jobber sammen med noen som gjerne kan bruke mye av lunsjen på å latterliggjøre kollegers skrivefeil, i den grad at faglige perspektiver og nytte blir totalt oversett. Men dette blir vel som med alt annet man diskuterer og lett havner i enten-eller-grøftene. Alt med måte, normal høflighet og litt pragmatikk kan løse mye.
Fortell litt mer om dette. Hvor er det Nyhus viser klasseforakt? Er det fordi han skriver at barnehageansattes primære jobb er å ta seg av barn, ikke skrive riktig? Og hvorfor er det i tilfelle klasseforakt?
Min primære jobb er blant annet å skrive riktig og å lære det bort til andre. I disse dager arrangerer jeg imidlertid en studietur for klassen. Om jeg hadde klønet det litt til med f.eks flyplasstransport for klassen, og vi måtte reise fra byen her så tidlig at ventetiden på flyplassen ble unødvendig lang - ville det vært klasseforakt om foreldregruppen bestemte seg for å ikke hive seg over meg med kritikk for å være en dårlig reisearrangør med begrunnelsen "hun er jo lærer og ikke reiselivsansatt, det får være det viktigste at hun underviser godt og tar godt vare på barna på tur."
Det er det generøse og det runde i kantene jeg er ute etter. Ikke rett på folk uoppfordret. Det er uhøflig og nødvendig.
Når det er slik at det norske folk skriver for dårlig, så er det et problem skolen eier. Og det er vi som må ta på oss ansvaret å rette det opp.
Men folk flest er jo generøse og runde i kantene som bare det, Zoe? Det er forsvinnende få foreldre som sender rødpennrettede ukeplaner tilbake til skolen, altså. Jeg oppfatter det som om dårlige rettskrivingskunnskaper fra offentlige ansatte er noe man himler over privat, eller kanskje okker seg over på sosiale medier, men at man er generelt forsiktig for å gi direkte tilbakemelding til pesonene det gjelder.
Om man er uhøflig og noen påpeker at man er uhøflig, så er det den som påpeker det som er kritikkverdig?
Om man behandler folk dårlig og noen sier i fra om det, så er det den som sier i fra som oppfører seg kritikkverdig?
En ting er at vi kan være uenige i at Saeromaas holdning kan være kritikkverdig. Men det du skriver her, er at jeg ikke kan kritisere noen for å være uhøflig uten å være uhøflig selv.
Da kan man aldri ta noen i forsvar, sette ned foten når noen blir dårlig behandlet, sette en stopper for mobbing.
Interessant. Hva om bruker den samme argumentasjonen i dette tilfellet: Om man er er lærer og ikke kan skrive riktig, så er det den som påpeker det triste faktum (i dette tilfellet Sarromma) som bør skjerpe seg (eller gis munnkurv, i følge Utdanningsforbundet) ikke den faglig svake læreren? :skeptisk:
Jeg synes som sagt han er noe tendensiøs, men han er ikke superfrekk. Det skinner igjennom at han er provosert - men jeg synes ikke han går til personangrep. Er det personangrep å kalle noen uforskammet om de er uforskammet?
Nå kan det råde uenighet om Sarromaa er uforskammet i barnehagen sin eller ikke (jeg synes hun er det) - men er det superfrekt å påpeke det, om det er slik en oppfatter det? Jeg synes ikke det.
Jeg opplever det slik at han ikke sparer på kruttet fordi han tenker at Sarromaa tråkket over en grense da hun valgte å latterliggjøre de ansatte i egen barnehage i offentlighet.
Han kunne selvfølgelig valgt å være hakket høfligere enn henne. Det er jeg ikke uenig i.
Det er ikke uhøflig å gi beskjed når noen ikke utfører jobben sin på ordentlig vis. Det har jeg sagt tidligere - en lærer kan og skal gjerne kritiserers for rettskrivingsfeil. Så hvorfor henger du den generelle uttalelsen min om høflighet på dette? Jeg har jo sagt at det ikke er uhøflig å klandre lærere for dårlig rettskriving.
Jeg er enig i alt Sarrommas skriver. Jeg er glad for at hun setter lys på problemstillingen. Det er framgangsmåten hennes med ubedt voksenopplæring jeg er kritisk til og som Nyhus griper fatt i og har som utgangspunkt for egen kronikk. Grunnen til at jeg poster det her, er at dette har vi diskutert mye før her inne. Hvor går linjen mellom å være genuint opptatt av språk og det å jobbe for større språkbevissthet ved å latterliggjøre andre, bevisst eller ubevisst. Det er ikke overraskende at folk blir sinte når jeg trekker fram dette gjennom Nyhus kronikk og beskylder meg for å være uhøflig selv siden jeg beskylder andre for å være uhøflige. Det er ikke et argument jeg har noe forståelse for. Det er meningsløst i seg selv. Selvfølgelig er det ikke per definisjon uhøflig å påpeke at andre er uhøflige.
Hvorvidt det er uhøflig å rette på andres språk ubedt, kan det selvfølgelig herske uenighet om. Men at man ikke kan kritisere andre for å være uhøflige uten å selv være uhøflig, er selvfølgelig ikke riktig. Hvordan skal jeg da kunne delta i en slik diskusjon? Er det å være uenig med noen i seg selv uhøflig?
Jeg blir litt :gaah: av hele diskusjonen. Når noen kommer med kritikk av noe slag så ender diskusjonen så altfor ofte som kritikk av den som kritiserer, at det kritiseres og hvordan kritikken er formulert og kommunisert. Det vil alltid være noen som føler seg støtt og såret eller indignert på vegne av andre. Er ikke det også et lite sidepoenget i kronikken? Vi våger ikke kritisere eller korrigere, det er bare ikke slik man gjør. Noen kan bli såret. (Men kritikkere må selvsagt tåle å bli høvlet ned. Noe det virker som Saromaa faktisk gjør.)
Det er jo selvfølgelig greit å si at noen er uhøflig. Men han gikk til personangrep. Og han er mye frekkere enn henne, fordi kritikk mot en gruppe er mindre frekt enn personangrep.
Latterliggjøring er ikke greit uansett. Jeg har flere ganger opplevd det motsatt vei. At det å være opptatt av rettskriving, korrekt tegnsetting og bruk av godt språk, blir sett på som ganske sært og snobbete. Språklig har jeg et stort forbedringspotensial og jobber med å utvikle meg. Det er ikke alltid det får spesielt positiv motagelse og kan mange ganger møtes med fnising og :himle:.
Jeg tenker at om hun hadde utelatt barnehagehistorien sin, så hadde du hatt helt rett i dette (men da hadde han neppe skrevet egen kronikk heller).
Sarrommas selv gjorde et større overtramp da hun valgte å henge ut ansatte i egen barnehage (de har ikke valgt å være synlige i en offentlig debatt) - mens Nyhus tilbakemelding er til en som selv har valgt å delta i den offentlige debatten.
Det finnes mange eksempler på ganske harde diskusjoner mellom offentlige mennesker i media (for ikke å snakke om tidligere tiders røffe avisskriverier mellom kulturpersonligheter). Jeg definerer ikke personangrep som å offentlig være uenige med andre offentlige enkeltpersoner. Sarromaas har valgt å debattere offentlig - om hun gir uttrykk for en holdning noen oppfatter som uforskammet og en motdebattant påpeker hennes uforskammethet, er ikke det er personangrep.
I denne saken er det Sarromaas selv som står for personuthenging. Om hun hadde utelatt barnehagehistorien sin fra kronikken, så hadde jeg omfavnet hele budskapet hennes varmt.
Poenget mitt er at det slett ikke er et sidespor. Jeg synes det er selve hovedsporet. Min erfraing er at alt kan sies bare det sies på riktig måte. Å ta hensyn når man kommuniseres er ikke unødvendig. Om man vil ha gjennomslag for egne fanesaker er det veldig lurt å går noen runder med hvordan ting skal kommuniseres - man skal ikke ta hensyn til andres unødvendlige lange tær, samtidig er andre langt mer åpne for innspill og andres tanker om de føler seg møtt med aksept og respekt. Det kan være en krevende øvelse, og jeg tror vi alle driter oss ut innimellom (jeg har ofte gjort det her inne, f.eks, men også i situasjoner hvor jeg selv har vært utålmodig eller provosert).
Det tenkte jeg også. At mange lærere (jaffal på barneskolen, kanskje ellers også), journalister og barnehageansatte ikke akkurat imponerer med rettskrivningen sin, er noe "alle" vet. Jeg synes derfor ikke Sarromma kom med sjokkerende eller krenkende uttalekser i det hele tatt. Nyhus, derimot, går direkte til personangrep, og er derfor, etter min mening, mye frekkere enn Sarromma. Jeg synes det er litt rart at du applauderer innlegget hans, Zoe. Men nå har du jo også sagt at du praktisk talt er helt enig med alt Sarromma skrev, så da applauderer du vel hennes bittelittegranne også?
Og så er det jo slett ikke slik at bare man er varsom, diplomatisk og passer på å aldri spissformulere eller rette kritikk mot noen, så har man lagt opp til en god debatt. Sarromma var litt direkte, og satte pekefingeren på steder der det gjorde litt vondt for enkelte, derfor var innlegget hennes velegnet som debattinnlegg. Et diplomatisk og rundtikantene-innlegg, som jeg opplever at du etterlyser, Zoe, er sjelden velegnet til å engasjere noen som helst. Jeg er veldig for Sarromas stil, men har også flere ganger blitt beskyldt for å ikke være diplomatisk nok i enkelte av trådene her inne.
Du er jo norsklærer, Zoe, slår du hardt ned på spissformuleringer, humor og ironi i elevenes tekster? Så lenge de også klarer å være nyanserte og drøfte det de skal drøfte, setter jeg langt mere pris på utspill som får meg til å le/bli provosert/engasjert, enn på rene vaniljetekster. :nemlig:
Jeg applauderer innholdet i Sarromaas kronikk. Det har jeg skrevet i flere innlegg.
Jeg applauderer Nyhus for å sette fokus på formen budskapet gis i.
To tanker på en gang. Jeg kan forøvrig være enig i budskap uten å være begeistret for form, og jeg kan være begeistret for form og drivende uenig i budskapet.
Nå er det form jeg har startet tråden for å diskutere. Budskapet (når det gjelder lærere og journalister) er tipptopp.
Enig. Det samme gjelder for skriv fra skolen, tenker jeg. Er det mange skrivefeil er det ok å ta opp dette, men jeg hadde blitt irritert om noen konsekvent sendte tilbake ukeplanen rettet med rødpenn. Selv om det var et signal til meg.
Det samme gjelder språket i skrivene vi sender ut. I vår målgruppe av foresatte har vi en stor andel som sliter med det norske språket. Jo enklere vi klarer å formidle det vi ønsker å få fram, jo lettere er det for de foresatte å forstå det også. Og ingen av de som er gode i norsk reagerer på et enkelt, lett forståelig språk heller.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
